Advarsel: har du nylig brutt med en person du mistenker er psykopat eller fortsatt befinner deg i en relasjon med en psykopat, så anbefales at du ikke tar stilling til dette spørsmålet. Hvis du er i en forvirringstilstand eller fortsatt traumebundet så trenger du først og fremst avstand til psykopaten. Spørsmålet om hvorvidt psykopati kan behandles må ikke brukes som påskudd til å bli værende i relasjonen.
La oss avslutte 2020 med en spennende debatt. Med utgangspunkt i den populære dokumentaren laget av NRK så spør jeg; kan psykopati behandles?
NRK produserte i inneværende år dokumentaren “Psykopaten” som et innslag i serien “Innafor”. Dokumentaren synes først og fremst å rette seg mot ungdom, men er etter min mening severdig for alle aldersgrupper. Programmets hemsko er at man forsøker å presse et meget komplisert tema inn på kun seksti minutter. Det er da uunngåelig at temaet behandles overflatisk og at enkelte klisjeer videreføres. Emnet psykopati trenger en egen serie for å ytes rettferdighet og den nødvendige dybden. I “Psykopaten” behandles temaet etter mitt syn så godt det lar seg gjøre innenfor den begrensede tidsrammen.
I programmet presenteres vi blant annet for to psykologer, begge visstnok med doktorgrad i psykopati. De to har vidt forskjellige holdninger til om psykopati kan og bør behandles.
Jeg vil her transkribere begge intervjuene. Vi starter med Aina Gullhaugen, som presenteres som “psykologspesialist i Stendi”. Stendi presenterer seg selv på deres nettside som “Norges største omsorgsaktør som driver landsdekkende virksomhet innenfor barnevern”. I transkripsjonen står “I” for intervjuer/programleder, og “AG” for Gullhaugen.
I: For du driver med behandling av psykopati? For det går an?
AG: Det går an. Før tenkte man mer svart-hvitt. Man er født sånn. Enten er man det eller ikke. Alternativet var i mange år som det ble sagt, på fleip, nærmest, at man låser dem inne og kaster nøkkelen i de verste sakene. Nå tenker man at man kan ha grader av det, og kanskje litt av og på.
I: Hva slags endring kan man få til?
AG: Tenker man at psykopati er utviklet av vanskelige miljøbetingelser, som overkontroll og mangel på omsorg, må man nøste i det. Jeg nøster og har nøstet i flere saker, og jeg tror man kan komme et godt stykke med flere enn man har trodd. Hvis du vokser opp uten å oppleve ordentlige relasjoner, uten at du har fått prøvd ut hvem du er, vil du ikke fungere i dagens samfunn, men du må det. Så du må ta noen snarveier og holde deg flytende. Men du må ikke vise hvor dårlig det står til. Da vil du ikke bli elsket. Det er et kav for å holde seg flytende. Og noe som gjør at det er så vanskelig å få dem til å innrømme noe, for de har ingen andre strategier. De andre verktøyene som vi andre har, mangler, og det blir utålelig for omgivelsene.
I: Tror du at alle som har de trekkene, kan bli en god kjæreste, kollega eller venn?
AG: Vi har ikke nok informasjon til å si at det ikke er mulig. Man kan velge å være positiv. Det handler om forståelse. Akkurat som at man har hatt dårlig forståelse for andre ting. Ting går fremover. Det er helt rimelig å forvente at noen år fram i tid er vi et helt annet sted i behandling av psykopati.
Senere i programmet får vi møte Asle Sandvik, også han med “doktorgrad i psykopati” og ansatt ved politihøyskolen i Stavern. Sandvik representerer et noe annerledes syn enn Gullhaugen.
AS: I forhold til behandling av psykopati er det mange kontroverser. Noen studier har vist at psykopater blir verre av behandling. De blir flinkere psykopater. Terapi handler om følelser. Hvis de ikke kan så mye om følelser, lærer de kanskje mer. De lærer mer om hvordan det er og blir flinkere til å bruke dem.
I: Hva med de som har kun noen av trekkene? Det kan være problematisk likevel. Det er jo mange skalaer og veldig sammensatt.
AS: Kan man forandre andre mennesker? Vi snakker om personlighet. Hvis jeg kjente deg, kan jeg forandre deg? Jeg tror ikke det blir positivt. For å forandre personlighetstrekk må man ville det selv. Psykopater oppsøker ikke hjelp, de har ikke noe problem selv. Det er et problem når de ikke synes de har et problem som må fikses. De med høy grad av psykopatiske trekk mener de har en fordel i verden.
I: Hva tenker du hvis jeg sier jeg synes synd på dem?
AS: Det viser at du har empati, men de synes ikke synd på seg selv. Hvorfor er det synd på dem?
I: Det er trist at 50,000 mennesker ikke får til å høre til. Som ikke får til å ha meningsfulle relasjoner.
AS: De mener at de får det til. De vil ikke være enige i det. Det er de som har forstått livets spill, de er på toppen. Når du synes synd på dem, vil de ikke tenke at det er flaks, men at du er en taper, for du har ikke skjønt at de er på toppen.
Hvem har rett, Gullhaugen eller Sandvik? Gir kanskje begge mening, eller representerer noen av dem et uheldig syn på behandling av psykopati? Legg forøvrig merke til at intervjuer/NRK opererer med formodningen om at 1 prosent av befolkningen er fullblods psykopater.
Programmet er fortsatt tilgjengelig på nrk.no og kan ses i sin helhet her:
https://tv.nrk.no/serie/innafor/2020/MDDP12100420/avspiller
For å krydre debatten legger jeg også ved en artikkel fra 2012 i Psykologitidsskriftet, med samme tema og samme tittel som denne teksten. En av forfatterne er nettopp Aina Gullhaugen. Utdrag fra artikkelen:
“Det er faglig enighet om at psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk og svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse, samt impulsstyrt og lite planlagt atferd.”
“Studier av fengselspopulasjoner finner at 50–80 % av innsatte tilfredsstiller kriteriene for antisosial personlighetsforstyrrelse, mens 15–25 % tilfredsstiller kriteriene for psykopati.”
“En sterk behandlingspessimisme har preget litteraturen og underminert klinikeres søken etter effektive intervensjoner. Psykopater blir i enkelte land idømt dødsstraff ut fra en argumentasjon om at de ikke kan gjennomgå en moralsk reformasjon.”
“Behandling av personer med følelseskalde, manipulerende og narsissistiske personlighetstrekk er utfordrende. Frykt, håpløshet eller en opplevelse av å bli manipulert er vanlige reaksjoner i møte med disse menneskene.”
“Det finnes trolig individer med karakter og atferd så ekstrem at de befinner seg utenfor hva vi kan behandle. Men å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange personer med psykopatidiagnose, forekommer oss å være forhastet.”
Artikkelen kan leses i sin helhet her:
https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2012/12/kan-psykopati-behandles
Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle mine lesere en god jul. Hvis høytiden blir for vanskelig så kan konsultasjon med meg bestilles på mail til [email protected]. Vær dog oppmerksom på at jeg har begrenset kapasitet i julen/romjulen. Frem til 2/1 så koster 50 minutters konsultasjon 600 kroner, 90 minutters konsultasjon koster 960. Hvis du opplever dyp krise eller har selvmordstanker så kontakt din fastlege umiddelbart, eller din lokale legevakt utenfor fastlegens åpningstid.
Lurer på noe som egentlig ikke hører til her. Leser at psykopater ikke har skyldfølelse og mangler empati. At de egentlig er roboter. Samtidig er de grandiose med storhetsideer om egne evner. De klarer vel å spille dette spillet lenge i romantiske relasjoner til de har hektet offeret – da faller masken av og devalueringen starter. Mn hvor lenge klarer de dette på en arbeidsplass der de er underlagt en leder eller flere og har mange kollegaer. Hvor utholdende er de der? Kan de holde det gående i årevis uten å avsløre seg? Eller lager de dårlig stemning i det skjulte? Tenker at de egenskapene som psykopater mangler er ganske viktige for å opprettholde gode arbeidsmiljø, og at de kan ødelegge en god arbeidsplass hvis de får slippe til. Men siden de kjeder seg så lett, så lurte jeg altså på hvor lenge de orket? Har noen erfaringer? En annen ting jeg lurer på er hvordan de har det under pandemien? Det kan vel ikke være så enkelt nå å skaffe seg forsyning?
Det er et godt spørsmål du stiller. Faktum er at en psykopat på arbeidsplassen kan resultere i alt fra fallitt til suksess. Mange har korte ansettelsesforhold og skifter ofte jobb, fordi de lett kjeder seg eller de blir avslørt, men heller ikke dette kan betraktes som normen da psykopater også kan arbeide i mange år på samme sted. Men ingen psykopater skaper god stemning på arbeidsplassen. De sprer alle gift, enten det er en medarbeider eller sjef.
Ang pandemien så er det nok mange som sliter, for noen av deres vanlige arenaer for forsyning som f eks utelivet er nedstengt. Men personlig tror jeg ikke pandemien representerer noen stor krise for dem. Husk at de er trenet til å hente forsyning hvor som helst de kan finne det, blant annet på internett og de utallige sjekke- og manipuleringsmulighetene som finnes der.
Jeg så dokumentaren.
Jeg er verken hjerneforsker eller psykologiprofessor, men det er sikkert mye som gjenstår å vite.
Etter hva jeg har forstått, så er det som regel sekundærvanskene som behandles ved personlighetsforstyrrelser, som depresjon, ikke de underliggende personlighetsstrukturene.
Så man kan sikkert behandle noen psykopater med hensyn til økt funksjon. Samtidig lurer jeg da på hva det skal være fundert på. Hvordan skal man bygge opp en evt.eksistensiell tomhetsfølelse og identitet, med mindre det er verktøy tilknyttet mellommenneskelige aspekter? Her vil vel psykopaten komme til kort når de mangler den siste biten av empati, som er å bry seg om andre? De kan kanskje lære seg noen strategier for impulskontroll og hensiktsmessig emosjonsregulering, men hvordan skal dette integreres over tid om de ikke har medfølelse for andre? Når de ikke bryr seg, så vil de mangle en essensiell komponent i motivasjonen for slik økt funksjon, og uten motivasjon er behandling nyttesløst.
Nye strategier vil uansett aldri bli automatisert når evnen er fraværende, så da må det i så fall, etter mitt skjønn, komme nye forskningsfunn hva angår psykopatens evne til å bry seg om andre mennesker.
Hvis det er som jeg hevder, at behandlingsresultater er tuftet på evne og motivasjon, så blir svaret nei fra meg. Premisset evne til å bry seg om andre må først foreligge.
Og med det som konklusjon, så skulle jeg ønske fokuset var innrettet mer mot behandling av utsatte for psykopati
Bra innspill.
Maria: Fin kommentar, enig med deg. Vil tilføye at P/N trekk er på et spektrum, der folk er mer eller mindre skadet. Man kan se på hjerneskanning at det er noe feil der forstyrrelsen er svært uttalt. Da lurer jeg på hvordan man ved terapi skal kunne klare å oppnå vesentlige endringer, unntatt å lære dem at det kan være sosialt lønnsomt for dem selv å oppføre seg mer slik og mindre sånn. Selve innsikten og forandring av innstilling får man neppe gjort noe med.
I et NRK program med James Fallon, selv hjerneforsker, kom det frem at han ved å bruke seg selv til hjerneskanning i forbindelse med større forskning, fant ut at han hadde psykopathjerne. Han fremsto som en humoristisk, godslig bestefar. Han sa at hans gode oppvekst i familien hadde reddet ham. Han sa at han ikke hadde mye empati, men hadde lært seg til å spørre hva et godt menneske ville ha gjort i forskjellige situasjoner. For ham selv var utgangspunktet å tenke på hva som gavnet han selv best. Mulig det er overførbart på andre P/N at de lærer på den måten, men den grunnleggende egoistiske personligheten vil nok aldri egentlig endres. Hvorfor skulle den det, når hjernen er strukturert på avvikende måte?
Om det kan behandles, har jeg spurgt en psykolog om, som har skrevet en bog om emnet. Han fortalte at de indenfor psykiatrien forsøger at adfærdsregulere og stabilisere psyken i intensiv terapi, psykoedukation, samtaler m.m. Klienterne bliver testet før, under og efter terapien. Om det lykkedes afhænger af graden og omfanget af forstyrrelserne. 🔘 Jeg ser det som at de lærer om deres eget forstyrrede sind og får nogle værktøjer, så de kan begå sig eller manipulere endnu mere! Se desuden filmen på HBO “the undoing” – fin indsigt i en narcissistisk personlighedsforstyrret personlighed.
Takk for tips om film 🙂
Vil ønske alle på bloggen et godt nyttår! Denne bloggen har vært til stor hjelp for meg – aller viktigst, lært meg at det jeg opplevde ikke var kjærlighet og hva en psykopat egentlig er, slik at jeg kan komme meg mer ut av “tåken” og innse realiteten. Ser frem til flere innlegg videre 🙂
Hei Daniel og godt nytt år. Lurt på en ting: Kan psykopater blir avvendt nå under pandemien? De må jo slite forferdelig med å få narsissistisk forsyning nå. Og da må det vel bli en tvungen avvenning? For de er egentlig avhengige av denne forsyningen fort å leve.
Med så mange datingapper og sosiale medier som vi har, får de vel mye påfyll, om ikke akkurat ansikt til ansikt? Dessuten kan jeg godt tenke meg at enkelte psykopater bryter karantene når de ikke burde det…
Her er faktisk en film om emnet.
https://www.youtube.com/watch?v=M4AFXG9ikdw
Denne kommentaren ble lagt inn under fullt navn. Jeg gjengir den her og kaller avsenderen “Gry”.
“Som svar til Mina.
Jeg så en britisk (mener jeg å huske) dokumentar hvor dette spm ble behandlet for en tid tilbake, hvor kjernepunktet var et behandlingssted for barn/ungdom som det var åpenbart var blottet for empati. Disse kidsa, som typisk hadde sin bakgrunn i ‘møblerte hjem’ med ressurssterke foreldre, hadde hver og en alt fra torturering av dyr, søsken/yngre barn, samt at en god del også hadde forsøkt å drepe ett eller flere familiemedlemmer (foreldre/søsken) en eller flere ganger. Videre hadde absolutt alle former for straff prellet av som vann på gåsa, liksom alle tilbud og behandlinher fra helsevesnet/psykologien var uten effekt what so ever..
Her ble det skilt mellom de som er født med personlighetsforstyrrelsen (altså følelsesløse med iboende ondskap uten at dette hadde en utløsende faktor), og de som innehar evnen til å blokkere ut følelser og empati under gitte forhold/opplevelser i tidlige barneår.
Her helte de mot at de med medfødt personlighetsforstyrrelse ikke kunne behandles til å utvikle emosjoner de aldri har hatt, mens det så mer lovende ut for den andre gruppen.
Samtidig ble det påpekt at det er vanskelig å ‘friskmelde’ personlighetsforstyrrelse, da en ikke kan si noe sikkert om vedkommende har blitt kurert, eller bare har lært å fronte akseptabel oppførsel i den hensikt å gjøre tilværelsen enklere for seg selv..
Videre, ble samfunnets aversjon mot å ‘diagnostisere’ mindreårige innenfor det psykopatiske spekter, da dette jo unektelig vil fremkomme med en forhåndsdømmelse som bryter totalt med den politisk korrekte kutyme..
Nå var det imidlertid ingen som ble gitt opp, da de uansett ville gå all in for at ungene i det minste kunne lære å funke innenfor lovens rammer..
Nå er jeg såvisst ingen psykolog, men min sunne fornuft opplevde det som fremkom her som svært så fornuftig.. Jeg mener også bestemt det er galt å holde tilbake en uomtvistelig sannhet der dette gjelder mindreårige. Jeg mener.. De blir jo iallefall ikke noe enklere å ha med å gjøre som 18 åringer enn da de var 11..”