Norge 2018, med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe i hovedrollene.
Plot
Anita (Hovig) er vikarlærer på en videregående skole. Der innleder hun en erotisk relasjon med eleven Markus (Moe).
Er dette en film om psykopati?
Filmskaperne har ikke markedsført den som en film om psykopati. Den handler først og fremst om en forbudt relasjon. Likevel kan man undre om manusforfatter/regissør har hatt en bevisst intensjon om å fremstille en psykopatisk idealisering og forkasting. De viser dyp innsikt i relasjonen mellom en narsissist/psykopat (Markus) og et objekt (Anita). Psykopatens trekk blir fremstilt meget bra, men aller best skildrer filmen hva et traumebånd/hekt gjør med objektet.
Hva får vi se som er relatert til en psykopatisk relasjon (obs! her avsløres deler av handlingen)?
Mye. Først og fremst hvordan Markus idealiserer og hekter Anita. Anita blir forbausende raskt hektet. Etter kun ett kompliment så begynner hun å bli åndsfraværende fordi Markus kryper inn i hver eneste krok av bevisstheten hennes. Hun viser heller ingen motstand da Markus nokså tidlig tar initiativet til første kyss. I det virkelige liv så vil det variere hvor lenge objektet yter motstand innen det gir seg hen. Noen viser lite motstand, andre holder stand lenge. Anita viser så godt som ingen motstand (men så er det også begrenset hvor lenge man kan trekke hver enkelt fase ut i en film på 90 minutter).
Markus finner Anita i en mangeltilstand. Dette er meget troverdig, da reelle ofre forteller at de følte seg ensomme eller på andre vis trengte noe som psykopaten fanget opp og singlet dem ut for. Anita lever i et kjølig ekteskap med danske Hasse og drømmer om noe mer.
Anitas kontante hengivenhet er ingen utfordring for Markus og bidrar til at han nokså raskt mister interessen for henne. Anita er et overgangsobjekt. Det er kun snakk om noen få møter og samtaler de to imellom innen han trekker seg unna. Mye av relasjonen foregår dessuten via tekstmeldinger, også dette gjenkjennelig for mange virkelige objekter.
Noen omfattende devaluering skjer ikke. Markus går direkte fra idealisering til ghosting da han finner et nytt objekt (Mina). Ingen forklaring tilbys Anita. Men vi får se tegn til narsissistisk forakt hos Markus da hun desperat forsøker å holde fast i en relasjon som han opprettet, men ikke lenger ønsker. Han sjalusifabrikkerer henne med Mina og dette skildres meget bra i en scene hvor de to sitter sammen i Anitas bil og han ikke vil anerkjenne at de to overhodet har en relasjon, og Anita ikke våger å konfrontere ham med dette eller fortelle hva hun føler for ham.
Hvilke psykopatiske trekk får vi se hos Markus?
-Lav terskel for vold.
-Krokodilleanger for volden.
-Grandiositet/selvsikkerhet.
-Flere av de syv narsissistiske blikkene (se her https://psykopati.blogg.no/1518517450_psykopatens_syv_blikk.html ).
-Idealisering, ghosting og sjalusifabrikkering av objektet.
-Intet ansvar, anger eller empati når relasjonen er over.
Markus er ung (muligens umyndig) men likevel gammel nok til å vite hva han gjør. Men er han en psykopat, eller er han en normal ung gutt med over gjennomsnittet mange psykopatiske trekk? Eller har han ganske enkelt ennå ikke modnet ut av barndommens narsissisme? Siden filmskaperne ikke har luftet deres intensjoner, så får vi anta og tolke. Hva jeg mener vi får presentert, er en ung psykopat i støpeskjeen, altså en som allerede har utviklet og mestrer mange psykopatiske ferdigheter og er i ferd med å finslipe dem til perfeksjon. Hans handlinger fremstår som kalkulerte og kyniske. Han har allerede forstått at den beste NF utvinnes av å trekke objekter tett inntil seg.
Hvilken typisk objektadferd får vi se hos Anita?
Besettelsen av Markus. Raskt klarer hun knapt å fokusere på noe annet enn ham. Alt annet blir skadelidende; jobb og samliv. Hun blir avhengig av ham og elger seg til og med innpå moren hans (som venninne) for å ha enda et påskudd til å være nær ham. Så lenge hun blir idealisert så er hun oppstemt, men etterhvert som hun blir ghostet så tiltar desperasjonen. Hun blir rastløs, labil og agitert når han slutter å svare på hennes tekstmeldinger. Hun tyr til lyssky midler for å holde fast på ham ved å lyve på seg en graviditet. Hun forsøker også å ødelegge hans relasjon til Mina.
For oss virkelige objekter så er det både ubehagelig og bekreftende å se Anitas opptreden. Ubehagelig fordi hun blir tiltakende patetisk. Bekreftende fordi det meste hun gjør er troverdig og noe vi kan relatere til. Mange av oss gjorde også uverdige ting i et forsøk på å holde fast i en relasjon som psykopaten opprettet og deretter tok fra oss, slik sett er det vanskelig å dømme Anita for hennes løgner og manipuleringer, fordi vi forstår at hun egentlig ikke er en dårlig person og at hun blir drevet til randen av psykopatens spill. Men får vi sympati for henne? Bør vi overhodet ha sympati med henne?
Kontrovers
Anita er et objekt, men hun er intet offer. Hun begår en dobbel sosial (og muligens også juridisk) forbrytelse; hun bedrar sin ektemann i tillegg til at hun innleder en relasjon med en av sine elever. Eleven er i dette tilfellet en forførende psykopat, men fordi han knapt er myndig og i tillegg underlagt henne i maktstatus så ligger ansvaret hos den voksne læreren.
Personlig satt jeg meg ned for å se filmen med en viss skepsis. Jeg hadde noen tanker innen filmen begynte og de handlet ikke om psykopati, for jeg var usikker på om filmen overhodet hadde en psykopatisk dimensjon. Ville Anita slippe unna en uanstendig relasjon fordi hun er kvinne? Hvordan ville filmen sett ut, hvis læreren var mann og eleven en kvinne? Jeg var villig til å fordømme filmen for den minste antydning til dobbelmoral.
Blir Anita stilt til ansvar på den riktige måten? Klarer filmen å fremstille henne som menneskelig men også som ansvarlig for en relasjon som aldri burde skjedd? Svaret er ja. Hennes valg får alvorlige konsekvenser for henne og hun mister jobb, anseelse, nettverk og ektemann som følge av sitt moralske avvik. Filmen viser få eller ingen formildende omstendigheter for henne og slutter med at hun har mistet alt. Det er mulig at en mannlig lærer hadde blitt utsatt for enda hardere forfølgelse i tillegg til juridisk, men jeg lot ikke dette stå i veien for det gode studiet i en psykopatisk relasjon som filmen faktisk er.
Jeg anbefaler derfor alle bloggens lesere å se filmen.
Har sett ca halve filmen, men måtte ta en pause da det ble ubehagelig å se Anita ble mer og mer desperat og needy. Jeg var aldri der og langt ifra så “på” som henne, men ikke kjekt å se arrogansen til Markus og hvor lett han slapp til. Lærerikt å se sånne filmer fra utsiden, kan virkelig relatere seg til det som skjer. Spesielt dette hektet og hvor besatt en kan bli og hvordan hele denne usunne relasjonen overtar hele livet til den som er offer. Kan godt lage flere slike filmer, en kan lære mye om hvor sykt det kan bli å bli hektet av en psykopat
Jeg har ikke sett filmen, og føler på meg at jeg ikke er i form til det akkurat nå. Den virker så utrolig vond. Hadde bare lyst til å si at da jeg leste anmeldelsene av filmen, tenkte jeg at hun var alt å bebreide, tenkte faktisk at kanskje hun var en P/N.
Dette selvfølgelig på grunn av hennes stilling som lærer og hans unge alder.
Når jeg leser bloggforfatters anmeldelse og betraktninger ser jeg annerledes på det. Et tankekors er at de er eksperter på å skaffe seg medskyldige og få andre til å ta seg dårlig ut ved hjelp av sin manipulerende adferd og spill med andres sårbarhet.
Tenker litt nedslått at – typisk å mistenke offeret mest – som altså jeg selv gjorde.
Jeg har kommet opp i en situasjon nå som jeg kjenner er ubehagelig. Den er ikke stor, og jeg vet nok sikkert innerst inne hva jeg bør gjøre når jeg får landet litt, men likevel dette trigger andre vonde opplevelser og situasjoner som har vært tidligere. Jo, situasjonen er at jeg har en inngiftet P/N som er gift med min kjæreste nærmeste pårørende. Så langt det lar seg gjøre har jeg null kontakt og er gråstein når jeg er påtvunget møter. Nå som jeg mer og mer sier nei til P/N så har det nå kommet et mot svar med klart spørsmål hvor P/N krever svar: “Jeg forstår at det er noe som ikke stemmer,Hadde vært fint om du fortalte hva det dreier seg om” Jeg synes dette er veldig ubehagelig. Noen råd eller tanker fra dere som har fulgt litt med og har erfaring selv?
Det som er brodden i denne settingen er at jeg må hjelpe meg selv og gjøre det beste for meg for å klare å ikke ha dager i revers i min egen helning, og at jeg må samtidig skåne min pårørende
(som ikke ønsker å forlate P/N selv om denne ser og forstår, men mener h*n klarer å leve sånn i dette usunne med en P/N, selv etter mye lesing her på bloggen, og min pårørende vet og forstår at dette er en P)
Men til alle der ute, avslutt alle relasjoner med P/n og innfør NK. Dette er virkelig så usunt å være i, det spiser oss opp innenfra og ut, sakte men sikkert.
(Jeg føler bare at i min situasjon så er det dilemmaer som ikke bare er å slå strek…. så jeg valgte å svare kort og nøytralt og grått med ingen oppfølging) Det triste er at jeg forstår at jeg jevnlig i livet vil måtte forholde meg på dette nivået med inngiftet P/n i denne situasjonen,
men jeg vet virkelig ikke om jeg skal tillate meg selv å ha det sånn…. godta dette.Men har jeg valg?
Hei Maria. Takk for svar igjen:-) Jeg har hatt flere P/N i mitt liv. Det gjelder kjærester, venner og familie. Det har mange av oss som har det sånn(litt flaut), det fordi vi på en eller annen måte har tiltrukket dette. (derfor så viktig å se på grunner til tiltrekning som Daniel har skrevet om tidligere i bloggen) De aller fleste av mine P/N er jeg i NK med. Blokkert på alle kanter. Det eneste som jeg ikke kan forhindre er at de dukker opp på døra(noe som hendte for ikke så lenge siden, men det er en annen historie) Jeg prøver dette så godt jeg kan i dette tilfellet også, sier nei til møter, middager, treff, og hjelp, men denne P sin nærmeste er min nærmeste. Jeg har mistet så mange føler jeg på denne veien, og jeg vet det kommer nye så dette blir bra til slutt, men å miste denne pårørende går ikke for meg. Vi har ordnet det sånn at vi møtes alene, uten P. Men så er det julaften osv. P her begynner å reagere. For min pårørende er gråstein om meg og mine barn, h*n får svært lite NF, og h*n blir så sint sier min pårørende at h*n står å rister og skjelver. Så nå holder det ikke lengre for denne P å bare forholde seg til min pårørende, derfor kontakter h*n meg direkte. Jeg håper det bare blir med denne gangen siden jeg har lært så mye om dette spillet deres nå. Men dette er et dilemma. Føler jeg har mistet så mange. Jeg orker virkelig ikke å ha noen P/N i mitt liv lengre. De eter oss opp og forgifter oss sakte men sikkert uten at vi vet det. Så er det også dette at min nære her har behov for å prate om det h*n opplever med P/N. Hele tiden er det ting som hender i et liv med en P/n, og det er heller ikke bra i min helnings prosess. Så selv om vi har bestemt oss for å ikke snakke om P så er det vanskelig å gjennomføre når det oppstår frustrerende ting og vonde hendelser for h*n.
Hvor kan man se denne film? Jeg vil også anbefale den danske biograf film Dronningen, som netop har haft premiere i DK. Noget af samme tema med overgreb og handler om en kvinde med mange P træk!
Den kan leies på http://www.blockbuster.dk
Tak for info 😊
Hei.
Liten avsporing, men er langt nede, så legger inn her og ser om jeg får noe svar.
Har vært i en dårlig uavklart relasjon i nesten to år, dette er det jeg reagerte på:
– Jeg føler alle samtalene våre vak kalkulerte og planlagte, av og til var de til dels “merkelige” ( på nett )
– Han sjarmerte meg voldosomt med ord: ” du er en fantastisk flott dame”..( etter mye kurtisering ): føler du selv at du har fått tanker om noe du ikke følte på lenge ( hintet til romantiske følelser, jeg svarte ja, da ble han storfornøyd og sa tilfreds: ” da har jeg klart det med bare ord”.
– Etter intens idealisering i 2 uker ville han plutselig av det blå ha en pause ( den ble meget kort, for han var skikkelig PÅ etter 3 dager ) ville egentlig slutte å prate når jeg ikke ville snakke om sex, til slutt gikk jeg med på det.
– Drev med futurefaking: ” det der skal vi gjøre sammen i framtiden”
– Han kalte meg luremus og ba meg være forsiktig
– Han var mer imøtekommende og normal på tekst, når jeg møtte han i virkelig liv var han annerledes på mange områder ( som om han “smørte” på ) forrdi at jeg skulle komme til han ( avstand )
– Han fikk slike “merkelige øyeblikk” som om han var irritert på meg, vi hadde sex ( ut av det blå, alt var fint ) virket han irritert og tok dynen over ansiktet mitt (?) og snudde seg bort
– Noenlunne det samme på hotellrom, vi hadde spist middag ute, og kom tilbake-ble plutselig litt “mørk” og sa høyt: Du får ingenting av meg!” ( jeg ble så paff at jeg ikke sa noe )
-Han ringte meg bare en gang på nesten 2 år (!) jeg spurte om han kunne ringe
– Han la meg ikke til på facebook før det var gått 1 år ( jeg måtte mase ) samtidig kom det et bilde av en tavle på facebook: the best present to someone, is to include them ( stod det på tavlen ) synes det var litt påfallende
-Han sa mye rart under datene våre : som: første gang jeg møtte han, snakket han om å lære opp jomfuer (?)
– Ba meg plukke ut de peneste damene i lokalet (?) ( på date med meg )
– Virket fort irritert på meg,( litt småsint ) nå har du spurt om det 2 ganger!!/ så skikkelig anklagend på meg for noe jeg mener var bagateller
– Han svarte meg sjelden på spørsmål om seg selv, ville være mystisk og kalte seg selv en “utfordring” .. at mine holdninger der jeg ikke vil ligge med alt og alle var litt gale, jeg gikk glipp av mye … ( slike ting )
-Skulle konkurrere med meg om det meste, hvem som løpte fortest, osv.. konkurranse gjalt også småting som om hvem som leste mest bøker o,l
-Spurte om jeg kunne lage mat naken på kjøkkenet kun med forkle (?) noe han gjorde foran meg plutselig (?) heldigvis så gjorde jeg det IKKE
-Holdt relasjonen gående hele tiden, fikk aldri “fred” var alltid en påminnelse om “at han var der”
– Vekslsvis “av og på
grunnen til at han holdt igjen med meg, var at jeg stilte spørsmål om relasjonen, ( at det var min egen feil han gikk visstnok ) men jeg spurte bare om vanlige ting som om han kunne ringe meg? hva han egentlig søkte av denne relasjonen ( fordi av og til så bare tulte han med meg ) og fikk lite seriøse svar…
når jeg påpekte ting jeg reagerte på så benektet han at det hadde skjedd (?) han kalte det angrep ) jeg tok det opp i en rolig saklig tone om hvorfor det ble gjort )
Dette er bare noe av det, alt virket så planlagt og kalkulert, og når jeg nå snakker med han om det ( han vil ut av relasjonene ) fordi jeg ønsket meg et kjæresteforhold ( noe jeg har gitt utrykk for tidlig, at jeg ikke ville ha en relasjon basert på kun sex ) men han var så PÅ, og han snakket om kjærlighet og at dette var magi, fikk meg til å minne de gode minnene slik at jeg kunne komme på besøk til han
Jeg er forvirret, langt nede og har selvfølgelig blokket på sosiale medier, siste samtaler så er han så “fin” og ønsker meg en fin framtid osv, men vanlige spørsmål jeg stiller tar han som angrep og nekter for at episoder skjedde. Men så er det også den der: pga av at du spurte så holdt jeg igjen….. ( altså ” min feil” ) men jeg spurte bare om hva han ville med relasjonen, om han kunne ringe meg ( det var gått nesten 2 år før jeg spurte om det ) …. vanlige spørsmål uten anklager, så han prøver og gi meg et stikk føler jeg ( at dette er min egen feil )
Jeg ser jo at jeg burde gått tidligere, men det var også fine stunder innmimellom, men det ble egentlig bare værre og værre des mer tiden gikk..
Nei, jeg er sliten, er i tåken og er glad i et menneske som jeg føler bare har lekt med følelsene mine, jeg ble forelsket,da sa han: Gjør det noe da? og: ingen følelser, ingen fest. Jeg ba han til og slutte med kurtiseringen, sa jeg ble forelsket, og når jeg ble det, så ble det brukt mot meg.
Litt sliten nå, så bare skriver av meg, ser jo selv at det er mye rart her.
God helg til alle.
Hei!
Jeg skjønner veldig godt at du har det vanskelig akkurat nå. Etter min oppfatning er dette typisk psykopatoppførsel, så sjansen for at dette skal ende godt er vel heller liten. Tenk på deg selv nå og innfør NK med en gang! ikke ta kontakt med ham mer og ikke svar på henvendelser fra ham.
Jeg vil råde deg til å lese alle innleggene til Daniel på denne bloggen, slik jeg gjorde for å forstå hva jeg hadde vært utsatt for. Det tar tid før alt synker inn, men det er en lang prosess som må starte nå, med null kontakt.
Jeg kan love deg at du vil få det bedre etterhvert, helt sikkert:) Du er alt for god for dette, og han fortjener ingen oppmerksomhet fra deg.
Ønsker deg masse lykke til:)
Ranveig:
Huff og gufs, så gjenkjennelig dette med det spillet. Du er sikkert helt utslitt !!
Kom deg bort og vær snill med deg selv. Gjør noe godt for bare deg, som du liker. Dette høres ut som en usunn person, vær heller glad for at du nå ser, og kom deg bort. Det tar tid å rense personen ut fra sinnet ditt, men sakte men sikkert blir alt bra igjen<3 Pass bare på å skille mellom ditt deg og hva som er hans. Hele deg er bare ditt eget deg, uten hans. Hans prosjektering er hans seg og hører til hos han.
Ranveig – Dette minner meg om min P. Jeg har aldri vært borti noe så merkelig i hele mitt liv. Her var det også random meldinger hele tiden, men han klarte å hekte meg slik at det som var merkelig ble nesten normalt siden jeg var i en tåke. Og det gikk hele tiden på sex. Alle samtaler der jeg spurte om vanlige ting vridde han over på sex. Og samtalene i de 2,5 årene dette pågikk gikk ut på det samme. Samtalene var stort sett via tekstmeldinger utenom noen fysiske treff. Spurte jeg om ting som jeg reagerte på så var jeg litt for sensitiv og følsom, og jeg innbilte meg ting. Han var vekselsvis varm og kald når han hadde hektet meg, og det er vel det som gjør at vi blir værende i dette hektet og at det er så vanskelig å komme seg ut av. Men jeg lærte nylig at en av grunnene til at det er vanskelig å komme seg ut av hektet er fordi P har blitt som en vane vi har. Vi er jo blitt avhengige av P
Ja,det var et hekt/ og alt jeg fant meg i er bare trist_ Husker jeg ventet spent på melding julaften»jeg hadde kjøpt en fin gave og sendt_ da jeg til slutt sendte en melding_ var han irritert på meg_ nesten kjeftet på meg_ det hadde gått i ett. Ødelegge julestemning- bare leser på bloggen og det er biter som faller på plass_ jeg ba han slippe meg hvis det ikke var seriøst’ møtte han 3 ganger_ skyldte på manglende følelser_ men det var etter han fikk der som han ville_ merkelig det_ for når jeg reiste hjem og de neste dagene så var møtet vårt så fint_ og han savnet meg_ etter jeg begynte å stille han mer spørsmål så ble han mer og mer irritert_ og så begynte han og si det var meg og mine egenskaper som ikke var god nok/ jeg svarte at jeg er mer enn god nok, og at dette var nok et forsøk på å bryte meg ned_ og at han hadde fortsatt det psyko spillet sitt hvis jeg ikke hadde spurt de spørsmålene/ etter det ble det stille.
Ranveig, jeg tror vi finner oss i dette fordi de trener oss opp til å tåle mer og mer mishandling. Hadde noen sagt til meg før jeg traff min P at jeg skulle finne meg i det jeg gjorde, så hadde jeg aldri trodd på dem. Men nå vet jeg at vi blir så avhengige av rusen de gir oss at vi aksepterer det meste for å få ny rus. Og så glemmer vi i ettertid alt som var fælt og husker bare de få gode øyeblikkene. Jeg vil nesten ikke tenke på all tid jeg har brukt på å gruble over alt min P gjorde som skurret og all den tid jeg har brukt på å vente på meldinger fra ham. Men vi hadde ingen forutsetning for å kunne forstå at de virkelig finnes sånne mennesker som oppfører seg sånn. Men les på bloggen, er så mange a-ha opplevelser her. Jeg hører mye på you-tube videoer også om psykopater og narcissister.Og etterpå når du har kommet gjennom dette, så er du et mye sterkere menneske
Kaja 🙂
Takk for svar, heldigvis kjenner jeg meg sterkere allerede, har selvsagt mye rehablitering og en sorg, fordi jeg har godtatt mye dårlig oppførsel,men den intense smerten er heldigvis borte.
Han ba meg huske de gode minnene, siste han sa, det sier jo alt. Høres jo så fint ut, men det var mye mishandling der,så nok en måte og manipulere meg på, jeg skal innbille meg at han var oppriktig.
Men nå vet jeg bedre.
Takk for svar, er veldig sliten ja.
Alt er blokkert og slettet.
Kjære bloggforfatter. Det har nå gått 6 uker med NK. Leste en plass at en kunne få et tilbakeslag etter 3 måneder. Men er det mulig at det tilbakeslaget kan komme etter 6 uker også? Kjenner nå at tankekverningen er tilbake, og at jeg har lyst til å høre fra ham igjen. Jeg savner ham så fælt selv om jeg vet hva han er. Er det normalt? Jeg hadde forventet at jeg hadde kommet mye lenger nå på disse ukene
Ja det kan godt komme etter seks uker. Det som kjennetegner tilbakeslaget er at man mister den selvsikkerheten og motivasjonen man har i begynnelsen av NK. I stedet begynner man å tvile på om NN virkelig er psykopat, man føler seg avvist fordi psykopaten ikke har gjort alvorlige forsøk på å ta kontakt i tillegg til at man tenker at man behandler psykopaten dårlig (følelsen av skyld). Dette er en cocktail som gjør objektet villig til å kaste NK på båten. Når den følelsen kommer så gjør noe annet enn å bryte NK; skriv en kommentar her som forteller hva du føler, bli veldig engasjert i en gammel venn eller ta på deg masse ekstravakter på jobb som gjør at du ikke har så mye tid til å “kjenne etter”. Det er en fase som går over etter noen uker.
Ja, nå sliter jeg veldig. Det gikk så bra de første 4 ukene – følte virkelig at det gikk fremover. Så fikk jeg et hooveringsforsøk fra P, og da datt jeg først litt tilbake. Jeg responderte nok ikke slik han ønsket, men jeg forsto det var bare et forsøk på å finne ut om jeg fremdeles var “på”. Jeg vet hva han er, jeg ser hva han har gjort, jeg aksepterer at jeg aldri skal forstå HVORFOR og jeg aksepterer at jeg ikke kunne gjort noen ting på en annerledes måte siden ikke hadde noen forutsetning for å forstå at slike mennesketyper fantes før jeg ble utsatt for en selv. Og jeg vet at etterpå kommer jeg styrket ut av det hele som en mye bedre versjon av meg selv med klare grenser for meg selv. Jeg vet alt dette. men det er så tungt akkurat nå. Mange triggere og mye tankespinn. Og en tomhet over at dette kaoskapittelet i livet mitt er over. At jeg aldri mer skal få oppleve denne “spenningen” og rusen igjen. Liver har plutseligt blitt så grått, trist og tomt uten P – jeg klarer nesten ikke å huske noen stygge og random ting han gjorde. Men det hjelper å vite at det kan gå over etter noen uker. Tror nesten jeg hadde vært fristet til å kaste alle gode prinsipper bort bare for å få oppleve denne gleden/rusen igjen. Sliter litt nå, ja. Har andre vært oppi noe lignende? Håper ikke andre har slitt i mange måneder – da mister jeg motet
Tomhet er et nøkkelord her. Psykopaten fylte så mye i oss at når de blir borte så føles det tomt. Dette tomrommet må fylles med noe annet. Det er enklere sagt enn gjort, men slik er det.
Et annet nøkkelord er “abuse amnesia”. Vi glemmer hvor dårlig vi egentlig hadde det sammen med dem, og husker bare rusen. Det kan være en fordel i tunge stunder som nå, at du setter deg ned og skriver ned på papir – detaljert – hver eneste mishandlingsepisode du kommer på. Hva skjedde? Hva følte du? Hvorfor følte du det? Hvordan responderte du? Hvordan responderte P?
En viktig korrigering; du vil slite i mange måneder. Det er ikke det jeg mener når jeg skriver at “fasen vil være over etter noen uker”. Det er din trang til å bryte NK som vil forsvinne etter noen uker. Arbeidet fortsetter lenge etter det.
Og så et spørsmål, hvordan oversvevet/hoovret psykopaten deg?
Ja, jeg forstod at arbeidet vil fortsette. Og jeg vet at ting går lettere etter hvert. Men at jeg skulle “falle så dypt” igjen etter at det begynte å gå ganske greit etter 4 uker hadde jeg ikke forventet. Men så skrev du at det kunne komme et tilbakeslag etter 3 måneder ca. Og det hjelper å vite hva jeg kan forvente. Jeg skal klare å leve med at det blir “baby-steps” fremover, men det er vanskelig når det går tilbake igjen. Bare det enten “står stille” i rehabiliteringen eller går fremover så klarer jeg det. Men det er vondt når det går tilbake. Psykopaten sendte en melding etter han hadde ghostet meg etter en fantastisk stund. Den var helt klassisk og gjenkjennelig og uskyldig. Jeg lekte gråstein (svar uten følelse). Fikk en ny der han prøvde seg med en random melding. Jeg svarte som en gråstein igjen og så stoppet meldingene plutselig. Jeg vet at det var kun for å se om jeg var “på” enda. Så det er ikke det. Jeg kunne aldri fortsette den samme leken når jeg så godt vet hva han er og hvordan han opererer. Men jeg savner spenningen og kicket og rusen. Det e så tomt uten. Men hvis jeg vet at det er denne enomre og akutte tomheten som kan gå over om et par uker, så er det en trygghet å vite det. Da skal jeg klare det. Men jeg har ingen andre enn bloggen jeg kan “snakke” med om dette, så det er noen ganger det blir litt overveldende. Men jeg gjør alle de andre gode tingene for meg selv og prøver å fylle tomrommet. Men som sagt, var vondt å kjenne at jeg datt litt ned igjen etter å ha vært så flink
Hvis han kan sende deg en melding så har du ikke skalket alle luker. Det er ikke NK. Du må blokkere på telefon, mail og sosiale medier. Du må også kutte kontakten med alle felles kjente. Det eneste man ikke kan forhindre ved korrekt NK, er at de dukker opp på døren din.
NK er strengt og meget tydelig, det er intet slingringsmonn. Men det er en grunn til det, det er for å slippe å gruble over deres handlinger og ikke lenger bli manipulert. Det er så enkelt at uten NK så får du ham aldri ut av hodet. Jeg anbefaler sterkt at du innfører NK.
Angående NK versus gråstein. Jeg har hatt NK med en x jeg tror er P i noen år. Det funker veldig bra for meg og jeg kan bare understreke med to streker hvor bra det er versus gråstein som jeg må ha med den andre P i mitt liv.
Normal kommunikasjon med denne andre antatte P er umulig. Det som jeg sitter igjen med og som er veldig typisk, er at denne P devaluerer og idealiserer om hverandre hele tiden. Skiftet kan faktisk skje så fort at det kan forekomme i samme setning. Effekten dette bombardementet av berg og dalbanesignaler har på min hjerne er følelse av forvirring, uvirkelighet, fjernhet og tilslutt en følelse av tristhet og mindreverd. Jeg lurer etter disse nokså sjeldne men vanskelige treffene på om det er bevisst fra P sin side eller et uttrykk for det kaoset som hersker på innsiden ? Er det mulig at de er så fanget i sin forstyrrelse at de ikke aner hva de gjør?
Til dette med uvanlig fokus på orden versus uvanlig rotete er min erfaring at det kan være ekstremt i begge retninger. Altså ikke et avbalansert, normalt forhold til orden men snarere en ekstrem variant av rotete; shabby, gi faenholdning eller pinlig , rigid orden akkurat som om det ekstreme er det typiske for dem.
Flott! Det er ikke slik at man kan velge mellom gråstein og NK, de to er ikke likeverdige alternativer. NK skal alltid etterstrebes. Gråstein er en teknikk i de tilfellene hvor NK ikke er mulig. Men veldig bra at du forteller hvordan NK har gjort det lettere for deg.
Av mange årsaker kan jeg ikke gå NK med ham – jeg er nødt til å være gråstein. Dette er en profilert P med mange forbindelser og stort nettverk, og jeg har ingen mulighet til å kvitte meg med alle felles venner eller flytte. Og jeg vil ikke påkalle meg raseriet hans og bli svertet for mange år fremover. Derfor må det bli gråsteinsmetoden. Men jeg vet som sagt hva han er. Og følelsene svinger. Men jeg kommer aldri til å involvere meg med ham igjen, til det har han gjort for mye vondt. Men ja, jeg savner rusen og jeg savner spenningen. Og enkelte dager er det enormt vondt. Men i dag er en bedre dag. I dag kjenner jeg ingen dragning og savn mot ham. Men jeg vet det svinger. Men det som er greia er at det er en del av oss som kun kan være gråstein. Er litt fælt å lese at vi ikke kan komme over det da og ikke gå videre, datt nesten litt ned bare pga det
Omstendigheter gjør at enkelte ikke kan innføre NK, du er ikke den eneste.
Samtidig kan jeg ikke si “jamen det går bra, man trenger ikke NK for å heles”, for det er misvisende.
Som eksempel kan jeg fortelle at min psykopat nr 2 klarte å holde meg hektet ved å sende en tekstmelding hver 8. måned. Ja, du leste riktig. En melding med ca 240 dagers mellomrom var nok til at jeg tenkte på ham hver dag. Derfor er det en risiko å holde en eneste kanal åpen.
Det finnes dog tilfeller hvor traumebåndet slites uten NK.
1) Man var aldri egentlig traumebundet/hektet.
2) Psykopaten oppfører seg utelukkende dårlig over lang tid. Altså uten å blande surt med søtt. Dette kan oppløse traumebåndet fordi objektet blir mektig lei av vedkommende. Dette kan også opptrenes ved intenst fokus på kun de dårlige episodene. Jeg anbefaler at du gjør dette.
Jeg har skrevet ned de dårlige øyeblikkene og hvordan jeg følte meg da. Skal prøve å lese igjennom disse notatene hver kveld, slik at jeg ALDRI glemmer hvor liten og mindreverdig han fikk meg til å føle meg, og smerten jeg følte etterpå. Når jeg ser han poster de fine innleggene sine på Facebook der han fyller på med fine ord, så blir jeg nesten kval. Tenker at alle “vennene” hans skulle visst hvordan han egentlig var. Men jeg vet at jeg ikke kan fortelle noe, for det vil slå tilbake på meg. Jeg unner ham ingenting, og håper han møter karma en dag. Men jeg jobber meg frem mot at jeg kommer meg der at det ikke bryr meg noenting om hva han gjør eller om han møter karma. Etter affæren med ham der jeg fikk lære meg masse kunnskap om denne rasen som heter P, så ser jeg at jeg har hatt et par andre psykopater i mitt liv som satte meg i samme tankekverningen som han som er nå. Men de er ute av livet mitt, og jeg ofrer de ikke en tanke. har sett dem igjen også, og de kunne ikke vært meg mer revnenede likegyldige. Så jeg vet jeg har det i meg til å komme over det. Det er bare det at han her har truffet meg litt hardere. Jeg aksepterer at jeg må igjennom en tunnel, bare litt godt å finne noen andre som også var i tunnellen og kom seg ut i lyset igjen. Denne gangen vet jeg i alle fall hva han er – jeg visste ikke om denne mennesketypen de andre gangene
Høres meget spesielt ut_ men når jeg møtte den mannen som plutselig ble mørk i fjeset og utalelser / helt ut av det blå_ så sa han til meg noe som gir meg frysninger_ han hadde nettopp sett en film som het- i seng med fienden/ tenkte ikke over det da_ men det handler jo om en psykopat_ han sendte meg også en sang_ conman is coming_ jeg må ha vært blind_ han her må være et stykke ute på spekteret_
Til Kaja.
Jeg har boet med en coveret narcisist i 29 år og det lyder helt vildt, men de sidste ti år var de værste. Det er tre et halvt år siden jeg flygtede og noget af det der har hjulpet mig i rehabiliteringen, er at skrive episoder ned. Hvordan de var og hvordan jeg havde det…også alle indlæggene og de gode svar her på blokken har været en kæmpe stor hjælp. Jeg har børn og børnebørn med min x, hvilket betyder at det kun er 90% NK og 10%gråsten ( hvis man kan gøre det op på den måde ) men som Daniel var ude for, sker det samme for mig, ca hver 7-8 mdr kommer han igennem ” nåleøjet ” det er altid en melding der omhandler vores børn eller børnebørn og det er så udspekuleret nogle ting han kommer med ( noget med bekymringe, kommunen ind over, melde sit eget barn for omsorgssvigt osv ) noget han ved jeg bliver nød til at svare på. Her svarer jeg så Gråsten og ikke mer..ingen følelser eller andet , bare hårdt og kontant feks : der er ingen grund til at involvere kommunen , det går godt med ++ . Derefter bliver der stille i ca syv mdr… Meget mærkeligt.
Jeg har også valgt ikke at møde op til familiekomsammener hvis han og det nye offer er med og jeg har ikke svaret hende , hun ville pludselig være venne med mig på Facebook.
Har et spørsmål utenfor tema. Kan en P/N veksle mellom idealisering/devaluering gjennom hele forholdet på flere år? Da jeg vurderte og gå etter tre år i forholdet og ikke klarte å si at jeg elsket han på flere måneder, men valgte å bli, føler jeg kanskje jeg idealisert på nytt. Kan det stemme?
Ja.
Jeg velger å være anonym nå, men har fulgt bloggen lenge og brukt et pseudonym før. Jeg flyktet fra min P/N høsten 2016 etter et over 20 år langt forhold og ekteskap med mye psykisk vold. Hele tiden etter bruddet har det vært mye trakassering fra P sin side, noe som har ført til at jeg til slutt har blokkert ham overalt, unntatt på en kanal. Vi har felles barn, men den yngste er også snart voksen, så jeg ser en ende på det. Problemet er at P hele tiden har meldt meg med ujevne mellomrom. Nå er det en melding pr uke – på en fast dag. Han elsker meg, jeg er hans livs kjærlighet, hvorfor er jeg så taus, kan jeg ikke møte ham, hvorfor behandler jeg ham som spedalsk, osv i et sammensurium. En blanding av idealisering, devaluering og sikkert for å holde meg hektet. Saklige meldinger jeg må sende ham (f.eks om skole, nytt pass til umyndig barn etc) svarer han ikke på. Han vet at jeg har ny kjæreste også, kanskje han også er ute etter å ødelegge dette – hva vet jeg. Er det lureste bare å la være å svare, eller å sende en “gråsteinsmelding” der jeg skriver at han må slutte? Jeg skulle så gjerne ha satt ham skikkelig på plass, men han er ganske profilert og har et stort nettverk her og jeg føler jeg må sitte litt på hendene mine. Og antagelig hjelper det heller ikke å sin min hjertens mening heller. Noen som har råd å komme med?
La være å svare på alt som ikke har med barna å gjøre.
Til alle som må ha en kanal åpen, jeg anbefaler at den kanalen er mail, dvs blokkering på telefon og sosiale medier. Grunnen er at det er vanskeligere å ikke svare sporenstreks på en tekstmelding, da kommer det flere og blir fort til ping pong terror hele dagen, i tillegg til at man blir nervøs hver gang man hører sms signalet.
Takk for svar. Heldigvis er det nettopp mail som er kanalen min. Jeg går ut fra at min eks får en form for NF dersom jeg svarer? Dette selv om f.eks jeg svarer “slutt å melde meg om annet enn saklige ting”. Det er vanskelig å forstå hva som driver en P/N, selv om jeg bruker bloggen aktivt og leser og lærer. Hvorfor i all verden holder han på så lenge? Hvorfor går han ikke videre med livet sitt? Innimellom er det uvirkelig at han mest sannsynlig har en slik personlighetsforstyrrelse, og jeg kan til og med føle skam over at jeg lot meg selv bli behandlet slik i så altfor mange år.
Du trenger ikke svare noe. Bare ignorer alt som ikke handler om barna.
Anonym 10: P/N gir nødig slipp på noen av sine NF kilder. Du har vel vært en viktig en. Det er ikke noe mer enn det. Dropp alle illusjoner og gå videre. P/N kan seile sin egen sjø. Ikke la deg manipulere med mer desperasjon/godsnakk eller forvirrende oppførsel. Prøv å stole på at hva du selv mener er rimelig ER rimelige forventninger.
Anonym10 – Jeg forstå heller ikke hvorfor de holder på så lenge. Hva er det som driver dem? Hvordan kan de få NF av å få beskjed om å holde seg vekke? Og jeg kjenner igjen den uvirkelige følelsen av at P/N VIRKELIG må være akkurat det. Jeg kjente min P/N fra før i tiden før han på nytt tok kontakt. Vi har mange felles kjente, og jeg kjenner til familien hans. Det at HAN antagelig er P/N er utrolig skremmende og helt absurd. Men det er for mange ting som stemmer, så han må ha den personlighetsforstyrrelsen. Men jeg sliter enormt med å virkelig ta innover meg det og forstå det 100%…………Kanskje det er derfor vi blir hengende igjen i dette klisteret og at det er vanskelig å gå videre. Men er det noen som har praktiske råd om kverntanker og grubling (på psykopaten)?
anonym 10..skjedde meg også og jeg var fanden selv da jeg forsøkte å få tilbake penger mm,ruinerte meg men værste var att han brukte mitt barn å prøvde å vende det mot meg med trusler om BV mm..,kunne skrevet en hel bok om hva han fikk seg til å gjøre jeg var jo gal..hadde jeg vist hvor farlige de kan bli hadde jeg aldri tatt kontakt men det kom meldnger og tenkte være litt ok fordi man har barn men da skulle han lure seg inn igjen med hyggelige meldinger og da mitt barn viste egen vilje ble hun slått og sparket så vær så snill,hold han unna,vi fikk ett helvete med å komme oss tilbake til normal hverdag,null kontakt er mitt råd men vanskelig når man har barn men for oss ble det skjebnesvanger å åpne døra på gløtt og den er lukket for godt nå
Lurer på en ting – Kan psykopater ha nære og gode venner som de deler gode samtaler med? Går de på besøk til venner slik som vanlige folk gjør og snakker om vanlige ting? Siden de ikke har noe ekte “selv”, så må det vel ikke være så interessant å sosialisere seg? Min P, som jeg forøvrig mest snakket med på nett, var overhode ikke interessert i noe dyp samtale om livet eller seg selv. Han snakket veldig mye de gangene jeg traff ham, men tror det var mest fordi jeg ikke skulle spørre om noe privat. Fant jo ut at han både var gift og hadde familie. Men sosialiserer de seg med familien sin sammen med andre familier? Eller er det ikke interessant for dem. Må jo være slitsomt å forholde seg til andre vanlige folk hvis en ser på seg selv som noe som er høyt hevet over andre. Og de som har vært gift med P eller hatt lange forhold til dem – hvor interessante var de som samtalepartnere når den første forelskelsen hadde lagt seg? Var det ekte og genuine samtaler dere imellom? De fleste folk jeg kjenner, liker å ha noen de kan snakke dypt og ekte med. Tenker av og til at min P ikke kunne ha så god tid til å snakke ekte med noen eller pleie gode vennskap, han hadde det altfor travelt med alle affærene sine i tillegg til jobb og familie. Men føler de seg ensomme? Prøver å forstå og se det hele bildet av denne personlighetsforstyrrelsen
Kristine: Jeg opplevde ingen P/N med noen form for dype gode samtaler. Det som der og da virket dypt, har vist seg i ettertid å være en “standard” fremføring av noe de har lært funker, dvs de hermer etter oss, og de sier det som de har lært seg passer inn i den aktuelle situasjonen. Men noen ganger så bommer de og da avslører P/n sin snevre og lite utviklede sosiale spekter.
Med P/n sine “beste” venner så går det i overfladisk prat med mye nedlatende/sarkastisk humor som handler først å fremst om å dumme ut andre når man lytter godt etter. Om det prates dypt så tror jeg det handler om å dele hvor fæle andre er med dem, ikke om å ønske å hjelpe en venn. Om de prater som om de skal hjelpe en venn så blir det med praten og ingen handling. Mine P/N mistet også jevnlig venner, ble ofte uvenn. P/N var lite interessert i sosiale vanlige samlinger som familie, men ut på byen eller helgeturer, uke turer bort fra familie og barn var noe som P/N elsket.I forhold med P/N der det ikke var barn involvert, var det gjeft for P/N å ta med meg til familie, det for å vise meg frem som et trofe, og bevise noe for de rundt seg.
Praten til en P/N handler om dem selv, seg og sin egosentriske tenkning. Alt springer ut fra deres ønsker, og kommer temaer utenfor så kjeder de seg grønne eller blir sinte og irriterte.
Jeg trodde i starten at det vi hadde var ekte og genuine dype samtaler, men jeg ser tydelig i dag at det handlet kun om P/N.
Om P/N føler seg ensomme..? jeg tror de ofte kjenner på at de er usynlige. Når de selv ikke er nok i fokus etter deres mening. Og dette passer ikke inn i deres grandiose bilde av seg selv. Da kan de bli temmelig fornærmet.
Til Kristine.
Nej, de kan ikke have dybe og spændende samtaler. Jeg boede i 29 år med en coveret narcisist og han var overfladisk på mange måder. Jeg brugte mine veninder og store netværk til at få det behov dækket. Min ex P for rundt til nye ting hele tiden, han havde et lige så stort netværk som mig..men der var en væsentlig forskel. Hans ” venskaber ” var ikke dybe, han skiftede dem ofte ud og forsøgte også at skifte vores gamle trofaste vennepar ud. Det var mig der holdt igen her. Jeg ser nu at det var NF der drev ham rundt til alt han foretog sig ( han skiftede hele tiden, arbejde, hobby, bekende ) I starten når han mødte nye spændende mennesker var han helt høj, men de blev hurtigt kedelige og han droppede dem. Min veninde sagde en dag til mig, at hendes mand ( der var en af de tætteste på P ) jo aldrig snakkede fortrolige, dybe samtaler med P, for det kunne han jo ikke. Alligevel tror jeg ikke han var ensom..det reflekterede han aldrig over. Han var så optaget af sig selv og sine narcisistiske forsyninger…hvis han kom til at sidde og slappe af, var det nærmest tortur for ham og han opfandt en scene med mig,så der skete noget drama. Han hørte altid tv eller radio i baggrunden, var ligesom bange for stilheden. Men han påstod jo, at han ikke var bange for noget..heller ikke stilheden
Jeg kan ikke se at Markus er psykopat egentlig. Det er dessverre ikke uvanlig at menn ligger med kvinner og så dumper dem uten videre. Volden mot den andre eleven er skremmende, men man kan være voldelig uten å være psykopat. Og lovebombing så jeg ikke her. Om han i kraft av sin psykopati faktisk fikk sex med henne og fikk henne hektet, så må han ha brukt usynlig magi. Et dickpick, muligens noen blomster, og sex og benflørting ser jeg ikke som lovebombing. Han gjør heller ikke noe annet galt mot henne enn å sjekke henne opp og dumpe henne. Som ikke er greit, men drøssevis av unge gutter gjør det uten å være psykopater, dessverre.
Jeg mener egentlig at hun viser flere narsopatiske trekk enn han gjør. Ikke bare ligger hun med en elev, hun er også samtidig utro mot mannen sin. Hun går på Markus’ mobil og legger ut ett nakenbilde av den nye kjæresten – som er like gammel som Markus – på nettet, og hun forsøker å sverte kjæresten hans for moren til Markus. Det er så utrolig råttent. Det er ingen som gjør dette på grunn av et hekt, med mindre de totalt mangler samvittighet. Dette er unge mennesker og hun er læreren deres, og så gjør hun dette mot dem. Og på toppen av det hele innbiller hun Markus at hun er gravid! Og hans forakt kommer på grunn av at hun stalker han, der har vi enda en syk ting å gjøre mot en elev.
Hva om eleven var en kvinne, og læreren en mann, ville det da være lett å si at eleven var psykopat?