Tenåringen Ole stirret ned på smøret. Det så ikke ut som det skulle, det var så glinsende. Ole hadde ikke lyst til å spise smøret, det smakte rart. Ole fikk ofte servert mat av foreldrene som smakte rart, men det var ikke populært å påpeke det. Foreldrene ble ikke sinte, men de avfeide ofte hans klaging på maten som “tullprat” og sa at det ikke var noe i veien med den, at den var som den skulle være. Han følte seg ofte skamfull og liten og at det var noe i veien med hans oppfattelsesevne hver gang de svarte ham slik. Han kunne ikke huske at foreldrene noensinne hadde gitt ham rett i noe. Han forsøkte seg likevel forsiktig; – smøret ser rart ut, det er ikke slik det skal være, sa han og nølte med å smøre det på brødskiven. -Neida, svarte mor, hun pekte på lokket. – Se her, det er ekstra saltet, derfor ser det vel annerledes ut. Alt smør er vel saltet, tenkte Ole, men sa ikke mer. Faren sa ingenting, han bare spiste smøret. Ole smurte nølende smøret på brødskiven og tygde av brødet. Han kikket på foreldrene, som begge satt der og latet som om smøret var akkurat som det skulle være. Ole begynte å undre om det var foreldrene som ikke var helt som de skulle være.
I dysfunksjonelle familier er det ikke lov å si alt man mener eller oppfatter. Det er ikke “fritt ord” rundt middagsbordet, selv om alt på overflaten er som normalt; ingen er fysisk voldelige, foreldrene skjøter sitt arbeid tilfredsstillende, barna klarer seg på skolen og økonomien er på stell. I utgangspunktet er det ingenting å sette fingeren på, likevel får barna følelsen av at de ikke har en stemme, at den ikke teller eller betyr noe og at deres behov og observasjoner ikke er viktige eller sågar direkte feil.
For å spinne litt videre på historien om Ole og hans foreldre, så er historien om smøret et eksempel på foreldre som tåkelegger. Oles foreldre er arbeidsfolk og med lav eller ingen utdannelse. De har generelt lav kunnskap om oppbevaring av mat. Kjøttvarer og kjølevarer blir ofte kjøpt i utlandet og transportert over lange strekninger uten nedkjøling. De pakker aldri inn maten skikkelig og de oppbevarer råtne og fordervede matvarer i kontakt med friske matvarer. Slik blir maten dårlig selv om utløpsdatoen fortsatt ikke er passert. Derfor svarer de ofte Ole med “tullball, se her, maten er fortsatt holdbar” og forteller ham indirekte at hans smaksans er feil, at han ikke kan stole på den. Dette er tåkelegging. Ole er mer intelligent og oppvakt enn sine foreldre, han har en intellektuell kapasitet og en nysgjerrighet som overstiger deres. I foreldrenes sinn står janteloven sterkt og de liker ikke at Ole er kritisk til dem eller stiller spørsmål som de ikke kan svare på. De er redde for at han skal bli “fisefin”. I stedet for å anerkjenne hans observasjoner; “ja Ole, smøret er harskt, men det er det eneste vi har akkurat nå og du kan trygt spise det” eller betrakte hans sensitivitet som en styrke som han kan utnytte – for eksempel til å bli en god kokk, så har de blitt enige om å legge seg på en linje hvor de ikke orker å diskutere med Ole og istedet avfeier hva de oppfatter som utilfredshet fra hans side. Aller helst vil de ha et medgjørlig barn som alltid smiler og aldri kverulerer.
Ole vokser derfor opp med en opplevelse av at hans meninger og observasjoner ikke er gyldige. Han føler også skam hver gang han er misfornøyd med noe og han frykter å fortelle hva han egentlig mener, både til sine venner og til sine fremtidige kjærester. Dette vil påvirke alle hans relasjoner og han vil få problemer med å skape ekte intimitet med en partner. Han har utviklet en mistillit til foreldrene som han ikke klarer å sette ord på og derfor heller ikke uttrykker, i stedet blir samvær med dem preget av en falsk illusjon om at alle har det bra. Ole er godt voksen og har hatt det mye psykisk dårlig med selvtvil og usikkerhet før han forstår hvem og hva som er årsaken til at han hele livet har hatt en følelse av å ikke bety noe alene og at han er avhengig av andre for at hans oppfattelser skal ha validitet.
Er Oles foreldre psykopatisk anlagt? Det vet vi ikke. Vi vet kun at familien er dysfunksjonell fordi medlemmene ikke har vært likestilt og dissens har blitt slått ned på. Skam har blitt brukt som et verktøy for å slippe engasjere seg i Oles virkelighet. Medavhengighet med rot i barndomshjemmet kan ha mange årsaker. Kanskje er medavhengigheten nedarvet fra en mor eller far som selv er medavhengig. Ofte skapes medavhengighet rundt et familiemedlem som lider av en avhengighet, for eksempel en alkoholisert mor eller en narkotikamisbrukende sønn. Eller kanskje er det en deprimert far i huset, eller en datter med Downs syndrom hvor foreldrene ikke klarer å ivareta de øvrige barna. Medavhengighet kan skapes av at alt familiefokus rettes mot det avhengige medlemmet som hele tiden krever noe; hjelp, støtte og hensynstaken. Barn i familien lærer at de må nedprioritere seg selv og hele tiden stille det trengende medlemmet først. I mange tilfeller handler det om å gå på eggeskall rundt den trengende, noe barna tar med seg inn i fremtidige relasjoner. Barn som har vokst opp slik, vil som voksne ofte ubevisst søke etter gjenkjennelige trekk i valg av partner; en som bekrefter deres syn på seg selv som “ingen”. Som dere ser så kan medavhengighet skapes på mange måter og ikke kun av psykopatisk opphav, men en ting er sikkert; er du medavhengig så kommer du ikke fra en sunn familie.
Hva kjennetegner en dysfunksjonell familie? Kjennetegnene inkluderer;
- “Oss mot dem”, kjennetegnes av steile fronter hvor partene skal angripe hverandre. Det kan være faste allierte; mor og datter mot far og sønn, det kan være hele familien mot ett syndebukkmedlem, eller alliansene kan variere. Uansett sammensetning så preges konfliktene av full krig i stedet for forsøk på forståelse og sindige overenskomster. Konflikter betraktes som muligheter til å “ta” hverandre for å få utløp for innestengt forakt. Det er lite respekt eller kjærlighet i slike familier.
- Problemer fornektes eller feies under teppet. Hvis noen lider så snakkes det ikke om. En jeg kjenner forteller at han fikk kreft, men at ingen i hans familie egentlig spurte hvordan han hadde det, hverken under behandlingsforløpet eller i etterkant. Etter at han ble erklært kreftfri så skulle livet fortsette som før – umiddelbart, og de andre medlemmene forventet at han var som innen han ble syk og også at han ytet like mye som før. Ofte handler denne dynamikken om at ingen i familien ønsker at noen skal få særbehandling for alle går og bærer på en følelse av mangeltilstand og egentlig ønsker mer kjærlighet til seg selv. Ingen har noe å gi.
- Hemmelighold. Den ovenstående fornektelsen gir grobunn til hemmeligheter. Medlemmene er ikke ærlige og åpne med hverandre, men bruker informasjon til utpressing og “gisseltaking”; “hvis du tier stille om … så skal jeg ikke avsløre at du …”. Tilliten er borte og daglig samvær og omgang preges av løgner, skepsis og skjulte agendaer. Hemmeligholdet kan også handle om “familiehemmeligheter” som ikke tillates å omtales, for eksempel at “farfar satt i konsentrasjonsleir” eller “mormor har en tysk far”. Det kan være snakk om at slekten skammer seg over aspekter i deres historie, eller at ett enkeltmedlem plasserer seg selv på en pidestall og krever respekt ut over det vanlige for noe de har vært gjennom i deres fortid, for eksempel at tante ble voldtatt i 1974 men fortsatt bruker det som en trigger slik at resten av familien må gå på eggeskall rundt henne. Spesielt familier med mye skam og maktkamp preges av hemmelighold.
- Grenseløshet. Foreldrene kan praktisere for sterke grenser, eller ingen grenser overhodet. I begge tilfeller utvikler barnet en usikkerhet omkring hvor foreldrene slutter og barnet begynner, i tillegg til utrygghet fordi det ikke vet hva det skal forholde seg til. Eller barna får ingen anerkjennelse eller respekt for deres egne grenser, trang til privatliv etc. Kanskje buser foreldrene konsekvent inn i barnas rom uten å banke på, til tross for at barna har ytret et ønske om denne gesten. Eller foreldrene ivaretar ikke barnas integritet, ved å erte dem eller latterliggjøre dem foran egne venner eller barnas venner. I ekstra dysfunksjonelle familier så kan barnas seksuelle grenser overskrides av foreldre som forgriper seg på dem eller nesten-forgriper seg (nekter å forlate baderommet når barnet er nakent selv om barnet ber om det etc). Grensene blir også uklare hvis en mor behandler sin sønn som en ektemann eller sin datter som en venninne, eller hvis en far påtvinger barna foreldrerollen ved å kreve mer omsorg enn han selv er kapabel til å gi dem i retur.
- Skyld- og skampreget kommunikasjon. I slike familier er kommunikasjon og dialog av en fordømmende art, i stedet støttende og bekreftende. Det foregår en maktkamp hvor det er om å gjøre å plassere seg selv moralsk på topp. Anklager og negative merkelapper er vanlig. Hverdagslig kommunikasjon tar mer form av belæring enn av respekt og kjærlighet. I slike familier vil medlemmene forsøke å unngå samvær med hverandre som innebærer samtale, og i de tilfellene hvor samtale er uunngåelig så vil samtalen være sparsommelig eller påtatt og falsk. Ingen har noen å betro seg til og søker i stedet betrodde utenfor kjernefamilien. Barn i slike familier vil ofte ta adferden med seg inn i voksenlivet, og få problemer med å kommunisere ærlig og direkte med venner og fremtidige partnere – også selv om de i disse relasjonene føler seg trygge og ikke ønsker å skjule noe.
I romanserien som startet med “Berlinerpoplene” forteller Anne Ragde om den dysfunksjonelle familien Neshov. En av karakterene er den aldrende Tormod Neshov. I bok nummer fem, “Liebhaberne”, blir han viet større plass enn i de fire foregående bøkene. Vi lærer at han hadde en relasjon til en ung tysk soldat under krigen, og at faren hans derfor tvangsgiftet ham med den dominerende Anna. Anna herset med ham fra første dag. Paret fikk etterhvert tre sønner (som viser seg å ikke være Tormod sine, men det er en annen historie) hvorav den eldste – Tor – som også har odelsretten og derfor blir værende på gården, adopterer morens nedlatende behandling av Tormod og deltar i den.
Da både Anna og også Tor er døde så får Tormod plass på et sykehjem. Han ønsker ikke å se gården hvor han ble herset med igjen, selv om han levde hele sitt liv der. På et tidspunkt har pleieren plassert ham på en stol med føttene i grønnsåpebad. Tormod blir tissetrengt og tar føttene ut av badet for å gå på do. Men han har grønnsåpe på føttene, sklir og faller på gulvet. I fallet biter han seg selv i tungen og begynner å blø fra munnen. Selv om det var et uhell, så skammer han seg over at han skadet seg. Han klarer å krabbe tilbake til grønnsåpebadet og forsøker å late som ingenting har skjedd da pleieren kommer tilbake.
Tormod demonstrerer her klassisk medavhengig adferd; han faller stygt og har behov for pleie, men undertrykker sitt eget behov for pleie for å tilfredsstille (i dette tilfellet ved ikke å bry) pleieren. I tillegg kommer skam-aspektet inn. Han er blitt herset med hele livet; først av en tyrannisk far, deretter av kone og sønn. Tormod har en grunnleggende følelse av skam, at han som person “ikke er riktig”. Han er vant til å bli verbalt angrepet og anklaget også for hendelser som er ulykker. Han skammer seg derfor at han var så “dum” som ble tissetrengt og ikke valgte å holde på urinen til det passet seg (for pleieren/andre) at han gikk på toalettet.
Det er i den forbindelse viktig å poengtere at medavhengighet ikke er en ufarlig lidelse. Ubehandlet fører den ofte til for tidlig død. Den medavhengige mangler grenser og klarer ikke å beskytte seg selv, for eksempel ved ikke å avvise farlige mennesker, men inkludere dem i sitt liv og sågar vende tilbake til dem. Å omgi seg med farlige mennesker vil naturlig nok ofte føre til fysisk vold. Som historien om Tormod illustrerer, så er egenomsorgsevnen også svært dårlig. Den medavhengige vil undertrykke skader og lidelser, og unnlate å oppsøke lege for sin egen del. I tillegg til faren for drap, skader og sykdom så er også selvmordsrisikoen stor, da den medavhengige ofte er deprimert og mangler evne til å forstå sin egen tilstand.
(Serien fortsetter. Tanker og eksempler er hentet fra forfatteren selv samt fra “Codependency for dummeies” av Darlene Lancer).
Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. Det kan heller ikke erstatte profesjonell terapi av psykolog eller psykiater).
Noe av det du skriver om dysfunksjonelle familier gir meg helt klump i magen.
Dette med at alt er på stell, alt er tilsynelatende i sin skjønneste orden, og så blir barna ikke ordentlig sett og hørt.
De får ikke bekreftet sine observasjoner. De blir belært på en litt kald ovenfra og ned måte, uten å få noen kred for riktige observasjoner eller smarte betraktninger. Motsagt på en overlegen og lite forståelsesfull måte. Det blir bare holdt mot en at en er barn og naturligvis ikke kan uttrykke seg like bra og nyansert som en voksen.
Dette har jeg opplevd. En følelse det var vanskelig å sette ord og navn på. Mangel på bekreftelse og anerkjennelse.
Jeg kjenner også sånne som barn ble utsatt for misbruk i familien (psykiske problemer/rusmidler), alt skulle skjules og dekkes over. Barna måtte bare leve med det . Kunne knapt snakke med noen om de vanskelighetene de opplevde daglig, og måtte dekke over. Familiens vanskeligheter skulle skjules med alle krumspring og usannheter.
Det er nok mange som har opplevd forskjellige varianter av dysfunksjonelle familier.
I mitt tilfelle førte det til at jeg ble overforståelsesfull og lite flink til å hevde egne grenser. Det var jo så mange andre som sikkert hadde hatt det så mye verre at jeg bare måtte være litt “large”. Det gikk på min egen bekostning og hva jeg bare skulle ha avvist som ikke gangbar oppførsel uansett. Man kan bare ikke “sone” for andres vanskelige oppvekst og problemer, Dette må personen selv ordne opp i, og antakelig få profesjonell hjelp for å rydde opp i.
P/N er eksperter på å få andre til å føle seg ansvarlige for vanskelige forhold tidligere i livet deres, og synes at folk som ikke har hatt noe med det å gjøre skal betale prisen for deres vanskelige fortid. Dette blir så feil – som å rette baker for smed. P/N har imidlertid store problemer med å se det.
Så var nok min familie også til dels slik. Jeg hadde alltid en følelse av at foreldrene, og særlig min mor, ikke brydde seg spesielt mye om oss barn. Vi ble snakket TIL, ikke MED, og det er en enorm forskjell. Egne meninger? Nei, de måtte samsvare med hennes, ellers ble hun irritert og fikk dette sinte, kalde blikket sitt. Jeg ble etterlatt hjemme fra seksårsalderen med fire år yngre søster når foreldrene skulle på fest. For de hadde ikke barnevakt. Jeg husker jeg ikke ville de skulle gå, for jeg var faktisk litt redd, men jeg torde ikke si noe. Jeg visste at da ville hun få det sinte blikket, og det var enda mer skremmende enn å være hjemme alene om kvelden med et sovende bleiebarn. “Og ikke skru på kokeplater på komfyren!”husker jeg hun sa. “Nei da..” sa 6åringen lydig.
Jeg ble oppdratt til å ta ansvar for andre altfor tidlig,gjøre mine plikter fra a til å, til å tie mest mulig, være tålmodig herfra til evigheten. Ikke rart at man ikke setter foten ned fort nok når man er voksen og i feil forhold. Jeg skal ikke skylde på oppveksten for elendigheten, for jeg tok feil valg i voksen alder og er selv ansvarlig. Men jeg ser jo at det der med å sette grenser for sent, være tålmodig altfor lenge, det kan skyldes barndommen…. Det er mange små episoder som jeg ikke kan glemme. Jeg har tenkt at jeg kanskje er for overfølsom siden jeg husker så mange ting som ikke slipper taket. Skylder på meg selv, på en måte. Det er neppe meg, det er dem.
Takk for temaet som ble tatt opp i dag!
Medavhengighet har i mitt liv, har vært den største enkeltårsak til at jeg gjentatte ganger har blitt tiltrukket av og trekt til meg farlige, og for meg helseskadelige mennesker, tror jeg. Enkelte av disse menneskene har en rekke av skadde og emosjonelt rundpulte mennesker etter seg.. Etter flere ti-år med tilpasning, grenseløse romslighet og forståelse for andre menneskers dysfunksjonelle adferd, er det knalltøft å se min egen dysfunksjon. For det må jeg, for å best mulig ta hånd om skadene jeg er påført. Og ikke minst, unngå å bli oppspist flere ganger.
Medavhengighet. Det er flere år siden jeg hørte begrepet første gang. De setningene som har betydd mest for meg i å forstå min medavhengighet er dette : “Vi ble avhengige personligheter og redselsslagne for å bli forlatt. Vi var villig til å gjøre nesten alt for å holde fast på et forhold, så vi ikke ble forlatt følelsesmessig. Allikevel fortsatte vi å velge utrygge forhold og relasjoner, da dette lignet de forhold vi hadde til våre alkoholiske eller dysfunksjonelle foreldre i barndommen.”
Videre : “Vi lærte å undertrykke våre følelser som barn, og som voksne lot vi dem forbli begravet. Som resultat av denne pregningen forvekslet vi kjærlighet med medlidenhet, tilbøyelig til å elske dem vi kunne redde.” (Fra “Problemet”, ACA, Adult Children of Alcoholics and Dysfunctionale Families.) Disse setningene ble avgjørende for meg, i min forståelse om meg og min historie.
Mange av strategiene jeg brukte da jeg var liten, for å kunne være en del av familien, tok jeg med meg videre inn i ungdommen og voksen alder. Totalt uviten om at det var usunne og skadelige strategier. Jeg ble flink til å utslette meg. Legge bånd på følelser, ikke snakke, ikke føle. Protesten skrek inni meg, mot alle vanskeligheter andre brakte inn i livet mitt. Men jeg ble. Og jeg var stille. Stadig forskende på måter jeg kunne være på, for å få det resultatet jeg ønsket i samlivet. Hvis bare jeg var snill nok, sterk nok, ettergivende nok, forståelsesfull. Gud, så mange søppelbøtter jeg har måtte tatt i mot! Gitt partner(ene) ubegrensa rom for frustrasjon og faensskap.
Nå, ute av det og på trygg avstand for eventuelle forsøk for “hoovering”, kjenner jeg på hvor sliten jeg er. Jeg har ikke vært utsatt for mye fysisk vold. Desto mer nedrakking, emosjonell mishandling, devaluering. Det er vanskelig å forstå om det har vært med viten og vilje, eller om partneren ikke har vist bedre..
Så ser jeg plutselig i noe jeg nettopp skrev… Jovisst, jeg opplevde vold tidlig i barndommen. Seksuelle overgrep i familien. Ingen fikk vite det. Jeg kunne ikke snakke om det. Det var helt umulig. DER lærte jeg å tåle. Late som. Ikke ta plass. Ikke forsvare meg. Akseptere andres uakseptable oppførsel, i ord og handling. Det man øver mye på, blir man god til.
Jeg vil ikke på noe vis si at jeg er skyld i at “bussen traff meg” (et begrep som er brukt tidligere her, om hvem det er som blir okkupert av p/n. Men for meg er det en forklaring, på hva det er som kanskje muliggjorde min “deltagelse” ved gjentatte variasjoner i skadelige relasjoner.
Jeg sliter med å forstå meg selv. Hvordan i all verden kunne jeg? Jeg forsøker å finne forklaringer. Jeg føler meg ansvarlig for den mishandlingen jeg har opplevd. Fordi jeg valgte kjærester som jeg gjorde. Og sånn går jeg i ring. Fra å legge ansvaret “der ute”, på mishandleren. Til å legge det på meg igjen, fordi jeg var der, ble der, ville være der. Fordi jeg valgte. Til slutt valgte jeg å gå. Komme meg ut. Avslutte kontakt. Men like jævlig lever opplevelsene i meg, plager og “skader” meg fortsatt.
Det er tung jobb dette. Heldigvis er vi flere som kan dele opplevelsene og historiene våre. Aller viktigst er det å kunne dele håp og styrke.
Nok en anonym: Det er jo i utgangspunktet en veldig fin egenskap å støtte og være romslig ovenfor mennesker som har hatt/har det vanskelig. Det er bare det at enkelte (P/N) biter /spiser opp hånden som stryker dem og mater dem.
Det er her faren ligger – ikke få satt en stopper for de som tror forståelse og vennlighet betyr at de kan sluke hele armen og gjerne bite deg i ryggen.
Normale mennesker gjør ikke sånt. Utfordringen blir å se at en du trodde var normal ikke er det. En som etterhvert tråkker til de grader over dine grenser slik at du må reagere med å trekke deg og beskytte deg selv. Mange av oss har ikke vært gode på å ta det oppgjøret som bør komme når sånne folk begynner å misbruke oss. Det er i det hele tatt vanskelig å se når noe går utover det normale til å bli sykt, grensesette voksne folk som etterhvert viser at de ikke har folkeskikk. Synes dette er tøft fremdeles. Tar du opp noe vil P/N gjerne reagere selvrettferdig, sint og benektende. En kan tro at vedkommende ikke forstår. Så kan en prøve og prøve å uttrykke seg, men kommer ingen vei. Da må man gå! Ikke “forstå” noe mer.
“Så kan en prøve og prøve å uttrykke seg, men kommer ingen vei. Da må man gå! Ikke “forstå” noe mer.”
Nettopp dette er en viktig grunn til å gi opp å “skvære opp”. Når vi er misfornøyde med noen så hører vi ofte “har du sagt det til ham/henne da?”. Det er en forventning om at det beste er å være direkte og ærlig. Vi føler oss feige hvis vi stikker halen mellom beina og går. Men ofte kan vi ikke bare gå, det er kanskje en kollega vi ikke kommer overens med, eller et medlem av en større sosial gruppe som er viktig for oss. Da øker presset for å konfrontere vedkommende. Av og til er det nødvendig både for å kunne fungere i gruppen og også for vårt selvbilde.
Men når voksne mennesker oppfører seg dårlig (merk at jeg ikke sier p/n her, for i de fleste tilfeller så vet vi ikke nok om vedkommende) så er det ikke vår jobb å fortelle dem det. Når man har passert 25 år og går rundt og sprer gift så burde man vite det selv. Det er ikke din oppgave å ta den “dype” samtalen for å få voksne folk til å se seg selv. De vet hva de gjør, eller så virker ingen slik samtale på dem (du er selvfølgelig ikke den første som har forsøkt). Enten så ignorerer man vedkommende, eller så gir man ham/henne en meget kraftig irettesettelse og gjerne foran andre tilhørere. Det vil være det eneste de forstår.
Der fikk du nyansert det litt. Helt enig. Man må vurdere situasjonen. Det er ikke alltid på sin plass med verken oppklaringssamtaler eller “oppggjør”. Det er forskjell på kjæreste, kolleger og noen i familie / vennegruppen. Tenkte i utgangspunktet på kjærester.
På jobben må man ofte bare unngå og være “gråstein” ovenfor ubehagelige folk man ikke blir kvitt.
Et oppgjør kan bli møtt med hevnaksjoner. I vennegjenger kan det også være folk man misliker, men som hører med, og man må ta dem på kjøpet. Her må man se an om man tar igjen ganske krast eller feier dårlig oppførsel av skulderen. Er i en situasjon nå hvor jeg lurer på hvordan jeg skal ta det neste gang og vedkommende igjen synes det er gøy å være ufin. Er det ille nok tror jeg at jeg vil gi en real finte tilbake i alles påhør. Tenker det er nok med provoserende dusteoppførsel nå. Så kanskje vedkommende tørker av seg det selvgode fliret når alle har fått se passet påskrevet. Begynner å bli villig til å ta sjansen. Om vedkommende vil hevne seg og være enda eklere kan jo være, men nå synes jeg det er nok!
Det piner meg å sitte der og være snill pike uten å ta igjen.
Jeg klarer ikke gå inn i tema “medavhengighet” enda.
Men når det gjelder å se klart og grenser, så synes jeg det er en fin og tydelig pekepinn å ta en sunn person sitt reaksjonsmønster opp mot en P/N i en gitt situasjon for å tydeliggjøre.
feks om en P/N, opp mot en normal empatisk person, blir servert litt kald mat, eller litt for klumpet saus (for et langtidsobjekt).En sunn venn ville hatt en helt annen fremtoning enn en P/n.
En annen ting jeg lurer på for tiden er:
Når en har hatt mye usunt rund seg i mange ti år, så legger det igjen gift som ikke tilhører oss, like vel blir vi definert av andre etter tiden vi levde i dette rundt oss og der vi reagerte utifra der vi var, valg en gjorde, utsagn i sosiale settinger som ikke var vårt sanne jeg, men gift påført av p/n. Hvordan skal man klare å ikke føle seg definert feil i ettertid. Andres meninger om oss er jo basert utifra så mye, men når man ikke definerer seg selv som merkelappen en har fått på seg… hvordan frigjøre seg fra merkelappen andre har satt på oss?? Jeg synes det er tungt å ha merkelapper påklistret å meg. Når man jobber og jobber med seg selv, så forandres en som menneske. Hvorfor klarer ikke de en har rundt seg å se bak merkelapper?? Eller er det bare meg som må jobbe med egenverdien etter P/N??
Du kan si at her inne i vårt “miljø” så er vi unnskyldt all galskap vi eventuelt har gjort, for vi vet hvordan vi ble drevet til den. Men utenfor denne bloggen/boblen så gjelder fortsatt at ethvert voksent menneske har selv ansvar for sine handlinger, det gjelder også oss. Hvordan andre oppfatter deg nå eller hvordan du tidligere har vært er utenfor din kontroll, det kan du ikke påvirke. Noen “brannslukking” i etterkant vil også bare virke dumt. Hvordan ville du forresten ha gjort det? Hoppe rundt fra menneske til menneske, i håp om å nå alle som kan ha sett deg sammen med psykopaten og forklare hver enkelt at “du, nå skal du høre om psykopati og devaluering og forkasting og tåkelegging og future faking, så vil du forstå hvorfor jeg handlet som jeg gjorde” eller vil du kanskje skrive det i avisen?
Jeg tror det beste vi kan gjøre er bare å eie hvordan vi var dengang, og uten å føle skam. Med det mener jeg uten å legge hodet i gapestokken, klar til pisking, slik mange av oss er vant til. “Observer ikke absorber” gjelder også observasjon av oss selv og hva vi har gjort, uten å føle skam eller straffe oss selv for samme ting igjen og igjen. Si til deg selv (eller den som eventuelt skulle bringe det på bane) “yup det gjorde jeg. Under omstendighetene var det logisk men i dag kan jeg se at det var teit av meg. Og sånn er det bare”, også ferdig.
Godt poeng Daniel. Satt litt i perspektiv,
“vil du kanskje skrive det i avisen”.
Når det gjelder avisen, en av mine P/N truet med akkurat det, skulle gå til avisen og offentligheten om meg. Og det han skulle gå ut med var bare oppspinn og usannheter.
Jeg er nok bare et tungt sted i jobbingen. Sammen med en P/N blir man usikker, og verden står opp ned og på hode, en selv også. Innimellom kommer tvilen, og også et ønske om å være sterk og trygg igjen. Vi som aldri har gjort noen andre vondt med viten og vilje kan ende opp med å føle skyld og tvile, på null grunnlag. Det verste er å ikke ha stått opp for meg sev, si meningen, og det å ikke ha klart å si nei, og stoppe P/N.
Lige nu passer jeg mit yngste barnebarn på tre år. En herlig lille gut, sød og empatisk, rolig og han har alt muligt godt i sig. Han hviler i sig selv og alle syntes godt om ham. Jeg er så lykkelig for, at han ikke har en personlighedsforstyrrelse , som hans bedstefar har. Af udseende ligner han fuldstændig P som barn.Jeg har været så bekymret for det. P’ s og min datter har mange udfordringer ( ligner sin far på nogle områder ) Hun har jo levet med en far der var dysfunktionel og selvom jeg prøvede desperat at give hende en god og normal barndom, var det en umulighed med P så tæt på.
Min egen barndom var god , havde jeg ikke haft den , tror jeg ikke, at jeg havde klaret at komme væk fra P. Jeg troede på mig selv og min virkelighed, prøvede at løse alle konflikterne med P og prøvede at guide mig igennem alt det mærkelige. Jeg prøvede at forlade P ca 8 gange , men først for tre år siden lykkedes det. Jeg tror ikke man kan forstå hvor svært det er …kun de der har prøvet et samliv med en P , kan sætte sig helt ind i det.
“Han kommer visstnok ikke fra dysfunksjonell familie.”
Nettopp. Det er langt på vei konsensus om at psykopati er medfødt, det betyr at mange av dem vokser opp i helt normale familier. Med narsissisme er teorien at den er mer sosialisert.
“Da jeg stilte spm tilbake kavet han i svarene og ble mørk i blikket, hvorpå han til slutt sa «enkelte ting vil du bare ikke vite…»”
Spennende, hvis jeg får lov til å uttrykke det slik. Var det kanskje en tell? Eller var det for å skremme deg? Ikke godt å si.
De har en del tendenser de gutta der. De vet at det stort sett ikke er sosialt akseptert med sadisme, vold, veldig utagerende, grenseløs seksualitet, så de skjuler det. Etterhvert kan de begynne å ville tøye partnerens seksuelle grenser, forlange sex i tide og utide. Ellers blir det straff.
Har ikke opplevd de verste selv, men en dame jeg kjenner fortalte om litt av hvert av sex som ble mer og mer voldelig. Dette kom frem gradvis fra en person hun trodde var en helt normal mann.Hun trodde etterhvert at han var sadist, noe som absolutt ikke var noe for henne. Måten han ellers behandlet henne på lyser P lang vei, utfra hva hun fortalte. Hensynsløs og krenkende og så plutselig “snill og ivaretakende”.
Det er utrolig creepy når folk fremstår som vanlige folk, og så kommer det gradvis opp uttalelser som tyder på at de har vært borti litt av hvert. Typisk at hvis de da blir møtt med sjokkerte reaksjoner, så prøver de å bortforklare.
Jeg tenker at såkalt “tell” er å sondere terrenget for hva partneren vil godta. Blir det en negativ reaksjon tror de at de bare kan bortforklare. Offeret sitter med en utrolig uggen følelse. Jeg tror P vet det – de skjønner at det er skremmende, og nyter det med sadistisk glede.
Vi må være veldig på vakt når noen ymter frempå om sånne ting som nevnt ovenfor.
“Jeg tenker at såkalt “tell” er å sondere terrenget for hva partneren vil godta. Blir det en negativ reaksjon tror de at de bare kan bortforklare.”
Dette er ikke en tell men en test, noe likt “bæsje-testen” som jeg skrev om nylig.
En tell er når psykopaten i et glimt av sannhet avslører noe om seg selv. Som regel er det en glipp og skjer derfor spontant, for de vil egentlig ikke at objektet skal vite noe om dem.
Senere i forløpet, når psykopaten er klar til å forkaste, så kan de fortelle ubehagelige sannheter om seg selv for å skremme objektet. Da er det ikke lenger en tell, men ment som terror.
OK. Skjønner at jeg forvekslet “tell” (forsnakkelse?) med testing.
Når jeg etter en tid, og med mye bedre kunnskaper om P/N, tenkte tilbake på starten av forholdene så jeg at mange røde flagg dukket opp ganske tidlig. Men da hadde det vært så mye bra også, og jeg var forelsket, så jeg bortforklarte dem. Eller bagatelliserte.
Men jeg hadde lært. Kom meg unna et par stykker senere som umulig kunne være helt gode. Dette selv om flere sa til meg da at jeg var så skadd og altfor mistroisk.
Det er klart at stoler en på magefølelsen og kommer seg bort før det blir noe forhold, vil man heller ikke ha en haug av hendelser å vise til (for seg selv) som ved et forhold over en viss tid. Er så glad jeg kom meg bort, og det irriterer meg at enkelte bare skyldte på at jeg var så skadd. Men sånt må vi vel bare leve med. Folk som ikke har særlig peiling på P/N skjønner det jo ikke.
(Jeg har hatt en veldig P/N tekke, desverre.)
Nemlig. Stol på din egen virkelighet. Og avbryt relasjoner med folk som kaller deg “skadd”. Deres intensjon er kanskje ikke dårlig, men du har ikke godt av å høre slike betegnelser om deg selv. Du er ikke skadd, du er i reorientering.
PS. Ted Bundy hadde visstnok ikke en normal familiesituasjon. Så noe dysfunksjonell likevel (søk opp Ted B via Google)
Å være i reorientering. Det var et godt ord. Noe ganske annet enn å være skadd. Bærer preg av optimisme!
Nok en anonym: Enig, mye bedre betegnelse og bærer preg av optimisme og personlig utvikling. Ikke som skadd (som en sprukken vase), eller “helt ødelagt” som en frekk dame jeg kjenner kalte meg.
Enig i at vi ikke har godt av å høre sånne begreper som “skadd” eller “ødelagt” om oss selv, men fy fader så mange små og gjerne litt sjalu og misunnelige mennesker det finnes. De har kanskje syntes at andre har vært litt mer i vinden enn seg selv, og kanskje kjedet seg en del, og så reagerer de med sånne negative betegnelser selv om de skjønner at du har vært igjennom mye. Man vil ikke legge ut om alt man har vært i heller, både p.g.a. diskresjon ovenfor andre og respekt for eget privatliv. Det gjelder iallefall for meg. Jeg er imidlertid litt fortvilet over at det blander seg ufine folk inn overalt blant de fine og gode personene. Vanskelig å unngå hvis man skal opprettholde sosiale relasjoner.
Det har hendt at jeg har tatt igjen, men da går de helt i offerposisjon og klynker og skaffer seg støtte for at jeg er grusom. Helt uhørt. Nei, dette er vanskelig. Bare ignorere eller ta igjen?
Iallefall er jeg mye sterkere idag, og bryr meg ikke så mye lenger om hva folk måtte mene.
Kilde er et godt navn, men husk at psykopaten bruker objektet til mye mer enn narsissistisk forsyning, blant annet som “speilobjekt”.
Er det flatterende å være objekt/kilde for en psykopat?
Jeg tror man kan diskutere mange årsaker til å bruke andre betegnelser, men flatterende bør ikke være blant dem. Det er så viktig for nye objekter å forstå at det ikke er flatterende eller et kompliment å være den “utvalgte” for psykopaten.
Det er synd hvis ordet gir deg en bismak, men jeg tenker her på at nettopp denne bismaken kan hjelpe objektet til å forstå at det var et objekt, og ikke noe mer. Objektivisering er som vi vet en umenneskeliggjøring av motparten; å gjøre det til kun en gjenstand eller en kropp, egentlig etter boken hvordan psykopaten betrakter objektet.
Interessant dette med eierskap og dette med reaksjon. Men med en P/N å er reaksjon noe problematisk. Alt slår jo feil ut uansett. Så det vil si, respons i stede for reaksjon. Men når nk er innført, så må man jo ta det oppgjøret med seg selv. Ingen å respondere mot.
Jada. Og jeg svarer at det skal ikke være flatterende å være objekt for en psykopat, og at betegnelsen kanskje bør gjenspeile dette. Men du må kalle det hva som passer best for deg. Det må forsåvidt alle leserne.
Det er greit. Vi fikk en debatt om valg av begreper, og det er bra.
Tanker om eierskap: Det aller viktigste er antagelig hvordan jeg snakker til meg selv. Hvordan jeg ser på meg selv. Som skadd, ødelagt, dum, naiv, alle disse benevnelsene som kommer flytende til meg når jeg i ettertid (og da jeg fortsatt var i relasjonen) reflekterer over min egen rolle.
Vel er jeg blitt ruskete i pelsen, ganske mørbanket. I følelsene om andre og om meg selv. Her er det grobunn for reorientering. Hvis hage er en metafor for livet: Jorden ligger åpen og bearbeidet. Ferdig gjødslet i rikt monn fra skittkasterne og “søppelbærerne”. Nå er anledningen der til å sette de frøene og de nye småplantene jeg ønsker å ha i hagen min. De plantene jeg vil ha! Ugras vil dukke opp, det er helt uunngåelig. Jeg kan fjerne dem med en gang jeg ser dem. Eller hindre dem i å spre seg.. Godt å tenke på! Sjef i egen hage.
Nok en anonym: Fint sagt. Bruke all dritten som gjødsel for de vekstene vi vil dyrke. De plantene vi selv vil ha.
Bare vær forberedt på å luke mye og se til å få vekk giftklumpene som kan være i gjødselen. Og så må vi forhindre at hagen ikke blir invadert og tråkket ned av andre som vil rulle seg i et gratiseldorado med gode saker.
Etter så mange år med min x ( min erfaring er veldig lik Mary,s opplevelser) har jeg nå veldig tunge dager. Snakker meg selv ned. Føler meg ikke god nok men vet innerst inne at jeg kanskje er bra nok. Er redd, skamfull, ensom og fortvilet for at jeg har gått ut av ekteskapet og mistet felles venner og svigerfamilie. De ser ikke og visste ikke hvordan det var, det kan jeg ta skylden for fordi jeg glattet over og skjønte ikke selv hva dette var. Ønsket å være lojal med min x og sa han ikke imot.
Klarte meg så bra det første året fordi jeg de siste år før jeg klarte å bryte var så sliten og fysisk syk at jeg klarte knapt å prate etter innestengt frykt for å si noe feil og jeg visste at jeg måtte bort. Allergier, eksem, migrene og andre problemer ble borte straks jeg flyttet, men er erstattet med angst. Hvorfor savner jeg han? Hadde ikke lyst å dra på ferie med han, det var jo aldri hyggelig. Det var så mye som skurret. Det går et tankespinn om at jeg kanskje burde satt foten ned og fått til en dialog og at det var min feil. Skjønner ikke nå hvorfor jeg var så redd for å si i fra og heller ble stille? Har vanskelig for å føle oppriktig glede selv om jeg har mye å være takknemlig for.
Om jeg ønsket å finne en ny partner er jeg redd for at jeg ikke er bra nok, klok nok eller interessant nok. Er det andre som føler det sånn?
Jeg trenger hjelp!
Kort svar: “Hvorfor savner jeg han?”. Du er traumebundet. Les deg opp om dette (eng. trauma bond eller psychopathic bond).
“Skjønner ikke nå hvorfor jeg var så redd for å si i fra og heller ble stille?”. Det ligger en trussel over en relasjon med disse menneskene, om at hvis vi klager eller kritiserer dem så vil de forlate oss. Derfor holdt vi heller kjeft. Det handlet om frykt snarere enn feighet. Frykt for å miste dem.
Anonym: Du avslutter med “Om jeg ønsket å finne en ny partner er jeg redd for at jeg ikke er bra nok, klok nok eller interessant nok. Er det andre som føler det sånn?”
Ja. Jeg kjenner meg godt igjen. For min del tenker jeg at jeg fortsatt har en stor jobb å gjøre med meg selv. Der er det ikke plass til noen ny partner. Først når jeg føler meg trygg nok i meg, på at jeg duger er jeg klar. Om noen gang. Akkurat det lever jeg godt med, for øyeblikket. Jeg har venner. Jeg treffer mennesker, men er også mye alene. Sakte men sikkert (gjen)erobrer jeg livet mitt og troen på at jeg er verdifull. I egen øyne. Det er mange sår som må heles. Med den historien jeg har, tror jeg en ny partner lett vil “forstyrre” meg.. Jeg legger ikke skjul på at jeg antagelig har “reparert” kjærlighetssorg med nytt forhold noen ganger i livet. Ser ikke bort fra det. Fordi jeg var redd for å skulle være alene (i livet). Derfor er gode venner blitt så viktig for meg. Mer enn noen gang.
Jeg er heller overhode ikke klar for noen ny partner. Holder lenge å sitte alene (….) og slikke sår for øyeblikket. Et nytt forhold på nåværende tidspunkt hadde endt i katastrofe, tror jeg.
Jeg er ikke redd for ikke å være bra nok, nei. Men jeg har blitt ekstremt skeptisk nå, på båpde godt og vondt.. I bunn og grunn litt redd for å skremme bort folk selv, kanskje..
Anonym:
du er mer enn god nok!! Jobb med det, praktiser SELFLOVE, mange støttespillere på youtube, se på en fra soul GPS ( mest empatiske og forståelsesfulle i tøffe tider etter min mening )
se den om kognitiv dissionans, beste, mest oppfløftende, ærlige og ikke minst HELENDE youtubevideoen jeg har sett så langt.
Stå på, p/n planter jo disse usynlige stikkene med “ikke god nok” på mange manipulerende og finurlige måter, det er ikke rart det henger igjen.
Stå på!
Takk for svar Daniel. Har lest og sett på div. YouTube og trodde jeg var kommet lengre etter 4 år. Det går opp og ned. I perioder er jeg så glad for jeg klarte å komme meg vekk og jeg vet at det er ikke han jeg savner. Han viste ikke omsorg for hverken meg eller barna. Det som forvirret meg var falskheten når noen var på besøk eller vi var blant venner. Han var jo så beskjeden og hyggelig å viste seg som omsorgsfull ovenfor alle. Det virket som han hjemme ikke vedkom seg hverken innkjøp, rengjøring, interesse for barnas aktiviteter eller feiring av barna eller meg. Han hadde ikke tid og var så opptatt med sin jobb og egne aktiviteter, samt gutteklubben «grei»
Forvirringen var også stor når det gjaldt triagulering. Han klarte å få meg til å bli usikker og sjalu men jeg forble taus.
Han gikk raskt videre og ble samboer med ny partner etter bare 4 mnd, og han har ikke kontakt med barn og barnebarn.
Jeg vet jo ikke om han er P/N men min fastlege sa at jeg måtte komme meg bort da det var et helseskadelig forhold.
Skjønner og har lest mye om traumabånd men skjønner ikke hvorfor det ikke «slipper»
Tror jeg kunne kommet meg videre dersom jeg hadde hatt en ny partner men sliter med lav selvtillit og det å stole på noen nye.
Jeg velger å tro en datter som sier at jeg burde få en partner fordi jeg er et elskelig menneske. Det var fint sagt. Føler at jeg har mye kjærlighet å gi men har oppdaget at jeg må sette noen grenser.
Livet er ikke for amatører…..
Takk for respons til «Nok en anonym» og «Psykopati»
Jeg har lurt på en annen ting; blir en mer naiv og dummere av å være sammen med en slik person? Jeg tror på et tidspunkt at han kunne overbevist meg om alt mulig samtidig som det skurret og jeg tok den letteste løsning. Han har ingen utdanning men har «jobbet» seg opp til en sjefsstilling og jeg har utdanning men føler meg dum for han visste så mye mer enn meg trodde jeg og løy om utdanning som han ikke hadde. Jeg avslørte han ikke og hans nye partner tror på han. Når blir han avslørt tro? Han er videre og tilsynelatende lykkelig med sine nye statussymboler……
Jeg har hatt problemer i ettertid med å forstå meg selv og alt jeg har godtatt. Hvor har min kritiske sans vært?
Skremmende at de utsetter sine egne for denne tåkeleggingen og at de får slik makt. Skjønner de selv hva de utsetter oss for?
Nå grøsser jeg faktisk litt her. Jeg har ofte tenkt på P sin familie som dysfunksjonell og usunn. “Oss mot dem”, hemmelighold, fornektelse og grenseløshet… Og det at alt utad skulle framstå som vellykket og flott. Det stemmer så godt med familien hans. Det stemmer så ufattelig godt. Og når du beskriver disse trekkene, synes jeg at jeg kjenner igjen disse trekkene fra P selv. Eksemplene er mange, og jeg vil ikke skrive de her. Lærte han dette som liten, og så ble det en godt integrert del av personligheten hans? Ikke vet jeg. Men jeg kjenner det altså godt igjen.
Teksten handler om familien til den medavhengige, men jeg er sikker på at slike familier også kan avle narsissister.
Min x P’s familie er en gjeng med drukkenbolter, “sladrekjerringer” og hustyranner, her i lokalbygda..
Dysfunksjonell, for å si det mildt.
Får nærmest lyst til å slå meg selv i hodet når jeg tenker over det. Hvordan kunne jeg tro at h*n kunne være annerledes enn dem?
Til Anonym. Jeg forstår dig fuldt ud. Jeg er selv nede i en dal lige i øjeblikket. Det er over tre år siden at jeg flygtede og jeg føler mig af og til frygtelig ensom. Vi var også ensomme i relationen med psykopaten, men jeg havde ikke troet at mit liv efter ham, blev så ensomt. Jeg har ikke haft en ny mand eller kærester siden. .. har prøvet dating og er også udadvendt , men det er alligevel ikke lykkedes mig. Ind imellem bliver jeg bange for, at psykopaten har ødelagt min evne til at elske en anden person igen…på den rigtige måde. Den mærkelige måde vi var sammen med psykopaten på , har virkelig sat sine spor. Venner og bekendte, arbejdskollegaer til min mand er forsvundet ud af mit liv. Også to rigtig gode veninder. De bor i samme by som psykopaten og det nye offer og ses med dem af og til. Jeg følte at jeg var nød til at give slip på dem, det var ikke det samme venskab som før .Jeg har rigtigt mange ting at være glad for i mit nye liv og jeg savner ikke psykopaten mere. Det er gået op for mig, at jeg var forelsket i en illusion og at det nye offer nu er primærkilden, der oplever den samme cyklus som jeg gjorde.
Vi må være stærke og tænke på, at vi har klaret os igennem alt det her og jeg tror at det gode vil komme til os til sidst…det har vi fortjent. Psykopaten har ikke fortjent at være lykkelig og selvom det ser ud til han er det, er det bare hult og tomt alt det han foretager sig . Lykkelig kan han aldrig blive , det er umuligt med den personlighedsforstyrrelse.
Spesielt til dere som har vært sammen med P/N i mange år: Det var jeg også. Da det var slutt var det virkelig slutt fra min side. Jeg var sjokkert og hadde mistet alle illusjoner. Jeg ville bare bli kvitt ham. Utrolig nok (på bakgrunn av hva han hadde utsatt meg for) gjorde han det meste for å få meg tilbake. Da han etter en stund skjønte at var nytteløst, startet mitt livs største helvete. Han gjorde alt for å terrorisere meg og bryte meg ned. At vi hadde barn sammen spilte ingen rolle. Mye gikk sterkt utover dem også.
Nok av det – det jeg skulle frem til er at vi må innse at vi har en vei å gå for å bygge oss opp igjen. Det er det viktigste. Gjøre mye positivt for oss selv. Se sine sterkere og svakere sider med realistiske øyne. Vi var ikke fæle eller dumme eller hva det var de sa. Likevel må vi innse at mye energi og tankevirksomhet gikk med til å kretse rundt P/N. Etterhvert slipper vi det. Da kan energien og tankekraften brukes på oss selv og andre. Øv deg opp på å tenke igjennom hva du mener om politikk, samfunnspørsmål. De nye bøkene, filmene osv. Test ut tanker og meninger på andre. Dette gjelder kanskje ikke for alle, men ofte har vi blitt nokså stumme fordi vi var redde for hån og nedvurdering fra P/N om vi hevdet vår stemme.
Ikke tro at folk flest er så mye mer spennende og interessante enn deg. De har bare ikke levd i et diktatur, og er vant til å snakke i vei uten så store overveielser eller frykt for ikke å være smarte nok.
Det er lenge siden mitt brudd med den store P, og jeg har gått en lang og kronglete vei, men jeg er en annen nå. Mye sterkere og ikke så redd for å hevde meg lenger. (selv om også jeg får tilbakefall og blir liten og usikker).
Det er mange som gjerne vil hevde seg, behøver ikke engang være P/N. Det er derfor veldig viktig å finne et tryggere ståsted i seg selv, så vi ikke kryper sammen ovenfor sånne “verdensmestere”.
Da har man også et bedre grunnlag for å få et sunnere kjæresteforhold.
“Teksten handler om familien til den medavhengige, men jeg er sikker på at slike familier også kan avle narsissister.”
Uten tvil og mere til – de kan frembringe personlighetsforstyrrelser an mass. Familien til min “motpart” var dysfunksjonell i tiende potens. Noe hun jevnlig vendte tilbake til med tidvise detaljerte beskrivelser, men som regel uten “stakkars meg” fakter, vel så gjerne med humor. Uansett, det resulterte ganske opplagt i at jeg følte en ekstra omsorg og beskyttelsestrang.
Ellers meget meget viktig det som sies om trusselen om å bli forlatt som ligger som en klamp om foten relasjon med disse menneskene, og som gjør at vi (mot normalt!) holder kjeft. Og at den frykten IKKE må forveksles med feighet!
Når det gjelder å skvære opp, ta et oppgjør (tenker da spesifikt på den andre) er min erfaring at her må en gå x antall runder meg seg selv i forkant. Ellers kan det forverre egen situasjon. Hadde jeg kommet over denne bloggen i forkant av mitt oppgjør hadde det fortonet seg ganske annerledes. Skal kun nevne et stikkord jeg har lært her og som ville vært av stor betydning – responstid.
Psykopati – “future faking” er det et gjengs begrep i denne sammenheng? Jeg spør fordi da faller enda en bit til på plass. Altså å love gull og grønne skoger…
Future faking – eller framtidsbløff – er en teknikk psykopaten bruker i idealiseringsfasen, og kanskje glimtvis under devalueringen.
Jeg innbiller meg selv at jeg har laget “drøssevis” med tekster, og også videoer om dette, men der kan du se – jeg har selv ikke oversikt.
Future faking er et meget sterkt bindemiddel, fordi objektet strekker seg mot noe psykopaten har hintet til eller direkte lovet, som skal skje “en gang i framtiden”. Det kan være alt fra “det stedet skal vi reise til en gang” til “vi skal gifte oss”. Det kalles faking/bløff fordi p/n aldri har tenkt å realisere planene. Men det forstår ikke vi, for vi er ikke vant til at mennesker bløffer om slike ting. Tvert imot, vi tror at p/n planlegger en framtid med oss. Det er meget smigrende og blendende. Derfor reagerer vi knapt på at det ofte kommer altfor tidlig, ofte etter å ha kjent oss i kun noen dager.
Jeg husker meget godt min psykopats ene fremtidsbløff. Vi jobbet begge langt nord. Mitt engasjement nærmet seg slutten, men han selv skulle være der et halvt år til. Men først ville han reise sørpå og hente bilen sin. Han sa eplekjekt de fem ordene “da plukker jeg deg opp”, og hintet da til at han ville ha meg med tilbake – med andre ord skulle vi være sammen.
Det interessante i dette tilfellet er at det var mer enn smiger, det var også en ordre/instruksjon, for han spurte aldri om jeg selv kunne tenke meg å bli med tilbake. Og jeg protesterte ikke, jeg bare solte meg i å være utvalgt av denne karismatiske og flotte mannen.
De fem ordene har nok alene æren for at jeg strakk meg etter ham de siste månedene av vår relasjon, det var meget potent, for jeg fattet ikke at en mann som ytret slike ting for kort tid siden, nå begynte å forkaste meg. Altså, det var forkastingen jeg ikke forstod for jeg kjøpte framtidsbløffen, med hud og hår.
Jeg opplevde dette med future faking som nok en forvirrende greie fra P. Han var en ressurs sterk fyr, og mye av det han forespeilet meg ble jo også realisert. Andre ting kunne han gå tilbake på og si at han aldri hadde sagt. Dette skapte utrygghet for hva som ville skje eller ikke.
Du har skrevet noe sted at de gir oss en følelse av at vi alltid var på prøve.
Vil si at verre en future faking, var følelsen av at alt kunne snu på en femøring. Hadde f.eks. planlagt fantastiske reiser, men like før oppsto det noe dritt som ødela. Dette gjorde at man aldri var sikker på om han forkastet meg, eller helst at han var så jævlig at jeg måtte komme meg vekk før denne turen skulle være.
På alle disse reisene og diverse andre begivenheter som vi var på, kunne det også hende at han plutselig ble ufyselig og ødela gleden. Helt bingo om det ble bra eller plutselig ødelagt.
Han var forresten en ekspert på å ødelegge gleden for meg. Noe også et par sa til meg. Helt forferdelig at jeg ikke kom meg bort før. Men det hjelper å lese om traumebånd, og det at de sirkler inn objektet slik at vi ikke har så mange egne kontakter vi kan snakke med lenger. Og at man etterhvert skjønner at det faktisk er slik at man må planlegge og sloss seg fri. For er de jævlige og du ikke orker dem mer, så skal de på død og liv ikke miste deg. Drama, tårer og bortforklaringer og veldig “snill og hengivende”, en stund…
Takk så mye for meget godt og fyldig svar!
Som tenkt og bitene falle på plass. Veldig interessant det du sier om ordre/instruksjon. Har opplevd alt fra det langsiktige perspektivet og ned til detaljerte beskrivelser av fremtidige intime møter hvor det nærmest ble lagt ord i munnen på meg minutt for minutt. Konfrontert med om hun hadde begynt som regissør – jeg drømmer jo bare. Ja, men sett i lys av hva som kom og i etterpåklokskapens navn – i hvert fall lite friskt.
Ja selvsagt er det forkastingen, det å forsøke å forstå og bale med den som utgjør smertepunktet. Vi hadde tross alt åpnet hjertedøra på vidt gap. Og på ingen måte sammenlignbart med kjærlighetssorg enda så grusom den kan være. Brutaliteten, hensynsløsheten utgjør her skillelinjen.
Jeg leste et sted at det vi som leser og skriver her har blitt utsatt for beskrevet som mentalt emosjonelt whiplash. For alt jeg vet, kanskje også et gjengs begrep innenfor temaet. Uansett veldig bra.
Et tips; klikk på “Reply” under den kommentaren du svarer på. Da vil ditt svar komme som en naturlig forlengelse av den tråden, i stedet for som en egen frittstående kommentar.
Det er nok meg det siktes til. Må ha trygt feil, så det først ved publisering. Skal skjerpe meg.
Da gjelder det flere. Kommentarfeltet blir mer oversiktlig hvis man følger dette.
Min ønsketekst og 🙂
Ja, haha. P/N er typisk utro selv når det passer dem, men ved den minste mistanke om at partneren har vært det er helvete løs. Utroskap eller intens flørting bare som en del av berettigelsen de føler, privilegiene de skal ha selv. Andre skal følge andre regler. Helt utrolig egentlig.
Maria: Ja, bra for meg at det er såpass på avstand at jeg kan le av det nå. men ikke særlig gøy da det sto på.
Enig i at hukommelsen vender tilbake, og vi ser de forskrekkeligste ting. Sånt som er pinefullt og skammelig at vi ikke kom ut av før. Tror vi fortrengte mye under marsjen for å overleve psykisk.
Det er bra at vi kan støtte hverandre og dele erfaringer her da. Vi var bare mennesker som reagerte uforståelig, for de fleste, på helt uforståelige mennesker.
Bare når en lærer om P/N får en forklaring på galskapen, og kan selv finne ord og navn på hva det var som traff en. Før det skjer kan vi ikke forklare det uforklarlige verken for oss selv eller andre, og blir gående der som en dumming og vel selv har skylden for det meste.