Medavhengighet, del 6; Selvhjelp

Så langt har jeg gjennom fem artikler om medavhengighet gitt deg verktøy for å kunne vurdere om tilstanden gjelder deg. Men husk at fem artikler er kun å skrape overflaten. Hvis du mistenker at du er hardt rammet av medavhengighet så anbefaler jeg at du selv oppsøker litteratur og dykker ned i den. Mye er skrevet, primært på engelsk. Det kan også være nødvendig med terapi. Terapi kan være en psykolog eller psykoterapeut som kjenner til emnet, eller en coach/veileder. Coacher har sjelden den samme innsikten i mentale tilstander som psykologer, men de er spesialister i å motivere til forandring og “heie deg fram”. Medavhengighet er nettopp en avhengighet og derfor kan man også bruke 12-trinns programmer, som fungerer på alle avhengigheter. Dette kan være et alternativ for deg som ikke ønsker privat terapi men som ønsker å følge en gruppe som møtes til 12-trinns kurs.

Forutsatt at du er interessert og dedikert, så er det mye du kan gjøre selv. Som jeg har skrevet før; medavhengighet er verken en sykdom eller en dødsdom. For mange er medavhengighet en trygg og behagelig sovepute. Det vanskeligste med medavhengighet er derfor ikke konsekvensene av medavhengigheten, men å erkjenne at man er medavhengig og trenger forandring.

Også selv om man erkjenner at man trenger forandring, så kan det være vanskelig å gå i gang. Det er altfor enkelt å utsette, minimere eller nedprioritere heling og rehabilitering. Hele prosessen kan føles overveldende. Du kan tenke at “nei dette orker jeg ikke, jeg er for gammel. Jeg er som jeg er”. På gode dager kan du dessuten bli lullet inn i en livsløgn; “nei vet du Daniel, jeg har overdrevet problemet, jeg har det egentlig ganske fint”. Alene det å ta ansvar for eget liv, er ubehagelig.

Men her er fordelen med å jobbe deg ut av medavhengighet; øvelsene foregår mens du lever som før.  Bortsett fra å eventuelt oppsøke 12-trinns møter så trenger du ikke å sette av tid hver dag for å trene opp ditt nye jeg. Du trenger ikke å sette av tid for å gå på trening, eller betale for et gymabonnement. Du trener mens du utfører dine daglige rutiner. Hva du dog kommer til å gjøre mer av, er å reflektere over din daglige omgang med deg selv og andre. Det skjer fordi med oppvåkning og kunnskap kommer hverdagslige hendelser og samtaler plutselig i et nytt lys.

Hva en medavhengig først og fremst trenger å trene opp, er kongruens (ekthet). Derfor bør du etter hver eneste interaksjon med et annet menneske, spørre deg selv; var jeg meg selv nå? Klarte jeg å uttrykke mine egentlige behov, ønsker og standpunkt? Hvis jeg klarte det, hvordan gjorde jeg det? Hvis jeg ikke klarte det, hva hindret meg?

Nummer to på lista er å opparbeide intimitet. Den medavhengige har frarøvet seg selv muligheten til ekte intimitet med venner, kjærester og familie. Fraværet av initimitet skyldes nettopp mangelen på kongruens. Hvordan avslører du eget fravær av intimitet? Ved at du har en følelse av fremmedgjøring, at du er litt løsrevet og frakoblet fra dine omgivelser. Kjenner du den følelsen?

Initimitet oppnår man først når man er seg selv. Her tenker mange medavhengige “men jeg er jo meg selv”. Men hvis du er medavhengig, så har du neppe vært deg selv på svært lenge. Du har vært lukket så lenge at du tror det er normalt. Mange som har omgitt seg med giftige mennesker hele livet, har blitt til permanente Gråstein (jmf Gråsteinmetoden). Jeg lærer folk Gråsteinmetoden for å unnslippe psykopater og narsissister, men hvis du er sterkt medavhengig så trenger du faktisk å lære hvordan du ikke er Gråstein.

Jeg vil fraråde deg å involvere venner og familie i din rehabilitering. Disse menneskene kan faktisk være årsaken til at du er medavhengig, og vil neppe gi deg den støtten du trenger. De kan ha egeninteresse av å holde deg i en medavhengig posisjon, og frykter at du blir så selvstendig at du utfordrer dem. Hvis du er helt sikker på at din partner eller dine venner er lojale og sunne, så kan du vurdere å fortelle dem hva du holder på med, men ikke ta imot råd fra mennesker som ikke selv har gjort seg godt kjent med temaet.

Tidlig i rehabiliteringen så er det viktig at du spoler tilbake i tid. Når ble kimen til medavhengighet lagt? Du trenger ikke å finne nøyaktig tidspunkt. Det er tvilsomt at det handler om en enkelthendelse. Det ligger muligens også så langt tilbake i tid at du neppe kan jobbe med det. Men du må identifisere gamle dysfunksjonelle mønstre hos deg selv og dine foreldre. Deretter starter jobben med å skape et annet utfall, som Supermann som skrur tiden tilbake for å redde Lois Lane. Du kan naturligvis ikke skru tiden tilbake, men du kan erkjenne at “oj, det var faktisk ikke meningen jeg skulle bli slik. Jeg skulle egentlig bli til en annen”. Det er ikke for sent.

Det kan være at du må ta et oppgjør med egne foreldre, eller kanskje en mobber. En konfrontasjon er kanskje ikke mulig, for mobberen er ute av bildet, eller dine foreldre er døde, eller så vil de neppe erkjenne noen skyld. Oppgjøret må mest sannsynlig skje inne i deg. Det kan være du må minimere kontakten med dine foreldre betraktelig, eller kutte den helt. Ditt nye kongruente jeg er ikke kompatibelt med deres dysfunksjon. Du kan ikke lenger brenne inne med alt du har på hjertet. Rehabilitering består i å sette ord på ting som ulmer, ting ditt gamle jeg ikke kunne uttrykke. Hvis du skal øve deg i å bli mer ærlig og direkte, så vil samvær med dine foreldre mest sannsynlig bli meget ubehagelig og gledesløst, eller du blir tvunget inn i den samme gamle rollen som du nå ønsker å forandre. Derfor kan samvær med dine foreldre, og også eventuelle søsken som deltar i å holde deg fast i usunne mønstre, være kontraproduktivt.

Hvis du velger å ta en konfrontasjon, så vær forberedt på å bli angrepet. Ikke tro at du kan forandre dem. Det eneste positive en slik konfrontasjon kan medføre, er at du forteller dem “nå ser jeg dere og hva dere gjør, dere er avslørt”. Det er forsåvidt et meget viktig steg. Men det handler om deg, ikke dem.

Nummer tre på listen er å jobbe med skammen. Problemet er at skammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen. Jeg har selv nokså høy grad av medavhengighet. La meg fortelle en liten historie som skjedde for ikke så veldig lenge siden.

Jeg var i matbutikken sammen med en kollega. Min kollega og jeg tøyset mye. Jeg er vet at jeg har en høy latter. Jeg kan også lyde meget feminin (her erkjenner jeg egenskaper som jeg muligens har skammet meg mye over, det er første steg). Min kollega fikk meg til å le og jeg lo høyt. Ei lita jente, kanskje 10-11 år gammel, kikket olmt på meg. I ren refleks så stoppet jeg å le. Blikket, selv til ei lita jente, utløste “urskammen” i meg og fikk en voksen mann til å legge lokk på seg selv. Urskammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen at jeg nesten ikke har kontroll på den. Urskammen stammer fra noen som i meget tidlig alder forsøkte å begrense meg i å være mitt sanne jeg. Jeg skulle skamme meg for å være meg. Jeg var feil. 

I dag er jeg mye mer bevisst urskammen. Jeg jobber med den daglig. Men som dere ser, det er årelangt arbeid. Forskjellen er at jeg i dag er klar over at den ble plassert i meg av noen utenfra. Jeg er altså ikke lenger sint på meg selv, jeg er sint på andre. Bare det å plassere skylden der den hører hjemme, er en viktig del av “skamarbeidet”.

Nå har du fått tre områder å jobbe med.

Noen viktige punkter til slutt:

  • Mange medavhengige føler seg triste når de egentlig er sinte.
  • Ubearbeidet sinne og harme kan omdannes til skyldfølelse og skam, og påvirker dine nåværende relasjoner.

Vi skal arbeide videre med rehabiliteringen også i de neste delene.

Tankene i dagens tekst er hentet fra bloggforfatter, samt kapittel 6 og 8 i “Codependency for dummies” av Darlene Lancer. 

 

På torsdag 29/10 holder jeg forelesning om Gråsteinmetoden på “facebook live”. Se vedlagt link for mer informasjon. Merk, dette er et betalingsarrangement.

http://www.facebook.com/events/738837340310303

11 kommentarer
    1. Du har jo skrevet om medavhengighet flere ganger og jeg har tidligere uttrykt tvil om at jeg er særlig medavhengig, men det kommer selvfølgelig an på hva man legger i det.
      I det du skriver nå er det ett og annet jeg kjenner meg igjen i. Skal prøve å fatte meg i korthet. Jeg kommer fra en bra familie der alt var på stell. Det var likevel en sterk forventning om hvordan man skulle være og ikke være, hva som var bra og ikke. Hva slags venner man burde ha, og hvem man ikke burde omgås. Særlig min mor var veldig opptatt av dette. Man skulle ikke bli utsatt for uheldig påvirkning av feil type folk. På et tidspunkt i barndommen fikk jeg mer eller mindre “frivillig” en venninne av feil type. Hun kom og spurte etter meg hele tiden. Jeg syntes det var slitsomt, men vanskelig å si nei. Min mor mislikte henne og var ikke akkurat særlig imøtekommende ovenfor henne. Hun på sin side mislikte min mor og hadde stadig noe negativt og latterliggjørende å komme med angående min mor, men også resten av min familie. Hun kom selv fra en familie som var helt annerledes og hadde mange problemer.
      I en del år befant jeg meg i skvisen mellom familien og denne jenta som ikke likte hverandre, og som dro meg i hver sin retning. Det var mildt sagt lite behagelig. Jeg ble mindre og mindre meddelsom ovenfor begge parter og følte meg utsatt for kritikk og misnøye hvor jeg snudde meg. Hadde også andre venninner, men denne jenta gjorde alt for å få meg bort og for seg selv. Hun manipulerte meg med dårlig samvittighet.
      Jeg ser at denne situasjonen har preget meg mer enn jeg var klar over tidligere. Jeg ble mindre spontan og mer stille og reservert. Måtte regne med negativitet fra flere kanter. Best å holde mye for seg selv, unngå kritikk eller latterliggjøring.
      Der ble nok kimen lagt til at jeg ble veldig overforståelsesfull og litt for flink til å tilpasse meg andre.
      Grunnen var lagt for å bli P/N offer….
      (Dog hadde nok et par av de ovennevnte sterke tendenser).

    2. Jeg kan jo fortsette med dette med medavhengighet. Kanskje jeg var det med min mangeårige P/N mann. Jeg vet ikke helt. Jeg ble jo så manipulert og på mange måter kontrollert av ham at det er vanskelig å se klart. Det var et berg og dalbane forhold der jeg hadde det veldig bra når det var bra og desto mer forferdelig når det var dårlig. Alt svingte med hans humør og impulsive innfall. Veldig uforutsigbart. Det i seg selv gjør jo noe med en. Det gjør deg til en som legger bånd på seg, er ofte på vakt og redd for å utløse noe som blir tøft og vanskelig å håndtere. Men er det medavhengighet? Eller “bare” konsekvensen av å bli undertrykt av en som styrer deg med sitt vanskelige og vekslende sinn? Det blir jo en overlevelsesstrategi å gå på eggeskall og være redd for å utløse noe, samtidig blir det etterhvert en identitet å være veldig hensynsfull og tilgivende. Er det medavhengighet? Jeg vet ikke.
      Idag er jeg tøffere mot de tøffe og sier hva jeg mener om det ene og det andre av hva jeg synes er tvilsom oppførsel.

    3. Hei Daniel!
      Er det mulig å prate med deg over facetime/skype en dag? Jeg har akkurat kommet meg ut av ett «forhold»/en relasjon til en psykopat. Jeg skulle gjerne ha fortalt litt om hva jeg har opplevd, for jeg er usikker på om han er det eller ikke. Jeg tror han er det, men hadde likevel vert godt å få forståelse og erkjennelse på at det jeg har opplevd har vert innenfor denne «kategorien».

      1. Hallo Eli.
        Dette er hva jeg for tiden tilbyr av samtaler.
        “Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon (i perioden 10/10 til 12/11 kun telefon). Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.”

    4. Må spørre om en ting. Mannlige P/N ser på kvinner enten som horer eller madonnaer har jeg forstått. Mødrene deres er madonna og sikkert også ektefellen. Så er alle de som de bruker som narsissistisk forsyning horer. Dette var veldig enkelt sagt, men er det ikke sånn? Men hva med andre kvinner utenom som de ser på som madonnaer? Jeg tenker på at en mann har en mor som er madonna, er gift med en som er madonna og higer etter oppmersomhet fra en knippe kvinner som han også ser på som madonna. Vil han ikke også ha disse kvinnene og hva skjer hvis han faktisk klarer å få napp hos en av dem også? Vil han bli like slem med dem etterhvert og oppføre seg mot dem som han gjør mot de han ser på som horer?

      1. Det handler nok mer om svart/hvitt tenking.
        Noen mener at psykopaten idealiserer objektet i begynnelsen, fordi objektet ennå ikke har gjort noe feil og er “kun god”. Men alle mennesker gjør “feil” før eller siden, da er objektet “kun dårlig” og devalueringen begynner.
        Psykopaten klarer ikke å elske noen med menneskelige lyter. Ergo elsker de ingen.

    5. Er det et temmelig sikkert tegn på at en er involvert med en P/N når en blir hektet av vedkommende, at en daglig googler på Internett og hører på You-tube videoer om narsissister fordi det er så mye de gjør/sier som er så merkelig og som ikke stemmer overens, og som et såkalt “normalt” menneske ikke helt forstår. Og at en tenker på vedkommende omtrent hele tiden pga av dette?

      1. Hekt alene er intet sikkert tegn, tilbøyeligheten til hekt kan ha like mye med oss å gjøre som med motparten.
        Men hvis du bruker mange timer på youtube videoer fordi du har kvernetanker som ikke vil slippe, og leser artikler og bøker i uker og måneder, så er det ikke et normalt hekt. Hvis du i tillegg hele tiden blir bekreftet når du leser artikler, og historier fra andre objekter (“dette er vanvittig, det er som å lese om meg/NN/oss”) så er dette et nokså sikkert tegn.

    6. Det som kanskje kan være et kjennetegn på oss medavhengige, i alle fall i mitt tilfelle, er at når noe relasjonelt oppleves særlig vondt, smertefullt og vanskelig, så vendes det innover og angriper oss selv. Dårlig samvittighet, skam, depresjon, angst, smerter, fatigue, eksistensiell tomhet etc etc. Vi tar det på oss og absorberer det.
      Motsatt hvor jeg observerer at ‘sunnere/vanlige mennesker reagerer mer utad, gjerne blir forarget, irritert etc og i alle tilfeller synes å i større grad plassere følelsene og ansvaret på andre/situasjonen, som et minimum 50-50 fordelt skyld/ansvar. Og dermed også trolig får lagt det mer effektivt bak seg og går videre fortere.
      Tanker om dette fra dere?

    7. Nå er det gått litt tid siden min siste kommentar, knapt en måned.

      Dette er sannelig litt av en psykologifagtekst, Daniel.
      Jeg leser den annerledes nå.
      Jeg hadde satt veldig pris på om min egen psykolog hadde.. Alt har jeg måttet finne ut av selv. Hele livet, egentlig.
      Teori har alltid vært fullstendig adskilt fra min egen reduserte evne til å praktisere den på meg selv og i mine nærmeste relasjoner.
      Jeg er lege og jeg er medavhengig.
      Og jeg driter i om noen skjønner hvem jeg er. Hvis noen ikke vil meg vel, eller ikke har alminnelig gangsyn og hjertet på rett plass, så får de klare seg selv.
      Dette er litt av en fagtekst. Ta det til deg.

    8. Nå skal det sies at jeg leser bakover, fra siste til første. Og selv om jeg har lest bloggen før, to ganger eller noe slikt, så husker jeg ikke de foregående artiklene om medavhengighet.
      Bortsett fra at jeg husker det var mange punkter jeg ikke kjente meg igjen i. Men det betyr bare at jeg uansett har sterke/overveiende trekk som er av stor betydning for mitt liv. Og samma det, siste avsnitt er i grunnen nok for meg:

      “Mange medavhengige føler seg triste når de egentlig er sinte.Ubearbeidet sinne og harme kan omdannes til skyldfølelse og skam, og påvirker dine nåværende relasjoner.”

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg