En leser undret hvordan hun kunne bli så hektet på den arrogante eksen; disse psykopatene som knapt har masken på (også kalt åpne/overt psykopater) og som allerede fra begynnelsen behandler objektene dårlig.
Noe som er enkelt å svare er at denne leseren er ikke alene, og at også min psykopat (den siste) var slik. Spesielt overgangsobjekter er i faresonen for devaluering helt fra begynnelsen, fordi psykopaten med overgangsobjekter har dårlig tid og trenger hurtig tilskudd av NF (narsissistisk forsyning). Ikke fullt så enkelt er det å forklare hvordan det skjer at vi lar oss behandle slik. Men jeg vil forsøke.
Det er forståelig at vi blir lurt av psykopater som idealiserer oss i månedsvis, av og til i årevis, innen de lar masken falle og viser hvem de er. Frem til det skjer så har de opptrådt som om de elsker oss over alt på jord.
Det er ikke like forståelig at vi lar oss knytte til en drittsekk. Selvbebreidelsen kan derfor være ekstra stor når forkastingen skjer og vi står der med skjegget i postkassa; “jeg har ingen unnskyldning, denne personen burde jeg ha forstått at ikke var god for meg, han/hun viste det helt fra begynnelsen”.
Jeg vil i denne teksten forsøke å trøste ofre for “drittsekk-psykopaten” og komme med noen forklaringer på hvorfor det mot alle odds kunne oppstå en tilknytning. Jeg hadde selv møtt mange drittsekker innen jeg traff psykopaten. Jeg ofret dem aldri en tanke og det var helt uaktuelt å innlede noen som helst form for relasjon med dem. Hvorfor ble det så annerledes denne gang?
For det første så er den vekslende avvisningen/pågåenheten vanedannende. Min psykopat var avvisende fra første dag, men han var ikke avvisende hele tiden. I tillegg klarte han det kunststykket å være avvisende og omklamrende samtidig. Dette hadde jeg aldri opplevd før og var i seg selv et mysterium som gjorde meg dypt nysgjerrig og som jeg ønsket svar på. Hva skjedde? Elsket han meg eller hatet han meg? Forvirringen og nysgjerrigheten holdt meg fast. De høye toppene utløste en rus som jeg ønsket tilbake hver gang nedturene kom. Svingningene var store og hyppige og kom flere ganger i uken. Kun han kunne utløse rusen i meg, derfor klorte jeg meg fast til tross for skumle episoder og nedverdigende devalueringer.
Jeg ville temme aggresjonen hans, og hans pågåenhet fikk meg til å tro at han ønsket at nettopp jeg skulle temme den. Hvorfor var han ellers så intens og opptatt av å være sammen med meg? Jeg må innrømme at det nok var egoet mitt som lekte med meg. Ved siden av ham så følte jeg meg så mild og nobel, nærmest som en slags mor Theresa. Jeg gikk rundt med en glorie på hodet, og trodde at min mildhet hadde makt til å polstre hans skarpe kanter. Jeg skjønte ikke at jeg aldri hadde noen makt, all makt lå hele tiden hos ham. Han visste godt hvilken effekt han hadde på meg og ville at jeg skulle tro at jeg kunne temme ham. Han lo nok hele veien til banken, dette hadde han gjort før.
Den arrogante psykopaten er ofte meget karismatisk. Det er fordi deres grandiositet og berettigelse oser ut av hver pore, forstyrrelsen skinner igjennom. Vi oppfatter det imidlertid som selvsikkerhet og trygghet. Det kan være meget attraktivt og vanskelig å stå i mot, spesielt hvis de har siktet seg inn på nettopp deg.
Vi må tenke etter om det er noe som gjorde at vi likte å bli behandlet dårlig. Var det gjenkjennelig å bli devaluert, og dermed trygt? Hadde vi kanskje omsorgspersoner i oppveksten som gjorde det samme? Bekreftet den dårlige behandlingen et skakkjørt selvbilde, og derfor på en merkelig måte løftet oss opp?
Det var øyeblikk av hengivenhet, som inviterte til håp om noe mer. En god klem, noen ømme ord. “Du er så herlig”. “Vi har en spesiell bromance du og jeg”. “Hva vi har, handler ikke bare om tid og sted”. Det var smuler, og ikke slik en normal relasjon med ekte gjensidig respekt skal være. Men jeg var sulteforet og siklet etter smulene. Jeg tenkte vel at hvis jeg håpet og ønsket sterkt nok, så ville skjevhetene rette seg opp. Det er intet feil i å håpe, men med en psykopat så er det forgjeves.
Jeg tror kanskje at den åpne psykopaten mer enn den lukkede, appellerer til å ta ansvar for dem. Den lukkede psykopaten kan lokke frem omsorg i oss med sympatifisking; løgnhistorier om misbruk i oppvekst og tidligere relasjoner. Men den åpne psykopaten er så sint og minner oss om et trassig barn som ikke klarer å sette ord på følelsene sine. Derfor var jeg aldri redd ham, selv ikke da han pustet opp sin muskuløse kropp og sto klar til å angripe meg i et glimt av narsissistisk raseri. Hvem er vel redd for sitt barn eller lillebror (han er ni år yngre enn meg) når de får et raserianfall? Jeg kunne fikse dette. Han ville takke meg og sette pris på meg for min overbærenhet. Bare gi det litt tid. Jeg fattet ikke at jeg antakelig var i reell fare.
Jeg bebreider ikke meg selv lenger. Når jeg fortsatt tenker at jeg burde ha trukket meg unna, så tenker jeg på den helt spede begynnelsen. Vi snakker her om de aller første timene og dagene. Det var her jeg burde tenkt “denne mannen er ikke snill eller trygg, skygg banen”. For tegnene var der; ordene, kroppsholdningen, blikket. Samtidig husker jeg fortsatt hvordan jeg unnskyldte ham. Jeg tenkte at han var sosialt mistilpasset og at min romslighet hadde plass til ham. Jeg var ennå ikke traumebundet og var overbevist om at jeg kunne trekke meg ut, når som helst, uten å ofre ham en ettertanke. Men hvor lang tid brukte han på å hekte meg? Jeg tipper en uke. Jeg hadde altså maks et vindue på syv skarve dager til å løsrive meg uten emosjonelle og mentale konsekvenser. Det er skremmende kort tid, en psykopat jobber fort. Men det visste jeg jo ikke den gang.
Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster og videoer på youtube, samt annen viktig informasjon.
Da jeg mødte min ex P , var jeg ikke betaget af ham. Han flirtede dog vildt og var charmerende. Jeg blev fanget..jeg kan huske jeg sagde til en veninde, at hans urolige og rastløse væremåde, ikke tiltalte mig. Min ex P var coveret narcisist og det anede jeg ikke hvad var ..dengang. Vi jokede dog med , at han havde ADHD, da han hele tiden for rundt og kedede sig nemt. Det var også fascinerende , han havde en energi og charme, som man sjældent ser. Ville hjælpe alle ( nu ved jeg han var på jagt efter NF ) det var mest mennesker han kunne bruge til noget ( det så jeg heller ikke på det tidspunkt ) min ex P idealiserede mig længe. Hvornår devalueringerne kom er svært at sige…men de blev oftere og oftere. Det skete dog så langsomt og over mange år ..I de første mange år , var det kun mig der oplevede det. Til sidst kunne han ikke skjule maskefaldet for alle. Jeg nåede at flygte inden forkastningen. Nu er hans nye offer ude for det samme, hun har prøvet at kontakte mig…men jeg har valgt ikke at svare, da hun også virker forstyrret.
Selv har jeg aldri falt for en i utgangspunktet arrogant P., men jeg kan forstå at folk gjør det. Det er noe med at når folk setter seg på sin høye hest og lar folk forstå at de er noe mer enn de fleste, så kjøper folk det. Slik oppførsel er i utgangspunktet forbundet med styrke og store ressurser. Imponerende virkning. At noen bare faker hele forestillingen må man nok ha opplevd for å forstå. Spesielt hvis vedkommende virkelig har store ressurser på noen områder, men svikter totalt på andre, spesielt de menneskelige
som går på reel sympati og medmenneskelig innstilling, og dertil (eller derfor) har et bedragersk sinnelag.
Det er mange krumspring folk kan gjøre for å unngå den ubehagelige sannheten at enkelte nærstående er sånn, og de vil heller skylde på andre. Eller deg selv. Gaver av forskjellige slag som blir gitt (Ikke bare materielle) blir ikke verdsatt, du selv blir fremstilt som P/N , osv, osv. i deres løgn av en verdensforståelse.
Dette er manipulasjon i sin groteske fremtreden.
Jeg tror at årsaken til at jeg falt for en arrogant P var at vedkommende skjønte at jeg hadde et veldig sterkt behov for å oppnå noe helt spesielt. Hva det var blir for personlig til å dele her på bloggen. Da imidlertid vedkommende ble klar over dette behovet, noe jeg faktisk selv avslørte, kom tilbudet om å hjelpe meg med å oppnå dette ,og jeg var fra da av fanget. Jeg så og merket mange ting jeg virkelig stusset over og mislikte ved denne personen men behovet mitt overskygget i den grad at jeg lot det passere.
Når det kom til stykket var det jo selvsagt bare en stor bløff dette med at vedkommende skulle hjelpe meg med å oppnå mitt mål ,men da var jeg allerede så hektet og traumebundet at det tok flere år å komme seg løs.
Det jeg skriver over stiller jo ikke meg i et overvettes godt lys. Men jeg tror det er sannheten om hvordan det lot seg gjøre for meg å godta å bli devaluert og idealisert om hverandre i en eneste stor forvirrende røre helt fra starten . Jeg så at vedkommende var nærmest usympatisk men behovet mitt for å få til det jeg ønsket var sterkere.
Maria: Veldig bra og presis formulert, synes jeg. Vil bare tilføye at det ikke bare er det at vi overdriver vår egen evne til å påvirke slike typer, men vi hadde rett og slett ikke opplevd slike upåvirkelige typer før, som i et knipetak bedyret sin gode vilje og at de ville ta skjeen i en annen hånd. Bare for å fortsette som før, til tross for alle de verbalt flotte og forsonende uttalelsene.
Man forventet ikke bedrag av en elsket og høyt verdsatt kjæreste. Man forventet ikke et nytt bedrag når man tok opp vanskelige ting. Man forventet ikke de gangene man ville bryte i ren fortvilelse, at man skulle bli møtt med falske beklagelser, tårer, og så fort samme oppførsel. Og dertil bli pålagt skyld/ansvar for tingenes tilstand
Uredelighet, manipulasjon av mennesker som vil så vel. Og ikke har gjennomskuet situasjonen ennå….
Maria: Jeg synes du skrev en veldig fin kommentar. Det kan vel ikke forventes at vi skal skrive om alle sammenhenger og ta høyde for alt i våre korte kommentarer. Det kan vår flinke bloggforfatter ta seg av 🙂
Synes det er bra at folk kommenterer, jeg. Selv om ikke alt er gjennomtenkt og ruget på i en liten evighet.
Selv har jeg kommentert noen ganger, og ser alltid at det kunne vært bedre. Litt av skaden vår er jo også å ha vært utsatt for P/N s uendelige kritikk. Let go! Perfeksjon er dritt og kjedelig.
Er en ting jeg lurer på: Hvis en person oppfører seg og gjør alt som jeg leser om på disse sidene, da er det rett og slett ingen tvil om han er psykopat? Det er det jeg sliter mest med å forstå nå. Han jeg tenker på startet opp med å sende meldinger til meg på nett. Kjente litt til ham fra før, men ikke godt. Han var veldig “på” med meldinger, og sendte flere hver dag de første 14 dagene. Da jeg skrev at jeg syns han var for snuskete, svarte han ganske kvasst at jeg var jo med på det selv (det var jeg ikke). Jeg spurte også om han ikke hadde samboer, da svarte han at jeg spurte for mye. Men han pirret nysgjerrigheten min og snart var jeg hektet. Men veldig spesielt. Traff hverandre fysisk etter 3 uker. Da var det “rett på sak”, og etterpå helt kald og litt uinteressert. Merket en betydelig annen tone i tekstmeldingene etter dette, nå var jeg mest interessert. 2 år gikk på denne måten med meldinger, men ikke hyppig lenger. Men han var på repeat i meldingene med hva han ville(sex). Jeg traff ham bare 6 ganger i løpet av disse 2 årene, og det var samme oppskrift. Når han var “ferdig”, da var treffet over og han kunne ikke få meg fort nok vekk følte jeg. Så var det silent treatment i 3-6 uker etterpå. Hadde mange ganger en følelse av at når han sendte melding, så var det en fellesmelding til flere og at han koste seg med å se hvem som responderte (bare en følelse). Nå er status at vi har gjort det siste han hadde på smørbrødlisten sin, så jeg tenker at nå er det ferdig. Men er han virkelig psykopat? Oppfører han seg sånn med alle? Han ser så god og grei ut på Facebook, og har familie. Og masse venner og virker veldig vellykket.
Hvis en person gjør ALT som står beskrevet her siden oppstarten, da er det ingen tvil 🙂
Kjære bloggforfatter, kan du svare meg på dette også? Så viktig for meg å vite. Kan jeg da gå ut ifra at han behandler alle de andre han dater på akkurat samme måte og med samme tankespinn? Eller kan han bli forelsket i noen av de andre? Blir de forelsket noen gang? Og en ting til – hvor finner de personer som de kan manipulere på denne måten? Jeg selv er høysensitiv, litt spenningssøkende og peoplepleaser (litt dårlig selvtillit) og ikke så flink til å sette sunne grenser for meg selv. Ser at jeg var et lett bytte for P. Men jeg kjenner ikke mange som som jeg ser han kunne gjort det samme med (tror jeg)
Jeg tenker på et par ting når det gjelder den arrogante psykopaten. I starten var min P veldig “på” hele tiden. Lærte senere at det var idealiseringen. Jeg syns det var nesten litt frastøtende med denne åpenlyse pågåenheten med tekstmeldinger til alle døgnets tider. Han visste jeg hadde familie, men sendte meldinger når han følte for det. Etter hvert ble jeg hektet, og da begynte devalueringen. Når jeg plutselig ikke lenger visste at jeg hadde ham lenger, ble jeg så forelsket som jeg aldri før har vært. Da var jeg så klart ikke spennende lenger. Men tenker litt på meg selv. Jeg er høysensitiv og har alltid hatt dårlig selvtillit. Fra ungdommen av ble jeg alltid hodestups forelsket i sånne jeg ikke kunne få. De som ble forelsket i meg hadde jeg ingen interesse av – de var ikke spennende. Jeg trodde nærmest det måtte være noe galt med dem siden de var forelsket i meg. Men er det ikke alltid sånn at det vi ikke kan få er mest spennende uten at vi er psykopater for det?
Du kan ikke stole på hva en psykopat selv kaller seg. De lyver og manipulerer. “Tidligere sosiopat” gir ingen mening.
Når det gjelder psykopati som samlebegrep så vil kanskje en ekte ekspert arrestere meg på det, for i diagnoseøyemed så er det vidt forskjellige ting som vektlegges hos for eksempel en psykopat versus narsissist. Men nå handler ikke denne bloggen om å diagnostisere dem, men om å gjenkjenne dem i nære relasjoner, og da blir forutsetningene straks annerledes fordi vi trenger verktøy som ufaglærte også kan bruke. I tillegg vil nærstående personer observere helt andre ting enn en fagperson. Jeg tror derfor en ekspert vil ha forståelse for at vi her kaster flere vesensforskjellige forstyrrelser i samme gryte. I USA gjør man det samme, der er det blant annet blitt vanlig å snakke om “narkopater” (narcopaths) som ikke er en ny forstyrrelse men en paraplytittel på psykopat, narsissist og ev. sosiopat.
Daniel – Som et apropos til den arrogante psykopaten, så håper jeg du kan skrive litt om sex med psykopaten. Det er et sort tema og et stort rødt flagg. Nå har jeg begynt å komme ut av tåka etter et absurd forhold med min P, der jeg trodde at det å ha sex med han var helt euforisk og vidunderlig. Som med så mange andre ting så tror jeg det var tankene mine som egentlig gjorde både sex og resten av forholdet helt fantastisk. I realiteten var det ikke det. Når jeg tok vekk tankene og følelsene mine rundt dette, så var hele affæren nærmest pornografisk. Ingen myk tilnærmelse, rett på sak og ingen følelser eller kos etterpå. Oppførselen hans og ordene hans var litt påtatte, akkurat som han sa det han mente var riktig å si i en sånn situasjon. Absolutt ingen følelser. Var ikke øm og god elskov, det var rett og slett “fucking” (på godt engelsk). Etterpå føltes det helt uverdig. Tåken er lettet, men jeg ser nå at det var nødvendig å gå gjennom den faktiske opplevelsen for å forstå dette. Hadde jeg ikke vært med på det, tror jeg at jeg hadde drømt om det og gjort det helt eventyrlig i drømmene mine. Nå har jeg faktisk gjort det, og ser at det var ekkelt og kaldt og følelsesløst. Vet det er et sensitivt emne dette, men har andre lignende opplevelser med psykopaten. Hører litt hjemme også under arrogansen til psykopaten, som ser ut som han tror selv at han er et så fantastisk menneske på alle måter
KARI: P/N er ikke elskende mennesker. Derfor er deres seksualitet heller ikke elskov. Tenker det kan være store forskjeller på hvordan de er seksuelt. Noen er opptatt av å være ” super elskere” for å få anerkjent sin status som “den beste” , andre bare utnyttende og uten noen forsøk på annet. Kanskje også med sadistiske og/eller krevende forventninger, som en skal presses til å være med på.
Dette har vært skrevet om før et sted i bloggen.
Jeg er ingen ekspert, men tenker at det uansett ikke er særlig intimt og varmt å “elske” med en P/N. Uansett lengde på forholdet.
Fikk også lyst til å tilføye at ikke alle “normale” er det helt store heller. Forvirret? Med en viss rett, vil jeg si.
Hei! Takk for en flott blogg!
Jeg er på vei ut av et forhold med en jeg har sterkt mistanke om at er psykopat, eller iaf. har en del psykopatiske trekk. (sjalu, voldelig både psykisk og fysisk, lyver, impulsiv, milde kriminelle handlinger, rus, lite respekt for normer og regler, dårlig selvbilde (men vises ikke utad), snakker stygt om andrem, tror andre er misunnelige på han bla.). Har vært sammen i 5 år og det hele startet med intense følelser, mye spenning og dyre gaver. Vi ble fort kjærester og han fortalte bla. om alle eksene som hadde vært utro mot han og kalte dem ¨søppel¨, ¨gale¨ o.l. Det burde vel gått opp et lys for meg da, men jeg syns heller synd på han som hadde vært så uheldig med eksene. Et par år senere fant jeg ut at dette ikke stemte, men at han derimot hadde vært notorisk utro mot dem. Det er mange ting i bloggen jeg kjenner igjen, som gjør meg skremt og forvirret. Han har vært fysisk voldelig flere ganger, og etter en alvorlig voldshendelse for to år siden ga jeg han et ultimatum om å få hjelp eller så kom jeg til å gå. Da latet han som at han gikk til behandling i flere mnd, og fortalte i detalj hvordan samtalene var og hvor tøft det var for han. Hver gang jeg snakker om behandling så forteller han meg at jeg trenger minst like mye behandling selv og at jeg ikke skal tro jeg er noe bedre osv. Og når jeg tar han i en løyn f.eks. fører han det over på meg på ett eller annet vis, slik at jeg får dårlig samvittighet. Han har kalt meg mye stygt og vet akkurat hva han skal si som sårer meg. Dette sier han og selv at han er god på, men at jeg ikke må høre på det han sier når han er sint, fordi det mener han ikke. Han har og kommet med trusler. Husker spesielt en gang da han fortalte om noe traumatisk fra oppveksten sin, og endte med å si (helt svart i blikket) : ¨Sier du det til noe, så dreper jeg deg¨. I ettertid når jeg har tatt det opp, så sier han bare: nei, men herregud, jeg mente jo ikke det må du skjønne. Han er umulig å diskutere med, og jeg får alltid høre at jeg er vrangforestilt eller vrir og vender på alt han sier. For å ikke skrive et altfor langt innlegg, så er dette bare noen av tingene jeg har reagert på. Men kjenner igjen mye fra bloggen og andre nettsider. Eneste jeg ikke får til å stemme er at han er veldig gavmild med penger ovenfor meg. Han har alltid hatt bedre råd enn meg og liker å ta vare på meg. Samtidig føler jeg han støtter meg i perioder og vi har hatt mange fantastiske dager. Han lar meg alltid dra på hytteturer og besøk til venner og familie. Han har også etter mye om og men gått til en psykolog. Jeg føler han de to siste årene har roet seg litt og blitt bedre, men vet ikke om det er fordi jeg har blitt flinkere til å unngå situasjoner eller fordi han har prøvd å få meg til å bli værende? For to år siden holdt jeg på å gå fra han etter et nytt svik, og brukte bla. flere mnd. på å kunne si at jeg elsket han. Føler litt at han bruker mye av det jeg har prøvd å lære han, og kanskje speilet meg i hvordan han skal opptre? Nå har han vært voldelig igjen, og jeg har bodd borte i ett par uker da jeg har bestemt meg for å gå. Han har vært kald noen dager, men lovet bot og bedring og sier det har gått opp et lys for han nå. Etter det har jeg tatt han i å lyve for meg igjen, og gir meg dårlig samvittighet for at jeg spør om sånt ¨midt oppi det hele¨.. ¨Når vi har det vanskelig, for vi er to om det her¨
Han har null innsikt i egen oppførsel. Sier han forstår det og at det er feil, og at han forstår mine følelser. Men handlingene hans viser noe helt annet. Jeg kjenner jeg trenger svar på om han er en psykopat? Blir så forvirret. Når jeg snakker med han vil jeg bare tro på det gode, og ser en sårbar liten gutt som jeg gjerne vil være med å hjelpe. Men når jeg leser eller snakker med venner går det mer og mer opp for meg at jeg må gå
Beklager for et klønete innlegg. Skulle gjerne ha skrevet mer, men tenker dette ble mer enn langt nok som et innlegg. Håper noen kan hjelpe meg å bli litt klokere.
Vel, jeg tror ikke på at han vil endres.
Han er ikke god for deg. Jeg tror du bør komme deg vekk.
Takk for svar!
Vi er egentlig samboere og har vært sammen i seks år. Nå har jeg bodd hos venner i ca. to uker, men har sagt til han at vi ikke kan være sammen. Har blitt mer og mer klar over hvor usunt forholdet er, etter at jeg har åpnet meg for mine nære. Det dukker stadig opp hendelser fra forholdet i hodet mitt som jeg skjønner er helt feil. Samtidig som jeg vet at jeg må dra, er det utrolig vanskelig å ta de neste stegene.. Jeg må jo ´´hjem¨ og hente tingene mine, og fordele hva vi skal ha. Vi må i banken for å selge bolig osv. (Han har forøvrig sagt at han skal fortsette å bo der, og at jeg må få pengene mine litt etterhvert når han kan betale meg, og jeg har ikke turt å si i mot). Men jeg trenger jo penger for å finne meg et sted å bo.. Samt å fjerne han fra forholdet vi har på facebook (selv om det er en filleting). Jeg bare gruer meg veldig til å innse at det er slutt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare disse neste stegene. Jeg vet jeg må ta tak i det, for å komme meg videre og for at det virkelig skal gå opp for meg at det er slutt. Har omtrent ikke hørt fra han etter jeg sa det var slutt. Kun fått en melding ang. noen penger jeg skylder han. Lurer på hvordan han oppfører seg når jeg kommer hjem. Føler på en måte at jeg ikke kjenner han lenger.
Noen dager tenker jeg at det letteste bare er å gå tilbake og fortsette livet i boblen med han, selv om hele meg kjenner at det er helt feil.
har dere noen tips til hvordan jeg skal gå frem?
Er også livredd for at han har vært inne på min messenger og sett alt jeg har skrevet med mine nære om han og at jeg kjenner igjen mange tegn som kan forbindes med diverse personlighetsforstyrrelser. Fikk en melding om at noen hadde logget seg på min messenger fra stedet der han bor. (har endret passord osv nå) Han har jo ikke sagt noe. Men kan det hende han planlegger en hevn om han har lest alt? Kjenner jeg får dårlig samvittighet av alle mine mistanker og at jeg forteller om episoder jeg har opplevd med han . Hjelp!
Forsøk å legge din samvittighet til side. Antakelig er du en empat, og da har du for mye samvittighet. Se så objektivt på relasjonen som du kan, uten at samvittighet farger din vurdering. Ta for deg enkelthendelser. Still deg selv spørsmålene 1) var det egentlig respekt i hendelsen?, 2) hadde du selv oppført deg slik mot kjente eller fremmede?, 3) fortjente du devalueringen? osv. jeg tror du forstår tegninga. Hvis du kan svare “nei” på alle spørsmålene så har du svaret. Forsøk å unngå “nei, men…. (fyll inn den unnskyldningen/rasjonaliseringen som passer). Lykke til.
Tusen takk for svar. Og beklager sent svar fra meg. Jeg bor fortsatt hos venner og hører lite fra han. Men jeg var hjemmom og hentet noen ting en dag. Da var alt som ´´vanlig´´, og vi endte opp med å ha sex. Han ville så gjerne, men jeg sa nei, men klarte ikke stå på det dessverre. Jeg er fortsatt så glad i gutten og vil se det beste i han. Han ga meg et langt brev hvor han for første gang la seg helt flat, og fortalte bla. at jeg var perfekt og at han var den som hadde gjort mye feil. I starten av brevet skrev han at han ikke skrev det for å få meg tilbake, men i slutten skrev han at han håpet en dag at jeg kan tilgi han og gi han en sjanse til, til å vise meg hva jeg fortjener. Jeg gråt mye etter dette brevet og kjente på en mer normal kjærlighetssorg følte jeg. De siste ukene har jeg vært mest forvirret. Syns det var godt å få brevet for å få bekreftelse på at jeg ikke har gjort noe feil. Jeg skrev sms tilbake at jeg ikke klarer å komme tilbake til han, men at jeg var veldig takknemlig for brevet og at det betyr mye for meg. Takket han også for alle gode minner osv. Fikk ikke svar på meldingen. Etter noen dager ringte han meg, og sa han ikke viste hvorfor han ringte, men at han savnet meg. Jeg sliter sånn om dagen. Føler ikke jeg kan gå tilbake, da det går mot mine prinsipper når jeg har sagt at om noe sånt skjer igjen (vold, lyving) så går jeg. Samtidig har jeg åpnet meg for gode venner, og de har sagt at de ikke vet hvordan de skal klare å støtte meg om jeg går tilbake, etter alle hendelsene de har hørt om. Men de fleste dagene var jo fine. Føler ikke de forstår helt hvordan jeg fortsatt kan være så utrolig glad i gutten og hvordan jeg kan ha et ønske om å være med han. På en måte kjenner jeg at det er det eneste jeg vil. Jeg savner han så mye. Det var så mye spenning og gøy. Og hver gang jeg snakker med nå og han viser sin gode side, så blir det vondere å stå i mot. Jeg er redd jeg ikke klarer meg uten han. Føler meg så alene, selvom jeg har mange rundt meg. Jeg skulle neste ønske han bare gjorde noe enda verre nå, var voldelig igjen eller at jeg fant ut at hadde vært utro eller noe. Føler jeg hele tiden trenger flere bekreftelser på at vi ikke kan være sammen. For han har tross alt vært mindre voldelig de siste årene. Kan jeg ha tilpasset meg så mye at det har blitt lettere for han å leve normalt med meg? Og er det normalt at en P/N kan blir verre før store begivenheter/reiser/planlegging? Og når de er slitne? Kan noen hjelpe meg?
Kort svar: først må du lese og lære om traumebånd, deretter må du nøye vurdere om du er glad i ham eller om du egentlig er traumebundet. Lykke til 🙂
Takk for svar! Og igjen, takk for bloggen!