Idet vi nærmer oss slutten på 2025, så ønsker jeg å dvele litt lenger ved psykopatens død. Det kan også bli flere artikler om dette. Grunnen er at det har vært flere dødsfall av giftige mennesker rundt meg den siste tiden, i tillegg til at lesere som kontakter meg i økende grad ønsker å fokusere på dette.
I “Når psykopaten dør” gikk jeg overflatisk inn på flere problemstillinger i tilknytning til psykopatens og narsissistens død. Men jeg skrev ikke om temaet karma og rettferdighet.
Mange opplever at psykopaten dør uten at de ble stilt til ansvar for skadene de påførte andre. I tillegg levde psykopaten ofte et langt og tilsynelatende godt liv, og ofte dør de med et siste stikk til ofrene de har påført størst skade; partneren og barna. Det kan være i form av en siste devaluerende kommentar eller ubehagelige overraskelser i testamentet. Det oppleves ikke rettferdig at psykopaten dør med et smil om munnen, når mange av deres ofre er plaget, syke og ofte dør unge.
Det første vi må reflektere over er vår holdning til “karma” og “rettferdighet”. Hvis vår holdning er at universet deler ut rettferdighet uten vår inngripen, så forutsetter det at det sitter noen høyere makter og overvåker oss, og bedømmer våre liv etter etiske og moralske prinsipper – prinsipper som er skapt av oss mennesker. Det finnes en trøst i å tenke at noen andre vil sørge for konsekvenser, når vi ikke makter det selv. Dette minner sterkt om religiøs tenking. Men hvor realistisk er det?
Vi må vokte oss for å tenke på rettferd som en naturlov. Det er tenkelig at også dyr har tanker om rettferd. I naturprogrammer ser vi at dyr reagerer negativt hvis andre dyr stjeler fra dem, eller angriper deres avkom. Men mye av det som i dag forbindes med rettferd, handler om juss. Dette er menneskeskapt og finnes ikke i naturen.
Det betyr at – forutsatt at de finnes – høyere makter neppe har de samme tankene om rettferd som vi mennesker har. De kan sågar mene at den sterkestes rett er den største rett, og således belønne psykopaten for deres brede albuer og hensynsløse adferd.
Rettferd er derfor noe vi mennesker må håndheve selv. Det betyr at hvis ingen mennesker av kjøtt og blod eksponerer psykopaten, ingen stiller ham eller henne til ansvar og påfører vedkommende konsekvenser for deres handlinger – så får de heller ingen konsekvenser, og dør i den tro at de hadde rett, gjorde rett, og var rett.
Og som vi vet, er det dessverre vanlig at ingen eksponerer psykopaten, enten fordi de ikke våger eller fordi de ikke forstår.
Hvis du vil at psykopaten skal merke karma, så må du rett og slett gjøre det selv. Du må avsløre hvordan du oppfatter vedkommende. Fortell hva du har sett og hørt. Kanskje har du merket noe på egen kropp. Kanskje har du sett hvordan psykopaten behandler andre. Slutt å beskytte, og begynn å dele ut din egen, private karma. Hvis du starter, vil andre kanskje følge på. Til slutt vil ikke psykopaten kunne bevege seg i sitt lokalmiljø uten at noen vet hva han eller hun bedriver.
Jeg vet selv hvor lett det er å glemme dette. Jeg husker en liten hendelse fra mitt eget liv. Jeg hadde en mannlig kollega, en real drittsekk. Hvorvidt han var en psykopat eller narsissist vet jeg ikke, jeg kjente ham ikke godt nok, men han var respektløs, frekk og arrogant, og jeg likte ham virkelig ikke. Så skjedde det, at han faktisk fikk smake et lite stykke karma. En person fra ledelsen ga ham en reprimande i alles påhør. Han måtte forlate lokalet i skam. Etterpå snakket alle om hvor synd det var på ham og hvor urettferdig han ble behandlet av nevnte person i ledelsen. Og jeg? Jeg kastet meg på sympatikoret. Nikket samtykkende, selv om jeg innerst inne gledet meg over at han fikk hva han fortjente. I stedet for å være falskt sympatiserende, burde jeg fortalt eksempler på hvilken dårlig person han var. Eksponert ham. Eller i det minste holdt meg taus og nøytral.
Men la oss dvele litt ved dette. Selv om psykopaten fikk merke konsekvenser, ville det påvirke dem? Vi vet at forstyrrelsen beskytter dem mot skam, anger, samvittighet og sympati. Vil det da ha en hensikt å straffe dem? Ville de forstå deres forbrytelser? Ville de bryte sammen, gråte og tilstå at de er dårlige mennesker?
Er ikke det hva vi ønsker? Å straffe dem ved å påføre dem den skam og lidelse de selv har påført oss?
Men vil straff oppleves slik av psykopaten? Neppe. Psykopaten er grandios. Å straffes for deres skadelige handlinger, betrakter de som å bli dømt av undersåtter; mennesker som ikke er deres like og derfor ikke verdige til å vurdere deres handlinger.
En psykopat vil – ironisk nok – oppleve seg urettferdig behandlet av å behandles rettferdig. Etter straffen vil de bare bli enda mer besluttsomme i deres psykopatiske adferd. De vil føle seg enda mer berettiget til å skade andre for hva andre har gjort mot dem.
En psykopat vil ikke lide på den måten som vi ønsker oss og forestiller oss.
Det eneste som hjelper, er å skille dem fra resten av samfunnet ved å plassere dem i fengsel eller på institusjon, eller deres død.
Og det eneste du kan gjøre mot din personlige psykopat, er å fjerne dem fra ditt liv. Men det skal man ikke kimse av. Det ligger mye kosmisk rettferd i å nekte psykopaten adgang til deg og ditt. De mister all makt når de ikke lenger har innpass.
Det sies at man dør to ganger. Første gang den naturlige og biologiske død. Andre gang når den siste personen som husker deg, også dør. La psykopaten dø kun en gang. Når de er borte, så glem dem. Ikke la dem ta bolig i ditt hode etter deres død, uten å betale leie. De fortjener ikke å være der. La det bli deres karma.
Rakk du aldri å innføre NK innen de døde? Tillot du dem å plage deg til deres siste åndedrag? Synes du det er tungt å leve videre med din manglende evne, vilje eller styrke til å sette grenser mens de ennå var i live? Eller kanskje forholder det seg motsatt. Har du dårlig samvittighet for at du til slutt protesterte, at du ikke lot dem styre deg som før og holdt dem på en armlengdes avstand i deres siste levetid, og de derfor døde alene?
Du kan snakke med meg om dette og andre ting i forbindelse med psykopatens død. Du kan bestille en konsultasjon med meg.
Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected]
Takk for fin tekst til ettertanke.
Jeg liker tekster hvor en må gruble litt,
som i denne teksten hvor man kanskje ikke finne noe svar.
Det jeg tenker når du sammeligner menesker med dyr :
Vi har mye å lære av hvordan dyr tar vare på hverandre som en flokk.
Hvor trofaste mange er og hvor nådeløset de passer på avkommet sitt osv.
De har forstått at skal de overleve i en flokk eller alene må de respektere andre.
Det har de fleste mennesker også forstått, eller blitt opplært til å forstå at er lurt.
Det er akkurat her det glipper når det gjelder P og flokken/medmennesker.
Til alle tider har det vært ca 1 % P som vi mennesker ikke har turt eller bare godtatt som onde.
Det er jo prøvd utallige relgøse og ” mystiske” medoder for å “helbrede” P.
En av de mest kjente Jesus sa etter episoden hvor han ba den som er uten synd kaste den første stenen :
( tolket verson, ikke direkte sitert )
Jesus gikk deretter rolig fra mobberene og sa at disse ikke kan forstå /føle anger.
Han mente det var riktig å konfronter, og gå. Han eksponerte mobberene for de som var til stedet.
Når han nevner at akkurat disse ikke kan føle anger,mente han nok P/N.
Dette var en klok profet uansett hva man tror på. Og en som ønsket godhet.
Personlig orker eller tørr jeg ikke konfrontere min P.
Men jeg har over tid etter bruddet informert felles bekjente, så de er “advart”
Dette er kanskje lettest hvis P bor på samme sted over tid,
og mange kan etterhvert se alle brutte forhold og utnyttede venner.
Mange P har jo av den grunn flyttet mye på seg, da kan det nok være vanskeligere.
Så kommer poenget etterhvert 🙂
Må vi bare fortsette å godta ødeleggelsene til de P som går løse blandt oss ?
Slik det alltid har vært i et sivelisert sammfund.
Det er jo slutt på å dytte de ned i ative vulkaner 🙂
Jeg hadde lenge den naive tro på alle kunne bli gode av omsorg og kjærlighet.
Den troa er det slutt på !
Yup. Dette med å overleve i flokk (les: samfunnet) er jo selve kjernen i psykopati. Derfor kalles/kaltes de “antisosiale”, fordi de ikke tilpasser seg de sosiale lover som andre følger for å overleve.
Det er slik at i et moderne samfunn så er vår mulighet til selvtekt tatt fra oss. Vi kan derfor ikke kvitte oss med psykopater uten selv å havne i trøbbel. Dommen er tatt ut av våre hender og gitt til andre – som kanskje ikke forstår hvor skadelig en p/n er. Så kan man jo diskutere hvor hensiktsmessig det er at all makt er gitt til samfunnustnevnte dommere og at voldsmonopolet er gitt til politiet. Klarer de å beskytte oss, når vi ikke lenger har lov til å beskytte oss selv?
Så lenge det er slik, så kan vi ikke gjøre annet enn å fjerne oss fra situasjonen, og se på at psykopaten fortsatt går løs.
Når det gjelder P og offere, kan verken jus eller politi beskytte oss,
det vurdes ikke engang av de fleste offere.
Problemet med selvtekt når det gjelder offer av P.
Blir vel å bevise Psykopati, De kommer jo ikke med stempel i panna dessverre.
Det hadde vært enklere om det ble lovlig med hjerne skanning for bevis.
Der setter personvern og etikk foten ned,
Men i dette tilfelle er jeg usikker på hvor mye etikk det er i å beskytte en P.
Og da er vi tilbake til mangelen på forståelsen av hvor farlig en P er.
( Budskapet i denne bloggen )
Noen religioner/trosretninger tror at karma belønnes eller straffes i det neste livet.
De som tror på dette, kan kanskje finne litt trøst i at P får sin straff til slutt.
Men det er jo trøst i religioner for alt, vi skal jo leve dette livet best mulig også.