Da jeg jobbet på legevakten så møtte en dag en eldre kvinne opp i luken. Vi satt på hver vår side av skuddsikkert glass, men jeg kunne høre henne. Mens jeg registrerte henne i systemet så ringte hennes telefon. Hun svarte den fordi hun ventet på å bli registrert. Jeg vet ikke om hun var klar over det, men høyttaleren i hennes telefon var på, slik at jeg kunne høre samtalen. Innringeren var åpenbart hennes datter, fordi hun hele tiden tiltalte kvinnen som “mamma”.
Datteren var et svært manipulativt og rasende menneske, som i løpet av den korte samtalen flere ganger truet med å enten ta sitt eget liv eller kutte all kontakt med moren, hvis ikke moren gjorde som datteren ville. Samtidig hørte jeg ingen tegn til psykose eller kognitiv svikt hos datteren. Hun var åpenbart voksen, viljesterk og ved sine “fulle fem”. Men det var ren manipulasjon.
Den eldre kvinnen sa ikke stort i samtalen. Det var tydelig at hun hadde hørt dette før, flere ganger. Hun bare svarte “javel” innimellom. Hun så trett ut. Hennes ærend på legevakten hadde ingenting med familielivet å gjøre, så det var en ren tilfeldighet at datteren ringte på det tidspunktet og at jeg overhørte samtalen.
Da hun la på så visste jeg ikke helt om jeg skulle blande meg. Det mest respektfulle ville kanskje være å late som jeg ikke hørte noe. Men jeg valgte å fortelle kvinnen at jeg hadde hørt hva som ble sagt, og at datteren hennes lød manipulativ og en hun burde vokte seg for. Jeg sa ikke mer enn det, og jeg nevnte verken psykopati eller narsissisme. Man vet aldri hvordan folk reagerer. Det er godt kjent at selv grovt mishandlede ofre kan finne på å forsvare overgriperen. Kvinnen hørte hva jeg sa men kommenterte det ikke.
Temaet om psykopatiske barn er tabubelagt (for ordens skyld, når jeg skriver “barn” så mener jeg ikke nødvendigvis mindreårige. Det kan også handle om voksne sønner og døtre), for man skal ikke tenke dårlig om barn. Man skal gi dem gode oppvekstvilkår for å gi dem en best mulig sjanse i livet. Man skal ikke tillegge dem onde intensjoner, men alltid finne det beste i barnet. Og hvis barnet opptrer uregjerlig og aggressivt, så skal man finne sårbarheten i barnet.
Det er denne forestillingen foreldre, lærere, barnevern, psykologer, dommere og pedagoger bruker som rettesnor. Og den fungerer svært dårlig på psykopatiske og narsissistiske barn, fordi den gir dem et fripass. La oss ta utgangspunkt i at psykopater er født som psykopater, og maligne narsissister utvikler deres narsissisme i tidlige barneår, la oss si i alderen 1-3 år. Jeg har vitenskapelig belegg for å påstå dette, men det er ikke noe jeg vil bruke tid på her.
Det vil si, at i 5-årsalderen så er ondskapen i både psykopatiske og narsissistiske barn godt sementert. Tegnene vil være der, som plaging av dyr, egoisme (barnet tar alt godteriet selv og vil ikke dele med seg), løgner og å utsette andre barn for skade og sabotasje, som for eksempel å dytte et annet barn ned trappen for så å lyve meget kaldt og kalkulert om hendelsesforløpet.
Barn blir beskyttet. Det ligger instinktivt i oss å beskytte barn, både våre egne og andres.
Men for egne barn så har foreldre skylapper som man ikke har for andres barn. Typisk er at andre voksne mennesker begynner å stille spørsmålstegn ved det psykopatiske barnets adferd. Men barnets egne foreldre nekter å se det. De voksne begynner å krangle seg imellom. Uvennskap oppstår, fordi naboforeldrene retter alvorlige anklager mot foreldrene til det psykopatiske barnet. Deres katt er plutselig blitt borte. Dekkene på bilen deres er punktert. Deres sønn brakk armen da han falt ned av et tre, og nabomoren så at parets (psykopatiske) sønn helt tydelig dyttet ham ned fra treet. Men foreldrene til den psykopatiske sønnen beskytter ham med nebb og klør. De gjør seg heller til uvenn med tidligere venner enn å innse realitetene om deres barn.
I mellomtiden står den psykopatiske sønnen i kulissene og nyter showet. Han lærer at han kan slippe unna med svært alvorlige overgrep. Han lærer også hvor lett det er å skape splittelse i sine omgivelser. Dette kan han bruke til sin fordel.
Problemet er foreldrene. De beskytter det psykopatiske barnet, når de snarere bør beskytte omgivelsene mot barnet, og skjerme barnet for å skadebegrense. Barnet er – så lenge det er barn – deres ansvar. De har satt det til verden. De er dermed også ansvarlige når deres barn går rundt og plager dyr og andre barn.
Men foreldre med slik innsikt er det dessverre få av.
I de tilfellene hvor barnet har utviklet en malign narsissisme som følge av omsorgssvikt (omfattende skamming av barnet), eller motsatt, en overdrevet dyrking av barnet, så er også foreldre ansvarlig for barnets destruktive adferd.
Jeg vil ikke moralisere her, utover at disse tingene er nødt til å nevnes i en tekst om psykopatiske/narsissistiske barn.
Flere lesere står nå fram om deres psykopatiske barn, og det er bra. For selvfølgelig finnes de. Alle psykopater og narsissister er noens sønner og døtre. Selv om oppvåkningen skjer sent, så har de fleste foreldre handlet i beste mening. Foreldre er like mye ofre for psykopaten som alle andre. Ihvertfall hvis barnet er født som psykopat eller har utviklet en narsissisme til tross for foreldres forsøk på sunn innflytelse.
Alle foreldre av psykopatiske barn som har henvendt seg til meg, har voksne barn. Det tyder på at hos de fleste så kommer erkjennelsen av det psykopatiske barnet på et sent tidspunkt i livet, eller narsissismen hos sønnen eller datteren har med årene vokst og forverret seg, samtidig som forelderens energi til å håndtere barnet har falt med alderen. Til slutt kommer det til et punkt hvor det blir uhåndterlig. De fysiske og psykiske kompensasjonsmekanismene hos forelderen er ikke lenger tilstrekkelige. Benektelsen blir svakere, og virkeligheten trenger inn. Det kan sammenlignes med en demning som slår sprekker og ikke lenger klarer å holde på vannet. Fortvilelsen er stor hos disse foreldrene. Ikke bare er barnets manipulasjoner en påkjenning, men også erkjennelsen om barnets tilstand kan være et sjokk. Men det sitter langt inne å slå hånden av den psykopatiske sønnen eller datteren. Man gir ikke opp sine egne barn, vel?
Her er mine råd til foreldre av voksne psykopater.
-Psykopatiske sønner og døtre er selvfølgelig like skadelige som andre psykopater. Mer så, fordi de overfor foreldrene sjelden bærer masker. Eldre foreldre blir med andre ord utsatt for et konstant maskefall. Forestill deg størrelsen på angrepene fra en psykopat som hele tiden er psykopatisk! Samtalen jeg forteller om i starten av denne teksten gir en pekepinn. Eldre foreldre vil konstant være utsatt for press og manipulasjoner, og ofte handler det om klandring for alt forelderen har gjort feil, og om økonomiske forhold. Foreldre av psykopater gir ofte bort alt de har til deres psykopatiske barn. Barnet bryr seg selvfølgelig ikke om hvorvidt mor eller far har penger igjen til mat eller strømregningen. I det psykopatiske barnets øyne er det uansett forelderens skyld alt sammen, så at de må betale for seg, selv om barnet nå er 50 år gammelt, er bare rett og rimelig (psykopatisk berettigelse).
Noen psykopatiske barn dreper deres forelder, og personlig tror jeg at mange slike tilfeller aldri blir oppdaget. Når forelderen når en viss alder, så er det forventet at de dør av naturlige årsaker. Det blir derfor sjelden etterforsket. Men i virkeligheten kan det dreie seg om drap. Kanskje kvelning, eller at det psykopatiske barnet over lengre tid har forgiftet dem med deres egne piller, for eksempel blodfortynnende medisin. Dette kan barnet få til enten forelderen bor hjemme eller på sykehjem.
Men så lenge forelderen har noe det psykopatiske barnet vil ha, for eksempel utbetalt pensjon, så har de ingen interesse av å myrde dem. Jeg sier dette kun for å belyse den faren mange foreldre faktisk står overfor.
-Man er ikke forpliktet til å holde kontakt med egen sønn eller datter, hvis sønnen eller datteren er skadelig. Det hersker en forestilling om at man ikke kan innføre NK med egne barn. Men det kan man selvfølgelig. Kun ens egne forestillinger står i veien. Forestillingene kan handle om at man ikke har vært en god nok forelder, fortjener mishandlingen, og derfor må stå i den. Man kan også unnskylde barnet med en eller annen lyte; “hun har alltid vært alene og ensom”, “han har aldri hatt økonomisk styring”. Men tenker man slik, så er man en samvittighetsfull forelder og har antakelig alltid gjort sitt beste for barnet, selv om det kanskje ikke alltid strakk til. Ingen skal finne seg i mishandling, uansett. Kontakten til barnebarn kan også veie svært tungt, og det er forståelig. Man beholder heller kontakten med den skadelige datteren enn å miste kontakten med barnebarna. Foreldre av psykopatiske barn kan også være bevisste om at barnebarna blir skadet av forelderen, og ønsker å være tilstede i håp om å kunne balansere skaden på barnebarnet.
Dette må være opp til hver enkelt. Personlig så mener jeg det ikke er verdt det. Hvis barnebarna blir brukt som middel til å holde deg som gissel; “du vet jeg har problemer med økonomien, hvis ikke du betaler barnehageregningen så får du ikke se Ola!”, så er dette trusler og utpressing. Det skal man aldri gi etter for. Selv ikke fra egne barn. Og husk at til slutt så blir barnebarna gamle nok til å ta sine egne valg. Da kan de komme til deg uten at din sønn eller datter kan hindre dem. Men jeg har ikke selv barnebarn, og jeg kan forestille meg sorgen hos besteforeldre som nektes tilgang til barnebarna.
-Mistenker du at barnebarn blir mishandlet så ikke nøl med å kontakte de rette instanser, selv om det betyr at du må angi din egen sønn eller datter. Politianmeld der det er påkrevet. Kontakt barnevernet hvis nødvendig. Eller ring inn bekymringsmelding til fastlege eller legevakt. Det er tilfeller i Norge hvor foreldre har vanskjøttet deres barn til døde. Besteforeldre har ant mistanke men ikke handlet i tide eller på korrekt måte. I ettertid har besteforelderen fått store problemer med å tilgi seg selv. Historien om Christoffer Gjerstad (mishandlet til døde av mor og stefar i 2005, åtte år gammel) er et kjent eksempel av mange.
-Legg tabuene til side. Ja, det er ditt eget barn. Og ja, kanskje var du ikke verdens beste forelder (hvem er det?). Du skal likevel ikke finne deg i mishandling. Har du først prøvd å snakke fornuft med ditt barn uten at det hjelper (og det gjør det ikke med en p/n), så er du nødt til å handle. Du har kun ett liv, og dine siste år skal være gode. Det er de ikke med en psykopatisk sønn eller datter, og kommer neppe til å bli det. Du må legge drømmen om i din alderdom å være omgitt av kjærlig slekt til side, for i ditt tilfelle kommer det ikke til å skje. Kanskje har du andre slektninger som ikke skader deg. Fokuser heller på dem. Feir begivenheter med dem. Hold ditt narsissistiske barn på en armlengdes avstand, med streng overholdelse. Blir din distansering ikke respektert, så innfør NK. Husk at du aldri kan forandre en voksen psykopat. Du kan heller ikke oppdra dem. Det eneste du kan gjøre, er å tvinge dem til å følge dine regler. Det betyr at å bryte dine regler får konsekvenser. Vær bestemt! Husk også at det er enklere å innføre regler når du er 50 år enn når du er 70, så ikke utsett dette.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Min N eks hadde et uvanlig nært forhold til sin mor. Han hadde vokst opp uten far som alenebarn. I forelskelsens rus la så jeg ikke alt som var feil, han var god å å sugarcoate sitt liv. Han var 50 år og hadde adri hatt en fast jobb. Han levde av å leie ut leiligheter. Som han mor hadde finansiert og betalt lån på. Huset han bodde i var kjøpt av hans mor. Som fortatt jobbet fullt i en alder av 70 år for å betjene lånet på dette huset. I tillegg hadde han fått dyr bil av henne. Han sa aldri at han var bortskjemt, han kalte seg selv svært heldig. Forholdet til moren var av den sort at hun var der hele tiden når hun ikke jobbet. Om hun ikke var der ringte han henne sikkert tre ganger om dagen. Han skrøt uhemmet av moren sin, hvor flink hun var, hvor hjelpsom hun var. Jeg forsto fort at jeg aldri ville leve opp til henne. Jeg følte meg som en statist hver gang hun var på besøk. Jeg var bare i veien. Det var de to. Som et gammelt ektepar. Hun var nok hans beste kilde til forsyning, siden hun alltid skrøt uhemmet av han. Hun hadde gladelig betalt for alle utdannelsene, kursene og prosjektene han hadde satt i gang, men aldri fullført i løpet av årene. Han kunne si rett ut til meg “jeg er spesiell, jeg er helt unik”. Her burde jeg lært fra forrige gang og løpt! Men befant meg i idealiseringsfasen, så tenkte ikke rasjonelt.
Jeg husker at han fortalte at slekta hadde begynt å spørre om han ikke skulle få seg en jobb, og hun hadde mast så mye om dette at han til slutt hadde sagt, at hvis hun ikke sluttet med det så ville han aldri se han eller barnebarna igjen.
For han hadde ingen planer om å noen gang jobbe, han ville være evig student. Og siden da hadde moren vært lydig og ikke mast mer om det…
Det er rigtig godt skrevet det der. Spot on. En meget svær, men relevant problemstilling. Jeg kender til det, dog ikke i den sværeste kategori, men meget bekendt, meget af det du beretter om.
Psykopater i psykiatrien. De finnes.
Jeg har tenkt… at de nødvendigvis ikke da er farlige for klienten, for de er der mer pga. høy lønn, og være den beste psykiateren. Selv om empatien ikke er der, kan de ha en ekspertise som kanskje kan hjelpe?
psykopater er vel farligst når de kommer i nær relasjon, eller begynner å herse med kollegaer og klienter, og det er da man må løpe?
Så man trenger kanskje ikke sky ps. i enhver setting.
(beklager litt off topic).
Til M.
Jeg , personligt, mener at psykopater altid er farlige. Jeg ved ikke om jeg har forstået det rigtigt ( Daniel , du må lige korrigere så ) men narcisisten er værst ved deres primære objekter ( har selv haft nær relation til en coveret narcisist ) og psykopaten er farlig for alle, han vil dominere og nyder at træde på folk, skabe drama og ondskab. Det vil narcisisten for så vidt også, men her sker det ofte overfor nære relationer . Den coveret narcisist , skjuler sin forstyrrelse bag en facade ( deraf navnet) og kan virke meget sympatisk , når masken er på , og når han vil opnå noget. Psykopaten , operere ikke så meget i det skjulte som narcisisten og er mere sådan …her kommer jeg…jeg har altid ret. Narcisisten kan underspille, hvis det er til gavn for ham selv.
Det er min opfattelse.
det går en dokumentar på tv som heter “skamløs” eller noe lignende, om en helt åpenbar ps. som svindlet gjennom sitt firma. Tror det var forsikringer.
men, han ga flere klienter erstatning. Men på ulovlige premisser… og håpet å ikke bli tatt. Allikevel ville han jo være det byrået med best resultater, som igjen ga høy lønn, og det drev han. Å gi folk erstatningen sin var en del av oppskriften. Derfor skadet han ikke klientene inntil det kom frem at metodene hans var ulovlige så klart.
Men, det setter i gang tankene mine på hva som driver dem. En kirurg kan være ps., og fordi de ikke egentlig har indre følelsesliv så kan de være ekstremt presise i sin jobb uten at nerver og følelser tar over? Da skader de ikke pasienten.
litt annet eksempel;
En klatrer på tv (Free solo tror jeg dokumentaren het) scannet hjernen sin og viste seg å være ps. (manglet den delen som styrer frykt, og hadde lik hjerne som de ser hos ps.), og han var åpen som jeg husker det om at han ikke var spes. god på forhold etc, men han var grenseløs i sin klatring og ble best.
Min far er narsissist/psykopat, og jeg er ganske sikker på at min bror, altså ett av mine tre søsken, også er det. Far var en vaskeekte hustyrann for hele familien inntil min mor skilte seg fra ham etter 30 års ekteskap, det var en jævlig oppvekst med psykisk vold, av og til fysisk. Jeg var scapegoat, to andre brødre gikk litt under radaren, og den tredje broren var stort sett golden child og har altså blitt P/N.
Problemet for min del er at jeg ønsker å ha et forhold til min mor. Hun er et midt og ettergivende vesen, innimellom sterk og klok, men også veldig lett å manipulere. Hun er gift på nytt i et godt ekteskap og ønsker å legge det vonde bak seg (det er også flere tiår siden hun gikk fra far). Hun vil ha et godt forhold til alle sine barn og at vi skal gjøre ting sammen. Psykopatbror er mye eldre enn meg og kontrollerte meg hele oppveksten/ungdomstiden, men som voksen begynte jeg å bryte meg fri fra mønstrene. Lang historie kort har dette ført til at psykopatbror nærmest er besatt av meg. Han baksnakker meg hele tiden og fører skitne svertekampanjer mot meg i småbyen vi kommer fra (der han har høy status). Jeg bor heldigvis ikke i hjembyen, men det er ubehagelig for meg å være der. Men tross alt driter jeg i hva folk i hjembyen synes om meg. Verre er det at min mor i årevis trodde jeg ikke ville ha med henne å gjøre og bar nag til henne (orkestrert av psykopatbror). Jeg på min side distanserte meg fra familien i en lang periode fordi jeg mente det var det sunneste å gjøre. Det ga psykopatbror fritt spillerom til å manipulere mor til å tro at jeg klandret henne for alt osv., hun var fryktelig lei seg, men turde aldri ta det opp med meg. Nå har vi på en måte skværet opp, og hun «tror» at svertekampanjen var en «misforståelse». Jeg har kommet fram til at jeg ikke er villig til å forsake forholdet til min mor. Vi er like, slektskapet er sterkt, det ville vært et for stort tap. I forbindelse med at jeg langsomt har gjenopptatt kontakten, har jeg avdekket og viklet ut mange av løgnene og kampanjene bror har holdt på med i mitt fravær (en periode på fire–fem år). Det er ganske stygge saker, men jeg ha nå heldigvis goodwill fra min mor. Samtidig er hun lett å manipulere, og jeg føler dessverre at jeg aldri kan stole helt på om hun lar seg overbevise av bror igjen på et tidspunkt eller ikke. Mor har aldri tatt noe «oppgjør» i sitt indre med hva far (og bror) egentlig «er», og jeg innser at hun ikke er villig til å ta den brutale sannheten innover seg, og at jeg må bære den alene. Nå har mor og jeg funnet en slags plattform der vi forholder oss til hverandre og har en god familiær relasjon, men jeg lever i frykt for hva bror kan finne på i provokasjon over at jeg nå er nærmere min mor igjen (de bor i samme by). Mor er like glad i alle barna sine, sier hun, og det forstår jeg naturligvis. Hun vil gjerne at vi skal gjøre ting alle sammen innimellom, turer og middager og kulturelle opplevelser osv.
For å komplisere situasjonen ytterligere:
– En yngre bror er hjernevasket av psykopatbror. Jeg vet at de har lange sessions der de nærmest sitter og dyrker det å snakke forferdelig dritt om meg (jeg har overhørt deler av det og blitt det fortalt). Likevel vil yngstebror likevel ha en relasjon med meg på våre egne premisser, da vi var nære i oppveksten. Jeg innser naturligvis at lillebror er en flyvende ape, men tror også at han oppriktig ønsker at vi skal ha et forhold. Tror han lever i en ubegripelig kognitiv dissonans.
– En søster er eldst av oss. Hun er av og til i P-brors skuddlinje og mobbes og baksnakkes, men går stort sett klar, da det er meg P-bror nærmest er besatt av. Hun har det ikke lett, men dukker seg stort sett unna med sitt milde og unnselige vesen. Hun er, som min mor, ute av stand til å se den virkelig mørke cluster B-virkeligheten hun har rundt seg.
– Vår far lever fortsatt, helsemessig og psykisk redusert, men oldingen lurer i kulissene og trekker i tråder og setter oss barna ytterligere opp mot hverandre. Han er totalt isolert og alene i huset sitt, men holder kontakt med oss barna digitalt, hver for oss, og sniker og manipulerer og krever medlidenhet i en eneste stor suppe. Jeg svarer ham nøkternt og saklig på sms, det er vår relasjon.
Noen venner sier til meg at jeg bør bryte med min destruktive familie. Ser selvsagt poenget, men jeg har som sagt avgjort at jeg ikke er villig til å miste de årene min mor har igjen. Hun er bare 70 og ved godt hold, så jeg håper og tror også at det blir mange år.
Noen tips til hvordan jeg bør forholde meg til dette? Svart belte i gråsteinsmetoden?
Hei S. For en forferdelig røre. Og svært typisk for familier hvor det er flere enn en p/n. Man trenger ikke å velge bort hele familien. Mange velger som deg, og beholder en relasjon med en eller flere familiemedlemmer. Men da må man også ta premissene som de er. Du skriver at din mor er lettmanipulert. Det blir ikke lett, og man kan ikke få i pose og sekk. Det betyr at du må akseptere en usikkerhet på hvilken vei mor blir manipulert. Det samme gjelder din yngre bror. Du risikerer at de blir borte i perioder. Men mest sannsynlig så kommer de også tilbake til deg. Det er nemlig slik at din psykopatbror i perioder vil støte folk fra seg, slik alle psykopater gjør. Innerst inne vet folk at de blir manipulert, at p lyver, og de blir slitne av det. Du kan fungere som en stabil havn, hvor de kan være seg selv uten å bli manipulert, og bare ha det hyggelig.
Når det gjelder din psykopatbror så må du antakelig til en viss grad ta ham på kjøpet. Men her må du, som du skriver, være supergråstein. Ha ikke en selvstendig relasjon med ham. Kun når din mor vil at dere skal samles. Og da bør du si minst mulig til ham. Vær meget overflatisk. Og hvis du har noen konkrete eksempler på løgner og sverting, så synes jeg du skal konfrontere ham, men uten at du inviterer til diskusjon om emnet. For eksempel bare si “jeg vet at du har løyet om ditt og datt, og jeg vil du skal vite at jeg har avslørt deg for den (fyll inn det som passer) du er”. Så går du uten å gi ham sjanse til å forsvare seg eller klandre deg. Deretter fortsetter du med å være gråstein.
Masse lykke til.