Psykopaten ønsker å ta din verdighet

Psykopater og narsissister har urene indre liv. Deres tanker er fylt med voldsfantasier og perversjoner. De lyver, manipulerer og saboterer. De har ingen verdighet, men de skjuler det faktum med en meget overfladisk men blendende karisma. Det er vanskelig for normale mennesker å forestille seg hvordan det er å konstant bære på så mye hat, sinne og ondskap. Det er ikke engang berettiget sinne. Psykopatens hat er ikke rettet mot korrupte politikere, urett i verden eller mot personlige overgripere. Nei, deres hat er rettet mot enkeltindivider som er naive nok til å elske dem. 

Psykopatens hat er også rettet mot individer som psykopaten oppfatter har noe som han/hun ikke har selv. Det vil ofte dreie seg om materielle goder eller sosial status, men vel så ofte handler det om normale menneskelige egenskaper, deriblant verdighet. Verdighet er noe normale mennesker enten allerede har eller søker å oppnå. Det er vår realistiske oppfattelse av verdighet som gjør oss normale. Det betyr ikke at normale mennesker er verdige til enhver tid, men det betyr at vi vet når vi ikke opptrer verdig og søker å gjenopprette vår verdighet hvis den skulle gå tapt.

Dette vet psykopaten å spille på. I idealiseringsfasen så kan det virke som om han/hun ser opp til objektets verdighet, beundrer den og håper at noe av den kan smitte over på psykopaten ved ren assosiasjon – altså at psykopaten ved å tilbringe mye tid tett sammen med det idealiserte objektet, kan oppta noe av verdigheten og andre ettertraktede egenskaper som objektet måtte besitte. Dette kan forklare noe av intensiteten psykopaten oppviser i begynnelsen av relasjonen. Senere, når devalueringen slår inn, så synes psykopaten å ha gitt opp overbevisningen om at objektets gode egenskaper kan diffundere over på ham/henne, og i stedet overbeviser seg selv om at de samme egenskapene ikke lenger er ettertraktet. Psykopaten søker nå å ødelegge dem. 

Psykopaten og narsissisten elsker konflikt. I konflikt så har de muligheten til å briljere og få overtaket. Årsaken er at de fleste andre søker å unngå konflikt. Når man unngår noe, så blir man heller aldri god til å håndtere det. Så kanskje er normale mennesker, og i sær empatiske mennesker altfor diplomatiske. Kanskje er det dumt hva mange av oss har lært av våre foreldre; “å se mellom fingrene” eller “å vise seg som en bedre person”. I dette ligger nemlig at vi bør venne ryggen til konflikt, eller sågar det andre kinnet. Jeg kan se verdigheten i det, men det betyr også at de fleste av oss aldri har blitt særlig gode til å besvare konflikter. Når vi forlater slagmarken så vinner motparten per det som i sjakk kalles “walkover”. Det er også slik psykopaten ser det, går vi, så vinner han/hun.

Dessverre er det også vanskelig å vinne hvis vi velger å bli værende på slagmarken. Den forstyrrede grandiositeten som en psykopat og en narsissist opplever, gjør nemlig at uansett utfall på konflikten så klarer de å oppfatte seg selv som seierherrer. Derfor oppsøker de konflikt igjen og igjen, selv om de foran andre ofte har tapt ansikt. Problemet er at i deres indre så har de rett, hver gang. Deres selvinnsikt strekker ikke til, deres sosiale antenner mangler, og den grandiose selvoppfattelsen sørger sammen for at de alltid opplever en indre seier. 

I en krangel med en psykopat, så vil de forsøke å senke deg ned til et meget lavt nivå. Hvis du i kampens hete sier eller gjør noe hvor du et øyeblikk mister din verdighet, så er det dette psykopaten vil klamre seg til. Glemt er konfliktens årsak eller moralske dilemma. Det er hva du i et sekund skulle finne på å gjøre av uverdigheter i selve konflikten som blir det nye utgangspunktet. Det kan være snakk om bagateller, men i psykopatens hode blåses det opp til enorme proporsjoner. Psykopaten anser det som et maskefall; at objektet ikke er så purt som det forsøker å fremstå. Psykopaten evner ikke å forstå at normale mennesker av og til gjør dumme ting, men at de små avvikene ikke definerer deres karakter. Psykopaten forstår normale mennesker like dårlig som normale mennesker forstår psykopaten. 

Der hvor en normal konfliktpartner såret, i sorg eller på nøytralt vis forteller deg at du slo under beltestedet, så vil psykopaten med enorm skadefryd proklamere “DER dreit du deg ut. Akkurat DER mistet du din verdighet”. Det er dette de har ventet på. De trykker på våre knapper inntil vi sier ord vi normalt ikke ville sagt, avslører noe vi ikke burde eller sågar går fysisk til angrep på dem. Og når det skjer, så er det akkurat som om de får en orgasmisk utløsning av at de klarte å trekke oss så langt ned i gjørma. 

Det neste de da søker å gjøre, er å plassere skam i oss. Vi skal skamme oss over å ha sunket så lavt. Får de det til, det vil si å fremkalle rødme i oss, få oss tause, flaue og målløse, eller til og med en unnskyldning fra våre lepper, så er seieren ikke bare komplett, men dobbel. Rusen de får av dette gjør at de om ikke lenge vil søke en ny konflikt. Objektet – som helst vil unngå konflikt – blir forvirret av de stadige krigene. Har jeg ikke lagt meg flat nok? Hvorfor stopper det ikke? Objektet forstår ikke at psykopaten elsker konflikt, og at ved å legge seg flat så belønner objektet psykopaten for å krangle.

En sekundærdevaluering som skjer, er at objektet begynner å devaluere seg selv. Hvis man har en nær relasjon med en konfliktelskende psykopat, så vil uverdige hendelser skje så hyppig at objektet får problemer med å forene sitt ønske om å være verdig med sin faktiske oppførsel. Objektet begynner å skamme seg på fulltid over alle de etiske avvikene, fordi avvikene begynner å bli normalen. Spesielt mennesker som streber etter å være ekstra ordentlige, vil få problemer med sitt selvbilde etter kort tid sammen med en psykopat.

Det spiller altså liten rolle om du blir i konflikten eller forlater den. Psykopaten har i eget sinn vunnet uansett. Så hva kan du gjøre hvis du har en psykopat i livet som du er nødt til å forholde deg til? Det første du må gjøre er å skape en slags “unntakstilstand” i deg selv. Det vil si at hver gang du har med denne personen å gjøre, så er alt lov uten at det påvirker ditt etiske rulleblad, for du er ikke deg selv sammen med denne personen. I en konflikt med en psykopat så har du dispensasjon til å opptre uverdig. På den måten klarer ikke psykopaten å plassere skam i deg. Neste gang han/hun skadefro påpeker hvor uverdig du har oppført deg, så se vedkommende rett i øynene og si “det driter jeg i”. Du må også mene det. Husk at alt du gjør sammen med denne personen slettes fra ditt rulleblad. Du skal ikke inngå i noen moralske kvaler med deg selv i etterkant, så lenge det har skjedd med denne personen. Du ganske enkelt sletter det fra din samvittighet, for du er frikjent. Det som skjer er at psykopaten oppdager at de ikke klarer å plassere skam i deg. De klarer derfor ikke å projisere sin egen skam over på deg. Du sender den tilbake til dem når du sier “det driter jeg i”. 

Deretter må du sette ting i perspektiv. Slutt å tenke på psykopaten som din overmann, ikke engang som likeverdig, Du krangler med en person som har mye ugang på samvittigheten. En slik person når deg moralsk ikke opp til knærne, og skal ikke få lov til å sette deg fast. Du er allerede innen konflikten mer verdig enn denne personen. Derfor betyr utfallet ingenting. Selv om psykopaten spyr så mye verbalt oppkast på deg at du bokstavelig må krype unna, så forandrer det ingenting. Du er mer verdig, basta. Jeg har selv opplevd å bli fortalt at jeg “dret meg ut” for en mindre utblåsning, av en narsissist som ikke har økonomisk styring, er meget dårlig likt av kolleger og nær familie, og som har deltatt i å drive et nært familiemedlem til selvmord. Jeg lar ikke vurderingene til et slikt umenneske påvirke meg. Anklager om uverdighet fra en person som selv er meget uverdig, har ingen tyngde.

 

Minner på at vi i disse dager søker etter en ny telefonvakt til Hjelpetelefonen. Se info på bloggens facebook sider.  

 

26 kommentarer
    1. Jeg tenkte på dette med verdighet senest i går, da jeg fikk en e-post fra min P. Jeg har innført NK for en stund tilbake – pga. noen gjenstående formaliteter har e-post og telefon ikke blitt sperret. All dialog går gjennom et familiemedlem av meg og det fungerer godt. Likevel, har han sendt meg sms – spurt om forskjellig, (sikkert for å oppta min tid), oppsøkt meg utenfor der hvor jeg trener og trent der hvor jeg trener. Jeg må bare akseptere at dette mennesket lever og vi bor på samme sted, men jeg bestemmer selv over mitt eget liv og ønsker ingen dialog eller relasjon med dette mennesket. Han får ikke svar med meg og jeg ser bort når han går forbi. Han er en kjent og populær person der hvor jeg bor.
      Vi var sammen i 6år.
      Etter nå snart ett år etter forkastningen, en svertekampanje han startet for å dekke over hva han har gjort (det var allerede slutt, han var ruset, voldelig, bedt meg ta abort (jeg angrer ikke i dag), flyttet ut osv….), trusler, oppsøkt min bolig osv. Så fikk jeg altså en e-post i går…
      Han savner meg. Han savner mine barn. Han er lei seg og tar på seg noe av skylden. Han drømmer om meg. Han synst det er leit at jeg ikke svarer han. Han er lei seg for at jeg er så fraværende.
      Det var en ekkel e-post.
      Første jeg hadde lyst til var å svare. Bryte alt jeg har lært og min egen verdighet. Men nei.
      Jeg tror ikke e-posten var 100% til meg heller – den er en del av et spill hvor han kan vise den frem til flokken sin og si «se hvor god jeg er». Hadde jeg svart, kunne han sagt «se hvor gal hun er – hva var det jeg sa»

    2. «… så vil psykopaten med enorm skadefryd proklamere “DER dreit du deg ut. Akkurat DER mistet du din verdighet”.»
      Ja. Husker en sånn krangel der jeg virkelig nådde my lowest low, det var en helt grusom krangel og jeg gikk fra konseptene og sa direkte grove ting. Og Ps reaksjon var: «Hahahaha! Classy!»

    3. Bloggforfatter, tusen takk – her setter du jammen ord på mye som forklarer og sier mye i forhold til min P/N som aldri gir seg. Forsøkene hans på å plassere skam i meg, få meg til å unnskylde ting jeg har gjort mot ham(!?), at han har laget seg si egen sannhet som han tror fullt og fast på (“jeg har aldri sagt noe negativt om deg”) – kombinert med devaluering og idealisering i et salig kaos.

    4. Bloggforfatter: Bra innlegg som jeg i utgangspunktet stiller meg helt bak. Det var forresten pussig at det kom nå, idet jeg idet siste har balet mye med disse problemstillingene.
      Jeg er selv opptatt av personlig etikk og det å tilstrebe en mest mulig etisk og fruktbar tilnærming til konflikter. Dette med å vise sin overlegenhet nettopp ved å være den som demper ned og bilegger konflikten ved å ikke la seg provosere, men beholde verdigheten. Ikke la seg trekke ned under sitt eget nivå.
      Dette fungerer i normale relasjoner. Min mor sa alltid: Det er den klokeste som gir seg.
      Vår kristne kulturarv støtter også dette synet. Vend det andre kinn til. Historien om Jesus var han som kjempet med kjærlighetens styrke og manet også til selvrefleksjon.
      Kjærligheten er langmodig, er velvillig;
      kjærligheten misunner ikke
      kjærligheten gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde,
      den gleder seg ikke over urettferdighet,
      men gleder seg ved sannhet;
      den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
      Kjærligheten faller aldri bort. 1. KOR. BR.
      Hvorfor skriver jeg dette? Er jeg spesielt religiøs og mener at vi alltid skal snu det andre kinn til?
      Ikke nødvendigvis. Dette er kjærlighetsfilosofien i vår kristne kulturarv, og jeg tror på den. I den finner du din styrke. I mørket skal du tenne et lys. Det vil til slutt alle se.
      Men vi er ikke Jesus. Likevel vil jeg si at vi skal la oss inspirere.
      Mot P hjelper ingenting. De er Antikrist. Hva du enn gjør vil de vri allting mot deg. Derfor mener jeg at du skal holde fast på din og andres verdighet og la lyset skinne. Du skal kjempe dine kamper effektivt, men uten ondskap.
      Vi beholder ikke alltid vår verdighet, men vi skal kjempe for den likevel.
      Tape vil du ofte mot P, men kjemp for verdigheten og en kjærlighetsfull tilnærming til andre. De vil føle at lyset brenner.
      Jeg må tilføye, så jeg ikke blir misforstått, at jeg absolutt ikke mener at vi skal utholde alt fra P, men ikke la dem ta fra deg ditt etiske ståsted, og tro på at din menneskelige verdighet har du uansett.

    5. Wow …for et godt indlæg..det var jo nøjagtigt sådan det var. Disse utal af vanvittige skænderier om ingenting og især det med at få en helt derud, hvor man blev uværdig. Jeg husker engang vi havde besøg af min datter og svigersøn ( mens jeg boede sammen med P ) Vi bestemte os for at bestille pizza .Alle valgte den de bedst kunne lide, men P sagde at den jeg ville have ikke var god nok, for den kunne alle ikke lide. Jeg holdt ved og sagde at sådan blev det og jeg forlod rummet . Da jeg kort efter kom tilbage sagde min datter at P nu havde bestilt , men at han havde ikke bestilt min, men den han syntes jeg skulle ha valgt Jeg blev rigtig sur, ringede til pizzeriaet og sagde at der var sket en fejl og at nr 56 skulle være 57 ( eller hvad nu det var ) derefter snakkede vi ikke mere om det. Da pizzaerne kom, gloede P på min og sagde…der er vist sket en fejl..nej, det er det ikke sagde jeg bare og spiste videre. Det er jo en barnlig og latterlig konflikt..en normale mennesker aldrig oplever.
      En anden gang rykkede han fjernbetjeningen ud af hånden på mig..og gik derefter i seng. Han syntes jeg så for meget tv ( han sad selv midt i en af sine mange tavshedskure .. Så han bidrog ikke med noget )
      Han tirrede mig, provokerede mig og når så jeg tilsidst reagerede uhensigtsmæssige, påpegede han hvor pinlig jeg var. Nøjagtigt som beskrevet her. Jeg havde helt glemt hvor frygteligt det var, alle disse åndsvage konflikter…..
      Jeg har også prøvet med at virke upåvirket af hans forsøg på at hidse mig op. Jeg har flere gange prøvet den model med at sige…nu kører jeg og så forventer jeg , at du er i bedre humør , når jeg kommer hjem …det virkede dog ikke ret tit..

    6. Dette er for meg så rett inn i kjernen av det vonde, dette som traff så hardt. Det er ikke til å begripe. Hvordan kan noen med viten og vilje kose seg og fryde seg ved å sette et annet menneske så til de grader på plass eller opp i et hjørne, eller metaforisk kle av et annet menneske så nakent. Både i enerom og foran andre mennesker. Presse så på. Med ønske om å treffe bristepunktet for å stå der å kose seg når du knekker. Ubegripelig. Ingen normale mennesker diskuterer i timevis hvordan håndkle hang eller ikke hang på knaggen. Det er ikke normalt å ødelegger med vilje noe betydningfylt for andre for å skape reaksjoner. Her har det hendt mye gjennom mange år, men jeg klarer ikke å huske særlig her. Burde mulig kunne nevne noe fra hver eneste dag i årevis, men jeg får ikke frem noe nesten nå. Jeg har grått mye på grunn av dette presset fra P/N. Psykopatens press og spill for å få oss ut av balanse. Det er det sterkeste jeg noen gang har opplevd. Gå på, gå på, gå på med ønske om å knekke meg… så forferdelig at noen kan gjøre dette mot de som elsker dem og ønsker dem alt godt. Som en skrev i et innlegg for litt siden. Hvordan kan P/N gjøre dette mot kone (eller mann) og barn. Ubegripelig og så inderlig vondt.

    7. Det er veldig sterkt for meg å lese dette innlegget. Jeg har levd i et forhold fullt av konflikter i 24 år og han greide å skvise meg helt tom hver eneste gang. Jeg var helt utmattet, og han har tatt fra meg alt jeg en gang hadde av selvtillit. Det kunne også ende med fysisk vold. Han kunne slenge meg i dusjen og spyle meg med kaldtvann, han kunne slenge meg ned trappa, han kunne dunke hodet mitt i veggen/gulvet, bare for å nevne noe. Han slo aldri men han gjorde veldig mye annet. Hver gang fikk han meg til å tro at det var min egen feil, og det endte med at jeg ba om unnskyldning, enda jeg som regel nesten aldri helt skjønte hva det var som var årsaken til konflikten. Det kunne være bagateller – ofte at han påsto at jeg hadde sagt noe jeg ikke verken hadde sagt eller mente, eller at han beskytte meg for ikke å huske ting. Det som er mest skremmende er at jeg har greid å fortrenge mye av dette og har i det siste året hatt hjelp av en psykolog for å huske alt det forferdelige jeg har opplevd. Og det er skremmende. Det verste nå er at jeg strever med å forstå at jeg fant meg i alt dette i så mange år uten at jeg gjorde noe med det. Jeg tenkte at bare jeg sluttet å provosere han så ville vi få det til…for han påsto at det var jeg som provoserte. Jeg har fått råd om å skrive ned de verste episoden så jeg kanskje kan bearbeidet mye av de traumene jeg har opplevd. Jeg har ikke gjort det ennå, men tenker at det kanskje kan være en god ting å gjøre. Jeg tør jo ikke fortelle om dette til noen, jeg er redd for. hva han kan komme til å gjøre om han får høre at jeg snakker om disse tingene. Det var veldig sterkt å skrive det jeg har skrevet nå. Jeg har innført NK for to år siden, men har dessverre langt igjen før jeg greier å bli kvitt alle følelser jeg hadde for denne mannen. Jeg trodde at jeg elsket han, men vet ikke lenger hva det var. Han fikk meg i alle fall forferdelig hektet, det er nesten helt uforståelig.

    8. Jeg tenker på det med verdighet i forhold til min psykopat. Jeg trodde jeg hadde en viss form for verdighet når det gjaldt dette “forholdet”, men jeg må kanskje revurdere den tanken. Jeg har datet min psykopat i over 1 år – mesteparten av tiden på nett. Han har hektet meg så voldsomt via lovebombingen og den raske farten på forholdet. Jeg kunne jo ingenting om psykopati i begynnelsen, men etter noen dager hadde jeg falt for mannen som en overmoden frukt. Jeg var helt i rus. Har kun truffet ham fysisk 4 ganger. Det rare er også at han går på repeat. Er dette et trekk hos psykopater? Jeg har tatt vare på alle samtaleloggene våre, og det er spesiell lesing nå i ettertid. Alt blir styrt av han. Det går på at vi må treffes snart og at det skal være seksuelt treff. Dette bygger han opp mot i et par måneder, men rett før treffene så hører jeg ingenting plutselig. Det har sågar vært deltaljert planlegging om tid og sted for treff, men så dagen før hører jeg ikke et ord. Så jeg må spørre om det blir noe av. Kanskje hører jeg ingenting før dagen etter, og da blir det nesten som om det er jeg som er den desperate av oss. Etter treffene er det taushetskur i 6-8 uker, og så begynner det på nytt med søte og gode meldinger. Etter 1 dag går de igjen over til å bli seksuelt ladet og så er det på an igjen. Han styrer dette 100%. Har nettopp opplevd dette igjen. Da var det rart å gå bakover lese meldingene gjennom dette året og gjenkjenne nesten ordrett at det er den samme som går igjen hele tiden. Da jeg gjenkjente dette, kjente jeg at den verdigheten jeg trodde jeg gikk med når det gjaldt dette, forsvant. Jeg føler meg bare dum som ikke gjenkjenner mønsteret. De 4 gangene vi traff hverandre (etter enormt mye vingling og frem og tilbake med ham), så var det alltid han som nærmest jaget meg hjem etter treffet. Da var verdigheten min lik 0. Så min psykopat tok min verdighet på mange måter, men jeg skal ta den tilbake nå. Jeg har lært av at psykopaten gjentar mishandlingen helt likt gang på gang. Noen andre som har opplevd noe sånt?

    9. For en utrolig nyttig og god tekst!
      «Selv om psykopaten spyr så mye verbalt oppkast på deg at du bokstavelig må krype unna, så forandrer det ingenting. Du er mer verdig, basta.».
      Dette skal jeg huske og leve etter!!!

    10. Ser innlegget ble litt rotete. Det jeg mener er at jeg følte meg verdig da ikke JEG maste om treff eller svarte på den snuskete og sexifiserte måten som som han skrev meldinger på. Men når jeg leser dette i ettertid, så ser jeg jo at han lekte med meg og følelsene mine, han gjennomskuet meg hele tiden. Og egentlig så var det nedverdigende å lese det han skrev til meg i ettertid (når jeg hadde fått en distanse til det), og se at grensene mine var ikke-eksisterende i forhold til det han skrev og hvordan jeg responderte. Det jeg syns var snuskete til å begynne med, ble tilsynelatende normalt. Så den verdigheten jeg syns jeg hadde i dette forholdet til å begynne med, ser jeg ikke var verdig nå i ettertid. Det var en nedverdigende behandling som jeg ikke har sett klart før nå. Kanskje lurt for noen og enhver å skrive dagbok om hva som skjer i sånne forhold som skurrer. Det en ikke forstår når en står midt oppi det, er greit å lese om i ettertid. Da er det lettere å forstå og se visse mønster som gjentar seg og hvor crazy psykopaten faktisk kan oppføre seg når en ser det gjennom normalitetsbrillene

    11. Sliter litt med at P i innleggene virker så kalkulerende. Min N er så lett gjennomskuelig. En teatralsk liten guttunge, selv om han runnet 30 årene forlengst. Kanskje det er det at jeg ser med nye øyne som spiller meg et puss, jeg har jo en gang fallt for dette. Guttungen jeg en gang syntes litt synd på, men som smigret meg inn ved å gjøre meg avhengig til alle døgnets tider. Føler meg forvirret selv.. var det så tydelig hele tiden? Eller viser han meg en annen side nå. Kan jeg virkelig ha bli blendet av dette? Jeg kjenner meg ikke selv igjen. Og for det meste ler jeg av snappene som blir sendt. Det er flaut. Derfor ikke kalkulerende.. men i sin egne boble. Hvor alt er fint og flott og med sine «mange» venner.

    12. Det sies jo at ingen mennesker BARE er onde eller slemme – at det finnes noe godt i alle. Men for å være helt ærlig så klarer jeg ikke å ramse opp noen positive egenskaper ved min ex-mann.. Joda, han kunne være hjelpsom, mot andre. Hvis jeg en sjelden gang spurte om hjelp, så fikk jeg huden full av kjeft og ble rakket ned på.. Jeg stod igjen som et stort spørsmålstegn og skjønte ikke hva i allverden som nettopp skjedde. Husker jeg svarte «oookey? Du kunne bare sagt nei»..
      Han var aldri fornøyd med noe som helst, var alltid noe å pirke på. Svarte jeg tilbake så var jeg bare ute etter å krangle. Sa jeg ingenting var det også galt.. Alt var alltid min feil. Og på den måten så rettferdiggjorde han sin dårlige oppførsel. Hver minste lille bagatell endte i 3 verdenskrig. Jeg stod alltid igjen og tenkte «hva f* skjedde nå?» Han krangler med alt og alle rundt seg, familien trekker seg bort i perioder og venner forsvinner, men alikevel så ser han ikke at det er hans oppførsel som ikke er akseptabel.

    13. SLITEN OG LEI: Jepp, det er er slik de oppfører seg. De er eksperter på å lage drama sammen med normale mennesker, og få disse til å fremstå som de reneste freaks. Veldig tungt og vanskelig når det er noen du bryr deg mye om. Du skal liksom forsvare dine nære og kjære mens P blir mer og mer forbanna. Enten åpent eller litt mer fordekt.

    14. Til Anonyme meg kl 23.38: Og jeg kjenner en superduper N som er superduper kalkulerende.
      Jeg tenker som så at det kan være blandete personlighetsforstyrrelser som gjør at noen opptrer litt annerledes? En borderline N f.eks..rene dramaqueen/-king til tider. Kjenner til en slik også. Veldig slitsom for omgivelsene, for å si det pent.

    15. Anonyme meg:
      Jeg kunne skrevet akkurat det samme som deg. Min ex-mann bryr seg rett og slett ikke. Han kjefter og smeller på alt og alle. Det har skjedd på legekontoret, på sykehuset, hos psykologer, politiet og you name it. Han har nok alltid vært slik, men jeg så ikke en slik (ekstrem) oppførsel fra begynnelsen. Men det var garantert mange røde flagg.. Han er også over 30 år, og denne ufyselige oppførselen har bare blitt værre og værre med årene.. Han klarer rett og slett ikke beherske seg.. Tror han har en temmelig lav IQ også..

    16. Ano: «slitsom», der har du det. Det er alt-for-mye. Sitte og skrike til kamera at man klikker i trafikken og sende det til andre mennesker etterpå. En gang kanskje? Ja. Men hver dag.. Det er pinlig flaut. De fleste venninnene mine orker ikke engang høre på filmene som blir sendt. Men jeg har jo en gang fallt for det 🤔 Den nysgjerrige meg har forsøkt bli kjent med han og forstå, men det er ingenting der. Det er tomt. Lever på en sky og et evig tivoli, med null evner til refleksjon. Tidlig i forholdet så virket han mer genuin, før han gradvis «slakket ned» på oppmerksomhet og fikk meg lengte etter mer. Er veldig deilig å ikke befinne seg i det konstante tankekjøret, men samtidig klarer jeg ikke slippe taket på å finne ut mer.

    17. Anonyme meg: “men samtidig klarer jeg ikke slippe taket på å finne ut mer.”

      Dette er nysgjerrighet, og den er viktig. Det er denne nysgjerrigheten som får oss til å ønske å vite mer og driver oss til å avsløre sannheten. Dette skiller seg fra brudd med normale mennesker, hvor det “ikke er mer å lure på”. En psykopat eller narsissist vil derimot etterlate oss i full forvirring og forundring. Å være nysgjerrig er ikke det samme som å bryte NK. Nysgjerrigheten må imidlertid ikke lokke oss til å bryte NK.

    18. Jeg tenker denne nysgjerrigheten er mer enn det. Den blir en besettelse. Hvordan kan noen være slik? Hvordan kan noen gjøre alle disse selvmotsigende tingene? Kan et menneske elske meg og hate meg samtidig? Hvorfor etterhvert elsker og hater jeg vedkommende samtidig? Dette er et så ukjent landskap at det facinerer oss til vanvidd. Og det er store følelser involvert. Mennesker prøver å forstå og vil gjerne finne “koden”. Der ligger den store fellen. Du vil aldri forstå. Men du vil preges resten av livet.

    19. Anonym: ja, det du kaller besettelse kan være både ubehagelig og drive en til randen av vanvidd. Men når vi kverner på noe, så er det en grunn til det. Det er noe vi trenger å løse. Jeg vil ikke skrive en hel tekst om dette her og nå, men lesere kan jo reflektere litt over hensiktsmessige sider ved “besettelsen”.

    20. “når vi kverner på noe, så er det en grunn til det, det er noe vi trenger å løse”
      Disse få ordene betyr mye. At jeg ikke er den gale, at jeg har en normalt fungerende kropp og hode, at jeg ikke er så rar som P/N har sagt så ofte, at tanke kjør kan ordne seg på sikt..

    21. “Men når vi kverner på noe, så er det en grunn til det. Det er noe vi trenger å løse.”
      Helt enig. I denne sammenhengen er det som regel fordi vi opplever et menneske som sier og gjør ting vi ikke finner sammenheng i. Som kanskje også gir inntrykk av at det finnes skjulte sider, men du får ikke helt tak i det. Som serverer ordsalater eller beroligende bortforklaringer når du prøver å spørre om noe du lurer på. Tåkelegging istedenfor oppklaring. Får vi noe klart negativt mot oss så vil mennesket love bot og bedring dersom vi vil bryte.
      Det jeg kort skriver her (kunne skrevet en avhandling) er fremmed hvis vi ikke kjenner lusa på gangen, og er man forelsket vil man jo også tro det beste.
      Disse kvernetankene skal vi ta på alvor og tenke at de er symptomer på noe som ikke er bra. Ikke avfeie som om det nok er oss som spinner opp tull. (Noe P vil at vi skal tenke).
      Det er viktig å følge denne besettelsen, og det er nå mye informasjon å finne på nett og i bøker.
      Tar vi til oss den informasjonen kan vi komme til en slags klarhet i hva vi har stått ovenfor.
      Vi vil uansett ikke forstå Ps usammenhengende væremåte.. Det er her jeg mener det kan ligge en felle. At vi må gi opp å tro at vi kan forstå dem fullt ut. Det er faktisk ikke noe å forstå utfra et logisk ståsted.

    22. Vil bare tipse om en artikkel jeg kom over:
      https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer/videoer-om-livsutfordringer/aa-vaere-offer-for-vold-i-naere-relasjoner
      Jeg har også et spørsmål til bloggforfatter, eller om noen andre kan svare: Hvorfor er det slik at jeg nå, et par år etter bruddet, har fått økt angst og mange fysiske reaksjoner? Det har gått bra så lenge, men nå når jeg trodde jeg var i vater så sliter jeg voldsomt allikevel. Er det skrevet noe om senskader på bloggen tidligere?

    23. Anonym10: ja det er vanlig. Mange opplever at den første tiden går fint. Eller at det aller første tiden er tung, og så får man en fin periode inntil alt plutselig slår en i ansiktet igjen.

      Jeg tror det er en blanding av at håpet endelig slukner, samtidig som kunnskapsnivået øker, innsikt øker og realiteten slår inn. Dette skjer typisk ett til tre år etter NK.

      Senskader er nevnt dann og vann, men fortjener kanskje en egen tekst. Det vil jeg vurdere.

    24. Til Anonym 10 :
      Jeg tror det er meget almindeligt med senskader efter en P. Vores krop og psyke har været i alarmberedskab længe…for nogen i årevis. For mit eget vedkommende i over 25 år. Jeg havde mange sygdomme i mit lange samliv med P også kroniske sygdomme, som på mystisk vist nærmest forsvandt, da jeg kom væk fra P. Lægerne kunne ikke forklare det, det nærmeste de kom en forklaring var, at min krop havde været stresset. Ca to år efter jeg flygtede fra P, fik jeg et tilbagefald ( det går op og ned ) og da jeg havde været ved psykolog af to omgange, prøvede jeg herefter en healer. Hun kunne se, at min krop havde været ude for et chok sagde hun. Det var også ca to år efter jeg forlod min P , at jeg pludselig fik helvedes ild ( ved ikke hvad det hedder på norsk ) j
      Jeg har læst en del bøger efter jeg forlod P ( noget jeg ikke havde overskud til sammen med ham ) og en del er af spirituel art . Blandt andet en der hedder ” Når kroppen husker det du vil glemme ” den er fantastisk og beskriver, hvorfor sygdomme opstår og den passede på en prik med mig.
      Er kroppen stresset over længere tid, opstår sygdomme . Det er kroppen der prøver at fortælle en, at der er noget i ens liv der er helt galt…spændende og tankevækkende…

    25. Anonym 10: Jeg skal ikke oppkaste meg til noen slags ekspert, men jeg har noen tanker utfra egne og andre sine opplevelser. I utgangspunktet tenker jeg det tar et par år å bearbeide og å komme noenlunde i Water igjen etter svært traumatiske opplevelser.
      Så tenker man: Fint, nå går alt så mye bedre. Men, hva så? Når ikke lenger hele deg, med tanker og følelser er i full jobb med den prosessen? Da kan faktisk den store tomheten slå inn. Hva nå? Det er ikke slik at du da nødvendigvis opplever så mye positivt og bra i livet. Som om å ha bekjempet en kreftsykdom. Endelig utenfor fare og alt skal bli så bra, men så føler en seg kanskje bare sliten og tom, og ingenting kommer seilende av seg selv. Bare noen tanker

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg