Det er derfor de brukte tid på deg.
De mest kalkulerte og bevisste psykopatene hadde helt fra begynnelsen planer om å ødelegge deg. De så hvor autentisk og ekte du var. De misliker autentiske mennesker. Det betyr at de mislikte deg helt fra begynnelsen. Love bombingen var aldri ekte.
De mer naive psykopatene ønsket først å benytte seg av dine gode egenskaper. De hadde et ønske om å alene nyte godene du ga. De hadde også en forestilling om at din godhet kunne smitte over på dem, hvis de hadde et tett samvær med deg (dette forklarer muligens intensiteten i relasjonen). Idealiseringen og love bombingen var ekte, ihvertfall en liten stund. Men etterhvert som de oppdaget at dine gode egenskaper ikke smittet over på dem uansett hvor tett på deg de var, og at du var sjenerøs også mot andre og ikke kun mot dem, så vokste misunnelsen og deres intensjoner forandret karakter, fra å ville sole seg i din glans, til å ville ødelegge deg.
Så uansett utgangspunkt, så ender det alltid med et ønske om å ødelegge deg.
Hvorfor mislike psykopaten din godhet?
Fordi å anerkjenne at du var en god person, stiller dem selv i et dårlig lys, fordi de vet at du er bedre enn dem. Da føler de seg små. En psykopat eller narsissist er ikke liten, de er tvert imot grandiose. Din godhet truer derfor deres grandiose forestilling om seg selv. De er derfor nødt til å gjøre deg til en dårligere person. De gjør det ved å skamme og devaluere deg, og projisere egne negative egenskaper over på deg. De kaller deg løgner, utro og falsk. Nøyaktig de samme tingene som de selv er. De er nødt til å nedverdige deg, for selv å ha det bra.
Problemet er når vi ender opp med å bli hva de kaller oss.
Et eksempel er når vi begynner å lyve for å unngå å trigge deres raseri. Kanskje løy vi aldri før vi møtte p/n. Men så lærte vi at å fortelle sannheten fikk svært dårlige konsekvenser for oss, fordi p/n er fordømmende og opptatt av straff. Vi sluttet derfor å fortelle sannheten. P/n oppdaget at vi løy, og nå kunne de endelig, med rette og med stor skadefryd, kalle oss løgnere, selv om vi løy kun for å beskytte oss selv. Den bevisste psykopaten vet at det var de som med deres devalueringer trakk deg ned til deres nivå. Den naive psykopaten tror at du alltid var slik, at du spilte skuespill da du var god, og at de nå har avslørt deg.
Et annet eksempel er når de driver objektet til vanvidd, slik at objektet eksploderer i frustrasjon og raseri. Da kan de endelig anklage objektet for å være en “galning” som mister hodet og ikke har kontroll.
Hvis vi lyver vel vitende om at vi lyver og at det kun er overfor psykopaten vi lyver, så er det et ledd i Gråsteinmetoden. Gråsteinmetoden kan være lærerik og morsom, fordi vi bevisst manipulerer psykopaten og vet at det er skuespill. Å bevisst være gråstein truer ikke vår autentisitet. Men hvis vi ikke er bevisst at vi er gråstein i form av skuespill, så kan vi bli forvirret omkring hvem vi er, føle skam, og autentisiteten og selvbildet tar skade.
Det handler om at psykopaten hele tiden bearbeider din egen oppfatning av deg selv, slik at den ender opp med å passe til deres “fortelling” om deg, og den er at du er mindreverdig og talentløs. De endrer også din oppfatning av hvordan verden fungerer, og din oppfatning av psykopaten selv, slik at de slipper unna med alle deres løgner og deres lyssky opptreden. Tåkelegging (gaslighting) er i så henseende et virksomt middel.
Det faktum at de jobbet så hardt for å forandre deg, forteller oss at de vet at du er en god person.
De visste hele tiden at de ikke hadde noen grunn til å hate deg. Derfor jobbet de så hardt med å projisere egne egenskaper over på deg, slik at de kunne speile seg i deg, og straffe seg selv – via deg. Det lyder som svært forstyrrede mentale prosesser, og det er nettopp hva de er. Husk at objektet ikke er et eget individ, men en forlengelse av dem selv.
Utfordringen etter en kort eller lang relasjon med en psykopat, er å bli autentisk igjen. De som har den lengste veien å gå for å bli autentiske er barn av psykopatiske foreldre, fordi de så tidlig måtte lære seg å skjule hvem de egentlig var. De skjulte ønsker, behov, talenter og drømmer. Barn av p/n som mistet for mye av seg selv på veien, ender ofte selv med å bli narsissister. De barna som som har klart å bevare seg selv til tross for psykopatisk misbruk, er de som hele tiden mistenkte at noe var galt med forelderen. De våget bare ikke å si det høyt. Mest sannsynlig hadde de andre gode mennesker i livet, for eksempel en tante eller besteforelder, som de i hemmelighet målte forelderen opp imot.
De som har størst håp om å kunne bli autentiske personer, er de som hele tiden visste at de ikke var autentiske utad, fordi de ikke klarte det. Men de var alltid tro mot seg selv på innsiden. De har ikke mistet seg selv. Det de trenger å lære, er å våge å være seg selv ikke kun når de er alene, men også sammen med andre.
I et kommentarfelt under en youtube video så leste jeg denne kommentaren, som jeg bet meg merke i.
“At the end of my marriage, I cried to my husband and asked him why, why is he so cruel to the kids and I? He said do u really wanna know and I said yes! He said because you make me so fn sick to my stomach, your so fn genuine. You give everyone the benefit of the doubt, you are always happy and find the positive in everything. I cant fn stand you, my family cant stand you. And those fn kids are just like u!!”.
I kommentaren spør en kvinne sin ektemann hvorfor han har vært så slem mot henne og barna.
Han svarer “Vil du virkelig vite det? Det er fordi det gjør meg kvalm at du er så ekte. Du lar alle komme tvilen til gode, du er alltid glad og finner noe positivt i alt. Jeg tåler deg ikke. Min familie tåler deg ikke. Og våre barn er akkurat som deg!”.
En aldri så liten “tell” der altså.
DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.
Det er ..spot on..det der. Min ex coveret narcisist er også lige efter bogen her. Jeg tror han følte vi var konkurenter, når vi var på besøg hos nogen. Han ville helst være midtpunktet og hvis jeg fortalte noget, blev han irriteret eller, talte det ned. Det var dog svært at dele sol og vind lige ( ved ikke hvad det hedder på norsk ) da jeg var meget samfundsorienteret og han overhovedet ikke var . Han manglede ligesom den kerne, vi andre har, med hvad vi står for og hvad vi mener. Så han gjorde sig ikke så godt i diskutioner. Når vi så kørere hjem, var han sur. Jeg havde snakket for meget og alt var galt. Derefter var der tavshedskur eller han kunne gå i seng. I starten tænkte jeg at han havde rigtigt dårligt selvværd og gjorde i en lang periode meget ud af , at han også kom til at fylde meget i samtalerne. Her fandt jeg dog så ud af, at han ikkke gjorde det samme. Da jeg tilsidst kunne se, at der var noget helt galt med ham ( ikke bare dårligt selvværd) men en forstyrrelse af en art. Derefter tog jeg kampen op med ham. Det var bare som at slå i en væg. Han voksede af konflikterne, jeg gik ned på dem. Hvis du er i den situation , at du ikke ved om du skal blive ved din psykopat eller forlade ham, er jeg ikke i tvivl. Du skal skynde dig væk. En psykopat bliver aldrig bedre, de bliver værre og værre .
Jeg er i tvil på om det er en narsissist eller en giftig person jeg har med å gjøre eller om det bare er hans måte å takle verden på ved å være kontrollerende og få det som han vil. Får iallefall, veldig ofte dårlig samvittighet hvis jeg sier i mot eller ikke gjør det han forventer. Jeg har ofte lurt på hvorfor han vrir om stemmen sin når jeg har satt ned foten og “later ” som han er meg ved å f.eks. si “nei jeg vil ikke, er så sliten, vil bare slappe av” andre ord han bruker ofte et “det er så lettvint ” og sånn er det bare”. Ser vi feil på han blir han irritert å sier surt, “hva er det?” og Han ELSKER å herme etter oss. Han blir sint hvis vi etterligner han eller sier noe som kan sette han på plass. Men han selv “Har lov” til å kritisere maten når vi er borte på besøk, for så å se på oss når vi reagerer, å si “hva da? jeg er jo bare ærlig”. Hvor Går grensen på hva som er akseptabelt og hva man bør ignorere, og når bør man pakke og dra?
Høres dette kjent ut eller er det bare jeg som er veldig sensitiv?
Jeg tror ikke adferden du beskriver her er forbeholdt narsissister og psykopater. Men det å “herme etter” vitner om en umodenhet og manglende redskaper til å regulere egne følelser/takle konflikter/takle egen misnøye med andre. Det er også et element av forakt og nedlatenhet. Man gjør det rett og slett ikke med mennesker man liker og respekterer. For meg så lyder det som du er sammen med et lite barn (hvis dere er sammen, det skriver du ikke noe om).
Vi har vært sammen mange år, men det er først de siste par årene at jeg virkelig kjenner at det er som et barn man diskuterer med. Han er veldig flink å sette mennesker som har gjort han urett (i følge han selv) på plass. Det du skriver om forakt og nedlatende er akkurat det jeg føler hver gang han setter i gang. Vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på om dette virkelig er normalt i et forhold med ekte kjærlighet eller om man har med en barnslig voksen å gjøre. Vi har vært sammen hele mitt voksne liv, så jeg vet ikke om annet men kjenner likevel på den følelsen at sånn skal det vel ikke være.
Han er ekspert på å si, men jeg gjør jo alltid som du sier, når det egentlig er stikk motsatt. Lurer litt på om han er klar over dette selv. Hvordan kan man hjelpe en man er glad i til å slutte å være så kontrollerende og manipulerende når man gang på gang har foreslått å gått i samlivsterapi og selv har fått x antall år i behandling for man har tenkt at feilen er jo meg.
Når tankene er klare og man føler seg sikker på at dette er skadelig oppførsel så kan du være sikker på at han gjør eller sier noe fint som gir deg tvil på om du nok en gang har Overreagert.
Det er til en viss grad normalt, men overhodet ikke sunt. Det finnes mye dysfunksjon innenfor hva vi kan betegne som “normalt”. Og det er ikke kjærlighet slik kjærlighet skal være.
Hans adferd er forvirrende og giftig, slik du beskriver den. Ikke noe jeg ville brukt mine år på. For jeg tviler på at du vil se noen forandring. Voksne menneskers personlighet er satt. Og giftige menneskers personlighet er enda mer rigid. På engelsk sier man “what you see is what you get”, dette er fremtiden din, resten av livet hvis du blir værende i relasjonen.
Jeg vil poengtere at jeg ikke er noen samlivsekspert. Mitt felt er giftige personligheter, og de forandrer seg aldri varig.