“Pearl” er nettopp frigitt til kjøp og leie. Den gikk på kino vinteren og våren 2023.
Spoiler alert! Hvis du ønsker å se filmen helt uten avsløringer, så ikke les videre.
Pearl er først og fremst en skrekkfilm, med alle klisjeer, overdrivelser og ubehageligheter som følger sjangeren. Jeg la merke til filmen, ikke fordi jeg trodde den var et studie i psykopati, men fordi den hadde fått karakteren 7/10 fra seeranmeldelser på imdb.com. Det er høyt for en skrekkfilm. Grøssere pleier å ligge mellom 3/10 og 6/10, nettopp fordi det er en sjanger preget av klisjeer, overdrivelser og ubehageligheter. Skrekkfilmer med bred appell er med andre ord sjelden vare.
Men er Pearl en god film om en psykopat?
Det korte svaret – ja.
Hvis man klarer å se forbi nettopp klisjeene og overdrivelsene. Ubehaget er derimot en viktig komponent, for å fremheve psykopaten i filmen.
“Pearl” er forøvrig navnet på protagonisten i filmen, meget godt spilt av en – for meg – hittil ukjent Mia Goth. En ung kvinne av tysk avstamning som bor på en gård sammen med sin hardt arbeidende og puritanske mor, og invalide far. Faren sitter i rullestol og har mistet språket. Hvorfor faren er invalid, får vi ikke vite. Det snakkes om “sykdom”. Men det kan godt hende Pearl har en finger med i farens skade.
Pearl er nemlig en narsissist og en psykopat. I filmen beveger hun seg farlig nær psykotisk og sinnssyk (som egentlig er uinteressant som studie av psykopati) og en karikatur av en psykopat, men klarer likevel å skape en troverdig fremstilling av en psykopat.
Hun er blottet for empati og anger, og er drevet av impulsivitet og narsissistisk raseri.
Hun er også svært grandios, og har en drøm om å bli noe større enn en farmarbeider. Hun lever i en fantasiverden (som er vanlig for narsissister) og tror hun er en like god danser som danserne hun ser i musikalfilmene på kino.
Hun oppdager at det skal holdes audition for dansere i hjembygda. Hun melder seg på. Og uten profesjonell trening så er hun overbevist om at hun kan vinne dansekonkurransen og danse profesjonelt. Da dette ikke skjer, fordi andre som deltar på audition har trenet hardt og naturligvis danser bedre enn henne, så får Pearl et narsissistisk sammenbrudd. Sågar svært godt fremstilt i filmen. Hun kan ikke fatte at hun ikke fikk dansejobben, siden hun “danset bedre enn hun noensinne har gjort”. Hun følte seg berettiget til jobben. I god narsissistisk logikk, så faller det ikke Pearl inn at andre var bedre enn henne, og kun fordi hun selv gjorde sin beste innsats, så betyr ikke det at andre ikke var bedre.
I begynnelsen av filmen får man et usympatisk inntrykk av moren. Moren holder en svært streng hånd over Pearl og gir Pearl lite frihet. Men etterhvert får man i små glimt forklaring på hvorfor moren ikke slipper Pearl fri. Det er fordi moren vet at Pearl har onde tendenser og kan være farlig for menneskene hun møter.
Moren er også den eneste som våger å konfrontere Pearl og kue henne. Derfor adlyder Pearl moren, selv om hun protesterer og lyver for å unndra seg plikter og karre til seg mer frihet, på bekostning av moren, faren og dyrene på gården. Pearl mener selvfølgelig at hun har rett til et bedre liv enn hva moren tilbyr henne på gården. Derfor stjeler Pearl penger for å gå på kino, selv om hun vet at familien har dårlig råd.
Pearl er redd for moren, fordi moren avslører henne og vet at hun er en psykopat. Ironisk nok kommer det også frem at moren er redd for Pearl, til tross for at hun våger å sette grenser for datteren. Moren vet at Pearl er farlig.
Og moren har rett. Pearl myrder de som står i veien for henne. “Pearl” er som sagt en skrekkfilm, og i filmen dreper Pearl tre mennesker, i tillegg til ett indirekte drap, og også drap på dyr. Hun dreper:
-Faren, fordi han med sin invalididet krever for mye pleie og står (sitter) i veien for den frie utfoldelsen Pearl mener hun har rett på.
-Svigerinnen (søsteren til Pearls ektemann, som vi nesten ikke får se i filmen fordi han er soldat i krigen), fordi hun vinner dansekonkurransen som Pearl mener hun hadde krav på å vinne, og fordi Pearl i en samtale avslører for mye fra sitt indre for svigerinnen. Pearl angrer at hun har avslørt for mye og rydder derfor svigerinnen av veien. Psykopater frykter som kjent å bli avslørt. Denne samtalen er forøvrig svært interessant for studenter av psykopati. Her får vi et innblikk i hva en psykopaten Pearl tenker og hvordan hun rettferdiggjør sine handlinger, til og med drap.
-Kinoprojektøren, som Pearl har en affære med til tross for at hun er gift. Hun dreper ham fordi han truer med å forlate henne. Psykopater tåler som kjent ikke å bli avvist og forlatt.
-Moren dør fordi kjolen kommer nær peisen og tar fyr under et basketak med Pearl.
Legg merke til motivene for drapene. Alle er relatert til en psykopats selvfølelse, og faktorer som truer den.
Innen to av drapene, på svigerinnen og projektøren, så får vi et innblikk i gråsteinmetoden. Begge to forstår, innen de blir drept, at Pearl er farlig og forsøker å unnslippe ved å villede Pearl til å tro at de ikke kommer til å forlate eller svike henne, og skjuler deres frykt. Dette er sjelden psykologi i en skrekkfilm, hvor ofrene som regel løper skrikende fra monsteret (og selvfølgelig trigger monsterets trang til å drepe).
Ett minus i filmen. Avslutningen blir for absurd. Men det tilhører sjangeren og er nærmest uunngåelig. Det ødelegger ikke helhetsinntrykket av filmen som psykopatisk relevant.
Filmen anbefales for bloggens lesere. Se den, kanskje finner du enda flere psykopatiske elementer enn de jeg har omtalt her. Diskuter gjerne i kommentarfeltet.
Bare å gå i gang med popkornpoppingen 🙂
