Det må ha vært i 1981. Den gang var jeg fem år. Jeg hadde en eldre fetter som den gang var åtte. Vi var samlet hos våre felles besteforeldre for å feire hans fødselsdag.

Vi var ikke mange søskenbarn, kun fire, som var nærmest for halvsøsken å regne (ikke biologisk, bare så det er sagt). Min fetter viste fra tidlig alder interesse for musikk og instrumenter. Han hadde talent. Interessen har holdt seg gjennom hele livet og som voksen spiller han i band.

Til fødselsdagen i 1981 fikk han sitt første trommesett. Det var riktignok lite i størrelse, laget for barn, men forutsatte likevel flere store gaver, da hver enkelt tromme var pakket inn for seg. Den største gaven var selvfølgelig stortrommen, med en liten pedal til foten. Et lite bekken var også inkludert.

Min fetter pakket begeistret opp hver tromme. Gleden var stor og ekte.

Men Daniel på fem følte en gryende misunnelse. De store gavene som ble fetteren til del, ble for mye å holde ut.

Den dag i dag husker jeg følelsen. Følelsen av at jeg ikke hadde rett til å være misunnelig. Jeg skammet meg. Men tårene presset på og overveldet meg. Midt i min fetters begeistring, så begynte jeg å gråte. Alles oppmerksomhet ble vendt fra ham, mot meg.

Jeg hadde svært gode besteforeldre, og bestemor visste råd. Hun hadde nemlig en liten gave på lur, til meg også. Jeg sluttet å gråte straks gaven ble lagt på bordet foran meg. Den var naturligvis mye mindre enn gaven min fetter fikk. Men det spilte ingen rolle, for alt jeg ville, var å få noe jeg også.

Gaven var et blått penal med hvit rand, fylt med blyanter, blyantspisser, linjal og viskelær. Å for en skatt det var! Jeg var fornøyd resten av selskapet, for jeg hadde også fått gave.

Den dag i dag er jeg usikker på om gaven egentlig var ment for meg, eller om bestemor lot som. For jeg begynte ikke på skolen før i 1983. Men før det så gikk vi på noe som ble kalt “førskolen”. Det må ha vært i 1982. Så kanskje var penalet ment for meg. Men sikker blir jeg aldri. Og jeg fikk aldri spurt. Bestemor ville i dag vært 108 år gammel, så akkurat det er for sent.

Jeg var ikke et barn som hadde for vane å ta stor plass, eller lage en scene hvis andre barn fikk oppmerksomhet. Men akkurat som andre femåringer, så var jeg en liten narsissist. Og den dagen i 1981 så stakk narsissisten sitt lille hode fram.

Alle barn er narsissister. Når beveger vi oss bort fra narsissismen? Det varierer fra barn til barn. For de fleste så skjer det en gang i løpet av sen barndom eller ungdomstiden. Vi lærer å tåle at andre får noe som vi selv ikke får. Vi lærer tålmodighet og impulskontroll. Vi lærer hensyn, og at det er kutyme å noen ganger stille andre foran oss selv. Vi lærer at vår tur kommer.

Vi lærer ikke nødvendigvis å glede oss over at andre får noe som vi ikke får selv. Kanskje blir vi fortalt at vi bør gjøre det, men følelsen er ikke der. Vi er likevel normale. Vi lærer å akseptere at det er slik, og vi lærer å feire andre når det er deres tur, selv om vi på innsiden ikke gleder oss for dem. Det er faktisk lov, og har ingenting med narsissisme å gjøre.

De som genuint gleder seg over andres framgang, er mennesker som er fornøyd med hva de selv har. De misunner ingen, for de føler seg rike, på penger, kjærlighet og/eller glede. Der og da. Men dette kan svinge i løpet av livet. Også disse kan miste, og det kan bli vanskelig å glede seg på andres vegne.

Hvis hver dag er en kamp for å få endene til å møtes, så er det naturlig nok vanskelig å være glad for at andre vinner en million kroner i Lotto, når man sårt trenger den hjelpen selv. Dette har heller ingenting med narsissisme å gjøre.

Den voksne narsissisten lærte seg aldri tålmodighet, impulskontroll eller hensyn. Noe stoppet opp, og de er fortsatt femåringen som reagerer når andre får noe som de ikke får selv. De kan finne på å gråte av selvmedlidenhet, slik fem år gamle Daniel gjorde. Men det er nok vanligere at de blir rasende over hva de oppfatter som urettferdighet, og får hevntanker.

Forestill deg en sjalu, misunnelig og hevngjerrig femåring, men i en voksen kropp, og med en voksen persons kognitive kapasitet og intellekt. Der har du den voksne narsissisten. Du har dessuten en tikkende bombe. En voksen narsissist er livsfarlig.

Mange langtidsobjekter la merke til hvordan narsissisten aldri forandret seg. Tyve og tredve år senere hadde de fortsatt de samme meningene, og de samme prinsippene. Det samme politiske, religiøse og ideologiske standpunktet. De bar fortsatt nag til onkel Arnold, som ga dem en skjennepreken i 1979, han var fortsatt “ond” i deres hoder, selv om de hver eneste jul siden fikk den beste julegaven av ham.

Ingenting hadde rikket dem eller påvirket dem. Som om de i løpet av tredve år aldri tok lærdom av alt de hadde opplevd. Tiden står stille for narsissisten.

Disse objektene henfaller til å tenke “hen har ikke forandret seg siden jeg traff dem i 1989”. Men det er nok verre enn som så. I 1989 var narsissisten femogtyve år gammel. Men narsissisten har ikke forandret seg siden de var små barn. De er blitt smartere og mer taleføre. Men emosjonelt er de fortsatt en fem år gammel selvsentrert narsissist, som ikke har lært å vente til det blir deres tur. De tror fortsatt at verden roterer rundt dem, at slektninger og venner er der kun for å oppfylle deres ønsker, at partnere er der for å tjene dem, at arbeidsgiver er der for å gi dem særfordeler og fri fra jobb når de ønsker det.

Og de blir rasende hvis deres fetter får en gave uten at de selv får noe. Et arveoppgjør med en narsissist et sant mareritt. Narsissisten skal ha tre ganger så mye som søsken og søskenbarn, før det i deres eget hode er “rettferdig” fordelt. De finner på alle slags påskudd for at det skal bli slik. “Men jeg var bestemors yndling”. “Jeg har gjort mer for far enn noen av dere andre”.

En narsissist er så umoden og barnslig, at hvis du blir sammen med en narsissist, så er det nesten for barnerov å regne!

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.