Jeg har jobbet mange steder som sykepleier. Det er en av fordelene med å være sykepleier, at arbeidet er så variert. Man kan ha vidt forskjellige arbeidsplasser som sykehus, sykehjem, psykiatri, offshore, fengsel eller mange andre steder, man kan arbeide i flere land fordi autorisasjonen er internasjonalt anerkjent, man kan jobbe offentlig eller privat. Jeg har blant annet jobbet på legevakten og historien jeg vil fortelle nå utspilte seg der. 

Legevakten er en nødetat, men mange i befolkningen benytter legevakten til tjenester som egentlig er fastlegenes ansvar. Det kan være mange grunner til at folk synes det er enklere å henvende seg til legevakten, lang ventetid på time hos fastlegen er en av dem. Likevel er personalet på legevakten pålagt å minne brukerne på at mange ting som ikke er akutte skal fastlegen ta seg av. Det er ikke alltid så populært å avvise folk fra legevakten for å henvise dem til fastlegen. Enkelte tåler ikke engang å bli gjort oppmerksom på at de har en fastlege.

En gang kom det en voksen mann med influensa. Jeg satt i luken hvor besøkende pasienter blir registrert. Jeg tok imot hans personalia og sykdomshistorie. Da jeg forstod at han overhodet ikke var akutt syk, så sa jeg “dette er egentlig noe du skal bruke fastlegen til”. Svaret jeg fikk var “jeg gjør det som er best for meg, tenker jeg”. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

I forrige tekst snakket vi om å befinne seg et dårlig mentalt sted etter relasjonen med psykopaten. Vi kan bli meget lett antennelige i et forsøk på å gjenreise tapt integritet (eller integritet vi aldri har hatt). Nettopp der befant jeg meg da denne arrogante mannen ville sette meg på plass, fordi jeg minnet ham på korrekt bruk av fastlegen. Jeg husker hvordan hans uttalelse og hele hans oppsyn fikk det til å boble i meg. Fordi jeg befant meg på et dårlig mentalt sted, så opplevde jeg han som respektløs og fiendtlig mot både meg personlig og mot legevakten som institusjon. Der satt den hovne og frekke bleien og skulle overstyre meg. Jeg kjente hvordan raseriet i meg steg. En del av meg var klar til å gå rett i strupen på ham, en annen del av meg ble feig fordi han klarte å gjøre meg skamfull. Kognitivt visste jeg at jeg hadde mitt på det tørre, men de av oss som ofte ble satt på plass av psykopatiske foreldre eller partnere, vil uansett reagere med skam på et visst kroppspråk hos motparten, som minner oss om den opprinnelige mishandleren. Det er ingen tvil om at fyren fortjente en overhøvling, men min voldsomme reaksjon var en indikator på at jeg ikke hadde det bra.

Revet mellom sinne og skam så endte jeg opp med å nærmest stivne. Jeg svarte rolig “ønsker du ikke å bruke fastlegen?”. Jeg tror han umulig kan ha merket kaoset jeg opplevde innvendig, men han fortsatte med sin tirade; “vil du at jeg skal gå kanskje? Er det det du vil? At jeg skal gå igjen?”. Jeg forholdt meg fortsatt rolig og svarte med nøytral mine “nei, men det er lov å minne deg på at du har en fastlege”. Han svarte kort “ja”, kikket på meg med noe som lignet et forvirret eller sågar nervøst blikk, og gikk ut i venteområdet for å sette seg. 

Etterpå hang hendelsen igjen i meg. Hans respektløshet mot meg hadde revet opp gamle kjernesår. Jeg skammet meg. Jeg var såret. Jeg fantaserte om å lekse opp for ham på en måte som ville gjenopprette min integritet. Jeg ergret meg over at jeg måtte fantasere om dette og ikke hadde mot til å gjøre det i den virkelige situasjonen. Slik klarte et fremmed menneske som ikke vedkom meg, å stjele min positive energi resten av dagen. 

Hva jeg ikke umiddelbart forstod, var at til tross for min selvopplevde skam og feighet, så opptrådte jeg helt korrekt. Det beste jeg kunne gjort, var akkurat det jeg gjorde – beholde roen uten å heve røsten eller si ord som jeg senere kom til å angre på. At jeg stivnet ble faktisk min redning. Den frekke mannen så ikke en person som nærmest frøs til is av handlingslammelse, men en person som han ikke klarte å vippe av pinnen. Hans nervøse blikk da han gikk avslørte at han hadde mistet overtaket over saksbehandleren i luken. 

Det er nemlig slik at hvis du markerer grensene for sterkt, så mister du overtaket. Selv om du føler du har rett til å skrike mot arrogante mennesker, så er det beste å la være. Omgivelsene vil støtte den som ikke sier for mye, men står støtt og ikke lar seg hisse opp, skremme eller diktere. De ser ikke nødvendigvis at du er redd eller usikker. Det er den andre – den frekke og arrogante – som taper ansikt.

Vi har sikkert sett voksne mennesker som har mistet besinnelsen, enten på film eller i det virkelige liv. Av og til er det han/hun som gir skurken en verbal skyllebøtte som er helten, men oftest er det den som mister hodet som fremstår som latterliggjort. Det er det samme som skjer etter bruddet med psykopaten, når svertekampanjen iverksettes. Hvis vi forsvarer oss for voldsomt eller anklager psykopaten, så er det oss selv det rammer. Det beste er å forholde seg mest mulig taus. 

Denne pasienten i luken eller andre fremmede vi støter på, enten er de fulle av gift eller så er de usikre. Uansett så forsøkte mannen å plassere noe av sin gift som han ikke klarte å bære selv, over på meg. Han klarte det en stund, men det oppfattet han ikke. Mitt tilsynelatende rolige oppsyn kastet giften tilbake på ham. Da forsøkte han enda mer febrilsk; “vil du jeg skal gå? Er det hva du vil?”. Heller ikke dette fungerte etter planen og han ble plutselig forvirret og måtte innrømme at “ja” – jeg hadde lov til å minne ham på å bruke fastlegen.

Det var hans eskalering som til slutt gjorde at jeg klarte å legge hendelsen bak meg. Han gikk langt over streken. Han dret seg ut. Han ble ikke lenger regnet som rasjonell i mitt hode. Da klarte jeg å riste av meg giften. Det er nemlig slik at vi bare føler skam hvis vi føler oss underlegne noen. Hvis motparten på et eller annet vis mister sin overlegenhet, enten i form av å vise seg irrasjonell, forstyrret eller umyndiggjort, så lar vi oss ikke affektere. For eksempel så lar vi oss sjelden vippe av pinnen av et barn eller en person som er psykotisk, fordi vi vet at de ikke truer oss eller er ved sine fulle fem. En viktig måte å håndtere skam på, er derfor å jobbe med å oppleve oss som likeverdige alle andre. Vår psykopatiske forelder eller partner fikk oss til å tro at vi er mindreverdige, men dette kan vi forandre på med bevisstgjøring.

Forstår du nå at man også kan sette for sterke grenser, og at dette ikke styrker integriteten?

Å være litt feig, litt ettergivende og litt tilbakeholden kan derfor være positivt. Utad vil det nemlig se ut som at du er en trygg person. Å lære å sette grenser tar mange år. Å lære å si “nei” og kreve sine rettigheter er hardt arbeid. Det er ingen som klarer dette over natten – især når vi som voksne skal lære det fra grunnen av. Skam deg derfor ikke hvis du gang på gang opplever at du blir tråkket på. Frem til du er klar til å sette grenser med integritet så kan du gjøre som jeg gjorde i hendelsen med pasienten – spille skuespill. Hva du føler inni deg er ikke nødvendigvis synlig utenpå. Fake it till you make it.

Husk at arbeidet starter med å erkjenne at du overhode har grenser. Du merker dine grenser når du kjenner ubehag. Identifiser situasjoner som for deg oppleves som trakasserende, truende eller frekke. Du må lære å identifisere dem innen du kan respondere adekvat.

Jeg vil avslutte med å fortelle om fire måter ubehaget gjør seg til kjenne, når dine grenser brytes av andre. Modellen er enkel å huske og kalles de fire F`er. De består av (på engelsk);

Fight. Flight. Freeze. Fawn.

Hvis vi opplever en av disse fire reaksjonene i samspill med en annen person (oversatt til norsk som slåss, flykt, stivne eller tjene) så vet vi at vi befinner oss i en situasjon som forsøker å advare oss. Kunsten blir å reagere med integritet. Det skal vi øve på å lære oss.

I den beskrevne situasjonen over så merket jeg en blanding av slåss og stivne. Jeg hadde lyst til å angripe mannen, men jeg stivnet også av handlingslammelse. Jeg stivnet fordi hans blikk og tone trigget noe i meg, antakelig tidligere dominerende personer i livet mitt. 

I andre situasjoner kan vi reagere med å ville flykte fra den ubehagelige situasjonen, eller forsøke å roe ned en dominerende person ved å tjene ham/henne, i form av å glatte over, bli overvennlig, smigre eller distrahere vedkommende.

Jeg vil presisere at ingen av disse reaksjonene er feige. De er selvbeskyttende. Men etterhvert som vi finner roen og lander på et bedre sted, så vil vi sjeldnere bli trigget av transgresjoner og kan respondere med integritet og kalde hoder. Ordet “transgresjon” kommer forøvrig av et geologisk fenomen hvor havnivået stiger og trekker innover land. Grensen mellom hav og land viskes ut og havet flyter innover landegrensene, med andre ord en grenseoverskridelse. Du kan med fordel bruke dette som metafor i ditt arbeid med å unngå fremtidige transgresjoner av din person.