“I vårt hus gråter vi ikke over menn. I vårt hus er vi verdige og sterke.”
– sitat fra filmen “Helene” (2020).
Det er Helenes mor som uttaler ordene, etter at Helene faller i dyp kjærlighetssorg. Helene Schjerfbeck var en svensk-finsk kunstner på begynnelsen av 1900-tallet. Som mange kunstnere så var hun følelsesterk og humørsyk. Det er jo nettopp følelser som skaper kunst. Men – også som mange kunstnere – så kom hun stadig på kant med menneskene rundt seg, fordi hun betraktet verden annerledes, og befant seg flere ganger på randen av galskap. Hennes kjærlighetssorg over hennes livs kjærlighet, Einar Reuter, skaffet henne et opphold på psykiatrisk sykehus. Reuter var ingen psykopat, men han gjengjeldte ikke hennes følelser. Det var Helenes vennskap og kunst han var interessert i, ikke hennes romantiske kjærlighet. Han giftet seg med en annen kvinne, Tyra Arp, men heller ikke dette var nok for Helene til å gi slipp. Hun ville heller ha en bit av ham, enn å miste ham fullstendig. Frem til hennes død i 1946 så utvekslet Helene og Einar 1100 brev. Men Helenes brev ble tiltakende bitre. Hun led av å ha kontakt med en mann hun aldri kunne få fullt og helt. Men hun klarte ikke å gå videre uten ham. Ble hun holdt for narr av Einar? Neppe. Han levde for kunsten, og etter hennes død beskrev han henne som “den mest betydningsfulle personen jeg har møtt”. Einar, som var 19 år yngre enn Helene, døde først i 1968.
Kanskje burde Helene lyttet til sin mor, og sluppet Einar lenge før. Vår sjel har ikke godt av å elske noen så dypt og inderlig, når kjærligheten ikke er gjengjeldt. Det er tydelig at Helene led av en slags avhengighet eller et hekt til Einar, lik den vi kjenner som traumebånd. Det spiller ingen rolle om motparten er en psykopat eller en som per definisjon er normal. Vi har ikke godt av en så sterk tilknytning til en som ikke deler den, uansett hvor høyt de respekterer oss.
Det handler om verdighet. Det er uverdig å sørge over en som ikke fortjener vår sorg. Sorg burde være forbeholdt de som har gjort oss godt. Psykopaten gjorde oss ikke godt. Psykopaten er en tyv som invaderte våre hus og stjal vår tid, vår glede og livsgnist. Likevel sørger vi over at tyven endelig har forlatt vårt hus. Vi burde i stedet sørge over tapet av vår livsgnist og jobbe for å få den tilbake.
I komiserien “The Nanny”, som jeg vokste opp med på 90-tallet, så pågår et trekantdrama mellom teaterprodusenten Maxwell Sheffield, nanny Fine (tittelkarakteren) og Sheffields assistent Miss Babcock. Trekantdramaet blir fremstilt på humoristisk vis, og mange gode “subplots” spinner på sjalusien mellom de tre i de seks årene serien ble produsert. Sheffield ender med å gifte seg med nanny Fine. I seriens siste sesong så går det i en sjelden alvorlig scene opp for Miss Babcock hva hun har holdt på med alle årene hun har lagt seg etter Sheffield, selv etter at han giftet seg med nanny Fine. Hun sier “jeg var alltid den som ble værende for lenge på festen. Men ikke denne gang”. Hun tar sin veske og forlater rolig og rakrygget Sheffields hjem.
Tanken om verdighet har ofte stoppet meg i å gå for langt og gjøre ting som i ettertid er vanskelig å leve med. I tiden etter psykopaten var jeg forvirret, desperat og halvt gal. Jeg var i stand til å gjøre mange uverdige handlinger som jeg ville skammet meg over i dag. Jeg fantaserte om dem og satte dem nesten ut i live. I mitt halvgale sinn lød de rasjonelle. Jeg har så lært at hva vi gjør etter en psykopatisk forkasting skal vi ikke skamme oss over. Vi blir drevet til det. Jeg er likevel glad for at det verste jeg gjorde var å bedrive telefonterror mot min eks, en enkelt dag. Deretter ble det helt stille fra min side. Aldri igjen har jeg forsøkt å kontakte ham. Som med Miss Babcock, så fant jeg min verdighet til slutt.
Det ligger en styrke i gammeldags verdighet, slik den Helenes mor beskriver øverst i teksten. “I vårt hus gråter vi ikke over menn” (hvis du har elsket en kvinnelig psykopat, så kan du selvsagt bytte ut “menn” med “kvinner”). Dette skjedde rundt 1915, en tid hvor man ikke hadde mulighet til å legge seg i fosterstilling og “gråte over menn”. Man kunne faktisk dø av det. Det fantes intet hjelpeapparat eller forståelse for traumebånd slik vi kjenner det i dag. I tillegg kunne det å legge seg ned og slutte å fungere, bety forskjellen på anstendig overlevelse, og hjemløshet og sult. Inntekten stoppet rett og slett samme dag som du sluttet å stå opp om morgenen.
Slik er det heldigvis ikke i dag. I dag har vi lov til å gå ned for telling, hvis vi må, og uten å ende på fattigkassa. Men vi kan fortsatt lære noe av den gammeldagse stoiskheten, enten det var behovet for overlevelse, Gudsfrykt eller frykten for tap av anseelse som gjorde at folk børstet fortvilelsen av seg, stod opp om morgenen og tok fatt på livet igjen. De bar nok ofte på sorg, slik Helene gjorde, men de bar den inni seg, med verdighet. Din sorg er faktisk kun din. Det er meget privat. I dag blir vi oppmuntret til å dele alt. Men jeg er usikker på om det ligger verdighet i det. Min sorg er min egen hemmelighet, en kjær skatt om du vil, som jeg holder tett til brystet og som jeg heller vil vokte enn å fortelle til kreti og pleti. Mine kjærlighetshistorier skal ikke besudles av andres analyse og nysgjerrighet.
“Mine kjærlighetshistorier skal ikke besudles av andres analyse og nysgjerrighet”. Nettopp! Det er et viktig standpunkt. Desverre ble min kjærlighetshistorie med P spredt og analysert av diverse mennesker som ikke forstod seg på noe av det.
Jeg forsøkte i utgangspunktet å holde det privat, og jeg forsøkte å holde en god og forståelsesfull holdning til P. Desverre ble jeg bare rundspilt av P, og desverre ble jeg ikke forstått av enkelte som stod meg nær. Jeg ble nok av noen forstått som et “offer”, men ingen skjønte rekkevidden av det. Mistenkeliggjort og baktalt som jeg ble. Ingen som ikke har hatt P/N nær på seg forstår det, selv om de liker å tro seg selv som så veldig innsiktsfulle og kloke.
Når man er i krise og hele din verden faller i grus er det ikke lett å beholde en stoisk ro. Det er lett for at en sier for mye til feil folk, eller for lite til de som faktisk kan forstå deg. Alt er kaos i et sjokkert indre. Det blir fort etterpåklokskap å se hva man burde ha gjort når alt kokte omkring en. Man var sjokkert, livredd og i totalt villrede om hva en skulle gjøre.
Hvem er spesielt stoisk da? Folk med et nokså begrenset følelsesliv?
Det jeg skrev er en sannhet med modifikasjoner. For jeg holder dem ikke for meg selv. Jeg deler mine historier – i detaljer – blant annet på denne bloggen. Men det har en hensikt. Ikke del din sorg med Gud og hvermann (kanskje med Gud). Del til de som vet å behandle den som hva den er – skjør og verdifull. Det er noe åndelig og spirituelt over våre opplevelser. De uten det riktige tankesettet vil aldri forstå.
OK. skjønner hva du mener. Du gir av deg selv her på bloggen i opplysningsøyemed, og sikkert ikke uten personlige omkostninger, og jeg er takknemlig for det. Jeg er likevel enig i at for de fleste av oss er det lurt å holde mye privat i en så spesiell situasjon. Folk flest forstår det ikke. Det er imidlertid sånn at når du blir sterkt preget av private og rystende opplevelser, blir nervøs og raser ned i vekt, begynner folk å spekulere. Det er ikke alltid at det er særlig diskre personer man åpner for i en slik situasjon. En kan bli veldig skuffet. Man er utenfor seg selv og fungerer ikke helt rasjonelt som ellers.
Ellers er jeg jo enig i at man bør tenke på hva man sier og til hvem. Og også jeg er skeptisk til denne åpenhets og delingskulturen som råder nå. Man må tenke på hva slags informasjon ekle folk kan misbruke. Det er desverre mange usympatiske folk her i verden,