Groundhog day

Det finnes en spillefilm fra begynnelsen av 90-tallet med Bill Murray i hovedrollen, kalt “Groundhog day”. “Groundhog day” er egentlig en tullefilm hvor Murray forelsker seg i et kvinnelig objekt, spilt av Andie MacDowell, men oppdager at hans forsøk på å kurtisere henne blir spolert av at han hver eneste dag våkner opp til den samme dagen. Samme dato, samme nyheter på radioen, han støter på de samme menneskene på gaten og uansett hva han sier eller gjør så har det ingen betydning, for neste dag så er alt nullstilt. Dette betyr også at alle hans forsøk på å få innpass hos MacDowell er forgjeves uansett hva han gjør, for neste dag har hun glemt alle hans personlige oppofrelser.

Filmen har en viss moral. Murray er i utgangspunktet en overflatisk og egoistisk karakter, ikke så ulik psykopaten, men ved å hver dag våkne opp til den samme dagen så gir “universet” ham en sjanse til å korrigere sin opptreden og bli et bedre menneske.

“Groundhog day” er ikke blitt noen stor klassiker, men den bidro med et nytt uttrykk i det amerikanske språk. I dag brukes “groundhog day” eller “groundhog feeling” for å beskrive en følelse av deja-vu,  at “dette har jeg opplevd før” og at alle dine tilstrebelser på å tilnærme deg noe eller noen, er nytteløse.

Dette er en opplevelse mange psykopati-ofre kjenner seg igjen i. Fordi den har et element av science fiction i seg, og en underlig følelse av å befinne seg i skumringslandet (eller “the twilight zone” på engelsk) så har det vært vanskelig for ofrene å sette ord på – og forstå – hva dette egentlig dreier seg om.

Under og etter idealiseringsfasen med psykopaten, så forsøkte mange ofre å imøtegå hva de trodde var psykopatens forsøk på å knytte seg emosjonelt til offeret. Du ble etterhvert glad i psykopaten og ønsket å møte ham/henne på halvveien for å gjøre hans/hennes innsats lettere, vise at du satt pris på innsatsen, at opplevelsen var gjensidig og at du ønsket å gjengjelde hva du trodde var ekte følelser fra psykopatens side. 

Men etterhvert fikk du følelsen av at uansett hva du gjorde så kom du aldri nærmere psykopaten. Dette gjaldt især hvis dere hadde kranglet eller psykopaten hadde sveket deg. Kanskje ble han/hun etter en slik transgresjon borte en stund. Kanskje opplevde du taushetskuren. Kanskje psykopaten allerede neste dag oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han/hun nevnte ikke krangelen eller transgresjonen med et ord, og forventet åpenbart at også du skulle ignorere sviket. Psykopaten syntes fullstendig uanfektet av hva du selv opplevde som et meget vanskelig hinder i relasjonen.

Psykopaten hadde lært deg opp til å ikke lufte slike ubehagelige temaer i etterkant fordi det kunne få konsekvenser for deres idyll (det som kalles å bevege seg “på eggeskall” eller “i et minefelt”). Derfor brant du inne med opplevelsen. Du var kanskje sågar takknemlig for at psykopaten neste dag virket fornøyd og fullstendig blottet for interesse for gårsdagens krangel, fordi du var så redd for å miste ham/henne. Men innerst inne så glemte du aldri de ubehagelige hendelsene, eller hva du opplevde som psykopatens forsøk på å skyve viktige ting under teppet.

Ironisk nok så syntes ikke psykopaten å nullstille relasjonen etter bare ubehagelige konfrontasjoner. Også deres gode dager sammen syntes å gå psykopaten hus forbi. Du opplevde at opplevelser og hendelser som knyttet deg tettere til psykopaten, ikke hadde den samme effekten på ham/henne. Dine kjærlige og velmente handlinger gjorde egentlig intet inntrykk, og neste dag våknet psykopaten opp som om den fantastiske dagen aldri skjedde. Du følte deg fortsatt som en fremmed i hans/hennes liv. Psykopaten kunne etter en slik god dag sågar trekke seg ytterligere unna deg eller til og med forsvinne for en periode.

Hva skjedde egentlig i psykopatens indre? Var denne nullstillingen av relasjonen ubevisst, eller en av hans/hennes mange taktiske krumspring?

Både og.

Psykopaten nullstiller relasjonen bevisst. Han/hun er egoistiske mennesker til kjernen. De ønsker å fortsette med å gjøre hva de alltid har gjort – tenke på seg selv og sette seg selv fremst, og uten å bli begrenset av å være i en “monogam” relasjon med noen. De føler ingen forpliktelser overfor hverken primærpartneren, venner eller familie. Å være for seg selv i perioder, eller å ha sex eller intime relasjoner med flere mennesker enn primærpartneren anser de som sin rett, fordi personlighetsforstyrrelsen gir dem en følelse av berettigelse. Men også fordi ekte intimitet ikke eksisterer for psykopaten. At du ikke ser det likedan fordi slik opptreden ikke er normalt, er irrelevant for dem. De vil derfor sørge for at du ikke stiller spørsmålstegn ved deres egoistiske opptreden. De vil reagere med sinne eller aggresjon for å forhindre dine forsøk på å normalisere relasjonen, eller forlate deg i perioder hvis du gjør det. De lar en trussel overskygge relasjonen deres, om at de vil forlate deg for godt hvis du på en eller annen måte vekker misnøye i dem. Derfor holdt du de vonde tingene for deg selv. Du tidde, akkurat slik de ønsket. 

Men nullstillingen har også en ubevisst side, og den handler om at psykopaten kan ikke knytte seg til noen på normalt vis. Han/hun kan ikke elske, savne eller føle hengivenhet slik normale mennesker kan. Fordi det ikke finnes egenskaper i psykopaten som er tilrettelagt for å koble seg emosjonelt til andre, så vil alle andre for alltid forbli fremmede for ham/henne, uansett hvor lenge relasjonen har pågått.

Ofre som har levd under samme tak og delt seng med psykopaten, har fortalt hvordan psykopaten tidlig om morgenen har et tomt, kaldt og uforstående blikk når han/hun nettopp har våknet, som om han/hun ikke drar kjensel på offeret. Dette varer kun et kort øyeblikk helt til psykopaten rister den riktige masken på plass. Men det viser hvordan psykopaten, selv etter flere år, egentlig ikke vet hvem han/hun deler seng med. For psykopatens del kan det være hvem som helst, og dette er også mye av forklaringen på hvorfor psykopaten så lett legger forkastede relasjoner bak seg og nesten umiddelbart kan tre inn i en ny relasjon. Hvem du er er derfor likegyldig for psykopaten, fordi han/hun uansett ikke kjenner deg.

Som du mest sannsynlig allerede vet så går fremmedheten begge veier. Du oppdaget at du heller ikke kjente psykopaten. Det gikk kanskje opp for deg først etter bruddet, da psykopaten forandret seg radikalt for å tilpasse seg den nye partneren. Kanskje mistenkte du allerede lenge innen bruddet at psykopaten manglet kongruens og kontinuitet, slik han/hun kunne ta masker av og på, alt ettersom hvem han/hun var sammen med. At din felles historie med psykopaten ikke syntes å ha noen betydning for ham/henne. Du har antakelig stilt deg det samme spørsmålet som alle oss andre; hvem er egentlig denne personen som jeg elsket, trodde jeg kjente og var villig til å ofre meg selv for? Som en av leserne av denne bloggen så perfekt uttrykte; “jeg ble forespeilet en særdeles flott person jeg senere forstod ikke eksisterte”.

Sannheten er, at psykopaten er ingen. Grunnen til at du ikke kjente psykopaten er nemlig den samme som at han/hun ikke kjente deg; psykopaten er tom innvendig. Han/hun har ingen identitet. Tomrommet gjør at psykopaten kjeder seg konstant og må fylles med manipuleringer og drama – alt som kan få psykopaten til å føle seg levende og overlegen. Fordi et indre liv mangler, så kan ikke psykopaten nøyes med stabilitet og ro. Psykopaten aner ikke hvem han/hun selv er, og da kan heller ikke du vite det. Hvordan kan man knytte seg til ingen? De nødvendige indre reseptorene – eller krokene – inne i psykopaten, som er nødvendige for andre til å henge seg på, finnes ikke. 

Derfor spiller det heller ingen rolle om du har vært sammen med psykopaten i tre måneder eller 30 år. Psykopatens forhold til tid er ikke det samme som normale mennesker. Fordi psykopatens indre er tomt, så opplever han/hun tid som et vakuum som skal fylles, og som sirkulær (ikke lineær som normale mennesker gjør). Derfor er langsiktig planlegging også fraværende hos psykopaten. Kun her og nå er viktig. Psykopatens forhold til fortiden blir påvirket av denne sirkulariteten. Han/hun opplever at tråder fra fortiden kan plukkes opp nærmest uten å ha blitt preget av tidens tann. Derfor kan han/hun oversveve deg flere år etter bruddet, som om ingenting har forandret seg. Normale mennesker vet at tiden renner ut, og har ikke tid til å “spille spill”. Vi investerer i relasjoner for å oppleve gjensidig kvalitet sammen med andre den tiden vi har igjen å leve. Psykopaten tenker ikke slik, han/hun synes å tro at de har uendelig med tid. Psykopatens forhold til tid er i det hele tatt omfattende, veldig annerledes og fortjener kanskje et eget innlegg. Dere lesere får gi meg tilbakemelding hvis dere ønsker å forstå dette bedre. I mellomtiden lar jeg det bli med dette. 

“Groundhog day” er ingen skrekkfilm. Den ble markedsført som en komedie, men floppet som morsom. Jeg tror kanskje temaet ble for tungt og seriøst for det amerikanske lettvekterpublikummet. Bill Murray`s karakter er heller ingen psykopat. Selv om han midtveis i filmen blir rammet av apati og likegyldighet av at tiden står stille, så formår han å forandre seg og til slutt å elske MacDowell`s karakter “på den riktige måten”. Først når han klarer dette, så går tiden videre. 

Dette vil dessverre aldri skje i din relasjon med psykopaten. Psykopaten vil ikke formå å forandre seg, slik Murray klarte. Du kan derfor ikke bli værende i relasjonen eller forsøke å forbedre den. Tiden vil aldri gå videre uansett hvor hardt du prøver. Med psykopaten så vil hver dag være “groundhog day”, resten av ditt liv.

Tiden går videre når du klarer å bryte ut av relasjonen og ikke lenger ser deg tilbake.

 

 

18 kommentarer
    1. Svært interessant det du skriver om psykopaten og tid. Personlig kunne jeg tenke meg å lese mer om dette.
      I løpet av mine år med psykopaten så jeg stadig eksempler på mangelfullt utviklet tidsbegrep. Evnen til langsiktig planlegging sviktet gang på gang – noe som stadig førte psykopaten inn i uheldige økonomiske situasjoner. Han kunne for eksempel plutselig komme kjørende hjem med ny, dyr bil – kjøpt på impuls. Dette til tross for at han ikke hadde penger til å finansiere herligheten. Løsningen ble dyre forbrukslån – som han sliter med å betale ned den dag i dag.
      En gang begynte han på en videreutdanning som skulle gå over to år. Dette prosjektet var kostbart, og han ble mye borte i en periode da ungene krevde både tid og ressurser. Gjett hvem som ikke fikk gå opp til eksamen i siste termin, på grunn av høgt fravær…? Og gjett hvem som projiserte årsaken til fraværet direkte over på resten av familien: “Dere har vært så mye syke, at jeg har måttet være hjemme for å ta hensyn til dere. Derfor fikk jeg ikke mulighet til å ta eksamen” (hvilket var en sannhet med store modifikasjoner – forklaringen var heller at han gikk lei av forpliktelsene og prioriterte deretter).
      Eksemplene over illustrerer både nedsatt impulskontroll, psykopatens behov for å døyve den kroniske opplevelsen av tomhet, manglende evne til å holde ut ubehag, bruk av primitive forsvarsmekanismer – og ikke minst – mangelfull evne til langsiktig planlegging.
      Og hvis jeg var så frekk å komme med kritiske innvendinger til atferd som beskrevet ovenfor, var takken i de fleste tilfeller en lengre periode med taushetskur.
      Ikke rart man blir sliten av å stadig måtte forholde seg til slikt. Spesielt med tanke på at man aldri opplever forbedring ved at psykopaten lærer av egne feiltrinn og dermed endrer atferd.
      Nei – neste dag med psykopaten byr på nok et krumspring. Nok et vanvittig impulskjøp. Nok et prosjekt. Eller en ny, ellevill framtidsplan. En evig, bisarr karusell-tur man skal være glad for å være foruten…

    2. Dette er ikke de Einstein tenkte på når han snakket om tegn på galskap, selv om dette er den komplette galskap … Dette er personer som gjør det samme om og om igjen fordi de ønsker den/de negative reaksjoner som er naturlig for et normalt sinn å få under ekstrem og umenneskelig provosering, over tid.
      Uansett galskapens tillatelse i handlinger, personen setter i sving- offerrollen er der konstant, gjennomsyret av den umodne trassige “ungen” som aldri fikk empatien utdelt ved fødsel-psykopat eller muligheten- ervervet som barn i et sunt samspill med sine nærmeste- narsissist.

    3. På vei opp: takk for kommentar og din interesse for emnet om tid er notert! En psykopat vil utad oppfattes som å “leve som om det ikke finnes noen morgendag”, slik du beskriver. I virkeligheten ligger det et mye mer komplekst og dystert bilde bak, men vi beskriver det slik vi ser det og projiserer også våre normale intensjoner over på psykopaten slik at vi ser en person som lever over evne. I virkeligheten gjør psykopaten ikke det, han/hun lever ganske enkelt psykopatisk og uansett hva de foretar seg så lever de ikke over (snarere under) evne, for han/hun er overbevist om at de har evne til det. Din historie om videreutdanningen er et godt eksempel. Og som du også selv sier så gir psykopaten opp når forpliktelsene blir for mange/store/langt frem i tid. Jeg er i det hele tatt helt enig i alt du skriver 🙂

    4. Lillian Hansen: takk for tilbakemelding og helt enig med deg, det var hverken psykopaten eller offeret Einstein tenkte på når han uttalte sin berømte observasjon. Denne skumle “parallellverden” i samfunnet er i det hele tatt utenkelig for de fleste og derfor en litt absurd opplevelse for oss som vet at den finnes.

    5. Takk for en meget god blogg. Jeg finner dette med tid veldig interessant og skulle gjerne sett en egen artikkel rundt dette 

    6. Anonym: takk for tilbakemelding. Flere synes å være interessert i emnet psykopaten og tid. Det blir derfor mest sannsynlig en fremtidig tekst om dette 🙂

    7. Groundhog Day er en bra assosiasjon. Selv har jeg i ettertid sett på narsissistens handlinger omtrent som en mønsterrapport i en tapetlengde, eller i et trykket stoff. Det var ofte graden av mangelende moral som utgjorde de overraskende og ubehagelige forskjellene for min del. Men så fins det da også mange grelle tapet- og stoffmønstre, selv innenfor samme kolleksjon.
      Jeg har forsøkt å finne skiller mellom mønsteret han hadde i sine..la meg kalle det primærhandlinger (personlige – uten særlig innsyn fra andre), sekundærhandlinger (som kjæreste og far) og mønsteret han hadde i handlinger overfor en sosial omverden (kollegaer, på nett, naboer, omgangskrets). Jeg fant ut at mye var likt. Omverdenens reaksjoner derimot, utgjorde forskjellene. For eksempel godtok ikke en sjef narsissistens dramatiske reaksjon på det som i den normale verden kan kalles en bagatell. Han fikk han kraftige advarsler og trussel om oppsigelse, før han valgte å si opp selv. I den nye jobben omjusterte han seg. Behovet for narsissisten til å reagere, ble ikke borte. Han ble isteden akutt syk. Han var MYE syk, men kamuflerte det ofte bak et mer akseptert hjemmekontor. Det samme skjedde i sosiale lag som varte over tid. Narsissisten ville absolutt ikke miste masken, men hvis så skjedde, fulgte han opp med å bli akutt syk og måtte holde senga på hotellrommet. Dagen etter var alt som vanlig. Det var som om ingenting hadde skjedd. Jeg fikk dramaqueen’en på veldig nært hold. Så vidt jeg vet var det kun meg som kjæreste, og barnet hans, som ble ofre for avstraffelser i form av kritikk, taushet og ignorering. Jeg vet at foreldrene hans fikk sin dose dramatikk og avstraffelse fra han ble storebror i 4-5 års alderen og til han flyttet veldig langt hjemmefra. Etter det mistet de mye av kontakten. Det står tydelig for meg at verken hans barn eller hans foreldre kjenner han, men at de har akseptert situasjonen.

    8. Anonym: takk for kommentar. Jeg er enig med deg, mønsteret i en tapet kan være en kjempefin metafor på psykopatens hang til repetetiv opptreden. Pussig hvordan mange av oss har forsøkt å finne metaforer for å forklare psykopatens uforklarlige opptreden, i mangel av annen referanse. Men noen veldig fine metaforer har det blitt 🙂
      “Groundhog day” metaforen er imidlertid noe litt annet enn psykopatens handlingsmønster. Det handler om blikk, gester og også ord og handlinger som gir oss en fornemmelse av at psykopaten ikke kjenner oss. Det er altså mer en fornemmelse enn en aktivitet. Det er heller ikke helt det samme som aktiv nullstilling, som du gir fine eksempler på i din historie, som dagen etter han hadde vært “akutt syk”. Uansett meget karakteristisk hva du forteller, som at kun dere nærmeste fikk glimt bak masken. Det er jo dette som er så vanskelig i starten, fordi alle andre har en helt annen oppfattelse av vedkommende enn du som har stått ham/henne nærmest. Det er veldig vanskelig å overbevise seg selv om at man er mishandlet, når man elsker vedkommende og i tillegg alle andre gir ham/henne så gode skussmål. Flott at du deler bruddstykker av din erfaring med oss andre 🙂

    9. Har blitt forbanna over hvor mange stygge folk der er der ute.. møtt mange, og han siste nå som viste seg å være en narsissist er prikken over i en.
      Har blitt sint og mistenksom. Lurer på hvordan jeg kan få tilbake troen på mennesker slik at jeg ikke går rundt og er så sint hele tiden, noen som vet hva som kan hjelpe?
      Takknemlig for svar fra et over gjennomsnittet empatisk og snilt menneske, som har latt seg tråkke på for mye.

    10. Håper noen kan svare: takk for din kommentar. Sinne er en del av følelsene man må gjennom for å finne tilbake til seg selv – du er med andre ord på vei til å få tilbake troen på mennesker, som du sier.

      Mange av oss sliter med kognitiv dissonans etter bruddet med psykopaten. Vi veksler mellom å akseptere og være overbevist om at vår forhenværende er personlighetsforstyrret, og å falle tilbake i gamle mønster hvor vi fortsatt elsker og føler omsorg for psykopaten.

      I denne prosessen er det å bli sint en veldig sunn ting. Det betyr at bedraget går opp for deg og du opplever den følelsen som narsissisten/psykopaten egentlig har gjort seg fortjent til; avsky. Sinne er altså et veldig viktig steg i din rehabilitering.
      Jeg har vært der du er nå. Lunten var en periode meget kort og jeg fungerte dårlig sammen med andre mennesker. Dette egnet seg dårlig, da jeg jobber med mennesker. Andre mennesker opplevde jeg som forstyrrende og jeg “hadde ingen tid til deres trivialiteter”. Jeg var faktisk redd for at jeg var blitt en psykopat selv – SÅ sterkt irriterte jeg meg over andre.

      Men selvfølgelig var jeg ikke blitt det. En psykopat er en psykopat, og et normalt menneske er et normalt menneske. En personlighetsforstyrrelse er ikke bare noe man “pådrar seg”.

      Jeg forstod imidlertid at jeg ikke kunne bli værende i sinne, skepsis og hat. Jeg måtte fortsette, videre mot likegyldighet. En sterk motivasjon var å nekte psykopaten å ha slik makt over meg, lenge etter at vedkommende var ute av livet mitt. Jeg ønsket også å hevne meg på psykopaten med hva jeg hadde forstått var den mest effektive hevnen – å gå videre med hodet hevet.
      Først da jeg var kommet så langt så kunne jeg riste psykopaten av meg for godt, Da brydde jeg meg ikke lenger om hva han/hun gjør i dag, tenker om meg eller behandlet meg. Ikke engang hevnen føles viktig lenger i dag.

      Denne prosessen har tatt ca to år. Jeg håper du også ser verdien i å gjøre en lignende innsats, selv om det tar tid.

      Ja, det er “mange stygge folk der ute” som du sier. Kunsten er å overlate ansvaret for deres handlinger til dem selv. Hvordan de behandler deg får stå for deres egen kappe.
      Noe annet jeg har lært i kjølvannet av psykopaten, er at jeg gir ikke folk flere sjanser lenger. Hvis de en gang har bevist at de har dårlige intensjoner, så viser jeg dem ut av livet mitt mye raskere enn jeg gjorde før. Jeg har ganske enkelt hverken plass eller tålmodighet for dårlig oppførsel lenger.
      Dårlige mennesker finnes. Og de trenger ikke å være psykopater. Du har uansett ingen plikt til å gi dem fribillett til livet ditt. Det gjelder alle, også familie og gamle venner. Nå er det rett og slett slutt på misbruk og “å tråkke på”!

      Er dette noe du kan bruke for å redusere sinnet ditt?

      Les forøvrig også innlegget om “Raseri, hat og hevntanker”. Kanskje finner du støtte der.
      Ønsker deg lykke til 🙂

    11. Igjen: denne bloggen har bortimot reddet meg. Leser og leser og blir klokere for hvert eneste innlegg. Det har gått 3 år for min del å bryte helt med min psykopat.. Nei, nytter ikke å si at veien utav noe sånt er hverken lett eller fort gjort, det handler om å ta en dag av gangen og ting blir gradvis lettere. Til dere som sliter: det går over! Hadde aldri trodd det da jeg var ferskt utav bruddet, men jo, det skjer.
      Jeg var den som gikk, på det punktet hadde jeg fått nok. Da hadde jeg blitt snyltet på og behandlet dårlig lenge, følte meg nesten som en omsorgsperson/mamma for en umoden, trassig unge. Og han var tung og vanskelig, snakket lite og jeg kom aldri inn på han ordentlig. Jeg har lest mye om emnet. Min var en narsissist, av den coverte typen, den sorten som framstår litt stakkarslig og offer og som spiller på all elendighet i livet sitt. Forferdelig barndom, umulige foreldre, fæle kolleger, venner som han ble fornærmet på etter tur…Og ALT var selvfølgelig alle andres skyld. Men ingen vold mot meg eller barna av den fysiske sorten, det gikk på psykisk tortur, stadig mer nedrakking og flere krav og aldri ble noe bra nok. Viktig poeng: til dere som unnskylder deres psykopat med at han ikke slår: psykisk vold skader deg like ille! Og fikk han ikke viljen sin i ett og alt, så ble han fornærmet og taus i opptil flere dager, helt til jeg atter en gang var den som ba om unnskyldning og underkastet meg. Føltes innimellom som jeg var i et bur, nesten. Jeg skulle være hjemme og skjøtte hus og hjem mens han skulle leve livet akkurat som det passet seg. Dyre hobbyer og pengebruk på bare tull. Og damene har kommet og gått, han har sjonglert opptil 4 samtidig. Jeg fant det ut etter bruddet og raknet fullstendig, det resulterte i illsinte sms og mail. Som igjen ble brukt mot meg ovenfor ny dame (som han overlappet meg med..) for å bevise hvor sprø jeg var..Umulig kamp, men jeg valgte å ta den. Og til sist ble mannen avslørt, jeg var tøff tilbake og han endte med å miste omsorgen for barna. Og nå er han helt ute av livet vårt. Men ja, det koster..Husker han pleide å sjarmere meg med å si at vi skulle være sammen alltid og at han mente vi var den perfekte match grunnet mye likheter fra barndom og oppvekst. Vet idag at selv om jeg også hadde det tøft i barndommen, så kom jeg utav det med følelsene i behold. Det mangler psykopaten. Men han mente så klart at så lenge jeg var villig til å gi og han bare kunne ta, så var vi i hans hode et perfekt par. Jeg ønsket han tilbake noen måneder etter bruddet, det gjorde vondt at han så lett gikk videre. Han ville selvfølgelig ikke tilbake, nå hadde han jo et nytt offer som var godtroende og enda ikke hadde avslørt han. Jeg hadde sett for mye, jeg hadde satt ned foten og han visste at herfra ville han ikke lenger komme så lett unna med alt. Hva gjør sånne da? De går videre til neste offer for å tappe de for penger, verdier, livslyst, glede..En evig rundgang. Det gjør mest vondt å vite at man var en hvem som helst, at det aldri var ekte følelser involvert, det er ihvertfall det jeg har slitt mest med. Man gir hjerte og sjel til en kald robot som bare leker med deg for å kue deg mest mulig og frarøve deg så mye han kan. Jeg har også slitt mye med sinne, men et tips til dere som enda ikke er helt ute av bruddet: ikke vis følelser ovenfor psykopaten, han kommer til å bruke alt han kan finne av negative ting rundt din personlighet mot deg. Jeg tok som sagt ut sinnet med å skrive til han..Ikke lurt. Skriv gjerne ned alt, men brenn det etterpå. Gå løs på en boksesekk, gå lang tur, få ut frustrasjonen og sinnet på en eller annen måte. Og vær forsiktig med hva du sier utad, det ganger deg heller ikke som nevnt i bloggen, du kommer ikke til å blir trodd. Jeg hadde en god venninne jeg delte alt med, en som hadde vært i noe lignende. En sånn er god å ha, men vit at du kan stole på mennesket. Idag har jeg det bra. Intet sinne lenger heller, bare undring over at et sånt rovdyr kunne ta over ti år av livet mitt. Det heter at det er læring i alt, jeg velger å se det sånn. Og ser omsider framover, istedet for å henge fast i noe som aldri gjorde godt. Dere som sliter: fatt mot, det går faktisk over. Takk igjen for bloggen, dette har gitt enda mer klarhet og veldig viktig tema å få satt fokus på.

    12. Hei!
      Du skriver så fantastisk og riktig om alt dette som er så vanskelig å forstå. I starten av mitt forhold til psykopaten drev han intens love boombing. Og han var så sjalu og mistolket så mye. Det ble krangler jeg egentlig aldri helt forsto meg på. Det gjorde meg sliten for jeg var sååååå forelsket i denne mannen. Jeg syntes liksom så synd på han. Tenkte at han måtte ha det vondt som var så utrygg på meg (han forklarte at det kom mye av at ex kona var utro mot han. Noe hun selvsagt ikke var – det var han som var utro i ekteskapet). Jeg tenkte at han måtte minst være like forelsket i meg som jeg var i han. Jeg gjorde alt det man normalt gjør for å vise at man ønsker å innlemme en mann i livet sitt – inkluderte han i livet mitt overfor ungene mine, venner og familie. Men det var liksom ikke nok….han var fortsatt usikker på meg og om han kunne ha tillit til meg. Jeg forsøkte å overbevise både ved ord og handling. I etterkant har jeg forstått at dette var bare et spill. Han innlemmet ikke meg i sitt liv på samme måte, fordi han i grunnen ikke hadde verken venner eller nær familie han pleiet omgang med. Dessuten var det nok viktig å holde det litt hemmelig for at jeg ikke skulle få negative tilbakemeldinger om han. Han snørte et nett rund meg og krevde 100% ærlighet, troskap og lojalitet. Lite visste jeg at han overhode ikke etterlevde sine egne regler for meg. Han hadde egne regler og tillot seg å gjøre akkurat hva han ville. Han var utro, han løy om hvor han var og hos hvem, han løy om at det regnet på en solskinnsdag. Forferdelig når alt kom for en dag etter et års tid. Man får sjokk og klarer nesten ikke ta det innover seg. Å være forelsket i en illusjon. Det er på datoen et år siden jeg avslørte alle løgner og han stakk med halen mellom beina uten en eneste forklaring, uten en eneste unnskyldning, uten samvittighet. 1 år, og jeg er fortsatt nummen, vissen og ikke meg selv. Jeg er i førtiårene og har opplevd tøffe ting i livet mitt, men dette er det verste jeg har opplevd. En slik sorg. Jeg følte ekte kjærlighet – han brukte meg, lekte med meg og familien min. Ingenting betydde noe. Jeg merker at dette tar tid og har gått til psykolog med jevne mellomrom.
      Dette du skriver om nullstilling opplevde jeg. Han kunne gi meg taushetskuren fordi jeg feks stilte kritiske spørsmål til noe, og etter et par uker kunne han ta opp igjen kontakten som om ingenting hadde skjedd. Mange eksempler på dette. Sjalu, mens han selv drev med andre. Kunne kjefte meg huden full og vri på ting så jeg var totalt forvirret. Dagen etter var det som om ingenting hadde skjedd. Trodde jeg skulle bli helt sprø. Jeg tok meg selv i å be om unnskyldning for ting han burde bedt om unnskyldning for…….
      Jeg håper at dette dype såret og sorgen han etterlot vil forsvinne i løpet av 2016. Jeg savner å føle glede igjen.

    13. Takk for fint svar på mitt litt misforståtte innlegg. Det er meg med tapetrapportene! 🙂 Har fått meg en aldri så liten oppvekker den siste tiden ? narsissisten har fått nytt los (på meg), men alt er heldigvis sperret. Han møtte t.o.m opp på døra mi. Veldig greit å bare opprettholde forvarsling gjennom Telenor, kjenner jeg. Dette er tredje gangen hittil i år ? mange år etter at vi var kjærester, og to år etter innført NK. Selv om han ikke vekker annet enn akutt årvåkenhet, så føles det irriterende at jeg stadig må ta et skritt tilbake. Men jeg fortsetter å holde meg anonym og håper det går over. Og så må jeg bare beklage at jeg misforsto litt dette med Groundhog Day. Jeg tenkte umiddelbart på følelsen av et gjentagende handlingsmønster og det å fremstå som fullstendig blank neste dag, uansett hvor sjokkerende gårsdagen ble og uansett hvem han omgikk. Du tenkte kanskje på noe helt annet, noe jeg ikke helt vet OM jeg har opplevd. Jeg reagerte på så mye etter hvert, at jeg vet virkelig ikke. En ubehagelig fornemmelse av avstand og likegyldighet. Selv når vi satt og snakket sammen, kunne han få en form for tomhet i blikket eller det jeg vil kalle et vandrende blikk ? som om jeg ikke var målet, om du forstår. Han viste ofte mangelfull innsikt i tidligere hendelser, som om det aldri hadde skjedd han. Og det verste er at jeg tror det stemte; I hans verden hadde det aldri skjedd. Vi kunne avtale å møtes, og han virket tydelig overrasket over å se meg der (på møtestedet altså). Jeg husker jeg spurte hvorfor han virket overrasket, men han avfeide det med en keitete armbevegelse. Han hadde ingen forklaring. Men igjen ? det var så turbulent at jeg fanget ikke opp alt. Jeg ble oppslukt av følelsen av å befinne meg i et luftslott som verken tålte lyden eller synet av andre enn han.

    14. Veldig bra innlegg! Det jeg synes er så utrolig fint med denne bloggen er miksen av forklaringer på psykopatens oppførsel – også knyttes det opp mot forkaringene på de følelser det frembringer hos “offeret”. Bare en som har opplevd det kan forstå og forklare slik at det er gjenkjennelig for oss som har vært i en slik relasjon.
      Når jeg leser det du skriver kan en setning utløse tanker opp mot konkrete situasjoner som skjedde- reaksjonene og tankene mine blir liksom lov/naturlige/normale. Etter langvarig manipulasjon har det kommet inn under huden til de grader – min skyld, feil reaksjon, feil innstilling feilt alt – lurer på hvem han falt for – ikke meg;) – vet han aldri falt men det jo helt absurd – å skulle knuse/forandre/drepe alt jeg var og stod for som i utgangspunktet var det han “falt” for. Min P er et offer, alt er andre sin skyld. Det reagerte jeg egentlig på med en gang men personen fasinerte meg allikevel pga ulike ting. Ulikheter gjorde at jeg kanskje strakk strikken for langt mht å forstå.. Jeg har helt klart trodd altfor godt om personen alt for lenge. Jeg har godtatt, prøvd å forstå, forklart – gitt gitt gitt. Min var en mester i å sture/være aggresiv hvis han ikke fikk det som han ville. Jeg gav etter – dagen etter var jeg helt kjørt men da var han normal og glad (for han hadde jo fått det som han ville hvis det var det eller fått rast ut hvis jeg hadde reagert på noe som idag fremstår totalt utrolig at jeg i det hele tatt godtok – og det var jo jeg som var “idiot” fordi jeg dro det med meg videre. (sa jo ingenting men trengte en dag el to for å få det på avstand etter mye aggresivitet). Har totalt oversett de små stemmene innimeg fordi jeg har valgt å tro godt om personen./forklare/ønske meg tilbake til det fine innimellom og sist men ikke minst at jeg hadde investert så mye i relasjonen vår. Denne bloggen er bare til kjempehjelp ved å sette ord på det hele.
      Jeg jobber og med mennesker – snakk om å få selvtilliten knust. Men ved å snu det rundt – å tenke at alt det jeg egentlig har tenkt inni meg underveis eller stilt spørsmål ved – det har jo faktisk stemt -på sin mest grusomme måte. Det er bare at jeg ikke har tatt hensyn til det – har blitt manipulert – har trodd på det gode i en person. Der er lærepengen min – ikke la andre overkjører det intuisjonen forteller meg. Vi var i “vår” lille verden vekke fra mitt eget nettverk – det er jo som en oppskrift ser jeg nå i ettertid. Strengere personlige grenser og mindre toleranse hvis mine grenser overskrides er resultatet -men kanskje på tide. Det som forbauser meg mest er at jeg selv tillot at det gikk så langt – men det er en liten trøst for meg at jeg aldri egentlig godtok det innimeg selv om jeg innpasset meg/prøvde- forstå det den som kan.På en absurd måte ble hans verden min selv om jeg strittet imot innimeg lot jeg meg overtale/være med = tåken?
      Deja vu -det ble aldri anderledes uansett hva. Når det gikk opp for meg – til slutt- var det over.
      .
      Jeg har tenkt mye på blikket-, men det som har forundret meg mest var at han sovnet alltid umiddelbart etter å ha vært fryktelig oppbragt. For meg er det nesten blitt en forklaring på skuespillet som har utspilt seg – for hvordan kan man gå fra å være hysterisk til å sovne fort? ved ikke å bry seg / spille skuespill.
      Jeg har “tatt” selvtilliten min tilbake i jobben – jeg nekter å la meg ødelegge der selv om det har tatt tid før jeg ser at jeg er kommet meg tilbake der jeg skal være psykisk i jobbsammenheng. Idag når jeg skriver føler jeg meg sterk. Det er gode dager og det er dårlige dager. Men jeg har veldig tro på å prøve å beskytte seg selv litt, være snill med seg selv i perioder – gjøre det som gjør en godt – gir en god energi. Det var en som skrev noe i en kommentar her – litt etter litt blir dagene lettere. Jeg har en vei å gå men opplever at det er flere og flere gode dager også. Jeg har ikke ennå følt sinne – kanskje det er dumt, kanskje det kommer senere – kanskje jeg tok det ut i forholdet da jeg aldri godtok det jeg opplevde (selv om jeg alltid gav meg til slutt) – jeg vet ikke. Jeg er bare så uendelig takknemlig for at jeg er i ferd med å få livet mitt tilbake – troen og gleden – jeg hadde så ofte et bilde av et sugerør som sugde meg tom for energi – det stemte mer enn jeg trodde.
      Kommentarene som andre deler er og så verdifulle – det er flere som har opplevd så mye absurd. Er glad for at dere deler og det hjelper oss til å rett og slett overleve dette tror jeg.Mina

    15. Kan en som er psykopat som du skriver med tiden, at de tror de har evig med tid, fortsatt kunne snakke om fremtiden og hva de ønsker?
      Og da selv om det ikke skjer, eller kommer til og skje. Det er kun snakk om pla legging av fremtid.

      Leser en del på bloggen her nå, nettopp fordi jeg mistenker at samboeren min kan ha en form for personlighetsforstyrelse, mtp at han i flere år har snakket om fremtiden og hva han vil og hva jeg evt vil. Men det forblir kun med prat

      1. De driver mye med “future faking”. Det kan du google. Det handler om fremtiden, men det er kun luftslott. Psykopater lever egentlig kun her og nå.

      2. En ting til; husk at det er 20 alvorlige kriterier som kjennetegner psykopaten, hvorav minst 12 skal oppfylles for å få en diagnose. Det er derfor ikke nok at din samboer snakker om ting som det aldri blir noe av.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg