Selv med all min kunnskap om psykopati og narsissisme, så stod denne hendelsen med min siste psykopat lenge som et stort mysterium. Hendelsen skjedde i 2013, rett før vi skulle skilles ad på ubestemt tid. Hele relasjonen befant seg i limbo. Hvor var vi? Var vi kjærester, venner eller sågar fiender? Hva kom til å skje med oss fremover? Svar fikk jeg ikke av ham. Han sendte signaler i alle retninger. Jeg måtte derfor slåss med spørsmålene alene, selv om de i aller høyeste grad involverte ham. Jeg var forvirret, redd, trist og sint. Men jeg visste at noe også tynget ham. Jeg trodde det var fordi han slet med de samme spørsmålene, men det skulle vise seg å være noe helt annet.
Vi var kolleger og hadde vår siste vakt sammen. Det var jeg som skulle dra. Mitt midlertidige arbeidsforhold var over. Jeg hadde lyst til å dele min sorg med ham. Eller i hvert fall ha det fint sammen den siste dagen. Men fra ham fikk jeg kun kulde. Da kvelden kom og vi gikk sammen ned i garderoben for siste gang, så var jeg klar til å bryte sammen i armene hans. Mest av alt fordi alt var så uavklart. Han hadde ikke med ett ord nevnt den snarlige adskillelsen, eller forsøkt å legge noen planer for hvordan vi skulle forholde oss til hverandre fremover, med den kommende avstanden. Han hadde en gang sagt at han “kom til å hente meg”. Han sa ikke mer enn det. Den kryptiske uttalelsen ble hengende i luften og aldri brakt på bane igjen.
En slags stolthet i meg klarte dog å holde meg oppreist, uten å kollapse eller vise for mye svakhet.
Vi var i garderoben. Jeg stod med hodet i garderobeskapet og med ryggen vendt mot ham. Jeg tømte lommene for sykepleieutstyr jeg ikke lenger trengte; sårteip, sprøyter, kompresser, en liten lommelykt… Jeg spurte ham så lystig jeg kunne “vil du ha noe av dette?”. “NEI!” brølte han tilbake, og jeg forstod at han plutselig stod rett bak meg! Jeg merket hårene reise seg i nakken. Jeg snudde meg halvveis. Uten å se ham direkte i øynene så observerte jeg at han stod helt inntil meg. Han hadde kledd av seg på overkroppen. Musklene hans var spent. Armene stod litt ut fra kroppen. Han hadde bøyd hodet og øynene var helt sorte. Posituren var som om han var klar til angrep. Jeg reagerte intuitivt, “flight” mekanismen overtok styringen. “Jeg må visst på do før vi går hjem” sa jeg rolig og klarte å lirke meg forbi hans overspente kropp, selv om han egentlig blokkerte min mulighet for flukt. Men jeg gjorde meg smidig. Han stod urørlig mens jeg smøg meg forbi, smatt inn på toalettet og låste døren.
Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Jeg måtte selvfølgelig ikke på do. Men jeg lot som og spylte ned mens jeg forsøkte å roe meg. Jeg ble der inne i et par minutter mens hjernen jobbet på høytrykk med å analysere den plutselige aggresjonen hans, samtidig som jeg måtte foreta meg noe.
Plutselig lød det “kommer du snart?”, fra utenfor toalettet. Stemmen hans var igjen avslappet og mild. Jeg fattet ikke at stemmen kunne komme fra samme person som få minutter før pumpet seg opp som en okse mot en rød klut. “Jada”, svarte jeg. Jeg låste opp døren og lot som ingenting. Han hadde kledd på seg, klar til å gå hjem, som om intet utenom det vanlige hadde skjedd. Det var som om han hadde glemt at han nesten angrep meg bare tre minutter tidligere. Noen forklaring eller beklagelse fikk jeg aldri.
Denne hendelsen har i alle år stått som den mest uforklarlige og skremmende hendelsen han utsatte meg for. Samtidig var den også den mest bekreftende – et viktig glimt av galskapen og hatet som ikke bare red ham, men som var ham.
Men var det nok til at jeg endelig forstod at fyren levde i lala-land og at jeg trakk meg unna? Neida. Min traumebundne hjerne savnet ham intenst i etterkant, og relasjonen skulle få pågå i enda noen måneder innen jeg meget motvillig takket for meg.
Forklaringen på hendelsen gikk dog langsomt opp for meg, og den endelige eureka-opplevelsen fikk jeg etter å ha sett den vedlagte videoen til Dr. Ramani.
Psykopaten, og især narsissisten, hater å bli forlatt.
De opplever sterk separasjonsangst hver gang objektet forlater dem. Bare å forlate dem kortvarig for å gå på jobb eller i butikken utløser ubehag og misbilligelse i dem. Det er en angst lik den babyen opplever hver gang moren ikke er tilstede. Normale mennesker har jobbet seg gjennom denne angsten, og forstår at kortvarige atskillelser er nødvendige og ufarlige, men narsissisten forstår ikke dette. De henger fast i en underutviklet, umoden og primitiv håndtering av atskillelser. Dette handler om flere ting.
- De mister kontrollen over objektet.
- De mister kontrollen over narrativet, det vil si historien om hvordan relasjonen utvikler seg i deres fantasi.
- De mister narsissistisk forsyning.
- Psykopaten klarer ikke å skille atskillelse fra avvisning. Hver minste lille atskillelse blir betraktet som en avvisning.
Som vi vet fra før, så er det “ute av syne, ute av sinn” for en psykopat, akkurat som hos små babyer. Den som ikke er innenfor rekkevidde, eksisterer ikke. Dette er antakelig forklaringen på den intense kontakten mange opplever selv under korte fravær i idealiseringsfasen, som når objektet blir bombardert med sms-er mens han eller hun er på jobb. Nærværet er så intenst. Psykopaten må hele tiden ha bekreftelse på at objektet er der, når psykopaten ikke lenger kan se objektet. Men det er også forklaringen på det motsatte – hvor raskt objektet glemmes etter en forkasting, hvor all interesse fra psykopaten opphører nærmest på minuttet, og psykopaten flyr avgårde til nye marker med et nytt objekt. Når objektet er ute av syne, så er det også ute av psykopatens bevissthet, uansett hvor tett kontakten var opp til det tidspunktet.
Separasjonsangsten kan også forklare selve fenomenet “forkasting”. Psykopaten er så redd for selv å bli forkastet, at han/hun tar kontroll ved å forkaste objektet selv, innen det uunngåelige skjer. Slik forsøker de å ha full kontroll på relasjonen og dens avslutning.
Min opplevelse i garderoben var nok min psykopats forsøk på å beholde kontrollen over noe han ikke kunne kontrollere – min avgang. Datoen var satt og han kunne ikke tviholde på meg. Den plutselige aggresjonen og den like plutselige mildheten var hans forstyrrede måte å regulere sitt ambivalente og kaotiske indre. I stedet for å legge planer for en snarlig gjenforening slik sunne mennesker gjør, så oppfattet hans psyke det som at jeg kom til å slutte å eksistere neste dag.
Men det handler ikke om kjærlighet. Hvis en sunn person trodde at partneren ville slutte å eksistere neste dag, så ville den siste dagen bli fylt med kjærlighet og hengivenhet. Min psykopat ble aggressiv og truende. Ikke fordi han elsket meg, men fordi han kun så seg selv, sin grandiositet og egne behov som jeg hadde dekket.
Som Ramani sier i videoen, psykopaten føler seg avvist selv når det er psykopaten som drar.
Husk å like og dele tekster.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Det tror jeg på! At det er P/N som mer enn noen er redd for å bli forlatt og ikke lenger finnes særlig ettertraktet. Uansett hva de har gjort mot andre synes de nok i sine forkvaklede sinn at de er høyt over andre og attraktive uansett oppførsel. Akkurat som om andre har glemt sin skikkelig dårlige behandling i går, forrige uke og jevnlig gjennom hele året (årene). Ganske fascinerende hva de tror om seg selv. Som om at vi en gang falt for dem betyr at de kan oppføre seg hvordan som helst uten at det forandrer noe på hvordan vi har det med dem eller føler for dem. Denne sikkerheten bidrar også til vår forvirring. Var det egentlig så galt da, det han/hun gjorde? Overdriver jeg kanskje?
Manipulasjon! Hvorvidt alt er bevisst eller ikke kan ikke jeg svare på.
Etter hvert som jeg har lest meg opp på P/N skjønner jeg bedre deres måte å projisere sin egen usikkerhet og egne mangler over på oss. Og deres umettelige behov for narsissistisk forsyning. De trenger oss intens for disse formål, men kjærlighet vet de ikke hva er.
Det er så sandt som det er sagt…jeg boede 29 år med en coveret narcisist . Jeg forsøgte at komme væk ca 8 gange ( lige efter psykopatbogen ) Den sidste gang kom jeg væk . Det udløste et narcisistisk raseri og efterfølgende trusler om alt muligt..derefter blev der stille og tilsidst prøvede min ex at hoove mig tilbage. Dette var meget mærkeligt, da vi jo nu var skilt og jeg var flyttet langt væk. Min ex narcisist var nu blid som et lam. Han kom med møbler til mig, han inviterede mig ud at spise, han gjorde alt for at få mig tilbage. Jeg havde imidlertid fundet denne blogg og havde fået meget viden om psykopati. Jeg kunne derfor næsten forudse hans næste træk. En dag han var her ( i den anden ende af landet ) med møbler ..sagde jeg igen til ham…du kan ikke se du har voldsomme humørsvingninger og jeg kan ikke leve med dem…så vi skal videre hver for sig. Derefter rejste han sig , jeg fik et mørkt , koldt blik og han smækkede døren i. En uge efter havde han det nye offer.
I den uge , inden det nye offer, var han helt rundt på gulvet, sagde vores datter. Han fik udslæt i hovedet og var slet ikke sig selv ( ja nu kan man grine af det ) men han var virkelig nede.
Så til jer der søger spænding..,tag et faldskærmsspring eller andet..men hold jer fra en psykopat, det er meget farligere….
Må bare dele noen tanker i denne kommentaren. Dessverre bor jeg svært nærme psykopaten, og har faktisk sett psykopaten tre ganger i løpet av en uke, og ene dagen så jeg vedkommende to dager på rad. Heldigvis enset ikke psykopaten meg de to første gangene, men den siste gangen var litt spesiell. Jeg så nemlig psykopaten med hans nye objekt. Det var ganske skrekkslagent og plutselig møte på de sammen, og tenke at det faktum at de to er sammen, har ført til at jeg har vært i stor smerte og sorg det siste året. Men på en måte, føltes det som en avslutning. Fordi av det lille jeg så, virket ikke psykopaten så mye annerledes. Psykopaten gikk foran, med objektet dultende bak. De snakket ikke sammen, og det av det lille jeg så virket ikke forholdet som det mest romantiske og kjærlighetsrike forholdet. Jeg fikk også i tillegg øyekontakt med psykopaten, og det var utrolig hatefullt og mørkt blikk jeg møtte – det samme blikket psykopaten hadde da mishandlingen pleide å være på sitt verste og han lot masken falle. På en måte, oste det hevngjerrighet og bitterhet, og ikke minst ondhet. I det øyeblikket og gjennom det blikket innså jeg at psykopaten fortsatt er den fæle personen som før, og kun spiller på en fasade. Det fikk meg også til å innse at jeg på en måte er glad for at det objektet ikke var meg, og at tiden jeg har brukt på å romantisere forholdet med psykopaten, bare var tull.
Det er 5 uker siden siste forkasting av min P/N, og det går egentlig ganske bra. Jeg tenker en del på ham fremdeles, men ikke sånn at det plager meg så enormt mye. De første dagene klarte jeg nesten ikke puste, så vondt var det. Kanskje jeg visste hva jeg gikk til denne gangen. Men jeg må vel forvente å få det mye verre senere, når det går opp for meg at det er endelig over? Jeg innser at det er mye en spenning som har drevet meg tilbake til ham. Jeg visste jo ikke hva han var da “forholdet” begynte. Det var love-bombing helt til jeg var hektet. Når han merket jeg var hektet, så fulgte push-and-pull taktikken for å holde meg hektet. Det jeg kjenner på nå, er at jeg savner å se frem til den spenningen. Spesielt med chattingen via Messenger. Det var den som var så enormt spennende og som kunne gi meg en så vanvittig lykkefølelse. Og den spenningen og lykkefølelsen vedvarte under meldingsutvekslingen. Det kunne enten komme noe fra ham som gjorde meg euforisk av lykke eller tvert imot bunnløs fortvilet. Det var denne uforutsigbarheten som ga meg sånn en rus. Nå når det ser ut som det er over, så merket jeg at jeg har fått traumer bare av Messenger-lyden. Jeg hater den lyden, og blir så skuffet når det er andre enn han som sender meldinger. Det er akkurat som det kun er han som har lov til å nå meg på det forumet. Men jeg øver meg på å stå i det. Nå er jeg med på en gruppe der vi i gruppen planlegger en aktivitet vi skal på. Masse “plinging” på Messenger, men jeg øver meg på å stå i det, slik at jeg tar Messenger tilbake. Jeg merker osgå at jeg har en stor tomhet i meg, tenker at det ikke er så rart. Min P/N tok en stå stor plass i livet i de årene relasjonen varte, at det må vel gå en stund før det rommet er fyllt med andre ting. Det er så rart, for jeg kjenner jo ikke denne mannen. Men før jeg begynte å lese meg opp på P/N, så gikk jeg rundt i en transe der jeg ikke var helt “med” i det vanlige livet. Er en god del hendelser jeg ikke helt har fått med meg, da hodet kun har fokusert på denne mannen og alt jeg ikke forsto. Er ikke dette store røde flagg egentlig uansett hva han er? Det at jeg har vært i en slags transe og ikke fått forklaringer på en merkelig oppførsel. Der han med ene hånden sier han savner meg og med den andre jager meg vekk. Og kun vil ha samtaler via Messenger. Det at han går på “repeat”. Det at han savner meg, men det kan godt gå 4-5 uker før han kontakter meg. Det at han maser seg til sex, og så er det ingen kos og snakk etterpå, men utjaging og helt tyst i 2 mnd etter det. Og så tar han kontakt etterpå akkurat som ingenting har hendt? Jeg var i en ulykke litt tidligere, og fortalte om det på melding. Når jeg hadde skrevet det, fikk jeg ikke et ord tilbake med trøst og hvordan jeg hadde det. Det var helt tyst i 3 uker. Minner dette om en P/N? Andre som har vært borti tilsvarende typer?
Jeg lurer på en ting: Jeg synes det er så mange som oppførerseg totalt giftig, crazy og ondskapsfullt om dagen, enda mer enn før, og jeg har tenkt dette i månedsvis nå (hvis ikke lenger.)
Har pandemien med tilhørende lockdown og mindre stimuli gjort at folk med narsissistiske trekk blomstrer mer opp i sin narsissisme? Er så mange, mange fæle folk for tiden.
Jeg tror mange med nærkontakt med p/n har denne opplevelsen. Typisk setter den ikke inn med det samme, men 1-2 år etter bruddet. Da synes de å krype fram fra treverket over alt.
Det får nesten et overnaturlig skjær over seg, som om man blir forfulgt av ondskap. Det er meget ubehagelig.
Personlig tror jeg det har lite med korona eller andre globale omstendigheter å gjøre. For meg startet denne opplevelsen i slutten av 2015.
Antakelig var de der hele tiden. Vi brukte nok enorme krefter på å føye dem tidligere. Det var så integrert i oss at vi ikke engang stemplet dem som giftige.
jeg har møtt mye umoralskt og fælt på min vei. det rare er at ingen reagerer. det er blitt normalt å være syk i hue. de som blir sett på som syke er de som blir syke eller reagerer normalt på adferden til disse menneskene. det er mange voksne mobbere ja. det handler om status, titler og fasaden og glemmer at hvordan du er mot andre sier hvem du er
Hva du sier er helt riktig.