For de av dere som ikke har hørt om psykopatens syklus operandi, så går den i sirkel, i form av idealisering – devaluering – forkasting – (re)idealisering.
Den kan også forløpe seg slik; idealisering – devaluering – en mer moderat idealisering – devaluering – en enda mindre idealisering – devaluering – forkasting.
Sistnevnte syklus skjer med samme objekt. Førstnevnte kan skje med samme objekt, men som regel finner psykopaten et helt ferskt objekt. Å reidealisere gamle objekter gir ikke det samme “kicket”, ofte fordi det gamle objektet er så nedbrutt av devaluering at det i psykopatens øyne er ubrukelig. Dessuten elsker psykopaten nye og ferske objekter. Objekter som ennå ikke aner hvem psykopaten er og som ikke har begynt å mistro ham eller henne. Nye objekter som er flunkende nye og ikke resirkulert (som det gamle objektet).
Psykopaten kan så finne på å gå tilbake til gamle objekter etter noen år. Da oppleves de som nye, og ikke som resirkulerte. De har dessuten fått tid til å bygge seg opp etter siste forkasting, og oser derfor av ny energi. Psykopaten håper på et revitalisert objekt, som kanskje har fått et litt annerledes utseende etter noen år, slik at psykopaten kan late som om det er en ny person. Psykopaten regner med at objektet har glemt den siste forkastingen, og er klar for en ny runddans.
Det var dette min psykopat nr. 2 gjorde med meg etter åtte års fravær. Det ble imidlertid en kort affære. Jeg oste ikke av ny energi, for jeg aldri var traumebundet til ham. Jeg gikk ikke og håpet på en ny idealisering. Jeg elsket ham ikke. Dog trodde jeg vi kunne være venner. Jeg visste ikke den gang hva han er, og hadde en naiv forestilling om at man må kunne ha en god tone med en gammel eks. Vi dro på helgetur.
Jeg hadde ikke glemt hvordan han endte relasjonen den gang for flere år siden. Men jeg stilte ingen spørsmål. Jeg var ikke desperat etter avklaring. Han fikk visst ikke den narsissistiske forsyningen han hadde håpet på av meg. Jeg var ikke en “spennende ny begynnelse”. I løpet av to dager opplevde jeg hele syklusen med idealisering, devaluering og en ny forkasting. Det ble med den ene turen.
Psykopaten går med andre ord ofte tilbake til gamle objekter. Og dette er grunnen.
Fordelen med gamle objekter, slik psykopaten ser det, er at grunnlaget allerede er der. Objektet er allerede traumebundet. Reidealiseringen trenger derfor ikke være så lang og kostbar. Den trenger ikke koste psykopaten så mange penger eller være så krevende. Det kreves kun en “lat” idealisering. Psykopaten foretar alltid en kost-nytte vurdering av gamle objekter.
Så når du går der i sorg og håper på psykopatens retur, at gammel flamme skal vekkes til live, så er det dette som skjer. Psykopaten tenker på noe helt annet enn deg.
Dette er ikke kjærlighet og ingenting å savne.
Hva ser jeg egentlig, når jeg ser bilder av min psykopat i dag? Jeg ser en fremmed mann, som om jeg aldri har kjent ham. Det stemmer forsåvidt. At mannen på bildet kjørte mitt liv fullstendig av sporet, det forstår jeg ikke i dag. Bildet vekker ingen følelser overhodet. Jeg har fullstendig dissosiert. Dette har en forklaring. Det var ikke han som person jeg elsket. Det var forestillingen han ga meg. Showet. Ideen om den fullkomne relasjon. Jeg elsket ideen, ikke ham. Han kjente jeg ikke.
Så ble jeg hoovret og dratt tilbake i relasjonen nok en gang. Var helt absurd, fordi han fulgte nøyaktig samme oppskrift som i fjor. Jeg kunne nesten sitte og vente på neste trekk. Og det kom. Jeg lo nesten litt av meldingene som kom, fordi det var litt komisk. Jeg husker at jeg tenkte at denne gangen klarer du ikke å manipulere meg til å bli med deg for så å forkaste meg og kaste meg ut som en verdiløs ekkel gjenstand. Men jeg fikk så rus av meldingene hans at jeg klarte å si til meg selv at denne gangen gjør jeg det for min egen skyld. Jeg er nok veldig spenningssøkende, og tenkte at livet er for kort til å ikke oppleve denne mannen en gang til. Så for jeg ta “den sure svien” etterpå. Var veldig “oppe” rett før, og vinglet veldig frem og tilbake om jeg skulle bli med på denne “greia” engang til. Men jeg klarte altså ikke å motstå fristelsen. Så fikk jeg det som jeg forventet etterpå. Den sure svien kom. Jeg kan ikke klandre andre enn meg selv. Denne gangen kan jeg ikke skylde på at jeg ikke visste hva som kom siden han fulgte nesten ordrett samme oppskrift som i fjor. Men det viser hvor sterkt traumebåndet er. Og når man er en veldig empatisk og spenningssøkende peoplepleaser (som meg), så ser jeg ikke noen ende på dette opplegget. Må bare ta dag for dag denne gangen også for å komme meg opp igjen. Men er det ikke rart at de gjør akkurat det samme på akkurat samme tidspunkt som i fjor? Jeg hadde skrevet ned chatten i fjor, og kunne sitte og lese på den og oppleve at det nesten var samme chatten dette året. Og på treffet så gjorde han akkurat de samme tingene i samme rekkefølge. Og snakket nesten om de samme tingene også. Var mye skryt (innpakket) om seg selv og sin egen fortreffelighet. Nå er det enten silent treatment i uoverskuelig fremtid eller kanskje også ghosting. Ikke godt å vite, for han er helt totalt uforutsigbar. Jeg sitter igjen med tankekjøret mitt, også som i fjor. Forventer ikke trøst fra noen, men det viser bare hvor gode de er i det de gjør når en går i det på nytt med nesten åpne øyner. Skremmende.
Litt vanskelig å forklare hva denne P/N har gjort med meg, men prøver. Under den første lovebombingen så lagte han en spenning og forventning i meg som jeg gjenkjente fra forrige kant jeg var involvert med en sånn. Jeg visste ingenting om dette trekket hos mennesker. Mitt indre landskap ble akkurat som en eksplosjon av farger, forventning, en overjordisk rus – alt dette gjorde at jeg selv ble et menneske som fløt omkring i en lykkefølelse der jeg kunne flytte fjell nærmest. Det var jeg selv som var i stand til å kreere denne lykkefølelsen i forkant av treff. Når jeg traff dette mennesket, så var ikke realiteten fullt så vakker som drømmen. Og det vakre levende, fargerike og vakre indre landskapet mitt ble helt grått, trist, fargeløst etterpå når jeg ble forkastet og utsatt for taushetskur etterpå. Nærmest som er bombe som har herjet i den vakreste natur. Slik er det hver gang. Jeg vil så gjerne være i dette vakre landskapet gang på gang, og vet ikke helt hvem andre som kan lede meg der utenom ham. Akkurat nå er livet grått, trist, fargeløst…………….
Uff, bruker visst denne bloggen litt som gråtepute. Håper det er greit. Kjenner på en klump i magen som ikke vil gå vekk og en klump i halsen som heller ikke vil gå vekk. Kjenner en aura av tristhet som ligger over meg, en følelse av skam over at han klarte å lokke meg tilbake. Kjenner på det at han nok sitter å ler av dumme meg som han klarte nok en gang å gjøre liten og som han klarte å kontrollere helt perfekt. Og at jeg absolutt ikke klarer å stole på meg selv. At en avgjørelse jeg tar, bare forsvinner når han kommer og vifter med lillefingeren. Og ingen vet hva han holder på med uten meg (og sikkert de andre som er i haremet hans). Tenker på at han har fått masse forsyning som han tar med seg inn i ferien sin, mens jeg går nok en ferie i møte der jeg må kjempe meg igjennom hver dag. Og jeg VISSTE hva jeg gikk til denne gangen, men likevel utsatte jeg meg for dette nok en gang.
Dette er helt normalt. Bare pust rolig. Kjenn på skammen, det er ikke farlig. Til slutt vil du bli lei av å gå tilbake. Lei av å gi men aldri få. Men det beste er hvis du klarer å bryte sirkelen allerede nå. Det vil spare deg for tid, kanskje flere år, ytterligere analyser, den emosjonelle karusellen og ikke minst så kveler du den narsissistiske forsyningen du gir ham en gang for alle.
Linemor: Ja, så gikk du i fella igjen. Jeg skal ikke kritisere deg, for det har vi alle gjort. Jeg tenker at selv om man etter hvert har leste mye om P/N og alle deres triks, så er det så uhorvelig vanskelig å motstå deres søte toner og manipulasjon når de først vil ha oss tilbake. Jeg vet at det er vanskelig å motstå når den fine siden dukker opp og virker like genuin som den stygge og fæle. Håper du nå har gitt opp fyren og bruker tid og krefter på å komme deg og sette deg selv høyere enn en som fortjener noe sånt. Du fortjener bedre! Du er flink til å formulere deg og beskrive hva som har hendt og hva du føler. Nå må du også få opp selvtilliten!
Jeg beundrer alle folk der ute som har kommet seg videre etter relasjonen med P/N. Jeg tror ikke at det finnes mange som har lest så mye som meg og hørt så mye som meg på You Tube om P/N. Så jeg kan absolutt ikke skylde på at jeg ikke forsto. Jeg ser manipulasjonen tydelig – Spesielt når det har gått en stund. Jeg har skrevet ned alt som er skjedd. Ting stemmer så med det jeg hører/leser, at det er nesten så jeg får gåsehud av og til. Jeg liker ham egentlig ikke en gang (eller vil ikke like ham). Jeg hører når han snakker at det er mye selvskryt (som han pakker inn litt). Jeg ser hvordan han higer etter å omgi seg med de rette folkene, og hvordan han også i yrkeslivet prøver å gjøre seg litt større og mer betydningsfull enn han egentlig er. Så da lurer jeg på om det er meg og en veldig spenning jeg søker? Eller at jeg er avhengig av denne rusen? Forstår det ikke helt, for jeg syns de meldingene han sender som alltid er noenlunde like, egentlig er helt idiotiske. Jeg himler av og til litt med øynene og lurer på hvor tåpelig det går ann å bli. Og jeg mistenker også at han sender de innledende meldingene til flere enn meg for å se hvem som biter på. Så da har jeg strippet det ned til at jeg ikke er uvitende og at jeg ikke liker ham. Men kanskje jeg ikke liker ham fordi han har behandlet meg så nedverdigende? Jeg vet bare ikke hvordan jeg går videre og bearbeider dette på riktig måte. Jeg er ikke herre over meg selv når det gjelder ham.
Dette høres sikkert dumt ut, men det er nesten så jeg misunner de som faktisk ble hoovret av psykopaten. Det er to år siden det ble slutt, og psykopaten giftet seg med en annen kort tid etter og har aldri hørt fra vedkommende siden. Jeg tenker at hvis jeg i det minste hadde opplevd hoovering en gang, så hadde det kanskje vært tegn på at jeg hadde betydd noe
Det er ikke dumt. Det er helt naturlig. Det er fælt å bli “glemt” så raskt av en som betyr så mye for oss.
Ditt behov for å høre fra ham forsvinner med tid og NK. Tro meg når jeg sier at du ikke ønsker å høre fra denne mannen. Du vet det bare ikke selv ennå.
Linemor: Hva er grunnen til at du ikke har opprettet null kontakt? Så lenge han kan nå deg, vil du alltid være sårbar, for å bli brukt på nytt. Det er grusomt å lese om hvordan meldingene hans får deg til å ta en ny runde. Vi er så mange som ignorerte alle røde flagg altfor lenge. Null kontakt er vanskelig i starten, særlig hvis du er avhengig av dramaet han tilfører livet ditt. Etter hvert blir det lettere. Det eneste du vil angre på, er at du ikke innførte null kontakt allerede i fjor. Håper du får det til, ønsker deg uansett masse lykke til!
Det kan hjelpe å finne en ny aktivitet å distrahere seg med, for å få tankene bort fra psykopaten. Du må uansett regne med at det tar lang tid å bli klar for en sunn relasjon. Psykopatene ønsker å være sammen med oss, og vi foretrekker dem. Andre mennesker er kjedelige i forhold, de skaper ikke den kriblingen i blodet som vi bevisst, eller ubevisst lengter etter. Jeg tror det kan sammenlignes med å være avhengig av narkotika.
Livet blir gråere uten psykopaten. Etter hvert som tiden går med null kontakt, lærer man seg likevel til å se fine farger, i det som med første øyekast virker grått. Hjernen vil kanskje fremdeles lengte etter følelsene som psykopaten skapte, men da lengter den egentlig etter å bli manipulert og mishandlet på nytt! Når dette etter hvert siger inn som en erkjennelse, er man på god vei mot et bedre liv.
Anonym, jeg måtte tenke over det du spurte om ang null kontakt. Jeg tror det er spenningen jeg søker – iallfall nå. Helt ening med deg – andre mennesker er kjedelige i forhold til psykopaten min. Det er han som får det til å krible i meg og gjøre livet så spennende og uforutsigbart. Det som er skummelt er at jeg ikke vet om jeg er rede til å oppgi denne spenningen. Jeg er så livredd for aldri å få oppleve lik spenning igjen. Selv om den kjekke spenningen kun av 5% av greia. Som jeg før har skrevet, så har jeg lest og hørt så mye om P/N at jeg ser både hva han er og hva han gjør. Men likevel blir jeg helt knust når jeg gir etter for avhengigheten. Syns du forklarte det så bra. Har du vært gjennom det samme?
Linemor: Jeg jobber fremdeles med avhengigheten. Null kontakt er bare en del av det å komme seg videre. Hvis du ikke jobber med avhengigheten, vil du med stor sannsynlighet gå rett i armene på en ny psykopat. Det er derfor usannsynlig at du ikke får oppleve spenning igjen, om du bryter med din nåværende psykopat, men “avrusning” er å foretrekke. Både på kort og lang sikt. Disse menneskene gjør så stor skade, tenk bare på svertekampanjen og devalueringen, som ofte starter allerede mens du tror alt er fint. I snitt går de fleste tilbake 7-8 ganger, så derfor viktig å komme seg ut, bli ferdig med å gå tilbake, for så å komme seg videre.
Det har en tendens til å bli mange slike mennesker, når man først har vært hektet. Avhengigheten er ikke noe gøy å jobbe med. Personlig har jeg mistet nesten hele nettverket. Jeg har igjen et par sunne venner, men de oppfatter jeg som kjedelige! Jeg tror kanskje veien å gå er å finne noe annet å engasjere seg i. Det kan være hva som helst, bare det ikke trigger, eller tilfredsstiller, avhengigheten etter å bli behandlet på en måte som får det til å krible i kroppen. Jeg ble ikke elsket av mor, og må derfor også jobbe med egenkjærlighet. Mor gav god ytre omsorg, men var emosjonelt utilgjengelig. Dette er vanskelig, men på ingen måte umulig, å jobbe med. Livet har blitt bedre det siste året. Det gir håp.
Anonym: Ja, det er svertekampanjen jeg er redd for. Jeg har hatt 2 andre store P/N i livet mitt, og hver gang så stjal de ganske mange år av livet mitt når jeg tok det endelige steget til brudd. Den ene var en romantisk relasjon og den andre en svigerinne. Jeg vet ikke om jeg orker det en gang til hvis jeg bryter totalt her. Jeg prøvde på det jeg tenkte var “Gråsteinsmetoden” – dvs at jeg spilte med i det rollespillet han holdt på med slik at han ikke skulle forstå at jeg visste hva han var. For det vet jeg 98 %. Er jo de 2% som gjør meg usikker siden han har den normale ytre fasaden (iallfall på sosiale medier der han har en del trofaste fans). Jeg hadde sånn kontroll trodde jeg denne gangen når han ville hoovre meg tilbake. Jeg lo nesten litt av ham når jeg så hvor nøyaktig han fulgte oppskriften fra fjoråret. Jeg hadde skrevet ned alt fra da, og han fulgte oppskriften nesten nøyaktig – til og med dagen. Så ingen skal si at jeg var uvitende. Men plutselig la alt seg til rette for treff, og da traff avhengigheten, den kriblende spenningen og de 2% med usikkerheten meg rett i magen, slik at jeg bare MÅTTE gjøre dette. Så skummelt å ikke ha noen kontroll over seg selv – det skremmer meg. De har sånn makt. Vet han begynte i ny jobb for 6 mnd siden – hørte allerede at han var kommet seg høyt opp i systemet der og snakket negativt om andre folk på en litt innpakket måte. Jeg orker ikke en ny svertekampanje mot meg selv. Må også nevne at denne mannen her gift og har familie, men tror ikke at andre vet hva som bor i ham. Tenker mange ganger at alle vennene hans (iallfall dem jeg ser han har på sosiale medier) skulle visst om det hemmelige livet til denne skinnhellige “krumtappen”
Mange vil kjenne seg igjen i hva du skriver. Du beskriver et hekt veldig bra. Men nå er det tid for neste steg. Du har forstått hva han gjør og hvem han er. Nå må du samle krefter til å bryte fullstendig. Du har ikke lenger unnskyldning for å la være å bryte. Du gjør det ikke for vår skyld, men for din egen. Ditt selvverd har ikke godt av å finne deg i dette.
Jeg tror jeg har funnet et av kjernesårene mine. Jeg vokste vel opp i en familie der jeg ikke fikk gode bekreftelser på at jeg var god nok – At jeg var “second best”. At selv om jeg var snill og god og ikke gjorde noe galt, så var det ikke rom for å være “meg”. Det samme skjedde på skolen. Jeg kom fra en “upopulær” plass, og ble dermed dømt etter det. Men jeg klarte meg siden jeg hadde noen få venner og egentlig var utstyrt med et lett og tilpasningsdyktig personlighet (sikkert fordi jeg hadde lært meg peoplepleasing). Jeg våget aldri å tro at de guttene jeg falt pladask for kunne virkelig like meg, derfor var jeg aldri meg selv rundt disse. De jeg kunne være meg selv blant, falt for meg. Men når jeg visste hvor jeg hadde dem, tenkte jeg at det var noe feil med dem og støttet dem fra meg. Så kjærlighetslivet mitt ble også rart. Han jeg endte opp med og som er blitt min livsledsager i 30 år og er far til mine barn, er ikke min tvillingsjel. Vi er altfor forskjellige, og jeg føler av og til at jeg kveles av ham. Men jeg får stort sett være meg selv og gjøre mine greier med hans velsignelse. Ser at skulle det bli et brudd, så hadde det fått så store konsekvenser for barna og familiene våre at det hadde ikke vært verd det. Så jeg lever mitt liv med en fantastisk kjekk jobb og prøver å gjøre mine greier for å gjøre dette ene livet så optimalt som mulig. Hvis ikke hadde jeg “råtnet på rot”. Var nok derfor jeg var et lett bytte for denne P/N. Jeg søkte en spenning som han ga meg. Jeg søkte ikke spenningen bevisst, det har jeg aldri gjort. Men når denne mannen kom min vei, så valgte jeg å følge spenningen. Jeg tenkte at kanskje det er ham jeg skal ha. Hadde denne mannen vært normal og jeg hadde visst nøyaktig hvor jeg hadde ham, så hadde han nok ikke vært så tiltrekkende for meg. Da hadde det vært noe “galt” med ham siden han likte meg. Men siden han ikke liker meg i det hele tatt (psykopater liker vel ikke objektene sine), så er jeg helt avhengig av smulene hans istedenfor. Kanskje jeg aldri kommer til å kunne slå meg til ro med såkalt normale menn? Kanskje jeg er så skadet at det er sånn livet mitt skal være at jeg higer etter det jeg ikke kan få, mens det gode livet allerede er i livet mitt?
Jeg tror du er inne på det viktigste der, med kjernesåret ditt og savnet du alltid har hatt.
Dette må man arbeide sammen med noen for å løse/endre. I tillegg til å lese og lære selv. Må man faktisk avlære det gamle og innlære det nye og sunnere sammen med noen. F.eks. en psykolog.
Ting henger mye mer sammen enn man tror, har i alle fall jeg erfart. Etter mange års motvilje mot å gå til psykolog.
Jeg følte så for å si noe. Mange skriver om at livet er kjedelig uten psykopater og at man må tåle at det er det osv. Men, ut av egen erfaring etter å ha jobbet med mitt eget indre drama, kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke ville valgt det såkalte “spenningsruset” mot noe i verden. Indre fred er virkelig tingen for meg, og jeg har vært en skikkelig drama queen (som overlevelse i tenårene og halve tjueårene). Drama er en illusjon av at man lever, mens det som virkelig er levende er fred. Sånn ser i hvertfall jeg på det. Anbefaler virkelig fordi de som er åpne for det, å prøve ut rosenterapi. Det har styrket meg til å forstå hvor den søken etter drama kommer fra osv. Og faktisk slippe det helt. Man forløser mønstre istedet for at det ligger under der og ulmer. Ønsker alle alt det beste. Empater 🤗
Kloke ord.
Takk Daniel👍🤗
NEI. Du har innsikt. Bruk den. Du er klok og intelligent, Linemor. bruk det også. Og du har evne til å knytte deg til andre, bruk den også.
Du er allerede godt på vei til å bli et grensesettende, sunt menneske som trekker til deg sunne mennesker – men du må gjøre den jobben selv. Når du vikler deg ut av avhengigheten din, vil du sakte, men sikkert begynne å tiltrekke deg sunne mennesker også. Det vil ta tid, så like bra å begynne nå!
Du beskriver hektet ditt så velartikulert og godt at det ikke er noen unnskyldning til å fortsette i det negative sporet. Du kan, og du vet, og du har evnene. Pris deg lykkelig, det er ikke alle som har dem. Jeg ser seg, og jeg ser at du har i deg å få et sunt emosjonelt liv med trygge relasjoner. Hilsen en som har hatt flere P/N i livet, hadde en oppvekst preget av ydmykelser og vold, og som har gått den veien før deg og havnet på et godt sted. Tro meg, du kan, men du må hekte deg av ham for å begynne på den veien.
Første gang jeg er inne og kommenterer her, men er ofte inne å leser. Denne bloggen har virkelig vært til stor hjelp. Ble devaluert og forkastet av min P for ca halvannet år siden og har opplevd flere omganger med reidealisering, devaluering og forkasting i løpet av denne tida. Har levd i en følelsesmessig berg og dalbane, og kjenner på at jeg ikke klarer denne psykiske påkjenningen lengre. Nå har jeg endelig klart å innføre NK, føler en blanding av lettelse og sorg. Ønsker så inderlig å bli den glade personen jeg var før han kom inn og raserte livet mitt, men skjønner at det vil ta tid.
Madeleine: Har sans for kommentaren din. Sjelefred er viktig.
Vi havner mer eller mindre uvitende i P/Ns drama. Vi behøvde ikke en gang ha ønsket oss denne dramatikken eller tenkt at forholdet ville bli turbulent på noen måte. Ofte starter jo forholdet som en drøm der vi føler oss så sett, verdsatt og ivaretatt som vi aldri har blitt før. Denne idealiseringsfasen som mange opplever. Selv opplevde jeg det, og påfølgende devaluering og forkastning. I mange omganger. (Han ville ikke forkaste meg helt viste det seg). Jeg levde i et berg – og dalbaneforhold, og jeg ble fort sliten av det. Til tider utslitt, nervøs og ukonsentrert. Visste ikke mye om P/N den gangen og håpet stadig på at han hadde “skjønt det” denne gangen.
Mitt egentlige poeng: Da jeg til slutt gikk for godt begynte helingsprosessen og kampen for å få et normalt liv der jeg kunne få fred og ro til å konsentrere meg om alt som var viktig for meg, barn, jobben, familie og venner osv. Det var tøft for han lagde så mye styr og bråk han bare kunne, så hvor mye sjelefred jeg har hatt har gått i perioder. Jeg ser iallefall at det jeg trenger er indre fred og overskudd til det som er viktig. Jeg blir dårlig bare av tanken på å skulle oppleve berg- og dalbanen igjen. Tror at behovet for denne “spenningen” som P/N gir er et psykologisk fenomen som skriver seg fra hvordan vi reagerer på uforutsigbar belønning. Tenk på eksperimenter med mus som først opplever at de får mat ved å trykke på en knapp, så får de mat bare av og til. De stakkars musene trykker som gale på knappen. Helt besatt.
I motsetning til dem har vi mulighet til å analysere situasjonen og komme unna og trykke på andre knapper for å få det vi trenger og bli kvitt besettelsen.
Dette er selvfølgelig en forenkling, men jeg synes man kan tenke litt på hva som er spennende i lengden. Og om man kanskje har noen behov som man kan fylle på bedre måter.
Ja enig med deg, og jeg er selv blitt herja med nok. Sier ikke at jeg er der hvor jeg har indre fred konstant, men dramaet fra psykopaten føles nå kun smertefullt ut. Kjenner til belønningsystemet, men tror det også kan handle om at man heller fyller på det lageret selv. Da vil ikke behovet for hans bekreftelse/belønninger ligge der. Og som denne bloggen ofte skriver om, velger ikke disse typene ut de som det ikke er noen vei inn hos. Å gi kjærligheten man har gitt så villig ut til de som spiser den opp, til seg selv.
Marta: Takk for de gode ordene dine. Jeg var redd for at mange ville bruke pekefingeren mot meg nå og fortelle at dette var kun min skyld og at jeg burde tenke på den stakkars mannen min heller. Det er sånne kommentarer som dine som kan hjelpe meg å gå veien videre nå. Jeg har sågar tenkt på å søke profesjonell hjelp til å få bearbeide sårene fra barndommen – tror nok at jeg fikk noen av kjernesårene mine der. Jeg må også ha hjelp til å stole på meg selv. Syns enda det er skummelt at min P/N klarte å manipulere meg til et nytt treff når jeg senest dagen før var skråsikker på at det skulle jeg aldri gjøre en eneste gang til. Jeg var ikke herre over meg selv i det hele tatt. Da tenker jeg at de kreftene som rår hos en P/N er ganske sterke, skal aldri mer bli overrasket over mennesker som går tilbake til mishandleren sin. Skal også prøve å ikke fokusere på at mishandleren sikkert storkoser seg og nyter at han klarte å lure meg tilbake i garnet sitt. Men enormt godt å høre at du har havnet på et godt sted. Det gir håp.
Det er et usikret tivoli som er dømt til å mislykkes. Det blir ingen nye begynnelser fra meg. Rehabiliteringen tar tid. For de som i tillegg har andre sår med seg fra barndommen osv., vil jeg bare si ikke vent til livet har passert. Ingen ønsker å bli et nervevrak av en usikker geleklump, forrvirret og konstant aktivert. Det er farlig for helsa. Hjernen og kroppen trenger hvile, og det får man bare ved å kutte all kontakt og pleie seg selv godt. Du vil aldri angre på at DU skapr en ny begynnelse, for deg selv.
Jeg har i ettertid tenkt på at det første jeg reagerte på, var også det siste som fikk meg til å gå flere år etterpå: Uforholdsmessig selvskryt. Jeg har aldri likt det, og reagerte, men ikke nok. Jeg overså antakelig det aller rødeste flagget. Noen år senere satt jeg i en flere timer lang telefonsamtale med vedkommendes selvskryt. Husker jeg gjespet meg gjennom samtalen og skjønte at jeg kom til å gjøre det slutt. Ikke angret et sekund