En dag med P

La oss gå nøyaktig åtte år tilbake i tid.

Det er 20. oktober 2013. En søndag.

Min tid med P nærmet seg slutten. Jeg var langt nede. De siste ukene hadde vært en intens berg- og dalbane av emosjonelle inntrykk som jeg, som dengang var langt oppe i 30-årene, egentlig følte meg for gammel til. En annen person burde ikke lenger klare å påvirke meg så kraftig. Men det klarte P.

P hadde tatt meg med storm på kun få uker. Denne dagen, 20. oktober 2013, var jeg utslettet. Jeg husket ikke hvem jeg hadde vært kun to måneder tidligere. Jeg var villig til å kaste mitt gamle liv til hundene. Det eneste jeg visste, var at jeg ville være sammen med P. Jeg måtte løse mysteriet som var ham. Jeg måtte se hvor dette bar hen. Han hadde to dager før gitt uttrykk for at vi skulle være sammen lenge, men hans uttalelse var kryptisk. Han ville ikke utdype den. Min egen fantasi måtte fullføre den.

Helgen hadde vært opprørende. Vi var sammen hele den helgen. I dag vet jeg at den var full av triangulering og future faking. Men den dagen for åtte år siden så var jeg bare forvirret og i sorg. For i morgen endte vår tid sammen. Jeg skulle reise, og jeg visste ikke hvordan fremtiden ville bli. Med ham? Uten ham? Det siste alternativet var ikke til å holde ut. Jeg ville heller dø enn å tilbringe en dag til uten ham. Jeg hadde ventet på en slik mann i hele mitt liv. Jobbet for at han skulle dukke opp. Kysset mange frosker. Nå var han der. Å gi slipp på ham hadde jeg ganske enkelt ikke råd til, jeg hadde investert for mye.

Derimot var jeg i tvil om han kom til å beholde meg. En indre uro forsøkte å fortelle meg noe. Jeg følte meg hvileløs. Hvorfor var jeg urolig?

Vi var naboer, men hele formiddagen gikk uten at han ga lyd fra seg. Dette var vår siste dag sammen. Hvorfor hørte han ikke fra seg? Hadde jeg gjort noe galt? Jeg forsøkte å distrahere meg selv med å vaske leiligheten. Det var kun en låneleilighet. Den var ikke min. Mitt eget hjem var et annet sted, og dit skulle jeg i morgen. Jeg var derfor nødt til å vaske den. Jeg gikk i gang. Hentet mopp og bøtte. Fylte vann og grønnsåpe i bøtta. Men mest av alt hadde jeg lyst til å gråte. Tårene presset på.

Han hadde sendt så blandede signaler den helgen. Men jeg våget ikke å be ham forklare. Våget ikke å be om klar tale. Hvorfor våget jeg ikke? Var jeg redd ham? Kanskje. Men jeg var mest redd for å ødelegge noe som føltes veldig skjørt. Det var som om han med hele sitt kroppspråk advarte meg, “don`t rock the boat”.

Først ut på ettermiddagen kom den velkjente sms lyden. Plutselig våknet jeg til liv igjen. Full av spenning plukket jeg opp telefonen. “Klar til å gå på jobb?”. “Ja” svarte jeg. “Klar kl 15”. Vi skulle ha vakt sammen, og slå følge til jobb. Noe vi hadde gjort helt siden vi ble kjent. Han insisterte på å slå følge hver eneste dag.

Kl 15 stod jeg utenfor døren hans. Jeg trengte ikke å gå langt, hans dør var kun tre meter fra min. Han kom ut. Jeg forsøkte å lese humøret hans. Ventet på klarsignal om at jeg kunne slappe av, at han var blid og mild. Men han var ikke det. Han var sur. Han skyldte på bakrus fra festen kvelden før. En fest han hadde holdt for kollegene våre, og som han insisterte jeg skulle være med på, selv om jeg hadde jobbet kveldsvakt, ikke var hjemme før klokka 23 og var trøtt og sliten. Men han hadde banket på min dør nesten umiddelbart etter at jeg kom innenfor dørterskelen. Han hadde nærmest tryglet om at jeg ble med på festen. Jeg tenkte “han vil så gjerne ha meg der, han er kanskje litt utrygg på de andre og derfor er det trygt at jeg er der”. Jeg ga etter, hentet en cider i kjøleskapet og gikk den korte veien over til ham, i tøfler.

Jeg husker at jeg bare såvidt hadde rukket å sette meg ned og begynt å småprate med en kollega, før han utbrøt, foran alle; “Daniel liker å titte inn gjennom vinduet mitt om natten”.

For en pussig ting å si, tenkte jeg. Men når sant skal sies, så reagerte jeg med et skuldertrekk. Jeg var for trøtt til å reagere. Han hadde dessuten sagt så mange tvetydige ting de siste ukene.Og reaksjonen fra publikum var nok heller ikke den han forventet. De kikket litt underlig på ham, som om de spurte “hva er poenget ditt”? Han ble litt forfjamset.

Jeg reiste meg for å gå ut og røyke en sigarett. Han ilte etter. Hvorfor gjorde han det? Var han redd for at jeg skulle gå? I dag vet jeg at han ville suge i seg siste dråpe med narsissistisk forsyning. Han var nødt til å se om hans uttalelse hadde såret eller sjokkert meg. Men han fikk ingenting. Jeg var slik jeg pleide. Jeg tente sigaretten og inhalerte den deilige nikotinen. Han stod taus ved siden av og betraktet meg. Plutselig sa han “du, hva vi har handler ikke bare om tid og sted”. Så rart, tenkte jeg. Jeg hadde sagt nøyaktig det samme bare et par dager i forveien. Det var mine ord han gjentok. Samtidig ble jeg beroliget. Så han hadde tenkt å holde fast i meg. Slapp jeg nå å uroe meg for fremtiden?

Oppmerksomheten bykset tilbake til nåtiden. Denne søndagen. Vi var på vei til jobb. Ruslet forbi de samme husene som vi hadde gjort hver dag de siste ukene. Han sa ingenting. Bare gikk ved siden av meg som en lojal hund. Det var inntrykket jeg hadde fått av ham i løpet av denne tiden. En lojal hund. Det fremkalte omsorg i meg. Som en sårbar og litt aggressiv hund som av og til bet etter meg, men som aldri forlot min side. Jeg hadde ikke hjerte til å avvise ham, derfor fikk han lov til å dominere dagene mine.

Vi skiftet til arbeidstøy i taushet. Gikk opp på avdelingen. Begynte med de daglige rutinene hver for oss. Jeg tok imot rapport i min gruppe. Begynte å dosere medisiner. Delte dem deretter ut til mine pasienter, de var cirka tolv. Redde deretter sengene til de som var utskrevet den dagen. Det var ikke mange. På søndager skrev legene ikke ut mange, for de hadde ikke tid. Deretter forberedte jeg middagsserveringen. Etter middag skiftet jeg sårbandasjer og venefloner på de som trengte det. Jeg hang opp væskeposer, målte blodtrykk, temperatur og puls innen kveldsvisitten. Legen kom kl 19. Vi gikk gjennom pasientene inne på kontoret. Nye forordninger ble notert og iverksatt. Legen ønsket å forandre medisindoseringen til noen av pasientene. Jeg forandret forordningene på medisinkortene. Dobbeltsjekket at jeg hadde gjort det riktig. En kommafeil kunne være fatal. Men jeg brukte lenger tid enn vanlig. Hodet var ikke med meg i dag. Ikke i dag heller. Tankene gikk hele tiden til P. Han gikk riktignok rundt på samme avdeling, og vi passerte hverandre i korridoren av og til, men han så rett gjennom meg som om jeg ikke eksisterte.

I et rolig øyeblikk tok jeg heisen ned i kjelleren og snek meg ut for å ta en sigarett. Det var deilig å slippe å forholde meg til noen i fem minutter. Mitt indre jobbet hele tiden på høytrykk. Det opplevdes forstyrrende å forholde meg til kolleger og pasienter og deres krav. Energien jeg brukte på å opprettholde en fasade var enorm. For jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg. Det var så banale ting pasientene krevde av meg; mer kaffe, eller så skulle de tisse, eller så var de skeptiske til medisinene de fikk, “dette er ikke mine medisiner!”. “Jo” svarte jeg så rolig jeg kunne, “du er på sykehus fordi medisinen du pleier å ta ikke lenger virker. Da må du regne med at legen forandrer medisinen din, for å se om det hjelper”. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg måtte returnere med medisinen fordi jeg lovet å dobbeltsjekke den, selv om jeg visste at den var riktig. Det var tid jeg egentlig ikke hadde, for så mye annet ventet på å bli gjort.

Egentlig burde jeg ikke vært på jobb, så åndsfraværende som jeg var. Jeg kunne gjøre alvorlige feil. Og klumpen i magen lå der, tung og angstfremkallende. P fortsatte å ignorere meg. Kunne han ikke i det minste anerkjenne meg med et smil? Eller var han også trist fordi våre veier snart skulle skilles? Jeg hadde inderlig lyst til å tro det siste.

Endelig, og dessverre, ble klokken 22 og våre avløsere dukket opp. Endelig, fordi vakten var over. Dessverre, fordi det nå kun var timer til jeg skulle forlate P, med morgenflyet. Og ingenting rundt vår relasjon føltes avklart. Jeg stresset på innsiden. Etter avgitt rapport så gikk vi sammen ned i garderoben, fortsatt tause.

Vi skiftet til privattøy uten at vi kunne se hverandre. Det var en skillevegg imellom. Men vi kunne prate sammen. Men ingenting ble sagt. Jeg tømte lommene for utstyr; sårteip, en rull med bandasje, noen ubrukte sprøyter, en liten lommelykt. “Vil du ha noe av dette?” spurte jeg ham, bare for å bryte stillheten. “NEI!” skrek han aggressivt tilbake. Jeg skvatt. Jeg fortsatte å rydde i skapet mitt, fordi det var min siste vakt. Jeg stod med hodet i skapet for å forsikre meg om at ingenting ble gjenglemt. Plutselig merket jeg at hårene reiste seg i nakken. Hva var det ubehaget for noe? Jeg rettet meg forsiktig opp igjen. Snudde hodet langsomt. I øyekroken så jeg en skikkelse som stod nesten helt inntil meg. Det var ham. Jeg snudde hodet litt til, men løftet det ikke. Ville ikke se ham i øynene. Jeg merket at dette ikke var et godt tegn. Han stod der, i bar overkropp, musklene spent, armene hengende litt ut fra siden, som om han var klar til å angripe meg.

Jeg ble gråstein på et øyeblikk. “Jeg må visst tisse innen vi går hjem” sa jeg så uanfektet som mulig. Jeg smøg meg forbi ham. Han stod så tett at det nesten var umulig å ikke gni meg inntil kroppen hans, men det ville jeg ikke med den aggressive energien som kom fra ham. Jeg gjorde meg heller til slangemenneske, og klarte å åle meg forbi uten å berøre ham.

Jeg smatt inn på toalettet og låste døren. Jeg måtte ikke tisse. Men jeg måtte vinne tid. Hva foregikk der ute? Jeg ble værende på toalettet kanskje i ett minutt eller to, det var vanskelig å estimere tiden. Plutselig hørte jeg “kommer du snart?”. Stemmen hans var normal igjen. Hvordan kunne han skifte stemningsleie på et øyeblikk? “Kommer!” svarte jeg og lot som jeg var uberørt. Jeg skylte ned i toalettet, selv om jeg ikke hadde brukt det og gikk forsiktig ut.

Han stod og ventet ved utgangen. Han virket sur. Men det var normalt. Det fantes ikke spor av den aggressive oksen som kun to minutter tidligere stod og truet meg. Borte som dugg for solen. Hvordan er det mulig, tenkte jeg. Hvem er egentlig denne mannen?

Vi gikk ut på parkeringsplassen. En felles kollega skulle gi oss skyss hjem. Jeg var fortsatt berørt av hendelsen i garderoben. Vi stod litt utenfor bilen hennes. Både hun og jeg røk sigaretter. Jeg forsøkte å smile og småprate med henne. Men jeg stotret. Forsøkte å le, men det ble keitete. P hadde trukket seg litt unna og betraktet oss på avstand. Da la jeg merke til det. Blikket. Det var djevelens blikk. Et skadefro blikk. Smilende, men ikke varmt. Øynene var fulle av forakt. I en brøkdel av et sekund fattet jeg det. Han hater meg. Tanken ble borte igjen på et øyeblikk, forvirret av vår historie de siste ukene. Men likevel, for første gang fattet jeg i et glimt hvem han var.

Vi kjørte hjem. Jeg fortsatte å småprate med vår kollega. Han satt mutt i baksetet og tittet ut av vinduet.

Da vi kom hjem spurte han om vi skulle spise kveldsmat sammen. Det var blitt så sent at det var mer riktig å kalle det nattmat.

“Jeg har ikke noe” svarte jeg, “jeg har spist meg ut fordi jeg skal dra i morgen”.

“Du kan få av meg” sa han.

“Jeg trenger ingenting, men du kan ta maten din med inn til meg og holde meg med selskap mens jeg rydder”.

Fem minutter senere kom han inn med en tallerken med brødskiver som han hadde smurt til seg selv.

Han satt og åt i taushet mens han betraktet at jeg ryddet i kjøkkenskapene. Tørrvarer og matrester jeg ikke hadde brukt la jeg i en pose til ham. For hver ting jeg fant spurte jeg “liker du dette?”. Han nikket. Dette gjentok seg til skapene var tomme. Han ville ha alt sammen. Selv ville jeg ikke ha noe, på grunn av den begrensede mengden med flybagasje jeg kunne ta med meg.

Jeg var sorgfull. Hans merkelige adferd den kvelden, som han aldri ga noen forklaring på, samtidig som han ikke syntes å ha noen beroligende ord gjorde at jeg ga ham opp. Ihvertfall der og da. Det var bedre å sørge over oss alene enn med ham tilstede. Hva hadde jeg forventet? Jeg aner ikke. Kanskje var det naturlig av ham å foreslå at vi skulle dele seng denne siste natten. Jeg ønsket det. Men jeg forstod at jeg ikke kunne ha normale forventninger til ham. Jeg sa “nå må du gå. Jeg skal opp tidlig og må legge meg”. Der og da var jeg svært lei av ham. Mitt kroppspråk må ha avslørt det, for han reiste seg litt forfjamset opp. Det selvsikre uttrykket forsvant. Han syntes å lete etter ordene, han som vanligvis var så munnrapp. Han fikk sagt “eh… vil du jeg skal hjelpe deg med bagasjen i morgen?”. “Nei” svarte jeg. Ikke nei takk. “Det klarer jeg selv”. Jeg lød nok mer bestemt enn han var vant til, for han fikk plutselig hastverk. Han ble forvirret av den plutselige avvisningen. Han skyndet seg bort til meg, tok meg i hånden. Ingen klem. Intet kyss. Han sa noen ord til avskjed som hadde passet bedre til en forretningsforbindelse.

Der og da føltes det vemodig og vanskelig, men samtidig godt å bli kvitt ham. Jeg avsluttet ryddingen og gikk for å legge meg. Det ante meg at de neste dagene og ukene ville bli svært vanskelige. Men jeg orket ikke å tenke så mye mer. Det var sent. Jeg var så sliten i hodet.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

 

12 kommentarer
    1. Ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Tenker ikke på den beskrevne historien konkret, men på usikkerheten de skaper, ambivalensen. Det at du aldri vet hva som vil være neste trekk. Man kan ikke leve sånn. Vi har seriøse jobber, folk og dyr som trenger oss i vår fulle oppmerksomhet. Det er et tegn, hvis noen, uten at du skjønner hvorfor, får deg til å fungere dårlig. Det nytter ikke. Vi kan ikke leve sånn. Sånn sett var historien en sterk påminnelse.

    2. En virkelig stærk historie , jeg blev helt påvirket af den. Den minder mig så meget om min sidste tid med min ex N. Puha…godt vi kom væk fra de forstyrrede mennesker. Jeg kom til at tænke på en nytårsaften..vires sidste sammen. Vi var sammen med venner for at fejre det nye år, pludselig skiftede N humør og begyndte at sige at jeg havde talt dårligt om vores datter. Min veninde hørte det og sagde..nej du har misforstået det, det gjorde hun ikke. N s humør var herefter dårligt, han overså mig totalt. Snakkede ikke til mig og da kl var 24 og de andre par holdt om hinanden og ønskede Godt nytår, skulede han bare ondt til mig. Vi gik i seng uden et ord og næste dag , lod han som ingenting. Vi skulle køre hjem , en tur på ca 15 min. Ingen sagde noget, men pludselig sagde N ..min kollega K har forresten fået konstateret kræft…det var så malplaceret og jeg svarede..gråstensagtigt, det var synd for hende, men når vi kommer hjem, pakker jeg mine ting, jeg vil ikke det her mere. Derefter tavshed igen. Jeg pakkede det mest nædvendige og tog hen til noget familie. Desværre blev jeg nød til at tage hjem igen pga arbejde..tre dage efter. Endnu en runddans kunne starte. Jeg tog væk ca syv- otte gange, før jeg endelig klarede at blive væk for altid..

    3. Jeg tror hver eneste høytid siste året har vært ødlagt av P. Både romjulen, nyttårsaften, påsken og 17 mai.
      Og jul og nyttår året før der igjen.
      Hva er det som gjør at de blir ekstra fæle rundt høytider?

      1. De får ekstra tilfredsstillelse av å ødelegge spesielle begivenheter, slik som høytider, bryllup, eksamener, oppkjøringer til førerkort etc.
        Objektet har spesielle forventninger til slike begivenheter. P/n klarer ikke å motstå den saftige narsissistiske forsyningen de får av å sabotere forventningene til objektet.
        En vanlig strategi er å bygge opp forventningene hos objektet, p/n kan si “i år blir julen ekstra fin” eller “på lørdag så går vi på restaurant og kino, bare du og jeg, det skal bli helt spesielt”. Når dagen så kommer så kan p/n finne på å avlyse, ganske enkelt ikke dukke opp, eller dukke opp men være sur og kranglevoren.
        Dagen innen en viktig eksamen eller et jobbintervju så kan p/n si “jeg synes du og jeg skal treffe andre mennesker” eller noe annet som gjør objektet opprørt og ukonsentrert på den viktige dagen.
        Ingenting av dette er tilfeldig, alt er planlagt.

        1. Nyter å ødelegge andres glede.
          Nyter å gjøre en markering av at de mest selvsagte sosiale normer og koder ikke gjelder dem.
          Nyter å markere at de ikke har noen sosiale forpliktelser for andre enn seg selv.
          Nyter å svikte; og se ansiktsuttrykket ditt når du forstår at selv de mest selvsagte forpliktelsene, og derav forventningene; ikke gjelder dem. Slik at det går utover deg/noen på en skuffende eller stygg måte.

    4. Jeg så i ettertid, etter bruddet, hvor godt dette stemmer. Klarte ikke å se det før. Når jeg skulle ha viktige eksamener skjedde det alltid noe drama i forkant. Det var så vidt jeg klarte å stå i det. Flere julefeiringer lagde han drama i forkant av etter først å ha skrudd opp forventningene. Jeg trodde alt var vel og glede. Husker spesielt en julaften vi skulle til foreldrene mine. Trodde alt var vel og bra inntil han plutselig bestemte seg for at jeg ikke hadde på nok sminke. Han terroriserte meg med at jeg skulle virkelig male meg. Da jeg ikke ville dette helte han ut sminken min i vasken. Rasende. Vi endte opp over en time for sent til middagen, og jeg i elendig sinnstilstand hele kvelden, Hadde nesten glemt det. Det var mange andre episoder også i forkant av noe som skulle være hyggelig. Jeg skjønte det ikke da, men skjønner det nå: Han fikk kjempepåfyll av å skru opp og så ødelegge forventninger.

    5. Er det noen flere som har opplevd det som at p/n har en type spenning i seg før store høytider? Vil ikke kalle det en nervøsitet, heller mer som en type forventning om noe jeg ikke greier sette fingeren på. Som ung tenkte jeg at p/n kanskje gruet seg til jul, kanskje minner som trigget frem en reaksjon som gjorde at det ble satt i gang et drama for å døyve noe hva det enn måtte være. Å kjøre ut julegaver lillejulaften var noe som alltid fremkalte et enormt uforståelig raseri, som om bryteren med varmt lys ble skrudd på blant folk og ble slukket straks folk var ute av syne eller hørevidde. Og raseriet eskalerte den dagen mens alle andre i familien gjorde alt vi kunne for å bli ferdige til julaften. Kan ikke glemme atmosfæren der jeg stirret på fatet under julemiddagen for å ikke vekke oppmerksomhet eller sinne, som å sitte på eggeskall, år etter år. Jeg fikk ofte en følelse om at p/n følte seg forurettet av noe, som en alternativ verden som ikke er mulig å forstå. For ingenting annet enn p/n sin oppførsel virket unaturlig. Som voksen er det mer uforståelig at de indre bremsene svikter så mye at barn må føle frykt under en høytid som kan gi så mye glede. Fordi det er en gave i seg selv å gi et medmenneske ro og glede. Spesielt i en høytid som handler om fred.

      1. Jeg ser du spør åpent, men jeg tillater meg å komme med noen tanker omkring din interessante observasjon.
        Psykopater er ondskapsfulle. Dette er ikke “skadede mennesker”. Rent medisinsk kan de kanskje beskrives som skadet, men man kommer ikke nærmere menneskelig ondskap enn en psykopat. Psykopater er derfor definisjonen på ondskap. Det er variasjoner av psykopater man spiller på i skrekkfilmer og thrillere. Grunnen til at slike karakterer fungerer, er fordi mennesker med slike trekk finnes.
        Sett dette så opp mot høytider. Høytider er (stort sett) tuftet på glede og hyggelig samvær – ondskapens motsats. Det er ingen tvil om at psykopaten er ukomfortabel med nestekjærligheten man assosierer med høytider. Det er fullstendig utenfor deres komfortsone. Kanskje dette er forklaringen på din opplevelse.

    6. Det er et spændende emne, det der med P og højtider. Jeg kommer fra en familie, hvor højtider var hyggelige, vi gjorde meget ud af dem, men på en hyggelig og afslappet måde. Min ex P derimod HADEDE julen sagde han. Alligevel kunne han godt lide den gode mad, god vin m.m. Men noget han absolut ikke kunne klare var…at jeg glædede mig , hyggede mig og slappede af. Han gjorde alt for at skabe drama, ødelægge højtiden og jeg ser nu, at han sikkert var misundelig på mig, der havde den evne at kunne hygge mig og slappe af. Han virkede som om han var på overarbejde hele tiden, i jagten på narcisistisk forsyning. Dengang troede jeg bare han var en rastløs person, der ikke hvilende i sig selv. Gennem kundskab om psykopati har jeg nu forstået, at han er en forstyrret person, der ødelægger alt for sine nærmeste og når dette er opnået, ligger han sig tilfreds til at sove, mens vi andre er fuldstændig ødelagt . Han får forsyning af dramaet han skaber, vi andre bliver ødelagt af det. Når vi er ødelagte og helt nede , skøjter psykopaten videre efter et nyt offer han kan ødelægge….er det ikke skræmmende. Skynd jer væk, mens I kan. Et liv sammen med en psykopat er ikke et liv, det er en vej direkte i afgrunden. Psykopaten ænser dig ikke, han har fundet sig et nyt skinnende objekt….

    7. Høres ut som du var hans rival. Din avreise truet hans ego og eiendom (deg). Den følelsen sitter i hvert fall jeg igjen med når jeg leser garderobe-episoden og det øvrige

    8. Jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg er ute av det nå, men den altoppslukende greia om at jeg kunne kasta mitt gamle liv til hundene.. Skammer meg nesten over å ha blitt så oppslukt i noe som var så lite bra for meg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg