Denne teksten er dedisert til dere som har et øye for det spirituelle. Kanskje for religion. Kanskje for alternative livssyn. Dere som er meget jordnære kan stoppe å lese her, og istedet forholde dere til resten av bloggen som er nokså forankret i vitenskap og psykologi. Hvis dere imidlertid er nysgjerrige på den åndelige dimensjonen, så les gjerne videre.
Det som slo mange av oss i relasjonen med psykopaten, og etter bruddet, var den nærmest overnaturlige opplevelsen av tilknytningen vi følte. Lenge etter bruddet så kunne vi høre psykopatens fottrinn i trappen, hans/hennes stemme og pust, nærværet var så intenst. Jeg husker at jeg selv flere måneder etter at jeg sist hadde sett og hørt vedkommende, lett kunne lukke øynene og merke at han/hun var tilstede. Dette hadde aldri skjedd meg før, med unntak av ett avgått familiemedlem.
Det var så sterkt og levende. Vi savnet så mye lenger, sanset så mye tydeligere, og elsket så mye dypere. Det var for mange en “større enn livet” opplevelse. Vi kunne ikke den gang vite at vi var fanget i det psykopatiske bånd. Og spørsmålet mitt i denne teksten blir om “det psykopatiske bånd” – som er et mellommenneskelig psykologisk og naturlig fenomen – kan fange hele denne opplevelsen? Kan alt forklares med psykologisk innsikt, eller finnes det også et spirituelt aspekt ved det psykopatiske møte?
Et godt tegn på at dette var et bånd utenom det vanlige, var det vanskelige og lange etterspillet. Vi måtte “svette psykopaten ut” på et helt annet nivå enn andre splittelser. Det var som om vi faktisk var blitt bitt av psykopaten, og infisert av hans/hennes virus. Viruset måtte forlate oss som ethvert annet virus, med tid og pleie. Det eneste som skilte rekonvalesensen fra et somatisk virus, var den nødvendige behandlingen.
Hvordan oppleves “det psykopatiske bitt”? Jeg har oppdaget at hva jeg best kan relatere min egen opplevelse av dette til, er en film. Har dere sett “Bram Stokers Dracula” fra 1993 med Gary Oldman i rollen som Dracula, og Winona Ryder i rollen som Mina? Mina er lykkelig forlovet med Jonathan (Keanu Reeves) helt til Dracula kommer på banen og forfører henne. Selv om Mina elsker Jonathan, så klarer hun ikke å stå imot Draculas karismatiske energi. Han hypnotiserer henne. Hun tror hun går inn i hans armer av fri vilje, men det er mer i en slags transe hun gjør dette. Mina klarer ikke å stå i mot Draculas sirenesang. Hun blir bokstavlig talt bitt. Bittet innebærer også at hun gradvis adopterer Draculas personlighet. Hun blir tiltakende ond, og opplever at Dracula kaller på henne selv når de ikke er sammen. Og det krever både Draculas fravær (null kontakt) og Jonathans intense kjærlighet for at Mina skal finne tilbake til den gode personen hun var før. I Draculas fravær opplevde Mina abstinenser, og ble en meget lunefull person.
Jeg ser i dag denne filmen med nye øyne. Det psykopatiske bånd som opprettes mellom Mina og Dracula er så velskildret. Jeg forstår at jeg hadde det akkurat som Mina. Jeg mistet kontrollen over meg selv og ble en annen.
Mange ofre forteller at de drømte sterkere og tydeligere om psykopaten, enn normalt. Drømmene kan tolkes som en del av den enormt omfattende renselsesprosessen etter det psykopatiske bitt.
Jeg husker meget tydelig en drøm jeg hadde cirka to måneder innen siste kontakt med psykopaten. I drømmen var jeg på tivoli med vedkommende. Vi hadde det gøy, kjørte karuseller og berg-og-dalbaner. Vi lo. Vi var sammen. Det føltes godt. Det var mange mennesker rundt oss i drømmen, tivoliet var fullpakket av besøkende. Plutselig mistet jeg psykopaten av syne. Jeg fikk panikk, og lette og lette i den enorme menneskemengden av lystige mennesker. Men selv var jeg ikke lystig lenger og følte meg malplassert der hvor jeg tidligere hadde det så bra. Psykopaten forble borte, jeg fant ham/henne aldri igjen. Det var med denne følelsen av enorm fortvilelse jeg våknet. To måneder senere skulle jeg også miste psykopaten i det virkelige liv.
Var drømmen en forvarsel om hva som skulle komme? Hadde underbevisstheten oppfattet psykopatens tilbaketrekning lenge før bevisstheten gjorde det? Dette er mye mulig. I relasjonen med en psykopat så jobber underbevisstheten på høytrykk fra første røde flagg. Dette skjer under radaren, for bevisstheten vår okkuperes av andre gjøremål og tanker. Men underbevisstheten snakker hele tiden med intuisjonen vår. Det er derfor vi ofte hadde en dårlig magefølelse sammen med psykopaten, selv om alt der og da syntes å være i skjønneste orden.
Men tilbake til den dype, nærmest overnaturlige tilknytningen. Psykopaten sendte oss hele tiden blandede signaler. Vi ble forvirret og utrygge. Vi finjusterte antennene våre for å alltid være “på nett” med en psykopat som hele tiden skiftet frekvens.
Hva gjorde mennesker i gamle dager, før telefonens tid, da ektepar, kjærester, venner og søsken ofte var adskilt i lang tid? Kanskje reiste noen bort til fremmede land, kun med mulighet for et og annet sjeldent brev. Kanskje dro mannen på jakt i ukesvis, mens kvinnen ble gående i landsbyen og vente. Uten mulighet til telefonisk kommunikasjon eller kontakt i brevform, hva gjorde man da, for å sanse hvordan den andre parten hadde det?
Man brukte en sans som vi moderne mennesker forlengst har evolusjonert bort og omtaler som science fiction, nemlig telepati. Jeg mener i fullt alvor at telepati ikke er science fiction, men en evne mennesker har og tidligere var fullstendig avhengig av for å merke hvordan fraværende kjære hadde det, hvorvidt de var i live eller ei og om de var glade eller fortvilet. I dag har vi mistet denne evnen, fordi vi så enkelt kan plukke opp telefonen for å kommunisere med de vi er glade i, selv om de befinner seg på den andre siden av kloden.
Men i møtet med psykopaten, så tok vi i bruk noe av denne evnen. Vi var nødt. Vi elsket dette mennesket som i perioder utsatte oss for taushetskuren og slukket for digital kontakt i dagesvis eller mer. Og i de periodene vi faktisk hadde kontakt så ble vi likevel nødt til å ta våre telepatiske egenskaper i bruk, for psykopatens ord var ikke til å stole på, og stod sjelden i samsvar med hans/hennes handlinger.
Telepati er således ikke noe overnaturlig. Det handler heller ikke om at vi kan lese andres tanker ordrett eller bokstavlig. Men vi peiler oss inn på sinnsstemninger, også på lang avstand. Telepatien er ikke død. Psykopaten tvang oss til å børste støv av den.
“Men dette er jo tull, det finnes ingen dypere åndelig tilknytning til psykopaten. Nå har vi jo hele tiden lært at psykopaten ikke kan knytte seg til noen, og forkaster mennesker som gårsdagens søppel”.
Jo, dette er forsåvidt riktig. Men hvordan skal man da forklare at psykopaten synes intuitivt å vite når du har det bedre? Eller når du endelig har funnet deg en ny partner? Plutselig står psykopaten der, som lyn fra klar himmel, som om han/hun hele tiden har visst hva som har skjedd i ditt liv.
Jeg lar denne henge som en cliffhanger. For når det kommer til den åndelige verden så er det ikke meningen at vi skal vite alle svarene. Kanskje kan noe mystikk også være til hjelp når vi skal stable oss på bena etter psykopaten. God søndag 🙂
Denne bloggen har blitt livsviktig for meg. Prøver å løsrive meg fra en psykopat, det er er hodekjør uten like. Det er så jævlig å vite at han lever videre som om jeg er ingenting, mens jeg ligger helt nede. Det er uendelig godt å lese alt du skriver. Men jeg lurer på en ting: det kan virke som om så mange skriver at det er som å lese om psykopaten de forholder seg til. Og sånn er det for meg også. Det du beskriver er han jeg må hanskes med. Betyr det at psykopater er veldig like? Er de programmert som en slags robot??
Takk igjen for livsviktig blogg.
Ja du får sagt det du:O
“Telepati er således ikke noe overnaturlig. Det handler heller ikke om at vi kan lese andres tanker ordrett eller bokstavlig. Men vi peiler oss inn på sinnsstemninger, også på lang avstand. Telepatien er ikke død. Psykopaten tvang oss til å børste støv av den.”
For min del vet jeg at evnen til å fange sinnstemninger har vært til stede i maaange år – ikke noe overnaturlig i det men noen er mer “var” enn andre. Legg til intuisjon – så har det vært en hjelp til å oppfatte det usagte og lese ulike situasjoner. Det har alltid hjulpet meg – med å trekke meg ut når det har vært nødvendig, ved å lese situasjoner og finne løsninger både i jobb og privat og å forstå hvordan andre har det. Har avogtil tenkt at det hadde vært godt å ikke “sense” så mye for de må jo ha det ganske problemfritt de som ikke gjør det (var dette med grenser da). Dette er egentlig essensen av hva jeg opplever jeg sliter mest med i etterkant; hvordan kunne jeg ta feil, hvordan kunne jeg overse alle varselsignalene (de kom men ble bortforklart – når jeg tok ting opp – ble det snudd mot meg og jeg ble oppfattet som mistroisk). Jeg vet idag at alt stemte – alt. Mine verste tanker var faktisk helt sanne. I etterkant har jeg opplevd å bli usikker i jobbsammenheng – andre sosiale forhold – det har gått ut over det meste. Heldigvis er det blit bedre igjen etterhvert!
Tilbake til litt av det du skriver om- jeg opplevde å være ganske på nett med min psykopat. Han spilte på det og – oss to og den greien. Men jeg opplevde det – men jeg tror det er naturlig om man er åpen for andres sinnstemninger, nært knyttet og for psykopaten sin del – flink å lese andre og manipulere. Og kanskje det er en del av misoppfattelsen? de sterke følelsene?
Jeg oppleverer fortsatt at jeg kan sense ham dessverre – ord eller ikke – jeg vet det er løgn når han rolig uttaler seg nå – jeg vet og kan nesten kjenne raseriet bak. Basert på erfaring og frykt? eller senser jeg og tar på alvor det jeg føler.
Når det er sagt tror jeg det meste kan forklares – samtidig har enkelte evner som man ikke kan forklare (snakker ikke om meg nå da).
Intensiteten av det vi opplevde tror jeg gir seg utslag både i drømmer, følelser og opplevelser- sterkere enn det normale forholdet. Jeg blir jo beskyldt av min ex for å være psykopaten – jeg må tenke tilbake på bruddet med min ex ex gjennom mange år – et tøft brudd selvsagt, men vi skiltes som venner – spiste middag og reflekterte hva som var skjedd og hilser og slår av en god prat når vi en sjelden gang treffes nå. Med et massivt angrep fra Psykopaten på at alt jeg står for og har gjort er feil er det så godt å ha normale referanser å trekke på.
Leste en setning på psykopaten info som jeg har tenkt mye på og som har hjulpet meg i å bearbeide mange situasjoner – spesielt den første tiden etter bruddet da følelsene av kaos og usikkerhet var veldig stor – det var som følger – sånn ca:
“Beskriv situasjonen som oppstod eller opplevdes (kun fakta)
Legg så på følelsene det frembragte ideg.”
Å skille disse to har hjulpet meg mye – håper det kan være til hjelp for andre og når følelsene er kaos (ikke med referanse til dette innlegget akkurat.. men har vel skrevet meg litt vekk igjen.
Takk for interessante innlegg:)
Synes hele greien er litt “uvirkelig” så grei og god, stilte slik opp-og så går det bare 2 mnd og fyren forandrer seg totalt, jeg skjønner virkelig ingenting eller hva som skjedde egentlig. Bare et stort ??????? Hva er vitsen med å manipulere mennesker til og tro at de har funnet en de skal ta vare på? “Det blir meg og deg” “Du er min beste venn” og så bare SNU slik, og påstå det er min egen feil? så har jeg ikke engang peiling på det feile jeg gjorde?? stilte jo opp hele veien.
God morgen!
Først må jeg si jeg ble veldig overrasket over det du skriver her, nettopp fordi jeg selv har opplevd det jeg har…
Når det gjelder drømmer så har jeg opplevd nok, fra jeg var ung jente, til at jeg vet der er noen som informerer, ja, noen bestemte, men hvem?
Jeg har forøvrig skrevet artikler om drømmer og klarsyn, sistnevnte via ei setning og eller bilde, for endel år tilbake.
Første drøm jeg ble obs. på var ikke bare alvorlig, men alt skjedde kort etter og det rare var at jeg hadde fortrengt den helt. Ei nær venninne kom og fortalte meg hun var gravid. Videre drømte jeg hun fikk ei jente som kun levde noen dager, så døde hun. Jeg fortalte kun mamma og min nærmeste venninne denne drømmen.Dagen etter kom venninna, jeg hadde drømt, og bl.a. fortalte hun at hun var gravid. Jeg sa bare til henne:” Så pussig! Tenk jeg drømte det i natt!” og så pratet vi litt rundt den glade nyheten. Det rare var at jeg ikke tenkte mer på drømmen enda så alvorlig den var… ikke før i begravelsen til jenta, som forøvrig fikk navnet jeg syntes var så fint, da plutselig fikk jeg en sterk fornemmelse av å ha vært der før og plutselig sto drømmen for meg, med en voldsom intensitet.
Jeg ringte mamma etterpå for å dele dette med henne og det var så godt da hun svarte meg med: ” Den drømmen husker jeg godt du hadde, du fortalte meg jo den!” Du verden så godt det var for meg å få denne bekreftelsen og hvor glad jeg var over å ha fortalt mamma drømmen.
Senere har jeg for det meste drømt i symbol.
Man drømmer forøvrig hver natt, om man husker det eller ei, er underbevisstheten sin måte å bearbeide dagens hendelser på, finner den ingen løsning våkner man gjerne med mareritt. Men det er når drømmen henger igjen og gir en spesiell uro/magefølelse, som følger deg utover dagen/-ene, den har betydning.
Tilbake til tema her og opplevelser jeg hadde, via to drømmer og virkelighet.
I en drøm opplevde jeg en mann, med alvorlig stemme, fortalte meg at typen min var utro og han sa det er helt sant. Jeg fortalte det til han ved siden av meg i sengen, da jeg våknet på morgenen, som selvfølgelig rolig og uanfektet avkreftet dette.
En mnd. senere ble han imidlertid avslørt og det var en særdeles stygg sak.
Jeg fikk også varsel, i drømme og av samme mann, at han skulle flytte, at han måtte det. Leiligheta var i nærheta og fullt møblert. Dette skjedde også. Han leide den av sønnens kamerat, like i nærheta av meg.
Det jeg lurer på er hvem mannen som gir/gav meg informasjonen er?! Føler det er en som vil meg vel.
Som du skjønner ikke rart du forundrer meg mer og mer… 🙂
Sola skinner og det er så fint ute nå! Sender solskinn til alle her!
Klem fra meg.
Lillian.
Må få legge til at jeg alltid har visst ting som har skjedd i forhold til han og meg, som har hatt spesiell betydning og kunne dokumenteres, i forkant.
Har også alltid tatt humøret hans inn og her tenker jeg telepati.
Uansett så er det merkelig for jeg har aldri opplevd dette før med noen.
Fikk lyst til å dele 2 drømmer:
1. Etter utestengning som overgikk alle tidligere utestegninger, ble til slutt svik og bedrag avslørt – og det ble meg som tok alle initiativ til separasjon og skilsmisse.
Han var rett og slett bare utilgjengelig og fraværende, som jeg ser det brukte han energi og initiativ på nytt bytte og offer, uten å bekymre seg et øyeblikk over å delta og gjøre hva som et normalt menneske ville gjort i prosessen å avslutte et lang forhold og familieliv.
Jeg husker jeg tegnet en tegning, hvor jeg lå rett ut på bakken – med et stort hjerte over brystet, og et stort spørsmålstegn over hodet. Han satt på en dampveivals som kjørte over meg (og flatet meg helt ut), med tilforlatelig og ubekymret mine som om det ikke skjedde noenting …
I den perioden VILLE jeg at vi skulle skilles med en slags verdighet, men begynte gradvis å ta bort slør og sette på “det sterke lyset”. En ekkel og skremmende jobb, som genererte en form for underbevisst kontinuerlig redselsfølelse. (Det tok tid å innse det, men innerst inne visste jeg at han ikke kan unne andre godt, og kun kan forholde seg til krig/vinne-tape, ikke dialog og kompromisser).
Jeg drømte at han kom uanmeldt til jobben min, jeg ryddet før stenging – og han fulgte etter meg fra rom til rom, og kom med usammenhengende og støyende bebreidelser.
Jeg var lei, og orket ikke fortsette å møte dialogen “på hans plan” (noe jeg var blitt ekspert på). Det resulterte i at jeg våknet fra drømmen med en iskald følelse inne i meg, og det var faktisk også en iskald følelse i senga og rommet da jeg våknet.
Veldig sterkt!
Jeg hadde drømt at han forvandlet seg til en form for djevelfigur, jeg snudde meg og så og opplevde det i det jeg jeg våknet i den isende kulden.
Jeg skalv, og gikk ut på badet. Der analyserte jeg, og husket nøyaktig hva jeg drømte: Ja, han endret seg til djevelfigur. Ja, jeg var veldig redd. MEN – da jeg torde å virkelig se på djevelfiguren var den kun av papp!
Etter den drømmen fikk jeg styrke til å se, innrømme, finne verktøy og konfrontrere.
Og faktisk klarte jeg å sovne og stå opp neste morgen med nytt mot, allerede samme natt/morgen jeg hadde drømmen.
Redselen ble minimert til nesten ikke eksisterende. Han vil så gjerne spre frykt, men egentlig er han en tom stakkarslig pappfigur.
2. Som resultat av noe uønsket informasjon om hvordan han fortsatt er den han er med ny partner, fikk jeg i går natt en ny drøm. Jeg drømte at han i forbindelse med familie arrangement (felles barn) skulle plukke meg opp, og jeg skulle kjøre med ham. Rett før han skulle komme fikk jeg sms med noe frem-og-tilbake støy. Jeg meldte tilbake, “tar taxi-ikke tenk på meg”. Deilig og rensende drøm det også, minnet sitter i kroppen – men drømmen minner meg om at jeg “er kvitt” og klarer meg selv.
Jeg gir ham ikke anledning til å forstyrre og plage meg mere. Hurra!
Live
Ganske interessant! Jeg har haft næsten samme oplevelse,som dig Lillian. Jeg tog et emne op til debat, med min nu X (Narcissist) . Og det var at jeg pludselig fik behov for at sige til ham, at hvis han nogensinde kunne finde på at være mig utro, så ville jeg gerne have at han indrømmede det overfor mig. Jeg lod ham også vide, at det ville være det værste han kunne gøre overfor mig. Der gik ikke længe, så fik jeg konstateret en kønssygdom!! Han benægtede selvfølgelig alt, om at han havde noget med det at gøre.
Jeg havde noget tid efter, en drøm hvor min X (som i drømmen havde et andet ansigt!!) sagde til mig, at jeg nok skulle finde et andet sted at bo. Jeg ville vide hvorfor han synes det. Han sagde, at det var fordi at han måske nok havde fundet sig en ny lejlighed. Og jeg vågnede brat….Der gik ikke længe, så var han på vej ud af mit liv, på den mest feje og luskede måde jeg har oplevet.
Var mit behov for at tage et emne op om utroskab og min drøm, intuition? Eller en forvarslende engel der gav mig et hint? Man kan nemt opleve, at der er højere magter med i spillet…
Stort tak for en vigtig, velskrevet og kompetent Blogg 🙂
…lige et eksra indslag til ovenstående – da jeg anede at forholdet var på slut, fik jeg et billede af mig selv på nethinden. Af mig som cyklede i susende fart, det var sommer og mit ansigt var smilende af glæde. Jeg slog det hen, for jeg var jo i en enorm sorg, var ekstremt fortvivlet og helt ude af den, af et vanvittigt savn af min X. Så hvorfor “tunede” det billede af mig selv så frem?? Jeg var flov over det og slog det til side. MEN i dag, ved jeg, at det var noget dybere der viste mig billedet. En lille levende del af mig, der viste mig noget, jeg på det tidspunkt ikke selv vidste af! At selv om jeg ikke anede det, på det tidspunkt, så var det kun godt at forholdet endte.
Jeg sanser også stemningen til og nærvær fra eksen. Men jeg velger det bort, det føles som uinteressant mas jeg ikke ønsker å ha del i.
Nå finner jeg av og til en dypere /annen mening i film, musikk, litteratur. Vi er ikke de første som opplever en fantastisk/brutal/forferdelig relasjon med en P, andre har formidlet sine erfaringer, vi har bare ikke sett det før. Nye antenner er en gave for å lære mer.
Det var et sjokk å forstå at jeg har latt andre bestemme, tatt avgjørelser på mine vegne. Og at jeg ikke satt ned foten da jeg burde. Egne grenser er vanskelig, det å venne seg til at man har rett til den plassen man tar i verden. Alle er vi like mye verd, og det kan være vanskelig å oppdage at det også gjelder en selv.
«Det gjør vondt når knopper brister». Men det er lærdom det så brutalt er meningen vi skal tilegne oss. En god person sa engang til meg at «vi får ikke mer i livet enn det er meningen vi skal tåle».
Og nå : Som dine dager er skal din styrke være. 5.Mos. 33,25.
Vi er ikke religiøse i min familie, men jeg tror det er mer mellom himmel og jord etc. Da jeg hadde det grusomt i dette forholdet nå, ba jeg om hjelp. Fra Gud, mine hjelpere eller hva nå denne gode kraften kan kalles. Jeg fikk hjelp, jeg begynte å oppfatte mer, og forstå at andre hadde verdifull lærdom de delte.
Jeg stoler på og følger det jeg føler, og det har vært riktig. Jeg har fått tilbake huset mitt, og skrubber og vasker og rydder på 5.uken. Ikke så mye som et flasskorn skal være igjen her etter P. Når jeg hører pusten hans her, eller aner nærheten, så tar jeg det som noe fra den gode kraften jeg føler er med meg. Det er et kraftig hint som sier: du er ikke ferdig med dette. Du må jobbe deg ferdig med deg selv før du kan gå videre. Ikke stikk av nå, ork å jobbe til du vet at du har lært det du skal.
Vi har kanskje flere liv, og lærdommen som kom så brutalt kan være læreoppgaven i dette. Nå er det 3.gang jeg har vært i en relasjon med en P. NÅ er det på tide å lære/forstå. Det er ikke sant det jeg ble oppdratt til, bare være snill og lydig så går alt fint. For hvem, spør jeg nå. Jeg lærer meg å ta grep, ta ansvar for meg selv og det jeg ønsker. Når det føles tøft sier jeg som Pippi: «det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!» Og så kan det ta den tiden det tar.
Å finne igjen seg selv, og gleden ved å leve og lære, føles veldig bra.
Tusen takk for en super blogg som hjelper så mange.
Dette har jeg tenkt mye på og undret meg over om det faktisk er tilfellet eller ren innbilning. Flott at du skriver om dette. Min x hadde jeg veldig spesiell kontakt med, følte han hentet meg inn med telepati og ved å overføre sine følelser til meg, fryktelig vondt men samtidig gav det meg en “advarsel ” eller en kontroll på hva som skjedde.
jeg unne kjenne når han hadde det vondt.. når han var syk.. når han hadde vondt i magen.. da fikk jeg også vondt eller følelsen av at noe var galt med han og at jeg burde ringe.
Etter at det ble innført NK kan jeg også kjenne jeg får vondt i hele kroppen og skikkelig “angst” noen timer før han tar kontakt.
Men jeg tror også at det var disse mekanismene som også gjorde at jeg falt så hardt. Følelsen av å være elsket, spesiell og ha kommet hjem.. utrolig deilig i noen timer helt til det viste i ansiktet hans en fraværende og mørk side, men som han hentet seg inn igjen fra når han registrerte at jeg studerte han eller la merke til endringen i sinnsstemning og utrykkene.
Denne kontakten med hans sinnsstemning eller “følelser” fortalte meg også hva han drev på med… at han hadde flere damer.. når han løy osv. men det verste er når han tar kontakt om natten.. jeg drømmer at han er sammen med meg.. så ringer han.. 02 på natten..
Nå har han funnet en nytt offer og det virker som om han er veldig bestemt på at det skal være det siste.
Har fått en veldig fred i kroppen og håper den vil vare, og hadde jeg bare vist bedre før skulle jeg ikke tvilt på følelsene og informasjonen som jeg faktisk fikk.
J: Dette er jo hva som kan få fredelige og pasifistiske ofre til å plutselig få morderfantasier. Når det går opp for oss at personen vi elsker er en overgriper, og at han/hun i tillegg synes å være lykkelig av å ha ødelagt oss. Ihvertfall er det lett å bli blendet av deres sosiale medier, der de forsøker å formidle et inntrykk av perfekte liv – ofte med en ny partner, mens vi knapt fungerer lenger og trenger et par år på å stable oss på benene igjen. Det er da naturlig å tenke at all rettferdighet har forlatt verden, og at vi faktiske er villige til å ofre noen år av livene våre til å gå i fengsel for å ha hevnet oss.
Men her er greia,skader du en psykopat så kan du forvente deg ti ganger sterkere represalier. Dreper du en psykopat så er hans/hennes lidelse over, men din egen lidelse er blitt ti ganger verre.
Kos deg med hevnfantasiene men sitt på hendene dine! Du tror jeg sier dette for å forhindre lovbrudd eller fordi jeg ikke har lov til å oppfordre til vold her på bloggen, men din beste hevn mot psykopaten er faktisk å kutte kontakten og leve videre som best du kan uten ham/henne. Du trenger ikke å gjøre det samme som han/hun – å lage et falskt bilde av et perfekt liv. Alt du trenger å gjøre er å fortsette å rusle rundt på denne kloden, gå på jobb, vær sammen med venner av og til, betal regningene dine, dra på en og annen ferie og skaff deg et kjæledyr. Du trenger ikke å sprette rundt av glede, bare det å halte videre er nok til å terge psykopaten! Å vise at du faktisk ikke har tatt ditt eget liv av sorg, eller trygler psykopaten om å komme tilbake, er nok til å forårsake en narsissistisk skade. Vi kan rett og slett ikke oppnå den samme effekten ved å søke aktiv hevn. Aktiv hevn vil gi psykopaten en sterk indikator om at han/hun fortsatt er betydningsfull for oss, og det er fullmettende narsissistisk forsyning; et narsissistisk festmåltid faktisk. Å gå videre med et skuldertrekk vil derimot gi psykopaten en opplevelse av at han/hun ikke eksisterer. Dette er ekte psykopat-tortur 🙂
Når det gjelder spørsmålet om alle psykopater er veldig like, så er svaret ja. De vil ha mange forskjellige trekk, men de har mindre individualitet enn normale mennesker har. De mangler personligheten og den nødvendige fleksibiliteten som gjør normale mennesker unike. For å være unik må man være dynamisk, kompromissvillig og samtidig ha en grunnfestet personlighet med et rikt følelsesregister. Psykopaten har ingen av delene, forstyrrelsen deres forhindrer dette. Deres meny er begrenset, derfor får mange ofre så ofte følelsen av at de leser om sin egen psykopat, når andre ofre forteller sine historier.
Jeg har aldri før i hele mitt liv hørt noe så tydelig fra underbevisstheten, eller hvor den stemmen kom fra.. Det var som en stemme sa til meg, gjentatte ganger, “han kommer til å såre deg mer en noen andre noengang har gjort”. Denne stemmen dukket opp ca 6 mnd før det ble slutt.
Jeg sov også veldig urolig og hadde mareritt ofte den siste tiden sammen med han.
Jeg har tenkt på dette og lurer på om det kan handle om at mange av oss som er i et forhold med en P/N er veldig sensitive og empatiske.
På samme måte som P/N har vi har mange hatt en barndom som ikke har vært optimalt. For min egen del har jeg hatt en mor med flere narsissistiske trekk og en far som var fraværende. For meg var det viktig å tolke hvordan min mor hadde det og dermed lage meg strategier for å møte og tilfredsstille henne. Jeg lærte meg derfor å sense stemninger og tolke kroppsspråk og mikrouttrykk som andre barn ikke var nødt til.
Jeg tror at flere empater og P/N egentlig kommer fra det samme, men at vi har hatt ulikt biologisk utgangspunkt eller har lært oss ulike strategier for å “overleve”. Jeg tror også at det er en av årsakene til at en veldig empatisk/sensitiv person ofte havner sammen med en P/N.
Mia11: noen av oss er oversensitive, også kalt “høysensitiv” og dette betyr at man hele tiden opplever emosjonell støy fra omgivelsene. Høysensitive mennesker kan bli fullstendig utmattet av å sitte i større grupper, selv om tonen er hyggelig og jovial. De har ofte sosial angst fordi de fanger opp andres usikkerhet og fortvilelse men oppfatter den som egen frykt. Høysensitive foretrekker ofte tosomhet og også å være alene. Men om dette er hva jeg mener med telepatien jeg beskriver i innlegget? Egentlig ikke. Telepatien jeg beskriver er den man bruker på enkeltindivider man opplever man har en helt spesiell kjemi med, slik vi trodde vi hadde med psykopaten.
Muligens har man ikke mulighet til å “plukke ut” enkeltindivider å peile radaren inn på dem, uten å ha den grunnleggende sensitiviteten du beskriver – “evnen til å fange opp sinnstemninger”. Det er ikke tilfeldig at psykopaten singler ut empatiske og omsorgsfulle ofre. At psykopaten klarer å spotte oss i store mengder, velge oss ut og treffe spikeren på hodet så nøyaktig, er et annet under som grenser til det overnaturlige.
Ikke rart vi nesten ikke klarer å riste av oss disse relasjonene, de var noe helt utenom det vanlige. Takk for dine tanker og komplimenter 🙂
Kristin: det er uvirkelig at personen vi elsker ikke setter pris på vår investering, våre oppofringer og kjærlighetserklæringer når det faktisk var han/hun som startet den intense kontakten.
Se det som en viktig bekreftelse på den andres forstyrrelse, og trøst deg med at du gjorde hva du kunne for å bevare relasjonen. Psykopaten vil aldri nyte din beundring og omsorg igjen. Dette er hans/hennes tap og ikke ditt, selv om psykopaten forsøker å gi deg et omvendt inntrykk.
Hei igjen!
Tenker på det personen overfor her skriver ang. opplevelser i barndom og utvikling av personlighet
Selv opplevde jeg, i mitt tolvte år, å miste min kjæreste venn, elskede søster, nesten 13 år, i leukemi.
11.mars i år var det 50 år siden hun døde. Fortsatt tenker jeg på henne hver dag med savn.
Hun hadde 8. mnd. sykeleie hvor min informasjon kom via egen dypt konsentrerte sansing av f.eks. mammas ansikt, ble hun glad eller lei seg når hun f.eks. fikk beskjed fra pappa om min søsters tilstand, via skriv fra telegrafdama i bygda. Pappa jobbet i byen der sykehuset var og vi hadde ikke innlagt tlf. på denne tida.
Ingen snakket med meg og det het seg at hun hadde anemi og kom til å bli frisk, jeg sanset imidlertid noe annet…
Ja, jeg tror at nettopp sterke- opplevelser og traumer er den største byggesteinen i utvikling av empati, omsorg- ønske om å gjøre alle rundt seg godt, og man tenker også godt om andre.
Personlig leser jeg folk i det første blikkmøte og tar inn stemninger straks jeg kommer inn i et rom, om der er folk eller ikke…
Mvh. Lillian.
lillian: personlig er jeg ikke spesielt opptatt av drømmetydning men jeg legger godt merke til dem. Jeg tror at drømmer forteller oss noe vi allerede vet, men ikke er bevisst.
Relasjonen med psykopaten er meget utydelig, forvirrende og motsigende. Vi er i konstant alarmberedskap. Psykopatens ord matcher sjelden hans/hennes handling. Alt vi ikke klarer å tyde, bearbeide og forstå i våken tilstand, jobber vi med om natten. Drømmene om psykopaten er derfor så intense og varierte. I noen drømmer har vi det fint sammen med ham/henne men i de fleste er vi fortvilet og i mange – spesielt etter bruddet – fremstår psykopaten som et monster. Han/hun tar endelig masken av, også i drømme, og disse drømmene har karakter av mareritt. Vi våkner ofte andpustne og svette etter å ha drømt om psykopaten. Dette skjer ikke i normale relasjoner selv om vi også drømmer om andre mennesker i livene våre.
Det er således ikke så merkelig at jeg skriver om dette for det gjelder så mange ofre, men takk for at du deler dine opplevelser, oppmuntring og at du så trofast følger bloggen 🙂
Hei!
Bare en kommentar til deg ang. drømmer og at vi vet ting på forhånd.
Ikke kunne jeg vite at venninna mi var gravid, med ei jente og at hun bare skulle få leve i noen dager. Heller ikke da jeg drømte at et hus brann og natta etter skjedde dette.
Vil med dette få fram at jeg mener ang. drømmer, må der være noe mer enn bare hva underbevisstheten allerede vet. Noen som varsler.
Jeg tror ingenting på nymotens dyre drømmebøker o.l. I mine øyne er det mye humbug i alternativverdenen og sterke ønsker om tilgang på raske og store pengesummer… men er nå bare min mening.
Den som drømmer har sine egne symbol å forholde seg til og sin forstand til å forstå…
Jeg bare undrer over drømmer som forut og noen i lang tid forut kan informere om ting ingen kunne vite på forhånd. Ja, jeg undrer.
Ønsker deg en fin kveld.
lillian: du vet jo ikke hva underbevisstheten din var istand til å fange opp med den graviditeten. Det er hele poenget. Du visste ikke bevisst at dette ble ei jente og at hun ville dø etter få dager. Vi visste heller ikke bevisst at psykopaten var en lurerev som aldri elsket oss. Likevel forstod vi ubevisst at her er det noe som skurrer og drømmene ga derfor preg av kaos og uro, selv om vi fortsatt hadde det fint med psykopaten.
Jeg drømte en gang hvem som kom på både førsteplass og andreplass i en sangkonkurranse, før finalen fant sted.
Igjen, vi vet ikke hva underbevisstheten vår vet, for vi er det ikke bevisst 🙂
Håper du forstår hvor jeg vil hen 🙂
Tenkte jeg ikke skulle kommentere på dette blogginnlegget. Jeg er nemlig blant de jordnære med bena godt plantet på jorden, relativt langt unna all verdens trossamfunn og åndelig tilhørighet. Jeg tror på naturens realiteter, og på menneskets tenkende hjerne og bankende hjerte. Håpløst romantisk i noens øyne, men allikevel veldig realistisk. Og noe sier meg at det kan være flere sider av åndelig makt, så jeg kommenterer. Jeg traff han i en tid hvor det meste gikk min vei. Jeg hadde sluttet å røyke, jeg var nylig blitt erklært frisk etter en lengre sykeperiode (som riktig nok kom tilbake igjen etter noen år), jeg hadde endelig fullført omskoleringsutdannelse og jeg hadde fått fast jobb. Jeg var så glad! Og jeg lot all glede gå ut over han. Han forsøkte langt på vei å manipulerer meg til å tro at det var en utenforliggende makt som hadde ført oss sammen. Vi var sjelevenner, og det vi følte for hverandre kunne aldri brytes, verken av tid, avstand eller død. Jeg tok seriøsiteten i det han sa som en enorm kjærlighetserklæring. Han påsto at han aldri hadde opplevd maken, og jeg kunne ikke annet enn å være enig for min egen del. Riktig nok kunne han si ting som “Jeg skjønner meg ikke på de som gifter seg og forblir monogame resten av livet…de vil jo definitivt gå glipp av å oppleve den lykken som jeg er så heldig at jeg får oppleve med deg nå!” Jeg husker jeg stusset, for det var noe tvetydig og kynisk over utsagnet. Men forelskelsen overskygget alt. Jeg sammenlignet følelsene jeg hadde for han med lykken jeg følte over å oppdage den aller første vårblomsten i veikanten. Intens, såpass viktig at jeg lot skolebussen passere uten at jeg reagerte. Jeg måtte lukte, føle, og bare se. Hestehoven sto der når jeg kom hjem igjen. Jeg kunne ikke plukke den, for den hørte hjemme i jorda mellom råtten snø og tørre kvister. Den sto i veikanten hver dag inntil stilken var lang og tynn og det gule skiftet til brunt. Da oppdaget jeg den lille robuste blåveisen i skogkanten og en ny, intens glede dukket opp over å kunne beundre den perfekte lille planten. Dette er aktive opplevelser og følelser som har fulgt meg fra jeg var liten, og han vekket til live den samme lykkefølelsen i meg. Jeg var som et barn! Jeg kunne ikke se meg mett på han. Han luktet akkurat slik jeg likte. Han var så fin! Jeg ville ikke forandre på noe ved han, men isteden sørge for at han hadde det best mulig hele tiden der han var. Det er dette som kalles forelskelse, ikke sant? Han kalte det magi. Han var henfallen over å endelig å kunne oppleve magien ved forelskelse. Jeg tror…at magien han snakket om, skyldtes i realiteten mine følelser for han. At jeg følte så intens for han, at jeg gjorde hva som helst for han – nærmest uansett, det må ha vært en enorm boost for hans narsissistiske personlighet! Jeg inneholdt glede nok for oss begge, og han blomstret så lenge jeg var forelsket. Jeg tror kanskje hans opplevelse av mine følelser kvalifiserte til magi i hans verden. Endelig var det noen som gav han det han fortjente! Hver gang han tråkket på meg og bedro meg, døde litt av magien. Men han sirklet meg inn igjen ved å si at det var mine følelser som var viktigst. Det var alltid mine følelser som betydde noe. Mine følelser for han gjorde at han følte seg udødelig, magisk og fullstendig lykkelig i sin narsissistiske egoisme. Etter hvert overtok skuffelse og sorg hos meg, men alle følelsene betydde kun at jeg brydde meg om han. Hvis ikke hadde jeg vel ikke blitt skuffet og trist. Han etterlyste stadig de lette og glade følelsene mine når de uteble, men sorg og sinne kunne langt på vei gi han en slags tilfredsstillelse. Det var stadig nye som overtok rollen som gledesspredere. I alt var jeg hans daglige tilførsel av magisk lykke i tre år som kjæreste. Ikke uten voldsomme nedturer, men uten at forelskelsen min døde helt. Deretter fortsatte jeg i mange år nærmest som et forsøksdyr, der han prøvde ut alle tenkelige og utenkelige metoder for å få meg til å virke igjen. Ja, vi kunne ha telepatiske opplevelser. Intense tankeoverføringer. Men i realiteten var det magefølelser bygget på erfaring, mistanker, små hint og ikke minst redsel og sinne. Han kunne leke katt og mus med meg, nettopp fordi han visste så mye om hva som trigget magefølelsen min. Han var alltid i forkant, og jeg kom etter og avslørte. Han gav meg de totalt motsatte følelsene i forhold til alt jeg gav han. Var det også magi? En slags motsatt åndelig makt? Nei, jeg tror det var et reelt eksempel på narsissistens ondskapsfulle natur.
Takk for svaret! 🙂
Jeg tror nok jeg skjønner hva du mener. Samtidig tenker jeg at menneskesinnet kan man virkelig undre over…
Interessant tema må jeg si. Tankeoverføring, telepati og følelse/sinnsstemnings-overføring mm…ser ut til at de fleste psykopater narssister sosiopater og andre lignende umennesker besitter denne evnen til å oppnå fjernkontakt med andre, uansett avstand. På den annen side kan denne evnen i første omgang ha blitt brukt til å opprette og åpne “kontakt-linja” med offeret så han senere kan enkelt kobles til og oppnå fjernkontakt med vedkommende. Når jeg ressonnerer tilbake i tid til det første året av forholdet (marerittet etterhvert) husker jeg det påtrengende følelses- og tanke-kjøret som bare presset seg på og overtok selvkontrollen min så å si hvergang han var borte fra hjemmet, mens jeg ble liggende der og gruble og analysere og gjenkjenne til jeg var både opprørt og nedbrutt.. Etter lang og lengre tid med disse stadige presserende overgrepene slo det meg plutselig en dag at de vonde voldsomme og skremmende tankene og følelsene som ofte overmannet meg var hannes tanker og følelser som kvernet i hodet på han der og da, trodde jeg, og som jeg tok inn som en radiokanal..uten at han ante noe om meg som mottaker av signalene hannes. Og verst av alt: jeg tolket dette som vonde vanskelige tanker og følelser som han slet med, som jeg gikk inn for å lindre etter beste evne!?!?! Er man i rosenrøde håpedrømmer om bedre tider, ja så er det ikke ofte logikken og refleksjonen får komme til ordet.. Senere skjønte jeg sammenhengen, at han bevisst påførte meg vonde vanskelige tanker og følelser, for å hindre meg i å oppleve glede og gode hyggelige stunder uten han..om det så bare var min niese jeg besøkte f.eks.. Enda senere forsto jeg at denne signaloverføringen var like mye under min kontroll som hannes og motsatte meg følelsesstormene og konsentrerte meg dypt og inderlig om å retunere alle signalene tilbake til han til jeg selv var både grønn og kvalm og utslitt, men det virket og jeg var i extase!! Det var helt tydelig at det var nedverdigende nederlag her som irriterte og ergret han fryktelig, mens jeg lot som jeg ikke ante hva han hintet mot på alskens merkelige måter..
Nå har jeg antakelig klart å kutte over alle overførings kanaler og linjer fra han, da det ikke lenger skjer at han tar over kontrollen min med makt, men han gir seg ikke så lett vet jeg av forsøkene på kontakt og maktovertakelse når de innimellom gir seg til kjenne med et svakt lydløst signal, og det hender nå sjeldnere og sjeldnere.. Hvilke våpen og maktmidler som kom i etterkant av stengte linjer er en annen historie, av værre og brutalere karakter enn noensinne. Selvom hele meg til tider har vært mer en anspent nervebunt enn et menneske så skimtet jeg et svakt lys i andre enden av tunnellen og visste med sikkerhet at målet er der bak det lyset.
Anonym: takk for at du deler de to drømmene. I drøm nummer en beskriver du hvordan han kjørte over deg med dampveivals, nesten før du visste det var slik han ønsket å avslutte relasjonen. Du håpet på en verdig avslutning, men saken er at psykopater avslutter aldri noe i verdighet. De valser over folk, akkurat slik du beskriver, og det spiller ingen rolle hvor snill du har vært mot psykopaten eller hvor lenge. De har rett og slett ikke peiling på takknemlighet eller å anerkjenne andre for positive bidrag i deres liv. Mot slutten av drømmen oppfattet du til og med psykopaten som en djevelskikkelse. Det virker som en meget utmattende drøm du hadde men virkelig innsiktsfull og troverdig vil jeg si 🙂
Når du skriver at psykopaten brukte mer energi på å finne et nytt offer enn han brukte på å avslutte relasjonen deres “riktig” – så igjen – bingo! Dette er fordi en psykopat må overlappe relasjoner. Når han/hun fatter at en relasjon går mot slutten så begynner han/hun nærmest i panikk å finne et nytt egnet offer, slik at de slipper å gå gjennom en periode alene. Psykopaten er en parasitt, og en parasitt kan ikke leve uten en vert som den snylter på. Når den gamle verten begynner å riste av seg parasitten, eller parasitten selv begynner å slippe fordi det ikke er mer næring å hente, så bryr parasitten seg ikke om å “takke verten for selskapet”. Den gamle og utbrukte verten er nå uten interesse for psykopaten.
Takk igjen for kommentar 🙂
Anonym: det er forferdelig når vår verste frykt går i oppfyllelse på den måten – når psykopaten forlater oss. Vi var så redd for å miste vedkommende, men som vi vet i dag så gjør psykopaten nettopp det vi frykter mest, og alltid det motsatte av hva vi trenger og ønsker.
Dette gjelder også etter bruddet. Hvis vi frykter at psykopaten skal kontakte oss så gjør han/hun nettopp det, men går vi og drømmer om å re-etablere relasjonen så hører vi antakelig ingenting fra vedkommende.
Dette er en meget usunn og forvirrende relasjon, vår glede, tillit og uskyld ble tatt fra oss underveis.
Jeg er ingen drømmetyder. Men jeg tipper at din drøm der han ba deg finne et annet sted å bo handlet om at du stilte et krav (om ikke å være utro). Psykopaten liker ikke at du har forventninger eller stiller krav, de lar det alltid henge over oss at vi er erstattelige hvis vi ikke lar dem gjøre som de vil. De lar oss gå på eggeskall for å tolerere deres humørsvingninger. Det er mulig at du var redd for å stille krav – gjorde det likevel – men hadde en underbevisst frykt for konsekvensene det ville få.
Bare et skudd i mørke fra meg 🙂
Takk for din kommentar og komplimenter 🙂
it: du er ikke den eneste som har bedt til høyere makter om hjelp. Etter bruddet er det for de fleste så mørkt at man ikke aner hvordan man skal mobilisere den nødvendige styrken alene. Å fri til noe sterkere enn en selv er derfor utveien for mange.
Du skriver at du har vært sammen med en psykopat tre ganger. Hvor kommer de fra alle sammen? Det er jo ikke til å forstå, når de faktisk utgjør en meget liten del av befolkningen. Men jeg vil trøste deg med at jeg tror deg. Jeg tror ikke din oppfattelse er feil. Jeg tror flere psykopater finner samme offer. Det er noe enkelte ofre utstråler som tiltrekker seg dem, som fluer til en fruktbolle. Det handler ikke om at det er offerets skyld. Det kan likevel ikke fortsette slik og hva du skriver “NÅ er det på tide å lære/forstå” gir derfor mening. Ingen andre kan skape et bedre liv for oss, enn oss selv. Det kommer ingen utenfra for å gjøre alt bedre. Selv om psykopatene får bære ansvaret for mishandlingen på deres skuldre, så blir det aldri bedre hvis ikke vi selv tar tak.
Tusen takk for en fantastisk holdning som jeg bare kan stille meg bak, og for komplimenter 🙂
Anonym: “Etter at det ble innført NK kan jeg også kjenne jeg får vondt i kroppen og skikkelig angst noen timer før han tar kontakt”.
Mange ofre – meg selv inkludert – opplever at de kan merke på seg når psykopaten nærmer seg en overvsveving, enten timer eller dager innen det skjer, slik du beskriver.
Kanskje dette forklarer hvorfor man av og til får plutselig ubehag etter å ha hatt det fint i noen dager. Kanskje er det fordi man sanser at psykopaten planlegger kontakt? Kanskje oversvever psykopaten deg aldri, men det betyr ikke at han/hun ikke har lekt med tanken. Og kanskje det er når idèen oppstår i psykopatens hode og han/hun fokuserer på offeret, at offeret merker ubehag, selv på lang avstand.
Ikke godt å si. Under en tekst som denne så får vi være åpen for at kontakten med psykopaten er ekstraordinær, litt utenom det vanlige. Så mange ofre har opplevd uvanlige fenomener.
Takk for din kommentar 🙂
t: Ja det er jo slik at vi mennesker er utstyrt med en magefølelse og en intuisjon. Hadde vi ikke hatt det så hadde vi gått rett inn i farlige situasjoner hele tiden. For verden er full av farer.
Når vi ikke oppfatter verden som farefull, så er det i liten grad fordi vi har flaks og bor i en relativ trygg del av verden, men fordi vi har et sunt forhold til vår magefølelse. Selv i Norge i dag så lurer farer overalt, vi kan uomtenksomt gå ut i trafikken, gå tur i fjellet om vinteren når det er fullt av is eller tilbringe tid sammen med farlige mennesker.
Det er nettopp det siste vi gjorde da vi var sammen med psykopaten. Psykopaten spilte oss et puss, ikke magefølelsen. Magefølelsen advarte oss. Derfor hørte du denne stemmen, og derfor hadde du de vonde drømmene.
Takk for kommentar 🙂
Anonym: det er ingen tvil om at psykopatens drømmeoffer er innenfor kategoriene empatisk/sensitiv/høysensitiv og dette er fordi menneskene som innehar disse egenskapene gir mer, har høyere toleranse for merkelig oppførsel, er mer omsorgsfulle og opplever torturen psykopaten iscensetter sterkere. Hvis psykopaten i tillegg treffer disse menneskene når de er nede i en dal i livet, så har de vanskeligere for å markere grenser og er også mer sultne på den oppmerksomhet og “kjærlighet” som psykopaten gir i starten (idealiseringsfasen).
Mennesker som er klar over at de faller inn under kategorien empatisk/sensitiv må altså også være klar over at de er ekstra tiltrekkende for antisosiale mennesker.
Når det gjelder debatten om hvorvidt ofrene har hatt en deprivert barndom så stiller jeg meg litt mer kjølig. Jeg er redd for å underbygge oppfatningen av at alle psykopatens ofre har en mangel som kan spores tilbake til oppveksten og at de derfor selv er forstyrrede. Jeg mener dette er en myte. Jeg tror at mange ofre har hatt sunne familieforhold med sunne grenser og masse kjærlighet. Alle kan bli lokket inn av en psykopat, ene og alene fordi alle har behov uansett bakgrunn. Selv ressurssterke mennesker opplever bølger i livet. Psykopaten vet nøyaktig når han/hun best kan entre livet ditt og skreddersyr en personlig idealisering med påfølgende mishandling.
Takk for din kommentar 🙂
KARI: takk for din historie, det er spennende at du som skeptiker velger å kommentere under dette innlegget.
I din historie virker det som om det var psykopaten som forsøkte å gi relasjonen deres et skjær av overnatur, mens du var den som prøvde å holde dere begges føtter på bakken.
I møtet med psykopaten er det vanskelig å forklare alt med logikk og rasjonalitet. Dette er fordi ingenting av hva psykopaten gjør er logisk for normale mennesker. Det kan derfor gå hurtigere for enkelte å heles, hvis man aksepterer et visst element av åndelighet. Det er virkelig opp til hver enkelt hvordan de velger å ta fatt på rehabiliteringen.
Takk for din kommentar 🙂
Leya: telepati eller ei, jeg mener du resonnerer helt riktig når du forteller at psykopaten sørget for at tankene dine jobbet på høytrykk, for å forhindre at du fikk tid til glede, og som medførte at du brukte alt ditt fokus på ham – også når han ikke er der. Da fikk du tid til lite annet som ikke handlet om psykopaten.
Dette fortsetter selv om det er lang avstand mellom offer, og også etter bruddet. Kanskje er det dette som gir det hele et overnaturlig skjær og inntrykk av telepati, når det egentlig handler om enkle psykologiske mekanismer? Hvem vet 🙂
Takk for dine kloke refleksjoner 🙂
Først; LEYA, du gir et veldig godt bilde av psykopaten/narsissistens natur i praksis. PSYKOPATI: Det er helt riktig; Min eks forsøkte å gi forholdet et skjær av overnatur. Jeg har tenkt mye på hvorfor. Først og fremst, det å opphøye min betydning til noe nærmest religiøst for han, var utrolig effektivt! Det kunne ikke falle meg inn å tro at de følelsesladede ordene og det dramatiske kroppsspråket i virkeligheten var et skuespill. Jeg ble isteden fylt av behovet for både å bekrefte følelsene hans, men også – som LEYA så godt beskriver det; å lindre problemene hans, som jo er helt normalt å ville fordi man føler godhet for vedkommende. Han var praktisk talt et offer for psykiske overgrep begått av omverden over lang tid. Når en voksen mann gråter, så tar jeg det seriøst. Han kunne være så intens! Euforisk! Han kalte kjemien vår magisk, og han kunne føle at jeg også følte mye. Det måtte være en dypere mening bak, noe eller noen som trakk i trådene og staket ut den briljante planen som gjorde at vi to møttes. Jeg likte at han satte oss høyt, selv om jeg ikke delte det spirituelle synet. I min altfor realistiske verden takket jeg isteden helsevesenet for at jeg var frisk igjen og jeg tok selv æren for min egen utholdenhet i forhold til å ville bli friskest mulig på sikt. Jeg fant tilbake til positive følelser jeg kjente igjen fra barndommen. Jeg rettet en takknemlig tanke til de som “skapte” internett. For det var der, på en røykeavvendende blogg, at vi møttes. I realiteten var det en rekke positive hendelser i mitt liv som gjorde at jeg kunne kaste problemene som hadde tynget, og bli åpen for nye, gode hendelser. Forelskelsen opplevdes nesten magisk for meg også, men jeg mistet ikke virkelighetsbildet. Jeg husket hvem jeg var før han dukket opp. Allikevel lot jeg meg blende av “det ukjente” ved han. Jeg ble smigret over at han kunne “lese følelsene mine”. Jeg følte virkelig at han var forelsket, og jeg kjente igjen min egen glede over å endelig føle så positivt. Så han klarte til en viss grad å lure meg inn i sitt overnaturlige syn. Dersom jeg snur hele det fantastiske bildet av hans eufori, og ser litt nærmere på kroppsspråket, ordene og handlingen han uttrykte for å skade meg, så er kontrasten grell, til og med sett med overnaturlige øyne. Det nærmeste jeg kommer en viss religiøsitet er å beskylde han for å være selveste Djevelen i egen person. En gjenganger som kom når jeg brøt sammen, var “Jeg kan da ikke ta ansvar for dine følelser!” Hvor ble det av evnen til å føle mine følelser? Et annet eksempel var “Du avviste meg jo, og du burde tenke mer på ditt ansvar på det området, framfor å pirke på at jeg valgte å lyve.” I all hans overnaturlige bullshithet, burde han ikke da heller ha forutsett at avvisningen min garantert ville komme som en ren følge av de stygge valgene han tok, og som han dessuten løy om i etterkant? Jeg vet i dag at det er for mye forlangt, for ingenting vil noensinne være hans ansvar. En annen horribel setningen jeg har, er basert på en nyttårsfeiring der jeg lånte bort min side av sengen til sønnen hans. Han så på det som en avvisning av han, men uten å si noe straffet meg med utroskap allerede dagen etter. “Jeg gjorde det ikke MOT deg, men løste avvisningen kanskje litt for naivt for min egen del.” Igjen – her er det ingenting som henger på et magisk greip. Avsløringen kom for dagen noe seinere, når han ondskapsfullt “glemte” telefonen sin hos meg. Ved å ringe til sin egen telefon gav han meg fritt leide rett inn i avslørende meldinger som hadde gått mellom han og den andre kvinnen. “Du hadde ikke behøvd å åpne telefonen selv om jeg ringte, men du kunne vel ikke la være, kontrollerende som du er.” Realiteten her er at han gav meg tilgang med overlegg! Det første som kom til syne på gamle mobiltelefoner var jo listen over meldinger, og det visste han. I dag vet jeg jo at det er akkurat så utspekulert og jævlig en skjult narsissist kan være. Hadde jeg holdt på ideen hans om at han og jeg var styrt av noe overnaturlig, så ville jeg kanskje sett på det hele som et overnaturlig varsel. En mystisk kraft som ville at han skulle avsløres slik at jeg kunne komme meg bort fra han. Joda, jeg ble skremt. Men ikke fordi en eller annen mystisk makt sto bak. Jeg husker han hintet til en forkvaklet versjon av Karma, der avsløringene på telefonen kom fordi jeg var kriminell nok til å åpne private meldinger. Men for min analytiske hjerne ble det isteden et rotterace for å forstå de faktiske forholdene. Det var en enorm avstand mellom følelsene og fornuften min. Jeg ble et sammenpakket kaos av uforståelig, fornedrende svik og svaksynt forelskelse. Jeg klarte ikke å komme meg ut av det. Heldigvis, jeg ble god på intuisjon. En velutviklet magefølelse er mest sannsynlig det beste som kom ut av erfaringene. Det tar lang tid å heles etter et slikt forhold. Men du verden så klarsynt man blir når man endelig klarer å sortere himmel fra helvete.
Jeg må nesten postlegge her for å be om råd, aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Men har noen tanker on det. Historien er virkelig med skrevet om slik at hendelser/ingen skal kjenne dette igjen- er mitt siste håp, fordi jeg er redd for og ikke bli trodd. Bare dere med kunnskap kan det.
Har over mange år blitt utsatt for ett menneske som ønsker og kontrollere meg, dette mennesket er en arbeidsgiver i en større bedrift. Lover og regler gjelder ikke for dette mennesket, og det har gjort alt i sin makt for og ødelegge for meg. Utsagn som: du får sparken, du så helt jævlig ut, snakke til meg i 3 person om min vellykkenhet som ødelegger for meg ( ? ) ( aldri gitt inntrykk over det /skrytt over meg selv ) stygge utsagn som at jeg kan bli sett på som en trussel, og flere stygge ting sagt om meg ( som jeg ikke kjenner meg igjen i, har mye livserfaring og aldri blitt behandlet slik tidligere ) snakket rundt, truet og diverse. Til slutt fikk jeg nok, gikk til legen og sykemeldte meg, går til psykolog/fagforening som er rystet over behandling av meg. Disse folkene gjør hva de kan for å få meg tilbake dit, sendt meg en del “smiske” meldinger som bare er bullshitt, da jeg står på mine krav ( som er helt vanlige i forhold til lover som gyldig arb kontrakt ) etc har jeg blitt møtt med raseri. De kan si noe stygt til meg og så går det 10 min så skal alt være som før, og jeg skal finne meg i alt. Jeg har satt foten ned, jeg nekter å bli behandlet som en dørmatte lenger, det går rett og slett ikke, det tar vekk det som en gang var den glade meg.
Nå skal de ha meg til et møte, og sier det er lovpålagt og at ikke sykemelding kan hindre meg fra og delta, men jeg skal jo si opp- har vel mitt på det tørre når jeg er sykemeldt i oppsigelsestid? når lover og regler ikke gjelder for vedkommende-hvorfor skal de nødvendigvis presse meg? Jeg vet dette høres ut som galskap, jeg er nesten redd for å fortelle fordi jeg tenker : hvem i all verden skal tro meg på dette? hvem skal tro meg på at jeg har blitt psyksik mishanldet i åresvis? utsatt for hersketeknikker ? når de ikke kan styre meg oppfatter jeg dem som aggressiv.
Får håpe jeg får noen råd her, heldigvis har jeg en lege som støtter meg, jeg ønsker bare fred til å gå videre med livet mitt, ingenting annet. Jeg er ikke den som går inn i konflikter, har vært for snill og godtatt dårlig behandling, dette går ikke lenger.
Hei Anne, Utifra det du skriver er du sykemeldt og skal si opp. En arbeidsgiver er pålagt møter med en sykemeldt og kan vel og få bot fra NAV om dette ikke gjennomføres og så vidt jeg vet er og arbeidstaker pliktig til å møte for å beholde sykepenger (men det er ingen som kan kreve at du bretter ut sjelen din). Møtet skal vel i korthet gå ut på en samtale for snakke om arbeidsmulighet / tilrettelegging fra arbeidsgiver i sykemeldingsperioden.
Hvis jeg var deg hadde jeg vurdert følgende løsninger:
1. Snakk med legen og enten få han/henne til å være med på møte eller om mulig skrive en bekreftelse på at du ikke kan delta pga sykdom- da kan både du og bedriften bruke det som bekreftelse til Nav.
2. Spør en i fagforeningen om å være med deg.
3. Kontakt nav og forklar situasjonen og at du er i oppsigelsestid og om du er pliktig til å møte.
Men hadde først og fremst snakket med legen din.
Understreker at arbeidsrett ikke er mitt felt men det var noen råd utifra det jeg vet..
Godt at du skal si deg opp – å bruke energien på en fallitt arbeidsgiver er bortkastet.
Hilsen Mia11
Takk for svar, har sagt opp- så hvorfor jeg skal stille på et møte der denne psykopaten av en sjef skal videre tråkke på meg ( slengt mye dritt til meg i alle år ) er faktisk revnenede likegyldig. Er et godt menenske, med intigritet-ikke tråkker jeg på andre for å komme meg fram heller.
Eneste jeg sier er hasta la vista! vel, høres barnslig ut.. men jeg har rett og slett fått NOK. Når lover og regler ikke gjelder for denne arb giveren- hvorfor skal den gjelde alle andre?
Anne: jeg ser du allerede har fått et godt svar fra Mia11, og at du har sagt opp din stilling, så det virker som om alt det praktiske rundt din situasjon er ordnet.
Men så har du det psykiske og emosjonelle. Du sier, hvem vil tro at du har blitt psykisk mishandlet i årevis og utsatt for hersketeknikker? Svaret er at mange mennesker vil tro deg, blant annet her på bloggen. Kanskje vil til og med dine kollegaer tro deg. Her gjelder det imidlertid å trå varsomt. Du er muligens fortsatt avhengig av en god tjenesteuttalelse for å få en ny stilling. Og er ikke du det, så vil mange som er i din situasjon likevel være det.
Og her er mitt råd til dere. Det er lov å “spille med”. Selv om “mind games” og slette miner ikke passer dere som er ærlige og hederlige mennesker, så behøver dere ikke å ha dårlig samvittighet når dere har gjenkjent en narsissistisk, psykopatisk eller på annen måte forstyrret sjef.
Her er det lov å spille med skjulte kort, for å redde seg selv. Lat gjerne som om du liker denne sjefen. Det er til og med lov å smiske, hvis du er på vei ut av ditt ansettelsesforhold. En psykopatisk sjef skal ikke ha lov til å ødelegge resten av din karriere, bare fordi han/hun er forstyrret. Sørg for å ha et godt forhold til denne sjefen/kollegaen inntil du er trygg i en ny jobb. Da kan du snu ryggen til din gamle sjef. Du skylder ikke en psykopatisk sjef eller kollega noe, hverken ærlighet eller fortsatt lojalitet etter endt arbeidsforhold.
Psykopaten vil ikke merke at du ikke er ærlig, at du legger ut falskt agn. Vi tror at psykopaten er så intelligent og gjennomskuer oss, men faktum er at de vet ikke et gram mer om oss enn hva vi selv velger å fortelle dem. Bruk dette mot dem, og til din egen fordel.
Du er fortsatt et hederlig menneske, selv om du en stund “spilte skittent” for å beskytte deg selv, eventuelt en kjær kollega. Klapp deg selv på skulderen, du har avslørt en skadelig leder. Å bli værende i en slik jobb kan faktisk skade både din psyke og din karriere mer enn å si opp.
Men når du er ute av jobben, så avslutt spillet omgående. Det ligger ikke for empatiske mennesker å spille manipuleringsspill, og i det lange løp så vil psykopaten alltid vinne. Empatiske og sensitive mennesker kan bli syke av å ikke være hederlige og av å leke manipulasjonsleker. Så snart du er utenfor psykopatens fokus, så pust lettet ut og innta ditt normale og tillitsvekkende vesen igjen.
Jeg ønsker alle dere som befinner dere i en skadelig jobbsituasjon lykke til 🙂
Veldig bra blogg. Utrolig bra! Jeg har en far som er psykopat. Nå leste jeg ikke hele innlegget ditt her men jeg er overbevist at demoner har stor makt og innflytelse. Faren min er spesielt tiltrukket slike ting og de er sultne. Jeg elsker twin peaks av en årsak.. Det er så gjenkjennelig. At demoner herjer i bakgrunnen og mennesker som elsker vold og er kalde, de lar seg påvirke. De tar imot med åpne armer, slik som Windom earle. Det blir som vann for han og i en episode der han tar en rocke junkie til fange, nettopp slik mange psykopater gjør. De tar lette ofre. De svake eller det som egentlig kalles godtroende. Underveis i begge sesonger av serien ser vi mennesker som rives mellom det gode og det onde. Mange sier til meg at serien er drøy og overdramatisk.. Men ikke for dem som opplever psykopaten. Jeg trur de bevisst blir påvirket av onde krefter. Jeg har ikke energi nok til å gå i dybden, men mange tegn gir svar på dette. Gode mennesker med skavanker og Borderline som jeg har kan ligne psykopat i verste tilfelle. Jeg kan være skremmende og sint, jeg har grusomme drømmer, opplever sterke intense følelser. Men jeg er i terapi jeg gjør alt jeg kan for å bedre meg. Jeg sier konkret unnskyld, hvorfor jeg er lei meg og prøver på beste måte vise at jeg mener det. Nå ser jeg meg ikke selv like ille som leland i twin peaks men han var kjempe lei seg men påvirket til de grader av demoner. Psykopaten eier ikke dette av fnugg. Kun krokodille tårer og show. De lar alt av sanser av dårlig påvirkning gli rett inn. Om det er ondskap eller demoner. De har ikke filter som oss. De har ikke noe som de trur stopper dem. Ikke rart mange av de ender opp med å drepe. De følte jo bare for det. Som han sa til meg. Min kjære sønn, du går djevelen en ærend min venn. Jeg vet du støtter ondskapen bak det hele. Kom hit og ta en prat om du tørr som ekte mannfolk gjør. Men du er vel for feig tenker jeg.
I mine øyne er de småe skapninger som trenger oss til å være levende.