Muligens er det aller verste etter bruddet med psykopaten, at han/hun bare valser videre som om vi aldri eksisterte, som om det aldri var en relasjon og som om de faktisk har det bedre etter oss, enn både før oss og med oss.

For det første så er dette både en forbannelse og en velsignelse. Forbannelsen er åpenbar. Det skaper en enorm smerte å se den vi trodde var vår utkårede forlate oss uten behov for å “skvære opp”, uten anger og uten savn. Velsignelsen er langt mer skjult, i begynnelsen er den sågar usynlig. Men det er nemlig de samme faktorene som forårsaker smerte, som også avslører forstyrrelsen. Intet av hva jeg har skrevet over er normalt og ville ikke vært mulig etter et normalt brudd. Det er derfor psykopatens uforklarlige opptreden som ironisk nok forklarer deres opptreden. Dette blir mer tydelig for objektet etterhvert som tiden går og kunnskapen øker.

Likevel kan det være tungt å svelge de tilfellene hvor psykopaten faktisk klarer seg veldig bra, og det er mange slike tilfeller. Nå vet vi at psykopatens tomme indre aldri vil fylles med mening og glede, men det hindrer dem ikke i å oppnå suksess på mange andre områder. Jeg har blitt kontaktet av objekter som forteller at deres eks psykopater er millionærer, kjendiser og til og med høytstående politikere. Selv vet jeg at min psykopat er meget fremgangsrik i en sportsgren som han dyrket også den gang jeg kjente ham. En annen psykopat jeg kjenner er en populær interiørdesigner og tv-personlighet.

Mens vi som objekter lenge har hatt problemer med i det hele tatt å stå opp om morgenen, så har psykopaten bare fortsatt å kjøre på. Vi var åpenbart kun en liten fartsdump i livene deres. For oss derimot, så var de muren president Trump har tenkt å reise mot Mexico; nærmest umulig å komme forbi. Vi mister vår tro på karma når psykopatene fortsetter å vinne terreng. Vi mister vår tro på rettferdighet, på balanse i universet, på at det finnes en gud som passer på oss, og aller viktigst så mister vi troen på at vi selv noengang kan bli herre over egne liv igjen.

Det er bare å innrømme; psykopaten klarte å traumebinde oss noe så vanvittig når vi fortsatt har behov for å være en del av vedkommendes liv, flere år etter bruddet. For det er her jeg tror mye av problemet ligger. Psykopaten kjører på uten å involvere oss lenger. Idealiseringsfasen innebar et intenst engasjement i oss og våre liv fra hans/hennes side. Vi ble selv også voldsomt engasjert i dette mennesket som ville være sammen med oss hele tiden, og i mange tilfeller knyttet vi vår framtid sammen med deres. Når psykopaten plutselig vender oss ryggen så oppleves dette som en avvisning som vi ikke klarer å komme over; som om de har veid oss og funnet oss for lette (derav ordet “forkasting”). I tillegg skjer det så fort at sjelen ikke fulgte med; våre hoder og hjerter er fortsatt en del av dem, men de er ikke lenger en del av oss.

Psykopatens suksess blir derfor ekstra vanskelig å takle, fordi vi registrerer at vårt fravær ikke har noen påvirkning på dem. Det spiller åpenbart ingen rolle om vi er der eller ikke. Hvordan kunne de da investere så mye i oss da de idealiserte oss? Svaret er jo at de ikke investerte noe som helst. Ikke egentlig, det bare opplevdes slik. Min psykopat brukte ingen penger på meg, jeg traff aldri hans familie og ble aldri nevnt på hans sosiale medier. Derimot presenterte han en illusjon om at han investerte i meg, fordi han brukte så mye tid på meg. Men for en psykopat så spiller tid ingen rolle. Det vet objekter som har vært sammen med deres psykopater i opptil 30 år, og likevel er ikke psykopaten knyttet til dem.

Ønsket om hevn gjør det også vanskelig å observere at det går bra med psykopaten. Psykopaten fortjener ganske enkelt ingen suksess. Vi håper innerst inne at høyere makter skal sørge for at suksess ikke tilfaller dem, fordi NK (og moralske barrierer) forhindrer oss i å påvirke det selv. Heldigvis klarer de fleste av oss å overlate psykopatenes skjebner til dem selv og dit vinden blåser, men det hindrer oss ikke i å føle en dyp ergrelse hvis vi får informasjon om deres velferd.

Noe annet som skjer er at deres eventuelle suksess forsterker følelsen av at de er større og bedre enn oss. De har fått en “larger than life” status i våre sinn. Men her er det ikke annet å gjøre enn å jobbe med vårt eget selvbilde, til vi forstår at det aldri var de som var premien. Det er vi som var premien (for dem).

Kan vi egentlig stole på at det går så bra for dem som det tilsynelatende gjør? Som regel ikke. Vi vet at psykopatene alltid pynter på sannheten. De vil konsekvent smøre på i stedet for å trekke fra. Men det betyr ikke at det går direkte dårlig for dem, og det må vi akseptere. Så enkelt er det, vi må akseptere det, med et skuldertrekk. Deres liv er utenfor vår kontroll.

Egentlig burde det ikke overraske noen at psykopaten oppnår objektiv suksess (synlig og målbar suksess, kontra den subjektive egenopplevelsen av suksess). Deres eneste interesse er synlig, statusbærende suksess og de har en overmenneskelig driv (som er en del av deres forstyrrelse) til å oppnå dette. De skal være best i alt. Ingen hensynstaken holder dem tilbake. De har ingen interesse av intellektuell suksess, som for eksempel gode relasjoner med venner, partner og barn, eller sinnsro og følelsen av selvoppfyllelse – som mest kjennetegner den subjektive suksessen. Denne type suksess gir ingen mening for dem. Det er subjektiv suksess som kan få normale mennesker til å oppgi en forlokkende og lovende karriere, for å satse på familie og barn. Normale mennesker setter ofte subjektiv suksess høyest. En psykopat vil alltid sette objektiv suksess høyest. Det er heller ingenting som hindrer psykopaten i å tilegne seg kunnskap; deres kognitive og kreative funksjon er fullstendig intakt. De er istand til å utdanne seg og bli meget faglig dyktige. De kan med andre ord nå langt. Dog er psykopater kjent for å ta “snarveier” i karrierestigen via manipulasjon, kynisme, bedrag og svindel.

Som jeg svarte en leser i en kommentar, leseren var bekymret for om hun fortsatt ga sin eks psykopat noen form for NF (narsissistisk forsyning), noe hun inderlig ikke ønsket å gjøre. Det blir litt i samme gate; vi ønsker ikke å bygge opp under psykopatens velbefinnende eller rikdom. Jeg svarte henne at hun i stedet for å bekymre seg for om hvorvidt psykopaten fikk NF, heller kunne være likeglad. Det spiller ingen rolle om det går bra eller dårlig med psykopaten, så lenge de ikke får bli i våre liv ett eneste sekund lenger. Vi er en premie som de ikke fortjener. Slik kan vi bidra til at de ihvertfall ikke oppnår suksess med oss.

Snu ryggen til din personlige psykopat med stolthet. Vit at han/hun mistet verdifull støtte og verdens mest lojale tilhenger da de forlot deg. Vi hadde enormt mye å tilby dem. Selv var jeg klar til å ta min psykopat imot med åpne armer uansett hvor dypt han måtte falle. Istedet så valgte de å skite på vår vilje og evne til å være der for dem. Det finnes ikke noe mer respektløst. Ha selvrespekt nok til å heve hodet, du er bedre enn dem. Hvem bryr seg om hvordan det går med slike umennesker? Det viktigste er at du aldri igjen gir dem en sjanse til å skite på din godvilje. Klarer du det, så kan de ende opp som kongen eller dronningen av Amerika. De kan få verden. Men de får aldri deg.

 

Som lovet så vil jeg komme med mine egne bud på casene som ble publisert i “finn manipulasjonen” den 20/3.

1) Line benytter muligheten til å devaluere Kari uten å ta ansvar for sine uttalelser. Hun legger skylden på en tredje venninne – Torill, samtidig som om hun forsøker å gi inntrykk av at både hun selv og Torill bryr seg om Kari. Målet er umiddelbar NF fra Kari det øyeblikket uttalelsen blir sagt (sorg, sjokk, sinne, osv) og samtidig langtids NF i form av fremtidig forvirring og fortvilelse. Uttalelsen kan være sann, delvis sann eller ren løgn. Kriteriene er devaluering og ansvarsfraskrivelse (psykopaten tar aldri ansvar for egne handlinger og uttalelser).

2) Her har Nils ført en svertekampanje om Olivia mot hans egen familie. Det er mulig det går mot forkasting av Olivia, og han ønsker å forsikre seg om at sympatien tilfaller ham samtidig som Olivia møter stengte dører hvis hun i søken etter avklaring henvender seg til hans slektninger. Det ligger også en umiddelbar tilfredsstillelse av NF hver gang Olivia viser fortvilelse over situasjonen. Antakelig er Nils også klar over at Olivia er et bedre menneske enn ham og han ønsker ikke at hans familie skal erkjenne det, og dermed gi henne positiv oppmerksomhet (og ham negativ oppmerksomhet).

3) Denne casen er et eksempel på hvordan psykopaten sparker den som allerede ligger nede. Dette er et bevisst mål i seg selv for psykopater og narsissister. I tillegg er den et eksempel på et objekt som “ikke virker” i psykopatens øyne, fordi objektet har mistet sin evne til å jobbe for psykopaten. Psykopater har ingen tålmodighet med objekter som blir fysisk syke eller av andre årsaker krever eller ønsker omsorg, heller ikke egne barn. Casen er også et eksempel på at psykopater misforstår følelser. I dette tilfellet er det stor sannsynlighet for at Solveig faktisk forveksler Olavs sorg med at Olav er sur og utakknemlig. Så inkompetente er psykopatene til å oppfatte følelser, spesielt de dype følelsene som de selv ikke er istand til å oppleve.

4) Til slutt så har vi en case som handler mest om sjalusi og misunnelse. Trond liker ikke at Kjell er godt likt av pasienter, pårørende og kolleger. En normal sjef vil sette pris på medarbeidere som gjør en god jobb og bidrar til et godt arbeidsmiljø. En psykopatisk sjef derimot vil oppfatte slike arbeidstakere som en trussel. Hva hvis de øvrige ansatte har større respekt for Kjell enn for Trond? Hva hvis Kjell har større drag på damene? Hva hvis Kjells gode innsats gjør at Tronds innsats blir ignorert? Den psykopatiske sjefen er imidlertid klar over at de ikke kan fokusere på disse tingene og finner derfor andre påskudd til å devaluere den ansatte de har singlet ut som hakkekylling. Trond kan også ha oppfattet Kjells gode egenskaper som svakheter som Trond forakter, og derfor i sitt forstyrrede indre faktisk oppfatter Kjell som en dårlig arbeider.