Medavhengighet, del 5; Hvordan ble du medavhengig?

Del 4 i denne serien ble publisert i august 2019.

I de aller fleste tilfeller er det snakk om at vår “family of origin”, altså den familien vi ble født inn i og ikke den vi stiftet selv, var dysfunksjonell. Mange har vokst opp i dysfunksjonelle familier nærmest uten å vite det selv, for utad var alt som det skulle. Barna ble ikke utsatt for fysisk vold, de sultet ikke eller manglet leker eller klær. Fortsatt går mange objekter rundt og lurer på hvorfor nettopp de ble utsatt for en psykopatisk relasjon, for de husker oppveksten som sunn og lykkelig.

Men her er den harde sannhet; 72% av amerikanske slekter har ett eller flere medlemmer med en avhengighet, som alkoholisme eller gambling. Ytterligere 20% har sinnslidelse i deres slekt. Til sammen utgjør det over 90% av slekter som har elementer av dysfunksjon i seg. I hvilken grad barnet som vokser opp blir i en slik familie blir påvirket og skadet, avhenger av hvor nær det eller de dysfunksjonelle slektsmedlemmene står barnet. Typisk vil dysfunksjonelle foreldre påvirke barnet mest, men også besteforeldre, tanter, onkler eller søsken kan gjøre stor skade. På den annen side så kan en sunn og normal forelder langt på vei veie opp for skaden som den dysfunksjonelle forelderen forvolder.

Med andre ord er dysfunksjon meget vanlig. Det er snarere sunne familier som er unntaket. Du står derfor ikke alene hvis du forstår at det var mange usunne elementer i din oppvekst.

Dysfunksjonelle familier kjennetegnes av mange ting. Ofte er det en “oss versus alle andre” holdning i familien. Den blir ofte implementert av dysfunksjonelle foreldre som ønsker at alt som skjer innenfor husets fire vegger forblir hemmelig. Barna får ikke lov til å fortelle hva som skjer i hjemmet til venner, lærere eller besteforeldre. Det er også mye fornektelse i dysfunksjonelle familier, blant annet om avhengigheter. Det skal ikke tales åpent om mors alkoholisme eller fars spillegalskap. Det skapes en atmosfære hvor ting ikke eksisterer hvis det ikke nevnes med ord. Barn som vokser opp slik, vokser opp med en meget skjør virkelighetsoppfattelse, fordi de ikke fikk bekreftet hva de så og hørte. Skjer det egentlig, det jeg ser? Denne opplevelsen av å befinne seg i “the twilight zone” følger dem inn i voksenlivet.

Et annet kjennetegn er usikre grenser, der hvor grensene har vært for sterke, for eksempel at hengivenhet eller kjærtegn har vært fyfy, eller kanskje det ikke har vært akseptert å bli sint eller å klage. Kanskje far var en narsissist som levde i en drømmeverden der alle skulle være positive og bekrefte hans uovertreffelighet. Slike barn kan som voksne bli usikre på når det er akseptabelt å vise følelser. De kan også få problemer med faktisk å gjenkjenne følelser. Når man ikke gjenkjenner følelser så kan man heller ikke uttrykke dem. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette vil skape kjempeproblemer i alle intime relasjoner.

Eller kanskje har grenser ikke eksistert overhodet; for eksempel en mor som behandler sine barn som fortrolige venninner og kompiser i stedet for sønner og døtre. En slik mor har ikke en tydelig rolle som mor, og barna blir usikre på hvordan de skal forholde seg til henne. Er hun mor i dag? Eller venninne? Eller pasient? Ikke bare mors rolle er utflytende, men barna må hele tiden vurdere hennes sinnsstemning for å vite om de har lov til å være barn i dag, eller om de må være støttende venner eller kanskje til og med pleiere. Det kan senere bli vanskelig for barnet å finne sin rolle partnerskap og vennskap.

Kanskje mor lånte bort dine mest verdsatte leker til andre barn, uten å spørre deg. Eller kanskje far konfiskerte pengene du hadde fått for å klippe gresset hos bestemor, fordi han mente du var for ung til å håndtere økonomi. Også dette er en form for grenseløshet fra foreldres side.

Det største av alle dysfunksjonelle kjennetegn er antakelig skam. I familier hvor skam har blitt brukt som oppdragelsesmetode så får barna den verste skaden, fordi de i stedet for å lære “jeg gjorde feil”, lærer “jeg er feil”. Skam programmeres inn i barna med uttalelser, blikk og handling, for eksempel tilbakeholdelse av kjærlighet (“jeg skal bli glad i deg igjen når du oppfører deg/gjør som jeg vil”).

Det er ikke slik at alle barn fra dysfunksjonelle familier blir medavhengige (eng. codependent). Men jeg våger å påstå at den store majoriteten av primærobjekter for psykopaten er medavhengige. For de fleste så vil dette ha røtter i nettopp “family of origin” eller opphavsfamilien, som vi kan kalle det. For enkelte så oppstod medavhengigheten først som voksen og ble da skapt av psykopaten som herjet med oss. Men denne formen for medavhengighet vil mest sannsynlig være midlertidig. Det betyr at så snart traumebåndet er slitt så forsvinner også medavhengigheten. For de som imidlertid har medavhengighet med seg fra opphavsfamilien, så vil den fortsatt være der selv om psykopaten er borte. For mange er derfor jobben ikke er ferdig med NK. Man kan velge å ignorere egen medavhengighet, men da vil den dukke opp igjen og igjen, resten av livet. Men det finnes håp, og i neste tekst skal vi se nærmere på selvhjelp.

Er du fortsatt i tvil om nettopp du er medavhengig?

Gå gjennom følgende liste med påstander. Listen er basert på medavhengige tankemønstre. Den er delt inn i fem mentale områder som er alle er sterkt påvirket når man er medavhengig. Jo flere påstander du kjenner deg igjen i, jo høyere vil din grad av medavhengighet være. Ikke vær redd for å nikke gjenkjennende til mange påstander, ingen ser hva du tenker. Det er viktig at du er ærlig. Å være medavhengig er ingen sykdom, skam eller dødsdom, men en mulighet til å bli bedre kjent med deg selv.

Listen er lang og tung, spesielt hvis man vil gjøre jobben riktig og nøye overveie hver eneste påstand. Slike lister er vanskelige fordi man blir konfrontert med seg selv. Men betrakt det som en øvelse, sett deg godt til rette med en kopp te eller kaffe og ta hyppige pauser.

Benektelsesmønstre;

  • Jeg har problemer med å sette ord på hva jeg føler.
  • Jeg minimerer, forandrer eller benekter mine følelser.
  • Jeg oppfatter meg selv som fullstendig altruistisk og dedikert til andres velbefinnende.
  • Jeg mangler empati for hva andre føler eller trenger.
  • Jeg projiserer mine egne negative egenskaper over på andre.
  • Jeg kan ta vare på meg selv uten hjelp fra andre.
  • Jeg maskerer min smerte på forskjellige måter, som raseri, humor eller isolasjon.
  • Jeg uttrykker negativitet eller aggresjon på indirekte og passive måter.
  • Jeg klarer ikke å ta innover meg at de jeg er tiltrukket av, er utilgjengelige

Lav selvfølelse;

  • Jeg har problemer med å ta avgjørelser.
  • Jeg dømmer hva jeg sier, tenker og gjør hardt. Jeg er aldri god nok.
  • Jeg synes det er kleint å motta anerkjennelse, oppmerksomhet og komplimenter.
  • Jeg setter høyere pris på andres godkjenning av meg, enn jeg gjør av min egen.
  • Jeg synes egentlig ikke jeg er en elskelig eller verdifull person.
  • Jeg søker konstant anerkjennelse som jeg tror jeg fortjener.
  • Jeg har problemer med å innrømme at jeg gjorde en feil.
  • Jeg trenger å ha rett i andre påsyn, og vil til og med lyve for å komme bra ut av en situasjon.
  • Jeg evner ikke å be andre ta hensyn til mine behov eller ønsker.
  • Jeg oppfatter meg selv som overlegen andre.
  • Jeg søker til andre for å føle meg trygg.
  • Jeg har problemer med å starte med prosjekter, fullføre dem og overholde tidsfrister.
  • Jeg har problemer med å prioritere på en måte som gavner meg og min helse.

Føyelighet;

  • Jeg er ekstremt lojal, og blir værende i i skadelige situasjoner/relasjoner for lenge.
  • Jeg ofrer gjerne min egen integritet og mine prinsipper for å unngå avvisning eller sinne.
  • Jeg setter mine egne interesser til side for å gi plass til andres behov og ønsker.
  • Jeg er høysensitiv/hyperårvåken for andres følelser og absorberer dem.
  • Jeg er redd for å uttrykke egne meninger og standpunkter hvis de ikke samsvarer med andres.
  • Jeg aksepterer seksuell oppmerksomhet når jeg egentlig ønsker kjærlighet.
  • Jeg tar avgjørelser uten å overveie konsekvensene.
  • Jeg legger min egen virkelighetsoppfatning til side for å unngå forandring og for å oppnå andres anerkjennelse.

Kontroll;

  • Jeg mener de fleste er ute av stand til å ta vare på seg selv.
  • Jeg forsøker å overbevise andre hva de skal tenke, gjøre og føle.
  • Jeg tilbyr råd og hjelp til andre uten at de har spurt meg om det.
  • Jeg blir irritert hvis andre avviser mitt tilbud om hjelp eller mitt råd.
  • Jeg tilbyr gaver og tjenester til de jeg ønsker å påvirke.
  • Jeg bruker seksuell oppmerksomhet for å oppnå anerkjennelse og aksept.
  • For å ha en relasjon så er jeg avhengig av at motparten trenger meg.
  • Jeg krever at mine behov blir dekket av andre.
  • Jeg bruker sjarme og karisma for å overbevise andre om min evne til å være omsorgsfull og medfølende.
  • Jeg benytter skam for å utnytte andre emosjonelt.
  • Jeg nekter å samarbeide, inngå i kompromiss eller forhandlinger.
  • Jeg har en holdning preget av likegyldighet, hjelpeløshet, autoritet eller raseri for å manipulere utfall og resultat.
  • Jeg later som jeg er enig for å få det utfallet som jeg ønsker.

Unnvikelse;

  • Jeg opptrer slik at andre ender med å avvise meg, skamme meg eller bli sinte på meg.
  • Jeg dømmer hardt det andre tenker, sier eller gjør.
  • Jeg unngår fysisk eller emosjonell intimitet for å holde distanse.
  • Jeg lar mine avhengigheter til mennesker, steder eller ting distrahere meg for å unngå intimitet.
  • Jeg bruker indirekte eller unnvikende måter å kommunisere på for å unngå konflikter og konfrontasjoner.
  • Jeg fornekter/undertrykker mine behov og følelser for å slippe og føle sårbarhet.
  • Jeg trekker folk til meg, bare for å skyve dem unna når de kommer for nær.
  • Jeg mener at uttrykk for følelser er et tegn på svakhet.
  • Jeg vil ikke vise hengivenhet.

Listen er hentet fra fra Co-dependents Anonymous (CoDa) og oversatt til norsk av bloggforfatter.

Legg merke at mange av påstandene er selvmotsigende, for eksempel “jeg oppfatter meg selv som overlegen andre” som står under lav selvfølelse. Men slik er medavhengighet; kompleks og ulogisk. Det er også forskjell på selvtillit, selvbilde og selvfølelse. For eksempel kan man ha et godt selvbilde, men middels selvtillit og lav selvfølelse. Legg også merke til at du kan oppleve mange bekreftelser i fire av listene, men ingen i den femte. Dette er normalt. For eksempel er man neppe både unnvikende og kontrollerende. Den ene av de to egenskapene vil dominere. Noen av påstandene lyder identiske med psykopatiske trekk. Vær likevel ærlig med deg selv når du vurderer påstandene. Du er ikke psykopat, men du er kanskje medavhengig.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
10 kommentarer
    1. Takk for en veldig god og viktig tekst! Jeg vil si noe om benektelse, og det å være vokst opp i en dysfunksjonell familie. For tyve år siden trodde jeg at oppveksten min var god og at jeg selv hadde en usedvanlig god selvinnsikt. Da jeg første gang var til psykolog tenkte jeg at han helt sikkert var imponert over hvor innsiktsfull jeg var. (Jeg tenkte mindre på hvordan jeg var havnet dit i det hele tatt… )Nå i dag 30 år senere er jeg fortvilet over hvor føkka jeg er, og hvor vondt det gjør å innse smerten jeg levde i som barn. Benektelse hos meg har aldri vært å skjule noe med hensikt. Benektelsen var rett og slett å ikke ane hva som var sant. Eller å ane hva følelser er. Et barn aner ikke hva som er normalt eller ikke. En psykopat fortalte meg som barn at jeg måtte bli ignorert og ydmyket fordi jeg behøvde herding. Og som det åpne stolte barnet jeg var, så la jeg min ære i å være flink. Så et viktig kjennetegn for en som har vokst opp på en skadelig måte er at du gjetter deg til hva som er normalt. I alle forhold må jeg gjette hva som er normalt eller ikke. Dette gjør meg svært fleksibel -og grenseløs. En annen ting er at jeg har lagt lokk på så mye at jeg bærer med meg en tsunami av følelser, som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Og her kommer psykopaten inn. En psykopat i livet ditt er som å misbruke rusmidler. Alt som finnes av egne problemer forsvinner. Psykopaten tar så stor plass at jeg slipper forholde meg til mine egne vansker. Det er en gedigen flukt i det. Og akkurat som med rus fører det til desperasjon og død. Hadde jeg ikke funnet denne bloggen så hadde jeg ikke kommet levende fra det. Nå har det ikke taket på meg mer, og jeg må tilbake til å fokusere på meg selv. Og for meg er det så mye mer enn medavhengighet. Jeg må som godt voksen akseptere hvor lite meg kjenner meg selv. Jeg som for 30 år siden trodde en psykolog var imponert over å treffe en som meg, som kjente seg selv så godt…Og kanskje over 20 psykologer etterpå kjenner jeg meg verre enn noengang. Og det er slik benektelsen virker. Jeg aner kanskje bare konturene av hvor såret jeg ble. Fordi det har vært umulig å håndtere. Og fordi jeg ikke ante hva som var sant, usant, normalt eller unormalt. Og jeg visste slettes ikke hvor forvirret jeg var…

      1. Dette var sterkt å lese, Tora. Og imponerende.
        Du og deltakerne på bloggen imponerer meg og ikke minst gjør meg veldig rørt og medfølende.
        Og Daniel. Det virker påtatt å si det gang på gang, men her inne synes jeg det må være lov å være ærlig uten å bli tatt for en sykofantisk smigrer.

    2. Punktet «Jeg klarer ikke ta innover meg at de jeg er tiltrukket av, er utilgjengelige».
      Hva handler det om, kan du si litt om det?

      Det traff meg litt, men jeg er usikker på om det burde det: Jeg har alltid «akseptert» sted som liker meg, de skal jeg også tiltrekkes av, de har jeg å ta til takke med. Det har vært et destruktivt mønster som har gjort at jeg har vært i forhold med en del giftige folk tidligere. Nå har jeg jobbet mye med meg selv og jeg har kommet meg mye. Jeg er mindre opptatt av å please og at folk skal like meg, og jeg har blitt mye tryggere i meg selv basere på det interne, det jeg føler og mener selv.
      Jeg har også begynt å bli tiltrukket av folk rett og slett fordi jeg synes de er gode, helt uavhengig av om de liker meg eller ikke. folk jeg bare selv synes er kjempeflotte og «henger høyt». Det er egentlig mindre viktig om det blir oss to, jeg bare nyter å ha tiltrekningsmønstre jeg opplever som sunnere enn før.

      Så leste jeg denne teksten og følte meg truffet av det punktet. Hva om det bare handler om at jeg heller har begynt å legge meg etter utilgjengelige folk som «henger for høyt»? Eller misforstår jeg hva punktet innebærer? (Kanskje jeg leser litt for horoskopaktig, at alt liksom «kan stemme»)

      For øvrig skårer jeg høyt på lav selvfølelse og føyelighet, og ikke noe særlig på de andre listene.

      1. Det handler om at den medavhengige ikke klarer å gjenkjenne at en person er (emosjonelt) utilgjengelig.
        For eksempel viste psykopaten oss på alle vis at de var en lukket sjel, at vi aldri ville få tilgang til deres indre. Eller de holdt oss på gress.
        Likevel tok vi ikke hintet.

    3. Veldig god tekst! Jeg har nettopp begynt å granske oppveksten min, som jeg ganske riktig har trodd har vært sunn og fin. Og bare det å begynne å pirke i det gjør vondt! For, selv om min eksmann var P/N, begynner jeg nå å innse at jeg helt fra jeg var liten har vært føyelig og lojal. Vanskelig for å sette grenser, vanskelig å si nei. Får dårlig samvittighet med en gang, kanskje jeg “lærte” det tidligere enn jeg tror?

      Jeg er en godt voksen dame midt i 40-årene og begynner å se at min mor har mange manipulerende trekk. Og at jeg har vært en føyelig flink pike overfor henne hele livet. Er det disse trekkene som gjør at jeg er utslitt etter å ha være sammen med henne lenger enn noen få timer? Er det det som gjør at jeg blir tappet for energi? Jeg begynner å se at hun spiller på min skyldfølelse ved å gjøre seg til et offer når jeg setter grenser for henne. At hun faktisk spilte på min skyldfølelse mange ganger i oppveksten min og da jeg var ung voksen på vei ut fra barndomshjemmet. Det gjør fryktelig vondt og er grusomt å ta innover seg! Jeg ser og hører at hun slett ikke respekterer mine voksne barns ønsker om f.eks å feire bursdag med folk de ønsker å velge ut selv, men at hun etter å ha bedt seg selv i selskap og fått til svar at “nei, ikke denne gangen” fortsetter maset og retter skytset mot min dårlige samvittighet, min skyldfølelse. Slik hun har gjort mye av livet mitt. Er det der jeg har “lært” det, at jeg liksom aldri blir bra nok uansett hvor mye jeg strever? At jeg alltid må ta hensyn til andre før jeg tar hensyn til hva JEG vil? Om jeg lærte dette fra jeg var en neve stor, er det ikke så rart at jeg ble et lett bytte for min eksmann P.

      1. Og jeg er ferdig med å granske egen oppvekst, mye takket være denne bloggen. Ja, du kan regne med din adferd stammer helt fra du var liten….pga din mor. Det er det samme med meg. Når du blir obs på det, lærer du å se andre bedre og bedre, og det kan bli ganske underholdende å sitte der og avsløre de forstyrrede uten at du røper deg selv. 😏 Så lenge man ikke lærer dette, havner man oppi samme typen mennesker om og om igjen. P/N lukter sånne som oss. Men når vi lærer å lukte dem, samt ikke bry oss om at de bedriver sårende bakvaskelser, etc ( det krever for mye energi å “rydde” hos andre etter drittpraten deres, for de fortsetter bare et nytt sted), så er vi mye tryggere. Jeg blåser i om en person er “ekte” PN…så lenge vedkommende har for mange PN-trekk i forhold til gjennomsnittet, hører h*n til i den båsen for oss som ikke er spesialister. Veldig enkelt 😁 Jeg kan også bli full av faen når det trengs, og slik var jeg ikke før. Man må lære å sette grenser, rett og slett.

    4. Er det noen av dere som er vokst opp i dysfunksjonell familie som har fått diagnosen kompleks ptsd? Jeg er en voksen dame i 40 årene som ble litt paff da psykiateren min sa at han tenkte denne diagnosen på meg. Begge mine foreldre har narsissistiske/psykopatiske trekk, i tillegg fikk jeg juling av min far. Kompleks PTSD går på relasjonstraumer

      1. Velkommen i den ‘trasige’ klubben.
        Om man formelt får diagnosen eller ei, er nok noen ganger tilfeldig. Men jeg spiser hatten min om ikke hele gjengen her på bloggen har det, i en fase eller gjennom livet.
        Bare det lille du forteller, sier i grunnen det meste og nok. Tenker jeg.

    5. – Ofte uerkjent at familien var dysfunksjonell, evt i
      hvor stor grad
      – skjør virkelighetsoppfattelse – skjedde det egentlig,
      ingen snakker om det
      – usikre, gjerne skiftende og uforutsigbare grenser
      og roller
      – problemer med å gjenkjenne/identifisere egne
      følelser riktig, vansker med å uttrykke dem
      – påført projisering av negative følelser hos andre
      – dermed innbygges livslang, automatisert skyld,
      skam, dårlig samvittighet, depressivitet, dårlig
      selvbilde, jeg “er” feil, jeg utløser dette,
      – man fortsetter gjerne med å absorbere andres negative følelser resten av livet

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg