Vi blir fortalt at veien til lykke er å hjelpe andre.

Vi blir foret med ordtak som “tenk hvor mye større livet blir, hvis du selv tar mindre plass i det”.

New age filosofi forteller oss at vi fungerer dårlig som individer og tilhører et kollektiv hvor man er sterkere sammen.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Arven etter kristendommen handler også mye om å være uselvisk.

Dette blir en farlig cocktail for de som er opptatt av andres forventninger til dem.

Hvis man i tillegg er programmert til å være en “people pleaser”, så blir det nærmest utenkelig at det å stille andre først kan være skadelig.

Men det kan det.

I dag vil jeg skrive om skadene ved å være altfor hjelpsom.

Men aller først. Det er ikke skadelig å være hjelpsom, så lenge du også får hjelp tilbake. Hvis du lever i nabolag hvor alle helt naturlig hjelper hverandre, så er det også naturlig at du bidrar. Da kan du trygt hjelpe, vel vitende om at hjelpen også kommer til deg i en eller annen form. Det samme gjelder slekter og vennegrupper. Slik konkurranse kan også oppstå i borettslag, hvor man forsøker å overgå hverandre i dugnadsarbeid. Den som henger etter og ikke klarer å delta i alt, blir baksnakket og til og med fratatt rettigheter.

Vær imidlertid oppmerksom på at hjelpen kan bli en “godhets konkurranse” hvor man blir målt og veiet etter hvor mye man hjelper. I slike miljøer blir man sammenlignet med andre samaritaner, og kan lett bli dømt og stemplet for å hjelpe for lite. Dette er spesielt farlig i søskenflokker når de aldrende foreldrene trenger bistand fra barna.

Martyrrollen er egentlig en offerrolle. En ekte martyr er gull verdt, men også et unikum. Det er med andre ord svært få av dem. I de aller fleste tilfellene så blir martyrrollen brukt som en offerrolle, der noen spiller martyr, men uten å være det. De spiller martyr for å stille andre (som ikke er opptatt av å spille martyr) i et dårlig lys, eller for å oppnå goder hos den eller dem som de ofrer seg for; det kan være foreldre, en aldrende nabo eller en organisasjon. Det finnes i dag ekstremt mye moralsk posering i forbindelse med krigene i Gaza og Ukraina, klimasaken etc. Disse “martyrene” benytter enhver anledning til å moralsk forhøye seg selv og sin sak over andre. Gretha Thunberg er et eksempel. Det er lov å være enig i saken hun kjemper for. Men det er hevet over enhver tvil at Thunbergs figur brukes til å skamme de som mener noe annet enn henne, og fortie dem. Nå har Thunberg (og apparatet rundt henne) for mange blitt en parodi, og det er hva som skjer når falske martyrer avsløres, eller når ekte martyrer misbrukes i politisk øyemed.

Det er når du ferdes i miljøer hvor gjensidig hjelpsomhet ikke er normen, at hjelpsomhet kan skade deg. Som mange her inne vet, så blir din hjelpsomhet utnyttet og misbrukt i slike miljøer, i tillegg til at du tiltrekker deg giftige og narsissistisk anlagte mennesker som kan skape store problemer for deg.

Tenk også på at det å hele tiden stille opp for andre kan erodere din identitet. Det er en grunn til at mennesker i en vanskelig livssituasjon vier seg til veldedighet, for i en periode eller permanent (for eksempel nonner og munker) å kunne “glemme seg selv”. For det er faktisk det som skjer, hvis du er altfor opptatt av å hjelpe andre. Du glemmer hvem du er og visker ut deg selv. Det kan føles godt der og da. Men det er veldig viktig for din identitet at du vier tid til deg selv og sysler som forteller hvem du er – dine hobbyer og lidenskaper. Det innebærer at du av og til må si nei til de som ber om din hjelp, for å kunne gi dine hobbyer den tiden de krever.

Det kan skade din økonomi å hjelpe andre. Tiden du bruker på å hjelpe andre, er tid du tar fra inntektsbringende arbeid. Kanskje hadde du trengt en bijobb, for din økonomi er stram. Men du har ikke tid, for din søster har fire barn med fire forskjellige menn, og du har helhjertet gått inn (alternativt blitt dratt inn) i rollen som kul tante. Du har ingen egne barn, og dine nieser og nevøer blir en slags substitutt. Din søster bygger også opp under forestillingen og sier “mine barn har to mødre, deg og meg”. Derfor passer du dine tantebarn flere ganger i uka. Din søster har også sluttet å kompensere økonomiske utlegg du har på dine tantebarn når du passer dem. Nå må du stadig handle inn ekstra mat som dine tantebarn liker, fordi de overnatter så ofte hos deg, og din økonomi er allerede stram. Din søster tar nå for gitt at du stiller opp. Bijobben kan du bare glemme. Ekstravakter også. I stedet luller du deg inn i en forestilling om at å bygge opp relasjoner med dine tantebarn er mye viktigere enn penger. Er det det? Både ja og nei. Det er selvfølgelig koselig å ha en god relasjon med dine tantebarn, og den kan vare livet ut. Men det er også viktig å erkjenne at du blir brukt som støtdemper for din søsters tvilsomme livsvalg. For mens du bruker din lørdag til å passe tantebarna og underholde dem, så bruker din søster frikvelden til å date nye menn. Du blir fortalt at denne gang er det alvor, hun har funnet den rette, og stakkars deg hvis du ødelegger dette for henne ved ikke å passe hennes barn! Vel, snart er også denne “den rette” en saga blott, men din søster er gravid med sitt femte barn.

Tenk også på at du hindrer andres vekst og selvstendighet, hvis du hele tiden tar dem imot når de faller.

Du utsletter dine personlige grenser ved å være for hjelpsom. Det er svært viktig å kunne si “nei”. Det er ikke tilstrekkelig å overbevise deg selv om at du klarer å si nei når det blir nødvendig. For hvis du ikke øver deg på å si nei i hverdagen, så vil du heller ikke klare det den dagen du virkelig trenger det. Og hvis du over tid stiller deg selv til side for andre, så vil du heller ikke fornemme det når du virkelig trenger tid til deg selv. Du vil miste kontakten med den indre mekanismen som forteller deg at “nok er nok”.

Du blir utbrent. Ved å hele tiden stille opp for andre uten å fylle på dine egne reserver, så vil du til slutt møte veggen. Det er ikke tilstrekkelig for ditt eget velbefinnende å se at andre har det bra, det er ikke slik du får påfyll. Du får påfyll kun ved å gjøre noe også for deg selv. Alle har drømmer og ambisjoner på egne vegne. Du trenger å sette av tid og penger for å realisere minst en av dem.

Du tappes for energi. Du har mest sannsynlig opplevd samtaler som oppleves så krevende at du nesten blir desperat etter å avslutte dem. Samtaler som ikke er krevende på grunn av det tunge temaet som tas opp, men fordi den som snakker krever din oppmerksomhet på en helt spesiell måte, som om de holder deg fast mot din vilje. Du føler at du må jatte med, selv om du blir irritert. Du merker at denne personen ikke er interessert i dialog, men monolog. Hen vil ha din empati, men på falske premisser, for du merker at noe skurrer og at du ikke ønsker å bruke din empati på denne personen. Vedkommende snylter på din empati og din empati bukes opp. For det kan den faktisk. Det er ikke slik at kun fordi vi er empatisk anlagt, så har vi et ubegrenset lager å ta av.

Bitterhet kan bygge seg opp. Når du merker at din tid og din omsorg misbrukes over tid, så kan du utvikle mishag mot personen du hjelper. Samtidig er det vanskelig å trekke deg unna, fordi du har viklet deg for dypt inn i rollen som hjelper. Du ender med å bli irritert på deg selv, og forakte personen du mer eller mindre frivillig har forpliktet deg til å hjelpe. Relasjonen blir ødelagt, fordi du har hjulpet mer enn du var villig til. Du har gått på akkord med deg selv.

Du kan føle trang til å kontrollere. Vi er bare mennesker, og ditt ønske om å hjelpe kan utvikle seg til en trang til å kontrollere personen du forsøker å hjelpe. Du opplever at vedkommende ikke følger dine råd slik du ønsker. Likevel ber hen om hjelp hele tiden. Det finnes personer som ber om hjelp, kun for å avvise alle råd og tiltak. De er “profesjonelle ofre”. Men det finnes også hjelpere som ønsker å kontrollere den som mottar hjelp. De betrakter seg selv som orakler, som alltid vet best. Deres råd er så dyrbare at de blir irriterte hvis de ikke følges. Vær oppmerksom på at dette kan skje den beste, også deg.

Det kan skade dine relasjoner, som ikke lenger blir jevnbyrdige. Selv når du ikke ønsker å kontrollere mottakeren, så kan relasjonen ta varig skade av at du hjelper for mye. Det som kanskje startet som et jevnbyrdig vennskap, kan utvikle seg til en hjelper/mottaker relasjon som dere ikke klarer å komme ut av, fordi du engasjerer deg for mye i den andres problem, og fordi den andre bruker for mye av deres tid sammen til å fokusere på problemet. Samværet blir ikke kvalitetstid som relasjonen deres trenger, men snarere som en konsultasjon der vennen din mottar terapi. Det kan bli svært vanskelig å finne tilbake til hverandre som venner etterpå. Her er ordet jevnbyrdig av betydning. Jevnbyrdig betyr at man bærer en noenlunde lik bør i relasjonen. Gi og ta. Ikke kun gi eller kun ta.

Urealistiske forventninger. I min jobb som sykepleier på legevakten så fikk vi av og til henvendelser fra personer som hadde langvarige plager. Det er i utgangspunktet ikke hva legevakten skal brukes til. Legevakten er et akuttilbud til de som blir syke utenom fastlegens åpningstid. Men det hindret ikke mennesker som hadde plager som hadde pågått i måneder eller år, i å kontakte oss og be om hjelp. Det var jo ofte hjerteskjærende historier om langvarig lidelse som mange fortalte. De var desperate etter hjelp. De hadde vært gjennom flere runder med utredninger via sine fastleger, men uten funn, og uten at tiltak hjalp. Noen av de som kontaktet oss var sinte og ufine. De klandret helsevesenet for ikke å strekke til. Jeg forstår at man ikke lenger er seg selv etter å ha hatt smerter i månedsvis. Men av og til tenkte jeg at det ganske enkelt ikke er alt man kan behandle, selv i våre dager, og at de må finne seg i å leve med sine plager i stedet for å kreve at andre skal fikse noe for dem, som ikke lar seg fikse. Det er for enkelt å bare kreve; “se her, fjern min lidelse, det er din jobb, og selv har jeg ikke tenkt å legge om min livsstil for å få det bedre”.

Urealistiske forventninger går begge veier. Også du som hjelper, kan ha urealistiske forventninger til din evne og mulighet til å hjelpe.

Du kan bli blind for røde flagg. Å gå inn i en hjelperrolle fordrer at man fjerner all skepsis og går helhjertet inn for å tro på mottakerens lidelse. Det er en forutsetning for tillit. Mottakeren vil sanse skepsis fra din side, og kanskje lukke seg og vegre seg for å motta din hjelp. Problemet er at når man fjerner all skepsis og fullt og helt tar den andres historie på alvor, så blir man blind for røde flagg som eventuelt dukker opp. Husker du hvordan p/n fanget oss med tårevåte historier, designet for at vi skulle få sympati for ham eller henne? Det var en test for å finne ut om vi egnet oss som “objekt”. På samme måte kan en mottaker av din hjelp teste deg, for å se om du egner deg som hjelper. Mottakeren kan også være fullstendig blind for eget ansvar i situasjonen de har havnet i.

Derfor kan du faktisk ikke blindt stole på den andres historie. Den andre må tåle kritiske spørsmål, selv om det kan påvirke tilliten til deg som hjelper. Du må beholde en sunn skepsis i møte med enhver som får din oppmerksomhet. Du må også tåle å bli avvist som hjelper hvis den andre ikke tåler kritiske spørsmål. Det er den andres problem, og ikke ditt.

Inspirasjonen til dagens tekst fant jeg i denne videoen.

Husregler på bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.