Hva vil det si å ha en skambasert personlighet? Mange er ikke klar over at de har skam. De beskriver seg selv som “unnvikende”, “sjenert”, “konfliktsky” eller kanskje til og med “feig”, uten egentlig å forstå hva som ligger bak.
“Skambasert personlighet” er så langt jeg vet min egen betegnelse. Men andre skribenter har brukt lignende betegnelser. Skam har også vært gjenstand for forskning. Men det blir skrevet og snakket lite om dette. Fenomenet er underkommunisert. Da vil heller ikke alle forstå hva de sliter med.
Hva kjennetegner en skambasert personlighet? Dette er min egen beskrivelse, og ikke basert på forskning som jeg kjenner til.
- Du gjør ikke feil, du er feil. Du klarer ikke å tråkke i salaten uten å tro at hele du er mislykket.
- Du rødmer, svelger, svetter og kjenner fysisk ubehag når du blir kritisert eller irettesatt. Ironisk nok skjer det samme hvis du får et kompliment.
- Hvis noen kritiserer deg, selv om du er voksen, så føler du deg som et lite barn som blir plassert i skammekroken. Også personer som er yngre enn deg eller med mindre autoritet klarer å frembringe denne reaksjonen i deg.
- Du har en enorm respekt, som grenser til frykt, for autoriteter som for eksempel din sjef, noen med høyere rang eller ansiennitet enn deg selv.
- Du har en varierende grad av sosial angst. Den trenger ikke å være så markert at den hemmer deg, men den er der. Du blir enormt utrygg sammen med kvasse mennesker. Men du elsker å være sammen med varme og trygge mennesker. Grupper hvor både kvasse og trygge mennesker er tilstede, gir deg ubehag fordi du vet ikke om du skal slappe av eller være nervøs. Men aller best slapper du av når du er alene. Å være sammen med andre tapper deg for energi, og du trenger å være alene for å lade opp.
- Kroppen din tror at kritikk eller “kjeft” kan fysisk utslette deg. Den reagerer med “fight or flight” (som regel det siste) selv på moderat eller konstruktiv kritikk.
- Du synes det er vanskelig å hevde deg eller beskytte deg selv. Du synes det er enklest å bare akseptere kritikk, selv irrasjonell kritikk, og ta på deg skylden bare for å slippe ubehaget ved å stå i en uenighet eller konflikt.
- Du er moderat paranoid. Du lurer av og til på om folk snakker om deg fordi de har oppdaget at du er “feil”. Du går og venter på at en slik avsløring skal finne sted, fordi du opplever deg selv som falsk og ikke genuin. Du kan til og med avslutte relasjoner og si opp jobben fordi du vil forsvinne innen dine venner eller kolleger oppdager dine dårlige egenskaper.
- Alle gjør feil. Men når du gjør feil så forsøker du å skjule feilen og dekke over den, i stedet for å akseptere den og “eie” ditt eget feiltrinn. Selv små og ubetydelige feil forsøker du å skjule.
- Du blir satt ut av spill og rett og slett lammet (fryser til is) hvis noen angriper deg. Hjernen din fungerer ikke under angrep, enten angrepet er av emosjonell, psykisk eller fysisk art. Det er ingenting i veien med din intelligens, men du kommer for sent på en smart respons, først lenge etter at angrepet er over.
- Du har liten tro på deg selv. Antakelig har du talenter som du aldri får utviklet, fordi du mener du bør være fornøyd på en lavere hylle i livet. Du står i veien for deg selv og din egen utvikling og karriere.
Dette er kun de kjennetegnene jeg kommer på i skrivende stund. Det finnes mange flere. Kanskje du selv kommer på noen, da kan du skrive dem i kommentarfeltet.
Hvis du kjenner deg igjen i flere av kjennetegnene, så er sjansen der for at du har en skambasert personlighet. Da forstår du bedre hva du strir med. Skammen ble antakelig påført deg tidlig i livet, så tidlig at det kan være vanskelig å spore opprinnelsen. Antakelig har du erfart den samme omsorgssvikten som narsissister har. Faktisk deler du og narsissisten de samme erfaringene. Men der hvor narsissisten “valgte” å forkaste sitt egentlige “jeg” og skape et nytt og grandiost jeg som de kan leve med uten å føle skam (det narsissistiske jeg er skamløst som en direkte reaksjon på for mye påført skam i tidlig alder), så har du “valgt” å beholde ditt egentlige jeg. Du er fortsatt den du er ment å være. Men det er vanskelig, og du får ofte følelsen av at “nå var jeg ikke meg selv”; at du er en splittet person.
Vi blir påført skam for å sette oss ut av spill. Giftige mennesker, narsissister og psykopater elsker å påføre andre skam. Og hvis vi har en skambasert personlighet, så påfører vi i tillegg oss selv skam. Vi gjør psykopatens jobb for dem. Vi overtar stafettpinnen der hvor den giftige forelderen eller partneren ikke lenger er tilstede.
Den gode nyheten er at skam er forholdsvis enkelt å jobbe med, når du først er klar over at det er skam du opplever. Der hvor dine egne følelser tidligere forvirret deg, så kan du nå nokså presist sette fingeren på dine reaksjoner; “aha, der ble skammen min vekket”. Da bruker du ikke lenger tid på å være forvirret og du kan raskere respondere adekvat. Det vil også bli vanskeligere for andre å påføre deg skam, fordi du nå forstår hvordan manipulasjonen skjer.
Men nå til “selvtesten”. Jeg har oppdaget en ting som jeg personlig mener ganske klart avslører skambaserte personligheter. Det er egentlig meget åpenbart.
Skambaserte personligheter har problemer med å beskytte seg selv. Det er fordi skammen trigges når kritikk og angrep rammer dem selv. Men de har derimot ingen problemer med å forsvare andre som er viktige for dem, for eksempel egne barn, partneren eller en god venn. Da er de umiddelbart kampklare. Det er fordi skammen ikke trigges på andres vegne. Når urett rammer en annen som står den skambaserte nær, så bretter han/hun opp ermene så lett som bare det og blir plutselig meget kvikk og klar i responsen. Det er altså ikke noe i veien med beredskapen. Det har heller aldri vært snakk om feighet. Det er ganske enkelt hjernen som ikke fungerer når egen skam trigges. Innlærte mønstre overtar og kroppen tar styringen. Hjernen skrus av.
Hvis du nikker gjenkjennende til dette. Hvis du er en som gjemmer deg når konflikten handler om deg selv, men som ikke har noe problem med å storme inn på rektors kontor og fortelle hvor skapet skal stå hvis barnet ditt blir mobbet på skolen, så har du mest sannsynlig en skambasert personlighet.
Legg merke til at en narsissist gjør det stikk motsatte; de vil forsvare seg selv med nebb, klør og ufine metoder, men ikke deres egne barn. Det som rammer dem selv er andres feil. Det som rammer andre er også andres feil.
Samme støpeskje, stikk motsatt personlighet.
Husk å like og dele tekster.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Dette var meget gjenkjennelig. Jeg må ha en skambelagt personlighet som ble påført meg i barndommen. Jeg gikk alltid rundt med en følelse av å ikke være god nok, at jeg ble opplært til å nærmest skamme meg over meg selv, over ting med meg selv og min væremåte/utseende. Ingen god kombinasjon med en dårlig selvfølelse. Jeg merket godt når folk så på meg med et nesten foraktfullt blikk, mens de kunne se på andre såkalt populære mennesker med en overbærenhet. Jeg var ikke klar over hvor mye dette har preget meg gjennom livet før jeg tenkte på det en dag jeg skulle på butikken her på stedet. Men jeg følte et stort ubehag av å gå inn i butikken i tilfelle jeg traff på kjentfolk. Jeg begynte plutselig å lure på hvorfor jeg følte det sånn, og kom frem til at jeg fremdeles bar på en skam over meg selv. En skam over at jeg var så stygg og ekkel, og jeg ville ikke at andre skulle se meg slik (eller kanskje det var det foraktfulle blikket jeg forventet skulle møte meg og som jeg ville unngå). Du har skrevet 2 tekster om at vi velger partner utfra hvordan vi ser på oss selv. Siden jeg har båret på denne skammen, så har jeg aldri våget å tro at jeg kunne få noen høyt oppe på skalaen, siden jeg anså meg som lite atraktiv, stygg og ekkel. Vet nå at mange veldig høyt oppe på skalaen ble forelsket i meg, men ingen i hele verden klarte å overbevise meg om at jeg var dem verdig. Ble noen forelsket i meg måtte det være noe galt med dem. Var jeg forelsket i noen “over mitt nivå” klarte jeg aldri å være meg selv i deres nærhet og gjemte meg nesten. Men jeg fikk mange “beilere” som var under mitt nivå siden de ble kjent med den jeg egentlig var. Jeg vet nå at jeg var både tiltrekkende, søt og en person mange ble tiltrukket av. Men jeg støtte disse elegant fra meg, INGEN hadde klart å overbevise meg om at de faktisk likte meg. Så den skambelagte og høysensitive personligheten min har ødelagt mye for meg. Jeg har vært et lett bytte for de psykopatene jeg var involvert med, for de er så på i idealiseringsfasen at de trår over alle høye gjerder som vi har rundt oss. Og når de faktisk har kommet inn i den delen som ikke mange slipper til, så sier det seg selv at det er forferdelig å komme over avhengigheten etter dem når de forkaster oss på brutalt vis. Sliter med den siste psykopaten min enda. Traumebåndet river og sliter i meg til tider, men tenker at det ryker med tiden. Jeg vet hva han er og hva han har gjort.
Kom på litt mer her. Som sagt så kjenner jeg meg igjen i mange av punktene som Daniel lister opp. Kjenner godt på det når jeg treffer mennesker som jeg anser som attraktive, så tenker jeg automatisk at de er over min liga. Og det selv om jeg merker at de (tilsynelatende) liker meg veldig godt. Men jeg tror innerst inne de lurer meg, at så snart de har gjennomskuet meg og sett hvor lite verd jeg er, så vil jeg se hvordan de unngår meg eller ser på meg med det gjenkjennelige foraktfulle blikket eller overser meg. Det pleier jo ikke å skje, men jeg unngår situasjoner eller disse menneskene etterhvert slik at jeg skal slippe å se det. Så på den måten skremmer jeg dem egentlig vekk, de tror ikke at jeg er interessert i dem. Den skambelagte personligheten min ødelegger mye for meg, det innser jeg nå. Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne å jobbe med meg selv for å endre denne oppfatningen av meg selv. Det sitter så dypt forankret i min oppfatning av meg selv. Det gjør vondt å oppfatte seg selv som annenrangs, selv om det egentlig bare er noen få som behandler meg som det.
Blir litt mange refleksjoner her, men en tanke slo meg: Kanskje jeg har vært så lett bytte for psykopater fordi jeg nærmest er takknemlig for at de “ser syn på meg” og vil ha meg på tross av at jeg er “så ekkel og uperfekt”? Og når jeg først, intetanenende om hva de er, har sluppet dem inn på meg (noe jeg så sjelden gjør), faller så i kjelleren når de forkaster meg. Når jeg bruker så mye tid på å “obsesse” over dette i etterkant og sliter med å komme meg videre. Leste en plass at når en “obsesser” over ting, så er det fordi en mangler sterke personlige grenser. Beklager at jeg poster så masse nå, men innlegget ditt satte tankevirksomheten min så veldig i sving
Flott at du har en “brainstorm” her på bloggen, så lenge du er komfortabel med å dele. Andre vil få mye bekreftelse av din historie.
Jeg har noen kommentarer til hva du skriver.
-“Kanskje jeg har vært så lett bytte for psykopater fordi jeg nærmest er takknemlig for at de “ser syn på meg” og vil ha meg på tross av at jeg er “så ekkel og uperfekt”? Veldig trolig. Ihvertfall var det slik for meg. Vet at jeg skammet meg mye for å være homofil. Mulig ytterligere skam ble påført meg av opphavet. Ihvertfall var jeg veldig takknemlig hver gang jeg ble akseptert og fikk venner (fikk mange dårlige venner fordi det var nok for meg at de ville ha noe med meg å gjøre). Og hvis de viste ekstra sterk interesse, slik som psykopaten, så var jeg meget lett å hekte.
-Å bli besatt av mennesker eller saker kan godt være fordi man mangler grenser. Jeg vil gjerne lese mer om dette. Det handler kanskje om at man ikke klarer å sette strek og gjøre seg ferdig med ting. Relasjoner fortsetter å jobbe inni oss, selv om motparten er borte. Kanskje handler det også om et overaktivt indre liv og en enorm tilbøyelighet til refleksjon.
-Du skrev at du fanget interessen til folk i toppsjiktet (hvis vi bruker skalaen jeg har skrevet om tidligere), men at du følte deg i bunnsjiktet og derfor ikke helt trodde på at de var interessert i deg. Dette er nok riktig. Men saken er denne; vi må være sammen med folk vi slapper av med, enten det er kjærester eller venner. Kanskje du er en 9-er, men du betrakter deg ikke som en 9-er og din kjæreste kan være maksimalt en 5-er for at du skal “tro på” at det er en levedyktig relasjon. Da skal du være sammen med en 5-er, slik at du kan slappe av og nyte relasjonen. Husk at det er snakk om utvendig attraktivitet. En 5-er kan være en god person.
-Å jobbe med sin skambaserte personlighet er både vanskelig og lett. “Vanskelig” fordi den ble grunnlagt så tidlig og har siden den gang styrt det meste av vår adferd. “Lett” fordi vi nå kan fortelle oss selv den riktige historien. Nå vet vi at det er skammen som trigges, og ikke at vi er feige. Hvis noen vekker skam i meg i dag så blir jeg stående i situasjonen, der hvor jeg tidligere ga etter og gjemte meg. Nå tenker jeg “jeg ser hvem du er, du forsøker å trykke på skamknappene mine. Det kan du bare glemme, din forbannede drittsekk”. Bli sint, det hjelper deg til å handle, i tillegg til at du sender skammen tilbake til avsenderen.
Her er det mye jeg kjenner meg igjen i, og jeg må drodle litt og tenke høyt her. Som Linemor tror jeg også at jeg har blitt påført mye skam allerede i barndommen. Men jeg klarer ikke helt å se hvordan. Kanskje det har vært mange små greier som har gjort det slik. Jeg vet bare at jeg alltid følte meg mindre verdt og ikke bra nok i forhold til min yngre bror (som f.eks fikk toppkarakterer i realfag på videregående og hadde en klar plan med hva han ville med livet sitt). Jegva heller aldri blant de såkalt populære jentene selv om jeg så gjerne ville være det. I tillegg husker jeg at det i barndomshjemmet ofte ble kommentert om folk dersom noen utpekte seg på en måte (var overvektig, spikertynn, “karrierekvinne”, svært utadvendt, osv). Jeg har også alltid gått for å være skjør og følsom, “sjenert” som det ble kalt. Jeg ser at det å være sammen med en P/N i ca 20 år ikke akkurat var noen god kombinasjon i så måte. Han var krass, snar til å kritisere, ga meg følelsen av ikke å være bra nok, og gjorde vel så kroppen min var i mer eller mindre konstant “fight or flight”-modus. Jeg er egentlig der fortsatt, selv om jeg har en ny kjæreste som er den rake motsetningen av min eks. Jeg sliter med at han faktisk kan være glad i meg selv om jeg har lagt på meg noen kilo nå i koronatiden. Jeg “hører” stadig en liten stemme fortelle meg at jeg er udugelig dersom jeg tar en hvil på sofaen (“Du er lat og burde skamme deg!!”). Dette var en interessant tekst, og jeg føler den forklarer en del av reaksjonsmønsteret mitt. TAKK!
Jeg tenker at det er jammen en styrke å ha funnet ut av et av kjernesårene mine. Da kan jeg iallefall begynne med å blir klar over hvorfor jeg føler meg så uverdig overfor noen andre mennesker, at jeg nærmest blir beæret over at de vil snakke med MEG og være sammen med MEG. Jeg får av og til en følelse av å bli nærmest “høy” og få en slags kribling i kroppen og bli bare så stolt over at de ser meg. Helt feil. Vet at dette var tilfelle med psykopaten jeg var involver med – når han dukket opp ut av det blå og begynte å idealisere meg, så var jeg så stolt over denne intense oppmerksomheten fra en perifert bekjent. Tenk at JEG hadde gjort et så enormt inntrykk på et annet mennesker at han aldri hadde glemt meg liksom. Jeg regner med at han hadde fått inntrykk av hvilken type jeg var via Facebook, og utfra det funnet ut at jeg var en perfekt kandidat til forsyning for ham. Han visste nok at jeg (dengang) var arbeidsledig, empatisk, dårlig selvfølelse og higet etter anerkjennelse. Der var så masse røde flagg som gjorde at jeg googlet oppførselen hans, men jeg valgte å ignorere magefølelsen. Tror nok vi som er høysensitive har en gave når det gjelder magefølelse hvis vi bare velger å lytte til den.
En skambasert personlighet og en skambasert personlighetsforstyrrelse, må jo bare være verste sort kombi! Grøss! Den gode nyheten ved førstnevnte, er at det er mulig å jobbe med, selv om det er et krevende stykke arbeid.
Synes det er fint du skriver om skam. Etter mitt skjønn, er det helt til hardcore kjernen ved narsissisten (pf). Når jeg tenker på narsissisten, ser jeg bare store, feite bokstaver SKAM. At de er skamløse, er dog egentlig ikke problemet, etter mitt skjønn. Skam er utelukkende destruktivt, derfor har de også utviklet personlighetsforstyrrelsen. Detvde mangler, er empati,evne til å bry seg om andre. Man trenger ikke skam for å bry seg om andre, men man trenger adekvat validering for ikke å utvikle skam og for å utvikle empati.
Det må være ekstra krevende for en med skambasert personlighet å ha en nær relasjon til en som trenger en container og kontinuerlig kompensasjon for egen underliggende skam. Jeg vil tro ditt innlegg hjelper andre til lettere å identifisere hva de står overfor hos seg selv og motparten.
Leser gjerne mer om skammen. Det er interessant
Jeg kjente meg veldig igjen i den selvtesten.
Alt er vanskelig når det handler om meg, men ved urett mot andre skulle man tro at jeg hadde påtatt meg rollen som den lokale ridder, da trør jeg umiddelbart til og forsvarer, beskytter og er ikke redd for å vise sterk tydelighet og makt for å ordne opp. Det er helt påfallende.
Veldig sårt å erkjenne, men også veldig utviklende. Plutselig forstår man mye mer om hvordan man selv fungerer, og hvorfor.
Men det er tydelig at skam som trolig projiseres på meg/utløses av disharmoni med de nærmeste, oppleves som mulig legitim/trykker på usikre indre knapper, og får meg lett helt i kjelleren som kryptonitt. Jeg blir kun sint hvis det er en helt klar og tydelig urett mot meg, og det er det tydeligvis sjelden jeg kan konkludere med de nærmeste, så jeg blir bare utrolig lei meg, vender det innad. Selv om jeg forsåvidt gjør riktig markering utad, i økende grad.