I mitt arbeid med svertekampanjen, som nylig er avsluttet, så hentet jeg flere av rådene fra H. G. Tudor og hans bok “Smeared”. Det var imidlertid ett råd jeg ikke tok videre. Tudor skriver;

“Do not start a blog about your experiences. This is like writing a book about us and we will love the attention and reaction. This is massive fuel for us”.

Jeg begynte å le da jeg leste dette, dog en litt nervøs latter. For ikke bare blogger jeg om en bestemt psykopat, jeg har også skrevet en bok om ham. Men så vet jeg at Tudor er en erklært – og mulig diagnostisert – narsissist. Det er dette han markedsfører, selger og lever av. En narsissist er ikke en narsissist uten å lyve og manipulere, og til en viss grad frykte en avsløring. Selv om Tudor er noe så sjelden som en fornuftig psykopat, så er det en utopi å tro at han er tvers igjennom ærlig og redelig i sine bøker og videoer. Kan dette rådet være Tudors måte å kaste en beskyttende kappe over sine likesinnede (andre narsissister og psykopater) ved å råde objektene til ikke å fortelle om deres opplevelser, slik at psykopaten aldri vil bli stilt til ansvar? Eller har han rett, og det å blogge om bestemte psykopater vil gi dem massiv NF (narsissistisk forsyning), så mye at man ikke bør offentliggjøre noe?

Antakelig er begge ting riktig. En psykopat som vet at objektet bruker store deler av sitt liv post-relasjon til å fokusere på ham/henne, vil unektelig få sitt forstyrrede og grandiose selvbilde matet. Faktisk vil det være for et julebord å regne. Å vite at han/hun har markert og forandret en annen person så vanvittig må være et ego-boost av de sjeldne. For mange psykopater så vil negativ omtale være like potent som positiv. Psykopaten vil neppe være opptatt av denne etiske motpolen. Psykopaten ser bare “meg, Stor. Mektig”.

Samtidig tror jeg det ergrer psykopaten å se objektet være såpass oppegående etter bruddet at han/hun klarer å formidle historien om relasjonen i ord eller bilde. Husk at psykopaten ønsker å etterlate objektet fullstendig nede for telling; passiv, ubrukelig, helst i fosterstilling og suicidal. Det minste funksjonsnivå over dette vil ergre psykopaten. Selv noe så basalt som at objektet klarer å gå til butikken og ta til seg næring.

Det vil også ergre psykopaten å se alle sine handlinger gjennomskuet som hva de er; falske og manipulerende. Ikke fordi handlingene var ondskapsfulle (det bryr ikke psykopaten seg om), men fordi han/hun da forstår at “masken” ikke virker så godt som han/hun tror. Den er gjennomsiktig og gjennomskuelig. Personlig tror jeg dette er noe av det verste som kan skje psykopaten. Hele deres eksistens baserer seg på skuespill og rollespill. At noen peker på dem og sier “du har ingen klær på deg” må være en enorm fallitterklæring for en sjarlatan og svindler. Slik sett frykter de antakelig en avsløring mer enn noe annet, ikke fordi de blir kalt en psykopat, men fordi masken ikke virker.  

Til syvende og sist så blir spørsmålet; hvilken rolle spiller det om psykopaten får NF ut av at du forteller om ham/henne? Det kommer til et punkt i rehabiliteringen hvor det ikke lenger spiller noen rolle hva psykopaten tenker om deg. Når du har kommet dit, så har du kommet langt – nesten til veis ende. Fortell derfor din historie. Ikke la psykopaten slippe unna (nå snakker jeg ikke om en svertekampanje rett etter bruddet, men når det har gått en stund). Gjør det muntlig til kjente og fremmede. Gjør det på skrift eller i videoer. Eller kanskje du foretrekker å male din historie på et lerret? Hva som helst som kan lette på trykket og samtidig opplyse omgivelsene om psykopati. Når det har gått noen år så er den psykopatiske relasjonen en del av din livshistorie, og bør være en like naturlig fortelling som da du reiste til Nepal og bodde sammen med en eksotisk stamme i en måned, eller da du vant en million og brukte hele beløpet på sjeldne frimerker. Din psykopatiske relasjon skal ikke være et tabu-emne. Når du har fått litt emosjonell distanse til opplevelsen så kan du fortelle den med fascinasjon og sågar med litt humor. Slikt lokker tilhørere, de vil lytte og lære. Og din personlige psykopat vil måtte finne helt nye jaktmarker, for du har endelig fått den troverdigheten du manglet i begynnelsen.

Konklusjonen må bli å ignorere Tudors råd. Det kan godt være at psykopaten får NF av oppmerksomheten, men so what?