Ihvertfall for narsissisten. Narsissister og psykopater har problemer med å forholde seg til fakta. Alle som har forsøkt å diskutere med narsissister (og det har alle som har kjent en narsissist, for de er kverulanter av rang) vet dette. En diskusjon med en narsissist utvikler seg nesten alltid til en krangel, fordi narsissisten ikke er i stand til å lytte, og fordi motparten blir så frustrert over ikke å bli hørt. Det er uunngåelig at det ender i roping, skriking og personlig klander. Narsissisten driver ganske enkelt motparten til vanvidd med sin egosentrisme, påståelighet og lemfeldige omgang med fakta.
For en narsissist så handler en diskusjon om liv og død, fordi det å ta feil er forbundet med skam. Narsissisten kan ikke bare innrømme feil og gå videre. Derfor vil de aldri, aldri innrømme at de tok feil eller gjorde noe feil. At det for dem handler om liv og død blir synlig fordi diskusjoner med en narsissist faktisk kan ende i drap. Det er når narsissisten kommer i kontakt med egen skam, at de er farligst.
Fordi narsissisten virker så oppblåst og selvsikker, så kan det være vanskelig for folk å fatte hvor skjør hen egentlig er. Også jeg, som skriver her, og dere som leser og har mye kunnskap om emnet, har problemer med å fatte omfanget. Narsissistens personlighetsstruktur er meget rigid. Hele adferden handler om å unngå skam. De beveger seg derfor i en svært trang tunnel. Fleksibilitet er utelukket, og dette gjelder også evnen til å ta til seg ny informasjon, revurdere standpunkt og omstille seg til ny viten. Når en holdning har satt seg i narsissisten (oftest i tidlig alder), så blir den der resten av livet. Alle som har kjent en narsissist i tyve år eller mer, vet at narsissisten har nøyaktig de samme meningene og bruker sågar de samme ordene for å argumentere for sitt ståsted, som de gjorde for tyve og tredve år siden.
De kan si ting som lyder klokt for utenforstående. Utenforstående kan sågar bli imponert over narsissistens refleksjoner. Men igjen, de som kjenner dem, vet at ordene går på repeat og mangler dybde. Narsissisten forstår ganske enkelt ikke betydningen av hva de selv sier. De gjentar bare ting de har hørt fra andre, eller de har snappet opp kloke fraser de har lest i en bok eller sett på TV, og gjengir dem som sine egne.
Når en narsissist føler noe, så er det i deres hode sant. De har ikke evnen til å skille følelser fra fakta. De vil presentere følelser som fakta. I deres hode så er følelsene deres mulig å bevise. De er også overbevist om at andre ser det samme som dem, og blir derfor både krenket og hissige når andre kommer med innvendende kommentarer. Motsatt så kan fakta presenteres som “mening”. Hvor mange som har diskutert med en narsissist, kjenner ikke igjen tilfeller hvor de har presentert fakta, bare for å høre narsissisten proklamere “og det er din mening”?
Jeg har et eksempel som jeg har skrevet om tidligere. En narsissistisk slektning av meg opplevde en gang at sjefen på jobb ble langtids sykemeldt. Min slektning var tillitsvalgt på jobben (oh, the irony…). De ansatte fikk tildelt en interimleder, men fikk aldri vite den fulle sannheten om hvorfor den egentlige lederen var sykemeldt så lenge. Praten begynte å gå på jobb, slik den ofte gjør. De ansatte snakket sammen om hva som kunne feile den gamle lederen. Det er naturlig at slike ting blir omtalt. Men normale mennesker vet at sykdom er en privatsak. Mange sykemeldte spiller likevel med åpne kort for å unngå nettopp spekulasjoner, men det er ikke en forpliktelse. Men for min narsissistiske slektning, så var de ansattes undringer ensbetydende med at de hadde rett til å vite hva som feilte lederen. Min slektning oppsøkte derfor lederen i hennes hjem og forlangte å vite hvorfor hun var sykemeldt. Min slektning spurte rett ut “er det psykisk?”.
Dette vet jeg, fordi min slektning selv skrøt av hvor handlekraftig hun var. Men da detaljene i historien ble klare, så fikk jeg hakeslepp. Jeg forklarte min slektning at verken hun eller de ansatte hadde en lovfestet rett til å vite hva som feilte sjefen, at kun fordi deres trang til å vite var stor, betyr ikke det at de hadde rett til å forlange svar. Men forgjeves. Min slektning avviste kategorisk at hun hadde gått over streken.
Det samme gjelder når en narsissist har dannet seg en mening om en person. Hvis personen har gjort noe som narsissisten misliker, så er personen ond. Det hjelper ikke at andre har motstridende opplevelser av personen. Hvis narsissisten har bestemt seg, så er personen ond, og det baserer seg på narsissistens opplevelse av personen og ikke på kunnskap om vedkommendes liv og levned. Narsissisten nekter da å lytte til innvendinger fra andre. Og denne meningen bærer narsissisten med seg resten av livet, uavhengig av hvor mange gode ting den gjeldende personen gjør senere. Det finnes ingen plass i narsissistens psyke til motstridende informasjon.
Det kan få fatale følger når en narsissist tror at deres mening om en person er fakta. Gjennom historien har mange narsissister tatt loven i egne hender og dannet lynsjemobber for å ta livet av antatt skyldige personer, men før skyld er bevist (eller motbevist) i en rettsal. Dette skjer fordi i narsissistens hode, så er deres følelser om personen i seg selv et bevis på at hen er skyldig.
Derfor er det så uendelig tragisk når intetanende mennesker lytter til narsissistens råd og meninger, og lar dem påvirke deres livsvalg. De tror narsissistens mening har tyngde. De alvorligste konsekvensene opplever narsissistens sønner og døtre, som kanskje har valgt livsløp etter narsissistens ønsker. Det kan være snakk om bosted, valg av partner og valg av utdannelse. Ting som, når det først går opp for dem hvem mor eller far er, er for sent å rette opp i.
Men også andre, for eksempel vi som har lidd under en narsissists forkastning, har tatt grundig feil. Vi har hatt alvorlige emosjonelle pinsler på grunnlag av hva (vi tror) narsissisten mener om oss. Vi har følt oss avvist av en person hvis mening vi aldri burde lagt vekt på. Vi har latt oss devaluere av en skjør to-åring, som aldri så oss for den vi var. Likevel var vi nær suicidale av å ha blitt avvist av denne personen.
Det var en dyrekjøpt lekse.
Hør mer om emnet her:
Husker en gang jeg etter en diskusjon hvor min p gjentok seg selv for ente gang om et tema.
( svært stygg baksnakking om en felles bekjent hen hadde lagt for hat )
Hvor hen åpenbart ikke var oppdatert eller hadde riktig fakta.
Hvor jeg sa : du går på repit.
Hens reaksjon var å kaste stolen hen satt på sponatant i veggen,
med sorte øyne skrek hen millimeter fra ansiktet mitt :
“jeg må jo gjenta meg for deg, fordi det er ingenting som trenger inn i det tjukke hue ditt…”
Så dro hen rasende ut og kom ikke hjem før dagen etter.
Hvor hen gjentok akkurat det samme som dagen før.
Antagelig bare for å få meg til å “være enig”/være stille.
Når p/n gjentar seg selv til objektet ikke orker eller tørr å si imot lenger.
Tror de da at objektet tror det de sier/at de har overbevist dem ?
Eller forstår de at objektet bare er “ening” for å beholde husefreden.
De truer objektet til enighet, som et gissel.
For som du beskriver, kan det å motsi en p være livsfarlig.
Jeg er usikker på om min p trodde hen overbeviste meg med å gjenta seg selv,
eller om det ikke var så viktig hva jeg mente, bare jeg var lydig.
Godt spørsmål. Jeg tror, som deg, at hen testet deg da hen gjentok tiraden. Om du våget å protestere denne gang?
Narsissister lever i en fantasi, og krever at alle andre skal delta i den. Det er derfor man må “jatte med” en narsissist. De skal ha rett, alle skal være enige, alle skal bifalle deres idèer og forslag, og alle skal være positive. Kun narsissisten har lov til å være negativ. De tåler ganske enkelt ingen motstand, fordi det ødelegger fantasien om dem selv som overlegne og bedre enn andre. Det er hva det handler om.
Lurer på det samme – og har opplevd noe lignende. Sluttet å motsi for å unngå bråk. Men inni meg sa jeg til meg selv at p/n får mene det han vil/ jeg tror på mitt.
Har lurt på det samme / trodde han at jeg «kjøpte det» bare han reagerte sterkt nok eller skjønte han at jeg gav meg for å unngå bråk.
Tror faktisk han ikke skjønte det/ og at overraskelsen var desto større da jeg «opponerte» ved å dra min vei (etter år og mange historier).
Men for meg var dette faktisk en overlevelses strategi / ubevisst kanskje da jeg ikke helt var klar over hvilket type forhold jeg var i dengang.
De siste innleggene dine har fått meg til å tenke på p nærmeste venner.
Det er trist å tenke på hvor dårlig hen behandler dem.
Hen kjøper seg “venner” med penger og innflytelse.
Som hen brukte til hundrevis av timer med gratis arbeidshjelp.
Og en liten hær av flygende aper som hen stadig benytter seg av.
P krever så mye tid av vennene, at dette har gått utover flere samliv/ekteskap.
P har ingen respekt for venners samboere som er alene kveld og helger.
———-
Utallige ganger hørte jeg venner betro seg til hen på mobil,
hvor hen direkte etter samtalen ringer andre for å slarve.
Dette har plaget meg.
——-
Derfor tok jeg kontakt med en av hens nærmeste venner.
Hvor samboeren var på veg ut av ekteskapet pga p.
Jeg fortalte hvordan p baksnakket vennen til meg.
Jeg hadde opplysninger som var betrodd til p, så venne forstod at jeg snakket sant.
Nå har denne venne og hans samboer flyttet til et annet land.
De har startet et nytt liv og berget ekteskapet.