Denne teksten er en forkortet utgave av originalversjonen.
Mange som leser her har opplevd angrep hele livet. De har vært hakkekyllingen i familien, i venneflokken, på skolen og på jobb.
Ikke rart man ble blendet av psykopatens love bombing. Endelig kom det en som viste ekte interesse for deg, som behandlet deg med respekt og som så kun deg i hele verden. I dag vet vi at interessen ikke var ekte. Ei heller ble du respektert. Poenget er at du var sulteforet på begge deler, og derfor elsket du psykopaten for at hen ga deg dette, selv om det ikke var ekte, og selv om det kun varte et kort øyeblikk.
Det er imidlertid ikke psykopaten jeg tenker på i dag. Jeg tenker på alle dem som sto rundt. Tanter, onkler, søsken, venner, klassekamerater, kolleger. De som var publikum til din devaluering. Kritikken, latterliggjøringen, kanskje ble du regelrett hudflettet av en giftig sjef, en kollega, en partner eller noen som stod deg nær. Hva gjorde de som stod rundt?
Hvis du har hatt det som meg, så har du opplevd svært lite støtte fra de som bivånet angrepene og krenkelsene. Og å ikke bli forsvart, føles også som et angrep, i tillegg til et svik, og som om de passive omkringstående bifaller angrepet. Det sniker seg inn en forestilling om at du ikke er verd å forsvare, og du absorberer dette budskapet, slik at du også slutter å forsvare deg selv.
Jeg har tenkt på hendelser i livet hvor støtten fra “publikum” har vært enten fraværende eller svært begrenset, og ikke stått i proporsjon til krenkelsen. Jeg har også tenkt på hvorfor det er slik. I hvilken grad kan man forvente støtte fra omgivelsene? Hvorfor uteblir støtten? I dag vil jeg gi dere mine bud på det. Og kanskje har du selv et bud, som du kan skrive i kommentarfeltet.
- La oss likegodt hoppe ut i dypt vann og ta det såreste og mest brutale først. Mange i ditt publikum elsker faktisk angrepene mot deg. Mange, også de vi kan betrakte som normale, får en pervers tilfredsstillelse av at noen andre enn dem selv blir krenket. Det får dem til å føle seg som bedre mennesker, at de selv ikke har gjort en like grov feil som deg. Alle ønsker å klatre i det moralske hierarkiet. Kun en ting er mer tilfredsstillende enn å rive eplekjekke mennesker ned fra pidestallen, og det er å se gode mennesker falle. For da kan de mindre gode, om kun for et øyeblikk, se ned på de som er bedre enn dem. Senere kan du på tomannshånd oppleve støtte fra de samme menneskene som ikke forsvarte deg der og da, fordi de nøt opptrinnet. Dette er falsk støtte.
- Hvis angriperen er svært giftig, så våger ikke publikum å gripe inn. De er redde for å bli det neste offeret. Når du blir angrepet, så puster de lettet ut; “Gudskjelov at det ikke er meg”. Senere kan også disse støtte deg på tomannshånd. Denne støtten kan absolutt være ekte, men er samtidig feig.
- Du er blitt svertet på forhånd, og du vet ikke alltid av hvem. Noen har lagt grunnen for å skape dårlig stemning mot deg. Når du blir angrepet, så er publikum derfor forutinntatt, enten de er kolleger, slektninger eller venner. De har lyttet til løgnhistorier om deg, og tenker at angrepet mot deg er egentlig velfortjent! Derfor blir du ikke forsvart.
- Folk ser ned på de som ikke kan forsvare seg selv. Slik er vi ganske enkelt skrudd sammen. De tenker, hvorfor skal de forsvare deg, når du bare selv sitter og tar imot? Selv om de er klar over at angrepet er urettferdig, så er passive mennesker i deres øyne patetiske og svake. De som derimot er i stand til å slå i bordet, støttes. Ja, det lyder brutalt, men slik er det faktisk. Svært få går i bresjen for å forsvare andre, hvis de mener at vedkommende burde være i stand til å forsvare seg selv. Og det er selvfølgelig en logikk i dette. Sterke mennesker betyr flere ressurser til flokken. Vi trenger de sterke til å forsvare oss mot fare, skaffe mat og bygge landsbyen! Å forsvare den svake mot den sterke, kan bety at man støter fra seg den som kan redde oss. Dette er urinstinktet som dukker opp.
- Opplevde du lite støtte allerede som barn? Det kan ha vært noe annerledes ved deg, som slektninger ikke forstod eller klarte å relatere til. Da begrenses også empatien og – dessverre – sympatien. Hvis du hadde narsissistiske foreldre så ble du aldri forsvart av dem. Tvert imot, angrep fra alle slektninger var tillatt og sågar oppmuntret. Dette førte til at du “ga opp” å forsvare deg selv, eller aldri lærte det. Du betrakter angrep mot din person som normalt og noe du må akseptere, fordi du er feil.
- Kjønn og alder på offeret har betydning. Vi er det som på engelsk kalles “biased” – programmert til å forvente forskjellig adferd av forskjellige grupper. Menn blir sjeldnere forsvart enn kvinner. Det er bevist at blant domfelte så er den gruppen som får mildest straff, kvinner som har forbrutt seg mot menn. Kvinner som har forbrutt seg mot andre kvinner får strengere straff. De som får strengest straff, er menn som har forbrutt seg mot kvinner. Kjønn på både offer og forgriper er av betydning for straffeutmålingen. Dette gjelder i rettsalen så vel som ute blant publikum. Vi er også mer parate til å forsvare en 15-åring enn en 50-åring. Noen ofre er mer verdige enn andre. En mannlig 50 åring stiller derfor svakt, selv om han blir urettferdig angrepet. Dessverre har det lenge vært kjent at også mindre attraktive mennesker blir oftere krenket (og mindre forsvart) enn de som er mer attraktive.
Slik er ganske enkelt vår psykologi, og en endring av adferd krever bevisstgjøring. Men felles for både menn og kvinner er at hvis du først har fått rollen som hakkekylling så krever det et krafttak av dimensjoner å snu skuta. Du går rundt med et stempel i panna, og alle andre kan se det.
Hva kan du gjøre? Du må øve deg på å betrakte deg selv som en verdisak, selv om andre ikke gjør det. En verditransport blir bevoktet, nettopp fordi den er verdifull. Bevæpnede vakter står klare til å holde uvedkommende på avstand. Bli din egen verditransport! Beskytt deg selv. Sett grenser. Etter hvert vil andre oppfatte ditt budskap om at du er verdifull, og blir selv beredt til å forsvare deg. Da vil du oppleve mer støtte fra omgivelsene.
Husk også, at hvis kolleger, slektninger eller venner ikke er villige eller i stand til å forsvare deg i plenum, så trenger de heller ikke å støtte deg på tomannshånd. Det betyr ikke at du umiddelbart skal forkaste dem som gode kolleger eller venner, men slik støtte klarer du deg uten!
Har du vurdert å bestille en konsultasjon med meg? Julen kan være tung enten du fortsatt har en psykopat i livet ditt eller nylig har brutt. Det kan hjelpe å møte julen med støtte og gode råd.
FRA 1. JANUAR GÅR PRISENE PÅ KONSULTASJONER OPP. Ikke mye, cirka 4 prosent. Men disse pengene kan du spare ved å bestille en konsultasjon før nyttår. Jeg har fortsatt ledig kapasitet i desember.
Jeg tilbyr konsultasjoner over skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner, 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Jeg skal forsvare deg! Å avlive husdyr er aldri lett. Så fantastisk at dine høner fikk dø hjemme, uten at de visste om det, og at det gikk fort! Skulle ønske det var flere dyreeiere som deg. Jeg blir ofte sett på som kald fordi jeg har en “hard” holdning til avliving. Døde dyr har det ikke vondt! Men dyr som omplasseres gang på gang lider ofte. Mine dyr blir hos meg helt til de dør/jeg bestemmer avliving.
Hehe, takk for støtten 🙂
Kondolerer med dine høner.
Når man har husdyr, må man også ta ansvaret og avgjørelsen med avliving.
På en etisk måten, slik du gjorde.
Det er bare kyllinger som blir godtatt i en etablert hønse flokk.
Din giftige kolega kan antagelig ingentig om husdyr.
Du kunne svart høyt og tydelig : det er ikke klokt å utale seg om ting man ikke har greie på.
Men som du sier blir vi ofte så paffe over slike mennesker at vi ikke får sagt noe.
Ja det er egentlig vondere at ingen forsvarer deg, enn selve anngrepet.
En giftig person, er giftig og ønsker å såre.
Mennesker rundt med normal moral har ingen undskylding for ikke å forsvare et offer.
Personlig mener jeg det er værre å være passiv tilskuer. De har ingen unnskyldninger.
Et av verdens syndene er : likegyldighet.
Likegyldige mennesker har generet lite følelser. sammen med de føler du deg bare mer utenfor.
Likegyldige mennesker kan gjøre mer skade en selve mobberen.
Likegyldige mennesker er vanskeligere å takle etter angrepet enn selve mobberen.
Kanskje hun og mange andre med en giftig tunge ikke er så sterke som de virker.
Tøft du lot henne smake sin egen medisin og ga hu en lærepenge.
De har det ofte bare i kjeften som det heter.
Ingen som følger din blogg tror du føler skadefryd Daniel.
Vi må også bare begynne å forsvare oss.
Og det regner de kanskje ikke med at vi kan gjøre 🙂
Delivery is everything!
Jeg ville løyet om jeg sa noe annet enn at jeg forstår greia som fikk denne dama til å reagere. Men det er ikke dermed sagt at jeg stiller meg bak måten hun håndterte denne reaksjonen/uenigheten/provokasjonen på.
Som aktualitetsblogger, eller samfunnsdebattant om du vil, er jo dette med ‘leveranser’ alfa og omega.
Greia er at all argumentasjon er fullstendig fåfengt uten at det foreligger en reell sjanse for at folk skal ta til seg det du har å si. – Og med folk i denne sammenheng, refererer jeg først og fremst til de som; A) Enda ikke har tatt stilling i saken, og B) De som i utgangspunktet er uenige. Oppsiktsvekkende mange later imidlertid til å tale i en i overmåte stor grad til sine meningsfeller, -hvilket jo ikke har noen hensikt! De har en jo allerede på sin side.
– I møte med sine meningsmotstandere har de imidlertid en lei tendens til å bli ufine, ty til merkelapper, utskjellinger, osv. Og mitt spørsmål er da; Hvor åpen tror du XX blir til å lytte, og å bestrebe seg på å forstå det mind-set som ligger til grunn for ditt syn om du kaller ham/henne ‘en jævla idiot’ eller lignende!??
Det aller beste du kan oppnå ved slik adferd, er faktisk en som meg, -som hverken skremmes eller såres av kommentarer på nett, men istedet veksler mellom sylskarp sarkasme og latterliggjøring, alt ettersom hvor provosert jeg blir. Som regel utgjør du intet mindre enn en fare for ytringsfriheten, da de fleste skremmes fra å ytre seg i møte med slike folk. Men det som ALDRI vil kunne skje, er at de vil ta dine argument til etterretning, for ikke snakke om å endre mening!
– Jeg har gått inn og forsvart mang en medblogger gjennom min tid her på plattformen, hvor så jeg har lært de hvordan mitt eget mind-set har gjort meg immun ovenfor personangrep generelt- og netthets spesielt. Dette er hvor jeg har min ‘super-power’ her i livet, og da er det givende å også kunne bruke den til å hjelpe andre.
Det er faktisk litt leit å vite nøyaktig hvordan den her dama som skjeldte ut deg kunne gitt uttrykk for sine følelser ang. avlivning for at du høyst sannsynlig ville hatt forståelse og empati for måten hun opplevde dette her. Om så var, ville dere begge ha fått et utvidet perspektiv igjennom formidling av tanker og følelser. Slik hun opptrådte, kan en vel snarere si det motsatte ble utkommet.
Her er jeg nødt til å si meg uenig. Fordi hun ganske enkelt ikke har noe med det.
Når noen deler av sitt liv, så er du helt prisgitt den informasjonen de gir deg. Den skal tas imot med ydmykhet. Og først når den som deler informasjonen spør etter din mening, så kan du gi den. Mitt liv er ikke et demokrati. Når jeg forteller om det, så er det ikke en invitasjon til debatt om hva andre mener om mine handlinger. Å bruke informasjon noen i tillit har gitt deg, mot dem, er narsissistisk adferd.
Å bruke ting folk deler imot de, er selvsagt ikke greit. En er også nødt til i det minste å respektere folk selv om en så har aldri så ulike meninger og oppfatninger om ting. Men samtidig mener jeg at en ved å dele ting og tang åpner opp for at samtalepartnerene skal kunne respondere på det som blir fortalt. Dette innkluderer dermed også uttrykt uenighet, men dog på et hyggeig og respektfullt vis. Om en hyler opp at det og det er aldeles grusomt, fyrer på med merkelapper og/eller vidreforteller det en har fått høre til andre, så er dette åpenbart ikke måten å oppføre seg på. Samtidig forsøker jeg å unngå falskhet, ved at de som kjenner meg ALLTID vet hvor de har meg ved at jeg ikke uttrykker enighet og/eller bifall dersom dette ikke er ektefølt. Men de vet også at jeg ALDRI vidreforteller. I utgangspunktet er nok dette i betydelig grad grunnet i at jeg ikke har behov for å ‘tømme’ meg for svelgede kameler til andre, da jeg istedet velger å si noe sånt som at ‘jeg selv ville nok ha valgt annerledes, selv om jeg forstår mind-settet som ligger til grunn for at du valgte å gjøre det slik du gjorde’. Om en er sårbar for en slik respons, -altså at det vil trigge en nerve i en dersom en ikke får udelt bifall i det en forteller (hvilket iallefall for mitt vedkommende skjer fra tud til annen), er min oppfatning at en kanskje burde avstå fra å si noe om det.
Så langt jeg evner å se, har iallefall ikke dette noe narsissistisk over seg, men dersom det for noen skulle favnes av begrepet narsissistisk egenskap, så er en jo bare nødt til å respektere det. Det er jo ikke noen normer eller regler som pålegger folk å tilpasse hva de legger i ulik begreper ut i fra hva jeg evner å forstå meg på (-og takke faen for det!) *hahaha*. Jeg tar nå allikevel det any day of the week fremfor å oppgi genuiniteten min. Men for all del, altså; ‘Respect is everything’, hvilket også innkluderer en grunnleggende forståelse av at en ikke har det minste krav på at andre forholder seg til hva en selv måtte mene om dette og hint i det de foretar sine valg.
Fra tid til annen er dette selvsagt lettere sagt enn gjort, da vi alle har våre ‘akillisheler’ i så måte. Som det fremgår av bloggen, hvor jeg først og fremst er en samfunnsdebattant, er jo jeg svært ‘opinionated’ og har dermed lett for å gå all in med engasjement og lidenskap i ulike sammenhenger. Dette er jo en udelt positiv egenskap i mitt virke som blogger, men det er også mange sammenhenger det er utfordrende. Jeg har imidlertid lært meg selv å kjenne såpass at når tema som for meg er som røde flagg i sosiale settinger, så fjerner jeg meg fra settingen (ved f.eks å gå på toalettet, gå videre med arbeidet om det er på jobb, hente dRikke, osv), og ut i fra den historien du fortalte, får en vel et inntrykk av at denne iltre damen kanskje burde legge seg til noen tilsvarende rutiner. For der en vet det treffer en nerve i en, så er ingen tjent med at en blir provosert 😉
Det virker som din kollega er autoritær når hun skriker ut en bastant uttalelse.
Autoritære personer på en arbeidsplass kan utøve maktmisbruk.
De må snakkes til på et språk de forstår.
Det er bra hun tok en tur i tenkeboksen.
Når noen skriker og er bastante gir det heller ikke uttrykk for invitasjon til noe diskusjon eller refleksjon.