Dagens tekst vil bli av mer personlig art enn normalt. Jeg vil skrive om hva jeg tror er mine egne årsaker til at jeg lot meg misbruke og mishandle av psykopaten(e) i mitt liv. Jeg skriver i “nå-form” om hvordan jeg hadde det de første årene etter bruddet (men ikke nødvendigvis hvordan jeg har det i dag). Hva jeg ønsker er å stimulere dere som leser til selv å reflektere over hva dere tror ligger bak deres egen toleranse for mishandling. Bevisstgjøring er første steg mot forandring.
Først en viktig begrepsavklaring og definisjon. For mange så er “mishandling” og “misbruk” tunge ord som kun skal benyttes i ekstreme tilfeller; at mishandling kun er fysisk, og misbruk kun seksuelt. Men dette er feil. Misbruk kan for eksempel være økonomisk, mishandling kan for eksempel være emosjonell. Ofte skjer det så subtilt at man ikke engang er klar over at man blir mishandlet eller misbrukt. Vær derfor ikke redd for å bruke begrepene om deg selv. Ting blir ofte klarere når du erkjenner “jeg ble faktisk mishandlet”. Hvis du hele tiden holder tilbake, “nei det var ikke så ille, andre har hatt det mye verre” så skjer tre ting; 1) du tåkelegger deg selv, 2) du unnskylder psykopaten, og 3) helingen skjer langsommere eller ikke i det hele tatt. Du kan gå rundt med fremskreden PTSD (post traumatisk stress) uten å ta det på alvor.
I mitt forsøk på å spore min høye toleranse for psykisk mishandling så må jeg også tenke tilbake på mitt liv før psykopaten. Det var jo ikke slik at han var den første som jeg lot marsjere over grensene mine og invadere meg. Hvor ligger kimen? Må jeg helt tilbake til min spede barndom og tidlig oppvekst? Eller ble den sådd i ungdommen, med mitt desperate behov for aksept som homofil? Eller ligger den i min natur, uavhengig av sosial og psykologisk påvirkning? Det er ikke godt å si. Antakelig har litt av hvert spilt inn. Noe kan jeg belaste mine omgivelser for, noe må jeg ta ansvar for selv.
Noe av det verste er selvbebreidelsen. Psykopaten er for lengst ute av bildet. Fordi han er ute av bildet, så har jeg ikke lenger noen eksterne jeg kan klandre. Mye av arbeidet med NK handler om å ikke betrakte muligheten til å oppsøke psykopaten som et alternativ. Jeg kan derfor ikke stille ham til veggs for hans overgrep. Dette er en vanskelig erkjennelse, for jeg innbiller meg at det hadde føltes utrolig godt å gi ham en verbal skyllebøtte og muligens også et velrettet slag i ansiktet. Jeg sier ikke at det hadde vært smart. Jeg sier bare at behovet er der. Det er heller ingen tvil om at han hadde fortjent det, det føles ikke greit at han slipper unna med sin forbrytelse. Jeg vil ikke bebreide meg selv for å ha et slikt behov. Men jeg må akseptere at jeg ikke får den muligheten. NK forbyr det, i tillegg vil jeg ikke risikere juridiske følger av å oppsøke ham. Han har ødelagt nok, han får ikke mer av meg nå.
Derimot bebreider jeg meg selv for at jeg lot ham gå så langt. Det føles ikke bra for selvbildet, integriteten og selvrespekten. Integriteten krever oppreisning men det får den aldri slik den vil. Jeg må derfor søke en indre oppreisning. Det er også den viktigste. Det hjelper lite å oppsøke min psykopat og slå ham i ansiktet hvis det indre arbeidet forblir ugjort. Da vil historien bare gjenta seg, med andre personer i mitt liv.
Selvbebreidelse er ikke sunt. I stort monn så vil den spise meg opp innenfra. Men i moderat monn så stimulerer den til viktig refleksjon og forandring. Her kommer noen av mine personlige årsaker til at jeg lot meg mishandle.
Jeg ble ikke bare mishandlet, jeg ble også idealisert. Blandingen av idealisering og devaluering var forvirrende. Han bygget meg opp samtidig som han rev meg ned. Hadde det vært snakk om ren mishandling eller mobbing så hadde jeg ikke hatt problemer med å trekke meg unna eller fraskrive meg alle emosjonelle bindinger, men når jeg ble misbrukt av en person som jeg trodde likte meg så tok jeg på meg mye av skylden. Jeg hadde den gang ingen forutsetning til å forstå at idealiseringen var av kalkulert, ondsinnet og forstyrret art.
Min personlighet spilte inn. Jeg var snill, tolerant, naiv, avslappet, feig og konfliktsky. En salig blanding av gode og dårlige egenskaper, som sammen laget den perfekte grobunn for psykopatisk oppmerksomhet. Hvordan jeg ble slik lar jeg her stå som uvesentlig. Poenget er at dette var meg, på godt og vondt. Jeg er nødt til å akseptere at min natur var slik og er slik til dels fortsatt. Utfordringen med å lære å elske meg selv er å akseptere egne dårlige egenskaper, ikke kun de gode. Jeg er et menneske, ikke en robot.
Jeg ble emosjonelt bedratt. Han fikk meg til å tro at vi var sjelevenner og at vi skulle være sammen i mange år. Det er naturlig at jeg godtok humørsvingninger fra en person jeg hadde en nær relasjon med, som en partner eller en bror. Dette er personer vi er “dømt til å være sammen med” og som vi blir kjent med på godt og vondt. Her lå bedraget, han tok seg til rette som om han alltid hadde vært der, som en partner eller en bror. Problemet var imidlertid at han ikke var en partner eller en bror. Da mishandlingen startet så hadde jeg kjent ham i under en uke.
Jeg var sårbar der og da. Jeg hadde udekkede behov. Noen av behovene var av mer permanent art, andre var midlertidige. Han fant dem umiddelbart og lindret dem. Det føltes så godt at jeg tviholdt på ham. Å avvise ham ville være det samme som å takke nei til smertestillende medikamenter når armen var revet av. Sårbarheten reduserte også min motstandskraft og min vilje og evne til å stå i konflikt. Det var enklere å tolerere hans devaluering enn å konfrontere ham.
Jeg var trygg i rollen som underdanig. Jeg lot meg villig dominere. Var jeg programmert slik? Jeg vet ikke. Jeg tenkte “veien til en manns hjerte er å la ham få viljen sin”. Jeg tenkte at det var min rolle i livet; utglatteren; den som ryddet opp etter at den dominante hadde rotet det til. Jeg identifiserte meg med de snille men unnvikende mennene og kvinnene jeg så på film, de som stod bak tyrannen og fungerte som en formildende omstendighet når alt annet var drama.
Jeg trodde at hans mishandling var hans måte å vise sine egne sårbare sider. Det lyder absurd, men jeg betraktet hans humørsvingninger som en tillitserklæring; han våget å vise meg hvem han var, og det var min plikt å vise meg tilliten verdig. Med andre ord skulle jeg være stolt av hans mishandling og misbruk av meg. Selvbedraget hadde virkelig nådd nye høyder.
Det ville gå seg til. Han testet meg. Han ville se om jeg tok ham som han var, med hud og hår. Fordi jeg trodde vi skulle være sammen lenge, så ga jeg ham tid til å bli trygg på meg. Jeg trodde jeg ville bli belønnet for min rolle som dørmatte inntil videre, når vi hadde funnet vår rytme. Han ville oppdage at jeg var et bedre menneske enn andre (selvbedrag igjen?). Det skjedde selvfølgelig ikke. En psykopat forlater objektet på høyden av mishandlingen, uten avklaring, uten beklagelse eller ansvar og uten takknemlighet.
“Jeg kunne simpelthen ikke mærke meget i kroppen. Jeg kunne ikke mærke, hvis der var nogle der var urimelige overfor mig.” – Lars Sørensen, psykoterapeut
Kroppslig nummenhet. Eller snarere handlet det om manglende evne til å forstå hva kroppen fortalte meg. Kroppen vet og kroppen snakker alltid sant. Det er derfor vi får gåsehud når noe skremmer oss, vi får svette håndflater når vi er nervøse og det kribler i magen når vi er glade eller forelsket. Kroppen forsøkte å fortelle meg at relasjonen ikke var bra for meg, men jeg evnet ikke å lytte.
Kjenner du deg igjen i noen av disse årsakene? Har du flere å tilføye? Skriv dem i kommentarfeltet.
Husk at det blir livestream med meg på youtube førstkommende torsdag d. 30. fra kl 20 til 21.30. Opprett en youtube profil og delta du også 🙂
Takk for at du deler, for min del var det naivitet, sårbarhet og mangel på kunnskap, dessuten var den en skjult cover n
Derfor ble en del av mishandlingen glattet over” og erstattet med en god handling ikke lenge etter mishandling, enten det var nedsettende kommentarer, sjalusifabrikkering med ekser og ellers dårlig adferd.
DVS n må ha vært ekstremt bevisst på og ikke “miste masken” “røpe seg”, og det var da jeg kom med tilbakemeldinger på dårlig oppførsel ovenfor meg, dvs jeg konfronterte han den endelige forkastelsen kom, og med denne kommentaren fra n: ” Slik du ser meg må du være glad for og bli kvitt meg” / nok et forsøk på tåkelegging, for hadde jeg egentlig bare innbilt med den forkastelige oppførselen ovenfor meg……. ? Nei, jeg tok tilbake min egen virkelighet og tro på meg selv.
Kalkulert og planlagt ondskap, helt bevisst så lurer på hvor på spekteret denne mannen lå,så har faktisk lurt på om det grenser til psykopat.
Gleder meg til live torsdag, har en youtubeprofil med er tilknyttet navnet mitt, så får ikke bidratt i samtalen. ( Vil være anonym ).
Takk for din åpenhet, kunnskap og mot.
Husk at du kan opprette en anonym profil også. Du kan ha flere youtube kontoer på samme mailadresse.
Jeg kjenner meg igjen i det meste av det du skriver i teksten. Jeg hadde et langvarig forhold til P/N. Dette ble innledet med en fantastisk følelse å ha truffet mannen i mine drømmer. Det varte dog ikke lenge før det oppsto mange ting som jeg syntes var forvirrende og ikke særlig sympatisk, men jeg unnskyldte ham og fant på mange bortforklaringer. Snart var hele forholdet en evig berg og dalbane. Vi hadde det veldig bra til plutselig alt var grusomt, utløst av noe jeg aldri forsto hva var grunnen til.
Han var ikke fysisk voldelig, men emosjonelt så det holdt. Og så var han smørblid igjen som om ingenting hadde hendt.
Jeg visste ingenting om P/N den gangen og strevde intens med kognitiv dissonans (som jeg heller ikke visste hva var den gangen). Trodde jeg skulle bli gal mange ganger av alle disse motstridende tankene og følelsene.
Det som forundrer meg i ettertid er at jeg ikke greide å se for meg selv at jeg ikke stolte på ham, og unnlot å fortelle mange ting, ta opp mange ting som hadde vært naturlig i et forhold. Hva er et forhold uten tillit?
Jeg må legge til at han stilte opp den klassiske fellen med å gjøre mitt forhold til venner og familie vanskelig, så jeg hadde etterhvert ikke mange som bare var “mine”, iallefall ikke mye kontakt. Dette tror jeg var avgjørende for at det varte så lenge. Jeg fikk ikke det nødvendige korrektiv og input fra “mine”, samtidig som han sakte men sikkert økte kontrollen over meg og samtidig var sterkt manipulerende. Jeg følte at hele livet mitt sto og falt med han.
Da det tilslutt ble til at jeg gikk hadde jeg gjennomgått så mye at jeg følte at jeg ikke ville greie en dag til. Det var bra at jeg gikk, men jeg gikk til et helvete i mange år. Evig straff og forfølgelse.
Jeg stolede ganske enkelt på hvad folk sagde. Jeg gik ikke ud fra at nogen løj bevidst • / Jeg vidste ikke at manipulation indgik i et kærlighedsforhold • / Jeg havde ikke lært om ondskab i denne form • / Jeg kendte ikke til udnyttende forhold,- for mig var kærlighedsforhold hvor man elsker og investerer og vil den anden det bedste • / Jeg var positiv, godtroende og glad. Nu er jeg skeptisk, påpasselig og mere alvorlig • /
Hva er dine beste tips til NK når P/N er en kollega? Jeg ønsker ikke å bytte jobb, og det er heller ikke rettferdig at jeg skal måtte gjøre det. P/N oppsøker meg jevnlig, men jeg ønsker ikke å “gi noe” av meg selv, hverken i form av kroppspråk eller å prate med vedkommende. Hvordan forholder man seg til en sånn person? Jeg vil fremstå som avvisende, men ikke i den grad at vedkommende legger noe i det annet enn at jeg ikke lenger er interessert.
Mener du at din kollega også oppsøker deg på fritiden?
Med en kollega så gjelder gråsteinmetoden. Brukt riktig så fungerer den utmerket, da behøver man ikke å bytte jobb eller mistrives i jobben.
Hei Daniel. Jeg ønsker å delta på live sending, men plutselig har du hatt en uten at jeg har fått det med meg. Er det her på bloggen du annonserer når de finner sted?
Jeg oppdaget deg først for noen uker siden. Du er behagelig å høre på😊
Hallo Gina. Direktesendingene blir ofte annonsert her, men alltid under “arrangementer” på bloggens facebook side. Vel møtt neste gang.
For min del var jeg veldig ung og levde i en fantasiverden, tenkte godt om alle og var veldig naiv og godtroende. Tenkte at alt det mennesker forteller er sant, og kjente ikke til manipulasjon. Hadde heller ikke vært i et forhold før, og visste dermed ikke hvordan det egentlig skal være. Selvtillit hadde jeg heller ikke, og bekreftelse var noe jeg sultet etter. I tillegg til en masse kjernesår og uarbeidede traumer fra ungdomstiden. Det var også slik at jeg egentlig var ganske deprimert, og ikke fant meningen med livet, også ble plutselig psykopaten meningen med livet mitt. Det tror jeg faktisk er den største grunnen til at jeg ble i et giftig forhold, fordi psykopaten ble hele meningen i livet mitt, ingenting annet. I tillegg visste jeg ikke hvem jeg var eller hva jeg ville, og det ble enklere å fokusere på psykopaten, enn å gå inn i seg selv. Jeg var/er også en person som ble lett tilknyttet til mennesker, og ikke klarer å gi slipp fordi jeg blir så fort emosjonelt involvert og avhengig. Jeg trodde også at jeg ikke var god nok, og ikke ville finne bedre enn psykopaten, og en god stund trodde jeg faktisk at psykopaten elsket meg selvom jeg ble utsatt for emosjonell mishandling. Eller så ville jeg bare ikke innse sannheten. Egentlig en masse grunner til at jeg tillot meg mishandlingen, jeg var med andre ord det perfekte offer..
Mange gode tanker her.
Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver. Jeg er høysensitiv, men har nok slitt gjennom barndom og ungdomstid med at jeg ikke har blitt sett og anerkjent av de rundt meg. Jeg har tatt andres problem på mine skuldrer og samtidig vært peoplepleaser slik at folk skal like meg. Har strukket meg langt for være sånn som jeg tror folk rundt meg vil jeg skal være. Har også følt meg uverdig og skamfull og ekkel. Har aldri hørt etter på magefølelsen min, selv om jeg senser ting. Kanskje jeg har overtolket ting også pga dårlig selvtillit. Jeg blomstret litt i 20-30 årene, da jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på utseende og væremåte. Men jeg ser nå i ettertid at jeg ikke følte meg verdig. Jeg ser i ettertid at det har vært flere P/N i livet mitt, jeg har nok vært et ekstremt lett bytte. 2 av dem eksponerte meg på en så forferdelig måte etterpå at det la mye stein på den byrden jeg allerede bar på. Jeg har skrevet her en del om den siste P/N jeg har vært borti. Det var egentlig pga ham at jeg kom borti denne bloggen og virkelig har lest meg opp på dette emnet. Og jeg kjenner meg igjen i absolutt ALT. Men av og til er det ting som forvirrer meg når det gjelder disse parasittene. Noen steder så leser jeg om at de er tomme skall inni seg, de hater seg selv, de har lav selvrespekt m.m. Men samtidig så er de grandiose og føler seg berettiget. Syns dette motsier seg litt? Og så er de mekaniske, de speiler seg i andre siden de ikke har noe “selv”, og de mangler emosjonell intelligens. Men de må være mesterhjerner som leser ofrene sine så godt at de vet hvem de kan idealisere og at de senser når offeret er hektet. Og at de også senser når offeret glipper og de drar dem tilbake i relasjonen igjen. Og at de manipulerer og leker med alle i haremet sitt sånn som de gjør. Jeg er som sagt høysensitiv og senser mye. Men P/N må også være ganske høysensitive når de kan utføre de handlingene de gjør
1. Jeg kunne ikke forestille meg at noen skulle ønske å gjøre meg vondt uten forståelig grunn.
2. Jeg ble idealisert. Han bygget meg opp intenst.
3. Psykopaten kartla meg godt. Han fant ut hva mine kjernesår var, og han skjønte når jeg omsider slappet av i relasjonen. Da begynte nedbrytningen.
4. Jeg ble bedratt. Psykopaten maktet å skape en seiglivet “du og jeg mot verden”-konstellasjon. I denne fortellingen var jeg et mirakel av et menneske som forsto ham bedre enn noen noensinne hadde gjort — og jeg følte det samme for ham. Jeg trodde vi var hverandres store kjærlighet og alltid skulle støtte hverandre.
5. Psykopaten hadde diagnosen bipolar lidelse II. Dette gjorde at jeg viste hensyn til ham og var opptatt av hans velferd, og at jeg tilskrev enkelte tidlige skurringer sykommen. Han brukte det også for alt det var verdt og lot “humøret” “svinge” på måter som rammet meg personlig, profesjonelt og på alle måter emosjonelt. (Jeg tror det var en feildiagnose, men at han visste å bruke den i sin manipulasjon.)
6. Min personlighet: empatisk, tolerant og med et sterkt ønske om å være forståelsesfull. Snev av saviour complex. Medavhengig. Tilsidesetter meg selv uten å skjønne selv at det er det jeg gjør. Føler meg trygg i turbulens og problemer pga. oppvekst med høyt konfliktnivå. Hadde en farlig versjon av flink pike-syndrom som gjorde at holdningen min var “dette skal jeg takle! dette skal jeg få til! jeg vet at jeg kan stå i dette forholdet!”
7. Jeg visste ikke at denne typen ondskap fantes.
8. Jeg trodde tvert imot at de aller fleste mennesker var gode og ønsket andre vel.
Kjenner meg så mye igjen i punkt 4! Psykopaten sa alltid «det er bare du som forstår meg, du er alt jeg har, du er det beste som har hendt meg». Husker også at psykopaten var dypt seriøs og sa «hvem andre enn deg er det som forstår meg?», og det virket virkelig som vedkommende mente det. De tingene fikk meg til å føle meg «elsket» og at vi hadde et ekte bånd som aldri kunne brytes. Det var ikke det at jeg bare falt for ordene, for hvem som helst kan jo si dette. Men psykopaten sa det på en så intens måte, og var så utrolig flink til å lyve gjennom kroppsspråk, toneleie og alt, at det var vanskelig å gjennomskue falskheten. Og disse tingene sa p over tid, i flere år, så derfor var jeg skråsikker på at vi var soulmates.. Fordi når en person gir deg den «tryggheten»over tid, så blir man så komfortabel med forholdet. Men plutselig etter flere år kom plutselig forkastningen ut av det blå.
Anonym: Kjenner meg igjen i det meste. Bra fremstilt! Du viser hvordan de knytter oss intens til dem gjennom vår medfølelse, kjærlighet og et intens ønske om å “redde” dem. Samtidig som at vi var helt uvitende om at noen samtidig kan være så kaldt utnyttende.
Om å lytte til kroppen.
Jeg ble hektet av en narsissist, idealisert av en forstyrret person. Og jeg var helt uforberedt.
Jeg er også en snill, og et litt naivt menneske. Jeg kunne ikke fatte at denne flotte, sjarmerende, magnetiske, intenst utstrålende mannen så noe i lille meg. Men etter hvert som han fortsatte med sin overbevisende flørt, skjønte jeg godt hva han ville, og jeg falt fullstendig. Han okkuperte hodet mitt og følelsene mine både natt og dag. Jeg tenkte ikke på annet. Han ble en besettelse.
Men kroppen min brøt inn med sin visdom. Kroppen vet bedre, og det var den som reddet meg. Den satte i gang med å ringe med en kraftig ”varselklokke” inni meg. Så hver gang han sirklet meg inn tok den autonome delen av kroppen over styringen. Den reagerte instinktivt, ”uten å spørre meg”, og sørget for at jeg gjentatte ganger stakk av fra stedet med en (antagelig lite overbevisende) unnskyldning. Noe i meg ropte høyt: ”OBS, OBS, PASS DEG, DETTE BLIR KATASTROFE”. Det reddet meg.
Alt ved ham var unormalt og for voldsomt, ingenting var følsomt, varmt og trygt. Han var som en stormvind så sterk at man blir redd. Det å stå i hans hypnotiserende aura, kjenne armen hans rundt livet, pusten mot kinnet, og møte det intense, sjarmerende blikket, føltes både fantastisk og illevarslende. Det ble aldri noe mellom oss. Jeg sluttet med å oppsøke det miljøet han var i.
Jeg er glad for, og er stolt av å ha opplevd kroppens visdom så sterkt. Det gjelder å lytte til kroppen.