Denne teksten er for dere som siden forrige tekst mistenker at dere har en skambasert personlighet.
Å jobbe med egen skam handler mye om holdning. Det er mange holdninger man kan innta. De tre mest vanlige holdningene er muligens disse.
- “Livet er ødelagt. Jeg hater mine foreldre/min eks/mine mobbere som har påført meg dette. Jeg er bitter og hatefull. Jeg er så gammel nå at mine muligheter til å forandre livet er passert.”.
- “Slik er jeg blitt. Jeg vil kanskje aldri bli den personen jeg ønsker å være hundre prosent, men man får gjøre det beste man kan med de kortene man har utdelt. I poker er det ikke alltid slik at den med de beste kortene vinner. Den med en dårlig hånd kan også vinne”.
- “Dette vil jeg fikse! Jeg vil gjøre alt jeg kan på egen hånd, og det jeg ikke klarer å fikse vil jeg få hjelp til. Jeg nekter å la skam definere meg, fordi den er påført meg av mennesker som ikke vil meg vel. Jeg skal bli den jeg er ment å være!”.
Det er selvfølgelig mest frigjørende å innta den siste holdningen. Men den midterste er nok den mest realistiske. Antakelig er mange også innom den første holdningen fra tid til annen. Ingenting i veien med det, men det er ikke et sted du ønsker å stå fast.
Holdning handler også om din forestilling av hva skam er. På Wikipedia blir skam definert som “følelse av bevisstheten eller forståelsen av vanære, unåde eller fordømmelse. Ekte skam er assosiert med ekte vanære, unåde eller fordømmelse. Falsk skam er assosiert med falsk fordømmelse som i den problematiske formen for falsk skam: «han tok det vi gjorde mot ham på seg selv»“. Andre kilder kan kanskje definere skam noe annerledes. Hvis din egen oppfatning av skam avviker radikalt fra den gjengse oppfatningen, så kanskje du ikke gjenkjenner din skambaserte personlighet. Da vet du heller ikke hva du skal jobbe med. Hvis du har vært omgitt av dysfunksjonelle mennesker som har formet deg, så kan det være at din virkelighetsoppfatning er definert av mennesker som ikke vil deg vel, og at den er fordreid. Det kan være du tror skam er noe vi bør leve med. Spør deg selv derfor hva du mener skam er. Alle religioner har et forhold til skam. I strenge religioner påvirker skam menneskeverdet. Vi blir født syndende og skammen bærer vi med oss hele livet. Livet blir en evig kamp for å bevege seg bort fra den medfødte synden og skammen, i forsøk på å bli et bedre menneske. Preger religion din oppfatning av skam? Er skam primært negativt – noe tungt som undertrykker oss, eller primært positivt – en sosial regulator, hvis uten vi ikke kunne fungert sammen i storsamfunnet?
Skam er faktisk et takknemlig felt å jobbe med selv. Det kan til og med være morsomt. Ihvertfall er det oppløftende. Mitt arbeid med egen skam betrakter jeg som en tung, men spennende sosial utfordring.
Tidligere ble jeg ydmyk overfor de som trigget min skam. Jeg beundret dem sågar. Jeg elsket alle som ville være min venn, til tross for at jeg var et slik uverdig vesen. At de kritiserte meg var noe jeg betraktet som naturlig. Jeg var jo tross alt feil. Jeg belønnet dem med min sjenerøsitet for å holde ut med meg. Slik virket skammen på meg. Mange av disse menneskene var selvfølgelig narsissister. Et par av dem fullblods psykopater. Men det skjønte jeg jo ikke den gang.
Når noen påfører deg skam, så er det egentlig en projisering av egne negative følelser. De orker ikke å bære dem selv, og plasserer dem på deg. Det er således snakk om en falsk skam og ikke en ekte skam, ifølge definisjonen fra wikipedia over, fordi det handler mer om en skam du er blitt påført enn at du faktisk har gjort noe skambelagt. Med en skambasert personlighet så er du mottakelig for slik projisering. Du aksepterer, uten å stille spørsmål, å ta på deg andres skyld. Fordi du er skambasert så har du i egne øyne automatisk skyld. Det er derfor meget lett for giftige personer å overbevise deg om at deres skyld er din. Psykopatene i mitt liv gjorde dette, og jeg beundret dem for det. Jeg elsket dem og absorberte gladelig deres negative energi. Det jeg egentlig gjorde, var å be dem om tilgivelse for deres egen tilkortkommenhet, ikke min.
Nå ser jeg det nesten umiddelbart når noen forsøker å påføre meg skam for noe som ikke er mitt, men deres. Jeg beundrer dem ikke lenger, jeg forakter dem. Det er nesten morsomt å returnere deres projisering, og se deres forbauselse når jeg ikke aksepterer den. Dette gjelder både personer jeg kjenner og hvor projisering har virket før, og nye personer som aldri tidligere har påført meg skam, men som forsøker for første gang. Jeg forstår nå at det er noe ved meg som gjør at folk prøver seg, og at jeg antakelig ikke kan forandre det. Men jeg kan forandre min reaksjon.
Skjoldet virker ikke alltid. Skam er ofte grundig innarbeidet og stikker dypt. Paratresponsen er ennå ikke tilstede i enhver situasjon. Det er viktig at du ikke opplever det som et nederlag. Da påfører du bare deg selv ytterligere skam.
Skjoldet trenger nemlig ikke alltid å virke. Nå ser du likevel hva som skjer, og kan ta avstand fra personer som projiserer egen skam over på deg. Du inviterer dem ikke lenger med på spillekvelder, slik du kanskje gjorde før. Eller tilbyr dem din positive energi, slik du alltid har gjort.
Det tyngste ved “skamarbeid” er muligens å romme all forakten mot alle som avslører seg. Vi var jo vant til å tro det beste om alle. Det var naivt av oss, men likevel en lystigere holdning til våre medmennesker enn den vi trenger å innta i dag. Å innta en mer skeptisk holdning tar mye plass, fordi vi bruker mye tid på sorg for alle vi må holde oss unna. Det er mulig at dette blir lettere med tiden. For eksempel kan du velge å le av disse menneskene i stedet for å forakte dem. Det tar brodden av negativ energi. Selv har jeg nå kommet så langt i skamarbeidet, at jeg kan riste på hodet og smile når en kollega eller bekjent forsøker å påføre meg skam. Med personer du har hatt en dypere relasjon til så er det imidlertid ikke så enkelt, hvis de var en stor del av ditt liv og kanskje til og med har bidratt til å forme din skambaserte personlighet.
Er NK nødvendig mot sistnevnte gruppe? Noen ganger ja, men ofte er det nok med et vellykket skjold. Hvis du klarer å avvise hvert eneste forsøk på projisering, så vil de ikke lenger ha makt over deg. Tvert i mot, du vil få makten. Jeg har selv opplevd hvordan mennesker som tidligere påførte meg skam, nå er blitt meget ydmyke og nærmest tjenestevillige, fordi de vet at jeg ikke lenger trenger dem. Jeg kan forlate dem hvert øyeblikk, hvis jeg bestemmer meg for det. Når du kommer dit, så koster det deg ingenting å beholde dem i livet ditt.
Det verste du kan gjøre er nemlig å isolere deg helt. Det er kanskje fristende å gjøre det. Men skamarbeid er ikke mulig uten å være sammen med andre mennesker. Skamarbeid er relasjonsarbeid. Hvem som helst kan bli kvitt skam ved å være alene. Men den vil komme tilbake så snart andre mennesker er tiltede. Isolering er derfor ingen løsning. Skam er relasjonsindusert; det er relasjoner som har påført deg skam. Det er også kun relasjoner som kan fjerne skammen. Slik sett er skamarbeid egentlig samarbeid.
Skamarbeid er også selvstendighetsarbeid, når du gjør deg mindre avhengig av andres bekreftelse. Når du slutter å løpe etter aksept, “se meg. Lik meg. Elsk meg. Døm meg ikke. Jeg vil slikke dine sko så lenge du aksepterer meg”. Tenk hvor mye av dette som egentlig bunner i skam, som ikke engang terapeuter er klar over. Men å bli mindre avhengig av andre er ikke det samme som å unngå sosialt samvær. Gevinsten kommer i form av samvær som ikke lenger påfører deg skam, og hvor du er sosial – ikke fordi du trenger andres bekreftelse, men fordi du velger det selv. Fordi det gir deg glede og ro.
Apropos terapi. Hvis du merker at dette blir for mye å jobbe med alene, så ikke nøl med å oppsøke profesjonell hjelp. Fordelen nå er at du vet hva som er kjernen. Du trenger ikke å bruke de ti første konsultasjonene sammen med terapeuten på å finne det ut. Du sparer masse tid og penger. Nå kan du troppe opp på psykologens kontor og gå rett på sak; “jeg har skam. Jeg trenger hjelp til å frigjøre meg fra skammen”. Vær åpen for at det også kan være andre elementer tilstede, men ikke la terapeuten forvirre deg med andre “diagnoser” de heller ønsker å tillegge deg. Det kan nemlig være at terapeuten nettopp har vært på kurs og ivrer etter å utprøve en ny terapi. Det kan også være at terapeuten selv har skam, synes det er et ubehagelig felt å jobbe med, og derfor ønsker at noe annet “feiler” deg. Problemet er at det gjelder ikke deg. Du skal ikke la det skje.
Lykke til.
Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.
Etter det forrige innlegget ditt har jeg innsett at jeg nok har en skambasert personlighet. Jeg er blitt – eller prøver så godt jeg kan å være – bevisst på egne følelser når det gjelder avgjørelser jeg tar. I dag, for eksempel, er jeg hjemme fra jobb – kroppen sa klart i fra i morges da klokka ringte at den trengte det, den er sliten og trenger sårt hvile. For en gangs skyld hørte jeg etter, og lot være å reise selv om det er typisk meg å presse meg til å dra allikevel – jeg er jo “flink pike”. Og jeg unnet meg å hvile, sove litt lenger, ta en rolig morgen og formiddag for å komme til hektene. Og hva føler jeg nå her jeg sitter? Jo, nettopp: jeg skammer meg sånn! Jeg skammer meg fordi jeg føler meg lat – den lille stemmen til min eksmann P/N høres så godt nå – jeg er en latsabb og fullstendig udugelig som gjør noe slikt. Egoistisk også kanskje – fordi jeg gjør noe så drastisk som å ta hensyn til MEG. Sendte melding til kjæresten min og forklarte og fikk til svar at “det er jammen på tide at du tar hensyn til deg selv!” Men her er jeg, og jeg hører altså min eksmanns stemme som forteller meg hvor lat jeg er. Så dette stikker dypt. Jeg vet også at min mor har evnen til å få meg til å føle skam i slike situasjoner, jeg har vokst opp med at man “legger seg ikke ned”, nei – man “tar seg sammen og gjør det man skal”. Så dette er starten på en lang prosess, tror jeg. Kanskje jeg kan se på det som en øyeåpner selv om det akkurat nå føles veldig vondt og slitsomt?
Jeg syns det egentlig var en befrielse å bli klar over at jeg nok har en skambasert personlighet. Da vet jeg hva jeg skal være bevisst på. Er nok ikke gjort over natten å komme over det, men en plass må en begynne. Men jeg vil gjerne komme der at det ikke skal være noe ved meg som gjør at folk prøver seg på å påføre meg skam. Men kanskje det er en empatisk og høysensitiv person med dårlig selvfølelse sitt lodd i livet å bli utsatt for dette. Jeg vil lære å slippe å føle meg som en byrde for folk, å slippe å føle at jeg går i veien, å slippe å føle at folk ser på meg med litt forakt i blikket samtidig som de ser på sidemannen (som er populær) med stjerner i øynene og utilslørt beundring. Jeg vil lære meg å ta plass. Kanskje det du skriver om at projiserer sine egne negative følelser over på meg var et nøkkelpunkt som jeg skal ta innover meg. Så glad du har skrevet om dette emnet, tror det ligger masse her som jeg skal ta innover meg og jobbe med.
“Med personer du har hatt en dypere relasjon til så er det imidlertid ikke så enkelt, hvis de var en stor del av ditt liv og kanskje til og med har bidratt til å forme din skambaserte personlighet.”
Jeg har alltid hatt en skambasert personlighet. Jeg har nå relativt nylig lyktes med å skape avstand og sette grenser.
Men jeg opplever at jeg trigges i stor grad av barna.
Jeg gjør og sier i stor grad det riktige, men jeg blir lei meg og absorberer alt for mye. Det er faktisk et stort problem for meg.