“Hvordan kunne han unngå å føle all kjærlighet jeg ga ham?”. Dette spør svenske Lena Bivner i sin bok “Det helvete jeg kalte kjærlighet” (oversatt til norsk i 2023). Hun snakker om sitt forhold til den sadistiske og ondskapsfulle Peter. Hun spør seg dette tidlig i forholdet. Likevel skulle det gå lang tid før hun klarte å bryte ut. Innen den tid lot hun ham mishandle, i tillegg til seg selv, også sine egne barn (som ikke var hans) og kjøpte også bolig sammen med ham.
Denne teksten er ingen anmeldelse av Bivners bok, annet enn at den anbefales. Boken har mange viktige lærdommer og jeg vil trekke frem en som traff meg personlig. Jeg har i kjølvannet av psykopaten(e) følt meg feig. Jeg har brukt mye tid på å piske meg selv for at jeg ikke tok mer igjen. Jeg har også brukt mye tid på fiktive samtaler, hvor jeg får idèer til hva jeg burde ha sagt og svart, men som jeg aldri våget eller fikk muligheten til fordi jeg hadde innført NK.
Jeg plages ikke like mye av dette i dag. Jeg har selv lært hva jeg forteller dere lesere; det nytter ikke uansett hva du sier. Og dette fikk jeg bekreftet i Bivners bok. Lena Bivner var nemlig intet ressurssvakt menneske da hun traff sin psykopat. Hun stilte mange spørsmål og konfronterte ham ofte. Hun gjorde altså hva jeg personlig ønsker jeg hadde gjort mer av. Men det hjalp ingenting. Mishandlingen overfor Bivner vedvarte, og eskalerte inntil det knapt var noe igjen av henne. Og hun lot ham holde på, selv om hun i utgangspunktet var både sunn og selvstendig.
Men tilbake til spørsmålet. Hvordan kunne han unngå å føle all kjærlighet jeg ga ham? Jeg tror vi alle stilte oss dette spørsmålet. Bivner formulerte det så kort og presist. For var ikke dette den største undringen i hele relasjonen? Hvordan vi pøste på med all den kjærlighet vi maktet, og likevel kom til kort? Det var som å skuffe inn i et stort umettelig hull. Det var aldri nok. Psykopaten ble aldri fornøyd. Det er vanskelig – nesten umulig – å forstå at ingenting av vår innsats kom på noen “plusskonto”, og at hver gang vi begikk det minste feiltrinn så var hele relasjonen nullstilt, som om alt det gode vi hadde gjort aldri gjorde inntrykk.
Hva gjorde det med oss? En konsekvens var at vi ble usikre på vår egen evne til å elske. Hvis vi kunne elske på vårt aller sterkeste, og det hadde en slik minimal effekt, så måtte det jo være fordi vi elsket feil, eller ikke elsket i det hele tatt. Vi trodde vi viste kjærlighet, men det var usynlig for motparten. At psykopaten fortalte oss dette direkte, bare bekreftet vår mistanke; “du kan ikke elske, du er ødelagt”. Vi visste ikke at det var psykopaten, og ikke vi, som var ute av stand til å gjenkjenne kjærlighet, for psykopaten vet ikke hva kjærlighet er. Det er en følelse og en opplevelse som er ukjent for dem. Det var derfor skjebnesvangert at vi ga dem definisjonsmakten til å bedømme vår kjærlighet. Dette tar lang tid å helbrede.
En annen konsekvens var at vi ble utmattet. Vi ga og ga og ga. Vi var livredde for å nekte psykopaten noe, i tilfelle de skulle tolke det som fravær av kjærlighet. Derfor var vi tilgjengelige hele døgnet. De tømte oss ganske enkelt. Kan man gå tom for kjærlighet? Ja, det kan man, når vi aldri får påfyll. Jeg tror dette er noe av forklaringen på at mange har hatt problemer med å finne kjærligheten på ny post psykopaten. En ekte kjærlighet. Mottakeren er kanskje tilgjengelig, men vi har ganske enkelt ikke mer å gi. Ikke på en god stund. Kanskje aldri. For den kjærligheten vi, hvis vi er heldige, klarer å bygge opp igjen, må vi først bruke på oss selv. Det er slik psykopaten klarer å ødelegge oss for andre. Noen psykopater sa det sågar rett ut, “jeg skal sørge for at du aldri kan elske noen igjen”.
En tredje konsekvens er at psykopaten lærte oss at kjærlighet straffer seg. De fortalte oss at vi ikke ga nok, at vi ikke var føyelige nok. Men jo mer vi ga, jo mer ble vi mishandlet. Dette er også tema i Bivners bok. Hva lærer vi da? Jo, at hvis vi er for hengivne, så blir vi hånet og slått. Vi blir redde for å si “jeg er glad i deg”. Psykopaten har fått oss til å legge lokk på oss selv. For hvis vi er overbevist om at vi elsker feil, så er det best å holde vår kjærlighet for oss selv. Ikke fortelle om den til noen. Og aller minst til den vi faktisk elsker.
En siste konsekvens er håpløshet og bitterhet. Dette er kanskje også den mest alvorlige, hvis ikke vi gjør hva vi kan for å motarbeide den. Det ligger noe eksistensielt i å elske så hardt uten at din kjærlighet blir gjengjeldt eller satt pris på. Det handler om troen på menneskeheten og mellommenneskelig varme. Bitterheten retter seg først og fremst mot den gjeldende psykopaten. Men med tiden er han eller hun for lengst borte, nesten glemt. Likevel kan bitterheten vedvare, men denne gang rettet mot noe uspesifikt, noe “der ute”. En forakt mot alle mennesker og “den oppskrytte kjærligheten”. Man orker ikke lenger se på romantiske filmer, fordi sterk kjærlighet, i stedet for å inspirere, oppleves falskt og konstruert. Noe du selv prøvde deg på, men feilet. Med tiden så begynner du å tvile på om ekte kjærlighet overhodet er virkelig, om det i det hele tatt eksisterer.
Hva kan du gjøre? Først og fremst, hvis du fortsatt har psykopater eller narsissister i ditt liv, enten det er en ekspartner, søsken, forelder eller venn, så STOPP å sløse din kjærlighet på dem. Stopp med omtanke, gaver og middager. Slutt å invitere dem. Slutt å avslutte meldinger med et hjerte. Slutt å huske på merkedager. Ikke vær opptatt av å gjøre dem til lags. Vær overflatisk høflig og gjør kun det aller nødvendigste.
Deretter, sørg for å fylle på! Umiddelbart etter psykopaten og lenge etterpå, så er reservene dine oppbrukt. Lagrene er tomme. Fullstendig skrapet. Det er livsviktig at du tar hensyn til dette. Sørg derfor for å fjerne deg fra folk som tapper deg ytterligere. Gjør noe for ditt eget velbefinnende. Vær kun sammen med folk som du kan være deg selv rundt. Kanskje droppe å være opptatt av romantisk kjærlighet på en stund.
Skru ned forventningene dine til kjærlighet ett hakk eller to. Kjærlighet er ikke som på film. Og den er ihvertfall ikke slik psykopaten definerte den, for hen har ikke peiling! Psykopaten tror nemlig selv at kjærlighet er som på film. Det er fra film og oppdiktede historier de henter deres forestilling om kjærlighet. Derfor lokket psykopaten med romantiske middager og helgeturer. Faktisk er det en gjennomgangstone i mange av historiene jeg hører fra dere lesere, at psykopaten var opptatt av romantikk. Dette er også Peter i Bivners bok. Psykopaten tror at kjærlighet er synonymt med romantikk og løsrivelse fra hverdagen. Kanskje må du også justere din egen forestilling om kjærlighet. Det er lett å la seg forføre av den visuelle kjærligheten, som psykopaten tilbød deg. Den som er synlig for andre, og man kan legge ut på SoMe. Den som måles i penger, av en ring på fingeren og reiser til fjerne steder.
Men kjærligheten finnes i hverdagen, mer enn i helgeturer på dyre fjellhotell, og den er langt, langt mer nedtonet enn romantikk. Kjærligheten er den du merker til dine barn, til gode kolleger, til naturen, til din hund og til deg selv når du er glad og fornøyd. Altså ikke når du er euforisk, for eufori er ikke kjærlighet men rus.
Kjærligheten er ikke av og på, slik som den var med psykopaten, der du kunne føle deg både elsket og hatet på samme dag. Ekte kjærlighet er langt mer konstant og påvirkes ikke av hverdagslige nedturer. Dine venner slutter ikke å være glad i deg, kun fordi dere hadde en enkelt uenighet.
Kjærligheten er stille. Den er ikke skrytende eller påtrengende. Du merker knapt at den er der. Men du merker veldig godt når den ikke er der.
Den var der ikke sammen med psykopaten, og det merket du svært godt.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Psykopaten er en sosial vampyr som suger livskraft ut av andre. Den grandiose personlighetsforstyrrelsen gjør at psykopaten vokser og trives når vedkommende blir midtpunktet i andres liv. Psykopaten er ingen sol, vedkommende er mer som et umettelig sort hull. Den antisosiale personligheten gjør at psykopaten får livskraft av å tappe livskraften ut av sine objekter, ved å kontrollere, dominere og herje med objektet. Å diskutere med psykopaten er unødvendig tidsbruk, for psykopaten er en notorisk løgner og elsker konflikter. Grensesetting nytter heller ikke for psykopaten respekterer ikke grenser. Det eneste som nytter er å skyve psykopaten bort som en fjern planet som man forsøker å unngå når den kretser rundt i sin bane. NK og unngåelse er det eneste som funker mot et slikt sort hull som suger opp alt av lys.
Uroen man føler når p ikke responderer på kjærlighet er forvirrende og man prøver alt godt man kan tenke seg.
Blir til slutt så tom at alt blir meningsløst.
Også når forholdet er slutt er man alene om kjærlighetssorgen.
Dine følelser var ekte og du sørger, p har glemt deg. P har ingen sorg eller savn.
Vet du selvfølgelig har rett i at en skal ta vare på seg selv etter et slikt forhold.
Men det er vanskelig.
Selvrespekten er lav og en er psykisk utslitt.
Dette synes jeg var et veldig godt innlegg om den utmattende effekten av vår kjærlighet i slike relasjoner, og skrevet på en nydelig måte. Takk. Jeg var sammen med en narsissist med et bunnløst behov for bekreftelser (“kjærlighet”). Det er flere år siden og nylig så jeg han gående sammen med kjæreste nr 2 etter meg. Måten han holdt rundt henne på, minnet meg på den samme klamrende, intense og kontrollerende måten han holdt rundt meg på. Både klamrende (trengende) og kontrollerende (du er hans eiendom) på samme tid. Jeg er så vanvittig glad det ikke lenger er meg, og jeg har ikke orket å være sammen med en eneste en siden dagen jeg dro. Jeg vet hva kjærlighet er og at den finnes der ute – den stille, som du skriver, som vil hverandre vel, men jeg er ganske tom ift å gi noe selv etter tidligere overproduksjon.
Pål over her oppsummerer forøvrig hvem og hva vi står overfor svært presist og treffende.
Ser også det har kommet til en “Maria” til her. Hvis det var du Maria som hadde innlegget litt bakover her om sadisten, så vil jeg si det var et godt og opplysende innlegg for sikkert mange av leserne her. Du er sterk som har avsluttet, og jeg håper du finner klarhet og styrke I videre prosesser.
Maria: «Den samme klamrende, intense og kontrolllerende måten han holdt rundt meg på». Dette var så vanvittig godt beskrevet, at det gikk kaldt nedover ryggen min. Takk for enda en øyeåpner!
Ja, vi er nok mange som kan kjenne oss igjen i det.
Vedrørende kjærlighet og “overproduksjon”, så vil jeg legge til at jeg ikke tror det var ekte kjærlighet fra min side, heller. Følelsene var reelle, og på den måten ekte, men handlet etter hvert mer om å navigere i det svært forvirrende landskapet til en p/n enn om kjærlighet. Alt dreide seg om et desperat – og forgjeves – forsøk på å finne en slags mening og sammenheng i noe som aldri ga mening og sammenheng, og heller aldri kan gi det. Hadde dette vært et menneske som deg og meg, ville jeg nok mye tidligere innsett at dette ikke var det store, og takket for meg.
I stedet iscenesettes kontinuerlig situasjoner med hensikt å sette deg ut av spill, som får deg til å bli fordi det stadig er noe du skal løse og rette opp i. Rett og slett for å bevare din insanity. Dessverre er det alltid det motsatte som skjer, da det er naturens konsekvens i møte med slike mennesker. Slik mister du deg selv, og utmattes.
De store og uforutsigbare svingningene har samme effekt som ved rus. Det blir en kamp om å holde i sjakk, stabilisere det som føles destabilisert og ute av drift. Dvs. deg selv. Ironisk nok, handler egentlig ingenting om deg og alt om p/n. Å være i et forhold med en p/n, er en kronisk tilstand av å være i deres virkelighetsbilde, ikke vårt.
Ja nå er det vist to Maria. Jeg er ny her, og så ikke at det var flere – nå kan jeg bruke Maria J.
Takk for støtten.
Jeg har fått så mye hjelp i denne bloggen.
Så jeg håper innlegget også kan være til hjelp for noen.