Det finnes forskjellige typer psykopater. Psykopati kan også blande seg med andre forstyrrelser og sinnslidelser. I denne leserhistorien blir du kjent med en sadistisk psykopat.
I kveld ble han sint, og ba meg om å legge meg på rommet nede. Igjen.
Han er to totalt forskjellige personer ute blant folk og hjemme.
Han er en totalt forskjellig person enn han var da vi møttes.
Kommer hjem sint og sur og begynner å hakke på meg for uvesentlige ting.
Nå er det ingen grenser for ydmykelsene hans.
Han er svært aggressiv, og kan blir sint i stedet for å svare på et vanlig spørsmål.
Når jeg smiler kjærlig til han, spør han alltid: hva er det med deg nå? Når jeg svarer at jeg bare er glad i han, blir han oppgitt.
Ber meg holde munn, Ber meg om å gå å legge meg. Sier at han ikke er interessert i høre om mitt liv.
Tar opp mobilen og ringer en venn midt i samtalen vår. Spør meg om noe, bare for å snu ryggen til og gå når jeg skal svare.
Vil ikke jeg skal lage middag, fordi han ikke vil ha en tid å komme hjem til. Jeg får ikke sove i senga hans lenger, fordi jeg puster gjennom nesa, det irritere han.
Han sparket ofte borti meg og vekket meg på natta for å kjefte, han satte albuen ned i hånda mi når jeg sov for å vekke meg, jeg trodde hånda var brukket.
Hver dag kommenterer han klærne mine negativt. hver dag kommenterer han hvordan jeg halter og går. hver dag maser han om at jeg
spiser for sakte. en gang kjeftet han fordi jeg nynnet, han ba meg slutte med den stygge lyden.
Hver dag klør jeg han på ryggen fordi han ønsker det, det er koselig, men han har aldri klødd meg på ryggen, han sier det er kjedelig.
Jeg må spørre om å få en klem. Han sukker tungt og spør oppgitt om hvorfor. Hver gang!
Jeg vet ikke hvorfor han setter på radioen og tv på full styrke når han er hjemme. men jeg synes det er flaut ovenfor naboene.
Når vi sov i samme seng, kunne det i perioder gå 3 uker mellom hver gang han dusjet. Han stinket.
Jeg fortalte han fortrolig om traumer fra barndommen, han holdt ikke ord om ikke å fortelle til andre.
Han bruker mine verste opplevelser mot meg. jeg kommer aldri til å fortelle noe fortrolig mer.
Han snakker stygt om alle, også om sin egen datter. Da sier jeg tydelig ifra, at det vil jeg ikke høre. Da blir han sint og sier at jeg trenger ikke være så from.
En gang fortalte han at det hadde vært artig å være frisør. jeg tilbød han å klippe håret mitt, men det ville han ikke, han ville bare klippe blonde.
En gang fortalte han at det hadde vært artig å spille orgel i kirken, jeg fikk ordnet med en organist og orgel timer til han i kirken. Han møtte ikke opp.
Han vil ikke feire bursdagen min og poengterer på dagen min hvor lite viktig det er. Hvert år. Det hadde vært bedre om han bare lot som han glemte den.
Alle gaver jeg kjøper er feil, han gir de bort eller stuer de vekk. noen gaver fra meg har han ikke åpnet.
Jeg får aldri lov til å sitte ved siden av han i sofaen. En gang satt jeg meg ved siden av han når vi var ute. Da dyttet han meg vekk, det var flaut.
Han snakker negativt om meg når vi er sammen med andre. Alltid. Første gangen ble jeg så paff at jeg trodde jeg hørte feil.
Han vil aldri gå ved siden av meg ute, han går fra meg. Det ser så dumt ut da vi har vært samboere i 5 år.
En gang smalt han opp soveromsdøra og skrudde på tak lyset kl 3 på natta fordi han ikke fant mobilen sin, jeg sov, men sto opp og lette etter mobilen,
Han kjeftet fordi jeg ikke fant den raskt nok.
Han drikker whiskey hver kveld. Sover lite. Han er aldri i ro, ting må skje hele tiden.
Vi har aldri vært på ferie sammen. Han er mye på ferie med kompiser. Han drar fra meg når vi er bedt ut sammen, og sier til venner at jeg ikke vil være med.
Han koser febrilsk med katta foran meg, mens han ser på meg og sier: å så godt å bli koset litt med.
Han forstår ikke komedier/filmer og ber meg forklare, blir sint hvis jeg ikke forklarer han raskt nok eller godt nok.
Han presiserer ofte at jeg er på besøk i hans hus, og derfor må gjøre som han ber om.
Jeg har bodd her i 5 år og har ingen av mine ting i huset, bare litt klær. Føler meg på besøk.
Han viser liten interesse for kos generelt. Responderer dårlig på omsorg.
Under pandemien brød han seg ikke om noen av smittevernreglene og møtte sårbare folk selv om han hadde korona.
Når han var syk med korona stelte jeg for han. Da jeg ble syk etterpå dro han på fisketur.
Han kjører ved hjem til folk og bærer veden hvor de ønsker, her hjemme tømmer han en tilhenger med våte vedkubber i snøen og ber meg stable det.
Da han fikk leieboere, kjørte han vedsekkene helt inn til døra her for første gang. Han ville ikke at de skulle se meg med vedhaugen i snøen.
Han mener utdannelse og skolegang er bortkastet. og kommenterer ofte hånlig hvor dum jeg er enda jeg er utdannet.
Han er rasistisk og homofob. Der river i sjela når han utaler seg om dette.
Jeg prøver å få snudd disse tankene hans. Prøver å få han til å forstå. Det har ikke hjulpet noe.
Han brøytet plassen foran huset for snø, og la snøen bak bilen min. Jeg kom ikke ut av garasjen.
Han la en tung presenning full av is bak bilen min, jeg kom ikke ut av garasjen.
Da min mor døde spurte jeg om han kunne være litt sammen med meg. Han skrev en sms med “kondolerer” og at han skulle ut med en kompis.
Da hans mor døde var jeg der for han i mange uker. Han var sadistisk mot meg når min mor døde.
Han kjører alltid uten sikkerhetsbelte, snakker i mobil uten ørepropper, og har utallige bøter for å kjøre over fartsgrensa. Han tuller med at han bør få bøter på minst 20 000 kr i året.
I starten brukte jeg ordet elske. Han sa å elske var bare noe tull de gjorde på film. Det er ingen som elsker i virkeligheten.
Har prøvd utallige ganger å prate med han om oss. Han starter samtalen med ydmykelser, før han ignorer meg helt og ringer en venn.
Etter å ha brukt de styggeste ord til meg, prater han høflig, er blid og sjarmerende i telefonen ett minutt etterpå. Da får jeg gåsehud.
Han har aldri bedt om unnskyldning.
Han ville jeg skulle flytte inn hos han raskt. Husker han da måtte bytte lås på døra, han sa det var fordi en x hadde prøvd å komme inn når han var borte. I ettertid vet jeg at hun bare skulle hente tingene sine, fordi jeg hadde flyttet inn før hun rakk å flytte ut. En gang i starten av forholdet lå vi i senga og pratet om å forlove oss. Da sa han plutselig: nei jeg kan ikke forlove meg, fordi jeg har spurt x om hun vil gifte seg med meg, og hun har ikke svart enda. Jeg ble så fortumlet at jeg sa: men det er vel flere år siden du spurte henne om det? Da svarte han: nei, det var en uke før jeg måtte deg. Dumme meg tenke da han måtte være veldig forelsket i meg som slo opp med en han ville gifte seg med. Han hadde da minst to damer samtidig før meg, som jeg ikke forsto da. Han har antakelig alltid hatt overlappende forhold. Ingen respekt for noen av oss.
Han kverulerer/krangler med alle kundebehandlere, mener alle er håpløse og ikke kan gi han ordentlige avtaler. Bytter avtaler i et sett.
Når jeg gråter eller er lei meg, himler han med øynene og går. Har aldri trøstet meg, eller spurt hvorfor jeg er trist.
Han har aldri spurt meg om jeg har vondt av sykdommen min, men er ofte irritert på at jeg går for sakte.
Vi kjørte bil. Jeg spurte om vi skulle stoppe og spise litt. Han stoppet, ba meg vente i bilen, gikk ut av bilen og inn på hamburgersjappa. Satt seg der og spiste foran store vinduer ut mot parkeringsplassen slik at jeg skulle se han. Spurte ikke om jeg ville ha noe, tok ikke med noe ut til meg.
Jeg sa han måtte bakke opp og vise sin datter mer interesse, han svarte at det var det samme for han hva hun drev med, jeg har annet å tenke på.
På fem år har han vært på besøk hos sin datter to ganger, og kun fordi han hadde andre ærend.
Han har bilder av seg selv rundt i huset. Sitter ofte og ser på bilder av seg selv i gamle og nye album. Litt flaut å se på egentlig.
Han er i lange perioder helt stille, gidder ikke svare på noe verken hjemme eller på melding. Han drar bort i flere dager uten å gi beskjed.
Dette er grusomt, Som om hodet sprenges og jeg får lyst til å skrike. I de periodene har jeg følelsen av at jeg har gjort noe galt og prøver å varte han opp og bare være søt for å få til noe kommunikasjon, Hjelper ingenting.
Vi feiret jul med hans familie, de er hyggelige. Han hadde kjøpt dyre fine gaver til alle utenom meg, jeg fikk ingen gave.
Han ba familien sin på julemiddag, da fikk jeg beskjed om å gå og legge meg på rommet.
Jeg kom hjem en dag tidligere enn planlagt fra familien min, han var borte på natta.
Da han forsto at jeg hadde vært hjemme på natta, ble han rasende fordi jeg kom hjem tidligere.
Resten av jula var jeg alene.
Nyttårsaften laget jeg god mat og gledet meg til å feire, han spiste og gikk deretter og la seg, sa at nyttår er bare tull å feire.
Jeg gikk ut å så alene på rakettene, som jeg har gjort hvert år. Han vil ikke be noen på slike dager.
Valentinsdagen kjøpte jeg hjerte konfekt til han, han åpnet ikke pakken, ble rasende og kjeftet fordi han mente det bare var tull.
Det er viktig for han å fortelle at alle dager er like. Bare drømmere og dovne som finner på slikt tull sier han.
Fredag kom han hjem kl 03 fra en kamerat. Han hadde glemt nøkkel, så han ringte på døra.
Da jeg sto opp og åpnet, stormet han inn mens han bannet og dyttet meg hardt inn i veggen i gangen.
Jeg tok armene foran brystet for å beskytte meg, jeg sa ingenting, for ikke å terge han.
Han dyttet meg flere ganger inn i veggen, før han tok underarmen under haka mi og presset meg mot veggen.
Jeg ble svimmel. Så tok han seg til armen sin og klaget over smerter i skulderen, da rakk jeg å gå inn på et rom og låse døra.
Han rev i døra mens han bannet, men ga seg ganske fort og gikk opp.
Det ringte ei dame sent en kveld. Han gikk inn på soverommet og la seg i senga for å prate.
Da jeg kom inn på rommet sa han høyt til dama i mobilen mens han så på meg “nå kom hu hit, vent litt”.
Så ba han meg høyt om å gå ut av rommet og fortsatte å prate med hu. Han liker å ydmyke meg.
Hvorfor vil en dame fortsette å prate med han når han åpenbart er utro?
I starten gråt jeg mye og prøvde å si imot han. nå er jeg blitt sløv. er mest for meg selv for å slippe kjeft.
Prøvde hele tiden å forstå handlingene hans, fant på unnskyldninger for hans oppførsel.
Drømte om at han skulle bli så utrolig god som han var det første året. “For godt til å være sant”.
Jeg har prøvd mange ganger å si at det er slutt.
Da har han sittet på kne foran meg, tatt meg i hendene og bedt meg om å bli, de eneste gangene han har vist litt følelser.
Hvorfor drar jeg ikke ???
5 kommentarer
Jeg tenker bare en tanke: les alle innleggene her fra starten av bloggen. Les og lær- og da vil du forstå hvorfor det er vanskelig for deg å dra.
Men da vil du også bli så opplyst – at du vil forstå hvorfor det haster for deg! Og du vil forhåpentligvis få styrke, mot og forståelse nok, til å innse at det er det eneste som kan redde deg. Han vil ALDRI ENDRE SEG. Uansett hvor kjærlig, vakker og god du er mot han.
Hilsen og klem fra en med masse like erfaringer- 4 år i møkka. Endelig FRI.
En psykopat har en antisosial personlighet, og har ingen venner. En ekte psykopat er et ondskapsfullt og utrivelig menneske og vil konstant være i konflikter. En psykopat vil være vant med å bytte venner. For en psykopat er DU problemet. All seriøs faglitteratur anbefaler å forlate en psykopat å aldri se seg tilbake.
Les ditt eget innlegg her på bloggen hver dag noen dager. Kanskje du da ser hvor sykt det er? Mange på bloggen vil nok kjenne igjen beskrivelser, for de har opplevd det samme selv, eller svært lignende situasjoner. Dette er en person som bare tenker på segselv, og alltid kommer til å gjøre det. Det viser den lage beskrivelsen din som strekker seg over tid. Du er heldig som har kommet til bloggen så tidlig, så du kan se og lære mens du står i situasjonen.
Du kan ikke endre andre, du kan bare ender degselv. Start nå med å endre degselv med å komme deg bort.
Din beskrivelse er et destruktiv forhold.
Jeg håper du finner din indre styrke og mot, til å bryte ut av dette destruktive forholdet, han kommer aldri til å bli den han var det første året. Jeg har selv vært gift med en psykopat , og vet hvor nedbrytende det er over tid. Søk mest mulig kunnskap om psykopati / antisosial personlighetsforstyrrelse. Boken Sjarmør og tyrann var nyttig for meg, samt støtte fra noen få som forsto. Les innlegget ditt med beskrivelse av forholdet, flere ganger, for å finne motivasjon til å bryte ut, slik en annen her også nevner. Ville du anbefale en venninne å bli i et slikt forhold ? Har du noen som tror deg kan støtte deg i denne prosessen?
Tusen takk for forståelse, omtanke, kloke ord og gode råd.
Jeg har kommet meg ut og vekk fra han nå.
Det er godt med støtte i denne tøffe prosessen framover.
Tusen takk.