Mange leser bloggen som følge av andre relasjoner enn med en partner. Også slektninger, venner og kolleger kan skape mye psykopatisk trøbbel. Spesielt psykopatiske foreldre kan gi oss livsvarige skader som hemmer oss i livsutfoldelsen. Noe ikke alle er klar over, er at man også kan traumebindes til slektninger og venner. Alle psykopater idealiserer, for så å veksle mellom idealisering og devaluering. Det kan virke like bindende når en venn gjør dette, som når en romantisk partner gjør det.

Enkelte lesere står i den tragiske situasjonen at de vurderer å måtte bryte med hele deres familie. Det kan være snakk om kjernefamilien; far, mor og søsken, eller storfamilien som også inkluderer besteforeldre (hvis de fortsatt lever), tanter, onkler og søskenbarn.

Innen jeg går videre så vil jeg presisere at hvis man i det hele tatt vurderer å kutte all kontakt med hele familien, så er det mest sannsynlig fordi man trenger å gjøre det. For de fleste av oss så er familien konstant, i tynt og tykt, på godt og vondt, noen vi bare må leve med, uansett hva de finner på. Å bryte kontakten med en forelder eller et søsken er nærmest utenkelig for de fleste. Det sitter enda lenger inne å bryte med en hel familie. Derfor er det et alvorlig rødt flagg hvis du vurderer å bryte med din familie. Å forlate ens egen familie er litt som å utslette fortiden. Det er en skremmende tanke. Ikke minst er det ensomt. Som nevnt over så er man også traumebundet til psykopatiske foreldre og søsken. Det betyr at man tror man trenger dem selv om de er meget dysfunksjonelle. Kanskje er du sågar limet i familien; den eneste normale klippen som holder alle samlet og som skaper fred familiemedlemmene i mellom. Faktisk har du brukt store deler av livet ditt på å skape forsoning mellom deg selv og familien eller mellom de andre familiemedlemmene, slik at julefeiringen og den årlige hytteturen blir til å overkomme. Faktisk er det familien som trenger deg. Likevel har traumebåndet en sådan effekt at det er du som tror du trenger dem, selv om din familie egentlig aldri har støttet deg eller bygget deg opp.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Når bruddet skjer eller er i emning, så projiserer din familie all skam over på deg. Dette kan være meget vanskelig å stå i, og er for mange grunnen til at det er enklere å bryte med hele familien enn med ett eller to medlemmer.

Mange lurer på om det er mulig å ha flere psykopater i slekten. Rent statistisk så er det lite sannsynlig at det finnes flere enn en psykopat i din familie (hvis noen overhodet). Hvis vi tar utgangspunkt i en prosent fullblods psykopater, at psykopati er medfødt og ikke arvelig, så betyr det at en psykopat i familien er forholdsvis sjelden. Hvis en storfamilie har 25 medlemmer så betyr det at hver fjerde familie har en fullblods psykopat i slekten.

Derimot kan en psykopat avle flere narsissister. Barn av psykopater blir ofte selv narsissister eller medavhengige. Nå kaster jeg ut teser uten kilder her, men mange vil kjenne seg igjen i denne påstanden. Barn av psykopater blir ofte narsissister fordi de sosialiseres inn i psykopatens verden. Barn blir kraftig påvirket av deres foreldre, og en oppvekst med en psykopatisk forelder vil få mange barn til å adoptere den samme adferden. Alternativt blir barnet meget empatisk og føyelig, og ofte medavhengig. En søskenflokk kan således bestå av en blanding av narsissister og empater/medavhengige.

Jeg har hørt om hele narsissistiske slekter, der den dysfunksjonelle narsissismen, som er sosialisert, har gått i arv fra generasjon til generasjon. Slike slekter legges ofte merke til, er ofte fryktet i lokalmiljøet for deres tilbøyelighet til å stå sammen og terrorisere omgivelsene, og blir ofte omtalt som «den gjengen er gale». Men innad i slike slekter er det mye drama, og stakkars den ene empaten i familien. Alle de andre narsissistiske medlemmene vil projisere deres skam over på det ene medlemmet som absorberer skammen.

Jeg vil nå oppsummere noen av grunnene til at enkelte ser det nødvendig å bryte kontakten med hele deres familie.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men resten av familien synes ikke å forstå problemet. De andre medlemmene vil forsøke å beholde utbryteren i familien, og agerer derfor som flygende aper. Det pussige er at et medlem kan ha vært utsatt for misbruk et helt liv. Alle har sett det. Likevel reagerer de med mistro og overraskelse når vedkommende en dag sier «nå er det nok, nå går jeg». Det kan være meget vanskelig å beholde sin virkelighetsoppfatning i en slik kollektiv tilsløring av misbruket som har foregått.

Husk at mange søsken har lagt merke til misbruket men sett mellom fingrene for å unngå at misbruket rammer dem. Misbruket kan utøves av en forelder eller et annet dominerende søsken. Når «hoggestabben» i familien truer med å bryte ut, så frykter de gjenværende at misbrukeren nå må finne en ny hoggestabbe. Kanskje blir det en av dem. Det beste er derfor å overtale utbryteren til å bli værende. Det er meget absurd å oppleve familiemedlemmer påstå at «det har ikke vært ment slik du tror» eller «du overdriver» når årelangt og alvorlig misbruk legges på bordet. En slik tåkelegging alene er grunn nok til å si takk for seg til hele familien, selv om kun et enkelt medlem er hovedårsaken til problemet.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men det blir for komplisert å hele tiden løpe sikk-sakk blant resten av familien for å unngå å støte på det ene familiemedlemmet. Man må hele tiden forklare hvorfor man ikke kan delta i enkelte juleselskaper, bursdager og familiesammenkomster, eller slekten må holde to selskaper – ett hvor du ikke kan være tilstede og ett hvor du er tilstede. I slike tilfeller et det kanskje mindre tale om NK med hele familien, og mer snakk om at man langsomt trekker seg ut av alle familieanliggender. Risiko for å støte på det psykopatiske medlemmet med påfølgende sterkt ubehag er for stor til at det er verdt å holde kontakt med resten av familien.

– Hele familien synes å ha deltatt i misbruket. Ingen i slekten har noengang satt foten ned eller vernet den utsatte. Her er det snakk om slekter hvor 80-90 prosent av medlemmene er p/n.

«Det foregikk en usagt «lek» hjemme hos oss. Pappa drakk tungt nesten hver eneste helg. Under påvirkning av alkohol ble han vanskelig og ekkel. Leken bestod i at ingen skulle konfrontere ham med fylleslaget dagen etterpå. Til gjengjeld var han mer føyelig og ydmyk den dagen hvis alle deltok i leken. Det var som regel da vi kunne be om penger eller tjenester. Men nåde den som ikke lekte leken og konfronterte ham med at han – igjen – hadde ødelagt familiehelgen, uansett hvor forsiktig man hintet til det. Da var helvete løs og den dagen kunne man regne med utskjelling og taushetskur. Han reduserte aldri mengden alkohol, syntes aldri å angre på sin egoistiske trang til å drikke, for det gjentok seg like sikkert som at sola stod opp. Vi vet ikke hva som trigget drikkingen, vi bare visste at denne helgen kom pappa til å drikke, vi merket det på ham.»

– anonym leser

Innen man bryter med en hel familie er det viktig å forberede seg både mentalt og rent praktisk. Hold hodet kaldt og litt kynisk. Ikke fortell om dine planer med mindre du er sikker på at det finnes lojale medlemmer som støtter deg. I tilfeller der du vurderer å bryte med hele din familie så er det imidlertid lite sannsynlig at det finnes slike medlemmer. Du står derfor oftest helt alene i ditt brudd.

Sørg for å hente alle gjenstander som har betydning for deg ut av barndomshjemmet. Dette må muligens gjøres litt etter litt for ikke å vekke mistanke.

Forbered deg på at du vil bli gjort arveløs. I de tilfellene der det psykopatiske medlemmet har hatt økonomisk makt over deg, så må du sørge for at du står på egne ben innen du bryter. Kanskje har du blitt «betalt» for misbruket ved at det har drysset noen tusen kroner i året på deg. Disse pengene må du forberede deg på å klare deg uten. Kanskje kan du øke din stillingsbrøk eller ta deg en ekstrajobb. Gjør dette helst innen du bryter. Den økte arbeidsmengden kan dessuten hjelpe deg til å beholde fokus på noe annet, for tvil og tankekjør etter et slikt brudd vil unektelig komme.

Forbered deg på at både psykopaten og flygende aper vil forsøke å hente deg inn igjen. De vil gjøre det med løfter, trusler, ved å spille på din samvittighet eller ved å undergrave din selvstendighet rent praktisk. De vil sverte deg overfor dine omgivelser og overfor din arbeidsgiver der det er mulig. En narsissistisk familie er som en sekt, og dissidenter tillates ikke.

Kanskje aller viktigst; forbered deg på ensomhet. Du er så vant til å bruke din energi på familien at deres plutselige fravær vil etterlate et stort tomrom som umiddelbart føles som å være forlatt. Vær forberedt på at ditt følelsesliv kan regrere til det lille barnet som føler seg avhengig av mor og far. Egentlig er det frihet du føler, men det vet du ennå ikke. Ensomheten kan oppleves så sterk at du vurderer å krype tilbake til familien. Vær også forberedt på at de deler av ditt sosiale nettverk som er lenket til din familie, også vil forsvinne. Svertingen som unektelig vil komme, sørger for det. Det er viktig å huske at du med tid og stunder vil reorientere deg og finne nye pillarer i livet. Den initielle ensomheten må rett og slett utholdes.

«Jeg brøt først med kun min mor. Hun var den verste. Samvær med henne ble etterhvert en garanti for konflikt. Hun ble faktisk verre med alderen, kunne skjelle meg ut på det groveste, selv om jeg var godt voksen. Når far ikke var tilstede så slo hun virkelig under beltestedet. Hun drev meg så langt at jeg fantaserte om å drepe henne. Jeg forstod at dette egentlig ikke var meg og at ingen andre enn henne drev meg til dette mørke stedet. Jeg måtte bryte kontakten rett og slett for ikke å eksplodere en dag og risikere å havne i fengsel.

En stund hadde jeg kontakt med min far. Via ham fikk jeg vite at min mor ikke tok noen som helst skyld på seg selv for bruddet. Hun angret ingenting. I stedet forsøkte hun å så splid også mellom far og meg. Til slutt gikk det ikke å beholde kontakt med far. Han skyldte på bruddet mellom mor og meg for at hans blodtrykk hadde blitt faretruende høyt, selv om han hele livet hadde pøst på med store mengder salt i maten. Jeg forstod at han kom til å forsøke å overtale med til å gjenopprette kontakten inntil jeg gjorde det og at jeg aldri ville få fred. Derfor brøt jeg også med ham.»

– anonym leser

For mange er høytidene i ensomhet det verste. Selv om julekvelden egentlig aldri var spesielt hyggelig, så var det faste holdepunkt i tilværelsen og en tradisjon å være sammen med familien på visse datoer. Forbered deg på hvor vanskelig det kan bli å sitte alene i høytidene når du vet at resten av familien er samlet. Jeg anbefaler å trene på ensomheten innen bruddet. Hvis det er mulig så fortell din familie at du skal jobbe i påsken eller av en annen grunn ikke kan være med på årets fellesferie. Ved å trene på dette ett år eller to i forkant av bruddet så blir overgangen mindre dramatisk.

Forbered deg også på at det kan bli vanskelig å fortelle omgivelsene hvorfor du er alene på julaften. Jeg vil råde deg til ikke å lyve eller «pynte på» historien. Det kan fort bli en vane å skape seg en alternativ historie. Det kan også bli vanskelig å fortelle sannheten senere. Vær derfor ærlig helt fra begynnelsen både overfor deg selv og dine omgivelser; «jeg har brutt med min familie, det var nødvendig, og jeg skammer meg ikke». Det er bedre å si minst mulig enn å lyve. Stå rak.

Dere som ikke hadde mulighet til å bidra i årets innsamling, kan støtte bloggen helt gratis ved å like og dele tekster. På forhånd takk.