Selvbeskyttelse lyder fint i teorien, men kan være vanskelig i praksis.

Mange mennesker der ute trenger ikke hjelp til å beskytte seg selv. De klarer det fint på egenhånd. Med hjelp av sunne oppvekstvilkår har de lært å si nei når de trenger det, stenge uønskede mennesker ute og ikke la seg utnytte, og uten at de tenker over det i etterkant i form av dårlig samvittighet eller frykt for represalier.

Men så finnes det også en stor gruppe mennesker som ikke har lært seg denne viktige egenskapen. De er kanskje snille av natur. Så snille at de blir utnyttet, og kanskje uten å forstå det. Eller de vokste opp med narsissistiske foreldre som lærte dem at de ikke er til i verden for egen del, men for andres. Eller de har hatt psykopatiske partnere som hardt har slått ned på alle tegn til autonomi. Eller de er høysensitive og skyr alle former for konflikter. Det er lettere å gi etter. De er people pleasers som måler sin egenverdi i hvor vellikte de er av andre.

Listen er lang. De fleste som leser denne bloggen tilhører sistnevnte gruppe. De kan være vellykkede på mange områder i livet, men selvbeskyttelse er ikke et av dem, med det resultat at de hele tiden opplever problemer i relasjoner, kanskje taper penger på dårlige valg og mister karrieremuligheter. Kanskje går de også glipp av kjærlighet og lykke. De forteller seg selv at de får være fornøyd med et liv på en lavere hylle enn der de egentlig trenger å være, enten fordi selvbildet er så dårlig, fordi de tror de fortjener det eller fordi de har lært seg å sette pris på smuler. Sistnevnte er ikke nødvendigvis negativt. Den som setter pris på små gleder er rik. Problemet oppstår når man bruker det som påskudd til å stagnere og ikke utnytter egen kapasitet og evne.

Men i dag vil jeg skrive om konkret selvbeskyttelse. Eller rettere, hva som hindrer deg i å beskytte deg selv, både indre og ytre faktorer. Et eksempel er en konflikt som du vegrer deg for å ta, selv om du vet at du bør ta den og har den moralske retten på din side. Du tror du “unngikk en kule” ved å la konflikten gå over i det stille. Men egentlig har du bare skapt et større og vedvarende problem. Det er noe som heter at du aldri skal la deg overkjøre, fordi du lærer folk hvordan de skal behandle deg. Og svært mange, også mennesker som klinisk kan kalles normale, vil falle for fristelsen.

Her er en noen barrierer som hindrer deg i å ta fatt i problemet.

Generell frykt. Frykt for sanksjoner eller represalier fra motparten, eller frykt for at vedkommende skal like deg dårligere. Frykt for å miste relasjoner. Frykt for å bli svertet. Frykt for vold. Frykt for å bli alene og ensom.

People pleasing. Noen er redd for å bli utstøtt hvis de ikke hele tiden føyer andre. Men det er faktisk ikke slik at folk liker deg dårligere for å “ta en kamp”. Folk ser opp til mennesker med integritet, som står opp for seg selv eller andre. Selv normale mennesker misliker folk som lar seg tråkke på. Dette er et faktum, selv om det er barskt. Tenk deg en jobbsituasjon på et kontor. Sjefen har funnet en hakkekylling som alltid må arbeide overtid, som må tåle kjeft og som får de kjedeligste og tyngste arbeidsoppgavene. Vedkommende finner seg i det.

De andre ansatte har lagt merke til det og begynt å snakke om det. Narsissistene blant kollegene har begynt å oppføre seg som sjefen mot den ansatte og behandler hen like dårlig, for de ser at de kan slippe unna med det. Men også normale kolleger oppfatter hen som patetisk, selv om de ikke deltar i mobbingen. De ser en person som ikke står rakrygget i stormen, og det maner til forakt. Enkelte får medlidenhet. De forsøker å støtte vedkommende og gi hen mot til å hevde seg selv. Men husk at medlidenhet ikke er det samme som respekt. Ingen respekterer en svak person.

Tenk på en spillefilm. Helten i filmen kan starte som svak, ignorert, isolert og utfryst, og vi kan ha medfølelse. Dette er utgangspunktet i mange filmer. Men vi heier ikke på hen før hen konfronterer sine demoner, står opp for seg selv, oppnår hva hen ønsker seg og ender som sterk.

Det er med andre ord en myte at man blir godt likt av å være føyelig. Du har derfor alt å tjene og ingenting å tape på å hevde deg selv bedre.

Frykt for å bli utslettet. Noen har en irrasjonell forestilling om at en konflikt kan utslette dem. De betrakter seg selv som så maktesløse, og andre som så allmektige, at en helt ufarlig konflikt gir dem følelsen av at de kan bli knust og tilintetgjort. Øvelsen her ligger i å fortelle seg selv at ingen med rette kan angripe deg for å ta et standpunkt, og at mest sannsynlig kommer ingen til å gjøre det. Et verbalt munnhuggeri, selv om det oppleves ubehagelig, er ikke farlig. Du vil ikke bli utslettet. Mange benytter en overlevelsesmekanisme, “fight”, “flight”, “freeze” eller “fawn”. Men dette er malplasserte strategier. Overlevelsesmekanismene er ment for å beskytte deg mot livsfare, men vil være uhensiktsmessige når det dreier seg om mellommenneskelig omgang. Hverdagskonflikter er ikke livstruende. Men kroppen din er opplært til å tro det. Øv deg i å holde hodet kaldt, selv om du føler deg mentalt truet eller avvist (se min video om “fawning” her  https://www.youtube.com/watch?v=E81eus5pwGw&lc=Ugx9WewIm9H17tM-RWJ4AaABAg ).

“Imposter syndrome”. Andre har “imposter syndrome”, som betyr at de har en grunnleggende følelse av at de er dårlige personer, og at en konflikt vil avsløre at de egentlig ikke er egnet til jobben de har, eller at de ikke er verdige vennskapet. “Imposter syndrome” er basert på en følelse av at de hele tiden må skjule hvor dårlige mennesker de er, og derfor ikke våger å lufte tanker, behov og ønsker. De spiller hele tiden skuespill i omgang med andre. De må spille skuespill for at ingen skal oppdage hvem de egentlig er. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så har du mest sannsynlig hatt narsissistiske omsorgspersoner i oppveksten.

Innlærte mønstre. Her er det like mye snakk om gamle uvaner som bevisst frykt. Du har alltid vært den som har glattet over konflikter og stilt andre foran deg selv. Å plutselig konfrontere andre, selv der det er på sin plass, oppfatter du som aggressivt (av deg) og forbinder med en rolle som ikke passer deg. Du er redd for at andre skal bli redde deg! Du er redd for å skremme venner, partner, barn eller barnebarn. Det er en viktig verdi for deg at andre oppfatter deg som snill, varm og en “trygg havn”. Du er selv ikke bevisst om dette er slik du ble opplært til å være, eller om det er en naturlig del av din personlighet. Du vet heller ikke om det er en ubevisst frykt som styrer deg, eller om du egentlig ikke frykter konflikter – du ønsker bare ikke å ta dem. Du har aldri grublet over dette. Du bare er slik.

Manglende selvinnsikt. Du forstår ganske enkelt ikke hvordan du fungerer. Du ser ikke hvordan du virker på andre. Du betrakter deg selv som en løve, men egentlig er du en mus som gjemmer deg hver gang noen gjør ting ubehagelig.

Underdanighet. Noen er vant til å bli dominert og har innfunnet seg med det. Frykt kan være en faktor, men trenger ikke å være det. Det er snakk om roller. Er selvbildet dårlig? Kanskje, men ikke nødvendigvis. Tenk på Askepott. Er Askepott redd? Ikke nødvendigvis. Men hun har innfunnet seg med at det er hennes lodd i livet å bli hundset av stemor og stesøstre. Har Askepott dårlig selvbilde? Ikke slik historien blir fortalt. Hun drømmer om prinsen. Hun synes hun er prinsen verdig, og er ikke blyg eller underdanig i møte med ham.

I tidligere tider hadde man slaver. De var underdanige, men ikke nødvendigvis svake. Mange hadde trang, vilje og evne til å bryte løs. De fleste innfant seg dog med deres rolle som nederst på rangstigen. Den dagen de ble frigjort, så valgte mange faktisk å bli værende hos deres tidligere herrer. Mange vil kalle dette “Stockholm syndromet”, og med rette. Men det kan like gjerne ha handlet om roller. Roller føles trygt, fordi man vet hvem man er og hva som forventes av en. Eventuell frykt handler ikke alltid om det kjente. Frykten handler kanskje om det ukjente – det å bryte opp og gå ut i noe nytt som man ikke har kontroll over. Det kunne være skremmende for de som hadde vært slaver hele livet, å plutselig bli frie mennesker. Det handler ikke her om betalt versus ubetalt arbeid, men det å venne seg til at et annet menneske bestemmer over deg, ditt liv og dine valg. Hvis den som bestemmer over deg er en person du har tillit til, så kanskje du ikke selv legger merke til at du er underdanig og bærer denne holdningen med deg ut i alle livets arenaer.

Sårbarhet og krenkbarhet. Alle mennesker har et minimum av sårbarhet og krenkbarhet, også de tøffe og sterke. Alle er født sårbare og avhengige. Senere utvikler vi oss i litt forskjellige retninger, med ulike styrker og svakheter. Sårbarheten kan hindre oss i å beskytte oss selv, fordi vi gjemmer oss. Det er ikke de som roper høyest om krenkelser som er de alvorligst krenkede (for eksempel i mediene). De som blir krenket mest, er de som føler seg for små til å poengtere det. De lider i taushet.

Forestillingen om at du kun har en halv stemme. Du har gjemt deg hele livet og dermed blitt usynlig, både for deg selv og for andre. Du overlater hele tiden definisjonsmakten til andre. Når noe skal avgjøres, så overlater du det siste ord til andre, også selv om det angår deg. Når vennegjengen skal på tur så lar du dine venner bestemme destinasjonen. Når en krangel oppstår så lar du den andre får siste ord. Din stemme teller liksom ikke like mye som andres. I ren opptelling så gjør den det, men du er ikke overbevist om at din mening betyr like mye som andres. Dette signalerer du ubevisst til omgivelsene, og det blir fanget opp av andre. De slutter derfor å spørre deg. I vennegjengen blir du bare spurt om du vil “være med” på aktiviteter som allerede er diskutert av andre. På jobben slutter kolleger å spørre deg til råds, selv om du har lenger ansiennitet enn dem. Når du skal forsvare deg selv, så tror du ikke fullt og helt selv på ditt eget forsvar. Det blir ikke troverdig. Du forsvarer deg ikke med overbevisning, for du er kun en halv person.

Du lar andre invadere deg. I en konflikt så dreier deg seg om å forsvare seg og forhindre en invasjon. Forestill deg at du er et land med landegrenser mot et annet land. Nabolandet er en annen person. Det land som lar nabolandet invadere og okkupere seg, har tapt.

Kanskje skjer det vet at du blir truet med oppsigelse fra jobben, eller med vold fra din partner. Det blir stilt ultimatum og blir truet til å legge ned ditt forsvar. Det er ikke din skyld at du ble angrepet av et annet land. Kanskje ønsket du bare å leve i fred med nabolandet. Men hvis du faktisk blir angrepet og invadert av et annet land, så er du forpliktet til å forsvare deg. Det står i grunnloven.

Pålegg deg selv verneplikt, slik land gjør med sine innbyggere for å opprettholde et paratforsvar. Dra hele tiden på repøvelse, slik at du ikke glemmer deg og legger ned vaktholdet. Repøvelsen skjer i ditt indre, hvor du forteller deg selv at du er en suveren nasjon med krav om at dine grenser blir respektert.

Hvis en invasjon har skjedd fordi du ikke kunne forhindre den, så er det din plikt å drive geriljakrig og sabotere for motparten som har invadert deg.

Overdrevet samvittighet. Vår samvittighet skiller oss fra psykopatene og narsissistene. Men noen har en uregulert og overdimensjonert samvittighet som jobber mot oss og hindrer oss i å beskytte oss selv. En slik samvittighet har gått amok. Vi kan få dårlig samvittighet av å si “nei”, eller føle at vi såret noen ved å fortelle dem noen sannhetens ord. Enten så lar vi være å beskytte oss for ikke å såre andre, eller vi ber i ettertid om tilgivelse for at vi markerte våre grenser. Vi synes en krenkelse er lettere å leve med enn dårlig samvittighet. Har du en samvittighet som er så overaktiv at den ikke er bra for deg?

Du er ikke vant til at andre beskytter deg. Man skulle tro at de som sjelden eller aldri blir forsvart av andre, utvikler en større evne til å beskytte seg selv. Men tendensen er snarere motsatt. Hvis foreldre, slektninger, venner eller kolleger sjelden tar deg i forsvar, så sender de et signal om at du ikke er verdt å forsvare. Denne “beskjeden” absorberes av psyken din, som medfører at du selv blir overbevist om at du ikke er verdt å beskytte, og du legger ned forsvaret av det selv. Motgiften til dette er å øve deg på å betrakte deg selv som en verdigjenstand. Verdigjenstander blir beskyttet i form av forskjellige sikkerhetstiltak, fordi de er verdifulle. For eksempel får besøkende i Louvre ikke lov til å stå nærmere enn tre meter fra maleriet “Mona Lisa”. Gull blir transportert i armerte biler med sikkerhetsvakter. Du må lære deg å bli din egen armerte verditransport.

Mennesker med en overaktiv samvittighet har en tendens til å overanalysere enhver interaksjon med andre mennesker. Husk at selvbeskyttelse er en paratreaksjon. Det er ingen tid til å analysere. Bruker du for lang tid på å vurdere et forsvar, så er du kanskje allerede invadert.

Disse utgjør noen faktorer som hindrer deg i å beskytte deg selv. Som du ser er noen av svært usunn karakter, mens andre er mer forståelige og vanlige. Kanskje kommer du på flere. Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Fordelen er at alle de nevnte faktorene kan du gjøre noe med, selv om noen krever mer jobbing enn andre. Ingen er genetiske eller på annet vis “spikret i stein”. Men det krever innsikt, bevisstgjøring og en erkjennelse av at en del av personligheten din ikke gagner deg.

FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]

Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.