Lesere av bloggen har etterlyst flere innlegg om offerets rehabilitering. Dette er også noe jeg har lovet å fokusere mer på. Fokus på både psykopaten og på offer er viktig, men jeg må innrømme at det faller enklere for meg å skrive om psykopaten enn om offeret. Kanskje fordi å skrive om rehabilitering krever et dypere fokus på meg selv, og dykk ned i ubehagelige følelser og en fase i livet jeg helst vil være ferdig med. Å skrive om psykopaten krever en mer observerende distanse – fra et mer behagelig og tryggere ståsted. Kanskje er jeg også mer fascinert av psykopaten enn av offeret.

Men jeg har selv vært et offer.

Ofre sliter, og det skal tas på alvor. Jeg slet selv, og kunnskap om psykopaten hjalp bare til en viss grad. Prosessene som pågikk inne i meg var vanskelige og fremmede. Fremmede fordi jeg aldri tidligere hadde sittet slik fast i en relasjon etter at kontakten var brutt. Jeg har tidligere måttet kutte kontakten med giftige venner og kjærester. Jeg kunne lett legge disse relasjonene bak meg, fordi jeg ikke hadde noen problemer med å akseptere og anerkjenne at relasjonene var skadelige. Med psykopaten derimot, så skjedde aldri en slik knirkefri overgang. Å få denne personen ut av hodet, skulle vise seg å være meget vanskelig. Der satt psykopaten, som en parasitt på hjernen, som det første jeg tenkte på da jeg slo øynene opp om morgenen og det siste jeg så for meg innen jeg sovnet om kvelden, i månedsvis etter jeg hadde sett og hørt vedkommende for siste gang.

Hva skjedde egentlig, og hva gjorde det med meg?

Psykopaten aktiverer de samme områdene i hjernen, som regulerer avhengighet. Det er nøyaktig de samme områdene som får heroinmisbrukere til å sette nye skudd vel vitende om at dosen stadig må økes og at neste dose kan bli en overdose. Det er det samme området som får sexavhengige til å søke nye villige partnere selv om de er klar over risikoen for seksuelt overførbare sykdommer, og det er det samme området som får alkoholikere til å gå på jobb i beruset tilstand selv om de vet at de kan miste jobben hvis det blir oppdaget. Det er også det samme området som får ofre til å bli værende i relasjon med psykopaten, selv om de vet at relasjonen er skadelig for dem. Heroinmisbrukeren ønsker rusen heroinen gir ham. Den sexavhengige ønsker den seksuelle nytelsen. Alkoholikeren ønsker den behagelige flukten fra edruelig hverdagskjedsomhet. Tror de. Tre personligheter med tre forskjellige behov? Nei. I virkeligheten er det nøyaktig det samme senteret i hjernen som skal tilfredsstilles hos alle tre, aktivert av kjemiske og psykiske avhengighetsprosesser og lindring av abstinens. Det handler altså ikke om individuelle behov eller viljestyrte ønsker. Avhengighet ligger utenfor den avhengiges kontroll.

Det er også dette som skjer i oss når vi lenge etter bruddet lengter etter psykopaten. Vi nekter å se den skadelige langtidseffekten av samværet, vi ønsker ikke å se så langt fram. Vi vil bare ha umiddelbar behovstilfredsstillelse, i form av kontakt med dette mennesket og en anerkjennelse fra ham/henne at “alt er ok”. Først da faller vi til ro og kan konsentrere oss om hverdagslige krav og fungere på jobb. Dette er nøyaktig slik blant andre alkoholikeren har det. Han/hun fungerer normalt, først når promillen har nådd et visst nivå. 

Ser du likheten her?

Ikke rart vi har det så dårlig etter bruddet og ikke klarer å glemme psykopaten, når vi er blitt avhengige.  Avhengigheten dukker opp i form av følelser vi tror er kjærlighet og savn. Selv om ekte kjærlighet også er en del av bildet så handler det meste av denne følelsescocktailen om kjemisk og psykisk lureri. Den sexavhengige er egentlig ikke opptatt av den seksuelle nytelsen – hjernen bare lurer ham/henne til å tro det. Ofre for psykopati savner heller ikke det gode i psykopaten, hjernen bare lurer ham/henne til å tro det. Jeg vet det, for psykopaten finnes ikke god. Jeg tror at en av mange tiltak vi må gjøre for å finne tilbake til livet, er å behandle oss selv som eksmisbrukere, med de muligheter og begrensninger som det innebærer. Den største muligheten er at vi nå er fri fra trådene som tidligere har bundet oss (og som psykopaten har styrt). Den største begrensningen er at vi må unngå det avhengighetsskapende stoffet. Vi må se psykopaten som vår kryptonitt – som en pest vi må unngå for enhver pris. Hvis vi får den minste nærkontakt med psykopaten, så vil vår avhengighet gjenoppstå og vi vil miste våre superevner, svekkes og dø – akkurat som supermann. Dette må nødvendigvis prege vår hang til å erindre psykopaten med nostalgi og savn. Vi må forandre vårt indre bilde av ham/henne, og ordene vi bruker til å beskrive ham/henne for oss selv. 

Om vår indre retorikk

En måte å komme seg gjennom hverdagen på “post-psykopat”, er å omprogrammere vårt emosjonelle minne av psykopaten. Tidligere har vi snakket om kognitiv dissonans, som hindrer oss i å se psykopaten slik han/hun egentlig er. Selv om det ikke ligger naturlig for oss å tenke slik om en person vi har elsket, så er det simpelthen nødvendig å endre vår indre beskrivelse av psykopaten. Det er sårt å lære oss selv til å tenke negativt om en person som har vært så viktig for oss. Vi har lært at “kjærligheten overvinner alt”, “er størst av alt” etc. Dessverre er hva vi har lært i dette tilfellet en regelrett løgn. Kjærlighet til en psykopat vil skade oss. Psykopaten er ikke et misforstått sosialt utskudd, styrt av sin sykdom (det er han/hun forsåvidt, men det hjelper oss ikke å tenke slik). Han/hun er et monster. En vampyr. En parasitt. Du vil ikke ha et monster i livet ditt. Vi snakker her ikke om det søte kakemonsteret. Vi snakker om et (u)menneske som livnærer seg på din undergang, for underholdningens skyld. La det synke inn. Lær deg å kalle en spade for en spade, og vend deg til å ikke omtale psykopaten i positive ordelag – overfor deg selv. Å forandre tankesett starter med retorikken.

Jeg vet hvor vanskelig denne omprogrammeringen er. Selv gråt jeg nærmest ukontrollert i fire måneder etter bruddet, fordi jeg visste jeg måtte bryte kontakten men fortsatte likevel med å unnskylde psykopatens oppførsel mot meg. Jeg tolket vedkommendes taushet som at han/hun hadde det like tungt som jeg hadde det. Jeg resonnerte at han/hun bare ikke visste hva de skulle si for å gjenopprette tilliten mellom oss, og at han/hun var for stolt til å ta initiativet til en slik forsoning. Jeg var så fast bestemt på å se psykopaten slik jeg ønsket å se vedkommende at jeg ignorerte sannheten. Sannheten? Mens jeg nesten mistet forstanden i mitt forsøk på å komme meg, så gled psykopaten uanfektet videre i livet med den nye partneren. Vedkommendes løftebrudd til meg, ting som var sagt og opplevelser vi hadde hatt sammen var fullstendig uvedkommende for ham/henne. Min lidelse var dog en verdifull bonus for psykopaten, som brukte den til å heve egen verdi i egne – og mest sannsynlig den nye partnerens – øyne. Og tausheten fra psykopatens side var ikke et tegn på skam eller sorg, men en straff for at jeg våget å trosse ham/henne. 

Så fjernt kan offeret befinne seg fra den virkelige situasjonen. Jo hurtigere man kan akseptere virkeligheten, dess hurtigere vil man heles. 

Om kjernesår

Men dette er ikke nok. Problemet er at psykopaten lokaliserte og lindret vårt kjernesår. Alle har vi ett eller flere kjernesår. Det handler ikke om at vi er mangelfulle eller handikappet. Selv ressurssterke mennesker har et kjernesår. Et kjernesår er et sjelelig behov som ikke er fullstendig dekket. Det kan være at vi føler oss ensomme eller mindreverdige. Eller kanskje vi hungrer etter sex og fysisk intimitet, eller trenger bekreftelse på at vi faktisk er veldig gode i håndarbeid! Uansett hva det er, så har psykopaten en utrolig evne til å finne det. I idealiseringsfasen vil han/hun lindre det, slik at hvis kjernesåret ditt er ensomhet, så vil du få masse oppmerksomhet fra psykopaten. Hvis kjernesåret er at du ikke føler deg elsket, så vil psykopaten tidlig fortelle deg hvor høyt han/hun elsker deg. Senere, når devalueringen starter, så vil psykopaten bruke ditt kjernesår mot deg. Psykopaten vil brutalt rive plasteret han/hun i idealiseringsfasen dekket ditt kjernesår med, av. Du blir stående igjen forvirret, blødende og med et desperat ønske om å få psykopaten tilbake, slik at ditt kjernesår igjen blir lindret. 

Og her kommer en av de positive erfaringene vi kan trekke av vårt møte med psykopaten; han/hun viste oss vårt kjernesår! Vi var kanskje ikke klar over det tidligere, men nå vet vi hvor vi trenger “påfyll”. Vi vet hvor vi er sårbare. Nå kan vi jobbe med å hele vårt kjernesår, og det er best at vi gjør det selv – uten hjelp fra andre. For overlater vi til andre å dekke alle våre behov, så har de makten til å ta dette fra oss – hvis de vil. Vi er da meget sårbare for andres bekreftelse av oss. Derfor, plei dine kjernesår selv! Bruk deg selv, familie og venner som gjør deg trygge, til å lindre kjernesåret. Du trenger ikke psykopaten til dette. Neste gang det da skulle dukke opp en manipulerende og giftig person i ditt liv, så står du mye bedre rustet. Vedkommende vil ikke klare å lokalisere ditt kjernesår, for det er ikke lenger synlig. Du vil da kunne bivåne en nesten komisk affære utspille seg, med en tiltakende desperat psykopat som ikke forstår hvordan han/hun skal hekte deg.

Om triggere

Etter bruddet med psykopaten ble jeg en mester i den noe spesielle øvelsen unngå-triggere-i-hverdagen. En trigger er en gjenstand, et bilde, en uttalelse, et sted, nær sagt hva som helst som ikke har en direkte kobling til psykopaten, men som minner oss om ham/henne og setter i gang en følelsesmessig reaksjon, som regel i form av savn og sorg, eller mer alvorlig – en posttraumatisk reaksjon. Det kan være alt fra steder man oppsøkte sammen, til å se psykopatens favorittbrus i butikken. Trigging etter et psykopatisk brudd er mye mer omfattende enn trigging etter normale brudd. Trigging kan hemme ofre i deres livsutfoldelse enormt. Jeg har hørt om psykopatiske ofre som har flyttet geografisk bosted, fordi hele byen de bodde i ble en eneste stor trigger. Ikke fordi psykopaten også bodde der, men fordi offeret på en eller annen måte ble minnet om psykopaten på hvert eneste gatehjørne.

Mekanismene bak trigging kjenner jeg ikke til. Jeg bare vet at i en periode var det fryktelig mange ting og steder jeg måtte unngå for å slippe å bli minnet om psykopaten. Mange triggere var uunngåelige og det ble derfor mange indre konfrontasjoner i løpet av en vanlig hverdag. Kunsten ble å ikke la de sette meg ut – ikke falle i gråt eller i staver midt på gaten eller hvis jeg var sammen med uvedkommende. Jeg vil at leserne skal forstå at trigging er et vanlig fenomen, og at det sågar har et navn.

Hva jeg selv forsøkte for å bekjempe makten triggerne hadde over meg, var å knytte nye opplevelser med nye mennesker til stedene som trigget meg. For eksempel ba jeg venner jeg var glad i om å ledsage meg på nøyaktig den samme vei/stiruten som psykopaten og jeg gikk sammen. Du kan gjøre det samme med kafèen, butikken eller filmen som trigger deg. Ta på den måten favorittsyslene og -stedene dine tilbake. Ikke unngå dem. Knytt istedet nye positive assosiasjoner til dem. I de tilfellene hvor triggerne er så sterke at de risikerer å utløse alvorlige reaksjoner, så konfronter dem i samarbeid med en terapeut.

Ok, dette er hva jeg har å tilby i dag. Vi skal dog snakke mer om rehabilitering. Blant annet kommer det en del to av “Veien tilbake til livet”. Der imellom kommer imidlertid et gjesteinnlegg som skal handle om offerets opplevelse av egen galskap etter bruddet, skrevet av forfatteren bak innlegget om sjalusifabrikkering tidligere denne måneden. Dette innlegget blir lagt ut midt i neste uke.