Denne teksten var opprinnelig en del av posten om “Veien tilbake til livet”, men jeg velger å skille den ut som en egen liten post.

Jeg har med jevne mellomrom fått spørsmål fra lesere angående psykopati og kjønn. Det virker som det er fremmed for mange å tenke på kvinnelige psykopater. Vi er nok blitt noe feilaktig flasket opp på bilder av psykopaten som utelukkende mann av filmer fra Hollywood, i tillegg til moderne feministisk indoktrinering.

Denne uken har jeg fått et par lange og meget rørende meldinger fra en kvinne som skriver på vegne av sin sønn. Sønnen har vært i et kortvarig ekteskap med en svært mishandlende kvinnelig psykopat. Hva denne kvinnen som mor forteller om sønnens samliv med psykopaten, var rystende lesning.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har så langt unngått å snakke spesifikt om kjønn fordi jeg selv har tenkt på det som irrelevant. Jeg har personlig en grunnfestet forståelse av at psykopati kan ramme begge kjønn. Begge kjønn kan være psykopater, og begge kjønn kan være ofre. Men jeg forstår også at ikke alle har den samme holdningen til dette som jeg har.

Kanskje behøves det en større kampanje for å få både kvinner og menn til å forstå at også kvinner kan være psykopater og kanskje især narsissister. Noe stort fokus på kjønn blir det imdlertid ikke i denne bloggen, men jeg gjør bloggen mest mulig nøytral for å inkludere alle kjønn, aldre, seksuelle legninger og etnisitet. Alle kan rammes av psykopati gjennom en romantisk relasjon, vennskap, familie eller arbeid, og alle skal føle seg inkludert her – selv om ikke alle innlegg omfatter alle typer relasjoner.

Det har seg nemlig slik kjære lesere, at psykopatene mangler den fleksibilitet og individualitet som gjør oss andre unike. Derfor hører man ofte utsagn som at “alle psykopater er laget på samlebånd” og “du kunne ha snakket om min psykopat”. Dette er ikke pussige sammentreff eller tilfeldigheter. Det er fordi den antisosiale personlighetsforstyrrelsen gjør at alle som er rammet av den, tenker og handler likt. Dette gjelder også for kjønn. Innenfor psykopati så er kjønnsforskjellene nærmest visket ut, hvilket betyr at mannlige og kvinnelige psykopater er mer like hverandre enn normale kvinner og menn er. Mannlige og kvinnelige psykopater er styrt av tillærte sosiologiske kjønnsmønstre, slik at en kvinnelig psykopat for eksempel spiller mer på sex for å manipulere sine ofre. En mannlig psykopat spiller kanskje mer på beskyttelse. Men dette er som sagt tillært, som det meste annet som styrer masken psykopaten bærer. På innsiden er mannlige og kvinnelige psykopater produsert på det samme samlebåndet. Å skrive innlegg spesifikt om mannlige eller kvinnelige psykopater synes for meg derfor å være overflødig.

Mannlige ofre fortjener en ekstra anerkjennelse av at sosiale stigma gjør det vanskeligere for dem å fortelle om mishandling. Det offentlige støtteapparatet er ikke like velutbygget for menn og forskning på mishandling av menn henger etter. Dagens rådende vestlige normer forteller menn at de stilltiende skal godta mishandling. Vi har også det spesielle fenomenet, at det ikke fullt ut er akseptert at en mann fysisk forsvarer seg mot en kvinne (selv om hun truer hans liv). Gjør han det, så risikerer han selv å ende opp i håndjern, for å forsvare seg.  Dette håper jeg vi alle ser absurditeten i og bidrar til å undergrave. Vi kan gjøre mye ved å holde et ekstra våkent øye på mannlige venner og familiemedlemmer som sliter.

Det finnes en nokså ny film om en kvinnelig psykopat, “Gone girl” med Ben Affleck i rollen som den bedratte ektemann. Filmen er – i mine øyne – et perfekt studie i psykopati på så mange måter. For det første avviker den fra den stereotype Hollywood-portretteringen av psykopaten som skummel seriemorder. “Gone girl” inneholder nesten ikke blod (dog er det ett mord i den). Istedet viser den hvor enkelt psykopaten kan leve med en maske i årevis, uten at ektefellen – i Ben Afflecks skikkelse – aner noenting. Han tror han befinner seg i det perfekte ekteskapet, inntil hustruen en dag bare forsvinner. Hun forsøker å få ektemannen arrestert for mordet på henne selv, og vi tror lenge at hun er det egentlige offeret. Filmen viser hvordan psykopaten planlegger, plotter og kalkulerer bak fasaden. Den viser også mangelen på empati, samvittighet og ansvar for egne handlinger. At psykopaten denne gang er en kvinne kan fungere som trøst for mannlige ofre som opplever at de mangler anerkjennelse av at også kvinner kan være overgripere. Men egentlig spiller kjønnsrollene i denne filmen ingen rolle, for de psykopatiske trekkene som vises er aktuelle for begge kjønn og filmen er derfor interessant for alle som er opptatt av psykopati. 

Jeg håper dette er svar godt nok til dere som spekulerer på dette med kjønn. jeg håper også at mannlige ofre opplever bloggen som like relevant for dem, som de kvinnelige ofrene gjør. Jeg har registrert at cirka 90% av leserne er kvinner. Jeg tolker dette ikke slik at kvinnelig psykopati er ubetydelig eller nærmest ikke-eksisterende, for det eksisterer. Jeg tolker det snarere som at kvinner er mer oppsøkende og opptatt av emnet. Kvinner forteller nemlig ikke bare om mannlige psykopater, men også om venninner og kvinnelige familiemedlemmer som de mistenker faller inn under den antisosiale paraplyen. Hvis mannlige lesere føler de faller utenfor mitt nedslagsområde. så setter jeg pris på tilbakemelding om dette.