Svært ofte blir jeg irritert over at andre mennesker kommer for nærme meg.
Da tenker jeg på vanlige ukjene mennesker som bare holder på med sitt.
Ikke for å irritere meg. For eks ansatte i butikker som spørr om de skal hjelpe.
Hvis de da forsetter å følge med meg når jeg har sagt neitakk til hjelp,
blir jeg så irritert at jeg masjerer ut av butikken.
Eller bare en kunde står for nær i frukdtisken, og strekker seg for nærme meg, bare for å nå et eple,
Kan jeg tenke : er det nødvendig og elge seg så tett på, også labber jeg ut av butikken.
Enda jeg vet at dette er helt ubevist normal handling.
————
Men det som irriterer mest/blir mest sliten av, er tomt prat.
Jeg har ingen tolmodighet med tomt prat lenger.
Ikke at jeg mener jeg selv har så mye smart å si,
men jeg kan tenke at : hvis du ikke har noe å komme med, så vær stille.
Jeg jatter høfelig med, men er redd folk skal merke at jeg detter av lasset.
Dette har jeg følt på er svært usympatisk av meg, og at jeg må skjerpe meg.
Det er derfor fint å høre du forteller at det er en normal reaksjon.
Ting må være ekte ! Ellers orker jeg ikke.
Er vel det som er kjernen i tankene mine.
Jeg har ikke lenger en eneste millimeter med tollmodighet med menneskers “skuespill” og vissvas.