Det nærmer seg jul, og tankene veksler mellom hvor jeg kan kjøpe best ribbe, at hunden trenger en dusj og inniblant alt sammen vandrer tankene til psykopatrelaterte ting. De siste dagene har jeg tenkt på at noe av det som gjør oss sårbare, er at vi respekterer andre mennesker for mye.
Med “vi” mener jeg ikke alle mennesker. Ikke alle respekterer hverandre for mye. Mange respekterer ikke andre mennesker overhodet (deriblant psykopaten). Denne teksten er ikke myntet på dem. Heller ikke veloppdragne mennesker respekterer andre for mye, hvis de i den korrekte oppdragelsen fikk ispedd en god dose respekt for seg selv. Men de av oss som både er veloppdragne og samtidig tillegger andres meninger mer vekt enn våre egne, vil antakelig respektere andre for mye. Problemet er at det i tillegg til å føles helt normalt, er vanskelig å snu en så innarbeidet holdning til våre medmennesker.
En altfor høy respekt for andre mennesker kan skade oss, fordi deres humør bestemmer om vi har det bra eller ei den dagen. Når vi respekterer for høyt, så er vi redde for å bli dømt. Vi foretar derfor valg som vi håper kan tilfredsstille andre og ikke fordi de gavner oss. Vi kuer oss når andre blåser seg opp. Dette er ikke nødvendigvis som følge av vår relasjon med psykopaten. Tvert imot, det er en av årsakene til at psykopaten fant oss. Disse egenskapene hadde vi i oss fra før. Vi har tidligere gått på nåler for noen, enten det var psykopatiske slektninger eller bøller som mobbet oss. Det kan også ha vært unnfallende omsorgspersoner som aldri lærte oss å respektere oss selv. Årsaken vil jeg ikke gå i dybden i her, men istedet gi deg verktøy til å vurdere om du respekterer andre mer enn hva som er normalt og sunt.
Opplever du ofte andre som truende?
Har du følelsen av at andre kan utslette deg, om ikke fysisk så psykisk?
Føler du usikkerhet og ubehag rundt de fleste autoriteter?
Hvis noen krenker deg, godtar du det der og da, men enten 1) lar kritikken påvirke deg voldsomt, eller 2) utvikler motforestillinger mot personen som krenket deg i ditt indre?
Hvis du observerer andre gjøre overtramp, for eksempel en bilfører som kjører alt for fort og skaper potensielt farlige situasjoner, klarer du å erkjenne at vedkommende gjør noe feil, eller tenker du “alle har forskjellige kjøremønster, de vet sikkert hva de gjør og kjører uansett bedre enn jeg”?
Det er nemlig slik at hvis vi respekterer andre for høyt, så unnskylder vi alt de gjør, også fremmede. Vi tror at dette er normal overbærenhet, for vi har tenkt slik hele livet. Det ville ikke falle oss inn å tenke noe dårlig om en fremmed person som oppfører seg litt dumt.
Når det kommer tettere på oss, hvis en person vi kjenner eller arbeider sammen med bebreider oss for noe, så er det vanskelig for oss å tenke at “nei, han/hun tar feil om meg”. Istedet absorberer vi bebreidelsen fordi andres meninger veier tyngre enn våre egne. Selv om vi kognitivt klarer å forstå at vedkommende er urimelig, så klarer vi ikke å føle det. Følelsen vennes mot oss selv.
Allerede fra 20-årene så blir det nesten umulig å snu et slikt personlighetstrekk. Hvis det har fått lov til å feste seg i personligheten din frem til da, så er det stort sett kommet for å bli værende resten av livet. Men hvis du kjenner deg igjen i dette, så er det likevel enkelte ting du kan gjøre for å forandre ditt tankesett. I dag vil jeg lære deg en slik øvelse.
Husk at alle har svin på skogen. Noen flere enn andre. Husk også at arrogansen en person utviser, øker parallelt med antall svin. Det betyr at jo mer en person dømmer og kritiserer, jo mer har han/hun å skjule.
Du har sikkert lest og hørt om mange negative statistikker opp gjennom livet. “1 av 5 er utro”, “40% svindler på skatten”, “20% tenner på seksuelle perversjoner”, “15% er lyver mer enn de må”, “30 prosent betaler ikke tilbake penger de låner av venner” etc etc. Du kan bruke fantasien til resten. Hvis man legger sammen alle disse prosentene, så blir det flere hundre prosent. Det betyr at de fleste av oss ikke bedriver bare en, men flere lyssky aktiviteter.
Personene du respekterer så høyt, fortjener med andre ord neppe den respekten du gir dem.
Neste gang du føler deg psykisk truet av en person som dominerer deg, så se ham/henne for deg naken og avkledd, både i direkte og metaforisk forstand. Tenk at kollegaen som kritiserer ditt arbeid, nettopp stod inne på personaltoalettet og tok halverotiske bilder av seg selv i speilet, som han legger ut på nettdatingprofilen sin.
Den eldre kvinnen i pels som arrogant snøftet mot deg i butikken fordi du kjøpte to øl eller en pakke med tamponger, hun spiser som en gris, og tørker fingrene på duken eller trekket på spisestolen, i tillegg til at hun bruker PELS!
Sjefen som herser med deg, han går rett hjem etter jobb og masturberer til porno av jenter og gutter som er halvparten så gamle som ham selv.
Din nabo som terroriserer deg, får penger utbetalt fra NAV som hun ikke har krav på og har svindlet seg til.
Det trenger ikke å være sant. Men alle har noe å skjule, og ingen kan kaste sten. Lær deg rett og slett å respektere dine medmennesker mindre. Ingen er så moralsk suverene at du trenger å føle deg mindreverdig sammen med dem.
Trekk andre ned på landjorda, og deg selv litt opp. Det er ikke sikkert du blir tøffere av det eller mindre konfliktsky. Som sagt, disse personlighetstrekkene er vanskelige å snu når de først er der. Men kanskje det kan få deg til å riste andres negative projiseringer raskere av deg, og kanskje også gi deg en liten latter….
….. når du ser din tyrann for ditt indre øye, naken og overvektig, danse salsa med en babykyse på hodet og rangle i hånden, i bleie, foran kongefamilien.
Hei.
Jeg lurer på hva tema for neste bok er, og når den ev kommer ut?
Først og fremst har jeg hatt fokus på den jeg er,alltid. Betyr: negativ og positiv forstand.
Det fordi jeg er meg selv nærmest,og fordi jeg vil være oppriktig med meg selv. Det er ingen andre alternativer om jeg skal være tro mot meg selv. MEN, er nå så mye klokere. Betyr: er nå veldig selektiv anngående mine omgivelser. De er “mindre enn meg”
Du stiller et viktig spørsmål. Det er en belastning å bli omtalt som selvrespektløs, i tillegg til at det av og til kan grense til “victim blaming”. Jeg pleier å tenke at psykopaten valgte meg for både mine fantastiske OG mindre attraktive egenskaper. De fantastiske egenskapene inkluderer jo evne til romslighet, omtanke, samvittighet og livsgnist. De mangelfulle egenskapene er nettopp disse som trenger fokus og jobbing, som dårlig selvbilde (ikke nødvendigvis dårlig selvtillit, men det er en annen sak) og at man hungrer etter kjærlighet fra en person som psykopaten.
Det er riktig at psykopaten kan lure alle, men jeg vil tro det er en overvekt av den godtroende typen psykopaten vil ha som “partner” fordi det her er snakk om emosjonell svindel. Psykopaten går også etter grensesterke mennesker, men da kanskje helst økonomisk svindel eller karriererelatert lureri, som å ta æren for noe en intelligent kollega har gjort. Jeg har dog til gode å se forskning på dette så det blir kun et kvalifisert gjett fra min side.
Emosjonell svindler var en god beskrivelse. Det emosjonelle landskapet er forfalsket. Det er ikke så lett å sette grensene riktig når landskap og kart er preget av en P. Det jukses etter forgodtbefinnende både i kart og terreng og misforholdene kan gjøre navigasjonen veldig vanskelig og forvirrende, man må hele tiden traske terrenget i tankene for å vurdere det opp mot kartet som serveres. Den grensesettingen som skal til for å holde en P på avstand eller under kontroll kan vel tidvis bli så hard/konsekvent at det lett kan slå tilbake fordi omgivelsene ikke forstår/aksepterer bakgrunnen til den tilsynelatende unormalt harde fastholdelsen av egne grenser.
Ja, og da er du inne på at omgivelsene oftest ser en helt annen side av psykopaten enn den/de aller nærmeste. Hvis grensesettingen blir for hard, så er psykopaten i omgivelsenes øyne den fornærmede. Derfor er det best å ikke ha noe med ham/henne å gjøre overhodet.
Tusen takk for en god tekst!
«Trekk andre ned på landjorda, og deg selv litt opp».
Det er så godt råd. Bare å tenke slik gjør noe med utstråling slik at man får mindre trøkk fra psykopaten.
Det er min erfaring.
Ønsker alle en god jul. Ta godt vare på deg selv.
Takk for et godt innlegg. Jeg tror jeg har blandet respekt med redsel. Jeg har tenkt at jeg har unngått steder jeg vet P ferdes fordi jeg vil beskytte meg selv, kanskje av respekt for han – gudene vet hva jeg har tenkt, egentlig. Det kan jeg faktisk ikke svare på. Men nå har jeg vært så heldig at jeg endelig har begynt i terapi hos en meget garvet psykiater. Jeg har forklart at jeg har unngått steder P kan finnes osv. Han spurte meg “Er du redd ham?” Og det å høre meg selv svare et klart og tydelig “Ja, det er jeg” på det spørsmålet var en merkelig opplevelse. Det føltes i samme øyeblikk som en knute i magen løste seg opp, den ble ihvertfall litt slakkere… Så kanskje det er redsel som gjør det, at jeg har mange fysiske symptomer og rare smerter her og der. Jeg forklarte psykiateren at jeg har sperret P overalt unntatt på en kanal (felles barn). Og han rådet meg til å ligge meget lavt, nettopp av den årsaken at kontakt vil trigge P til å kontakte meg mer og dermed bidra til at jeg får mer angst og uro – “gi ham så lite næring som det er mulig!”, “beskytt deg selv!”. Så det er godt å få dette fra flere kanter, både fra psykiateren og her på bloggen.
Allikevel trigger det mye uro i meg at yngstesønnen velger å feire jul hos P i år, at han har mer kontakt med P enn tidligere nå. Kan han være en slags flyvende ape? Jeg velger å puste med magen selv om det er vanskelig, “håper dere får det koselig” osv. Psykiateren sa at det ikke er første gang, og neppe siste, at ungdom føler en lengsel og et håp i forhold til den psykopatiske forelderen. Vanligvis ettersom ungdommen blir eldre, vil vedkommende se allikevel, sa psykiateren. Det er jo godt å høre, selv om det akkurat nå er vondt og vanskelig å glede seg til jul.