Grace: “Karen liker deg ikke.”
Will: “Hva så? Jeg liker ikke henne heller. Alle må ikke like meg.”
Grace: “Jo, det må de. Hvis folk ikke liker en… hvordan vet man da at man liker seg selv?”
Will: “Du bryr deg altså om hvorvidt en som hater edruelighet og godhet liker meg?”
Den vesle dialogen er hentet fra komiserien “Will & Grace” som var populær rundt årtusenskiftet. Selv i amerikanske sitcoms er det mye visdom å hente. I dialogen representerer Grace “people pleaseren” (heretter referert til som “pleaseren”) kjennetegnet ved at hun ikke selv har det bra før hun har sørget for at alle andre rundt henne har det bra. Det handler imidlertid ikke om omtanke for andre – ihvertfall ikke kun det – men at andre projiserer tilbake på pleaseren at de er fornøyd med ham/henne; at han/hun er en god person. Først da faller pleaseren til ro og har det godt med seg selv.
Et annet kjennetegn er at pleasingen ikke skjer av fri vilje, selv om pleaseren selv tror det. En pleaser er avhengig av at godkjennelse og aksept kommer utenfra for at de skal like seg selv. De opplever varierende grad av manglende evne til å regulere deres selvbilde på egenhånd. For noen er den manglende evnen dyp og nærmest kronisk. Andre er mer moderat rammet, kun i perioder, eller deres selvbilde er sunt men ikke spesielt sterkt.
I dialogen representerer Will det sunne selvbildet. Selvbildet hans blir ikke truet av at ikke alle liker ham. Han klarer å opprettholde et bilde av seg selv som en god person selv om enkelte projiserer mishag for ham, over på ham. Will synes å forstå at man ikke kan behage alle. En pleaser forstår også ofte dette på intellektuelt nivå, men klarer ikke å absorbere erkjennelsen inn i deres dypere psyke. Resultatet er at de sliter seg ut for å gjøre folk til lags som man ikke kan gjøre til lags. De er fanget i en ond sirkel der hvor de mister respekt for å være “dørmatter” og derfor spinner enda hardere for å få respekt fra folk som ikke har vilje eller evne til å respektere dem, nettopp fordi pleaseren ikke respekterer seg selv.
Pleasing er ofte knyttet til medavhengighet men ikke alltid. Medavhengighet er en tilstand hvor pleasing er ett av uttrykkene. Men man kan være en pleaser uten å være medavhengig. Det viktige her er ikke hva jeg forteller deg at du kanskje er, men at du selv reflekterer over din egen historie. Hvorfor er du en pleaser? Hvordan havnet du i det mønsteret? For min egen del tror jeg det startet med et sterkt behov for aksept for min seksuelle legning, jeg er homofil. Dette sementerte seg over årene i en adferd hvor jeg var livredd for å konfronteres med fordømmelse av andre. Jeg ønsket å komme en eventuell fordømmelse i forkjøpet ved å gjøre folk til lags – spesielt folk jeg oppfattet som ubehagelig direkte og kvasse. Jeg innyndet meg derfor hos mennesker som jeg egentlig ikke likte. Dette ble såpass inkorporert i min psyke at jeg faktisk overbeviste meg selv om at jeg likte dem. Jeg ble en mester i å bli elsket av dårlige mennesker.
Mange er pleasere av frykt, ofte uten å være klar over det selv – de forstår ganske enkelt ikke at de er redde. Det er en slags kamuflert sosial angst. De forestiller seg at de kan utslettes av kritikk eller konflikt, nesten som om de kan dø av at andre er uenige med dem. De slipper å kjenne på angsten så lenge folk er fornøyde med dem. Konflikt må derfor unngås for enhver pris. De diplomatiske evnene de utvikler skjuler angsten, men ubevisst blir livet et enormt minefelt og meget anstrengende. De lever på andres nåde. Så lenge andre velger å møte de med respekt og vennlighet så går det bra, men så snart noen mennesker velger å projisere negativitet så står pleaseren forsvarsløs.
“Kuren” er å våge å leve med konflikt. En øvelse man kan gjøre er å slutte å smile hele tiden, våg å vise et humør som ikke signalerer “jeg er alltid blid og tjenestevillig”. Våg å si “nei” og stå i ubehagelige reaksjoner på din avvisning. De tøffere av oss kan gå enda lenger og faktisk fremprovosere konflikt. Når vi selv fremprovoserer frem en konflikt så har vi også kontrollen. Når vi har lært oss å tåle kontrollerte konflikter, så takler vi også bedre de ukontrollerte konfliktene – de som blir påført oss av andres humør og luner. Tidligere kunne vår dag bli ødelagt av slike angrep, men vi kan lære oss til å la dem prelle av som vann på gåsa, uten å tro at konflikt gjør oss til dårlige mennesker eller at den truer vår eksistens.
Det er nytteløst å kontrollere andres oppfattelse av deg som person. Det en pleaser egentlig forsøker på, er å gå inn i folks hoder for å styre dem. Det er selvfølgelig umulig og pleaseren er dømt til å holde på vann med hendene, men pleaseren forstår ikke dette. La meg fortelle en historie fra mitt arbeid som sykepleier. I alle jobber hvor man arbeider tett med mennesker, spesielt sårbare mennesker, så vil man oppleve krenkelser. I ett tilfelle så pleiet jeg en døende mann og hans pårørende. En dag ble jeg kalt inn på sjefens kontor. Sjefen fortalte meg at de pårørende til den døende mannen hadde klaget på meg og ikke lenger ønsket min tilstedeværelse. Jeg var bare nødt til å akseptere sjefens instruksjoner og holde meg unna den døende mannen og hans pårørende. Jeg fikk andre oppgaver.
Senere ble jeg satt til å pleie en annen døende mann og hans familie. Etter hans død fikk avdelingen tilsendt en stor kake. Kaken var ment som gave til avdelingen fra den avdødes familie. På kaken stod med spiselige bokstaver “En spesiell takk til Daniel for god pleie”. Disse pårørende hadde en helt annen oppfattelse av meg som person og min faglige utøvelse.
Det interessante er at de to hendelsene skjedde med kun få ukers mellomrom. Selvfølgelig hadde jeg ikke forandret min personlighet på kun noen få uker. Jeg var heller ikke spesielt påvirket av den første hendelsen, som jeg nærmest ignorerte. Jeg var derfor den samme i begge situasjonene, likevel ble jeg oppfattet så ulikt av de to familiene. Poenget med historien er at uansett hvor langt du forsøker å strekke deg, så vil folk oppfatte deg slik de selv ønsker å oppfatte deg. Du kan ikke bruke opp alle dine reserver på å please folk som uansett har bestemt seg for ikke å like deg. Hvis du tror du kan bli elsket av alle bare du er føyelig nok, så tar du feil.
Pleasing kan skyldes en opplevelse av underdanighet og mindreverdighet. Jeg vil påta meg rollen som djevelens advokat her. Det er dessverre nødvendig å fortelle seg selv at det finnes mange dårlige mennesker som hele tiden ønsker å klandre andre. Faktisk er ordentlig gode og trygge mennesker i mindretall. For en pleaser er dette spesielt viktig å huske. Som Will spør i sitatet øverst; “skal jeg være likt av en alkoholisert person med dårlig moral?”. Hvorfor vil du please mennesker med dårlig moral? Er de kvalifisert til å dømme deg? Svaret er nei, de er inhabile. De som dømmer mest, er oftest de som har minst rett til det. Ved å please dem så gir du dem et overtak de ikke fortjener, i tillegg vil de respektere deg mindre – ikke mer.
Det aller farligste med å være en pleaser, er at man tiltrekker seg utnyttere. Mange av objektene til psykopaten er pleasere. Psykopaten tiltrekkes av personer som har vilje og evne til å strekke seg til selvdestruksjonens rand for å føye ham/henne. De ser at de hos pleaseren kan hente tjenester og omsorg som bygger dem opp og gavner dem, det være seg praktiske tjenester, økonomiske tjenester og en velvillig flygende ape som bidrar til å spre et godt ry om dem. Psykopaten er ikke interessert i objekter som stiller krav og setter grenser. Derfor er sunn grensesetting så viktig for å hindre å falle i klørne til psykopater. Mange av oss er i prosessen med å lære oss å sette grenser som vi kanskje aldri tidligere har våget eller villet sette. Hvis du merker at du går inn i “pleaser modus” overfor noen du ikke kjenner så stopp deg selv umiddelbart. Fortell deg selv 1) det spiller ingen rolle hvordan vedkommende oppfatter meg, jeg kan uansett ikke styre det, og 2) dette kan være en dårlig person inntil motsatt er bevist. Jeg pleaser ikke dårlige personer.
Husk å like og dele tekster du er fornøyd med. Husk også at bloggen har en egen facebookside med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, you tube videoer og annen informasjon.
Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av pleaseren. Min far var hard, brå, uforutsigbar og rasende på meg og det ble veldig viktig å være i forkant. Passe på hva jeg sa og gjorde, hva jeg fortalte om livet mitt. Jeg ble som regel møtt med enten kritikk, latterliggjøring eller ignorering.Jeg ville gjøre ham fornøyd med meg, og det var jo et umulig prosjekt.
Dette ble en måte å klare seg på. Jeg tok det med inn i andre relasjoner også. Har alltid vært redd for kritikk. Uenighet om helt vanlige ting, utløste frykt. Høy puls, sinne og kaos i hodet. Jeg skammet meg over at jeg tålte så lite og at jeg brydde meg så altfor mye om hva andre syntes om meg.
Jeg kan fortsatt blir for fokusert på å please dem jeg føler meg mest utrygg på. Dessverre tror jeg ofte at det er jeg som overanalyserer og ser med feil briller, noe jeg sikkert gjør i en viss grad, men jeg reagerer jo av en grunn. Når folk er brå i tonen, ignorerer meg i en gruppe, ikke holder det de lover – eller at vi rett og slett ikke har kjemi, har jeg begynt å holde litt tilbake. Se an litt. Ikke kjøre på med mine innerste tanker for at de skal forstå meg og like meg.
Det er slitsomt å bli så påvirket av hva andre synes om meg. Skulle ønske jeg kunne lære å gi mer blaffen og heller fokusere på alle de gode, trygge relasjonene.
Har utviklet en form for sosial angst av dette. Som du skriver, jeg vet egentlig at jeg er bra nok og ikke trenger andres bekreftelse, men i praksis vil jeg ha anerkjennelse og bekreftelse fra alle på min vei…
Kjenner meg litt igjen i dette. Den ene forelderen min var dominerende og kritisk. Det var noe som var riktig og noe som var feil. Lite slingringsmonn for andre synspunktet. Dessuten hadde jeg en venninne som var veldig dominerende og manipulerte meg med dårlig samvittighet om ikke jeg oppfylte alle ønsker. Det ga meg en slags tro på at jeg ikke nådde opp som en som kunne fremme egne ideer på samme måte som de som var “tøffe”.
Dette har jeg slitt med gjennom livet. Har jo også hatt P/N partnere. Ikke det at jeg kjøpte alt, men på en måte ga opp for overmakten. Istedet for å bryte. Det kan man faktisk gjøre som voksen.I stedet var jeg for forståelsesfull. Du kan si jeg lot meg manipulere alt for mye. Har heldigvis forandret meg en del og gjennomskuer og står imot manipulasjon på en annen måte. Faktisk reagerer jeg sterkt på manipulasjon.
Ja, sånn var det i min oppvekst også. Veldig kritisk og dominerende far som var tydelig på at de med andre meninger var idioter. Helt svart-hvitt uten nyanser. Turte ikke ha min egen musikksmak engang.
Har også hatt ymse vennskap som var preget av manipulering. I likhet med deg reagerer jeg på manipulering og kan fort bli redd for at noen prøver seg på det. Det tar derfor en stund før jeg blir trygg i nye relasjoner. Likevel er jeg altfor opptatt av å bli likt av dem jeg er utrygg på, spesielt hvis jeg anser dem for å ha høy status i en gruppe som jeg vil inkluderes i. Kan bli bekymret for å bli utestengt/ignorert fra fellesskapet på arbeidsplassen for eksempel.
Har ryddet opp i vennekretsen og satset på dem som er gode. Det var veldig sunt å droppe dem som ga meg tankekjør og uro. Utfordringen for meg nå, er nye relasjoner, spesielt i forbindelse med jobb.
For meg handler det egentlig ikke om å bli likt. Det kjennes mer som en kamp på liv og død. Greier jeg å bli helt usynlig gjennom pleasing, så vil ingen straffe meg. Jeg vokste opp med å tro mine nærmeste ønsket å bli kvitt meg. En psykopat kan forme et barn gjennom kroppspråk og blikk. Og gjennom å være systematisk. Skape skam. Jeg var helt sikker på at den jeg egentlig var ikke burde vært født. Og jeg trodde jeg levde i livsfare. Det kjennes slik ut fremdeles. Og det å please andre er en måte å kontrollere det på. Et forsvarsverk for å overleve. Det ironiske er at jeg trodde psykopaten jeg møtte som voksen kunne redde meg. Kunne se meg og akseptere meg. Fordi jeg ikke greide manipulere ham slik jeg er vant med. Jeg følte meg sett og akseptert for første gang. Han så meg vel, og ville bruke meg som underholdning. Takk for teksten. Det hjelper vel å reflektere over slike ting. Hvorfor gjør jeg det osv. Jeg er rett og slett vettskremt. For jeg bryr meg mitt på kneet om folk liker meg eller ikke. Jeg vil bare være i fred. Jeg vil ikke at de hendelsene jeg opplevde som barn skal gjenta seg. Jeg vil ikke at noen skal ta meg. Speiler jeg andre blir jeg ikke sett. Men fy søren det er slitsomt. Takk igjen for teksten.
Fantastisk tekst. Lærer og skjønner så mye mer om meg selv ved å lese innleggene i denne bloggen. Jeg har/er selv vært en ekstrem people-pleaser, men det å sette grenser er noe jeg jobber mye med nå.
Dette har ikke så mye med innlegget å gjøre, men vil bare dele en vond erfaring og noen tanker. Det er litt under ett år siden det ble slutt med psykopaten, og for første gang etter det møtte jeg en annen. På starten var det greit og spennende, men jeg merket at jeg fortsatt tenkte på psykopaten selv om jeg var med en annen. Så tok jeg meg selv i å sammenligne den nye med psykopaten, og prøve å «finne» psykopaten i noen andre. Etter hvert som den nye personen prøvde å kysse meg eller være intim så reagerte jeg med avsky og kvalme og det føltes bare så feil for de gangene han prøvde å holde rundt meg osv var det psykopaten som var i hodet mitt. Oppå det hele, stolte jeg ikke på den nye personen pga tidligere erfaringer og alle de ustabile dårlige sidene ved meg kom plutselig fram igjen. Så i etterkant så sitter jeg igjen med følelsen av hvor traumebundet jeg enda er, og at det å møte noen andre faktisk minner meg mer om psykopaten enn og kun være singel. Jeg følte meg ekstrem tom og utmattet av å møte noen andre fordi jeg egentlig bare tenkte på tiden med p. Dessverre trodde jeg at jeg hadde kommet meg videre, men det føles som jeg er emosjonelt ødelagt for livet. I slike tider føles livet så ekstremt meningsløst, og det å jobbe med alle de psykiske skadene man har fått virker uoverkommelig. Det er nå jeg kanskje innså hvor psykisk skadet jeg faktisk har blitt av mishandlingen fra p.
Du er ikke skadet for livet, men du har ikke fjernet deg langt nok fra psykopaten emosjonelt og psykisk til å kunne åpne deg for en ny. Det er individuelt hvor lang tid dette tar, men jeg tror at for de fleste så vil ett år ikke være nok.
Jeg kan fortelle deg at jeg også har møtt en ny og at jeg nå er klar, men to faktorer må være tilstede; 1) tilstrekkelig med avstand – for mitt vedkommende er det nå over seks år siden p, og 2) den nye personen må være så markant annerledes enn p at sammenligning ikke er mulig.
Husk også at hvis den nye personen trigger deg så trenger det ikke være fordi du “ikke er over psykopaten”, men fordi den nye personen faktisk har trekk til felles med p.
Ja, av denne opplevelsen lærte jeg nettopp at jeg langt ifra er klar for noe nytt. Da jeg var singel, trodde jeg at jeg ikke hadde det bra nok, og at det å møte noen andre ville gi meg en slags “åpenbaring” og kanskje føre til at psykopaten bare forsvant fra hodet mitt. Men nå innser jeg at jeg har det faktisk utrolig bra som singel. Det eneste som er vanskelig er at jeg ofte glemmer de vonde tingene med psykopaten, og kun husker det gode. Jeg romantiserer et forhold hvor jeg hadde det ekstremt vondt. Psykopaten sa ting som “jeg liker deg akkurat som du er, hvis noen gang noen skulle såre deg så må du huske at jeg alltid vil elske deg og hver eneste del av personligheten din” osv. Det er jo relativt sterke ord, som jeg ofte tenker på og som også gjør at det blir vanskelig å bli glad i noen andre. Jeg må jobbe med å innse at alt psykopaten noen gang sa var tull og vas, og kutte tilknytningen jeg fortsatt føler.
Tenk at ingen kan “elske hver eneste del av personligheten vår”. Det er ikke normalt. Normale mennesker sier ikke slikt for de vet at det vil dukke opp mindre attraktive personlighetstrekk hos alle, og at man kan elske hverandre likevel. Betrakt derfor hans ord som idealisering – ment for å manipulere og hekte deg. Han var ingen ærlig eller ekte person.
Jeg har, etter mange kjipe opplevelser og mye grunning, analysering og arbeid med meg selv, innsett at jeg ofte tiltrekker meg giftige folk som både beundrer og forakter meg. Jeg utstråler antageligvis både at jeg er en veldig sterk personlighet, samtidig som jeg har mange trekk av people pleasing, som skaper denne dobbeltheten. Dette baserer jeg både på ting jeg vet om meg selv, hvordan jeg beskrives av de trygge folkene jeg har i livet mitt, og ting jeg har opplevd med giftige folk. Det er som om kombinasjonen av å kunne beundre og forakte er noe disse giftige menneskene finner veldig attraktivt, og noe de trenger. Derfor har se svirret rundt meg som bier ved en honningkrukke.
Jeg vet egentlig at jeg ikke trenger å få alle til å like meg, og etter mange år klarer jeg helt oppriktig å drite ganske langt i det og lever godt med at enkelte synes lite om meg. Men likevel henger people pleasingen igjen i meg, siden den ble bygget inn i meg som barn. Som andre over beskriver: som barn måtte jeg alltid være i forkant, alltid avverge krass kritikk som nærmest satte min eksistensberettigelse på spill. Jeg har følgelig som voksen funnet mye trygghet i å alltid være en ekstremt god lytter som setter andre foran meg selv når de trenger det. Og lenge skulle jeg ønske at det bare var mulig å være slik uten å bli utnyttet. Jeg ønsket jo at andre også skulle gjøre det samme for meg, jeg følte ikke at jeg var sånn i ren selvutslettelse, men at jeg gjorde det fordi det var riktig.
Nå skjønner jeg at det er riktigere å holde igjen og heller bruke energien på de som over tid har vist at de virkelig er verdt den. Ikke gjøre som før: automatisk gå ut fra at de fleste mennesker er gode og vil vel, og pøse ut mitt engasjement deretter.
Din analyse er antakelig riktig.
Husk at people pleasing ikke er ekte, fordi det egentlig skjer mot vår vilje og egeninteresse. Selv om vi ellers er kongruente mennesker så er denne tilbøyeligheten falsk.
Hei! Jeg lurte på om du kan skrive litt mer om hva som kan være ulikt mellom psykopater? For eksempel er det jo fellestrekk som alle psykopater har som kan være sjarm, løgnaktighet osv. Men kan det noen ganger være slik at noen psykopater er vanskeligere å avsløre enn andre? Når jeg tenker tilbake på forholdet mitt med psykopaten, så var det med “maskefall” faktisk noe av største grunnen til at jeg skjønte psykopaten ikke var normal. Han fikk noen ganger et helt tomt blikk, og selv om han prøvde å være lidenskapelig for å sjarmere meg, matchet det ikke med kroppsholdningen hans. Men nylig møtte jeg en annen fyr. Han var veldig på fra første stund, allerede etter noen dager sa han at jeg var fantastisk og at jeg var alt han tenkte på. Han sendte lange sjarmerende meldinger, kalte meg “jentami” etter en dag osv. Da vi møttes, kjøpte han gave til meg og alt det der. Men han snakket nesten kun om seg selv, han spurte nesten ingen spørsmål om meg. Så sa han at han var veldig snill, at han respekterte mennesker, ikke var som andre gutter og at jeg er den siste han hadde knust hjertet til. Itillegg prøvde han å være veldig intim med meg allerede på første og andre date, noe som var største grunnen til at jeg fikk en dårlig magefølelse. Så deretter da jeg konfronterte han med det, så sa han at jeg var altfor negativ, at han mistet all lysten og at han ikke orket diskusjoner, og blokkerte meg overalt. Ingen av de ordene han sa med at han var snill og ikke som andre, matchet med handlingene hans. Etter at det hele var over, innså jeg at han kanskje bare prøvde å smiske seg til noe og bare var falsk, og hadde mange fellestrekk med den tidligere psykopaten. Likevel, så innså jeg det ikke med en gang, fordi jeg tenkte at han kanskje var genuin snill, og jeg ble så ufattelig glad fordi jeg trodde at endelig møtte jeg en som faktisk var grei og seriøs. Da jeg var med psykopaten, var det ikke ofte han var så snill med meg, ikke engang i idealiseringsfasen. Så når jeg opplevde dette, var det lett å tro at det kanskje var “ekte kjærlighet”. Nå er jeg glad at det ikke skjedde noe mer, for jeg var kanskje i ferd med å bli lurt igjen. Når ting virker for godt til å være sant, så er de som regel som det..
Neste tekst skal ihvertfall handle om nettopp maskefall, så kan de av dere som lurer på dette glede dere. En tekst om forskjellene mellom psykopater – for de finnes jo – er en god ide.
Ja, sant. Og noen ganger så brukes kanskje «love bombing» av personer som ikke er psykopater også, men som prøver å smiske seg til en ting. Men videre så kan de jo kanskje være psykopater, det er så vanskelig å vite. Det er nok mange psykopater der ute som er flinkere til å skjule hva de er enn andre har jeg innsett, mange mister kontrollen og viser frem sitt sanne jeg. Mens andre klarer å holde maska, selv når de er sinte og noen er slemme mot dem, bare for å vise seg som «perfekte» og gode mennesker. Og når de bestandig holder seg så rolige og aldri sier noe galt, er det enklere å bli enda mer manipulert. For da tenker man at det er deg selv det er noe galt med.