Vi har alle kun ett liv, og vi har selv et ansvar for å gjøre det beste ut av den tilmålte tiden vi har. Vår tilmålte tid er ikke rettferdig fordelt. Noen blir hundre år. Andre bare 40. Men alle har det til felles at det en dag er slutt.
Det er heller ikke kun et spørsmål om antall år. En person som kun ble 40 år, kan ha brukt sin tid bedre enn en hundreåring. Det handler om å fylle årene med liv, og ikke livet med år. Slik sett er det viktig å ikke kaste bort tiden.
Å oppleve at vi har sløst med tiden kan utløse forskjellige negative følelser som panikk, resignasjon og bitterhet.
Panikk fordi det går opp for oss at vi ikke utnyttet ungdommen slik vi burde, den ble frastjålet oss av en manipulator som ikke elsket oss, og nå vi har kort tid igjen. Dette er den opplevelsen de som går gjennom den noe flåsete betegnelsen “midtlivskrise” har. Den er altså meget vanlig, men ikke mindre ubehagelig av den grunn. Den som går gjennom en midtlivskrise har problemer med å forsone seg med den tiden de ikke kan få tilbake. De opplever at en viktig fase av livet er tapt, eller at de ikke utnyttet den godt nok. Kanskje brukte de den på å jobbe for mye – slik at de glemte å oppleve ting, på å ruse seg med alkohol eller sterke rusmidler, eller de valgte feil partner eller feil venner. Kanskje utnyttet de tiden maksimalt, men de vil ha mer av den.
Resignasjon fordi vi gir opp å ta kontrollen i våre egne liv. Vi fikk utdelt dårlige kort og tapte. De fleste, kanskje sågar alle, kamper har vi tapt. Kanskje klarte vi aldri å kvitte oss med den psykopatiske partneren eller forelderen, eller vi klarte aldri å mestre livet selv om den skadelige personen nå er borte. Nå er det bare å la dagene gå inntil slutten. Resignasjon er ofte et resultat av håpløshet. Vi har mistet troen på at det vi ønsker oss, kommer til å skje, og at vi kan påvirke utfallet av noe som angår oss. En opplevelse av resignasjon fører ofte til behandlingskrevende depresjon. Da går enda mer tid tapt, fordi man ikke gleder seg over den tiden man tross alt har igjen.
Bitterhet fordi psykopaten lever (tilsynelatende) livet til fulle. Vi sitter igjen alene, tappet for energi og med drøssevis av senskader. Man kan være bitter på seg selv, men de fleste som er bitre, er bitre fordi de legger skylden på eksterne faktorer og på andre personer, og de opplever at de aldri har fått oppreisning eller anerkjennelse for deres lidelse. Det er i utgangspunktet ikke feil å legge skylden på en psykopat som mishandlet deg. Problemet med bitterhet er at man glemmer de delene av livet som ikke har behandlet deg dårlig, fordi bitterhet er altomfattende. For en bitter person så er verden generelt urettferdig. Man kan for eksempel ikke være takknemlig, bitter og glad samtidig. Bitterhet utelukker alle andre positive følelser som kunne drevet deg fremover og gitt deg glede.
Disse følelsene trenger ikke være tilstede hele tiden, men de kan være tilbakevendende, og man blir aldri helt fri.
Jeg vil at leseren skal huske noen ting når man møter personer med disse følelsene, eller selv domineres av dem.
- De er ikke grunnløse. De er der av en grunn. Det er helt naturlige menneskelige følelser.
- Man kan ikke klandre eller fordømme noen for å ha dem, verken seg selv eller andre.
- Følelsene blir ikke plassert i deg av noen utenfra. Det er for eksempel ikke psykopaten som har gjort deg bitter. Psykopaten kan ikke “gjøre deg” noe som helst. Følelsene kommer innenfra deg selv. Selv om det føles som om du ikke kan styre følelsene, så er det dine egne tanker som har skapt dem.
Det varierer hvor lenge hver og en av oss var sammen med psykopaten.
Mange som leser her har hatt flyktige relasjoner med en eller flere psykopater, hvor relasjonene varte i kun noen uker eller måneder.
Andre har relasjoner som varte 20 år eller mer.
For alle gjelder det at man må inkludere rehabiliteringstiden, etter at selve relasjonen er over, men innen man finner tilbake til seg selv og menneskeheten igjen.
Vi snakker derfor om et betraktelig jafs av livet for de fleste.
Så hva blir det til. Var den tiden bortkastet eller ikke?
Både ja og nei.
Først må du spørre deg selv, hva ville du med livet? Hva var dine drømmer, ambisjoner og mål?
Forandret dine ambisjoner seg senere i livet? Forandret psykopaten dem?
Har du nådd noen av dem?
De du ikke har nådd, er det for sent? Husk at det meste verken har en tidsfrist eller en aldersgrense.
Hvis det er for sent, hvorfor? Er det som følge av alder? Mangel på energi? Hva hindret deg i å nå dem? Var det psykopaten eller andre faktorer som hindret deg?
Hva er grunnholdningen din til livet; skal gode ting komme til deg, eller må du selv kjempe for hvert eneste glimt av lykke? Kanskje befinner du deg et sted imellom; du forstår at du er din egen lykkes smed, men hvorfor skulle ikke du også oppleve litt hell innimellom?
Og kanskje aller viktigst. Hvem sammenligner du deg egentlig med, når du konkluderer at ditt eget liv, eller en stor del av det, var bortkastet?
Det er ingen tvil om at psykopaten var skjellsettende for de fleste av oss. Med det mener jeg, at hvis vi var på vei et sted da vi traff psykopaten, så ble vi avsporet. De aller færreste klarte etterpå å plukke opp tråden akkurat der den var. For de fleste så tok livet en helt annen retning etterpå. Det kan være at de opprinnelige målene ikke lenger ga mening. Eller man glemte dem ganske enkelt. Tiden gikk og ambisjonene svant. Eller kanskje følte du deg så udugelig sammen med psykopaten, at du overbeviste deg selv om at dine tidligere mål var urealistiske.
Derfor tenker mange tilbake på livet som “før” og “etter” psykopaten. Det kan sammenlignes med å ha opplevd krig eller en stor katastrofe.
De overlevende unge mennene etter skyttergravene i første verdenskrig hadde store problemer med å finne tilbake til samfunnet da det ble fred. Hvorfor? Fordi krigen påvirket ikke det sivile samfunnet på samme måte. Menneskene de unge mennene vendte tilbake til, klarte ikke å relatere til hva de unge soldatene hadde opplevd og fortalte om. Dette førte til ensomhet, isolasjon og fremmedfølelse. Lyder det kjent?
Som en kuriositet så opplevde ikke de overlevende soldatene etter andre verdenskrig det på samme måte, da de vendte tilbake til det sivile livet. Hvorfor ikke? Fordi andre verdenskrig påvirket det sivile samfunnet i mye større grad. De sivile i krigførende land opplevde massive bombeangrep, vold og opphold i konsentrasjonsleire. Da soldatene vendte hjem etter krigen, så oppdaget de at menneskene de vendte hjem til var like traumatiserte som dem selv. Det skapte fellesskapsfølelse og gjenoppbyggingsiver. De to mest traumatiserte landene, Japan og Tyskland, ble gjenreist på rekordtid. Kollektivt traume skaper med andre ord ikke dysfunksjonalitet, men sammenhold og styrke.
Vi som har vært sammen med psykopater, har nok mest til felles med soldatene fra første verdenskrig. Folk flest forstår oss ikke, derfor isolerer vi oss. Vi deltar ikke lenger i samfunnet, selv om vi fortsatt befinner oss i det. De fleste av oss har jo ikke flyttet til et hus i skogen. Vi er fortsatt omgitt av mennesker i det daglige. Distansen til andre er ikke fysisk, men emosjonell og eksistensiell.
Det er med andre ord ikke nok å ha “overlevd” noe, for å glede seg over å være i live.
Så til spørsmålet om tiden med psykopaten var bortkastet.
Det første handler om forsoning. Gjort er gjort. Du kan ikke forandre fortiden. Du kan ikke glemme den eller fortrenge den. Den er en del av deg nå. Ba du om det? Nei, men det spiller ingen rolle. De overlevende etter Titanics forlis ba ikke om at skipet skulle synke, men det skjedde. Det eneste de kan klandre seg selv for, var at de kjøpte billett. De kunne valgt hvilket som helst annet skip, men de valgte Titanic.
Du gjorde også et valg da du ble sammen med psykopaten. Du kunne ikke vite at relasjonen kom til å havarere.
Men det kan hjelpe deg å forsone deg med det, at du selv foretok et valg.
Forøvrig havarerer de fleste relasjoner, både vennskap, ekteskap og romantiske relasjoner. Betyr det at alle har kastet bort tiden sin på hverandre? Tror du folk går rundt og tenker at de kastet bort tiden sin på alle de ikke lenger har kontakt med i dag?
Det andre er at din opplevelse er unik, den er spesiell. Ville du aller helst opplevd det samme som alle andre. Ja? Det er helt i orden. Men hva er spesielt ved det? Hva gjør dem interessante i dag, de som hadde samme livsløp som alle andre? Er ikke grunnen til at du ikke lenger føler tilhørighet med dem, fordi de oppleves trivielle? Deres problemer er små. Deres hverdager små. Deres liv små. De har ikke lært noe av betydning.
Du har selv kanskje ikke blomstret, men du har vokst. Du har vokst noe vanvittig.
Det tredje du må huske er at ingen får oppleve alt. Du føler du har gått glipp av noe. Men alle får kun se en liten flik av hva livet har å by på. De fleste lever sine liv innenfor en meget begrenset sfære. Ingen får det beste fra alle verdener. Man kan ikke både leve i Oslo og New York. Du kan bo det ene stedet og besøke det andre. Men mens du er i New York på ferie, så går du glipp av hva som skjer hjemme i Oslo. Og i Dubai. Og i Sydney. Mens du bor i Oslo, så går du glipp av hvordan det er å bo i vakre Kragerø, eller i eksotiske Hammerfest, eller i et annet land enn Norge.
Når du kjøper en ny bil, så får du ikke opplevelsen av å kjøre et annet bilmerke. Du mister også opplevelsen av å eie en båt eller en hytte, fordi du prioriterte bilen.
Når du velger psykologistudiet, så får du aldri oppleve hvordan det er å studere til lege eller lærer.
Når du skriver bøker, så får du aldri oppleve hvordan det er å være toppidrettsutøver.
Når du velger en partner, så går du glipp av alle andre partnere. Jeg oppfordrer ikke til utroskap her. Jeg bare forteller at ingen får alt. Du får heller ikke oppleve friheten ved å være singel.
Faktisk så går alle glipp av det meste, hele tiden. Så ja, du gikk glipp av mye sammen med psykopaten, akkurat som alle andre.
Men du levde jo sammen med psykopaten. Du levde faktisk til det fulle. Tenk på alt du gjennomgikk av følelser, undring og forvirring. Den berg- og dalbanen! Ikke alt var behagelig, men du levde virkelig. Det var ikke kjedelig et øyeblikk. Jeg kan love, at ingen sover seg gjennom en relasjon med en psykopat.
Og etter relasjonen så ble du en detektiv. Du ble nysgjerrig på livet og menneskets natur. Du søkte etter svar. Du stilte spørsmål. Du var fokusert på å løse mysteriet, som psykopaten er. Og du løste det!
Og underveis så ble du bedre kjent med deg selv enn du noensinne tidligere har vært.
Som jeg skrev til en leser i kommentarfeltet, det er å leve!
Mener du fortsatt at tiden var bortkastet?
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏👏 Tusen takk 👏⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️🌟☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️☀️⭐️⭐️⭐️⭐️👍💫🌟⭐️👏⭐️👏
Værsågod!
Når jeg nå vet utkommet av min tid med min P/N, så tenker jeg at det er bortkastet tid. Men når jeg tenker på endringen i meg selv, opplevelsen, rusen og spenningen jeg fikk oppleve, så var det ikke bortkastet tid. Og opplevelsen, rusen og spenningen var det hodet mitt som kreerte, egentlig ikke P/N. For de fysiske treffene leverte aldri. Det var ikke så mange av de på disse årene, men jeg gikk alltid til treffet med hjertebank, yr forventning og spenning. Og jeg gikk derfra som en nedverdiget “skjemt” hund. Og en dyp smerte etterpå. Da var det bare å bygge seg opp igjen. Jeg “tilga” ham alltid, for jeg “glemte” litt ut hvor nedverdigende og rart det hele var. Så kom den enorme spenningen og rusen tilbake når han tok kontakt igjen. Men når jeg var “høy” på ham, så var det ikke den ting jeg ikke kunne gjøre og klare – Spesielt i begynnelsen når jeg ikke forsto og visste noe om P/N. Jeg var helt euforisk. Men så var livet helt svart når han var borte. Nå er han borte for godt. Han har forstått at jeg vet hva han er, i tillegg er han ferdig med meg. Jeg har blitt for gammel og stygg for ham. Og dette er for det beste – jeg vet jo det. Men du verden så tomt livet er nå. Ikke lenger gå og vente på de random meldingene, ikke kjenne hjertebanken lenger når jeg åpnet meldingen for å se om det var fra ham. Jeg klarer ikke å forestille meg at noen mann kan bli spennende igjen etter P/N. Jeg føler meg helt “skrudd” i hodet. Så jeg lurer av og til på om jeg blir “normal” igjen etter disse årene med min P/N?
“Jeg klarer ikke å forestille meg at noen mann kan bli spennende igjen etter P/N.”
En sommer for mange år siden så arbeidet jeg på sykehuset i Kirkenes. Det er jo en grenseby til Russland. Jeg hørte derfor historier om russere, og især russere i Nikel – en russisk by som er synlig fra grensen. Jeg ble fortalt at innbyggerne i Nikel var fattige, og mange klarte ikke å betale husleien. De ble derfor ofte kastet ut av deres hjem. Før de dro, så knuste de alle vinduene i boligen, fordi hvis de ikke fikk bo der, så skulle heller ingen andre kunne bo der.
Psykopatene gjør det samme med oss. Før de drar – enten de forkaster oss eller vi forlater dem – så skal de ødelegge oss for andre.
Psykopaten knuste dine vinduer før han dro. Nå er det vanskelig for en annen å flytte inn. Du må først sette inn nye vinduer.
Spørsmålet du må stille deg er, vil du ha trygghet eller varme, eller vil du ha en rus? Kan du få begge deler av samme mann?
Virkelig godt skrevet…
På dårlige dage, syntes jeg, at jeg har spildt mange år af mit liv sammen med min ex N. På gode dage ( de fleste ) syntes jeg at jeg har haft et spændende, udfordrende liv. Jeg har oplevet meget og tiden sammen med en coveret narcisist har lært mig meget. Jeg har fået en masse kundskab og viden omkring denne forstyrrelse, noget jeg ellers ikke havde anet eksisteret. Jeg har i hele mit samliv med N , kæmpet for at bevarer den jeg var og det har han ikke kunnet tage fra mig. Hvilket jeg er stolt af. Man udvikler sig af konfliker og dem havde vi mange af, alligevel er tiden efter N anderledes. Stille og roligt, uden bjerg og dal . Jeg har ikke fundet en ny mand efter N, han har haft mange. Jeg kan godt være lidt skræmt over , om jeg skal være alene resten af min tid. eller om kærligheden venter derude. Jeg håber på at møde en, der ikke er så forstyrret, bare opleve helt almindelig kærlighed. Det har alle vi…herinde…fortjent.
Nemlig 🙂
Takk for å ta opp et viktig tema. Og takk for gode kommentarer og innspill. Da jeg avsluttet med min siste helseskadelige muligens-p/n for noen år siden, tenkte jeg og mente da, at jeg hadde lært og fått en innsikt hen aldri skulle få vite at jeg var takknemlig for å ha fått.. I dag føles det fortsatt som at vinduene i huset mitt er knust, møblene slått til pinneved. Jeg lever er ganske greit liv, men jeg tør ikke å se meg selv i noen nær relasjon igjen. Og mener ikke her vennskapsrelasjoner… Til det er min tiltro til “tenningsmønster” (hvem jeg tiltrekkes av) og egne vurderinger i den retning helt fraværende. Jeg stoler ikke på meg selv. Og jeg tør ikke stole på andre heller, og tenker ikke å skulle inngå en ny relasjon en gang. Slik sett “fratok” p/n meg min fremtid. Jeg vet det er jeg som må vaske hen ut, skifte vinduer og å reparere innbo. Livet er til å leves, hverdagene er stort sett uten bølger og masse ståhei. En stor lettelse! Men min tiltro til meg selv har fått en alvorlig knekk jeg ikke vet om noen gang klarer å reparere. Håpet er der. Og mye indre arbeid gjenstår.
I forbindelse med det nylige dødsfallet til Matthew Perry, så leste jeg en artikkel om hans liv. Han hadde det visst ikke så lett. En gang fikk han en diagnose som jeg aldri har sett skrevet på den måten før, “frykt for kjærlighet”.
Jeg vet ikke hva som ligger i det. Jeg ble bare fryktelig nysgjerrig. Jeg tror mange ting kan ligge bak frykt for kjærlighet.
Kanskje er det derfor vi valgte en som ikke kunne elske oss?
Men enda mer relevant er det kanskje etterpå. Når slike som deg skriver at dere har problemer med å finne en ny kjæreste. Mange mener det skyldes “mangelen på rus”. Hvordan kan en normal person gi meg den samme rusen, spør mange.
Men kanskje handler det også om en frykt for kjærlighet, eller rettere “frykten for et knust hjerte”. Dette er ubevisst, men kroppen husker. Den beskytter hjertet. Den tror at vi ikke tåler enda en lignende nedtur. Og kanskje har den rett. Den sørger derfor for at vi ikke blir forelsket igjen.
Dette berørte meg. Tror det også er sant. Jeg merker selv at når jeg er i min egenkjærlighet er det bare drama og kaos hos disse menneskene, og det appellerer ikke som det gjorde før. Jeg gjennomskuer, og Blir mer opptatt av energier og ser med helt nye øyne. Når jeg ser gjennom egne sår, tiltrekker jeg meg de som jeg har trodd jeg fortjener. De som ikke evner å elske. Og det går frem og tilbake, men det er interessant å se forskjell. Og psykopater blir ikke spennende når man er healet. Det tror jeg oppriktig, for da har man ikke behov for den rusen. Den rusen erstatter jo noe.. et tomrom? Som heller kan fylles gradvis med egenkjærlighet. Tror jeg.
Jeg opplever det akkurat slik du beskriver. Takk for at du satte ord på dette. Det oppleves for meg som noe av det verste å skulle endre.
Det eneste jeg klarer å forstå skal gjenopprette tilliten og vurderingsevnen i meg selv, er å arbeide med de traumer og mønstre som har lagt i meg i alle år, og som fjerne første meg inn i en slik skadelig relasjon i første omgang.
Endret tankemønster om seg selv, markerte grenser og klare, tydelige ønsker for en partner og for fremtiden. Måtte det hjelpe oss. Alt det beste ønskes deg og alle som må streve med ettervirkningene av slike relasjoner.
Og en stor takk til Daniel, som er så inderlig klok og tydelig i innleggene sine.
Uendelig takknemlig.
Det er virkeligt spændende det der. For mig er det ikke rusen jeg mangler ( dog vil jeg gerne mærke rusen..at blive forelsket igen) Det er for mig ikke det samme. Men jeg tror, som Daniel siger, at kroppen husker og passer på en og derfor er det så svært at finde en ny kærlighed i sit liv. Sådan må det jo så ikke være for en psykopat , han finder lynhurtigt et nyt offer..hans krop husker intet, for det har ikke lagret sig. Han opfatter jo konflikter som narcisistisk forsyning..måske det er derfor han lever det sorgløse, overfladiske liv. Han reflekterer ikke, det gør vi. Vi er ubevidste eller bevidste om, ikke at blive såret igen. Han er ikke såret…han er bare videre…..skræmmende..
Jeg kan ikke si at jeg har all verdens sympati med dem som savner psykopaten på grunn av rusen (!) vedkommende ga…
Jeg forstår ikke helt kommentaren din Ørnulf. Er ikke behovet for en slags Rus grunnlaget for all avhengighet? Og psykopater fyller helt åpenbart noe som objektet har behov for. Har man ikke det behovet lenger så tiltrekker man ikke seg ps. på den måten lenger heller, for de kan ikke feste seg på en lenger. Behovet for den såkalte rusen/virkelighetsflykten er åpenbart tilstede hos de fleste objekter for ps. tror jeg. Hvorfor skal man ikke da få noe sympati? Jeg tenker heller empati:-)
Dersom man har blitt utsatt for et helvete av psykopaten, og klart å komme seg unna, men likevel lengter tilbake og drømmer om og savner den “rusen” psykopaten ga, da er man ikke et offer, men en masochist.
Dette har man ikke kontroll på i begynnelsen. Det lærer man med tid og kunnskap. Hvem som helst kan bli manipulert og forført av en p/n. Du skjønner nok selv at kun et fåtall av disse er masochister.
At man i psykopatens nærvær kan la seg forføre, forstår jeg utmerket. Min kommentar handlet om når man er klok av skade, og i psykopatens fravær likevel savner vedkommende og “rusen” man fikk. Det tyder jo på at man kanskje innerst inne faktisk ønsker å bli behandlet dårlig.
Man savner ikke mishandlingen, men toppene. Love bombingen.
Jeg vil gi deg delvis rett. Mange som går rett i armene på en p/n, gjør det fordi de selv har vokst opp med p/n foreldre. Psykopaten er derfor noe de kjenner fra barnsben av. Selv om det skader dem, så oppleves det som kjent og forutsigbart. De vet hvordan de skal navigere rundt en p/n. De vet derimot ikke hvordan de skal navigere rundt en sunn partner.
Det handler ikke om masochisme, men at behandlingen speiler selvbildet. “Jeg er skitt, jeg fortjener under pari behandling”. Når de da utsettes for dårlig behandling, så er det trygt. Dette er 90% ubevisste prosesser. Objektet vet ofte ikke selv at deres selvbilde er så elendig, fordi de ofte er vellykkede på flere arenaer i livet. De tror at andre mer eller mindre har det som dem.
Det er med andre ord ikke mishandlingen de oppsøker, slik en masochist gjør. Men de har en meget høy terskel for misbruk og ser mellom fingrene med den. De reagerer ikke sterkt nok eller raskt nok på den, slik en sunn person gjør.
Ørnulf – Den kommentaren din vitner om at du ikke har vært utsatt for en P/N. Jeg har vært utsatt for en, og vet hvordan den rusen er. Mange sammenligner denne rusen med den du får av narkotika (eller at denne rusen er sterkere faktisk). Jeg har aldri brukt narkotika og kan absolutt ikke forstå at noen vil begynne med dette eller at det går ann å bli avhengig av dette. Men det finnes mange vrak som aldri kommer seg ut av denne rusen etter nakotika
Ikke bare har du vært utsatt for en psykopat, det virker som du oppriktig savner opplevelsen. Det ser man av din første post her, hvor du skriver om hvor euforisk og ruset du var sammen med psykopaten, og samtidig hvor tomt livet ditt har blitt uten psykopaten, og at du ikke klarer å interessere deg for normale menn.
Hvor blir det av avskyen for psykopaten, og innsikten om at psykopater er skadelige, ikke vil folk vel, og bør unngås?
Jeg synes bare det er fryktelig rart, spesielt på akkurat denne bloggen, med innlegg som forherliger psykopater og tiden man har tilbrakt med dem.
Jeg tillater meg å svare. Du beskriver her traumebånd. Ja, det er rart for en utenforstående, men har ingenting med å “forherlige” psykopaten å gjøre. Både blogg og kommentarer handler egentlig utelukkende om hvor skadelig p/n er.
Ørnulf – Det er derfor det er så bra å ha denne bloggen. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg ønsker meg tilbake til denne euforiske rusen selv om jeg vet at den/han absolutt ikke er bra. Det er helt utrolig. Nå vet jeg at det er traumebåndet, som Daniel sktiver. Og det er meget vanskelig å bryte. Men dette visste jeg ingenting om fra før.
Det er ingen motsetning i å kjenne på og være utsatt for psykopatens forkastelige behandling av deg..Du kan fortsatt elske psykopaten.Det er vel ingenting så vondt som å gå fra den man elsker..
Jeg er glad jeg har kommet styrket ut på andre siden.
Jeg er bitter på at jeg lot meg lure og ikke hørte på min indre stemme.
Jeg er forbannet på p og at jeg tillot en økonomisk parasitt å leve på meg.
Jeg får vondt når jeg tenker på alt jeg fant meg i.
Jeg er glad for kunnskapen jeg har fått.
Jeg er glad for å ha landet i meg selv og at jeg har et annet forhold til mennesker rundt meg.
Jeg er glad for at jeg har fått en mur av grenser og hva jeg tillater.
Jeg har lært at det finnes en menneske type man må beskytte seg for.
Jeg er trist for at jeg lot meg lure og bruke.
Jeg er glad for den jeg er idag -for idag hadde der ikke skjedd igjen.
Så sånn sett var den tiden med på å få meg til å lande i en ny sterkere meg og ikke bortkastet. Men ville vel helst vært erfaringen foruten.
Det irriterer meg at jeg fortsatt tenker på tiden som før og etter p.
Jeg er glad for at resten av livet mitt er uten p!
Så alt i alt var ikke tiden bortkastet- men en grusom opplevelse.
Men den viste og hvor sterk jeg er- vi er. Og det er en vannvittig styrke, følelse og noe å være kjempestolt av!
Det var en fin oppsummering av hva du kan være glad for og stolt av.
Og hva du, med gode grunner, kan være bitter og sint for.
Som et studie av sjeldne (men ikke så sjeldne som de offisielle tallene) og fremmede arter, så har det vært en sann gavepakke. Jeg føler meg heldig som dro ut på et sosialantropologisk feltstudie av et ytterpunkt de færreste blir innviet (sånn kan det føles), fordi det har utvidet mine horisonter og gitt meg et større repertoar i forståelsen av både normalpsykologi og patologi. Ikke minst har det gitt meg et nytt interessefelt.
På det personlige plan, føler jeg en tyngre styrke enn tidligere, den sitter stødigere og rommer mer. Det er interessant at du nevner krigen, for jeg kjenner på seier og en enorm stolthet.
Men først og fremst er horisontene utvidet og det kjennes fantastisk på en måte som vanskelig kan forklares.
Dette var det positive, som ene og alene handler om meg (og dere) og ikke motparten, som lever og ånder for/av vold i nære relasjoner og de alvorlige følgene det gir.
Det var en flott tekst fra deg, Daniel, med mye sannhet og håp.
Flott!
Jeg levde sammen med en kvinne i over 20 år. Skulle ønske jeg kunne viske dem ut. Vil aldri komme over hvor svikefull og kynisk utspekulert hun var. Jeg fikk en følelse i starten at at det var galt, men fortsatte. Min mor sa at du finner en kvinne og holder deg til det. Du skiller deg ikke over en krangel for da ville hun ikke respektere meg. Jeg var bedre enn de andre. Holdt på å gå fra henne allerede etter 1 år. Satt i bilen og hadde begynt å kjøre hjem. Fikk en gråtende kvinne på telefonen som sa at hennes foreldre aldri ville påvirke vårt forhold. Der gjorde idioten meg den største feilen i sitt liv. Jeg hadde jo egentlig skjønt tegningen da, men trodde på at dette kunne vi få til. Til slutt fikk jeg nok og gav faen i hele hennes familie, orket ikke mer akkord med ufyselige kryp som konstant prater nedsettende om sine venner og alt og alle. De mente de tilhørte overklassen og oppførte seg deretter. Jeg er en vanlig mann som er fornøyd bare jeg har fred ro, hus og mat. Jeg jobbet i barnevernet og var spesialpedagog. Hun sa at jeg var årsaken til at hun var blitt syk såkalt “ME”. Jeg tok ansvar for å få barn på skole og på annet de ønsket, hun var så syk stakkar. Men ting hun selv var interessert i da våknet hun og fikk sporet barna inn på sine “interesser”. Da var det aldri spørsmål om sykdommen hennes og at hun var utmattet. Så lenge hun fikk viljen sin var hun frisk. Så da jeg fikk nok av henne var jeg med ett psykopat og passiv agressiv. Jeg hadde ødelagt alt for henne. Jeg tiet alltid stille orket ikke krangle om alt for å ta hensyn til barna, men til slutt etter konstant stygge blikk og at hun ville ta opp alt sprakk det for meg. Da fortalte jeg henne sannheten om henne(somregel uten at barna var tilstede) og hun gråt alltid for at jeg var så ubarmhjertig. Levde på akkord i altfor mange år. Hun var utro og dro til elskeren sin da hun kjørte datteren min på skole og da hun var ferdigpult hentet hun datteren min og kom hjem. Min datter skjønner ingenting, er ferdig indoktrinert til selv å bli en hunndjevel. Da det ble slutt tok hun kontakt med familie, politi og barnevern. Hun snakket stygt om meg til alt og alle. Fikk nesten ødelagt meg og jeg vurderte selvmord for å slippe unna alt. Før skjønte jeg ikke at mennesker kunne være i stand til det eller ta en annens liv, men blir du presset til det ytterste og du ikke ser en eneste utvei så forstår jeg at noen gjør slikt. Kunsten er å holde seg borte fra mennesker som suger all livskraft ut av deg. I dag omgåes jeg få folk, orker ikke rett og slett, Jeg tror de fleste mennesker er et ondt vesen og egosentriske. Dette har lært meg mye og jeg burde ha tatt lærdom tidligere. I dag er jeg gift med en fantastisk kvinne. Jeg har virkelig fått livet i gave på nytt. Uten min brutale lærdom hadde jeg ikke funnet henne, for jeg kastet flere “kvinnelige bekjentskaper” på veien dit. Da så jeg varsellampene. Jeg diskuterer gjerne med andre menn/kvinner og forteller om erfaringer, både gamle og unge. Er blitt brutalt rett frem og sier det som det er. Har rådet flere til å komme seg vekk før det er for sent. Noen har takket meg for at jeg var så brutalt ærlig/de “rømte.” Ofte er kvinner ute etter å få “trygghet” som god økonomi, de er svært matrielle selv om de fremstår som noe annet. De utnytter menn med, hva kan du gi meg ? ok da kan vi være sammen om du gir meg det , det og det. Og mange menn er så trangsynte at de ikke ser de blir utnyttet. I brudd får somregel kvinnene omsorg om de slåss for det, mennene er jo ofte så svartmalt til diverse instanser at i rødstrømperpublikken Norge finnes det ikke sjanse for at mannen kan få rettferdighet. Min mamma blir i dag kvalm om hun hører navnet til min eks. så hun har heldigvis også lært noe. At noen ganger er et brudd det beste som kan skje. Mange kvinner er så kyniske at jeg har flere ganger for personen at du bør heller kjøpe deg sex et sted om du må, det er billigere enn den norske luksusprostituerte du var gift med. Heldigvis finnes det snille gode kvinner og de blir selvsagt passet på i et forhold, for hvem vil vel ikke holde på noe så fint. Desverre går kvinnelige psykopater og narsisister osv. under radaren for kvinnen er jo den svake part er det opplest og vedtatt her i landet. Kunne ikke vært mer uenig. Ut fra alle historier jeg har hørt fra menn og somregel går kvinnen når hun ikke får det gullet som hun helst vil ha. Det finnes håp om du vil erkjenne og lære av dine erfaringer. I dag er jeg gift med den mest fantastiske kvinne jeg vet om. Er så glad i henne at jeg blir nesten redd meg selv. Hun vet alt om min forhistorie og hun støtter meg slik at det er uvirkelig. Har bare vært sammen med henne i 6 år, og min eks var jeg sammen med i noen og 20 år. Hadde jeg i dag fått et valg om at du får leve dette livet en gang og du dør etter endt forhold, ville jeg valgt det kort livet på 6 år. For de andre årene var som å leve i helvete.Jeg er skuffet over meg selv, hvordan kunne jeg la det skje ? Hun tok også fra meg min datter og har ikke snakket med noen av de siden dette hendte. Heldigvis klarte jeg å redde min sønn. Han tok dette svært tungt og det vet ikke verken mor eller søster. At jeg reddet han er et mirakel. I dag er han en ung mann som ikke lar seg pille på nesen. Og han ser gjennom mennesker rimelig fort. Jeg er nesten bekymret for at jeg har lært han for mye brutalt og ærligt, men det var nødvendig for ellers hadde han ikke sittet her i dag. Ta vare på de som gir deg noe i livet og er snille, ikke forvent at de skal gi deg noe utenom hjertevarme, det er et krav!. At vi begge kom oss gjennom den tiden er et mirakel. Til slutt vil jeg si at ikke gi opp, du kan faktisk finne en annen, men innser du ikke at du selv har gått inn i feil mønstre vil du også få problemener i ditt neste forhold. Min nåværende elskede sier ofte at hun elsker meg og jeg er det beste som har hendt henne. Jeg er litt “negativ” og sier vis meg det i handlinger og slutt å fortelle meg det. Så mulig jeg selv er skadet som ikke tåler så mye positivitet. Men ord kan lett brukes “uten mening”. Selv sier jeg sjelden dette trolig på grunn av min egen lærdom, jeg liker å være en mann som setter det ut i praksis og viser det i handling. Jeg klarer bare ikke lyve med kroppsspråket mitt, så jeg er en lett fyr og forstå. Gleder meg over at jeg har funnet ei jeg kan dele min alderdom med. Mitt liv startet og gav meg mening da jeg ble 45. Det er aldri for sent. Livet er herlig om du er ærlig nok til å velge vekk de som ikke er “gode” mennesker.
Leit å høre din historie.
Tusen takk for at du deler.
Håper bloggen her får deg til å se at vi er mange ofre/objekter.
En viktig lærdom fra historien din, er når du forteller at du etter ett år var klar til å bryte. Du hadde satt deg i bilen og var i ferd med å kjøre bort.
Det er så viktig å ta de tidlige røde flaggene på alvor, innen man blir sløvet og “tilvendt”. De mest grusomme ting kan bli normalisert hvis man lever med dem lenge nok. Jeg er av dem som mener at førsteinntrykket alltid stemmer. Da mener jeg ikke nødvendigvis de første ti minuttene (selv om det ofte er nok). Jeg mener når man har kjent noen i seks måneder, enten det er en kjæreste, venn eller sjef. Da kan man trygt konkludere og bør handle på det.
Tusen takk ❤️ bloggen og også kommentarene er en god støtte og så gjenkjennbart.