Jeg får nokså hyppig forespørsler fra lesere som ønsker et fokus på det å ha barn med en psykopat. Det er slik at jeg skriver best om temaer som jeg selv har hatt erfaring med. Barn med en psykopat har jeg ikke så min erfaring på dette punktet er naturlig nok mangelfull. Derfor har jeg invitert et par venner som faktisk har denne erfaringen til å skrive om deres opplevelser. Kanskje kan tekstene hjelpe dere som savner oppmerksomhet på bloggen på dette temaet. Først ut er en mannlig venn som har en datter med sin psykopatiske eks. Han har også en datter fra en tidligere relasjon. I tillegg deltok han i oppdragelsen av eksens sønner som hun hadde fra før. Spørsmål til denne teksten vil ikke bli besvart av meg, men av tekstforfatteren som i kommentarfeltet vil kalle seg “Ole”.

Å sette ord på livet med en psykopat er virkelig ikke lett,
som mann og far, i et liv fullt av krenkelser og blottlegging.
En hesblesende hverdag, der ting som er for godt til å være sant skjedde hver dag.
Skammen var ofte så ille at jeg selv valgte å lyve,
den spontane forelskelsen, lykke rundt graviditet gikk  fort over til forakt.
Det var ingen som visste situasjonen som kunne skjønne hvorfor jeg fortsatt bodde der.
Jeg har skjønt at “å bli fanget i en psykopats nett” ikke er en frase,
det er en realitet alle som har levd med en psykopat skjønner.

Nå skal det sies at hun ble gravid med en gang,
da hun enda var fantastisk.
Hun ga alt, overbeviste meg om hvor real hun var, snill og omsorgsfull.
Tilpasset seg hver situasjon-sa de rette ting.
Det gikk jo fort over,  at det bare var et spill kom fort frem,
men jeg var allerede “låst”, 
klistret i et godt planlagt nett,
et barn på vei, hus var kjøpt og en eksplosiv forelskelse der hun i bakgrunnen fikk distansert venner og familie,
Hun kom under huden på meg, visste alt om meg på kort tid.
Hun hadde en unik makt, mine følelser betydde ingenting,
jeg var kun et praktisk nøde.
Hverdagene var full kaos, hun måtte alltid lage kaos,
konflikter, der alltid noen fikk svi, ofte med store konsekvenser for den det gjaldt.
Det gikk ofte greit så lenge hun fikk det som hun ville, eller jeg ikke påpekte noe.
-da var det noen andre det gikk utover.
Påpekte jeg hennes oppførsel eller motsa henne, svarte hun med sinne og krenkelser,
et massivt angrep,
som ikke sluttet før hun hadde fått viljen sin og noe annet å tenke på. 
Like fort som angrepene kom, sluttet de.
Jeg visste aldri når neste situasjon kom.
Man tråkket forsiktig- alle tråkket forsiktig jeg, barn, familie og venner.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg vet hun hadde flere andre menn under forholdet,
kort tid etter vår datter var født, avslørte jeg nok en utroskap,
det var slike avsløringer som skapte en kjedereaksjon av hendelser.
Hun brydde seg overhode ikke om at det var krenkende i utgangspunktet,
det viktige for henne var at det ikke var hennes feil,
jeg hadde ingenting med å irettesette henne -det var min feil.
Min frustrasjon og sinne ble ble brukt mot meg for alt det var verdt,
truslene var klar, flyttet jeg fikk jeg ikke møte min datter.
“Politiet var på hennes side- det samme med barnevernet, hun kjente folk der…”
-Hun gikk videre, alt var som vanlig bare jeg ikke sa noe.

Det er tusenvis av hendelser jeg kunne trekt frem,
en av dem var at hun tente i alle tingene mine,
ALLE tingene min,
minnene fra jeg var guttunge, bilder fra mitt liv,
verktøy, skolebøker, gaver, verktøy, møbler..
-hun ville ikke godta at jeg hadde hatt et liv før henne.
Et stort bål ute på åkeren.
Hun fant ingen forståelse for at jeg ble sint,
hun ble sint for jeg reagerte- og i sinne for min reaksjon kastet hun boka jeg satt å leste i.
Lars Monsen på tur, den hadde jeg kjøpt samme dag for den jeg hadde ble brent på bålet tidligere den dagen
jeg kjøpte boka 3 ganger.
Det var ei bok jeg fikk av mine foreldre, jeg tror nok det var grunnen til at den ble brent 1. gang,
for det var ingenting igjen av hva jeg fikk av de.
Det var en handling utført i sinne, en irrasjonell handling for å straffe meg.
En hendelse hun nektet å si noe om “-det skjedde, gå videre..”

Nå var det bålet bare en av mange ting hun gjorde for å distansere meg fra min familie og venner,
det var bare en av mange straffemetoder,
noen bevisste handlinger som utroskap og sverting andre irrasjonelt som bålet.
Den første tiden vi var sammen drev hun en omfattende kampanje bak min rygg.
Hun påsto jeg var voldelig, sjalu og kontrollerende,
folk måtte ikke si noe til meg, da visste hun ikke hva jeg kunne finne på å gjøre.
Selv om jeg ikke visste om dette da, merket jeg at både venner og familie ble distansert,
de ringte nesten aldri, kom sjelden på besøk.
Visste hun at vi fikk besøk av noen av “mine”, lagde hun alltid en form for krangel,
det hang da en tung, merkbar sky i lufta når besøket kom.
Dette er noe alle mine nærmeste har kjent og snakket om i ettertid.
Etter sannheten ble kjent for dem,
ble de også offer for hennes angrep, sverting og løgner.

Jeg var vitne til mye sørgelig disse årene,
barna hun hadde fra tidligere forhold var konstant under press,
de visste aldri hvor de hadde sin mor,
hun drev aktiv samværs-sabotasje når det falt henne inn.
Konfliktene hun skapte preget hele deres barn og ungdomstid.
I en periode skulle jeg være deres far,
det var ingen omsorg for barna som savnet sine fedre,
de var blitt degradert til udugelig, ustabil, psykopat eller det som verre var.
Guttenes gråt var en provokasjon, en svakhet.
Guttene fikk møte sin far og fars familie når det var passende.
Dette var barn som hele tiden måtte tilpasse seg morens krav,
de lærte på en måte å leve med dette.

Kravene var helt enorme, 
det var ingen planlegging, det var mange spontane planer.
Selv om huset var nytt skulle bad, gang, kjøkken og soverom pusses opp,
selv med en jobb der jeg tjente helt greit, rakk ikke dette til hennes forbruk,
hun tok opp flere kreditt-lån i mitt og hennes navn uten jeg visste noe om det.
Jeg var på jobb på dagen, pusset hus eller hage på kvelden.
Det samme gjaldt møbler,
hun skiftet dem ut hele tiden, alt skulle være slik hun så for seg.
Klær skulle være riktig i tiden, hun brukte en formue.
Likeledes var det med barna, de skulle ha alt det beste av klær og utstyr,
men kom noen av dem hjem med hull i buksa eller jakka var det flere dager med “helvete”.
Sakene og klærne var for andres øyne, de skulle se hvor flotte vi var,
-skulle bli sjalu på henne.
Jeg har aldri møtt noen som har brukt så mye på fødsels og julegaver til sine barn,
og hun snakket høyt om dette, som det var en selvfølge at hvert barn skulle ha gaver for
enorme summer.

Vår datter var alltid i midten,
hun var hennes våpen nr 1- og er det fortsatt.
Jeg var verdens beste far når jeg hørte etter, hvis ikke var jeg farsrollen ikke verdig.
Det hendte mange ganger at hun påsto jeg ikke var faren,
skapte tvil.
For å såre mest mulig kunne hun sitte å fortelle de mest krenkende ting,
satte minner i hodet på barna, dummet meg ut-degraderte meg.
Jeg visste at hun plaget barna psykisk, eller straffet dem hvis det var noe jeg gjorde 
som ikke passet henne.
Jeg opplevde flere ganger at mitt barn fra tidligere forhold ble behandlet stygt.
Når hun var på besøk måtte vi flere ganger dra for hun sa stygge ting til henne,
eller krenket henne.
Satte barna opp mot henne, ros og ris.

Det var en følelsesmessig berg og dalbane,
det viktigste var hennes behov,
var de dekket var det stort sett fredelig.
Hun var ekstremt egosentrisk, følelser for andre var tilegnet kunnskap,
aldri bekymring for andre, eller oppriktig kjærlighet.
Jeg lot meg føre inn i en livsførsel full av intriger og løgner,
 la et lokk på realitetene,
den påkjenningen det ble for “alle” i rundt hvis man var ærlig ble mitt ansvar å balansere.
det er jo en umulighet med en person uten empati,
hun greide å sette alle opp mot alle,
et av barna kunne få “straff” for hennes vrede hvis et annet reagerte eller svarte henne.
Det er lett å misbruke makt over umyndiggjorte personer,
-det var ren utpressing.
Det lå en dyp underliggende forakt for kvinnen jeg bodde med,
et hat bygde seg opp,
hun kunne styre hvert skritt jeg tok,
selv om vi begge visste dette, skulle livet fungere som “vanlig”.
Jeg SKULLE elske henne,
tilbe henne -folk skulle se hvor fantastisk alt var.
-Når hun hadde drukket reagerte hun som regel alltid med å sitte på gulvet,
hylende, utagerte voldsomt.
“hvis jeg våget å gå fra henne hadde hun “alle” på sin side,
hun skulle bli boende i huset, hun ville ta jenta fra meg, hun visste alt om meg,
ingen ville tro meg om hun anmeldte meg…” 
–Å det er jo noe som viste seg å stemme.
Det at moren satt hylende, ruset på golvet er et minne hennes barn har 
brent inn – det var skremmende, stygt, vemmelig, ekstremt sårende.
For oss alle, men dette var bare fiksjon dagen etter,
hun har aldri snakket om dette dagen etter.

Det er flere ganger jeg tenkte tanken om hun hadde en form for schizofreni,
vi kunne ha en helt rolig dag hjemme, der dagen hadde gått uten noe problem,
for så jeg kom på jobb dagen etter og sjefen ba meg komme på kontoret, der han fortalte
at samboeren min hadde ringt ham dagen før og kjeftet og sagt stygge ting.
Hun krevde oversikt over lønn, og sa stygge ting om meg i tillegg.
Jeg hadde ikke merket noe på henne.
Ikke en mine! 
Lignende ting hadde hun gjort til venner av meg, familie og potensielle elskerinner.
En kvinne hun hadde fått for seg var min elskerinne fikk besøk på jobben,
der hun kastet rundt seg med påstander-hun kastet ting etter henne i tillegg.
Jeg visste ingenting før lenge etter, ikke sa hun noe-ikke viste hun en følelse rundt dette.
Nektet å snakke om det.

Jeg avslørte flere ganger at hun drev “kamper” mot andre,
hun konstruerte løgner om folk hun hadde sett seg ut.
Hennes ste-far har i flere omganger fått anklager om vold,
dette for å prøve å true vekk at hun prøvde å svindle ham.
En standard ting av henne var å konstruere anklager mot folk,
kun i den hensikt å skjule sine handlinger.
Barna ble dyttet foran henne som et skjold,
de ble satt i strategiske situasjoner og aktiviteter for å
komme seg inn i visse miljøer eller skaffe informasjon.
Barna fikk egne “diagnoser”, dette for å skape oppmerksomhet og penger.
-de har ettersom de har vokst opp selv utviklet en forakt for sin mor.
Hun ser ikke at hun har gjort dem vondt. 
Hun fortsetter bare sine løgner, eskalerer konflikter,
opprettholder krenkelsene.

Brudd er uunngåelig i et slikt forhold,
men for henne kom det som et sjokk,
selv om jeg hadde tatt henne i å “plage” min datter og nok et utroskap
hadde kommet frem var det en stor krenkelse at jeg nå dro. 
Jeg hadde så lenge forberedt meg på å dra.
Sett for meg hva som skjedde,
forventet en fryktelig reaksjon, 
det ble det mye, mye verre en jeg kunne drømt om.
Hun brukte alt i sin makt for å knuse meg,
politi og  barnevern ble løyet full- jeg var narkoman og voldelig.
Løy til andre menn, sa jeg var voldelig-fikk menn til å oppsøke meg, konfrontere meg.
Hun sørget for at tingene mine ble “låst” da jeg ikke kunne komme dit,
hun hadde huset, jeg måtte betale.
I tillegg sluttet hun å betale strøm/tv/data/kredittkort/lån-regningene fløt over.
Hun kontaktet alle jeg kjente, fikk venner og bekjente usikre.
Jeg skjønner ikke hvordan hun rakk over alt-
men jeg skjønner at hun var godt forberedt.

Det som har vært hennes pressmiddel er selvfølgelig  min datter,
under samboerforholdet var skrekken for ikke få møte min datter stor.
Hun ble brukt som våpen fra tidlig alder,
hadde jeg planer som ikke passet kunne hun sette igjen jenta og dra,
dermed kunne jeg ikke utføre mine planer.
Dette er en metodikk som har gått igjen opp gjennom årene,
spesielt rundt bryllupsdagen til meg og min kone,
eller hvis vi skulle på ferie.
Hvis man da står pakket og klar til å reise et sted,
og min datter plutselig kom inn døra smilende, sender man henne ikke tilbake.
Vi hadde egentlig en 50/50 ordning før hun startet på skolen,
til tider fungerte dette, men aldri over tid.
Det var alltid en overhengende fare for at det kom en beskyldning om noe.
Så lenge hun bevarte makten og jeg betalte det hun ville ha
samt hun fikk oppmerksomhet, kunne det gå bra.
Hvis ikke kom anklagene om rus, vold eller ustabilitet.
Typisk var at godt planlagte samvær ble stoppet/trenert,
jul, påske, sommerferier eller begivenheter mor ikke kunne overgå ble stoppet.
På samme tid hadde hun perioder der hun gjerne ville vise “alle” at hun samarbeidet så godt,
-selv med alle de utfordringene det var å ha meg som far.
Det var en god blanding av verdens beste far og en ustabil, voldelig rusmisbruker.
Desto eldre vår datter ble, jo mer involvert har hun blitt i konfliktene,
fram til jenta ble tenåring har valget vært å trå forsiktig,
dette for å hindre drakamp med henne i midten,
nå har dette blitt en umulighet da mor skader jenta med diagnoser.
Jenta lever et ustabilt liv, med mange flyttinger, mange menn.
En forvirrende hverdag, der mor havner i konflikter med alle og jenta
er et redskap i mors kamper.

Det er en god del år siden bruddet nå,
men det var ikke før det gikk ti år, da  jeg leste om psykopati,
jeg skjønte det fulle omfanget, og hva som hadde skjedd.
Før jeg satte meg inn i dette hadde det  vært umulig å fortelle om hva som foregikk,
alle hendelsene jeg hadde opplevd var for søkt til å være sanne.
Selv om det var ti år siden bruddet, har hun fortsatt en enorm påvirkning på mitt liv,
hun hadde fram til jeg møtte min kone ødelagt alle potensielle forhold.
Alle arbeidsplasser blir varslet, alle etater.
Stigmaet rundt meg som person og far har vært enormt.

Selv om jeg vet hvor vanskelig det er å få brutt med en slik person,
er det akkurat det man må gjøre.
En psykopat forandrer seg ikke,
egne behov går alltid først.
Man kan ikke lære noen empati, det er en følelse.
Jo fortere man kommer seg ut,
jo større sjanser er det for at man kommer minst mulig skadet ut av situasjonen.
Hvis man er låst fast, ta kontakt med kyndige personer.
Fortell hva sannheten er, legg deg flat på dine svakheter.
Når du har tatt det første skrittet ut av forholdet,
bruk tiden på å samle energi,
en psykopat lar deg ikke gå uten kamp.
De som har barn, barn med, eller foreldre som er psykopater MÅ skaffe 
seg en kontakt i politiet og i psykiatrien.
Ta en gjennomgang av situasjonen med disse.
 Ta rus-test, avklar psykisk sykdom og skaff besøksforbud hvis mulig.
Vær forberedt på angrep på alle kanter.
Informer ditt nettverk, familie, venner, NAV, lege, 
-alle som psykopaten kan bruke eller manipulere mot deg.
Aldri godta trusler eller innblanding i ditt liv.
Ta alltid opptak hvis du MÅ snakke med ham/henne,
prøv å send melding om det er mulig.
Vær konkret, vit hva du vil med meldingen/samtalen,
hold deg til dette, IKKE la deg rive med og la ting flyte ut til noe annet.
Psykopaten har IKKE empati- men vil likevel spille på dine følelser.
Personlig er jeg av den oppfatning at man ikke skal tie om psykopati,
man kan snakke om foreldre, partnere eller venner som har rusrelaterte problemer,
eller spiseforstyrrelser, eller voldelige menn blir snakket om hver dag,
seksuelle overgrep og pedofili..
-Men psykopati er like viktig,
dette er personer som med viten og vilje ødelegger andres liv.
Ofre etter psykopater skal ikke leve i frykt, skal ikke tie.
-Fortell deres historie, la ikke din psykopat ødelegge flere liv.

I forrige tekst snakket jeg om min venn Kjell og hans relasjon til sine foreldre. Jeg vil fortsette med temaet “psykopatiske foreldre” i dag. Det er mye å si om dette temaet, og jeg vet at mange av bloggens lesere ønsker mer informasjon om den spesielle relasjonen mellom psykopatiske foreldre og deres voksne barn.

Psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn. Å infantilisere betyr å umyndiggjøre. Men det innebærer mer enn kun umyndiggjørelse, det handler om fullstendig regresjon. Å regrere er å gå tilbake til et tidligere stadie i livet da man følte seg mer trygg eller fungerte bedre. Regresjon er en kjent psykologisk beskyttelse – kall det gjerne en forsvarsmekanisme – når et menneske blir overveldet eller møter utfordringer som han/hun ikke mestrer. Den ultimate regresjon er et voksent menneske som ligger i fosterstilling og sutter på tommelen. Virkeligheten har blitt så uoverkommelig at den som regrerer har søkt langt tilbake til et stadie hvor man ikke trengte å ta ansvar for sitt eget liv. En mildere form for regresjon er voksne mennesker som trekker frem barndommens leketøy og leker med dem, fordi det føles beroligende. For eksempel kan en erfaren bankdirektør bygge lego fordi det skaper en lykkelig lomme som minner om barndommen og lukker vanskelige utfordringer ute. Regresjon er ikke nødvendigvis negativt og kan være terapeutisk så lenge det ikke forhindrer at man igjen forholder seg til virkeligheten etter en kort stund.

Når psykopatiske foreldre infantiliserer deres voksne barn, så handler det ikke om at sønnen eller datteren selv regrerer. Det handler om at forelderen forsøker å tvinge voksne barn inn i rollen som deres lille gutt eller jente, enten med makt, manipulasjon eller overbevisning. Den psykopatiske forelderen har aldri akseptert at barnet er blitt voksent. Hvis det voksne barnet tillates å modne på naturlig vis, så blir det en trussel mot den psykopatiske forelderen, som ønsker å fortsatt være den dominerende, sterke og bestvitende part. En psykopatisk forelder ønsker å beholde sin plass på tronen og kontrollen over alle sine barn. I det som omtales som en patriark eller matriark – en diktator av et familieoverhode – befinner det seg ofte en psykopat eller narsissist.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Den psykopatiske forelderen motarbeider den naturlige løsrivelsen som finner sted i et normalt forhold mellom foreldre og deres voksne barn. En normal forelder aksepterer at i en viss alder så løsriver det (snart) voksne barnet seg fra foreldrenes trygge favn. Den normale forelderen lar det skje, oppmuntrer til at det skjer og legger til rette for at det skjer mest mulig gnidningsfritt for begge parter. Den normale forelderen kan mislike løsrivelsen og går ofte gjennom en sorgprosess, men vet at det er livets gang. Den psykopatiske forelderen derimot aksepterer aldri en slik løsrivelse og dette har samme årsak som når den psykopatiske partneren ikke tolererer at objektet bryter relasjonen; barnet er en forlengelse av den psykopatiske forelderen og ikke et eget individ.

Hvordan merker det voksne barnet at en infantilisering skjer?

Det kan skje subtilt og på vis som er vanskelig å sette ord på, for den psykopatiske forelderen står ikke nødvendigvis i veien for at barnet flytter hjemmefra og løsriver seg rent geografisk, det voksne barnet kan derfor oppleve seg som frigjort. Likevel er det mange ting som indikerer at den psykopatiske forelderen aksepterer en fysisk løsrivelse men at dette kun er “pro forma” og at en egentlig emosjonell eller mental løsrivelse ikke tolereres. Her er noen av tegnene.

-Den psykopatiske forelderen kontakter det voksne barnet meget hyppig, og reagerer med sinne, sympatifisking, anklager eller andre former for manipulerende hersketeknikker hvis det voksne barnet forsøker å kutte ned på mengden kontakt.

-Den psykopatiske forelderen tror at foreldrene og barnet fortsatt er en slags “treenighet” (alternativt duo hvis den ene forelderen er ute av bildet). Hvis det voksne barnet har skaffet seg en ny familie og fått egne barn, så er den nye familien sekundær i den psykopatiske forelderens øyne. Det er fortsatt den opprinnelige kjernefamilien som er den viktigste og den psykopatiske forelderen vil ha problemer med å akseptere at det voksne barnet nå prioriterer sin nye familie.

-En enslig psykopatisk mor behandler ofte hennes sønn som en ektemann eller hennes datter som en venninne. Den psykopatiske forelderen kan også plassere barnet i en rolle som forelder til forelderen, hvor den psykopatiske forelderen gjør seg hjelpetrengende og avhengig av barnet. Dette minner om omvendt infantilisering. Egentlig handler det bare om forskjellige valg av manipulasjonsform, for å beholde det voksne barnet i en tett symbiose. Uansett hvilken dynamikk som utvikles så får det voksne barnet en underlig opplevelse av at relasjonen ikke føles riktig, men uten å kunne sette fingeren på hva som er feil.  

-Den psykopatiske forelderen blir desperat hvis det voksne barnet tar selvstendige valg om bosted, utdanning, valg av partner eller er uenig med den psykopatiske forelderen. Den psykopatiske forelderen vil ofte ha et pompøst og bedrevitende skjær over seg i samspill med det voksne barnet. Hvis sønnen eller datteren foretar et valg stikk i strid med den psykopatiske forelderens ønske, så vil desperasjonen vise seg i form av trygling, latterliggjøring eller trusler. For eksempel kan den psykopatiske forelderen gjøre narr av sønnens eller datterens valg, gjerne foran andre. Hvis investeringen som det voksne barnet foretok selvstendig (og mot forelderens ønske) slår feil, så får det voksne barnet ingen hjelp eller støtte til å komme seg på fote, men blir derimot møtt med “hva var det jeg sa?”. I beste fall får barnet trøst i form av “så så, det går bra, neste gang må du høre på din mor/far”. Kort sagt søker den psykopatiske forelderen hele tiden å påvirke alle barnets livsvalg. Dette handler om kontroll.

-Den psykopatiske forelderen tar aldri det voksne barnets kunnskap på alvor. Sønnen eller datteren kan være meget velutdannet, sågar ekspert på sitt område og faglig etterspurt. Den psykopatiske forelderen vil likevel vite best og aldri respektere det voksne barnets ekspertise. Det voksne barnet holdes undertrykt i en “du skal ses men ikke høres” posisjon. Voksne barn av psykopatiske foreldre kan oppleve at i familieselskaper hvor andre slektninger eller venner er tilstede, så reagerer den psykopatiske forelderen med misnøye hvis det voksne barnet tar ordet, og det voksne barnet får opplevelsen av at det ikke har noe det skulle ha sagt.

Opprør mot en psykopatisk forelder slås hardt ned på, det er for eksempel vanlig at en psykopatisk forelder truer med å gjøre barnet arveløst hvis det ikke føyer seg tilstrekkelig. Underdanighet derimot, belønnes. Jeg vil forsøke å forklare hvordan. 

Jeg vil bruke en analogi som jeg muligens har brukt før, men den er perfekt for å beskrive hvordan infantiliseringen opprettes av psykopatiske foreldre.

I eventyret “Snedronningen” av H C Andersen så blir gutten Kai bortrøvet av den onde snedronningen. Hans venn Gerda beslutter seg for å finne Kai og bringe ham tilbake. Hun legger ut på en lang ferd mot vinterlandet, hvor snedronningen holder Kai fanget. På vei til vinterlandet møter Gerda snedronningens tre søstre – Vår, Sommer og Høst – som alle på forskjellige vis forsøker å forhindre at Gerda finner vinterlandet. Sommerdronningen inviterer Gerda til å overnatte i hennes meget idylliske hjem. Hjemmet ligger badet i konstant sollys og omgis av vakre farger, blomster og vennlige dyr. Gerda får ligge i en seng som er så stor, myk og behagelig at hun blir konstant søvnig av å ligge i den. Sommerdronningen baker hele tiden, lager syltetøy og allverdens godsaker som Gerda blir servert. Det er så trygt og godt å være hos sommerdronningen at Gerda etter en stund glemmer hennes egentlige misjon; å finne Kai. Sommerdronningen forteller henne løgner; at Gerda ikke var på vei noe sted og at hun har det best hos henne. Gerda blir værende hos sommerdronningen i flere uker og befinner seg i en behagelig døs, en slags transe som hun ikke klarer å våkne opp ifra. Sommerdronningen distraherer henne med pene blomster og vakre ord, før en hendelse gjør at Gerda vekkes opp av transen og husker hvor hun var på vei. Hun forlater endelig sommerdronningen og fortsetter sin ferd for å finne Kai, betydelig forsinket.

Dette er en nokså direkte beskrivelse av opplevelsen voksne barn får når de besøker deres psykopatiske foreldre. De blir så dullet med at de føler seg som 12-åringer, selv om de er 40. Det er en meget behagelig tilværelse, og den psykopatiske forelderen gir inntrykk av at barnet kan bli der for alltid. En del av det voksne barnet ønsker å bli værende i den beskyttende bomullen som den psykopatiske forelderen svøper rundt ham/henne, for det føles så godt. Bomullen beskytter mot hverdagens harde virkelighet og utfordringer. Men det er en illusjon, for den beskyttede tilværelsen får den voksne sønnen eller datteren til å glemme deres egentlige ambisjoner, hvor var de egentlig på vei? Hva var deres mål? Hva dette egentlig er, er ekvivalenten til idealiseringsfasen som objekter går gjennom med deres psykopatiske partner, og hvis barnet blir værende lenge nok så vil den psykopatiske forelderen etterhvert begynne å devaluere barnet. I tillegg har infantiliseringen en skummel agenda; den behagelige dullingen skal forhindre at det voksne barnet gjør opprør eller fortsetter på deres egen vei (som Gerda). Den psykopatiske infantiliseringen hemmer vekst og selvstendighet hos det voksne barnet. I meget dysfunksjonelle familier så har barnet ikke bare en forelder som infantiliserer, men to. Hvis barnet likevel trosser forelderen så oppleves et maskefall likt det den psykopatiske partneren viser når objektet forkastes, og den egentlige forelderen kommer fram; et ondsinnet vesen som spyr ut eder og galle fordi barnet ikke kjøpte den drømmeverdenen som forelderen tilbød. 

Den psykopatiske forelderen vil imidlertid sjelden forkaste barnet. Istedet blir relasjonen en evig ring hvor forelderen kort tid etter et maskefall later som om intet har skjedd og en ny idealisering starter. Det er motsatt også ofte vanskeligere for barnet å innføre NK med en psykopatisk forelder på samme måte som med en psykopatisk eks. Dette er fordi de familiære båndene er så sterke, og stigmaet ved å bryte med en forelder så stort. Likevel er en psykopatisk forelder ekstremt skadelig selv om det voksne barnet er velfungerende og ikke føler seg spesielt manipulert. Å ha tett kontakt med en psykopat, enten det er en forelder, partner eller venn, er som å få dryppet bittelitt arsenikk i maten hver eneste dag; du dør ikke av det men du vil være konstant forgiftet og i dårlig form. Det er derfor meget viktig å holde en psykopatisk forelder på avstand ved hjelp av gråstein-metoden, men er det ikke mulig å holde den psykopatiske forelderen på en avstand som barnet kan leve med, så er NK med forelderen nødvendig. 

Først vil jeg si tusen takk til dere som har donert midler til bloggen den siste uken. Pengene går direkte til promotering av bloggen via facebook.

Litt statistikk. Jeg henter bloggens statistikker to steder; promoteringsstatistikken kommer fra facebook, men leserstatistikken kommer fra blogg.no. Så langt har 107,317 nordmenn, dansker og islendinger stiftet bekjentskap med bloggen. Av disse har ca 9000 blitt “faste” lesere. Det forteller meg at emnet psykopati og narsissisme interesserer mellom fem og ti prosent av den allmenne befolkningen. Fortsatt finnes det dog et potensielt marked innenfor målgruppen på tre millioner voksne facebook brukere. Blant disse finnes mest sannsynlig en stor mengde objekter som ikke forstår hva de er eller har vært utsatt for. Midlene dere har donert i løpet av bare en uke vil finansiere spredning av bloggen til ytterligere 10,000 mennesker.  

I dag vil jeg fortelle om min venn og hans forhold til sine foreldre. Vi kan kalle min venn for Kjell. Kjell er som meg homofil. Kjell har også i likhet med meg vært gjennom en oppvåkning i godt voksen alder, dog er ikke hans psykopat en partner, men hans egen mor og muligens også far. Kjell har i dag fortsatt kontakt med sin mor og far men betydelig mer distansert enn tidligere. Han har innsett at han ikke har godt av tett kontakt med sine foreldre og at de aldri kommer til å forandre seg til å bli de kjærlige foreldrene som han ønsker seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utad er Kjells foreldre sjarmerende og imøtekommende. Jeg har selv møtt dem og de vinner deg lett over. Hva Kjell forteller om en oppvekst med dem står imidlertid ikke i samsvar med fasaden som utenforstående opplever. Kjell ble aldri fysisk mishandlet og han hadde alltid rikelig med mat, klær og leker. Kjell forstod derfor ikke at han ble misbrukt før han kom i prat med meg. Vel, det var ikke jeg som belærte ham, det var mer en felles prosess hvor jeg bidro men hvor Kjell selv samlet trådene.

Kjell trodde det var helt normalt at foreldrene latterliggjorde ham foran hans venner. Han var vant til det og pleide å møte det med et skuldertrekk. Han tolket det som “erting” selv om han egentlig ikke syntes det var ok. Kjell var stolt av sine foreldre fordi de tok det så fint at han er homofil, han tenkte derfor at deres irriterende trekk kunne han leve med, for det viktigste var at de godtok ham slik han er, men i samtalene med meg begynte Kjell å spørre seg selv om de egentlig tok det så fint som han overbeviste seg selv om.  

Da Kjell kom ut av skapet så fortsatte familielivet som før ganske umiddelbart. Hans mor hadde reagert med uttalelsen “det er ikke noe å snakke om” og Kjell var meget lettet over at hun tilsynelatende tok så lett på det og at ingen slo hånden av ham. Det som imidlertid senere fremstod som merkelig for Kjell, var at hver gang han opplevde noe tungt så ble han møtt med det samme “det er ikke noe å snakke om” uansett hva som plaget ham. Kjell ble hardt mobbet i ungdomstiden på grunn av sin legning. Men også dette var “ikke noe å snakke om”. Da han senere kom ut av skapet så hadde Kjell derfor mye på hjertet. Han hadde til tross for sin unge alder allerede hatt mange tunge år og trengte sårt støtte og forståelse fra sine nærmeste, men uten å få noe – for ingenting var noe å snakke om.

Kjell hadde skapt seg en alternativ historie om foreldrene som kunne gjøre ham stolt av dem og som skjulte den ubehagelige sannheten. Men hans  oppfattelse av sine foreldre som tolerante og “kule” stemte ikke med virkeligheten. Kjell forstod etterhvert at foreldrene ikke forsøkte å gjøre ting enklere for ham, men at de tvert imot var likeglade. Foreldrene var ikke interesserte i Kjells mange år med lidelse innen han kom ut av skapet, de spurte aldri hvordan han hadde hatt det og fortsatt hadde det. Derimot elsket de å smykke seg med det liberale stempelet utad, og fortalte villig vekk til andre om deres homofile sønn fordi de da håpet å fremstå som progressive. I tillegg sanket de sympati fra utenforstående for at de hadde en “avvikende” sønn. Kjell tok flere ganger opp med sine foreldre at det ikke var ok at de fortalte hvem som helst at han var homofil, for det var hans privatsak og ikke deres. Men han pratet for døve ører.

I samtale med meg tegnet det seg etterhvert et bilde av meget dysfunksjonelle foreldre som løp rundt og sanket narsissistisk forsyning på Kjells bekostning. Hans velferd var aldri i tankene deres, det var deres umiddelbare påfyll av NF som var viktig for dem. At de muligens ødela deres egen sønns gode rykte var fullstendig likegyldig for dem og muligens også intensjonen. 

Kjell oppdaget et mønster i hvordan foreldrenes misbruk utartet seg, og det handlet ikke bare om hans seksuelle legning. Hver gang Kjell hadde et problem av ymse slag så luftet han problemet for foreldrene, i håp om å få gode råd. Det var imidlertid aldri noen emosjonell støtte å hente, og Kjell følte seg merkelig tom selv etter lange samtaler med foreldrene. Han trodde lenge at det de ga ham var støtte av den sorten alle foreldre gir, for de hadde jo lyttet til ham og kanskje var han bare en krevende person som var meget vanskelig å hjelpe. Likevel følte han seg aldri støttet, ingenting av hva de sa eller gjorde opplevdes som lindrende og selv tunge problemer ble aldri fulgt opp med et “hvordan går det med ….”. I noen ekstreme tilfeller så responderte faktisk foreldrene på hans rop om hjelp med å angripe ham verbalt og emosjonelt. En gang han hadde det spesielt tungt av et knust hjerte etter et romantisk brudd og ønsket hjelp av mor og far, så ga de ham opplevelsen av at bruddet var hans egen skyld fordi han var en vanskelig person. Foreldrene endte ofte opp med å anklage ham for hans problemer, hvis de var lei av å snakke om dem. 

Kjell fortalte mange ting. For eksempel ble hans bursdager sjelden markert. Kjell protesterte ikke på dette, men syntes det var sårt at han ikke fikk noe særlig oppmerksomhet av foreldrene på bursdagene sine. Moren fortalte ham ofte at “bursdager er ikke viktige” og “det er bare selvhøytidelige mennesker som feirer seg selv”. Kjell ble vant men syntes det var underlig at moren gjerne tok imot store gaver og oppmerksomhet på sin egen bursdag.  

Kjell fattet etter mange år at foreldrene ikke var istand til å dekke hans emosjonelle behov og at dette hadde pågått helt siden hans fødsel. Han forstod også at det ikke var fordi han selv var spesielt trengende men fordi foreldrene verken hadde evne eller vilje til å bry seg om ham og at de muligens var forstyrret. Han begynte den lange og tunge prosessen med å omskrive sin indre historie om foreldrene. De var ikke så fantastiske som han trodde. Han forstod også at han måtte redusere samværstiden med dem og dessuten slutte å dele alt som skjedde i hans liv med dem (gråstein metoden) fordi det aldri kom noe godt ut av det og at de i visse tilfeller faktisk brukte hans utsagn og sårbarheter mot ham. 

Som en avsluttende kommentar til historien om Kjell så vil jeg påpeke at det er meget vanlig at psykopaten ikke vil forholde seg til andre menneskers problemer, ikke engang sine egne barn. Vi kan se hvordan Kjells mor overhodet ikke har empati for Kjell. Hun tenker bare på seg selv. “Det er ikke noe å snakke om” kan umiddelbart tolkes som at hun har stor takhøyde, men egentlig er det en unnskyldning for å slippe å engasjere seg i Kjells liv på hans premisser. Faktisk er det en genial, meget subtil og manipulerende form for ansvarsfraskrivelse. Kanskje leserne har hørt dette utsagnet eller andre varianter fra psykopatiske partnere eller foreldre? Jeg nevner også bursdagshistorien fordi det er så karakteristisk for psykopaten og narsissisten å hate å markere andre på positive måter. Å stille andre i sentrum, selv for bare en eneste dag, gir dem enormt ubehag. 

Jeg får av og til henvendelser fra lesere som ikke kjenner seg igjen i den “pidestall” formen for idealisering som ofte beskrives her på bloggen, i kommentarfeltet, i litteraturen eller på andre nettsteder om psykopati. En ting som skjer når idealiseringen avviker fra den beskrevne normen er at disse objektene blir usikre på om personen de har hatt med å gjøre er en psykopat. En annen ting som skjer er at objektene som ikke opplever seg idealisert av psykopaten, får selvbildet deres trampet ekstra langt ned av å føle at de ikke var verdt en full idealisering lik den de ser at andre fikk.

Sannheten er at ikke alle blir idealisert i samme omfang. Selv om vi alle er objekter og alle ble misbrukt, så ble noen misbrukt mer enn andre. Dette er et faktum vi må erkjenne uten å føle at noen objekter er mer verdige sympati. Alle som har vært i nærkontakt med psykopaten er verdige sympati.

En psykopatisk idealisering blir ofte beskrevet som intens kontakt, flere hundre tekstmeldinger i uken, en masse komplimenter, gaver, reiser og hurtige frierier eller samboerskap. Disse historiene blir vi fortalt av tidligere objekter, forfattere og terapeuter og det er derfor slik vi tror en psykopatisk idealisering skal utfolde seg. Det er en grunn til at denne versjonen blir ansett som den typiske, og grunnen er at mange objekter opplever nettopp dette. Den kan derfor med rette beskrives som en klassisk psykopatisk manøver. Men det påfører en ytterligere belastning på objekter som ikke opplevde idealisering på den beskrevne måten, men likevel ble hektet. Det kan oppstå en misunnelse i disse objektene på andre objekter som opplevde en full idealisering, i tillegg til skam for at de falt for psykopaten til tross for at de ble misbrukt nærmest fra dag èn. Disse objektene opplever at de ikke har noen unnskyldning for ikke å ha reagert tidlig i relasjonen, for tegnene var der hele tiden. De drømmer også om en glansperiode med psykopaten som de aldri fikk, som ble frarøvet dem. Tankene etter slike fraværende idealiseringer kretser ofte rundt forskjellige varianter av “etter alt jeg har lidd, så burde jeg ihvertfall fått ett godt år med NN, men jeg fikk ingenting”.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg vil at leserne skal se litt bort fra den “oppleste og vedtatte” formen for idealisering, og bruke deres vidsyn til å se at idealisering kommer i mange innpakninger. For eksempel er meget intens kontakt også en idealisering, selv om det ikke var gaver og komplimenter involvert. Hvis du får daglige henvendelser fra noen som ønsker å være sammen med deg, så blir du idealisert. Selv om psykopaten ikke brukte en krone på deg, men ønsket å være sammen med deg hele tiden, så ble du idealisert. Selv om psykopaten ikke holdt ett eneste av sine løfter, men ringte deg daglig, så ble du idealisert. En av mine psykopater var ikke pågående, men snakket varmt om meg til alle felles bekjente. Dette var også en form for idealisering (at han likevel var antisosial, viste seg på andre måter). Poenget her er at idealisering fra en psykopat kan anta mange former som ikke ligner på den klassiske, “en, to, gift!”, som vi ofte hører om. Noen av dere som er overbevist om at dere aldri ble idealisert, ble det kanskje likevel hvis dere tenker dere om. 

Det er mange grunner til at enkelte objekter opplevde en kortere enn normalt lengde på idealiseringen, eller ingen idealisering i det hele tatt. Nå skal vi se på noen av dem.

Du var et overgangsobjekt. Dette har jeg skrevet om i en egen tekst tidligere. Det er også et kapittel om overgangsobjektet i min bok. Kort repetert så var du aldri tiltenkt en lang relasjon i psykopatens øyne. Han/hun trengte bare en “quick fix” med et objekt som ble hurtig idealisert, devaluert og forkastet, innen han/hun fant et langtidsobjekt som han/hun satset alle kluter på. Overgangsobjekter har sjelden aktive relasjoner med psykopaten som varer lenger enn ett år. Psykopaten benytter overgangsobjekter mellom to langtidsofre, eller i tørkeperioder. Du ble et overgangsobjekt fordi du ikke egnet deg som langtidsobjekt;

Du egnet deg ikke som langtidsobjekt. Kanskje hadde du ikke den riktige økonomien, det riktige utseendet eller de riktige kontaktene, kanskje du var samme kjønn som psykopaten. Det kan også være at du viste deg for sterk, for klok og for spørrende. Kanskje viste du på et eller annet vis som psykopaten snappet opp at du hadde for mye integritet, personlige grenser og at du ikke kom til å finne deg i alt. Kanskje forkastet du psykopaten først. Alt dette er grunner til at psykopaten smakte på deg men spyttet deg ut og fant deg uegnet til å slå seg til ro med. Husk at når en psykopat finner et objekt uegnet så er dette et indirekte kompliment, selv om det oppleves som en sår og tung avvisning fra en person du har blitt glad i. For hvem ønsker å være et passende objekt for en psykopat?

Du var tiltenkt rollen som venn og ikke som partner. Psykopaten har ikke venner. Punktum. En psykopat vet ikke hva en venn er eller hvordan man behandler venner. Han/hun vet forsåvidt heller ikke hva en partner er. Derfor opplever mange at de befinner seg i en gråsone hvor de verken er fugl eller fisk, for relasjonen blir aldri definert. Dette kan rent faktisk være fordi psykopaten heller ikke selv vet hvor han/hun vil ha deg. Imidlertid hyperfokuserer psykopaten på en og en person, uansett hvilken rolle de er tiltenkt, slik at der han/hun tidligere hyperfokuserte på deg, så blir du glemt så snart det kommer et nytt objekt inn i hans/hennes liv. Psykopaten har ikke kapasitet til å vie deg den samme oppmerksomheten som du fikk tidligere, når han/hun fokuserer på det nye objektet. Hvis du var tiltenkt rollen som venn, og det nye objektet er tiltenkt rollen som livspartner, så vil du oppleve at det nye objektet blir plassert på en pidestall som du aldri ble, og at plutselig bruker psykopaten masse penger på det nye objektet, når du bare fikk en kaffekopp.

Alternative roller psykopaten muligens hadde i tankene for deg, var en fuck buddy (hvis dere hadde hyppig sex) eller at du skulle bli en del av det som kalles “det psykopatiske harem” eller psykopatens fanklubb; en samling av indre krets beundrere, som er der for å dyrke psykopaten og som han/hun av og til trekker goder av som sex, lån av penger, som flygende aper mot objekter som har klart å løsrive seg eller bare til selskap når han/hun er alene. Husk at alle som er i psykopatens liv blir manipulert og misbrukt, selv om de ikke opplever relasjonen som misbruk. 

Å bli idealisert som venn vil i psykopatisk forstand være en kort og fattig versjon av idealisering, men likevel sterk nok til at objektet blir langvarig og sterkt hektet. Psykopaten benytter seg av karisma og sjarme for å tilegne seg venner på en helt annen måte enn normale mennesker gjør. “Vennskapsobjektet” vil oppleve relasjonen som magisk. Føl derfor ingen skam hvis du mistenker at du egentlig bare var tiltenkt rollen som venn, men likevel ble dypt forelsket i psykopaten. 

Mange som ikke ble idealisert i særlig omfang, observerer at idealiseringen av den nye partneren pågår og pågår og pågår, den synes å være endeløs. Det er virkelig et slag i ansiktet for en som i sin tid knapt fikk et smil fra den samme psykopaten som nå kringkaster århundrets relasjon. Mange undrer når devalueringen av den nye partneren vil slå inn. Dette handler ikke om at vi gleder oss til psykopaten begynner å mishandle en ny person. Det har noe med selvverdet å gjøre; vi har det forferdelig hvis vi ser at psykopaten er i stand til å behandle andre mennesker bra, når vi selv ble behandlet så dårlig. Dette er en av mange grunner til at vi ikke skal følge med på psykopatens sosiale medier etter bruddet. Likevel er det lov å spørre; hvor lenge varer en full idealisering? 

Min opplevelse er at den dyrkende formen for idealisering sjelden varer lenger enn ett år, og aldri lenger enn to år. I de fleste tilfeller så orker ikke psykopaten å dyrke en partner over lang tid. Husk at det ikke ligger i en psykopats natur å dekke et annet menneskes behov. Det er derfor rent skuespill som foregår og dette har naturlig nok en utløpsdato. Når en idealisering blir kringkastet utover utløpsdatoen, så kan jeg garantere at devalueringen av objektet har begynt bak lukkede dører. 

Jeg håper denne teksten bidrar til å utvide din forståelse av hva en psykopatisk idealisering innebærer, og fungerer som en trøst for deg som ikke opplevde den i like stort omfang som andre. Husk at selv om ikke du fikk like lang tid sammen med psykopaten som det nye objektet får, så er en kort relasjon å foretrekke. Psykopaten får oss til å tro at han/hun er en premie og belønning og at et liv uten ham/henne er en straff. Men det er ikke slik, det er omvendt. Det er du som var premien.

Denne litt hjerteskjærende kommentaren fra en anonym mann datt inn i går under teksten om “Psykopaten mangler samvittighet, ikke empati”. Jeg vil gjengi den i sin helhet her.

“Det er trist å lese alle beskrivelsene av livssituasjonene. I en ufulkommen verden så er det beklagelig at det skjer, og desverre vil det komme til å skje igjen. Men ja jeg er den første til å være enig at det er viktig å være oppmerksom på denne mentale situasjonen. for å avdekke/avsløre for å beskytte seg selv og andre. Men det er veldig viktig å huske på at vi alle har et liv å leve. legges all energi inn på å være oppmerksom på det mentale, kan det hende at det glemmes å leve. Jeg er selv mann, og jeg vet at kvinner fortjener å bli behandlet med respekt, og skal overhode ikke under noen omstendigheter behandles nedverdigende, uansett om noen skulle mene det motsatte. Det er lovstridig og naturstridig. Jeg legger merke til at Psykopaten blir omtalt med hanskjønn, og Empaten blir omtalt med hunnskjønn. Finnes det situasjoner, omstendigheter og tilfeller hvor det motsatte kan være tilfelle?​”

Min første tanke var jo at denne mannen umulig kan ha lest mye av bloggen for selvfølgelig kan også kvinner være psykopater, bloggen har aldri påstått noe annet og jeg svarte ham med å korrigere hans påstand.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Anonym: så hyggelig med en mannstemme, velkommen til bloggen. Men det er ikke riktig at psykopaten omtales som “han” og empaten som “hun”. Hvis du leser mer i bloggen så vil du se at jeg konsekvent omtaler både psykopat og objekt som han/hun. Kommentarene er utenfor min kontroll og det kan hende du der vil se et og annet kjønnet innlegg men min opplevelse er at også de fleste kommentatorene er påpasselige med å omtale psykopaten som kjønnsnøytral. Det er selvfølgelig annerledes når jeg eller en kommentator forteller direkte fra en opplevelse, da blir psykopaten og objektet omtalt med det kjønnet de faktisk hadde i hendelsen.”

Men ved ettertanke så slo det meg at tonen i mannens kommentar var av en meget ydmyk karakter, og nærmest en appell om tillatelse til å kommentere og dessuten påpeke at begge kjønn kan være psykopater. Den bar også preg av at mannen følte han måtte unnskylde på vegne av mannskjønnet for at enkelte av dem er psykopater. Det behøver han selvfølgelig ikke å unnskylde for, det er ikke hans skyld at noen menn er forstyrrede. 

Jeg rådførte meg påny med bloggens statistikk, og tallene er klare; 19% av bloggens lesere er menn, men kun mellom en og to prosent av kommentarene er fra menn. Vegrer de mannlige leserne seg for å kommentere?

Hvis det er slik at mange av de mannlige leserne tror at dette er et kvinneforum, så vil jeg gjøre det klinkende klart at nei, det er det ikke. På denne bloggen har vi ingen agenda om å male menn som overgripere og kvinner som ofre. Her er det psykopat og objekt som gjelder. Bloggen er for alle. Her er alle som mistenker at han/hun har vært utsatt for en psykopat velkommen.

Alle som frekventerer bloggen vet at psykopater kan komme i alle kjønn og former, og alle mennesker kan være psykopatenes mål. Mannlige objekter kan derfor trygt ytre seg. Jeg vil minne på at jeg selv er mann og at min psykopat også var mann. Konstellasjonene er mange. I tillegg til kombinasjonen kvinne/mann og mann/mann, så kan du finne mann/kvinne, kvinne/kvinne, gammel/ung, forelder/barn, sjef/ansatt, kollega/kollega, tante/nevø, bestefar/barnebarn, venn/venn, rådyr/kanin etc. Listen er uendelig.

Grunnen til at psykopater ofte omtales som menn er såre enkel; når 98% av kommentatorene er kvinner eller homofile menn så vil nødvendigvis psykopatene det snakkes om oftest være menn. Det har ingenting å gjøre med at vi anser psykopater som synonymt med menn. Mange av kommentatorene skriver dessuten om kvinnelige psykopater i form av blant andre mødre, venninner eller sjefer.

Alle som kommenterer på bloggen har vært objekter i en eller annen form og er villige til å ta imot nye objekter med åpne armer uavhengig av kjønn, legning, religion, ideologisk overbevisning eller nasjonalitet. Kommentatorene her er fantastisk gode på å hjelpe dem som ikke er kommet like langt og som trenger hjelp, råd og støtte. Noen er for veteraner å regne og har kommentert i ett år eller lenger. Disse har masse gyllen erfaring som de villig deler med andre som trenger den.

Så du kjære mann som skrev denne kommentaren og alle andre som kvier dere for å kommentere i frykt for at dere ikke tilhører målgruppen; hvis du har vært nær en psykopat, så er du i målgruppen. Ikke vær redd for å delta. Din historie er viktig for oss! 

Vi beveger oss nedover på listen over offisielle kriterier for psykopati. Vi gjør det fordi vi er opptatt av å forstå en reell forstyrrelse, og for ikke å stemple mennesker som mest sannsynlig ikke hører hjemme under den antisosiale paraplyen. Vi gjør det for å motarbeide at ordet “psykopati” blir utvannet eller feilbrukt, og for å kunne identifisere mennesker som på grunn av denne forstyrrelsen skader, misbruker, utnytter og invalidiserer mennesker som kommer dem nær.

Vi er kommet til “grunne affekter”. Med grunne affekter så menes at psykopatens følelsesregister er tynt, både i bredde og i dybde. Mange av følelsene som er en naturlig del av normale mennesker hverdag har psykopaten aldri følt. De følelsene de faktisk er i stand til å merke, er flyktige og overfladiske, hvilket betyr at psykopaten opplever følelsene i meget kort tid sammenlignet med hva som er normalt, ofte kun i korte glimt. I tillegg er de for psykopaten knapt merkbare, sammenlignet med normal dybde i sterke følelser som ofte beskrives som at de sitter “i magen” eller “i hjertet”. Denne form for følelsesdybde kjenner ikke psykopaten til. 

Psykopatens følelser beskrives som primale og dette er fordi de ligner på følelsene til dyr eller små barn, begrenset til tilfredsstillelse, sjalusi, forakt, misunnelse og raseri. Legg merke til at verken lykke eller kjærlighet er inkludert, men heller ikke hat. Dette er følelser som krever en innsikt og dybde som psykopaten ikke besitter. Det finnes kritikk mot denne sammenligningen mellom psykopaten og dyr eller små barn. Noen kritikere hevder at “barn eller dyr er ikke ondskapsfulle”. Vel, personlig tror jeg at enkelte barn eller dyr faktisk er ondskapsfulle, men uansett så er det her snakk om følelser og ikke ondskap. Psykopatisk ondskap er sammensatt av flere kriterier, blant annet berettigelse og grandiositet. Forøvrig kan man se noe som ligner ondskap og ihvertfall sterkt egosentrisitet i barns og dyrs adferd hvis hundens matskål er truet av en annen hund, eller et annet barn tar barnets leke. Barn er meget hurtige med å slå andre barn, innen deres empati er utviklet og de er oppdratt til å forstå at å slå er galt. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

En annen kritikk lyder “men barn og dyr kan elske”. Vel, det ser unektelig ut som dyp kjærlighet når hunden overfaller eieren av gjensynsglede. Det ser også ut som kjærlighet når barnet stråler mot ansikter det gjenkjenner, som for eksempel mor eller far. Men mest sannsynlig er det vår egen kjærlighet til barnet eller dyret som vi projiserer, når vi er sikre på at vi “leser” kjærlighet i barnet eller dyret. I barnets tilfelle er det snakk om overlevelse; det er avhengig av omsorgspersoner for å overleve. Reaksjonen på kjente fjes er derfor mer en form for lettelse enn kjærlighet. Hundens glede handler mer om lojalitet enn om kjærlighet. Ekte kjærlighet krever en modning som barn og dyr ikke har. Og som vi nå har forstått – ei heller psykopaten. Det samme gjør lykke og hat.

“Psychopaths seem to suffer a kind of emotional poverty that limits the range and depth of their feelings. While at times they appear cold and unemotional, they are prone to dramatic, shallow, and short lived displays of feeling. Careful observers are left with the impression that they are play-acting and that little is going on below the surface.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Man kan avsløre en psykopats grunne affekter ved å få dem til å beskrive følelsens karakter. Han/hun vil ofte påstå at de opplever følelser som alle andre men vil ikke være i stand til å beskrive følelsene på en gjenkjennelig måte. Deres beskrivelser vil mangle de fine detaljene og subtile undertonene i følelser som normale mennesker vet er tilstede. I tillegg til å mangle evne til å beskrive dem så vil de ofte overdrive beskrivelsen. Dette er fordi de henter deres tolkning av følelser fra TV men også av å studere omgivelsene. Deres følelsesuttrykk blir en merkelig og teatralsk blanding av overspill, lik de som ses i film, og følelsesutbrudd de har observert i ekstreme situasjoner som i begravelser eller lykkerus, men som normale mennesker ikke går rundt og føler hele tiden. Dette klarer ikke psykopaten å differensiere. Psykopaten vil ikke forstå de forskjellige graderingene av følelser, såsom at “når en bekjent dør så blir man litt trist, og når mor eller far dør så blir man veldig trist”. Psykopaten vil derfor reagere på en fjern venns død like sterkt som når en forelder dør, og omvendt ta unaturlig lett på at en forelder dør når denne forelderen har vært en god mor eller far. Dette gir normale observatører en følelse av at noe ikke er som det skal være, fordi normale mennesker har en meget finutviklet graderingsans og merker når emosjoner blir uttrykt feil, både på seg selv og på andre. 

Psykopaten vil også forveksle følelser og for eksempel tro at kjærlighet er det samme som seksuell opphisselse, eller at frustrasjoner er det samme som å være lei seg. 

Denne manglende dybdeopplevelsen gjør ironisk nok at psykopaten fungerer kaldt og rolig i stressede situasjoner. Hare forteller i sin bok om et intervju han foretok med en psykopat som hadde ranet en bank med pistol. Psykopaten hadde pekt med pistolen på de bankansatte og noen av de ansatte hadde kastet opp av frykt. Psykopaten forklarte at “de må ha vært ganske ødelagt innvendig”, uten å synes å forstå at det er alvorlig frykt som gjør at magen tømmer seg refleksivt. Ved spørsmål om hvordan raneren selv hadde reagert av å få en pistol mot tinningen, så svarte han med logikk og rasjonalitet, som at “jeg hadde tenkt på hvordan jeg kunne unnslippe” men uten å beskrive følelser som indikerte stress eller frykt for å miste livet. 

Hare forteller videre om kvinnen Diane Downs som skjøt og drepte sine tre små barn. Hun skjøt deretter seg selv i armen for å dikte opp en historie om at familien var blitt angrepet av en fremmed mann, men ble ikke trodd av juryen. I fengsel klaget hun over at barna var heldige som døde fordi hun selv var blitt så hjelpeløs at hun ikke engang klarte å knytte sine egne skolisser som følge av den skadede armen. I tillegg til mangel på empati, anger og samvittighet så illustrerer historien en tydelig mangel på ikke bare reell dybde i følelser, men også en feiloppfatning av hva som er riktig å si til omgivelsene om ugjerningen.

Atter en historie fra Hares arkiv handler om psykopaten Norman Russell Sjonborg som med sine gode kognitive evner ble en advokat, men som på fritiden forsøkte å gjøre sine kone gal. Det endte i skilsmisse og etter skilsmissen ble det funnet papirer hvor Sjonborg hadde skrevet ned diverse utfall av skilsmissen som han diskuterte med seg selv; “ikke gjør noe”, “søk om full omsorgsrett for barna”, “kidnapp barna uten å gjøre noe”, “drep barna”, “drep barna og kona”. Sjonborg ble senere arrestert for mord (ikke på barna) og en tilsynsverge beskrev funnet av papirene som “en person som er så frakoblet fra dypere følelser at han vurderer drap på sine egne barn på samme måte som man vurderer forskjellige forsikringspoliser”.  

Selv om disse eksemplene er ekstreme, så husk at de respektive psykopatene i våre liv besitter den samme mangelen på affekter. 

Psykopaten vet at deres følelsesregister er annerledes enn hos normale mennesker, og dette kan forklare deres fascinasjon av våre følelser. De elsker å trykke på knapper som stimulerer følelsene våre. Deretter studerer de konsekvensene, enten de klarer å gjøre oss glade (lavpotent narsissistisk forsyning) eller ulykkelige og desperate (høypotent narsissistisk forsyning) så er en relasjon med en psykopat som å være en forsøkskanin i psykopatens laboratorium, hvor normale mennesker blir testet i forskjellige scenarier som utløser reaksjoner som psykopaten ikke er i stand til å oppleve selv. De studerer oss som en annen rase, fordi vi faktisk er en annen rase for dem. Det er tenkelig at vi selv hadde studert en utenomjordisk skapning i så lang utstrekning som mulig, hvis en av dem hadde landet på jorden. Psykopaten elsker at vi piper når han/hun trykker oss på magen, akkurat som en pipeleke. Han/hun vil gjøre det igjen og igjen, de går aldri lei. Grunne affekter kombinert med berettigelse og grandiositet gjør at psykopatens uttesting av vårt følelsesregister blir malign og ondskapsfull.

Jeg liker å avslutte innleggene i Hare-serien med en hjemmeoppgave. Jeg oppfordrer dere lesere som sliter med savn og kognitiv dissonans til å sette dere ned med penn og papir i et rolig øyeblikk. Skriv ned episoder fra din relasjon med psykopaten som illustrerer hans/hennes grunne affekter. Vær gjerne detaljert. De nedskrevne episodene hjelper deg til å feste kvernetanker på papir i tillegg til at du på et senere tidspunkt kan lese hva du har skrevet hvis tvil river i deg.

Jeg kan begynne.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun ikke syntes å savne meg når jeg var borte.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi han/hun aldri ble berørt av ting som normale mennesker blir berørt av.

Jeg vet at NN har grunne affekter fordi det aldri stakk i ham/henne da jeg på slutten av relasjonen tryglet om forståelse, en liten samtale og at han/hun skulle lindre min smerte. Jeg møtte kun en mur av is, det var ikke normalt, ikke menneskelig. Jeg vet at NN ikke hadde sluttet å elske meg eller like meg som følge av at relasjonen var over. Jeg vet det var fordi han/hun aldri elsket meg. 

Lykke til med øvelsen.