Psykopaten er en mester i å overføre sin egen galskap over på offeret. Det er en komplisert psykologisk overføringsprosess som skjer, kalt “projektiv identifikasjon”. Prosessen ender med at offeret sitter igjen med følelser og egenskaper som egentlig tilhører psykopaten, som skam, skyld, anger og ikke minst opplevelsen av å miste forstanden. Er det ikke utrolig at det er psykopaten som med rette bør føle disse tingene, men det er offeret som ender opp med å oppleve dem? Når psykopaten har klart å lesse av seg all denne lasten på offeret, så går han/hun bekymringsfri videre, mens offeret blir overlatt til seg selv og den tunge og lange jobben med å løse opp flokene i garnnnøstet.
Denne jobben er så krevende, at mange ofre utvikler fysiske plager som resultat. Langvarig psykisk belastning kan utløse alt fra migrene og allergier (som aldri tidligere har vært der) til alvorlige sykdommer. At kreft blusser opp hos ofre i remisjon, eller for første gang, er ikke uvanlig. Hjerteproblemer likeså. Selv fikk jeg flekker med psoriasis og ekstrem kløe i kjølvannet av psykopaten – jeg som aldri tidligere hadde hatt et hudproblem. Psoriasisen ble stort sett borte simultant med oppstarten av NK, men kløen kommer fortsatt – hver gang jeg blir stresset eller engstelig. De mulige fysiske bivirkningene av et psykopatisk møte er en ytterligere grunn til at offeret bør legge psykopaten bak seg, og ta rehabilitering på alvor.
Jeg har påny invitert forfatteren bak det populære innlegget “Om sjalusifabrikkering” til å skrive et gjesteinnlegg, denne gang om hvordan vedkommende opplevde galskapen forplante seg og eskalere i relasjonen med psykopaten. Jeg tror mange lesere vil kjenne seg igjen i dette. Jeg opplevde spesielt et sterkt “aha” øyeblikk av scenen med middagsinvitasjonen. Forfatteren skriver også om hvordan vedkommende ble diagnostisert med alvorlig sykdom midt oppi den kaotiske relasjonen. Les, bli klokere og del gjerne.
Albert Einstein har sin definisjon på galskap: “Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat”. I ettertid har dette vært selve definisjon på min rolle som kjæresten til en narsissist. Jeg har stått i situasjoner der jeg har blitt psykisk mishandlet etter alle psykopatiske regler, om og om igjen. Jeg forlot han ikke, jeg forventet at alt skulle endre seg. Jeg handlet som om ubehaget var en midlertidig tilstand, noe som ville bli bedre med tiden. Tiden ble etter hvert til år, og når jeg til forsøkte komme meg vekk, innhentet han meg med nye metoder. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg ville reagert dersom en eks av narsissisten hadde advart meg. I en periode håpet jeg faktisk at en slik eks fantes, slik at jeg kunne få bekreftet at det ikke var jeg som var gal. Men mest sannsynlig ville ikke en eks friskmeldt meg. Min opplevelse av han var det kun jeg som så. Han hadde passert førti, og det gikk gradvis opp for meg at alle hans forhold kun hadde vært kortvarig. Til gjengjeld var det mange. Det hører vel med til sjeldenhetene at en eks, etter et par ukers forhold, føler behov for å advare andre. Han fungerte nærmest som en slags omreisende forlystelsesdukke, men det visste jeg ikke da.
Han manipulerte følelsene mine, til han oppnådde et resultat han var fornøyd med. Vi kunne våkne sammen, solen skinte og alt var ukomplisert. Allikevel fant han rom for å frata meg gleden. Gjøre meg usikker. Jeg husker han lagde en hysterisk scene basert på en, for meg, bagatellmessig problemstilling. Jeg ble skeptisk. Reaksjonen sto liksom ikke i stil til problemet. Jeg tvilte, uten tanke på konsekvensene. Han ble rasende og tårene sprutet, og vantroen jeg følte i forhold til hva jeg egentlig var vitne til, gjorde meg stum. Usikkerheten gjorde meg dessuten veldig defensiv, jeg trakk meg unna fysisk. Han påsto jeg trakk meg unna i forakt. Jeg respekterte han ikke. Jeg endte med å be om unnskyld. Men, for hva da, egentlig? Jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke annet enn å påpeke tvil. Allerede dagen etter var alt glemt, og han ringte og inviterte meg på middag kl.19. Jeg var glad for at vi kunne snakke sammen igjen. Men da jeg ringte på døren kl.19, var han ikke hjemme. Han svarte verken på telefon eller meldinger. Jeg la igjen en lapp der jeg skrev at det er dette som er å vise forakt. Jeg var så skuffet, men også redd for hvor han kunne være. Jeg hadde alle antenner ute og kjørte hvileløst rundt og lette. Hadde jeg bare klart å bli skikkelig sint!
Han kontaktet meg først noen dager seinere, og presiserte på pedantisk vis at han hadde sagt “- middag EN dag, ikke – i dag”. Typisk meg å misforstå, sa han. Men han hadde jo spesifisert et klokkeslett, til og med! Å dumme deg; kl.19 var jo et middagstidspunkt uansett dag! Han var oppgitt, men la til enda et stikk; “Du blir jo så sint på meg, at du misforstår selv en hyggelig invitasjon!” Dette kunne han ikke mene, jeg hadde jo ikke vært sint. Han hadde vært hysterisk! Men han fortsatte provokasjonen; “Bare hør på deg selv nå, du ER sint, og jeg kan ikke forholde meg til deg når du er sint”, sa han, og la på. Å få meg sint var hele målet. Absolutt alt ble tolket som sinne. Ofte ble han utilgjengelig i dagevis etter noe sånt, og jeg kavet. Å forklare dette for andre i håp om at de forsto, var uaktuelt. Jeg forsto det jo ikke selv, enda han stadig gjentok mønsteret, men med små forskjeller.
Jeg så ikke skogen for bare trær. At psykopaten projiserte både skyld og egenskaper (som for eksempel sinne) over på meg, gjorde at jeg gradvis følte meg mer gal enn jeg opplevde at han var. Jeg var i konstant beredskap. Han provoserte, og jeg kom ut av balanse. Denne ubalansen tolket han som negativ fordi den gav han verken beundring, sex, eller positiv anerkjennelse fra meg. Man mister all lyst til å like mannen, og det er jo fullstendig motsatt av hva man vil. Han hadde derfor en selvoppnevnt rett til å innhente godene hos andre, men han passet på at jeg fikk det med meg.
Man kan ikke smile eller viske frem reaksjonen som oppstår når man ufrivillig avslører utroskap. Det man opplever er nærmest psykotisk, og man mister ofte hukommelsen etterpå. Men med den andre kvinnen som tilskuer, trakk han meg opp igjen og trøstet meg. Han beviste hvilket stort hjerte han hadde, selv om jeg virket helt ute av kontroll. Han fikk meg til å fremstå som problemet han strevde med å komme seg unna. Jeg var beviselig utilregnelig fordi jeg oppsøkte han, og alle burde følge godt med over skulderen i tilfelle jeg oppsøkte de.
Underveis i alt fikk jeg påvist kreft, og jeg måtte gjennom flere operasjoner. Jeg husker jeg tenkte i all min galskap at sykdommen kom som bestilt. Nå MÅTTE jeg koble han ut. Nå fikk jeg hvile! Han holdt seg selvfølgelig borte. Allikevel, da jeg ble utskrevet med streng beskjed om ikke å være alene de første døgnene, satte jeg meg bak rattet og kjørte rett til han. Som en narkoman på jakt etter heroin. Han var ikke hjemme, han svarte verken på anrop eller meldinger. Jeg kjørte rundt og lette helt til jeg fant bilen hans på en ukjent adresse klokken to om natten. Først da klarte jeg å puste skikkelig igjen. Det var som om alt falt på plass inni meg, og jeg kunne dra hjem. Jeg klarte ikke gråte, jeg bare var.
Det verste var da jeg etter to uker skulle ta stingene, og jeg fikk se resultatet. Jeg hadde ikke fått med meg noe av hva legen hadde sagt før operasjonene, og nå sto han med et vrak som gikk fullstendig i oppløsning, tilsynelatende på grunn av et voldsomt arr. Tårene for alt kom, og legen måtte hente inn en pleier som kunne sitte hos meg til jeg hadde roet meg. Dette er så gal man kan bli etter år med en narsissist. Men ennå skulle det ta år innen jeg kom meg helt unna.
Narsissisten spesielt, i motsetning til den mer overlegne psykopaten, evner å fremstille seg selv som offeret. Ikke bare overfor andre potensielle partnere, men overfor venner, familie og kollegaer. Jeg underskrev min egen utilregnelighet ved stadig å ta han tilbake. Ingen spurte hvordan det foregikk, men mange hadde en mening om min stadig svekkede viljestyrke. I tiden etter trianguleringsdramaet som jeg skrev om i “Sjalusifabrikkering – et gjesteinnlegg” fikk jeg for alvor opp øynene for hvorfor man absolutt IKKE bør involvere seg i verken advarende virksomhet eller redningsarbeid, som man garantert føler behov for å ta del i. Etter at det gikk opp for oss at mannen måtte være psykopat (vi var enige der) begynt kampen om å stå i mot manipuleringen hans. Han benyttet splitt og hersk til den store gullmedalje, og vi endte raskt opp med å manipulere hverandre. Ingen kan vinne en slik kamp. Ingen hadde samme erfaring med narsissisten heller, slik at ingen visste hvem man kunne stole på. Jeg var dessuten den eneste som hadde sett han uten maske, og jeg skjønner godt at det ble vanskelig å tro meg når jeg beskrev hvordan det var. Men igjen, han hadde lenge lagt inn et godt ord for hvor gal jeg var, så jeg skjønte skepsisen deres. Vi var alle tildelt hver vår rolle for best å kunne tilfredsstille hans behov. Min rolle hadde som sagt vært langvarig, noe som gav ei av de andre en slags misforstått rett til å kritisere meg. Hun kunne si ting som “Min trøst er at jeg i hvert fall aldri kommer til å ta igjen deg i tid!” når hun for n`te gang tok han tilbake i redsel for at han skulle gå tilbake til meg eller noen andre. Man blir drevet til å si og gjøre de mest absurde tingene, og man hjelper ikke en gang seg selv. Den eneste som drar nytte av noe, er narsissisten selv.
Å så godt jeg kjenner meg igjen.
Jeg fikk mange advarsler, av venner og venners venner…i ettertid skulle jeg ønske at jeg tok på meg joggesko å la på sprang.
Ca 2 mnd uti relasjonen fikk jeg mld med han ex…Det verste var at jeg allerede da hadde begynt å bli forvirra…var så mange ting jeg ikke forstod. Dette beskrev hun i mld, alikevel forsvarte jeg han…har pratet noen ganger med henne i ettertid og vi har hatt akkurat samme “forholdet” bare hver sin gang.
Er igrunn imponert over hvor lett de snur ting på hodet, han var sint men sier til meg at jeg var den sinte. Når jeg ble sint bare fyrte han videre. Truet med å legge ut på nett for et ondt menneske e var osv.
Dette med exene hans er også litt spennende…den ene var utro fra dag 1 (i dag spør jeg meg selv…hvem vil da være sammen i 6 år med ei som er utro?),,,,,stakkars lille P
Den andre ble pillemisbruker og kunne ikke stå i jobben sin..den tredje alkoholiker… blir spennende å høre hva jeg var.
Var godt å skrive litt om disse tinga,gir meg litt lindring samtidig som jeg blir litt reflektert over livet og hvem som gir energi kontra de som suger meg tom for energi.
Tusen takk for kjempefin blogg 😊 og gode kommentarer.
Takk for at dere tok opp dette temaet – og forklarte samt satt fagord på det og ikke minst du som deler din historie. Dette er noe jeg ser jeg har opplevd mye og har opplevd som utrolig forvirrende selv nå rett i etterkant av forholdet. Har tenkt og lurt og ikke forstått de voldsomme reaksjonene og kritikken fra han og mine egne handlinger oppi det-på en finurlig måte har kritikken og skyldfølelsen krøpet under huden på meg og skapt usikkerhet samtidig som jeg føler jeg ser de store linjene på en rasjonell måte… men det var utrolig godt å få det forklart. Har googlet det faguttrykket og lest litt i kveld. En god forklaring på noe jeg har følt veldig på men ikke klart sette ord på egentlig. Dette har medført en usikkerhet i etterkant – hva er min skyld, hva er urimelig – hvorfor snek denne usikkerheten seg under huden på meg,hvorfor stod jeg ikke imot – forholdt meg til det rasjonelt.
Tusen tusen takk til dere som forklarer dette så fint – både blogginnehaver og deg med gjesteinnleggene. Den jobben dere gjør er fantastisk og nesten litt livreddende.
Vi kunne og våkne til en fantastisk dag – alt var fint, så sa el gjorde jeg “noe” som var feil som ødela alt.,,, Kunne så bruke halve dagen på å forklare, unnskylde om det var oppfattet feil – prøve å redde dagen. Husker jeg tenkte så ofte at selv om han sa sånn og sånn så skulle jeg beholde gleden. Men det ble vanskelig å klare etterhvert som tiden gikk. Jeg kjenner så godt igjen det du sier om at du ble unnskyldende.Dette var så utrolig godt å få satt ord på – det vil virkelig hjelpe meg videre i min rehabilitering etter dette.
Jeg husker så godt den aller aller første episoden – da var jeg fast bestemt på å reise.Jeg hadde sett ham opprørt før men ikke med meg som “skyldig”/årsak til hans reaksjoner. Vi hadde hatt en kjempekoselig kveld og grillet ute- vi var på tur og langt vekke fra folk. På kvelden ble det kaldt og jeg gikk inn og vi skulle spise dessert inne. Han satt fortsatt ute og jeg gikk etter en stund utenfor ropte at det var klart. Jeg klarer ikke for alt i verden å huske hva som skjedde fra jeg gav beskjed om dessert til etter jeg hadde lagt meg men tror det foregikk normalt. Etter jeg hadde lagt meg eksploderte det rundt meg – døren ble slengt opp, en rasende, hylende og truende mann stod over meg og ropte og skrek, truet med knyttneve og dro av sengetøy. Gikk ut og inn av rommet med samme oppførsel i timesvis. Jeg var totalt skrekkslagen og turde ikke røre meg. Husker at jeg bare tenkte jeg måtte være helt rolig for ikke å provosere. Etter mange timer ble det rolig og han var sovnet i stuen. Jeg lå og vurderte om jeg skulle tørre å rømme, men turde ikke bevege meg i tilfelle en lyd ville vekke ham.Neste formiddag skulle det komme flere så jeg valgte å vente. Neste morgen var alt normalt….grunnen til at han hadde vært så sint var at jeg hadde avbrutt ham i noe veldig viktig han tenkte på der han satt alene igjen kvelden før da jeg gikk inn. En fortsettelse på et tema vi hadde snakket om. Jeg hadde ikke forstått hvor viktig det var, hadde ikke hatt respekt for ham siden jeg avbrøt – men i den virkelige verden prøvde jeg jo bare være hyggelig. Denne episoden har han selv snakket om for å hevde sin rett flere ganger men jeg har ikke lagt den på mine “skyld” skuldre så det er kanskje ikke rett historie i forold til dette temaet men den er viktig for meg. Den gang så jeg urimeligheten i det – men senere gikk jeg i fellen med å redde situasjoner, unnskylde meg når jeg egentlig bare reagerte normalt på irrasjonelle ting. Dette er nesten mer skremmende- å bli så manipulert.
Takk for at du deler din historie – det skrives hele setninger som jeg og har sagt inni meg ordrett. Takk for at dere deler dette og satt navn på temaet -skal lese mye mer om dette temaet. Nå ble jeg nesten litt lettet av å forstå at det var et faguttrykk på det og en forklaring på galskapen!
Mina.
Til deg som ble varslet av en eks.. Fint at du finner nytte i bloggen! 🙂 Det er normalt å forsvare en man er glad i. Dessuten blir man kanskje litt ekstra sensitiv dersom en forhenværende kjæreste blander seg inn og fremstår som ekspert på din kjærestes feil og mangler. Man stusser selvsagt på denne personens hensikt. Dessverre skjer det ofte at psykopaten velger å sverte den som varsler, for best mulig å fjerne seg selv fra beskyldningene. Isteden for å motbevise med positiv handling at varsleren tar feil, skyver han “svarte-per” tilbake på varsleren. Slik holder psykopaten offeret i tåken og bringer varsleren til taushet. Resultatet er at du blir værende i en mer og mer forvirret situasjon. Derfor er det ikke alltid så lurt å forsøke advare eller hjelpe psykopatens nye flammer. Jeg hørte på et radioprogram i dag, som handlet om venners ansvar i forhold til å si i fra dersom de mistenker at en venn/venninne har havnet i klørne på en psykopat. Den ene programlederen sa at han hadde mistet en venninne nettopp fordi han advarte henne mot kjæresten hun hadde fått. Det var leit å miste venninnen, men han hadde gjort det igjen dersom han hadde blitt vitne til noe lignende. Jeg kjenner jeg liker tanken på at det fins sånne venner! For når noen opplever å bli så forvirret, og etter hvert nokså gal, som man faktisk blir av et skadelig forhold, så føles det mer realt om kjente, gode venner tar affære, enn ekspartnere..som kun kjenner psykopaten. Jeg vil tro at muligheten psykopaten har til å sverte en du kjenner som positiv fra før, er betydelig dårligere enn dersom varsleren er en eks av psykopaten. Uansett, dette er noe jeg tenker mye på i dag, Det er ikke sikkert jeg hadde vært like mottakelig den gang jeg sto midt i det. Har man med en psykopat å gjøre, bør man i hvert fall tenke seg godt om dersom man ønsker å varsle.
Mina: Jeg er så glad for at du bruker bloggens faglige betraktninger som knagger til å henge erfaringene dine på! Jeg har selv stor nytte av bloggen på samme måte, og det er også til stor hjelp for meg å lese om både dine og andres erfaringer. Om du er stødig i engelsk, kan jeg anbefale deg å søke på YouTube etter 20 signs you are with a covert narcissist, av spartanlifecoach. Videoen veileder deg veldig menneskelig (og litt humoristisk) gjennom noe av det som er typisk i en relasjon til en skjult narsissist. Slik jeg leser det du skriver, så tyder mye på at det er en slik person du har vært utsatt for. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av diagnoser, men jeg vet nå at innholdet, eller kriteriene i diagnosen, hjalp meg til å forstå hva jeg egentlig hadde opplevd, og ikke minst hvorfor. Det ble helt essensielt for meg for å kunne skille mellom akkurat min opplevelse og alt som skrives om psykopati – som jeg aldri følte passet helt. Jo, han lignet til forveksling på det jeg viste om psykopati. Men han manglet noe, og han hadde denne umodne, dramaqueen-aktige siden som jeg ikke fikk til å stemme overens med kulden og kynismen hos psykopaten.
Tusen takk for tipset – veldig interessant – og ålreit å høre på. Tror du ledet meg inn på et spor der. Det er akkurat det du skriver jeg føler sånn behov for: “hjalp meg til å forstå hva jeg egentlig hadde opplevd og ikke minst hvorfor” – selv om jeg egentlig bare har lyst å trykke control+alt+delete og slette hele opplevelsen og minnet om den.Mina.
Samme som jeg tenker Mina.
Kunne tenkt meg elektrosjokk behandling for å glemme heile opplevelsen
Denne blogger hjelper meg ut av livet til “min psykopat”. Jeg har hatt det slik i 18 mnd nå. Snart er det rettsak. Psykisk og fysisk vold. Jeg har brukt mye energi, og har fått fysiske plager. I denne blogger får jeg gode tydelige svar på alt. Jeg har klamret meg til håpet om det gode menneske, dessverre må jeg se I øynene at ikke alle mennesker er det. Det triste er; hvorfor meg?
Å være i et forhold med en personlighetsforstyrret partner, er ekstremt energikrevende. Jeg tør påstå at livet etter et slikt forhold, aldri kan bli helt det samme igjen. Du blir aldri den samme som du var før du møtte psykopaten, og jeg har lyst til å si “heldigvis” – for man ønsker jo ikke å havne i et tilsvarende forhold igjen, noen sinne! Man kan definitivt bli klok av skade, og den klokskapen får du ved å bli opplyst og ved å bearbeide opplevelsene og minnene på en skikkelig måte. Vi er kanskje altfor flinke til å holde alt for oss selv. Vi skammer oss og ønsker at alt ugjort, istedenfor å få opplevelsene bearbeidet og ut av systemet vårt. Jeg vet ikke om en eneste snarvei som vil gi deg lykken tilbake, men jeg vet at du vil få det mye bedre dersom du aktivt går inn for å jobbe deg gjennom det. Det fins profesjonell hjelp å få dersom du trenger det. Jeg vet for eksempel at de gode følelsene som jeg stadig forventet skulle komme tilbake, de kom aldri fordi psykopaten ikke evner å føle kjærlighet. Men han bygget et rosa luftslott som til forveksling lignet på kjærlighet, og han lokket meg til å besvare med min kjærlighet, slik at han kunne snylte fritt på den. Til slutt var jeg helt tom. Dette visste jeg ingen ting om, før jeg satte meg inn i hva en psykopat egentlig er.
Jeg har selv hatt stor nytte av bloggen her. I tillegg har jeg lenge hatt et ærlig fokus på hva jeg faktisk har følt, og fortsatt føler. Jeg tar meg tid til å kjenne etter, tenke over og ikke minst gjøre meg helt ferdig med hver eneste detalj. Nytten ved å ha et slikt fokus fikk jeg etter å ha konsultert en gestaltterapeut. Det er dessverre slik at forholdet med en psykopaten vil sette deg i en fastlåst tilstand av mange uoppgjorte følelser, og det er nyttig å få hjelp til å beskrive de reelle følelsene, enten de er gode eller vonde, men kanskje spesielt de følelsene som psykopaten projiserte over på deg. Jeg råder deg av hele mitt hjerte til å gå den grundige veien, fremfor å håpe på en enklere løsning.
https://www.youtube.com/watch?v=8JAUzP4b1X0
Jeg synes denne var så bra! Kanskje du vil legge en link til den på siden din om du mener den kan være nyttig for andre.
🙂
toni: det er veldig nyttig å surfe på youtube slik du gjør. Videoer om narsissisme/psykopati har eksplodert de par siste årene og man kan få mye verdifull kunnskap og bekreftelse der.
Men pass også på for jungelen av videoer kan være forvirrende og enda misvisende. Husk at noen av vloggerne er traumatiserte mennesker som har kastet seg på hjelpe-andre-bølgen for tidlig. De er ganske enkelt ikke helet selv ennå og slik sett ikke klar til å hjelpe andre. Noen vloggere er også selv psykopater og bruker youtube for å få oppmerksomhet. I tillegg lyver de i sann psykopatisk ånd.
“Smakintosh” som du fant er en hederlig mann med gode intensjoner. Videoen du har funnet har mange meget gode poenger og god moral, og anbefales! “Smakintosh” preker sin anti-narsissisme utifra bibelske sitater og er slik sett kanskje ikke passende for alle, derfor vil jeg ikke legge til denne i linker men nå ligger den her i kommentarfeltet slik at alle kan se at du anbefaler den 🙂
Hei igjen 😊
Kanskje vanskelig å svare på men opplever meg selv så sint over den minste lille ting. Har blitt veldig selektiv i valg av hvem som er virkelige venner og ikke. Hvor lenge vil sinnet sitte? Er kjempevondt å oppleve det når jeg er vant til å være glad.
Å være amper, eller å ha mye kortere lunte enn man vanligvis pleier, er nokså normalt. Jeg husker en følelsesmessig cocktail bestående savn, sjalusi, hevntanker, sorg, lettelse, sinne, forvirring, skyldfølelse, forakt, glede, motløshet…hver dag, døgnet rundt. Opp og nedturer. Jeg husker ikke hvor lenge det varte, men jeg vet at det tok lang tid. Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen. I ettertid vet jeg at jeg i hvert fall gjorde EN veldig viktig ting for meg selv i hele denne perioden, og det var å opprettholde fysisk trening. Ikke for å nå et spesifikt mål, men for å tømme hjernen og kroppen for oppsamlet gruff som holdt meg trøtt men søvnløs over lang tid. Jeg trengte det! Jeg orket ikke være sosial med noen. Jeg var nærmest robotaktig når det gjaldt daglige rutiner. Men å kunne bevege meg, følge koreografi og musikk, det ble min medisin. Jeg fikk ut mye sinne, men jeg klarte også å føle glede, om ikke annet så for en kort stund mens treningen pågikk. Frisk luft er også viktig, så gå turer og hyl mot månen! 🙂 Ta med deg et kamera og oppdag hvor spektakulær naturen kan være. Skriv! Få alt gruffet ut i en dagbok. Kanskje du kan kombinere bilder og dagbok i din egen blogg? Men først og fremst må du gi deg tid. Ha tålmodighet med deg selv. Jeg forventet aldri at andre skulle ta hensyn eller forstå hva jeg sto i. Men det var overraskende mange som skjønte meg når jeg endelig klarte å sette ord på alt. Det VIL bli bedre! 🙂 Lykke til.
Anonym: artikkelforfatteren har svart deg på det med sinne. Jeg vil tilføye at det kommer et innlegg om ikke lenge om venner, og kanskje du vil få svar ang. selektivitet der.
Tok opp mobbing med en narsisist, fortalte han at jeg følte meg mobbet- fikk til svar at det var noe med min personlighet. ( Aldri hørt noe si det tidligere ) uansett, er helt psykisk kjørt etter år med “blikk” konsekvent rakket ned på, og snakket til som jeg var 5 år… kroppen føles veldig sliten, som noen har dratt ut all kraft, selvbilde er ikke borte, men er ufattelig sliten… vil sove i hundrede år kjennes det ut som.
Noen som har tips til hvordan få energi igjen?
Til deg som er SLITEN, og alle andre som er i samme båt; Jeg tror følelsen av konstant utmattelse skyldes at både hodet og kroppen er overfylt med negative følelser. All mobbing, utnytting, manipulering og provosering medfører MANGE negative følelser som kanskje aldri er blitt bearbeidet. Tenk deg en hard, kald snøball som rulles i nysnø – lag på lag til den blir stor – bare avbrutt av korte perioder der overflaten smeltes så vidt, før snøballen rulles en ny runde i nysnøen og kulden økes. Til slutt er ballen enorm, og iskald. Slik er følelseslivet for en som gjentatt utsettes for psykopatiske overgrep. Du har etter hvert ikke plass inni deg til noe annet enn den enorme snøballen av negativ energi. Det du tar inn av nye inntrykk vil billedlig talt fryse i hjel på grunn av kulden fra snøballen. Om du i det hele tatt er i stand til å ta inn noe nytt. Du er allerede overfylt. Alt blir negativt og man kjenner ikke glede. Jeg kjenner nå, i skrivende stund, at jeg blir sliten bare ved tanken! Så, hva gjør man?
Jeg vet at man må kvitte seg med ballen av dårlig energi FØR man kan få plass til ny og frisk energi. Første bud er å få avstand til den som påfører deg det negative. Null kontakt! Det må til dersom tilførselen av dårlig energi skal opphøre. Husk at sinne, bitterhet, hevntanker, savn og sorg også kan være i kategorien negativ energi. For å kunne bearbeide følelsene, har jeg stor tro på samtaleterapi i en eller annen form (gjerne gestaltterapi). Mange kjenner at de egentlig er ferdige med den negative personen, han eller hun er ute av livet, og man skal gå videre. Men snøballen inni deg blir værende. Den har gjort deg sliten, kald og uimottakelig for noe nytt. Snøballer smelter ikke uten varme. Ved å sette lys på både opplevelsene dine og følelsene de gav deg, så vil din innvendige snøball av negativ energi smelte! Det å snakke om alt det vonde, er å bearbeide, enten du skriver det ned for deg selv eller snakker med en fagperson. Du vil etter hvert føle at du får rom for andre ting. Du vil få krefter til å reise deg opp. Det går ikke så fort som man tror, men gi deg tid og gjør deg skikkelig ferdig med opplevelsene. Jeg tør garantere at det vil hjelpe! Lykke til – av hele mitt hjerte. 🙂
Skiller du ikke mellom diagnosen psykopati og narsissisme? Du beskriver vedkommende både som narsissist og psykopat.
Takk
Sindre Rudshaug:
I bloggen brukes “psykopat” om psykopater, narsissister, sosiopater og andre giftige mennesker med antisosiale trekk. Å hele tiden spesifisere hva som gjelder for hvilken forstyrrelse ville fjerne leservennligheten.
Det vi kaller “narsissist” og “psykopat” i dag kan plutselig forandre navn i morgen. Kanskje de til og med plutselig blir samme forstyrrelse. Med jevne mellomrom forandrer begrepsbruken seg. Det kan vi ikke forholde oss til, for forstyrrelsen er den samme uansett hva den blir kalt.
Utad er forskjellene minimale. De største forskjellene er indre og usynlige for ofrene. Ofrene må innføre NK med begge og det er det viktigste budskapet her. Det er ikke slik at den ene “kanskje kan fungere” i en relasjon mens den andre er farligere. Begge er farlige.
Det er heller ikke slik at en fullbåren psykopat må man bort fra, mens en med “bare enkelte trekk men ingen diagnose” kan man leve med. Også sistnevnte blir umulig å forholde seg til i lengden.