Det er en kjensgjerning at psykopaten kan dukke opp mange år etter bruddet, og oppføre seg som om ingenting har skjedd. Mange ofre opplever at psykopaten nullstiller relasjonen etter eget forgodtbefinnende og ofte etter at alvorlig mishandling har funnet sted. Dette blir normalt omtalt som “abuse amnesia” – eller å glemme at man nettopp har misbrukt en person. Slik “mishandlingsglemsel” blir forklart som en delvis bevisst manipulasjonsteknikk, hvor psykopaten later som om misbruk ikke har funnet sted for å tåkelegge offeret, og vinne nytt innpass i relasjonen. En mer dekkende beskrivelse har vært vanskelig for ofre og terapeuter å komme opp med, men det er høyt sannsynlig at dette begrepet ikke er dekkende nok. Å vite hva som eksakt foregår i en psykopats sinn er for normale mennesker nærmest umulig. Det blir også kun spekulasjoner å vite hva som gjøres bevisst og hva som gjøres ubevisst. En psykopat legger seg aldri under det psykologiske mikroskop frivillig, og det er trolig at psykopatens tendens til å nullstille relasjonen, bli borte i lange perioder og å repetere skadelige handlinger for en stor del handler om hans/hennes forhold til tid og således er et ubevisst mønster. Psykopatens tidsperspektiv avviker kraftig fra opplevelsen normale mennesker har av tid, og er ikke en manipulerende “omskriving” fra psykopatens side men synes snarere å være et resultat av psykopatens manglende evne til refleksjon.
Psykopatens oppfattelse av tid kalles sirkulær, i motsetning til normale menneskers tidsperspektiv, som kalles lineær.
Hva betyr egentlig det? Å ha en lineær oppfattelse av tid innebærer at man ser på hele livet som en tidslinje som starter på A og ender med Å. Man returnerer aldri til et tidligere punkt fordi man resten av tiden fjerner seg tiltakende fra punkt A og nærmer seg punkt B. Når man har nådd punkt B så fjerner man seg fra punkt B og ytterligere fra punkt A på vei mot punkt C. Bokstavene markerer viktige hendelser, personer og vendepunkter i et menneskes liv, som han/hun reflekterer over, tenker tilbake på og har et forhold til. Vår oppfattelse av tid preges av hvor lang tid vi opplever at det er gått siden vi befant oss ved punkt A, når vi nå befinner oss på punkt F. Vi beveger oss vekk fra punktene helt til den dagen vi dør. På veien mot døden passerer vi – og tilbakelegger – stadig nye punkter. Punktene former oss, fordi de på hver sin måte er skjelsettende. Det kan dreie seg om flytting, utdannelse, kjærlighet, død, relasjoner til mennesker, mennesker som har preget oss i begrensete perioder etc, Vårt møte med psykopaten vil således markere et særdeles sterkt punkt på vår tidslinje. For mange er dette punktet så sterkt at vi ser tilbake på våre liv som “tiden før og etter psykopaten”. Dette punktet på vår tidslinje er også ekstra skjelsettende på den måten at det former oss, forandrer oss og staker ut en ny retning mer enn de fleste andre punkter.
Å ha en lineær tidsoppfattelse betyr ikke at man aldri gjentar livsfaser. Det kan godt hende at man returnerer til tidligere faser i livet, for eksempel at man går tilbake til gamle jobber, flytter tilbake til hjemstedet etter noen år i utlendighet eller gjenopptar kontakten med gamle venner. Dette forstyrrer ikke tidslinjen, og er heller ingen regresjon. Å ha en lineær tidsoppfattelse er mer en indre erkjennelse av at “da var før, og nå er nå” – å klare å skille gamle spøkelser fra nye, og forstå at steder og mennesker blir preget av tidens tann. For eksempel hvis vi gjenopptar gamle kontakter, så vet vi at måten vi skiltes på kan ha betydning for muligheten for at relasjonen kan gjenopptas, og også hvordan vi kan gjenoppta det. Hvis vi ønsker å gjenopprette kontakt med en person vi såret for ti år siden, så gjør vi det således med blomster og en forståelse av at vi kanskje behøver denne personens tilgivelse innen gjenoppretting av gamle bånd er mulig. Vi vil også ha forståelse for at det har betydning om det er gått ett år eller tyve år siden vi møtte denne personen sist. Vårt forhold til tid er med andre ord avhengig av vår evne til refleksjon, men for normale mennesker foregår dette naturlig. Vi reflekterer derfor ikke over vårt forhold til tid, bare over punktene på våre tidslinjer.
Forstår du nå hva som menes med lineær tidsoppfattelse? I så fall kan vi bevege oss over til psykopatens avvikende versjon.
Å ha et sirkulært forhold til tid, betyr at man i motsetning til lineært – hvor man hele tiden fjerner seg fra punktene man passerer på tidslinjen – returnerer til punktene, som i en sirkel. En psykopat fjerner seg aldri fullstendig fra skjelsettende hendelser i livet, men vil før eller siden vende tilbake til dem. Dette skjer fordi han/hun aldri gjennomgikk de indre prosessene og refleksjonene som er nødvendige for å legge ting bak seg. Når man ikke har kapasitet eller evne til slike nødvendige refleksjoner, så blir man aldri ferdig med tingene. Psykopaten lagrer derfor punktene på sin tidslinje på en annen måte enn normale mennesker gjør – i form av kompartmentalisering. Å kompartmentalisere innebærer at man skiller opplevelser fra hverandre og stenger dem inne i “indre kammere” – dette gjelder også begivenheter og personer som normalt sameksisterer og samhandler i vår mentalitet, som ikke er naturlige å skille ad og som burde være en del av bevisstheten, Å gjemme bort viktige begivenheter på denne måten vil forstyrre vår virkelighetssans, hvilket også faktisk skjer med psykopaten. Når man kompartmentaliserer kommer kammerne aldri i kontakt med hverandre, og den som kompartmentaliserer må aktivt låse opp hvert enkelt kammer for å hente innholdet opp til bevisstheten.
Normale mennesker benytter seg av begrenset kompartmentalisering i flere situasjoner, for eksempel når de går på jobb samtidig som barnet er i barnehagen. Eller når de tar en kveld fri fra eksamenslesingen. Kompartmentalisering gjør det mulig i en kort periode å la være å bekymre seg for å overlate barnet til fremmede verger i barnehagen for å kunne konsentrere seg om jobben, eller å ta en pause fra eksamenslesingen for å få et tiltrengt avbrekk med vennene. Det som kjennetegner kompartmentalisering hos normale mennesker, er at virkeligheten innhenter oss etter en kort periode. Vi både må og ønsker igjen å fokusere på barnet, og plukke opp eksamenslesingen innen en rimelig tidsfrist. Å ha et konstant sirkulært tidsperspektiv ville for normale mennesker være tortur, da det ikke gir sjelefred.
Virkeligheten innhenter ikke psykopaten på samme måte. Psykopaten kompartmentaliserer hele tiden. Han/hun plukker ikke opp tråden innenfor en normal tidsfrist. “Tråden” blir kompartmentalisert på ubestemt tid. Det er dette som gjør at han/hun kan forlate en partner til fordel for en ny nærmest på dagen, uten å bry seg med å kontakte gamle partnere, familiemedlemmer eller venner for å “skvære opp” eller avslutte relasjonen på en verdig måte. Den som står igjen undrer hvordan psykopaten så lett kan snu ryggen til, eller ikke kjemper for å bevare relasjonen. Psykopatens evne til kompartmentalisering på et så omfattende nivå kan ta en stor del av “æren” for dette.
Det er også kompartmentalisering som spiller inn når psykopaten kontakter den gamle partneren eller vennen etter lang tid – opptil flere år – som om intet overgrep er skjedd og som om dere drakk kaffe sammen i all vennskapelighet senest i går.
Psykopaten har i disse tilfellene bestemt seg for å åpne det mentale kammeret hvor du – som gammelt offer – befinner deg. Og fordi han/hun har et sirkulært forhold til tid, og egentlig aldri fjerner seg fra hendelser (men istedet returnerer til dem) så har psykopaten en genuin opplevelse av at siste samhandling med deg skjedde nylig, selv om det altså kan ha gått meget lang tid. Psykopaten forstår ikke ditt lineære tidsperspektiv; at du har gått videre, utviklet deg, distansert deg fra psykopaten og antakelig befinner deg i en helt annen livssituasjon hvor det ikke lenger er plass til ham/henne.
Det sirkulære tidsperspektiv kan også illustreres på en måte som de fleste normale mennesker av og til opplever.
Får du innimellom følelsen av at lang tid har gått veldig fort, siden en hendelse skjedde? Du treffer kanskje en gammel bekjent, og når dere kommer i prat så oppdager begge at det er gått flere år siden et møte som dere opplever skjedde forrige måned? Eller du kan sitte alene og reflektere når plutselig en hendelse du ikke har tenkt på siden den skjedde, dukker opp i tankene dine. Du blir fascinert og nesten litt skremt når det går opp for deg at det er gått meget lang tid siden hendelsen, når du faktisk erindrer den som blodfersk. Kjenner du igjen dette?
Dette er kompartmentalisering i praksis, og det nærmeste normale mennesker kommer opplevelsen av hvordan psykopaten relaterer til sin tidslinje hele tiden. Når noe ikke har spesiell verdi for oss og vi er følelsesmessig frakoblet, så reflekterer vi lite eller ingenting over en hendelse eller en person. Vi kompartmentaliserer hendelsen, lagrer den i et mentalt kammer og henter den ikke frem igjen med mindre vi er nødt. Med andre ord vi “legger hendelsen bak oss”. Når vi sjelden eller aldri henter en slik hendelse fram fra erindringen så er den ikke gjennomarbeidet og vil derfor oppleves som helt fersk når vi henter den fram igjen, selv om det har gått meget lang tid. At den ikke er gjennomarbeidet skader oss ikke, så lenge hendelsen er av en mindre viktig karakter og aldri traumatiserte oss.
Dette er også hva psykopaten gjør. Forskjellen er at psykopaten ikke bare kompartmentaliserer betydningsløse hendelser, men også gjør dette med hva som for normale mennesker er viktige og begivenhetsrike punkter. Fordi intet har affeksjonsverdi for ham/henne (ei heller relasjonen med deg) så er det slik han/hun lagrer hele sin historie. Alt. Psykopaten lever ikke i en dynamikk hvor nåtid spiller sammen med fortid og fremtid. Kun her og nå er viktig for psykopaten. Den harde sannhet er at psykopaten ikke ofrer deg en tanke når han/hun har fått ny forsyning i form av en ny partner, og/eller befinner seg et sted geografisk løsrevet fra der du befinner deg. Når du plutselig en dag – lenge etter bruddet – dukker opp i psykopatens tanker, så opplever han/hun deres brudd som helt ferskt. Sågar kan psykopaten resonnere at et brudd aldri har skjedd, og at dere fortsatt har en aktiv relasjon.
Når psykopaten i tillegg ikke har samvittighet eller evne til refleksjon, så slår det ham/henne aldri at de bedro deg, at du kan bære nag og at det mest fornuftige vil være å la deg være i fred. Derfor kontakter psykopaten deg som om ingenting har skjedd.
Oppsummert; det sirkulære tidsperspektivet henger altså tett sammen med to faktorer.
1) Den manglende evnen til refleksjon og bearbeiding av relasjoner og hendelser. Når relasjoner og hendelser ikke bearbeides, så blir psykopaten heller aldri ordentlig ferdig med dem. Dette er i strid med den gjengse oppfatningen av at psykopaten slår strek over personer og hendelser som om de aldri har forekommet. Psykopaten slår egentlig ikke en slik strek, men at det virker slik henger sammen med det andre punktet;
2) Måten å lagre minner og erfaringer på (kompartmentalisering). Kompartmentalisering fortrenger, adskiller og distanserer. Dette gjør at hendelser og relasjoner momentant kan stues vekk, “konserveres” og oppfattes som ferske når psykopaten henter dem fram igjen.
Begge disse psykiske mekanismene bidrar til å forstyrre psykopatens persepsjon av tid, erindring og oppfattelse av andre.
Den manglende fleksibiliteten dømmer psykopaten til å gjenta sitt mønster, igjen og igjen. Psykopaten lærer aldri av sine erfaringer, for det foregår ingen indre analyse eller refleksjon. Psykopaten lærer riktignok å forfine og perfeksjonere sine manipulasjonsteknikker, likevel vil hans/hennes relasjoner alltid gjennomgå den samme syklusen – idealisering, devaluering, forkasting. Det sirkulære tidsperspektivet i kombinasjon med psykopatens grandiose selvbilde forsikrer at han/hun aldri lærer av sine feil, eller i det hele tatt erkjenner at han/hun har dem. Psykopaten står slik sett på stedet hvil og kommer aldri videre i livet, selv om han/hun tilsynelatende beveger seg meget hurtig, fra relasjon til relasjon, fra jobb til jobb, fra by til by. Ikke bare mennesker blir forkastet, men også karrierer og hjem. Er det ikke paradoksalt?
Psykopaten forandrer seg aldri, og kan ha problemer med å forstå at omgivelsene gjør det. Psykopaten stiller seg undrende til forandring og aldring hos andre, og er sjelden forberedt på sin egen alderdom. For mange psykopater innebærer det et sjokk og alvorlig livskrise og depresjon når han/hun selv eldes og mister sin ungdommelige energi og karisma. En psykopat vil sjelden entre alderdommen med verdighet. Psykopaten har aldri reflektert over at alderdommen kommer, det sirkulære tidsperspektivet forhindrer dette.
Med andre ord, ikke alt er kalkulert manipulasjon fra psykopatens side.
Er da psykopaten egentlig uskyldig og en slave av sine begrensninger når han/hun plutselig oversvever deg? Ikke helt. Selv om mye av psykopatens opptreden er styrt av hans/hennes personlighetsforstyrrelse, så foretar psykopaten likevel et bevisst valg når du dukker opp i hans/hennes bevissthet. Valget består i å kontakte deg eller la deg være i fred. Psykopaten mangler evne til å forstå hvilken emosjonell lidelse du har gjennomgått som følge av hans/hennes bedrag, for psykopaten kan ikke selv lide på tilsvarende vis. Likevel er han/hun fullt klar over at de skadet deg, fordi det var intensjonen. Psykopaten vet kognitivt hva som skjedde mellom dere og kan velge å respektere ditt ønske om NK (null kontakt) og dermed avstå fra re-kontakt. Når han/hun likevel velger å kontakte deg så er det derfor ikke som følge av savn, anger eller kjærlighet til deg, det er tvert imot et tegn på hans/hennes manglende respekt. Psykopaten elsker tankeleker og husker veldig godt hvilken makt og kontroll han/hun hadde over deg. Dette opplever psykopaten som meget spennende og oversvevingen skjer derfor i håp om å gjenopplive denne kontrollen, og rive plasteret av ditt sår. Det ligger et ønske om fortsatt kontroll bak dette, og psykopatisk sadisme. Det er derfor viktig at du aldri svarer på en slik henvendelse fra psykopaten, uansett hvor lang tid som er gått siden sist dere hadde kontakt.
Jeg husker en gang det var gått lang tid siden min siste kontakt med psykopaten. Jeg hadde klart å opprettholde NK i over ett år. Og motsatt hadde psykopaten utsatt meg for taushetskuren i like lang tid. Jeg hørte ingenting fra vedkommende i denne perioden. Ingen forsøk på direkte kontakt, ingen indirekte kontakt, ikke så mye som et vindpust som hvisket psykopatens navn.
Ved en tilfeldighet kom jeg i snakk med en felles bekjent. En person som stod nærmere psykopaten enn meg. Det var en samtale jeg helst ville vært foruten, men det var uunngåelig å utveksle noen ord. Jeg visste jo også dengang, at man bør unngå all kontakt med felles kjente.
Cirka to uker etter denne samtalen begynte det å dukke opp mystiske profiler på min facebook. Det gikk en stund før jeg skjønte at disse profilene var opprettet for å overvåke meg. Men da jeg begynte å blokkere dem, så dukket det snart opp nye mystiske profiler. De var alle like; tullenavn, tullebilder, ingen aktivitet eller venner, og de var nyopprettede.
Hva skjedde egentlig? Antakelig kom det psykopaten for øret at vår felles bekjente hadde truffet meg. Psykopaten ble minnet på min eksistens, og hentet meg frem fra det indre kammeret hvor vedkommende hadde lagret meg. Psykopaten husket makten vedkommende hadde over meg, og hvor underholdende det var at jeg danset etter psykopatens pipe. Denne påminnelsen om min eksistens ga psykopaten en fornyet interesse for meg (psykopater elsker nye og skinnende objekter, og etter en periode i glemselen var jeg kanskje blitt “ny” igjen). Uten å kontakte meg direkte så fant psykopaten en måte å hente informasjon om meg, via de falske profilene som ikke var blokkert.
Hva ønsket psykopaten å finne? Muligens hadde vedkommende et håp om at det var gått meg ille siden forkastelsen, og at det ville finnes indikasjoner om dette på min facebook. Det er nemlig slik psykopaten tenker; når han/hun ikke lenger ønsker eller kan leke med leken sin (deg), så skal den etterlates ødelagt, slik at ingen andre kan overta den. Du skal ikke nyte livet etter et brudd med psykopaten. Også selv om han/hun ikke lenger er interessert i deg. Du er likevel i psykopatens eie.
Slik kan runddansen mellom psykopaten og tidligere ofre pågå i årevis. Psykopatens sirkulære tidsperspektiv bidrar til denne dansen. Du kan – som tidligere partner eller venn – velge å ikke danse mer, ved å innføre NK. Du kan ikke hindre psykopaten i å danse, men han/hun må isåfall danse uten deg.
Men det bringer jo noen viktige sekundærspørsmål på bane. Hvis det er slik, at psykopaten hele tiden vender tilbake til tidligere punkter på tidslinjen, blir man da noen gang kvitt vedkommende? Blir man egentlig forkastet? Er forkasting bare en myte?
Kommer psykopaten alltid tilbake? Dette blir fokus for neste post.