Ulv! Ulv!

Når det – etter grundig ettertanke og intense søk i litteratur og på internett – til slutt går opp for oss hvem vi har elsket og strukket oss etter, og som “takk” har manipulert, devaluert og bedratt oss, så ønsker vi mest av alt å rope det ut i megafon; “han/hun er en ulv! En ulv i fåreklær! Hør hva jeg har funnet ut!”.

Nærmest som en krøsa-Maja fra Emil i Lønneberget ønsker vi å løpe ut i nabolaget for å avsløre siste nytt, selv om motivasjonen vår er en litt annen enn krøsa-Maja`s.

Vi opplever nesten vantro av å oppdage at personen vi har hatt nær oss oppfyller kriteriene for en antisosial personlighetsforstyrrelse. Vår trang til å fortelle alle vi har et fnugg av tillit til om vår oppdagelse, handler derfor i stor grad om behov for bekreftelse. Selv om vi har indre “bevis”, og sort på hvitt bekreftelse i hundrevis av tekster så er det likevel ikke nok til å overbevise oss og gi oss indre ro. Vi trenger å høre andre si “ja, det lyder sannsynlig. Gudskjelov at du fant det ut!”.

Bekreftelsen vi så sårt trenger, vil imidlertid ikke komme på den måten.

Fordi psykopaten mest sannsynlig har bedratt oss, og antakelig flere ganger, så er vårt behov for å dele vår viten også til dels styrt av ønske om hevn. Dette er forståelig, men igjen – en oppfyllelse av dette behovet er også avhengig av at omgivelsene forteller oss “ja, det lyder sannsynlig. Gudskjelov at du fant det ut, og takk for at du advarte oss. Nå skal vi sammen sørge for at psykopaten mister sitt spillerom”. 

Men heller ikke dette kommer til å utarte seg som vi håper.

Det beste er å gi oss selv munnkurv, inntil videre.

Vi tror nemlig at alle har sett psykopaten slik vi har sett ham/henne. Dette stemmer ikke, men vi er for tidlig i vår “oppdagelse” til å forstå dette. Vi har forstått at vår eksvenn, -kjæreste eller familiemedlem er psykopat, men vi har ennå ikke lært hele psykopatens måte å operere på. Det tar lang tid å fatte hele bildet – opptil flere år. Når du nettopp har oppdaget dette fenomenet så er du altså fortsatt en novise, og kan gjøre stor skade på deg selv ved å løpe ut i landsbyen som krøsa-Maja.

Du har ennå ikke forstått at psykopaten ikke viser sitt sanne jeg for hvem som helst, men du var en av de utvalgte! Psykopaten trakk deg ekstra tett til seg – ikke av kjærlighet eller et ønske om å investere i en relasjon med deg – men for å kunne manipulere deg bedre. Akkurat som ulven i “Rødhette” så ønsket psykopaten deg så nær som mulig for å høre deg bedre, se deg bedre og til sist å kunne spise deg.

For alle andre enn deg beholdt psykopaten masken på – alltid. Og det var ingen grenser for hvor hjelpsom og sjarmerende den masken var. Det er dermed slik omgivelsene husker psykopaten. Å overbevise verden om det motsatte, ville under normale omstendigheter være en stor utfordring. Men dette er ikke normale omstendigheter, for du er ikke sterk. Du er fortsatt skjør, rå og “nyklekket”. Å overbevise noen vil ikke være en stor utfordring, det vil i din tilstand være håpløst.

Du vil føle deg som gjeteren i “Gutten som ropte ulv”, med den forskjell at du ikke blir mistrodd fordi du har ropt “ulv” en gang for mye. Faktisk vil du bli mistrodd allerede første gang du roper.

Jeg gjorde selv den erfaring etter bruddet med psykopaten, at det var meget vanskelig å finne støtte og tillit til hva jeg fortalte. Jeg var på ingen måte en krøsa-Maja, men jeg var for uselektiv i hvem jeg fortalte min historie til. Dømmekraften min var fortsatt ustabil, og jeg klarte ennå ikke å se historien min “utenfra” – med andre ord forstå hvor utrolig den lød for utenforstående. Jeg forhastet meg og fortalte historien min til et utvalg av både mine aller nærmeste venner og også enkelte ikke fullt så nære venner – deriblant venner som kun kjente meg, og venner som kjente både meg og psykopaten. I 80% av tilfellene ble jeg lyttet til, men jeg kunne merke at mottakeren verken trodde på eller likte hva jeg fortalte. Min bekjentgjørelse ble aldri senere fulgt opp med et eneste tilleggspørsmål, et “hvordan går det” eller anerkjennelse av min lidelse. Det er meget ubehagelig for et offer som allerede famler og søker etter lindring, å oppleve dette. Jeg er i dag ikke mistroisk eller bitter på disse vennene. I dag forstår jeg at historien min virket usammenhengende og fragmentert fordi jeg fortalte den for tidlig, og uten den nødvendige tyngde og autoritet som kommer senere.

Fordi dømmekraften i starten etter bruddet er så dårlig, så risikerer man også å fortelle sin historie til mennesker som løper og sladrer til psykopaten.

Hold derfor din viten for deg selv. Ikke si det til noen. Fortsett istedet å lese deg opp om emnet. Bygg deg opp! Med tid og stunder så vil du kunne fortelle din historie med så mye integritet at andre vil la seg overbevise. Og de som fortsatt ikke lar seg overbevise, har ingen innflytelse på ditt selvbilde. Du vil ikke famlende og nervøst fortelle for å få bekreftelse. Du vil ikke trenge det lenger. Du vil fortelle fordi du vet.

Tidligere i januar så snakket vi om “den nye partneren”. Psykopaten finner seg raskt en ny partner etter deg, og i de fleste tilfeller har det skjedd en overlapping uten at hverken du eller den nye partneren visste det. Dette skjer fordi en psykopat – og især en narsissist – ikke kan være alene. Noe tomrom mellom to relasjoner vil for en narsissist være uaktuelt. I tillegg kan psykopaten bruke en slik overlapping til verdifull sjalusifabrikkering.

Når overlappingen går opp for deg, så er bedraget komplett. Du sitter igjen forlatt, forvirret og i sjokk. Psykopaten går uten skrupler videre og lever sitt liv til fulle med den nye partneren, ingen av dem synes å bry seg om deg.

I utgangspunktet liker du ikke den nye partneren. Dine tanker om å advare ham/henne handler derfor ikke om et ønske om å skåne. Egentlig ønsker du å ødelegge for begge to. Bare ved å se den nye relasjonen gå ad undas kan du gå videre med hevet hode, tror du. Du ønsker å bidra til dette så godt du kan.

Senere i “oppvåkningen” ønsker du fortsatt å advare, men du hater ikke lenger den nye partneren. Faktisk synes du synd på ham/henne som tilsynelatende ennå ikke har forstått hva du nå vet. Du vet hvilken kamp, smerte og lidelse den nye partneren har i vente. Fordi du er et empatisk menneske, så tærer det i deg å vite dette uten å si noe. Du vet nå at den nye partneren er uskyldig, og like manipulert som du selv en gang var.

Til slutt har du lært nok om psykopati, til å forstå at å advare ikke vil nytte. Den nye partneren vil aldri tro deg. Den nye partneren har fått servert så mange løgner om deg av psykopaten, at ingenting du har å si vil gjøre noe inntrykk på ham/henne. Den nye partneren er blitt så avhengig av psykopaten (som du også var) at ingenting som kan “gynge båten” vil bli vurdert. Den nye partneren er livredd for å miste psykopaten.

Den nye partneren må finne det ut selv, på den harde måten. Og du må lukke munnen og bare vite at det kommer til å skje.

Du innser at det er ingenting du kan gjøre. Du vender gradvis fokuset tilbake til deg selv. Du blir stadig mindre opptatt av psykopaten og den nye partneren, nesten uten at du merker det selv. Innimellom gjør kognitiv dissonans deg sint og nedfor, og tankene om psykopatens nye relasjon gjør deg tankefull og reflekterende, men periodene med likegyldighet blir stadig lengre.

Helt til du en dag får vite at relasjonen mellom psykopaten og den nye partneren er slutt. Det kan ha gått flere år. Du vet hva som har skjedd bak lukkede dører. Du vet hvordan den nye partneren har det nå, for du har selv vært der. Spørsmålet er om du nå skal strekke ut en hånd til den nye partneren. Fortelle ham/henne at alt var en illusjon, at det ikke er dem det er noe i veien med, og at alt vil bli ok til slutt. Skal du bry deg mer? Bruke mer energi på dette, nå som du endelig har lagt så mye bak deg?

Det er nå den nye partneren som er novisen, og du er veteranen. Du kan nå på en trygg og balansert måte coache din tidligere rival ut av den komplekse og forvirrende tilstanden man befinner seg i etter et ferskt brudd med en psykopat. Du kan hjelpe et nytt offer for psykopati med å finne seg selv igjen. Men du må også være klar over at å høre om psykopaten vil trigge deg, selv flere år etter ditt eget brudd med ham/henne. Det må derfor være helt opp til deg selv i hvilken grad du vil involvere deg. Husk at å beskytte deg selv er første prioritet, du har ingen forpliktelse til å hjelpe. Husk også at den nye partneren også kan ha en personlighetsforstyrrelse. En union mellom en psykopat og en narsissist/borderline/annen forstyrrelse er slettes ikke uvanlig, og du vil i slike tilfeller gjøre klokt i å holde deg unna. 

Noen vil si at du bør holde deg unna uansett, og at det er galt av meg å i det hele tatt vurdere å strekke ut en hånd. Jeg tenker slik; min agenda er å spre informasjon om psykopati. Psykopaten gjør enorm skade på menneskers eksistensielle liv, men denne skaden er ikke kriminell. Han/hun vil ikke bli fengslet eller avskåret fra å utrette videre skade. Det eneste jeg kan gjøre, er å spre så mye kunnskap at psykopaten til slutt ikke har noen ofre å ødelegge, fordi psykopatens ansikt og metoder er blitt allmenkunnskap.

Jeg inviterer dere som føler dere distansert, trygge og sterke nok, til å gjøre det sammen med meg. 

 

 

10 kommentarer
    1. Anonym: den beste måten å hevne seg på en psykopat, er å skape et fantastisk liv for deg selv! Lev videre, som om han/hun aldri har eksistert. Psykopaten elsker å skape en følelsesmessig reaksjon i deg, det er den eneste bekreftelsen psykopaten får på at han/hun i det hele tatt eksisterer. Gi ham/henne derfor ingen slik reaksjon.
      Å gå videre i livet og aldri se deg tilbake, er derfor det nærmeste du vil komme å såre en psykopat. Skjønt, vær klar over at en psykopat aldri vil lide på samme måte som normale mennesker kan lide. Det er derfor liten vits i å bruke mye krutt på å planlegge hevn mot psykopaten. Vend fokuset tilbake til deg selv, der det hører hjemme.
      Les forøvrig innlegget om hat og hventanker, fra 8/1. Lykke til 🙂

    2. Det er rart og sitte og lese akkurat hva som har skjedd med meg selv skrevet av en annen person. Godt å få mere viten om hvordan en psykopat opptrer og fungerer både under og etter forholdet, og også at det finnes en vei videre.
      Tusen takk for en utrolig fin blogg..

    3. Min nydelige farmor, verdens vakreste menneske, advarte meg stadig: “Du må passe deg for ulvene.” Jeg forstod ikke, og visste ikke hva hun mente. Nå vet jeg det.
      Takk for bloggen din.

    4. Rita: Ja, det var antakelig ikke ekte ulver din farmor hadde i tankene. Det er større sjanse for å støte på en psykopat enn en ulv. Kanskje din farmor hadde erfaringer med dem.

      Takk for at du følger bloggen og godt nyttår 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg