Denne gang har jeg invitert en av bloggens trofaste og skriveføre følgere til å skrive om sin personlige erfaring med sjalusifabrikkering/triangulering. Innlegget passer fint som en fortsettelse av forrige post om “den nye partneren”. Les, lær og del gjerne.
Når vi først snakker om psykopatens nye partner, kunne det kanskje passe og si noe om narsissistens trianguleringsbehov. Trekantdramaer er deres største drøm. Det skaper mest mulig dramatikk, og narsissisten lever av og for drama rundt sin syke person.
Etter nesten fire års turbulent samliv, skjønte jeg at forholdet måtte avvikles. Jeg var mentalt nedkjørt og folk rundt meg var bekymret. Men ingen skjønte hva som egentlig var problemet. Han var jo en veltalende og hyggelig mann utad, og jeg holdt problemene for meg selv. Jeg hadde begynt å miste oversikten over hva slags følelser jeg egentlig hadde for han. Det var kaotisk. Han hektet meg av og på i ujevne sykluser, alt etter hva som var tilgjengelig bak min rygg. Ofte gikk det fort over, og i de første årene var sidesprangene løse mistanker som han plantet i meg. Jeg var ikke sjalu av natur, jeg kryssjekket ikke mistankene og det tok tid før jeg forsto alle løgnene. Han startet alltid i det små, med å boikotte normal samhandling. Han gav blaffen i avtaler, glemte å gi beskjed, og overså meg totalt. Han leste heller en gammel avis ved frokostbordet, enn å snakke med meg. Det hele var selvsagt min feil. Jeg hadde sovnet før han kvelden i forveien. Eller kanskje også stått opp før han. Det spilte ingen rolle, han fant feil uansett. I løpet av årene eskalerte kritikken av meg, han kom frem til at jeg var blitt både manipulerende og ond. Han påsto at jeg diktet opp hendelser for og ?ta han?, selv om det var sannhet, og jeg manipulerte innholdet i historier slik at det ble han som tok feil. Han tok ALDRI feil. Tidvis glemte jeg mye, men det var jo typisk meg å glemme alle hans bestrebelser etter å tilfredsstille meg. Han var jo bare en enkel mann, som sto foran en kvinne, og ba om å bli elsket. Han ble flink på filmreplikker.
Dessverre gikk jeg ofte i fellen hans. Det opplevdes såpass provoserende at jeg ikke klarte la være å si i fra. Jeg skjønte ikke at motargumentasjon var alt han ønsket seg. Å diskutere med han var som å stange hodet i en murvegg. Han var sta og pedantisk. Jeg begynte å legge merke til selvmotsigelsene som stadig dukket opp. Pirket jeg i dem, var helvete løs. På det tidspunktet hadde jeg ingen god taktikk for å unngå å havne i fellen. I dag vet jeg at den eneste taktikken som virker, er null kontakt. Uansett, han startet alltid devalueringen ved å provosere frem negative reaksjoner. Jeg tok til motmæle, og det endte underlig nok ofte i en voldsom tåreflom fra hans side. Han stormet gjerne på dør fordi jeg var så ond. Jeg så ikke hans ?ærlige hensikter? eller ?hans bløende hjerte som brutalt ble revet ut av brystet hans?. Han var dramatisk langt utover det normale.
Jeg la tidlig merke til at han ofte glemte igjen ting hos meg når han stormet ut. I begynnelsen reagerte jeg med lettelse og håp. Jeg tenkte at han må jo komme tilbake, og da fikk vi kanskje en anledning til å snakke sammen i ro. Kanskje han fikk et bedre perspektiv på ting, sånn på avstand. Etter hvert skjønte jeg mønsteret. Han la igjen ting, for – når det passet han, å kunne ha en unnskyldning for å ta kontakt. Stadig økte han på provokasjonene ved å krydre med ?feilsending? av meldinger som skulle til andre kvinner. Han klarte etter hvert å hekte meg på igjen ved å gjøre meg sjalu. Han kunne til og med invitere med seg kvinner på arrangementer han visste jeg kunne få innsyn i, eller ta de med på hytta si for så å lokke meg dit. Han var aldri så levende som når jeg ble såret, og han trøstet meg gjerne selv om han var årsaken. Hvis jeg avviste han, ble han deprimert. Men han kom alltid snikende tilbake. I begynnelsen var det ofte nok at han kom for å hente gjenglemte ting. Jeg misforsto hensikten og var svak. Jeg ville snakke om det. Etter hvert som taktikken ikke virket på meg, økte han alvorsgraden. Han brukte alt fra ulykker til dødsfall, selvfølgelig i løgnaktige vendinger. Jeg var den eneste han kunne snakke med, sa han. Tsunamien i Asia i -04 fikk således en ekstrem betydning for oss, uten at vi kjente noen som var involvert. Han løftet meg opp og gjorde meg betydningsfull, samtidig som han ønsket å fremstå som en med ?ekte? følelser. Dette fortsatte han med også etter at forholdet offisielt var over.
Jeg forsøkte komme meg unna, men han ble stadig flinkere til å vikle meg inn igjen. Forholdet var hanglende i sitt femte år, og jeg levde på en løgn overfor venner og familie. De forventet at alt var bra nå som det var slutt. De fleste vennene mine var skjøvet på avstand gjennom årene med galskap, men familien var i hvert fall glad for at han var ute av leiligheten min. Men han lot meg ikke være. Jeg følte meg spaltet i to; Fornuften, som sa at ingen i min omgangskrets ville ha han inn i varmen igjen.
Og følelsene, som fortsatt fikk meg til å kjenne at jeg trengte han. Han inviterte meg med på reiser og arrangementer, og jeg var etter hvert blitt så forvirret at jeg mistet evnen til å ta et selvstendig valg. Jeg sa ofte nei, men hadde det helt forferdelig inni meg.
Han devaluerte meg igjen like før jul. Han skulle på en tur til alpene i januar med fanklubben sin (Les: Gamle studiekamerater som han dro på langtur med en gang i året.) Sosiale medier hadde for alvor gjort seg gjeldende for folk flest, og det var på facebook de planla turen. Jeg la merke til at vennene hans hadde innlemmet konene sine i den åpne planleggingsgruppen, og jeg kjente at det var sårt. Da fjernet han muligheten til innsyn i gruppen. Han kontaktet meg uken etter de kom hjem fra turen. Manipuleringen startet som den hadde gjort så mange ganger før; Det hadde vært helt forferdelig å være på tur uten meg, særlig når alle de andre hadde med konene sine. Han hadde faktisk blitt syk ? så mye savnet han meg. Han ville gjøre det godt igjen. Men for en gangs skyld klarte jeg å tenke riktig. Ville jeg virkelig la meg innhente av en som hadde vraket meg istedenfor å involvere meg i turen? Brydde jeg meg virkelig om savnet hans, når det var selvforskyldt? Hva med mine følelser? Jeg følte meg klar i hodet, og for første gang på lenge seiret selvfølelsen over den misforståtte lengselen etter han. Han ble rasende, og jeg fryktet faktisk at han skulle gjøre noe dumt. Han straffet meg med å gå fullstendig under jorda.
Først etter fire måneder tok han kontakt. Han hadde endret taktikk. Nå hadde han skjønt hva som hadde gått galt mellom oss, og han var så ferdig med å oppføre seg som en drittsekk. Håret var klippet, klærne var nye og han luktet godt. Gud, så dum han hadde vært mot meg i så mange år! Han skammet seg. Nå skulle det bli nye tider. Han hadde meldt seg inn i turistforeningen og vi skulle på tur sammen. Jeg var i tvil, men han overbeviste meg gradvis. Han la frem dokumentasjon for en aktiv sommerferie sammen med meg, med billetter og reservasjoner gjennom hele landet. Jeg ble påvirkelig. ?La oss bare flytte sammen!? Han var så intens at jeg fikk panikk. Alt gammelt grums kom til overflaten og holdt på å kvele meg. Han var skuffet over reaksjonen min, men villig til gi meg tid. Men husk – det er oss to for alltid. Han var bestemt, og han nektet å dra fra meg igjen. Jeg måtte skyve han ut.
Da det nærmet seg ferie, begynte devalueringen. Sakte men sikkert brøt han alle løfter. Men nytt for anledningen var at han overlot til meg å krype tilbake. Han glemte ikke ting hos meg lenger, han hadde ingen fantastiske historier som kunne vekke følelser. Han snudde på alt. Han sa at jeg mest sannsynlig var blitt psykisk syk og trengte hjelp. At jeg var blitt avhengig av han. Jeg hadde blitt syk av alt som hadde vært, og jeg evnet ikke å komme meg videre. Jeg forutså ikke taktikken. Og jeg følte meg syk og avhengig, og jeg kunne ikke snakke med noen om det. Da ferien kom, satte han inn dødsstøtet. Han ville dra alene. Men ? han hadde jo to billetter av alt?! Han skulle ta med broren, de trengte tid samme. Jeg kunne ikke argumentere mot, og jeg satt igjen alene hele sommeren og trodde jeg skulle bli gal. Han svarte ikke på meldinger eller oppringninger. Men bildene på facebook var fine. Det var der jeg stadig kunne lese fanklubbens hilsninger til en ukjent kvinne som tydeligvis var der han var. Kommentarene indikerte at den ukjente kvinnen også måtte ha vært med på turen til alpene sist vinter. Jeg fikk sjokk. Hvordan hadde han klart dette?
Midt i kaoset som oppsto, fikk jeg e-post fra ei som titulerte seg som elskerinnen hans. De hadde hatt et forhold i fire år, og hun hadde fungert som hans støtte hver gang jeg på forskrudd vis hadde kastet han ut. Han hadde lovet henne å bryte en gang for alle med meg denne sommeren, og han skulle krone verket med å spandere en fin tur på henne. Nå fryktet hun at den turen var tilfalt meg. Hun var lei av rollen som elskerinne. Hun visste at jeg var psykisk syk, eller gal som han kalte det, så hun ville ikke lage noe bråk. Men hun ville stikke kjepper i hjulene hans, for han fortjente ikke lenger hennes omtanke.
Hva som egentlig gikk gjennom hodet mitt da, husker jeg ikke. Alt var uvirkelig. Men jeg sendte henne et svar og sa at jeg ikke var den hun trodde jeg var. Jeg foreslo at hun burde sende noen ord til kvinnen som han faktisk var med på tur. Jeg syns det var fint at sannheten kom frem. Hun gjorde som jeg sa. Det er unødvendig å si at det ble dramatikk for alle pengene. Men det som var verst, var at han fikk fortsette å holde på med galskapen sin. Han behandlet sin nyeste flamme på samme måte som han behandlet meg; Av og påkobling, alt etter hva hun kunne tilby av kos, hygge og forståelse. Hun hadde dessuten god inntekt. Det var faktisk hun som hadde betalt hele sommerferien for han. Hun gav han det i bursdagsgave.
Til henne sa han at det var meg han elsket, men jeg var blitt psykisk syk, og han måtte gå sakte frem for å bearbeide tapet av sin store kjærlighet ? det vil si meg. Hun var tålmodig i følge han. Til elskerinnen sa han at han ikke kunne leve uten denne nye kvinnen som vennene og familien likte så godt. Hun passet så bra inn i livet hans, de hadde mange felles interesser. Det var viktigere enn følelser. Det han følte for elskerinnen var en kun trygghet. Hun var alltid der for han, og hun dømte han aldri. Men hun måtte jo forstå at det aldri ble dem. Overfor meg var han veldig trist. Han elsket meg! Men han la også til alt han foraktet både ved elskerinnen og den nye flammen. Han hadde oppnådd drømmen sin.
Det er i sånne tilfeller man virkelig skal ta på alvor rådet om ikke å ta kontakt med de andre kvinnene. Det kommer sjelden noe godt ut av det. Det blir kun nektar for psykopaten. Men vi bevarte på et vis en slags verdighet, vi var i samme båt og vi måtte samarbeide i en periode. Til slutt landet vi på felles konklusjon; Vi må komme oss bort! Jeg har nå gjennomført to år med iskald, taus likegyldighet. Jeg vet at jeg har lykkes for min egen del, og det er alt jeg trenger å vite.
Hvem er det som skriver disse innleggene?
Anonym: jeg velger å skrive anonymt. Det er flere grunner til det. Personlig sikkerhet er en av dem. Jeg ønsker å være i fred både fra “min” psykopat, samt andre psykopater som ikke liker at deres indre liv, agenda og forførelsesmønster blir avslørt. En annen grunn er at ved å gjøre meg ansiktsløs, kjønnsløs og aldersløs, så føler alle lesere seg inkludert og kan relatere seg til – og identifisere seg med – innleggene, uansett kjønn, alder, seksuell legning, etnisk bakgrunn etc. Dette innlegget som du kommenterer under er ikke skrevet av meg, men av en leser som velger å være anonym av samme årsaker.
Takk for svar.
Leser denne bloggen hver eneste dag, og er til stor hjelp for meg! Har nettopp vært utsatt for en mann som prøvde å styre meg, når jeg ikke svarte med en gang så ble han sint og sa: ” Du er bare tilgjengelig når det passer deg hva”? og ignorerte meg resten av kvelden fordi han var redd han ville komme til å si noe stygt til meg. Ble plutselig “forkastet” da jeg høflig gav beskjed om at jeg ikke kunne reise til han en helg ( det var 4 timers buss tur ) jeg var utslitt etter dobbelt jobb/skole en periode og forklarte dette. Han gikk fra og være veldig blid og lattermild på telefonen til å bli kald i stemmen- unskylde seg og legge på røret. Det tok bare 5 min…. Etter det skrev han en melding om at han da så frem til å få besøk av meg ved en senere anledning- Dagen etter var han rasende, han anklagde meg for å bruke han som en ting jeg kunne finne fram når det passet meg. ( Noe jeg aldri har gjort/eller gitt inntrykk av ) han startet og ignorere meg- jeg ble mer og mer “desperat” fordi jeg ikke skjønte noe? og da sa han at det var jeg som skjøv han vekk? han slettet meg sint fra facebook, og sa hvis det er dette du vil!!!! ( skjønte ingenting der heller ) han sa han hev bursdagsgaven min i bosset fordi jeg ikke kom den helgen, og jeg var totalt knust. Han svarte meldinger etterpå, men de var litt uten mål og mening, siste var at jeg ikke skulle innbille meg at at han ikke hadde falt for meg 100 prosent….. Jeg svarte da at jeg synes det var rart fordi man ikke støtte vekk ett annet menneske på den måten fordi man valgte å være hjemme en helg. Han sa bare at han ikke orket og krangle, og når jeg konfronterte han med at han prøvde jo å styre meg så ba han meg bare ha et fint liv.
Så ble det stille, den flotte mannen jeg forelsket meg i var plutselig borte. Det var min feil siden jeg ikke reiste til han en helg. Han spurte gang på gang hvorfor, jeg svarte ærlig hele tiden- men han beskyldte meg for å dikte det opp.
Tenkte det måtte være noe gale, søkte etter svar – og kom innom denne bloggen. Den ga meg “trøst og lindring” nyttige tips om null kontakt. ( Men så er det slik at denne mannen skrev han skulle kontakte meg igjen ) om det er løgn eller ikke vet jeg ikke… men hele greien sliter litt på meg ennå. Akkurat som om jeg ikke får helt fred. Han ga meg så mye positiv oppmeksomhet før dette, tok så mye kontakt- som om jeg ble avhengig. Og så dette.
Heldigvis har jeg klart å holde på jobb/skole men det var vanskelig siste tiden da jeg til slutt ble sittende foran dataen tilfelle han skulle ta kontakt ( han var ikke slik tidlig i forholdet ) ofte var han sur, sa jeg noe feil så ignorerte han meg gjerne en hel kveld.
Tusen hjertelig takk for at dere skriver slik informasjon, det lindrer, gir oss råd og hjelp til : null kontakt. Vet dere hvor lang tid det tar og heles? Føler meg litt skadet på en slik måte jeg ikke har opplevd tidligere.
Anonym: det er en trist og samtidig meget typisk historie du forteller. Spesielt narsissister er meget følsomme for avvisning og hvis offeret ikke er tilgjengelig til enhver tid men en enkelt gang setter sine egne behov først, så opplever især narsissisten men også til dels psykopaten noe som på engelsk kalles “narcissistic injury” som på norsk kan kalles en narsissistisk skade. En narsissist klarer ikke å forholde seg avslappet til en narsissistisk skade og responsen er helt ute av proporsjoner bl.a. i form av hevntanker. Din partner reagerte med å slette deg på facebook og utsette deg for grov hets. Det er et navn på dette også og det heter narsissistisk raseri. Du vil aldri kunne resonnere med en narsissist/psykopat når han/hun er i et slik modus. De får skylapper for øynene og tenker bare på å gjenopprette hva de opplever som en krenkelse. Det spiller heller ingen rolle hvor snill og føyelig du har vært frem til den narsissistiske skaden oppstod, en psykopat klarer ikke å inkludere dette i sitt motsvar til deg. Samarbeid blir umulig og selv om offeret gjenforenes med psykopaten så vil psykopaten alltid tenke i hevnbaner. Slik kan ingen ha det og det er en av mange grunner til at man rådes til å løpe og uten å se seg tilbake, hvis man har en nær relasjon til en psykopat. Følg rådene i innleggene om NK. Hvis du følger rådene strengt, så er sjansen god for at du heles fullstendig innenfor 24 mnd. Jeg ønsker deg lykke til i kampen 🙂
Til den som skrev blogginnlegget – hjelp, er det ikke ufattelig hva man blir viklet inn i og godtar før man til slutt skjønner at det ikke går lenger. Jeg synes dette var grusomt å lese som historie samtidig godt med hensyn til at det blir forklart at andre og har opplevd helt surrealistiske ting og stått i det, prøvd og godskrevet P mens man ennå trodde på personen. Jeg har opplevd så mye som er for surrealistisk å snakke om føler jeg.
Det er to ting jeg kjenner jeg må bruke mer tid på og det ene er dette teamet som først nylig har gått opp for meg at jeg har blitt utsatt for. Jeg har nok trodd jeg har overreagert, reagert feil, tenkt feil osv osv.
Jeg tror jeg har vært så” heldig” å først ha vært en korttidsobjekt som ble tatt tilbake og satset på pga div ting. Poenget var at det første bruddet var så brutalt at da jeg ble tatt inn i varmen igjen var jeg jo som smør. Forkastelsen første gang med en mail og så ingen respons var helt vannvittig. I etterkant da langtidsrelasjonen var begynt kom det frem historien om hun som da var inne i bildet ved første brudd. Jeg kan være sjalu men det som utviklet seg her var helt surrealistisk. Det er en av de tingene jeg sliter med – jeg ser helt klart hva som var sjalusifabrikkering og sjonglering mellom flere – men all den kritikken og bearbeidelsen av meg når mine holdninger / meninger kom til syne – den kjenner jeg har kommet inn under huden. I hvertfall når jeg og har sagt at jeg kan være sjalu – da er jo ikke jeg perfekt og det er bitt brukt mot meg så til de grader. I ettertid har det jo vist seg at han hadde kontakt med samme damen og under vårt forhold og etter bruddet var hun den første som ble ny venn på fb (mens jeg ennå følgte med – det gjør jeg ikke lenger). Men den siste handlingen etter bruddet har faktisk hjulpet meg videre – for hvem gjør slikt om det ikke er for å såre? Jeg har vridd tankene inn på det når jeg i svake øyeblikk tidligere har lengtet tilbake til det gode.
Jeg føler jeg ikke klarer å forklare dette godt nok men det er så mye som skulle vært satt ned at det kommer litt etter litt. Dette er bare en liten ting av mange men uansett alt – det er kritikken, raseriet, bebreidelsen som har festet seg og som rasjonelle meg forklarer vekk for meg selv men som jeg samtidig kjenner jeg ikke er ferdig med.
Jeg har oppriktig lyst til å kontakte min P sin eks (de var skilt før jeg var inne i bildet) og si unnskyld – ikke for noe jeg har gjort men for at jeg lot meg bruke til den samfunnsmasken min P var ute etter. Det kommer jeg ikke til å gjøre – men hun må og ha vært gjennom et rent helvete. Jeg synes oppriktig synd på neste mann som “min” p innleder en relasjon til – de vet ikke hvilket helvete de har i vente. Men å ta kontakt med den nye – nei – det er bortkastet. Som det hadde vært med meg under kurtise fasen.
Til deg som ikke reiste på helgetur: vær glad det kom frem tidlig – savnet etter stormkurtisen forstår jeg – men ikke, please, gå på limpinnen om han legger seg flat senere. Det som kan komme senere er ti tusen ganger verre.
Det var mange andre ting som skjedde som jeg og tilskriver sjalusifabrikkering uten å gå inn på det her – men da jeg holdt på å reise (før jeg hadde satt meg inn i alt dette) kom det som perler på en snor… jeg husker jeg tenkte – hvorfor forteller du meg dette? vil du at jeg skal gå rundt å være bekymret? Men da fikk han ikke reaksjonen han forventet – gjør som du finner best sa jeg uten å vite hva jeg ble utsatt for eller orke å reagere. Stolt av den:)
Beklager litt stotrete forklaring.
Takk, takk og atter takk for gode innlegg.
Husker jeg reagerte “fysisk” med ubehag, lurer på om det er fordi jeg fanger opp følelser veldig fort, ble nesten litt “redd” men overså signalene da han ringte meg opp og betrygget meg. Tiden gikk, vi møttes, hadde det noenlunne fint ( men hadde likevel på følelsen at jeg likevel ikke var velkommen ) det var noe med “blikket” som jeg ikke skjønte helt? Han kom også med kommentarer som: “visst ikke du hadde kommet, så til helvete med hun” ( jeg skjønte ingenting ) han var jo så “PÅ” med komplimanger på nett og telefon. Han sa det ble meg og han, vi skulle også flytte sammen til våren- og jeg i min lykkerus følte dette var riktig.
Så forandret ting seg litt, det var ikke alt han sa jeg forstod fordi han snakker en annen dialekt. Det var som om han “snakket over hodet på meg” / men har innsett senere at han må ha snakket til seg selv- mens jeg hørte på. Han sa :” Dette forholdet kommer til å gå rett til helvete” ( jeg forstod ikke helt, for på det tidspunktet var det ingenting som var ufint mellom oss. Jeg kjøpte en gave til bursdagen hans som jeg sendte, og han sa igjen “over hodet på meg” / snakket til seg selv over telefon: hun skal ikke få lov til å kjøpe meg!! ( jeg har ikke en gang tenkt tanken ) var bare forelsket og kjøpte en gave til kjæresten min. Han begrunnet det med at da kom jeg til og forvente det samme, og at jeg kunne få ett kyss. ( Jeg ga beskjed om at det var litt merkelig sagt) Når jeg har gitt beskjed om ting jeg har reagert på har han truet med å legge på røret. Han mente derfor at alt ble en kamp, og han derfor begynte å tvile på hvor rett dette var.
Han sa også at jeg var typen til og manipulere min datter ( noe jeg ikke er ) at jeg ikke skulle få kjøpe han ( noe jeg ikke prøver på ) jeg sa han hadde reist mye, og han beskyldte meg for å være misunnelig ( noe jeg ikke er ) når telefonen fikk en melding så han stygt på meg og spurte ; er det han andre? og viste tegn på sjalusi for noe som ikke er reelt.
Når vi kjøpte mat og kom til kassen så spurte han om jeg kunne betale ( stort sett hele tiden ) og når vi var på resturang og jeg fikk vondt i en tann, så så han bare irritert på meg, brydde seg ikke. Det rare er at han ringte dagen etter ( hørtes engstelig ut i stemmen ) og spurte om hvordan det gikk med tannen min. ( Hvorfor ikke spørre når jeg er der sammen med han )
Han ble bare styggere og styggere, skrek liksom ut i rommet: vi bør være mer med hverandre i stedet for å bare snakke sammen på telefonen!! ( sagt i en hissig høytoned stemme) (dette var et avstandsforhold ) : svarte da sener på telefonen at det ble jo litt vanskelig da vi bodde i 2 ulike byer, noe han var enig i, men han ville aldri gi meg opp, aldri sa han.
Så hadde vi den telefonsamtalen den helgen jeg meldte høflig avbud, var utslitt etter dobbelt opp med jobb/skole- han var i godt humør, men da jeg hadde sagt det gikk det 5 sekunder, han ble spissere i stemmen og unskyldte seg med noe, han måtte legge på.. Jeg ante fred og ingen fare før til neste dag da han anklagde meg for å bruke han som en ting som jeg bare kunne finne fram når det passet meg ( noe som ikke er sant, jeg ga alt ) han startet med å ignorere meg, slutte å si fine ting- jeg skjønte ingenting, han spurte meg mange ganger om hvordan jeg kunne si at jeg savnet han når jeg ikke kom den helgen? Jeg forklarte og forklarte, la meg helt flat og skrev mange meldinger ( kanskje for mange ) da jeg fortsatt ble ignorert så tenkte jeg gjennom saker og ting, ble sint og anklagde han for å være manipulerende og at han aldri skulle fått røre meg. Han svarte på facebook, javel hvis det er slik du vil ha det!!!!!!!! og så slettet han meg på facebook- jeg tok kontakt på meldinger og krøp igjen og sa at man sa mye rart i sorg, men han sa at etter de beskyldningene var det ingenting og prate om, og at jeg skjøv han vekk. Da tok jeg igjen, og sa at det var jeg som ble skremt, følte meg skadet og at jeg hadde min fulle rett til å gi beskjed når jeg ble dårlig behandlet. Han sa han ikke gadd kommentere det, og ba meg ha et fint liv.
Så skrev han en siste melding på facebook om at han hadde falt for meg 100 prosent, og jeg ikke skulle tro noe annet. Da svarte jeg, at det fant jeg merkelig da man ikke faller for noen så dypt og skyver de vekk fordi man ikke reiser dit en helg. Ba han jobbe med seg selv… ( han har innrømmet fr meg at han føler seg skadet av tidligere forhold, men nå begynner jeg å lure ) Siste han skrev da var at han ikke orket å krangle og at han skulle jobbe med seg selv og gi en lyd når han var ferdig med det.
Var oppriktig glad i denne mannen, men jeg kan ikke være sammen med en som anklager meg for å være manipulerende, missunnelig, som spør meg hvilke bank jeg har, lar meg betale alt, klikker på meg når jeg ikke kommer en helg, prøver og styre meg ( hvis jeg ikke svarte på telefon/data med en gang han forventet det så anklgde han meg for å være utilgjengelig og kun være tilgjengelig når det passet meg )
Noe jeg lurer er på er når et menneske “snakker med seg selv” over hodet på deg som:
– Jeg skal ikke ha en stalker”
-Hun skal ikke få kjøpe meg
– Dette forholdet vil gå til helvete!
og du hører på det? så går det en stund og de blir en annen som ingenting har skjedd?
Kjære deg som (heldigvis) ikke dro på helgebesøk. Gi deg selv et realt TAKK! Du beskriver nemlig helt klart en person med psykopatiske/narsissistiske tilbøyeligheter. Jeg kjenner igjen alt! Og heldigvis, du har allerede oppdaget det selv og reagert! For – hvorfor skulle du ellers ha behov for å havne på akkurat denne siden? Du tok hensyn til ditt eget behov; du var sliten og trengte en rolig helg hjemme. Å ta hensyn til eget behov for å hvile, må nødvendigvis innebære at du avlyser andre avtaler, ikke sant? I den normale verden er dette vanlig og helt logisk. I psykopatens egoistiske verden, er dette en avvisning av han og hans behov. Man avviser ikke en psykopat ustraffet. Virkemidlene han benytter for å straffe deg, er foreløpig “milde”, men tenk litt på samsvaret mellom din “ugjerning” og hans reaksjon, uavhengig om han er psykopat eller ikke: Ville DU sperret noen på sosiale medier, slengt på røret, og kastet gaven du hadde tenkt å gi, dersom vedkommende meldte avbud en helg fordi han eller hun var sliten? Eller enda mer tydelig; Ville du gjort dette mot din kjæreste? Dette er kun de fysiske reaksjonene han har kommet med, jeg ikke tatt med humørsvingningene og muntlige beskyldninger. Uansett hvor hyggelig han var, uansett hvor bra du syns har oppført seg mot deg tidligere, så viser reaksjonen hans NÅ at mye skurrer. Å legge merke til slike skjevheter, gir ofte et tydelig signal på hvorvidt vedkommende virker unormalt egoistisk eller ikke, og i ditt tilfelle sier signalet at du bør komme deg vekk fra han, fort! Jeg ville ikke ventet på et tydeligere signal. Som sagt er straffereaksjonene foreløpig nokså milde rent følelsesmessig; du kan fint leve med å miste han som facebook-venn og du kan tåle at han slenger på røret. Du klarer deg gjennom vanlige hverdager. Når det gjelder gaven han har kastet.. Er han en psykopat, så er påstanden om at han har kastet gaven din mest sannsynlig en fabrikkert løgn for å oppnå dårlig samvittighet hos deg. Jeg våger å si at psykopater ikke kaster noe de har brukt egne penger på! De vil ha pengene tilbake. Det ligger heller ikke i psykopatens natur å kjøpe gaver, med mindre det kommer han til gode seinere. Tenk litt på det. Uansett, psykopatens virkemidler eskalerer ALLTID! De endrer stadig taktikk og de rådfører seg gjerne med misforståtte, feilinformerte hjelpere. Jeg vet det er vondt og vanskelig fordi du har følelser for han. Men tro meg når jeg sier at det er langt enklere å komme gjennom sorgen det er å gå fra en du er forelsket i, enn det er å komme deg gjennom sorgen over å ha mistet deg selv og kanskje mange år av ditt liv. For det er dette som er psykopatens mål; Å frata deg alt som er bra og normalt i livet ditt, frata deg retten til å velge hvordan du vil ha det, slik at du blir hans slave så lenge han trenger det. Les bloggen og følg anbefalte linker om temaet. Lykke til! 🙂
Til MINA.
Jeg er glad for at innlegget mitt kan være til hjelp. Som du selv beskriver, så er mange av opplevelsene gjennom et skadelig forhold så surrealistiske at det blir vanskelig å sette ord på det. Jeg blir faktisk uvel når jeg tvinger meg til å gå inn i de verste situasjonene. Selv mange år etter at de skjedde. For deg, som for alle andre i samme situasjon, så innebærer det at du bør skaffe deg en god oversikt over hva du faktisk har stått i. Det kan ta lang tid og være utrolig krevende å tolke psykopatens uforståelige og intrikate påfunn. Du tolker jo med dine normale evner og ut i fra dine normale erfaringer. Uansett hva slags galskap du har stått i, eller fortsatt blir innhentet av, så er ærlighet første bud for å komme ut av grepet. Du må være så ærlig mot deg selv og ikke minst mot følelsene dine, at du kanskje blir både flau og skamfull. Jeg sier det så enkelt, for alt annet blir å forlede folk til å tro at det finns andre og enklere løsninger. Jeg leser av det du skriver at du allerede er i gang med å betrakte galskapen med ærlige øyne, og det er så bra! Har du først begynt å se de faktiske sannhetene, ja så skriv de ned. Var han utro i fjor uten at du visste om det, ja så er han fortsatt den samme fyren i dag. Det blir ikke ugjort selv om det har gått et år, eller fordi du ikke visste om det eller fordi han angrer i dag. Hva føler du om det? Helt ærlig?!
En av de vanligste fallgruvene er å plassere totalt uforståelige hendelser inn i rasjonelle båser, eller plassere små smuler av positiv oppmerksomhet inn i lyset av håp om kjærlighet. For eksempel kan psykopaten gråte mye for å få deg tilbake. Alle normale vil automatisk tolke tårer hos en voksen som et symptom på noe mer alvorlig, for ingen gråter uten en grunn. Hvis han/hun også sier du er den personen som har betydd mest i hele hans/hennes liv, så trigges de gode minnene (for ingen forhold er fullstendig uten gode opplevelser) og det skaper håp. Ved å være bunn ærlig mot deg selv, så vil du både se, høre og kanskje til og med føle selvmotsigelsene i teaterforestillingen som utspiller seg. Vedkommende hadde ikke trengt å sitte der gråtende, hvis det ikke hadde vært for.. (og her skal du fylle inn sannheten, akkurat slik den var for deg). Hvor betydningsfull følte du at du var for vedkommende i akkurat den situasjonen? (Her MÅ du være ærlig!) Alle dine ærlige innrømmelser kommer etter hvert til å danne et bilde av hva du faktisk står i. Det er ikke så viktig hva diagnosen på galskapen er. Poenget er at du vil se tydelig hva som er negativt for deg. Man må gjerne søke hjelp til å få sortert galskapen. Husk at et overgrep mot deg, eller bare en løgn, er umulig å gjøre ugjort når det først har skjedd. Men bare du kan sette ord på hvordan det oppleves og føles for deg, og da er det nødvendig at du er ærlig. Galskap som både du og jeg har stått i, blir ikke borte før vi velger det bort selv. Null kontakt er noe som også krever 100% ærlighet. Med null kontakt menes også at du ikke kontakter verken ekser eller nye flammer i psykopatens liv. Min psykopat opplevde at noen (jeg vet fortsatt ikke hvem) advarte en potensiell ny flamme mot han, slik at hun forsvant. Han ble utrolig krenket, kan du tro. Men isteden for å reagere normalt og se hvor langt ned galskapen hadde ført han, valgte han å beskylde alle sine tidligere ofre i tur og orden. Reaksjonene kom umiddelbart; Alle som en gav han respons – for det meste i negative ordlag, men all respons er næring for psykopaten. Og tror du ikke at han klarte å hekte inn igjen ei som ikke var like godt forberedt! Det er godt gjort. Eller sykt. Med ærlighet og null kontakt skal du slippe å vite hvem nye potensielle flammer er, og han skal ikke få så mye som et utropstegn av en følelse som du besitter. Jeg håper og tror Mina, at du er godt i gang med å sortere og rydde galskapen ut av livet ditt. Lykke til! 🙂
Pleier de å snakke til seg selv også? ( over hodet på deg, slik at du kan høre tankene deres? ) ikke vært ute for det før nå.
Og hvorfor gir de deg negative egenskaper du ikke har?
Anonym: du spør om de “pleier å snakke med seg selv” eller “over hodet på deg, slik at en kan høre tankene deres”. Jeg kan ikke bekrefte det. Min psykopat gjorde ikke dette, og jeg har aldri lest at dette er et typisk psykopatisk trekk. Jeg vil minne på at mange psykopater har tilleggsdiagnoser som er adskilt fra psykopatien men som vil blande seg inn i symptombildet slik at det blir vanskelig å si hva som skyldes psykopati og hva som skyldes noe annet. Den vanligste tilleggsdiagnosen er misbruk. Men jeg tror også det forekommer at en psykopat i tillegg kan ha schizofrene trekk – som minner om hva du beskriver.
“Og hvorfor gir de deg negative egenskaper du ikke har?”. Dette er derimot MEGET vanlig, og typisk for psykopaten. Det kalles projeksjon. De projiserer sine egne negative egenskaper over på offeret og “kvitter” seg dermed med de negative egenskapene. Projeksjonen er også en tilslørt avsløring av hva de selv driver med. Hvis psykopaten beskylder deg for å være utro, så er sannsynligheten stor for at han/hun er det selv. Du skriver i din historie om hvordan psykopaten kunne si at du var typen til å manipulere din datter, at du ikke skulle få kjøpe ham, og at du var misunnelig. Dette er alt psykopatiske trekk som han projiserte over på deg. Psykopaten manipulerer, bestikker og er misunnelig. Han avslørte faktisk hvordan han selv tenker med disse utsagnene. Men det forstår man jo ikke der og da, man blir mer opptatt med overraskelsen og med å forsvare seg overfor de absurde anklagene. Dette er en heldig bonus for psykopaten, for fokuset flyttes fra ham/henne og over på offeret. Håper dette var oppklarende 🙂
Det var veldig oppklarende, og takker for svar- merker jeg har fått litt angst av dette, ensomheten føles sterkere og har det ikke bra.
Må virkelig skjerpe meg, disse sidene føler jeg terapi-kanskje det går an å skrive om hvordan en kan komme seg videre og finne mening med livet igjen.
Anonym: ensomheten kommer av at man blir så reflekterende at man i en periode bare lever på innsiden og mister interessen for alt som skjer utenfor kroppen. Den er en fase man kan motarbeide ved å tvinge seg selv til å delta i en sosial aktivitet innimellom MEN fasen må gjennomleves, ikke forbigås. Ensomheten må man leve med så lenge denne nødvendige fasen varer, den vil gradvis minske. Jeg kan fortelle at jeg etter ett år følte meg litt mindre ensom og enda mindre ensom etter to år. Og det pussige var at jeg klarte å knytte til meg nye venner selv i perioden jeg følte meg som en zombie – venner som er viktige for meg i dag. Derfor – tving deg selv til å delta i noen sosiale aktiviteter. Angsten du snakker om er eksistensiell, og et resultat av at man har hatt nærkontakt med ondskap. Angsten er altså kroppens helt reelle reaksjon på en høyst farlig situasjon. Kroppen har fanget opp alt bevisstheten ikke klarte å bearbeide der og da. Med andre ord, mens du fortsatt var forelsket og gledet deg til samvær med psykopaten, så fanget kroppen opp et ubehag. Det ga så utslag i angst når du til slutt fant ut hvem du hadde nærkontakt med. Innlegg om forskjellige aspekter innenfor rehabiliteringen kommer etterhvert. Hvis angsten tar overhånd, så ber jeg deg oppsøke lege, kanskje du kan ha nytte av medisinering i en periode.
Dette innlegget er som jeg skulle ha skrevet selv…min historie er skremmende lik, med noen nyanseforskjeller og andre turer involvert.. akkurat slik opplevde jeg min psykopat, samme type taktikk..heldigvis varte ikke min relasjon lenger enn 7 mnd.. er glad jeg kom meg vekk. Tre måneder nå med NK. Føler meg skamfull som har klart å rote meg opp i en sånn fyr. Håper jeg aldri noen sinne kommer til å treffe på denne mannen igjen.
Hei:)
Det er meg som ikke reise på helgebesøk.
Føler meg plutselig mye sterkere, tenker at hvis de ler av meg, vil manipulere meg eller styre meg så værsegod. Det er de som skal se seg i speilet hver dag, jeg har i det minste vært ekte og har intigritet. Klart han startet med og ignorere meg, han fikk jo ikke styre meg slik han ville.. egoet må ha fått et stort knekk. Men jeg har jobb, skole og en flott datter- jeg må også få lov til å leve mitt liv. Synd jeg ble tåkelagt av forelskelse
Men men, livet går videre- også takket være denne bloggen som betyr utrolig mye støtte når du er langt nede. Må innrømme at jeg lurer på hvem dere er som hjelper oss, hvorfor dere gjør det, svarer fort gjør dere også- jeg er imponert og oppriktig glad for at det finnes slike hjertevarme gode mennesker der ute.
Du som svarte meg i hele går når livet var mørkt, i dag seg jeg lysning og veien videre. Kanskje det og hjelpe andre og få svar kan hjelpe til videre heling? det virker hvertfall slik i mitt tilfelle.
Tusen hjertelig takk!
Anonym som føler deg skamfull: så fint at du klarer å være glad for at du kom deg vekk, du sliter kanskje med minimalt kognitiv dissonans? Uansett, du er der vi alle har som mål å være 🙂 Når det gjelder de korte relasjonene så er fordelen som du sier, at man ikke har “sløst bort så mye tid”, for ett av de største angrene til ofrene, er tiden man brukte på psykopaten. Når man tilbringer mye tid sammen med en annen person så er det en slags investering i å bruke enda mer tid sammen fremover. En slik investering nytter ikke med psykopaten, fordi han/hun aldri knytter seg (kommer mer om dette senere). Ofre opplever derfor at de angrer på all den bortkastede investeringen, “jeg mistet den beste tiden av livet/han/hun “stjal” min ungdom” etc er utsagn man hører ofte. Men når det er sagt, så kan ofre i korte relasjoner slite like mye etter bruddet, som ofre fra lange relasjoner. Det sies at det tar mindre enn en måned å opprette det psykopatiske bånd. Lykke til videre med NK 🙂
Hva er egentlig det “psykopatiske bånd”? Er psykopaten klar over det selv ?
Kan dere skrive mer om rehabilitering etter et slikt brudd? Kan virkelig ingen psykopater bli helbredet, empati kan vel læres?
Anonym: det kommer innlegg om spørsmålene du har etterhvert. Jeg forstår at det ikke alltid går “fort nok”, men bloggen er en enmannsbedrift og jeg har i tillegg full jobb, så postene produseres dessverre ikke i det tempoet jeg skulle ønske. Men flott at dere leserne gir uttrykk for hva dere “savner” for av og til er det vanskelig for meg å vite hva jeg skal skrive om 🙂
Til blogger:viktig tema også dette med umodenheten,regner med flere har merket den siden av “sin”psykopat.Mye oppførsel og væremåte som best kan beskrives som barnslig,henger vel sammen med at de står fast på et utviklingstrinn.Kjenner forholdet jeg var i SÅ godt igjen på innleggene,kjempebra blogg og godt skrevet.Tusen takk!
Siden jeg har skrevet gjesteinnlegget på bloggen, kan jeg si noe om min egen rehabilitering. Som så mange andre som vil ut av et avhengighetsforhold, tok jeg rollen som venn. Mange blir venn, eller forståelsesfull eks. Det virker ikke så kritisk og endelig. Men, om du sammenligner det å bli fri fra en narsissist med for eksempel å slutte og røyke, så er vennskapsrollen selve nikotinplasteret; Den demper de verste abstinensene, ved å gi deg nikotin. Narsissisten vil spille på alle dine svake strenger og få deg påkoblet igjen. Man vil påminnes alt man anså som positivt med narsissisten. En narsissist tar i bruk masken han hadde i starten av forholdet. Den masken du falt for. Jeg husket masken, men i etterpåklokskapens lys passet den ikke lenger. Jeg visste sannheten, fordi jeg hadde sett hans virkelige jeg. Derfor ble også vennskapsrollen kortvarig. Jeg ville ikke ha en venn som hadde gjort det han hadde. Ergo ble jeg tildelt rollen som bitter eks. Det var tøft å bli kalt bitter, men jeg argumenterte ikke. Jeg var langt nede etter mange år, og ja ? jeg var bitter. Etter dette tok jeg kontakt med en gestaltterapeut. Terapeuten krever at du setter ærlige ord på faktiske forhold som igjen tvinger frem følelser. Følelsene var gått fullstendig i vranglås. Jeg benyttet kun fornuften, og den gikk til gjengjeld på høygir med å forstå. Jeg følte meg syk. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg var i en situasjon som var utenfor gestaltterapeutens fagområde. Hun mente jeg var involvert i et psykopatisk forhold, og at jeg trengte annen hjelp. Men jeg syns det var nyttig bare å høre meg selv sette ord på en mengde ubehagelige opplevelser, og så få lov til å si noe om hvordan det virkelig føltes. Terapien ble avgjørende slik at jeg kunne forstå at dette handlet om ondskap satt i system. Ved å bli værende, gav jeg næring til han som utførte de skadelige handlingene. Først da bestemte jeg meg for å IKKE være i noen som helst relasjon til narsissisten. Jeg sperret alle muligheter han hadde til å følge med på meg. Jeg opprettet et varslingssystem via nett-og telefonleverandøren som sa når han tok kontakt. Jeg trengte kontroll. Hva kontakten hans besto vet jeg ikke, men jeg måtte vite når jaktinstiktet hans våknet. I den perioden jobbet jeg hardt for å få en oversikt over hva jeg egentlig hadde opplevd. Jeg googlet psykopati, men han var verken voldelig eller kriminell, og passet ikke inn i beskrivelsen. Jeg opplevde han som dramatisk, et barn i trassalderen, manglende selvkontroll og han beskyldte meg for avvisning bare jeg snakket med familien min. Jeg måtte ta for meg min egen historie, den jeg ennå ikke forsto rekkevidden av. Jeg hadde tonnevis med meldinger og mailer, og jeg gikk inn i en hudløs periode der jeg leste alt som var skrevet mellom oss. Jeg hadde visst at mye var galt, men jeg hadde ingen oversikt som tydelig viste mønsteret i provokasjonene og manipuleringen. Nå klarte jeg til og med å plassere utsagn etter hvilke filmer vi hadde sett. Dessuten, med både psykologer og advokater i fanklubben, var det tydelig at han hadde fått råd. Det ble mye informasjon å kartlegge. Men det gav meg en utrolig innsikt! Jeg involverte kollegaer og familie. Det er viktig å ha noen som støtter deg, som du kan snakke med og lufte løse tråder. De trenger ikke forstå, men de kan lytte. Når du er i et skadelig forhold, er det vanskelig for andre å hjelpe fordi du stadig velger å gå tilbake. Du er kanskje ikke mottakelig for hjelp heller. Nå hadde jeg en solid overbevisning og da ble det mulig for andre å forstå. Ikke minst kjente jeg på hvordan alt føltes. Jeg kunne slippe løs sorg og sinne.
Etter at jeg hadde fjernet hans muligheter for kontakt, så jeg tydelig rovdyret som skilte meg fra flokken før han turte å angripe. Han hadde oversikt, sikkert bygget på alt han kunne om meg og mine rutiner fra før, og han kontaktet meg ansikt til ansikt kun når jeg var alene. Han hadde metoder jeg ikke hadde tenkt på. For meg ble det viktig å opptre som en mur. Ingen smil, ingen ?hvordan har du det??, ingen spørsmål om venner og familie. Ingen følelser. Jeg vendte det døve øret til. Ved nyttårsskiftet fjernet jeg også behovet for å ha kontroll via telefon- og nettleverandøren min. Jeg kjenner at jeg har all verdens kontroll i meg selv.
Det har tatt år, men jeg er hel og har det veldig bra. Jeg er ikke klar for å forholde meg til andre. Jeg føler ikke behov for det ennå. Derimot anbefaler jeg fysisk aktivitet for alle som er i lignende situasjon. Det hjelper betraktelig å tømme kroppen for negativ energi. Det gjør faktisk godt.
Hvordan er det mulig og gå fra å være “blid og lattermild” i telefonen- til og 5 sekunder etterpå ( da jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer fordi jeg er sliten ) bli “mørk” i stemmen for og så unskylde seg, legge på røret….. og sende en melding om at det går fint, og at de sikkert trenger en rolig helg hjemme- til og så snu tvert om dagen etter, beskylde meg for å behandle han som en ting jeg finner frem når det passer meg? og så begynne og ignorere meg?
Jeg skjønner ingenting av slik oppførsel, mistet kjæresten min pga det
Nå forstår jeg..
Narsissiten trodde jeg kunne kontrolleres 100 prosent, når han inser at det ikke var tilfelle startet han med og ignorere meg ( planlegge neste steg ) når jeg ble “sin” og kom med anklager om manipulasjon forstod han at “løpet var kjørt”- han inså at han ikke kunne kontrollere meg, og derfor dumpet han meg stygt.
Siste krampetrekning var og prøve inbille meg at han falt 100 prosent for meg, skulle vel dobbeltsjekke om jeg lot meg lure..
Han kunne kontrollere meg lenger, da var det ikke bruk for meg like vel.
Fortapte sjeler er de, egentlig så er det synd i slike mennesker.
Kommentar : synes og det er et spennende tema med umodenhet – Har tilskrevet P “voksen” tankegang – men oppdaget at det rett og slett manglet konsekvenstekning. Vet ikke om det har noe med psykopati å gjøre el om det er andre grunner som spiller inn. Med umodenhet tenker jeg og på impulskontroll og sinnemestring. Hvor på veien det skar seg aner jeg ikke men jeg er ganske sikker på at ting i hans barndom har virket inn i forhold til en normal oppdragelse.Eller så landet det hele på en feil kobling – mangel på empati og dette med berettigelse… som du -blogginnehaver-har vært inne på tidligere – berettigelse- uten tanke for konsekvens for andre eller ikke bry seg. Det kan jo gå både på handlinger, ord og ikke minst det økonomiske.
Min P mistet masken både edru men spesielt med alkohol. Det gjorde litt vanskelig – for jeg trodde lenge at det var alkohol=sinne=manglende impulskontroll som var årsaken til det vanskelige og prøvde å unngå det. Men det som egentig da skjedde (tror jeg) er at han mistet masken som han klarte å holde i edru tilstand (stort sett) og da kom det ut totalt ukontrollert i sin reneste grusomme form.
Du som skrev blogginnlegget – takk for deling av din rehabilitering. Å være i aktivitet og nyte naturen syns jeg og er veldig viktig – gir en ro og fred og samtidig energi. For alle som er i en slik situasjon tror jeg det er viktig å rett og slett bare kjenne på hva som er viktig for en – akkurat nå i forhold til hvilken fase en er i og jobbe utifra det til enhver tid – prioritere det som styrker en, gjør en godt og sånn sett hjelpe seg til å bli sterkere igjen- bygge seg opp igjen..
Jeg vet at om jeg oppsøker noen profesjonelle på dette området nå så bryter jeg sammen og det kan ikke skje nå. For meg er det viktig å bare takle hverdagen foreløpig – jobb og slikt og så verner jeg om energien min – gjør det som gir meg noe og prøver så godt jeg kan å distansere meg fra resten- også det som har hendt. Det er bedre nå enn for 6mnd siden så tiden er til hjelp. Jeg leser jo en del og når jeg skriver her nå og setter ord på ting – sinnemestring osv osv så tenker jeg bare så vannvittig det har vært – det er bare så fantastisk å sitte i sin egen stue nå med fred og ro rundt!!! Ingen må finne seg i slikt.
Min P – som sikkert de fleste – skapte et helvete etter bruddet– jeg endte opp med en fysisk reaksjon – av alt det grusomme som ble lirt av seg til meg skriftlig og i handlinger så presterte han deretter å si at han trodde vi skulle finne tilbake til hverandre denne gangen og. Virkelighetsforståelse? Tror ikke han hadde begrep om at det var nok og hvor langt det var gått. Jeg er redd min P pga masse som har skjedd så jeg føler meg tryggere på at han kan kontakte meg men svarer bare ja og ha så går han forhåpentligvis lei etterhvert. Det er bedre føler jeg fordi da vet jeg hvor jeg har ham fremfor å oppleve at han plutselig står på døren her fordi jeg ikke har svart. Merker selvsagt at det ikke er optimalt men blir mindre og mindre henvendelser nå og betrakter det som nesten NK (gråstein har jeg nå lest) -så lenge jeg ikke gir noe av meg selv i mine besvarelser – og det klarer jeg. For en opplevelse – er skamfull for at jeg ikke stoppet opp underveis – det gjorde jeg egentlig mange ganger- men da ble godsiden lagt til og det gikk seg til og håpet kom… . Men det jeg er stolt av er at jeg tok steget – det du skriver om ærlighet er så vannvittig viktig. Er man i et forhold der ting ikke stemmer – vær ærlig med deg selv om det. Det vanskelige er jo at man da er så tappet for energi og spunnet inn i manipulasjonen.. Jeg opplevde til slutt at det rett og slett bare hadde skjedd for mye – at jeg trodde ikke mer på ham – han så faktisk ikke hva hans handlinger gjorde – med den som skulle stå ham nærmest. Ordene hans ble etterhvert uten betydning for jeg visste at handlingene ikke samsvarte i etterkant. Men det var først etter jeg var reist at jeg kom ut av tåken, begynte å se surrealismen idet, søke på nett etter svar, begynte å lese og forstå – og kjente med hele meg at det var endelig slutt.
Takker omtrent hver gang jeg skriver til blogginnehaver – men denne bloggen har virkelig hjulpet meg og ting blir forklart og satt i sammenheng på en veldig fin måte.
Mina: Mina: umodenhet er en god idè til et innlegg, og absolutt relevant. Du skriver at man “tillegger psykopaten voksen tankegang” og dette gjør ikke bare at man får forventninger til psykopaten som aldri vil bli innfridd, det gjør også at man kanskje frykter psykopaten mer enn man behøver å gjøre. Psykopaten har en emosjonell umodenhet men voksent intellekt. Å se psykopaten som en tre-åring i trassalderen vil forklare mye av hans/hennes “uforklarlige” opptreden, hans/hennes behov for oppmerksomhet, egoisme, overbevisning om at de kan alt og er universets midtpunkt, og trang til å lange ut mot de som går dem imot. Nøyaktig slik en tre-åring oppfører seg. Problemet er at psykopaten aldri vokser ut av denne fasen, men det voksne intellektet gjør ham/henne istand til å manipulere på et helt annet nivå og utrette stor skade. Mina, dine kommentarer, innspill og takknemlighet er like viktige for meg, som mine innlegg er for deg 🙂
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte….
Gjenkjennelse er god medisin!
Det kom aldri til noen endelig triangulering, for min del, men at der var andre kvinner/offer tviler jeg ikke på, og at han forsøkte å få det til -så absolutt! I det jeg ante at dette skjedde hadde jeg alt luktet lunta i forhold til personlighetsforstyrrelsen hans og ordet “triangulering” lå bak i hodet mitt. Utad, slapp jeg han med begge hender, innad knelte jeg.
Takk til deg som skrev dette innlegget <3
Tusen takk for denne bloggen! Vi har tydeligvis erfart samme type narsissist. Triangulering non stop. Forferdelig rett og slett. Null kontakt må til for å kunne begynne å helbrede seg etter noe sånt.
https://www.psychopathfree.com/articles/torture-by-triangulation.134/
Alt godt til deg og takk for at du sprer kunnskap om dette <3