«I det 32 år gamle Gabriele Kliem går inn på «Rheinpavillon» 7. juli 1977, aner hun ikke at hun om noen minutter skal møte sitt livs kjærlighet. Fra kafebordet i den vesttyske regjeringsbyen Bonn kan hun nyte utsikten over Rhinen mens hun venter på en mannlig bekjent.

Gabriele er tolk ved den amerikanske ambassaden, og etter en lang arbeidsdag ser hun frem til å nyte en kopp kaffe.

Men hennes bekjente dukker aldri opp. Etter en stund nærmer en ukjent mann seg bordet hennes. Gabriele blir umiddelbart fascinert av ham – mannen er høy og blond og ser ut som en fotomodell.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Den som hadde hatt en sånn mann til kjæreste», rekker Gabriele å tenke før han til hennes store overraskelse spør om han kan sette seg.

Mannen, som presenterer seg som Frank Dietzel, sier han har en beskjed til henne: Mannen hun venter på, har dessverre blitt syk. Dietzel forteller så at han har lovet å holde henne med selskap, og bestiller en flaske vin.

Ut på kvelden bryter de to opp. Gabriele svever nesten gjennom Bonn sammen med Dietzel. Hun er vilt forelsket, men det er ikke han.»

(alle sitater fra «DDR agenter til sengs med fienden» av Else Christensen)

Etter krigen ble Tyskland delt inn i fire sikkerhetssoner. De fire seirende allierte hadde ansvar for – og myndighet i – hver sin sone; Frankrike, USA, Storbritannia og Russland. De fire skulle dog ikke forbli allierte særlig mye lenger. Frankrike, USA og Storbritannia valgte seg kapitalismen, mens Russland stod fast i kommunismen, og allerede i 1949 skilte Russland seg fra de andre og dannet DDR, også kjent som Øst-Tyskland. De tre andre samlet seg i det som ble kjent som Vest-Tyskland. Berlin delte de mellom seg, i en vestlig og en kommunistisk sone. Den berømte muren ble reist i 1961, men allerede i 1946 kunne man ikke lenger bevege seg fritt mellom de to sonene.

Den kalde krigen avsluttet den siste frie kontakt mellom Vest- og Øst-Tyskland. Det som tidligere var ett folk; tyskere, ble nå adskilt og oppfostret i hver sin ideologi.

De to landene begynte å spionere på hverandre, og spesielt foregikk spionasjen i en retning, fra øst inn i vest.

Det beregnes at mellom en halv og en million tyske kvinner omkom i andre verdenskrig, de fleste i alliert bombing av tyske byer og i den russiske fordrivelsen av tyske sivile fra Øst-Preussen i 1945.

Selv om det er et høyt tall, så omkom langt flere tyske menn, over fem millioner. Det medførte at i de første årene etter krigens slutt, sågar de første årtiene, så var det et merkbart kvinneoverskudd i Tyskland. I 1952 var det kun 86 menn per 100 kvinner. Det igjen betydde at det fantes mange single tyske kvinner som aldri fant kjærligheten. Og det var også nettopp disse kvinnene som søkte seg ut i arbeidslivet. Mange endte som sekretærer for vesttyske embetsmenn, hvor de hadde tilgang til arkiver og viktige dokumenter. Mange av de single kvinnene flyttet derfor til Bonn hvor den vesttyske makten hadde base, og hvor det fantes slike jobber. Dette visste østtyskerne å benytte seg av, og det var på denne tid (1952) at de første Romeo-agentene ble rekruttert og lemfeldig kursert. 10 år senere, på 60-tallet, var Romeo-programmet fullt utviklet og institusjonalisert i en skole i utkanten av Øst-Berlin. «Romeo-agent» var blitt en utdannelse.

Hensikten med opprettelsen var like enkel som genial, og også kynisk. Østtyske mannlige agenter skulle forføre enslige vesttyske kvinner med tette forbindelser til de vesttyske myndighetene, vinne deres tillit og deretter overtale kvinnene til å overgi hemmelighetsstemplede dokumenter, som agentene så ville bringe tilbake til oppdragsgiveren i øst.

Fordi oppdragenes suksess stod eller falt på ofrenes tillit, så var både agentene og den østtyske formidlingen svært tålmodige. Gabriele Kliem ble forelsket umiddelbart, men andre kvinner var skeptiske og krevde langvarig kurtisering. Et oppdrag kunne vare i flere år innen den ga avkastning og kvinnene lot seg overtale til å spionere på sine egne arbeidsgivere i Bonn.

Noen av kvinnene ble selv svært dyktige spioner. De ble opplært i bruk av avansert spionasjeutstyr og -teknikk, og mange forsynte deres mannlige «partnere», og dermed Øst-Tyskland, i flere år med sensitiv informasjon.

De mannlige agentene ble rekruttert i ung alder, fra ungdomsorganisasjoner og universiteter i øst. Utdannelse og karisma var et nødvendig kriterie for å bli opptatt som agent. Man skulle tro også utseende var viktig, men sjarme og evnen til å «se» kvinnene ble vektlagt langt høyere.

«Mange Romeo-gutter var flotte å se på, men noen var mindre pene. Sjarmen deres lå i blomster, vin og gode manerer – men fremfor alt i at de tok seg tid til å lytte. Menn gjør sjelden det, så det gjorde dem ekstremt attraktive».

Dog var det største kriteriet for opptak på Romeo-skolen, politisk lojalitet. Man måtte være sikker på at de unge mennene var tro mot kommunismen innen man sendte dem inn i det kapitalistiske Vest-Tyskland, som allerede var langt mer velstående enn Øst-Tyskland. De unge mennene ville bli eksponert for en – for dem – ukjent verden med overflod av varer, og hvor alt var vakrere, friere og mer fargerikt enn i øst. For ikke å risikere at de lot seg forføre av vesten og benyttet sjansen til å «hoppe av», så var det kun de mest regimetro som fikk jobben.

De vesttyske kvinnene trodde som regel at de var i et reelt kjærlighetsforhold med de østtyske agentene, og forstod ikke helt hvorfor mennene var borte i lange perioder, innen de igjen dukket opp med blomster og tilbud om intimitet. Sex er en potent tillitseliksir og noe mennene var utdannet til å innfri.

«Kjærlighetsforholdene forløp imidlertid sjelden helt friksjonsfritt. De fleste Romeo-agentene hadde fire eller fem forhold på samme tid, og noen var gift hjemme i Øst-Tyskland. Derfor hadde de bare tid til å besøke ofrene sine en eller to ganger i måneden – et opplegg som ofte førte til konflikter om mangel på nærhet og sex.

Agenten måtte prøve å holde kvinnen fornøyd med gaver, søte ord og mer eller mindre sammenhengende forklaringer.

«Han fortalte meg at hvis vi lå sammen seks eller syv ganger samme helg, tilsvarte det matematisk sett mengden sex i et normalt forhold», husket Gabriele (Kliem)».

Var det tilfeldig hvilke kvinner som ble utpekt som ofre? Nei. Men det var ikke først og fremst kvinnens ansettelsesforhold som var utslagsgivende. En sekretær på et lavt embetsnivå kunne oppmuntres av agenten til å søke seg til høyere stillinger etter at forholdet var etablert. Det var noe annet som avgjorde om kvinnene var egnet. Kvinnene måtte ha et behov, som Romeo-agentene kunne fylle. Kvinnene ble derfor ofte studert uker og måneder i forkant. Forarbeidet ble ofte utført av andre agenter, slik at kvinnen ikke ved en glipp hadde sett agenten før, da han første gang presenterte seg for henne.

«Før en Romeo-agent ble sendt ut i felten, fikk han et dekknavn, en falsk livshistorie og opplysninger om kvinnen han skulle forføre. Disse var møysommelig samlet inn av andre agenter, og særlig viktig var lengslene og svakhetene hennes.»

Gabriele Kliem bekreftet at så var tilfelle, i hvert fall for hennes vedkommende.

«Mange trodde det handlet om seksuell tiltrekning. Det gjorde det også, men det var særlig en evig indre lengsel i meg som jeg ikke visste jeg hadde – før jeg så ham, forklarte Gabriele mange år senere».

Det er ingen tvil om at kvinnene var ofre. Men i vesttyske øyne var de forrædere. Mange ble oppdaget, arrestert og dømt for deres spionasje på vegne av Romeoene. Rettsakene ble ofte en dobbel belastning for kvinnene. De måtte stå til ansvar for deres forbrytelser, i tillegg til at de måtte erkjenne at deres relasjon med Romeo-agentene var et kjærlighetsbedrag.

For ordens skyld så har også kvinnelige agenter blitt brukt på samme vis, hvorav den mest kjente antakelig er Mata Hari. Mata Hari forførte mannlige offiserer under første verdenskrig, for å lokke militære hemmeligheter ut av dem. Hun spilte på uskyld, naivitet og at hun var kvinne. Offiserene trodde det var ufarlig å lekke militære opplysninger til en kvinne. Mata Hari var muligens en dobbeltagent, altså spionerte hun for begge sider i konflikten, men det var til slutt den franske etterretning som avslørte henne, arresterte henne og dømte henne til døden. Hun ble henrettet i oktober 1917.

Jeg er nok ikke den eneste som umiddelbart så en parallell til narsissister og psykopater da jeg første gang stiftet bekjentskap med Romeo-agentene. Parallellene var så tydelige, at de slo meg i ansiktet.

Alt er der; love-bombing, karisma, andre skjulte kjærester, løgnene, gaslighting, speiling, en nærmest overnaturlig evne til å fange offerets sjelelige behov, for ikke å glemme det faktum at mange av våre personlige psykopater faktisk ikke så spesielt godt ut.

Selv om agentene ble utdannet i hvordan å begå kjærlighetsbedrag, er det trolig at mange av agentene hadde sterke narsissistiske trekk fra før. Jobben passet neppe for empatiske menn, men tiltrakk seg mennesker som nå hadde tillatelse til å spille ut deres allerede iboende psykopati.

Kun på ett område synes jeg de to skiller lag; på motivasjon. Der Romeo-agentenes motivasjon var politisk, så er narsissistens motivasjon forsyning. En narsissistisk anlagt Romeo-agent var således dobbelt motivert.

Jeg ble også konfrontert med meg selv. De vesttyske kvinnene lot seg overtale til å spionere på sine arbeidsgivere og på sitt eget land. Hvor langt ville jeg selv gå for min «Romeo» hvis forholdet hadde vedvart? På et tidspunkt var jeg villig til å gå svært langt. Jeg flyttet tross alt 2000 kilometer for hans skyld, nærmest på impuls. Men hadde jeg vært villig til å bryte loven, hvis relasjonen krevde det?

Kanskje.

Historien er i så henseende en viktig påminnelse om å ikke miste oss selv, selv om vi blir oppslukt av en annen. Kanskje er det også en påminnelse om aldri å bli oppslukt, ingen er verdt en slik overgivelse av oss selv.

Kilder:

«DDR-agenter til sengs med fienden» av Else Christensen, publisert i tidsskriftet «Illustrert Vitenskap Historie» nr 13/2022.

«Agentinnen aus liebe» av Marianne Quoirin, 1999.

«Man without a face» av Markus Wolf, 1997.

Husregler på bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i kommentarfeltet og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. Når du leverer en kommentar, så ikke skriv ditt egentlige navn i feltet “navn”. Bruk et pseudonym. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke tredjeparter.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere selv hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK ikke er mulig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Vi støtter dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi hen har behandlet deg dårlig, fordi hen er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Medisinske termer skifter hele tiden men en psykopat er en psykopat. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer har andre behandlingsmuligheter og påvirker de nærstående annerledes.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn, kollega eller slektning kan ramme objektet like hardt som en psykopatisk partner.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.