Akkurat nå er det VÅRSALG på mine to bøker. I hele april får du begge til sterkt reduserte priser, når du bestiller direkte av meg. “Psykopati og kjærlighet” får du for 219 kroner inkl. frakt i Norge (butikkpris 349). “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” får du for 165 kroner inkludert frakt (butikkpris 270).
Disse bøkene kommer aldri på mammutsalg eller andre kampanjer fra bokbransjen, fordi slike avtaler ikke foreligger. De eneste kampanjene blir lagt ut her på bloggen. Benytt deg derfor av sjansen nå. Skriv til [email protected] hvis du ønsker dette tilbudet (siste bestillingsdato 30/4). Du kan betale via bankoverføring eller vippse.
6 kommentarer
Jeg er faktisk litt usikker på hva man legger i begrepet tilgivelse. I dag er det mange som mener at man må tilgi for sin egen del, ikke for den som såret deg. Hva mener man med det? Jeg tilgir deg, men jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre. Hva er det? En tilgivelse som ikke gir noen vei tilbake? for meg er det mer som om jeg kan forstå din vanskelige bakgrunn, men jeg synes ikke at det berettiger deg til å oppføre deg hvordan som .helst mot andre mennesker.
Jeg tror alle P/N er offer for vanskelige oppvekster, og det gir toleranse og forståelse, for ikke å si kjærlighet til barnet de en gang var. Men det berettiger ingen til å la allverdens ondskap gå utover uskyldige.
Tilgivelse er etter min mening å kunne gå videre med et slags forhold og fremdeles ha respekt og godhet for hverandre selv om uheldige ting har funnet sted. Ikke en slags forestilling om at man må forstå og tilgi all slags ille oppfø
sel for å være moralsk høyverdig.
Det er mulig at jeg oppfattet videoen feil, men jeg mener at man ikke kan tilgi noen oppriktig og fremdeles ha en slags dyp tvil på vedkommende. Det blir i såfall bare å legge ting bak seg og gå videre. Ikke virkelig tilgivelse.
Hei Lea. Jeg tror ikke du oppfattet videoen feil. Du stiller mange viktige spørsmål, og noen av dem stiller jeg også i videoen. Jeg synes presset til å tilgi er for høyt.
Jeg fikk lyst til å tillegge noe. Mitt livs hoved P/N var en mann jeg var sammen med i mange år og vi fikk barn sammen. Forholdet var en berg og dalbane der han vekslet mellom å være helt fantastisk og ganske så jævelig. Etter mange år vil jeg fremdeles si at han var min store kjærlighet. Han hadde enormt mange fine kvaliteter og vi delte utrolig mye bra sammen. Samtidig kunne han såre meg så dypt ved mange tilfeller. Særlig gikk det på andre damer, og at han ikke kunne ta ansvar da vi fikk barn, og samtidig hånet meg fordi jeg måtte ta meg av barn og ikke bare kunne være hans kosekvinne. Han gjorde dessuten urimelig krav på meg før vi fikk barn også og la seg ut med alle som betydde noe for meg.
Hvordan nå alt var elsket jeg den mannen og jeg tilga ham gang på gang. De verste overtramp. Han hadde en vanskelig oppvekst og var i tillegg utsatt for traumer i forbindelse med FN tjeneste. Dette gjorde at jeg unnskyldte ham. Han manipulerte meg også med at jeg bare var en bortskjemt vestkantjente som ikke visste noe om livet.
Det jeg egentlig skulle frem til her er at selv om jeg elsket ham og “tilga” ham, så gjorde jeg det egentlig ikke. Sårene var åpne og jeg hadde ikke tillit til ham. Det innså jeg ikke fullt ut før etter at det var slutt. Det var så mye jeg ikke sa til ham fordi jeg ikke egentlig stolte på ham lenger. Så tilgivelse for meg er en komplisert sak. Jeg vil våge den påstand at gjentatte alvorlige tillitsbrudd forhindrer virkelig tilgivelse, selv om man ser mye godt i personen også.
Barna mine har slitt med noe av det samme.
Nå er han død og jeg er mest lettet, men det er mer komplisert for barna.
Det stemmer. Vi tilgir dem egentlig ikke, for overgrepene er for store. Men kanskje følte vi oss forpliktet til å tilgi, eller til og med truet til det. Det er her jeg klandrer “godhetstyranniet” for å presse oss til å tilgi, at det skal være det beste for oss, når det som ofte skjer er at vi beskytter overgriperen og føler oss forpliktet til å ha fortsatt kontakt med vedkommende, for vi har jo tilgitt dem!
Jeg ønsker imidlertid å kommentere noe annet i din viktige kommentar, med forbehold om at du kanskje ikke mener det slik.
Du skriver at du fremdeles vil kalle ham din store kjærlighet. Og det er selvfølgelig lov. Det er følelsesstyrt og mange lesere her har det likedan.
Men så skriver du også;
“Han hadde enormt mange fine kvaliteter og vi delte utrolig mye bra sammen.”. Hadde han? Var det ikke masker han tok av og på? De fine kvalitetene var neppe ekte. Det er ikke slik at en ond person, plutselig blir god og varm i enkelte situasjoner. Hvis din eks er en p/n, så delte dere ikke noe sammen. Du var alene om opplevelsen.
“Han hadde en vanskelig oppvekst og var i tillegg utsatt for traumer i forbindelse med FN tjeneste.” Også p/n personer kan selvfølgelig ha hatt vanskelige oppvekster, men i mange tilfeller er det løgn, og selv om det er sant så vil en p/n overdrive den mentale belastningen de har vært utsatt for. Er han i tillegg en psykopat så er han ikke traumatisert. Psykopater blir ikke traumatisert, fordi et traume krever en sjelelig og følelsesmessig innlevelse som de ikke har.
Så derfor spør jeg deg om det kan være at du fremdeles tenker på ham som ditt livs kjærlighet, fordi du holder fast i forestillinger om at han har normale sjelsevner?
Takk for at du tok deg tid til å gi meg et langt svar, det fikk meg til å tenke.
Først vil jeg si at etter at jeg postet innlegget angret jeg. Jeg skulle ikke ha beskrevet han som min store kjærlighet.
Det er trolig ikke sant en gang, og det hele beror på hvordan han manipulerte meg. Jeg har ingen illusjon lenger om at jeg var noen stor kjærlighet for ham, det var vel heller ingen av de mange damene han har hatt. Jeg tror han var avhengig av å ha en dame og var redd for å være alene. Han ville ha i pose og sekk. Ha tryggheten av et forhold og samtidig være fri til å følge sine allehånde lyster.
Jeg tror han var mest narsissist som bare, når alt kommer til alt, tenkte på seg selv og ikke på hvordan han fikk andre til å føle seg. Så fikk han panikk når damen ville bryte og dermed satt i gang en ny idealiseringsfase.(Et par av x ene hans har tatt kontakt og fortalt meg litt av hvert)
Da vi var sammen visste jeg ingen ting om P/N, jeg trodde bare at han hadde noen psykiske problemer grunnet oppvekst og andre hendelser. Han manipulerte meg også til å tro at det var min utilstrekkelighet som forårsaket mange av problemene.
Når jeg sier at vi også hadde det veldig bra er ikke det fordi jeg tror at et menneske kan være veldig godt og ondt på samme tid. Det er mer det at han var en veldig ressurssterk person som jeg hadde mange sammenfallene interesser med. Vi hadde mange fine tider med utallige reiser og turer og vi begge likte å lage god mat og invitere venner fra et felles miljø. Da samarbeidet vi veldig bra.
Jeg ser at fordi vi hadde mye til felles så dekket det over mye som kunne blitt veldig konfliktfylt.
Jeg skal aldri glemme de grove svikene da jeg var som mest sårbar og alt han gjorde mot meg etter at jeg til slutt gikk. Det var hinsides og varte år ut og år inn. Jeg orker ikke nå å skrive om det.
“Først vil jeg si at etter at jeg postet innlegget angret jeg. Jeg skulle ikke ha beskrevet han som min store kjærlighet.”. Det skal du ikke angre på, hvis det er sant. Det er bedre å være ærlig. Mange opplever fortsatt p/n som sin store kjærlighet, men skammer seg over å si det. Men man skal aldri skamme seg over å elske noen. Målet er imidlertid at denne kjærligheten skal gå over, fordi den er en energityv som tar fokus vekk fra ny og sunnere kjærlighet, der den finnes.