Ikke vær redd for å avvise eller selv å bli avvist

Det finnes mennesker som ikke selv tåler å bli avvist, men som gjerne avviser andre.

Så finnes det de som ikke liker eller våger å avvise andre, men som aksepterer å bli avvist selv.

Også finnes det de som blir trigget av begge tilfeller.

Ingen av de tre har sunn adferd.

Den første gruppen er den vi ofte forbinder med psykopatiske og narsissistiske personligheter. Den andre deres motstykke – de skambelagte. I den siste gruppen finner man kanskje medavhengige, høysensitive og personer med PTSD. Det finnes så mange “merkelapper”. Men ikke vær redd for merkelappene. Bruk dem i stedet til innsikt og hjelp.

Det er ubehagelig å bli avvist. Selv sunne mennesker synes det. Men det er forskjell på å kjenne at noe er ubehagelig for så å riste det av seg, og å bli trigget og traumatisert av noe som mennesker opplever hver dag, noe som er en uunngåelig del av menneskelig samkvem.

Når du er opptatt av at andre skal akseptere deg, så vil en avvisning oppleves som en bekreftelse på en antakelse du har om at du er mislikt. Så klart vil dette være triggende. Det kan føre til mange ting. Kanskje blir du overbevist om at du er en dårlig person, og begynner å oppføre deg deretter fordi du forventer avvisning. Eller kanskje blir du et permanent offer.

Men ingenting av dette skjer hvis du forteller deg selv to ting; at du er god nok, og at hva andre mennesker tenker om deg har du ingenting med.

Jeg har nok selv tilhørt kategori to av de ovennevnte gruppene. I dag, som et ledd i min rehabilitering, så befinner jeg meg nok mer i den første kategorien – sammen med psykopatene. Grunnen til det er at jeg forsøker å være motsatt av hva jeg har vært hele livet. Målet er ikke å ende opp der, men som en øvelse i å bli komfortabel med et annet mønster enn hva jeg alltid har hatt. Endemålet er å falle ut av alle gruppene. Jeg ønsker å tenke “jeg er ok, du er ok” og ikke lenger bli trigget av avvisning.

Hvordan går det så med min rehabilitering på dette området? Det går faktisk ganske bra. Men det går ikke bra hver dag. Jeg faller fortsatt inn i gamle mønstre av og til, der jeg er livredd for å bli mislikt av noen. Spesielt gjelder dette autoritetspersoner, som sjefene på jobb. Akkurat der får jeg øvet meg ordentlig om dagen, fordi vi har fått en meget arrogant sjef som knapt hilser på meg. På dager hvor mitt gamle jeg er dominerende, så kan jeg tenke nå har han oppdaget at jeg gjør en slett jobb, snart blir jeg kalt inn på teppet.

“Øvelses-meg” derimot, forsøker å lære litt av psykopaten og tenker for en blærete tosk, han er sikkert homofob. Feit er han også (overdriv gjerne til det grenser til en karikatur, humor tar brodden av det verste naget). På slike dager sender jeg hans arrogante blikk i retur, og jeg ler av ham inni meg. Faktisk er dette et sunnere sted å være enn førstnevnte sted. Problemet er at også “øvelses-meg” gir sjefen (eller fyll inn den som passer) for stor plass. Vi skal ikke gi mennesker som ikke vedkommer oss stor plass. De skal knapt fylle noe i oss overhodet. Så tenker du kanskje “men sjefen vedkommer meg jo”. Ja, han eller hun vedkommer deg åtte timer om dagen, fem dager i uken. Det tilsvarer 40 av ukens 168 timer. Du er sammen med deg selv 168 timer i uken. Du er sammen med din samboer 128 timer i uken. Gi folk den plassen i ditt liv som de faktisk tar. Ikke mer. Det betyr at hvis din sjef går utover din arbeidstid og også beslaglegger din fritid, så er du i din fulle rett til å avvise det.

På dager hvor jeg finner en balanse mellom “gamle-meg” og “øvelses-meg”, føler jeg meg sterkest. Da slapper jeg av og bryr meg egentlig ikke så mye om min sjef eller andre mennesker som trigger meg. Disse dagene blir det stadig flere av.

Nå er ikke sjefen en som plager meg nevneverdig. Jeg har flere sjefer. Faktisk kan det gå en hel uke uten at jeg ser ham. Men han er et eksempel på en person som trigger meg når jeg ser ham, bare med sin tilstedeværelse. Hvis du har mange slike personer i livet som trigger deg, så blir hverdagen vanskelig. Derfor er det så viktig å øve seg på å akseptere avvisning. Det ligger stort sett utenfor din kontroll. Selv om du strekker deg langt for å unngå avvisning, så vil alltid noen avvise deg likevel. Noen vil avvise deg nettopp fordi du strekker deg så langt. Du vil dessuten tiltrekke deg giftige personer fordi du fremstår så føyelig og usikker.

Avvisning er en krenkelse. Les deg opp på hva en krenkelse innebærer. Tenk over hva en krenkelse betyr for deg.

Tenk på disse fire konstellasjonene.

1. En ment krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

2. En ment krenkelse som ikke oppfattes som en krenkelse.

3. En ikke-krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

4. En ikke-krenkelse som heller ikke oppfattes som en krenkelse.

De fleste er nok enige om at nummer 4 er den vanligste, heldigvis. Mesteparten av tiden så går vi ikke rundt og krenker hverandre, og vi oppfatter heller ikke det meste vi utsettes for som en krenkelse. Mange vil imidlertid mene at nummer 3 har fått altfor stor plass i dagens samfunn. De kaller det “krenkelsesamfunnet”. Der ønsker vi ikke å være, verken som samfunn eller på personlig nivå. Det er imidlertid der mange av oss er når vi lett føler oss avvist.

Men hvem av de fire tror du er den farligste? Det er faktisk nummer 2. Hvis noen krenker oss uten at vi reagerer på krenkelsen så tar vi en risiko. Da snur vi ryggen til. I urtider så kunne det lett ende med en kniv i ryggen. Å identifisere krenkelser er en levning fra den gang vi måtte være mye mer på vakt enn i dag. Den gang var det en livsnødvendighet. Derfor var det også så viktig å hevne en krenkelse. Ikke på grunn av tapt ære, men rett og slett for å berge livet. Det var deg eller krenkeren.

I dag er det kanskje ikke fullt så farlig å ignorere en krenkelse. Vi har lært oss moderne måter å deeskalere konflikter. Men krenkelser skal tas på alvor, ellers kan det gå ille. Tenk på om ikke det var vår ignorering av krenkelser som gjorde at vi ble værende hos psykopaten – en farlig person som hele tiden krenket oss.

Når din date avviser deg etter første date, hvordan reagerer du? Tenker du at alle verdens åtte milliarder innbyggere også kommer til å avvise deg, fordi de alle tenker likt og alle vil se at du er en sjofel person på første date? Tenker du at daten din har avvist deg fordi du har et frastøtende utseende, og at hele verdens befolkning har samme smak som din date?

Å akseptere avvisning er å si at “ok, det er muligens noe sannhet  i det. So what?”. Det er også å se det irrasjonelle i dine antakelser om at det finnes et universelt komplott mot deg, der alle kommer til å avvise deg, og ingen kommer til å like deg hvis du viser dem ditt sanne jeg. Eller at en person vet hvem du er etter å ha møtt deg kun en gang.

Lær deg i stedet å avvise de som avviser deg. I stedet for å gruble over hvorfor de avviste deg og kanskje jage etter dem for å bli akseptert, så send deres avvisning i retur, rett i fleisen på dem. Du trenger ikke å si det til dem med ord. Hvis alle skulle fortelle hva de synes om hverandre ærlig og direkte, så ville det fullstendig fjerne fokus fra de viktige tingene. Det viktige er at vi må samarbeide for å gjennomføre arbeidsdagen, for å gjøre våre ærend og for å gjøre juleselskapet til en trivelig kveld og ikke en kveld hvor du hvert år risikerer at en slektning forteller deg hvor sterkt de misliker deg denne gang.

Kun en sjelden gang er det nødvendig å uttrykke din misnøye med noen verbalt. Det meste av tiden holder vi det for oss selv. Det er en grunn til at vi synes mennesker som er altfor ærlige er frastøtende. Drittsekker, rett og slett. Selv bærer de deres ærlighet med stolthet. De har også sine støttespillere. Neste gang du hører noen si “Klara er så kul og tøff, hun sier akkurat hva hun mener, jeg digger henne” så hold deg unna denne personen. En person som “digger” mennesker som er høye på seg selv, er en person uten integritet. Og Klara? Hun er ikke kul og tøff. Tvert imot, Klara mangler sosiale antenner.

Å avvise noen er derfor en øvelse du gjør inni deg nitti prosent av tiden. Du gjør det ved å blåse av denne personen, hvem de er og hva de mener om deg. Å avvise noen er å ikke ta deres utsagn og handlinger med deg hjem. Hjemme skal du være sammen med deg selv, eventuelt din samboer og dine barn.

Hvis du for eksempel tar en person med deg hjem fra jobb (ikke fysisk), så spør deg selv “hvorfor er du med meg hjem?”, “hvorfor tenker jeg fortsatt på deg kl 20?”, “hvorfor er jeg mer opptatt av deg enn av hunden min, som har vært alene hele dagen og trenger oppmerksomhet og kos?”. Hunden er ditt ansvar den kvelden, ingen andre.

Hvis slike kvernetanker dukker opp, så kan det være at du har problemer med å avvise andre. Du gir dem for stor betydning, og antakelig deg selv for liten. Da vet du hva du har å jobbe med.

 

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

1 kommentar
    1. Det er noe jeg lurer på. Jeg husker at med psykopaten var det perioder hvor vedkommende drev med sinnsykt mye psykisk mishandling, som førte til at jeg trakk meg tilbake – da vedkommende merket dette, ble psykopaten plutselig utrolig grei og prøvde så hardt for at jeg skulle gi mer av meg selv igjen. Da jeg gjorde det, så ble psykopaten plutselig helt iskald og gikk fra å være verdens varmeste og greieste. Og sånn fortsatte det i flere år. Men når psykopaten forandrer seg fra varm til kald, er det bevisst? For å forvirre objektet? Eller er det et tegn på at de kanskje er glad i deg, men bare usikre?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg