Slutten på relasjonen med psykopaten eller narsissisten skjer brått.
Du tror alt er som før, men så – nærmest ut av det blå – iscenesetter psykopaten et siste spektakulært drama og forlater deg.
Hen har funnet bedre NF (narsissistisk forsyning) et annet sted. Du er blitt kjedelig og “old news”. Psykopaten ser ingen verdi i et langt og trofast forhold. For psykopaten så blir ikke relasjonen dypere og sterkere med tiden, slik den blir for deg. Alle psykopatens relasjoner beveger seg på overflaten. De er hele tiden på utkikk etter noe nytt og bedre.
Du står igjen i sjokk og med dyp sorg. Psykopaten er allerede i gang med sitt nye forhold. Du ser det på facebook. Sjokket blir enda større, for hvordan kunne det dere hadde sammen bety så lite, og bli så fort glemt?
Behovet for en oppklaring er stort. Du har mange spørsmål. Og kun psykopaten har svarene – tror du.
Men psykopaten har intet behov for å gi deg svar. Og siden de tror at alle er som dem så forstår de heller ikke ditt behov. Kan du ikke bare sette strek og gå videre, slik de kan?
De har ingen mening å gi deg. I den vedlagte videoen under teksten kan du høre om kvinnen som forsøker å få svar fra sin far, på hvorfor han drepte hennes mor.
Faren er psykopat. Han kvalte sin kone fordi hun gjorde ham rasende. Det er det eneste svaret han kan gi datteren. Men for datteren så gir det ingen mening. Hun trenger motiv, og forståelse fra faren på hvor mye hans handling har påvirket henne.
Men faren blir frustrert fordi han ikke hadde annet motiv enn at han ble sint. Og datteren blir frustrert fordi hun trenger et svar som gir mening for henne. Selv om faren er psykopat, så skjuler han ingenting for datteren. Han har ganske enkelt ikke det svaret datteren ønsker.
Slik stanger far og datter hodene mot hverandre. Fordi de tenker så forskjellig. Faren forstår ikke datterens behov for avklaring og mening, for han har ikke dette behovet selv.
Du bør aldri løpe etter psykopaten med håp om avklaring. For hvis du forteller dem hva du trenger, så gir du dem mer makt over deg. Slutt å gi dem løpende opplysninger om deg selv. Slutt å sende spørsmål på meldinger. Slutt å ringe dem. Forsøk å akseptere at ditt behov for mening vil føre deg på avveie.
Psykopaten har intet ønske om å hjelpe deg. Hvorfor skulle de det? Slik at du får sinnsro og sjelefred? Da vil du jo slutte å forfølge dem, og det gir ingen mening for en psykopat. En psykopat ønsker å bli begjært og å ha makt over andre. Hvorfor skulle hen gi fra seg den makten? En psykopat er hele tiden i konkurranse. Å gi deg det du trenger vil være det samme som å frivillig gi deg en av deres beste sjakkbrikker, og da vinner du. Det kommer ikke til å skje.
Hvis du overhodet får dem i tale etter et brudd (de fleste gjør det ikke), så vil de kun servere deg løgner og alternative forklaringer som legger skylden på deg. Det eneste du oppnår, er å forsterke ditt traume.
Å gi deg en avklaring vil innebære å innrømme at de gjorde en feil, og det tror de ikke selv på. De gjør i egne øyne aldri feil.
Det er ikke engang sikkert de husker de hendelsene som du tenker på hver dag. Og hvis de gjør det, så er deres oppfattelse av hendelsene helt annerledes enn din.
Det er opprivende når det går opp for deg at ikke bare er psykopaten likeglad, de har ikke engang tatt notis av hendelsene som forandret ditt liv. For dem så var det ikke-saker.
Oppklaring er du nødt til å finne et annet sted, i deg selv, og ved å skaffe deg kunnskap om narsissisme.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner (pris per 1/1 2025). Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
2 år etter null kontakt traff jeg min psykopat på et utested i Oslo. Jeg bare avsluttet kvelden min og gikk hjem. Det er jeg sjeleglad for i dag. Heldigvis ikke hatt flere problemer med min psykopat og ønsker ikke å ha noe mer med vedkommende å gjøre.
Det var smart. Det er slik man må gjøre.
Jeg satt igjen med mange spørsmål etter at jeg innførte null kontakt med min psykopat. På den tiden visste jeg ikke hva en psykopat var, eller hvorfor vedkommende oppførte seg så underlig. Jeg trodde vedkommende hadde problemer, og ville stille opp for noen som var i en vanskelig person. Jeg forstod heller ikke at når psykopaten fikk NF, så fikk psykopaten blod på tann og ville ha mer. Din blogg har hjulpet meg til å forstå min psykopats motiv. En psykopat er en ondskapsfull skapning, og søppel. Uansett familieforhold, eller hva slags status en psykopat har i livet ditt, det er bare å kvitte seg med slikt søppel.
Nå er det ca et halvt år siden jeg forlot min p.
Fordi jeg hadde fått hjelp av Daniel og her på bloggen til å forstå at han ikke kom til å savne meg eller gi meg noen forklaring på hans oppførsel, innførte jeg nk fra dagen jeg flyttet ut. Uansett hvor mye vondt han gjorde meg, hadde jeg antagelig kontaktet han for å prøve å få en forklaring og en avslutning.
Da hadde jeg bare fortsatt å fore han med nf.
Selv om helingen går opp og ned.
Er jeg også sjeleglad for at jeg dro.
Første gang jeg ble forkastet av min P- år før jeg skjønte hva det var og før bloggen gikk jeg totalt i sjokk.
Han kastet alt d fine vi hadde (trodde jeg) på båten i en håndvending. Var ikke kontaktbar i det hele tatt. Jeg sendte mail- der jeg appellerte til ham, der jeg tigget og ba- der jeg ba om å få tilpasse meg ham bare vi var sammen.
Ikke et ord.
Det gikk noen måneder og jeg begynte å innfinne meg med situasjonen- klarte å sove og fungere igjen. Da kom mannen plutselig på banen igjen.
Mange år siden jeg sist leste meldingene jeg sendte- men de er til å bli kvalm av. Og jeg skulle aldri gitt en second mulighet- hadde spart meg for mye! I ettertid viser historien at det hadde dukket opp en annen men så kom han nok tilbake da det var mer å hente hos meg av materielle goder.
Alt etter oppskriften på det jeg i ettertid har lært og egentlig så forutsigbart nå man kjenner til psykopatisk væremåte men det gjorde jeg ikke den gangen. Syns så synd i hans senere ofre/ jeg kjenner ikke til dem eller vet noe som helst / er bare sikker på at han har fortsatt i samme spor da de er uforanderlige.
Du gjorde intet annet enn vi andre gjorde, inntil vi lærte oss å skru igjen krana.
Det er viktig å tilgi oss selv for desperasjonen, i ditt tilfelle meldinger du sendte som du i dag “blir kvalm av”. Vi trodde vi hadde med et normalt menneske å gjøre. Vår reaksjon var naturlig.
Dette er litt utenfor tema, men jeg har et spørmål som plager meg.
Mine følelser for p som kjæreste er forsvunnet/jeg har ingen slike følelser for han lenger.
Jeg føler heller ingen trang til å dra tilbake til han. Jeg blir sliten og redd bare av tanken.
Men jeg har på en måte dårlig sammvitighet for at jeg ikke er der og gir han omsorg/passer på han.
Som om jeg fortsatt har et ansvar for at han har det bra.
Jeg har disse tankene selv om han responderte omtrent ikke på omsorg, bare oppmerksomheten.
Så hvorfor tar det så lang tid å bli kvitt denne følelesen ?
Er dette normalt ?
Jeg husker jeg betraktet min siste P/N som en lillebror, som jeg måtte beskytte (han er noen år yngre enn meg).Skjønt, dette var kun en av mange relasjoner han vekket i meg. Han var også innom venn, fiende, elsker, kjæreste, kompis. De glir inn og ut av roller og vekker derfor alle assosiasjoner i oss.
Men altså, lillebror var en av dem. Og av en lillebror forventer man ikke så mye gjengjeldelse. Lillebror skal man føle omsorg for uansett hvor mye han gir tilbake. Lillebror skal man tilgi uansett hvor rampete han er. Å bære nag mot lillebror kan vekke vonde følelser som skyld, skam og dårlig samvittighet. De ga oss følelsen av at de trengte oss. Ironisk nok, selv om de sviktet oss, så er det vi som føler at vi svikter dem.
Kan det ha vært noe av dette du føler på? Morsfølelse kanskje? Aldersforskjell trenger ikke å ha betydning for hvilken følelse som vekkes. Han kan sågar være eldre enn deg, og likevel vekke morsfølelse i deg.
“Det er ikke engang sikkert de husker de hendelsene som du tenker på hver dag. Og hvis de gjør det, så er deres oppfattelse av hendelsene helt annerledes enn din. Det er opprivende når det går opp for deg at ikke bare er psykopaten likeglad, de har ikke engang tatt notis av hendelsene som forandret ditt liv. For dem så var det ikke-saker.”.
Dette er så sprøtt! Man har gått rundt og trodd at man var samlet om en forståelse om at noe hen gjorde var virkelig galt, og at man hadde et felles mål om å rette opp i det. Jobbe seg gjennom det vanskelige sammen. For det ville kreve innsats av begge. Tilgivelse og vilje til å legge noe bak seg fra den ene, og en endring, anger, kanskje litt ekstra omtanke fra den andre. Man jobber med seg selv hver dag og behandler den andre bedre enn man synes hen fortjener etter det som skjedde, for å vise at man er villig til å gjøre sin del for å få forholdet til å fungere. Etterhvert innser man at det ikke er noen ekstra omtanke fra den andre. Ingen følsomhet. Kanskje noe tilsvarende skjer igjen. Og da viser det seg at den hendelsen som endret alt er glemt. Man føler at man har ofret veldig mye, for ingenting. Gått på akkord med egne verdier og egen selvrespekt. Men ikke bare ble det ikke satt pris på, det ble faktisk både ignorert og tatt som en selvfølge. Fordi den hendelsen som knuste hjertet ditt er nettopp en “ikke-sak” for P/N. Og om man ikke kommer seg ut, fortsetter dette mønsteret.
Én ting jeg er veldig glad for at jeg endelig har lært er at jeg aldri skal gå på akkord med egne verdier, og ikke tilgi for lett. Og hvertfall ikke tilgi samme oppførsel to ganger (eller flere). Ikke sette seg selv i en posisjon hvor man føler at man “ofrer” noe for å rette opp en urett begått av andre. Spørre seg selv hvilket råd man ville gitt til en venninne i samme situasjon (ofte vil det rådet være å komme seg vekk, tross “alle hens gode sider”). Spørre seg selv om man selv kunne oppført seg på samme måte. Som regel vil man innse at P/N behandler deg på en så hinsides frekk måte og bare tanken på å oppføre seg på samme vis gir deg en klump i magen. Ikke konstruer unnskyldninger og forklaringer for andre. Normal høflighet, empati, gjensidig respekt og interesse er universelt, og et minimum av hva man bør kunne forvente i alle nære relasjoner. Det er faktisk ikke så vanskelig. Og – jeg synes det er litt trist at jeg har begynt å tenke slik – men ser at det også er nødvendig: sett deg selv først. Ihvertfall frem til du er 100% sikker på at du er i en trygg og gjensidig relasjon. Tillit er noe som fortjenes og et begrenset gode som kun skal deles ut til de som virkelig fortjener det.
Nettopp!
Dette har mye til felles med medavhengighet. Det tar sikkert bare litt tid å riste av seg den rollen og innta en ny og sunnere, forutsatt at du tar noen grep ift.egenomsorg. De er tross alt totalt ute å kjøre, på modenhetsnivå med en tolvåring, berettiget full oppmerksomhet og kronisk offer. Da er det naturlig at det tar tid å frigjøre seg fra omsorgsrollen.
Svaret mitt var til Maria J. sitt spm.om omsorgsfølelse, men la seg som en egen post.
Takk for kloke ord, som ga meg en god forståelse. Og sammenligne med en lille bror gir mening. En lille bror med en diagnose, som du har for mye ansvar for. Som du blir bekymret for når han skal klare seg selv.
Det er likt denne følelsen jeg har for han.
Takk for at du forstår.
Takk for svar Maria.
Nå har jeg lest meg opp på medavhengihet.
Du har nok mye rett i at jeg sliter med det.
Det har fulgt meg hele livet, da jeg haddde alt for mye ansvar som barn.
Det er nok flere i mitt liv som har utnyttet seg av dette, uten at de har vært p/n.
Min p har nok brukt det for alt det var verdt, uten at jeg forstod det selv.
Har litt å jobbe med jeg nå.
Takk.
Ps. min medavhengihet er ikke relatert til rusavhengihet.