I dag fortsetter vi vår serie hvor vi setter søkelys på de formelle kriteriene for psykopati – de som behandlere bruker til å stille en diagnose. Jeg gjør oppmerksom på at tolkningen av kriteriene er mine egne. Behandlere forholder seg til andre formuleringer, men egenskapene vi snakker om er de samme. Diagnosekriteriene for narsissisme er noe annerledes, men mye er felles. Muligens vil jeg fokusere på kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse etter at Hare-serien er ferdig.

Bloggen fokuserer på både de offisielle kriteriene for psykopati men også de uoffisielle kriteriene, de som ikke blir omtalt i en diagnosemanual men som primærobjektene til psykopaten kjenner på kroppen. Begge typer kriterier er viktige å kjenne til. Vi øker vårt kunnskapsnivå for ikke å feilbruke eller misbruke begrepet “psykopat”. Hvis vi feilbruker begrepet så vil de reelle psykopatene forsvinne under radaren, samtidig som uskyldige mennesker kan bli stemplet og svertet. Når vi har nådd et høyt kunnskapsnivå så følger også et ansvar for å korrigere og veilede feilbruk av begrepet når vi hører det. Det kan vi for eksempel gjøre i samtaler, kommentarfelt på internett eller sågar skrive egne artikler om emnet. Alle som har vært i klørne på en psykopat har en historie å fortelle og en rett til å fortelle den. Man trenger ikke være spesialutdannet for å skrive om emnet utfra et personlig perspektiv. 

Dagens kriterie har jeg lenge gledet meg til å skrive om. “Parasittisk livsstil” er nummer ni i rekken men burde kanskje vært blant de første og største kriteriene (men det synes jeg kanskje om alle kriteriene). Grunnen til at jeg mener dette er fordi dette kriteriet henger tett sammen med psykopatens behov for å feste seg på objektet (men uten å knytte seg til) og er derfor noe objektet vil kunne gjenkjenne meget tidlig i relasjonen. Det vil oppleves som et sterkt ønske fra psykopatens side om å tilbringe tid med objektet, ofte fra første dag. Det mistolkes som en emosjonell interesse for objektet, men egentlig er det psykopatens parasittiske egenskap som avslører seg. 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

En parasitt er en organisme som fester seg på en vert for å suge den tom for ressurser (tenk flått). Parasitten klenger seg fast, men resten av jobben må verten gjøre. Parasitten er derfor en snylter. Når verten er tom eller død, så river parasitten seg løs og finner en ny vert. Psykopaten parasitterer på objektet på tre måter.

1) Psykopaten suger objektets tid og energi. De vil konstant være sammen med objektet og klenger seg på. Det oppleves meget intenst. I realiteten er dette det nærmeste de kommer å faktisk sitte på objektets rygg – som en ekte parasitt – inntil objektet ikke har mer å gi. 

2) Psykopaten trenger – som vi vet – mange ting av objektet, blant annet dets positive og menneskelige egenskaper. Men dette kriteriet handler om en utnytting av objektets finansielle ressurser, såsom penger, mat, bolig, transport og muligheter for inntjening.

3) Etter bruddet så vil psykopaten fortsatt være meget tilstedeværende, mentalt og emosjonelt. Det kalles traumebånd eller psykopatisk bånd, og det intense nærværet til tross for at psykopaten fysisk er borte, kaller jeg “allnærvær”. Men det kan også kalles “parasittens avtrykk”. Etter at en parasitt har klynget seg til verten i lang tid, så vil den utvilsomt etterlate et avtrykk på når den har løsrevet seg. Det kan sammenlignes med avtrykket av en person som har ligget på en myk madrass, eller hvis man trykker fingeren inn i leire.  

Nummer ett og tre er på varierende vis allerede mye omtalt i bloggen. I denne teksten vil jeg fokusere på nummer to – den økonomiske parasittismen. 

Psykopaten er aldri sjenerøs. Hvis psykopaten gir en gave, så forventer han/hun en tidoblet avkastning i retur fra objektet. En gave fra en psykopat kan vise seg å bli en forbannelse, for psykopaten vil bruke den for alt den er verdt. Den vil bli bringes på bane ved enhver passende anledning og brukes mot objektet hvis psykopaten ser en gevinst i det, for eksempel som argument hvis objektet i psykopatens øyne viser seg utakknemlig eller lite føyelig. Grunnen til det er at en psykopat ikke gir en gave “fra hjertet” slik normale mennesker kan gjøre. En gave er – som alt annet en psykopat gjør – et kalkulert trekk for å manipulere og ekstrahere. I bunnen så er psykopaten gjerrig. Det finnes dog tilfeller som av objektet kan oppleves som unntak. Disse inkluderer;

– I en idealisering eller “love bombing” av et langtidsobjekt, så kan psykopaten bruke mange penger på å kurtisere objektet. Dyre gaver og reiser skal sammen med fagre komplimenter og løfter blende og binde objektet. Et manipulert objekt vil omtale psykopaten som meget sjenerøs, selv lenge etter at de dyre gavene har tørket ut og det tvert imot har blitt motsatt; at objektet betaler for det meste.

– Enkelte finansielt vellykkede psykopater vil ødsle penger på objektet under hele relasjonen. Disse psykopatene har selv penger, det er derfor ikke økonomiske ressurser de ønsker å suge ut av objektet. Det kan være snakk om andre ting som status, forbindelser, utsèende, sex eller empatiske egenskaper. 

– En psykopat vil alltid gi mindre enn han/hun har evne til. Det betyr at en fattig psykopat gir ingenting, mens en rik psykopat gir noe mer. De befinner seg på et spektrum, men vil alltid gi under evne. En psykopat kan betale like mye som objektet og derfor fremstå som “likestilt” eller i objektets øyne unngå å stå i suspekt lys, men tjener kanskje tre ganger så mye som objektet. 

Av mine tre psykopater så var den første også den rikeste. Jeg la aldri merke til hans gjerrighet. Jeg fikk hva jeg ba om, men jeg ba om svært lite. Han plukket likevel opp regningen oftere enn hva jeg gjorde fordi han var eldre og bedre stilt enn meg. Jeg husker ham ikke som gjerrig, men vet at hva relasjonen kostet ham var småpenger i forhold til hva han hadde råd til (han ga under evne).

Med nummer to og nummer tre så stilte det seg annerledes. Ingen av dem ga noe materielt og på ingen måte fikk jeg tilbake hva jeg ga dem. Jeg vil trekke fram nummer tre som står i en særstilling. Han var nylig ferdigutdannet og nettopp begynt i sin første fulltids jobb. Jeg er i dag overbevist om at en sterk grunn til at han knyttet seg til meg, var fordi han ønsket å redusere sine utgifter til daglige innkjøp, det vil i praksis si mat. Han benyttet seg av enhver mulighet til å spise hos meg, og hvis felles matvarer (som jeg betalte) ble plassert i hans kjøleskap fordi vi ofte gjorde innkjøp sammen, så kom han aldri på døren for å levere dem. Jeg ble heller aldri servert dem. De ble “glemt”. Fordi jeg anså det som bagateller så plaget det meg ikke og jeg så det ikke som det parasittiske trekket det er. 

Jeg husker at jeg syntes det var underlig at han kjørte en BMW. Den hadde han anskaffet seg allerede som student. Det slo meg dog ikke at han hadde penger, han investerte dem bare ikke i vår relasjon. Jeg fortsatte å unnskylde hans sparsommelighet med at han neppe hadde oppsparte midler på grunn av hans nylige studentstatus. Det står klart for meg i dag at han sparte sine penger til et langtidsobjekt han ennå ikke hadde møtt. Han visste bare at det ikke var meg. Jeg var et overgangsobjekt. Overgangsobjekter vil oftere oppleve en “billig” idealisering, fylt med store ord og fagre løfter men uten den økonomiske investeringen som blir mange langtidsobjekter til gode. 

Jeg ble aldri tilbudt penger for alle “spleise”middagene jeg laget. Det eneste han ga meg i løpet av hele vår relasjon var en kaffekopp. Og selv denne var fordi jeg allerede hadde spandert flere på ham i forveien. En gang gikk vi på en handelsmesse hvor vi “småhandlet”. Det dreide seg ikke om store beløp, men psykopaten hadde et betalingskort som ikke fungerte og det endte med at jeg betalte for alt. Hva fikk jeg tilbake? Kun de femti kronene som inngangen kostet. I hans øyne så var inngangsbilletten det eneste han hadde lånt av meg direkte. Alt annet var “fellesting” og derfor noe jeg kunne betale for.

Jeg fikk senere, av felles bekjente, høre psykopaten omtalt i negative vendinger for hans gjerrighet. Den ble altså lagt merke til av flere enn meg, og kanskje først og fremst av andre enn meg for i begynnelsen av relasjonen gjorde han ingenting suspekt i mine øyne, jeg var blendet og betalte med glede. “Han forsøkte visst å leve av to hundre kroner i uka” var et av utsagnene jeg hørte, myntet på beløpet han brukte på matvarer og uttalt med forakt og sarkasme.

En psykopat er fullt i stand til å bedra et menneske emosjonelt kun for å redusere sine ukentlige utgifter med et par hundre kroner. For normale mennesker er det ubegripelig men for en psykopat eller narsissist så er det en seier. Husk at de er meget forstyrret. En psykopat som du tror du har et dypt og varig forhold til, vil derfor ofte forlate deg hvis du begynner å skru igjen for pengekranen. Det trenger heller ikke å handle om at du faktisk forsørger psykopaten, men noe så banalt som at du ikke inviterer like ofte på middag og slutter å betale for drinker eller øl på byen. 

Psykopaten storminnleder en falsk relasjon med oss for å kunne bedra og utnytte oss. Han/hun vet at vi ikke vil gi penger til en fremmed, men vi vil gi til en vi tror vi har en spesiell relasjon med.  

Psykopater er berettigede. For dem er logikk at alle økonomiske ressurser som de besitter er deres alene, mens alt objektet eier tilhører dem begge (i mange tilfeller tilhører også dette psykopaten alene). Det er viktig å forstå berettigelse som et forstyrret trekk. Det er ikke slik at psykopaten vet forskjell på mitt og ditt, men ønsker å utnytte så mye han/hun kan innen det blir oppdaget. Det er slik normale mennesker tenker. En psykopat tror reelt på at han/hun har rett på ressurser som ikke tilhører ham/henne. De kan derfor oppleve seg urettferdig behandlet eller forulempet av at objektet bruker av sine egne ressurser på andre enn psykopaten, fordi psykopaten anser objektets ressurser som sine egne. En psykopat vil selv med forsørgeransvar bruke store ressurser på seg selv og å smykke sin egen fasade – også ressurser som ikke tilhører dem, for eksempel med statussymboler som luksusbiler, dyr kosmetikk eller merkeklær.

En psykopat vil tilstrebe å ha den økonomiske kontrollen og makten i et samboerskap, også selv om motparten tjener mer. En psykopat vil hurtig legge beslag på felleskontoer og nærmest gi partneren ukelønn som man gir et lite barn, og oftest fullstendig utilstrekkelig for hva et voksent menneske trenger. Slik kan psykopaten gjøre partneren stakkarslig, avhengig og føyelig, i tillegg til å ha mer penger tilgjengelig til seg selv.

Jeg håper denne teksten gir litt bedre innsikt i psykopatens økonomiske parasittisme, og hva som ligger bak slik forstyrret tankegang. Dere som sliter med kognitiv dissonans eller med å “våkne opp” kan med fordel gjøre en skriveøvelse nå. I tillegg til å bearbeide relasjonen så hjelper skriveøvelser oss med å huske tvilsomme hendelser vi hittil har “normalisert” eller nesten glemt. Jeg kan begynne med noen eksempler på hvordan en slik skriveøvelse kan gjøres.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN lot meg betale for alt, selv om vi på forhånd hadde klarlagt at dette var et spleiselag.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN alltid kom hvis jeg inviterte på middag, selv om han med hele seg viste at han ikke ønsket å være sammen med seg. Det var altså middagen i seg selv og ikke jeg som var viktigst for NN.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi jeg aldri opplevde reell takknemlighet for mine utlegg. Min sjenerøsitet var en kjærlighetserklæring, en måte å uttrykke hengivenhet. For NN var det kun en kilde til å ukritisk hente mer, inntil det var tomt eller jeg sa stopp, avhengig av hva som kom først.

Lykke til 🙂

I dag er nøyaktig 106 år siden linjeskipet Titanic sank etter å ha kollidert med et isfjell rett før midnatt dagen før. Hva har dette med psykopati å gjøre? Ingenting, bortsett fra at arroganse alltid fører til katastrofe. Arrogansen den gang i 1912 lå i en generell og kulturell tro på at menneskeskapt teknologi hadde overvunnet naturkreftene. I skipet Titanic spesifikt så hadde man designet et system som skulle garantere for at skipet holdt seg flytende under alle tenkelige scenarier. Skipet ble derfor beskrevet som “usenkbart” av media, selv om dette ordet aldri ble brukt direkte av skipsbyggerne. Det er derfor ekstra ironisk at skipet sank allerede på første tur over Atlanterhavet. Arroganse, overmot og selvsikkerhet er egenskaper som omstendighetene rundt Titanic har til felles med psykopaten. Psykopaten har også en overdreven tro på egne evner til å manipulere og overleve. Psykopaten tror at ingenting kan ramme ham/henne og at han/hun derfor kan herje fritt med sine objekter uten å bli avslørt og uten at det vil få konsekvenser. Grandiositeten og selvsikkerheten gjør at psykopaten tilsynelatende – og legg merke til tilsynelatende – danser seg gjennom livet uten motstand, at han/hun er “usenkbar”. Men akkurat som Titanic så seiler psykopaten mot isfjellet. Og faktisk så gjør han/hun det ikke bare som enden på visa, men hver dag. Hver morgen står psykopaten opp, lagrene for narsissistisk forsyning (NF) er tomme og det første psykopaten tenker er “nå trenger jeg påfyll, hvordan kan jeg få det?”. Hvis han/hun lever sammen med sitt primærobjekt så er den første impulsen kanskje å fyre opp under en krangel med sitt objekt, slik at psykopaten kan puste igjen. Krangel gir en liten startdose i form av objektets gråt og fortvilelse. “Bra” tenker psykopaten, “det er en start”. Hvis psykopaten bor alene så må han/hun kanskje vente til han/hun møter på arbeid for å få sitt sårt tiltrengte skudd av NF, og da kanskje i form av å ta æren for godt utførte arbeidsoppgaver som andre har gjort, eller kanskje en smisk for å få ros av sjefen. Eller kanskje han/hun kan sabotere morgenen for en kollega uten å bli korrigert? Mulighetene er mange. Det er dog ikke en gave å ha det slik. Det er en forbannelse, for psykopaten har ikke et eneste gram av frihet, de er fullstendig styrt av deres forstyrrelse. Psykopaten seiler hver dag mot sitt isfjell.    

Det er dog ikke dette jeg har tenkt å skrive om i dag. I siste “spørsmål og svar” video på youtube så nevnte jeg psykopatens “push pull” taktikk, hvor de samtidig trekker objektet til seg og støter det fra seg. Jeg ønsker å snakke mer om dette i dag. 

Hva skjer når psykopaten opptrer slik? Som jeg omtalte i videoen på youtube, så er det innenfor normalen å vingle i en kjærlighetsrelasjon. Normale mennesker kan være ubestemmelige og være usikre på om de ønsker å satse på et partnerskap eller ikke. De kan derfor skilles og bli sammen igjen flere ganger, eller de kan ha kontinuerlige men turbulente relasjoner. Men det er slettes ikke vanskelig å skille denne normale vinglingen fra den form for helomvendinger som psykopaten bedriver. Man må bare vite hva man skal se etter. Alle tidligere primærobjekter kan i retrospekt tydelig se at psykopatens vingling skiller seg markant fra normal vingling.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg husker selv hvordan min psykopat insisterte på å gjøre aktiviteter sammen med meg, nærmest daglig. Han trengte ikke å trygle for jeg ønsket å være sammen med ham. Men forvirringen min var stor da han med blikk, tonefall, ordvalg og handling viste at han egentlig ikke ønsket å være sammen med meg. Hvorfor insisterte han da på å være sammen med meg? Det var ikke samsvar mellom handling og ord. Han kunne planlegge noe som lignet en romantisk kveld sammen med meg (husk at vi var to menn) for så å stikke på byen alene etter kun en time sammen med meg. Mang en gang tenkte jeg “ok, jeg hører nok ikke fra ham igjen så avvisende som han er”. Men neste dag tok han som regel kontakt igjen, oppførte seg som om alt var normalt mellom oss og lurte på hva vi skulle finne på i dag. Det pussige var at han nærmest tok som en selvfølge at jeg ønsket å være sammen med ham, uansett hvordan han hadde oppført seg dagen før. Jeg lurte ofte på om han i det hele tatt oppfattet seg selv slik jeg oppfattet ham. Jeg forstod at selvinnsikten hans ikke var på plass, men jeg klarte ikke å se dette i sammenheng med en forstyrrelse. Han fungerte jo tilsynelatende normalt på alle andre vis, og jeg trodde at forstyrrede mennesker var uføre eller innlagt til behandling. Et par ganger trakk jeg meg selv unna. Jeg hadde ikke godt av fiendtligheten hans, hvem har vel godt av å være sammen med en person som synes å hate deg? Men jeg klarte aldri å holde meg unna lenge innen han hentet meg tilbake. Han var karismatisk og jeg var i en slags transe. Jeg ville så gjerne at det skulle fungere, men jeg følte sterkt ubehag.

Mitt ubehag var en reaksjon på hans forstyrrelse. Jeg merket med andre ord forstyrrelsen på kroppen. Min kropp reagerte på det forstyrrede og farlige, og hjernen jobbet på høytrykk for å finne logiske forklaringer på det unormale. I dag vet jeg at mitt forsvarsverk fungerte som det skal. Jeg ble kvalm, fikk hodepine og lå søvnløs. Kroppen gjorde alt riktig, den sa “hold deg unna”. Det var bare jeg som ikke klarte å lytte til signalene som min egen kropp ga meg. 

Push pull eller “av/på” er en bevisst og manipulerende taktikk, men også en ubevisst tvangshandling. Den ubevisste delen handler om at psykopaten hater seg selv for avhengigheten han/hun har til objektene. Dette hatet projiseres over på objektet. Det var hatet jeg merket under daglig samvær og som gjorde meg så forvirret. Han måtte være sammen med meg fordi jeg ga ham så god NF. Men egentlig mislikte han sterkt at han var nødt til dette. Derfor var han alltid hyggeligere på tekst/chat enn han var under personlig samvær. På tekst klarte han å slappe av for vi var ikke i samme rom. Da skrudde han på sjarmen og lokket meg til samvær, gang på gang. Men samværet i seg selv ble alltid en gedigen nedtur fordi jeg følte at han ikke ønsket å være i nærheten av meg. Det var en grunn til det; han ønsket ikke å være sammen med meg, men han var nødt til det. Av og til ble jeg direkte engstelig av fiendtligheten hans, og i dag vet jeg at det var god grunn til det. Forakten som psykopaten føler overfor sitt objekt fordi han/hun er avhengig av NF, er meget farlig og kan i et impulsivt øyeblikk føre til grov vold. Denne forakten vil ikke være like tydelig hos alle psykopater, for eksempel vil skjulte psykopater klare å skjule den bedre. Men den vil alltid være der. 

Den bevisste og manipulerende delen handler om at psykopaten ønsker å holde objektet i en forvirringstilstand. Relasjonen blir derfor aldri definert. I tillegg vil psykopatens opptreden inkludere forsvinningsnumre, taushetskurer og tåkelegging for å gjøre objektet usikkert på om relasjonen er stabil. Hvis psykopaten kan få objektet til å tro at relasjonen henger i en tynn tråd, så vil objektet (som nå er traumebundet) bli meget føyelig og selvutslettende. Slik får psykopaten verdifull NF en masse.

Når psykopaten både bevisst og ubevisst er av/på på denne måten så kan det ganske enkelt ikke forveksles med normal vingling. Dette er et meget karakteristisk psykopatisk trekk som ikke vil beskrives i Hares sjekkliste, men som alle primærobjekter har observert. En leser som en gang skrev sin historie til meg på mail, fortalte at hennes eks psykopat leverte skilsmissepapirer samme dag som han ønsket å diskutere med henne om ikke de skulle kjøpe et større hus. Handlingene er så motsigende at forstyrrelsen egentlig blir avslørt av dette trekket alene.

Hva kvinnen fortalte er mest sannsynlig ikke en manipulasjon. Psykopaten er så blottet for innsikt at han/hun neppe vil se det avslørende i en slik handling. De forstår ikke hvordan normale mennesker tenker. En psykopat kan lyde meget rasjonell og fornuftig, men dette er ren retorikk. På innsiden av en psykopat eksisterer ingen sosial logikk, bare kaos. Hvis denne kvinnen hadde konfrontert sin eks med det motstridende i å be om skilsmisse samme dag som han ønsket å kjøpe et større hus med henne, så ville han mest sannsynlig ha tåkelagt hennes opplevelse med ordsalat eller narsissistisk raseri, for han ville ikke være kapabel (les: ha empati) til å forstå hvorfor hans opptreden var absurd.

Psykopaten vet ikke hva han/hun vil. Deres ambisjoner strekker seg fem minutter inn i fremtiden på det meste. Alt de tenker på, er å få NF her og nå. Kvinnens eks ønsket det ene øyeblikket NF i form av kvinnens reaksjon da hun fikk servert skilsmissepapirer. En time senere trengte han påfyll, siste NF var oppbrukt og det han da fant på var fremtidsbløff (å kjøpe et større hus). Psykopaten lever alltid i nuet, aldri i fortid eller fremtid. De har ingen livsplaner. Derfor kan de lett flytte, skifte jobb og partner. Da de fortalte deg at de ønsket å tilbringe livet med deg, så var det for å få NF her og nå. Så snart de fant en bedre kilde til NF så gikk de videre og glemte deg. Men husk at de også glemmer seg selv. De drømmer ikke om noe som krever langtidsinnsats, for eksempel å bli en berømt musiker eller sjef på jobben. Det finnes psykopater som faktisk er berømte musikere og sjefer på jobben, men det handler ikke om målrettet innsats, det handler om at omstendigheter og tilfeldigheter fikk dem ditt, i tillegg til grov utnyttelse av andre som kunne hjelpe dem på veien. Det er tvilsomt at de selv arbeidet så hardt som slike ambisjoner krever.

Jeg håper dette gir leseren en litt bedre forståelse av psykopatens av/på, hvorfor de opptrer slik, hva som ligger bak og at det faktisk er et psykopatisk kjennetegn som er like viktig som andre offisielle og uoffisielle kjennetegn. 

Du trodde kanskje at livet var “en dans på roser” eller “a box of chocolates”? Vel, en dans på roser har nok de fleste av oss fastslått at det ikke er. Det er heller ikke en eske med sjokolade – selv om Forest Gump har rett når han sier “you never know what you`re gonna get”. Hva livet er, er et spennende men uforutsigbart sjansespill. 

Etter en relasjon med en psykopat så har vi lett for å isolere oss. I begynnelsen så er det viktig å trekke oss tilbake fra et sosialt og høytempo liv for å sørge, fordøye, forstå og lære om hva vi har gått gjennom. Isolasjonen blir et beskyttende pledd som vi pakker oss inn i. For mange kan imidlertid isolasjonen bli mer eller mindre permanent og vi beveger oss sjelden eller aldri ut av pleddet igjen. Post traumatisk stress river i oss og vi blir redde for hva som befinner seg der ute. Alt trigger oss, spesielt konflikter og sterke mennesker.

Mange av oss våger å forlate pleddet, men vi våger ikke å ta noen sjanser. Vi orker ikke tanken på å begynne i en ny jobb eller å flytte, selv om vi vet at det kanskje ville være det beste for oss. Aller mest så orker vi ikke tanken på å søke etter en ny partner, selv om vi egentlig har meget lyst til det. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen av oss synes livet fortsetter å gå oss imot. Det er som om motgangen aldri vil stoppe. Som om psykopaten bare var begynnelsen på en endeløs rekke hendelser som synes å ha til hensikt å ødelegge oss. Nye (og gamle) relasjoner kollapser, økonomien blir anstrengt og kommer liksom aldri på fote, jobben er blitt vanskelig eller kanskje vi ikke lenger har en jobb. Vi løper tilbake til pleddet. Verden er blitt skummel, ond og utrygg. 

Vel. Verden har egentlig ikke blitt mindre trygg. Den har muligens blitt mer skummel, men det er en følelse som kommer innenfra. Den har faktisk alltid vært like utrygg som den er i dag. Forskjellen er at før psykopaten så hadde vi en optimisme og et mot som vi har mistet. Vi hadde også en naivitet som på et vis hjalp oss, fordi vi beveget oss blant mennesker uten å forstå hvor farlige noen av dem er. Nå er vi blitt klokere, men for mange så er innsikten blitt til lenker som holder oss fast. 

Hva jeg vil fortelle dere i dag, er at selv om verden er blitt skummel, så gå ut i den. Ja, du risikerer avvisning og skremmende opplevelser, men rist dem av deg og gå videre. Livet stopper hvis du isolerer deg.

De av oss som er eldre enn 40 år vet godt hva et flipperspill er. De store kassene hvor man ved hjelp av to små “armer” kunne skyte en kule rundt på en stor flate. Kulen risikerte å treffe både punkter som ga poeng og punkter som trakk poeng. Det beste var å skyte den lengst mulig, for der befant treffpunktene som ga flest poeng seg. 

Slik er det når vi beveger oss ut i livet. Vi risikerer å støte på situasjoner som trekker poeng. Kanskje kolliderer vi på den første kjøreturen vi begir oss ut på etter et halvt år. Kanskje viser hundevalpen vi skaffet oss seg å være alvorlig syk, slik at den må avlives. Kanskje blir feriereisen vi gledet oss til ødelagt av dårlig vær, sykdom, at du blir svindlet eller at du ikke våget å forlate hotellrommet. Kanskje blir du avvist av den første daten du tok sjansen på etter psykopaten.

Ikke løp tilbake til pleddet! For slik er livet. Jo mer vi beveger oss, dess større kontaktflate berører vi. Det sier seg selv at risikoen for å brenne seg da øker. Men det er også her mulighetene befinner seg. Du er nødt til å vise deg frem; “her er jeg!”. Ellers vil ingen muligheter by seg. Vis hva du kan. Våg å søke på stillinger. Våg å snakke med mennesker. Kanskje er mannen eller kvinnen du snakker med på festen noen som kan gi deg en mulighet i arbeidslivet eller kjærlighetslivet. Våg også å være en annens mulighet. Kanskje har du noe som en annen trenger. Ikke vær redd for å strekke ut en hånd. 

Våg å reise. Våg å besøke venner som bor langt unna. Hvis du synes det er for påtrengende å bo hos dem, så unn deg å bo på hotell og vær sammen med dine venner på dagtid. Ikke ta flyet. Kjør heller bil og se landet. Kanskje oppdager du en perle av et sted hvor du vil passe mye bedre inn enn der hvor du bor nå. 

Har du en ìde? Har du muligheten til å gjennomføre den? Gjør det!

Dette er hva livet handler om. Bevegelse. Kontaktpunkter. De fleste av dem tilfeldige. Skyt deg selv ut, som kulen i flipperspillet. 

Kulen i flipperspillet får ingen poeng hvis den aldri forlater utskytningsbasen. Har den det bra der tror du? Jeg tror den kjeder seg, den ligger der urørlig til flipperspillet blir gammelt, kastet ut av arkaden og destruert. Da er det for sent. Kulen vil aldri mer bli skutt ut og leke seg på flaten med alle kontaktpunktene hvor den av og til blir trukket for poeng, men også har muligheten til å oppnå store poengsummer. 

Ikke la kulen være deg. Ikke la livet svinne hen i isolasjon, uten å leve det. Vær glad for både motgang og medgang, for det betyr at du beveger deg. 

Tidligere denne måneden skrev jeg om hvordan vi blir avhengige av psykopaten. Dette er ikke ny viten for de fleste av oss, men i en avrusingsfase så kan det være godt å minnes på at man må være sterk. Tenk på din relasjon med psykopaten som en last du må bli kvitt. Selv om din kjærlighet til vedkommende var ekte, så var hans/hennes idealisering av deg ikke det. Dette er ikke en relasjon du har godt av å minnes med nostalgi. Det anbefales ikke å bære den med deg videre inn i livet som noe dyrebart du en gang hadde, men mistet. En relasjon med en psykopat er ikke tapt kjærlighet. Det er derfor viktig å bruke ord som “avhengighet” om relasjonen, “avrusing” om rehabiliteringen og “abstinenser” om kvalene du gjennomgår under rehabiliteringen og NK (null kontakt), ikke minst fordi en relasjon med en psykopat har mye til felles med alle usunne avhengigheter som kanskje gir en god rus men som på sikt kan drepe deg. En relasjon med en psykopat vil først og fremst drepe din sjel men vil i visse tilfeller også drepe deg fysisk, enten i form av mord, selvmord eller alvorlig sykdom som får slå rot fordi du sammen med psykopaten ikke har det bra og vanskjøtter din helse. Å være avhengig av psykopaten er like helsefarlig som alkoholisme, røyking eller misbruk av sterke rusmidler. 

En tidligere alkoholiker vil se tilbake på sin alkoholisme som en vanskelig og flau tid, men vil føle seg løftet og styrket av å ha bestått en avrusing. Slik ønsker jeg at du også skal tenke om din tid med psykopaten; som et feilgrep, et avvik og noe du aldri vil gjenta. Psykopaten var en demon som forsøkte å korrumpere deg, fjerne dine gode egenskaper og din ærlighet, og etterlate deg som et dårlig menneske og en skygge av det lyset som du var. Likeledes vil jeg at du skal betrakte vellykket NK som å ha bestått en avrusing. La NK styrke deg og gjøre deg stolt av å plassere psykopat “flasken” på hyllen for godt.

Mange innringere i Hjelpetelefonen spør når er de klare for å treffe en ny partner? Hvis vi kan fortsette litt til med å sammenligne vår relasjon med psykopaten med alkoholisme, så vil jeg svare at du er klar til å treffe en ny partner når du oppfatter brus som like attraktivt som whisky. Når den tidligere alkoholikeren klarer å drikke brus på en fest uten å føle seg flat, så er han/hun i sannhet tørrlagt. Slik er det når man først har ruset seg på den meget hypnotiske og karismatiske psykopaten, så vil normale mennesker fortone seg som grå. Det blir vanskelig å fatte den samme interessen for normale mennesker kort tid etter et brudd med en psykopat, derfor må det gå en stund innen man overhodet tenker tanken om å finne en ny partner. Man har en omfattende jobb å gjøre med sin avhengighet og dette tar tid. Hvis en tidligere whiskydranker kaster seg for tidlig inn i partylivet så har han/hun ikke fått den nødvendige avstanden til – og avskyen for – alkohol. Sjansen er stor for at han/hun finner en erstatning som ligner på whisky og i stedet blir avhengig av vodka. “Men det er jo ikke whisky, så da er jeg jo kvitt min avhengighet!”. Nei, det fungerer ikke slik. Alkohol er alkohol. Det er derfor så viktig at vi lærer at en psykopat kan komme i mange innpakninger, ikke bare akkurat slik som vår psykopat var. Et objekt på avrusing som ikke har tatt seg den nødvendige tiden til å avruses, vil meget sannsynlig falle for en annen psykopat eller narsissist.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg forstår dette behovet for “å finne en ny”. Vi tror at det vil lindre og distrahere oss fra den uutholdelige smerten hvis vi finner en annen flamme. Det er med andre ord et forsøk på å omgå den ubehagelige abstinensen. Jeg kan fortelle dere at jeg traff mine tre psykopater i 2002, 2012 og 2013. Legg merke til de to siste årstallene. Jeg var selvfølgelig ikke ferdig med psykopat nummer to da jeg traff nummer tre allerede året etter. Jeg avløste derfor nummer to med nummer tre. Lenge var jeg takknemlig overfor nummer tre fordi han fjernet nummer to fra min oppmerksomhet. Det viste seg imidlertid at nummer tre var enda verre enn nummer to. Jeg hadde ikke forstått betydningen av avrusing fra en psykopat. Derfor fant jeg bare mer av det samme. Rent kronologisk så var det han som fant meg, men hvis jeg hadde vært min avhengighet bevisst så hadde jeg stått imot hans tilnærmelser.

En avrusing kan ikke skje gradvis. Hvis du er en alkoholiker, så kan du ikke drikke mindre alkohol og tro at du kan styre en nedtrapping, for det kan du ikke. Det som skjer er at du mister kontrollen fordi du tvert imot trenger mer alkohol for å oppnå den samme ruseffekten. I stedet vil du lyve for deg selv og dine omgivelser; “joda, dette går bra, jeg har full kontroll” mens du stadig tar deg turer bak skapet på kjøkkenet for å “fylle på” i skjul. Den eneste veien å gå er det som på engelsk kalles “cold turkey”; en brå og definitiv slutt på tilgangen til kilden for rusen. Det er derfor abstinensene blir så sterke. Hormoner, adrenalin og stoffer i kroppen din har vendt seg til rusen og får sjokk når tilførselen stopper. Det samme skjer når vi innfører NK. Alle som har forsøkt, vet at det ikke nytter med “bare litt” kontakt med psykopaten. Faktisk gjør litt kontakt oss mer desperate enn NK – mange av oss husker med skrekk fortvilelsen vi opplevde da psykopaten begynte forkastingen og skrudde ned for oppmerksomheten de ga oss. Derfor er et brått og definitivt brudd nødvendig. Vær veldig oppmerksom på at hvis du er den som går, så kan psykopatens manglende respons på din exit oppleves som en avvisning. Dette får mange av oss til å bryte NK, fordi vi ikke klarer å stå i følelsen av avvisning – vi er nødt til å pirke borti psykopaten fordi han/hun oppfører seg som om de ikke har merket at vi er borte. Det er med andre ord vi som velger å gå, men ender opp med å føle oss avvist. Men merk at dette er en av abstinensens mange lurerier som leker med oss. Stå imot! Det går over når kroppens utskillelse av avhengighetsdannende stoffer legger seg på et normalt nivå.   

Du kan heller ikke avruses mens du fortsatt befinner deg inne i vinmonopolets lokaler. La oss si at du forsøker å bli edru omgitt av spritflasker. Flaskene kan ikke fysisk åpnes, men du kan se dem hver dag og minnes på hvor sterk trang du har til å sette en av dem til munnen og la de dyrebare dråpene renne ned i halsen. Dette kan sammenlignes med dere som har innført NK, men fortsatt er omgitt av steder og mennesker som minner dere om psykopaten. Det er nesten ikke gjennomførbart hvis du fortsatt skal høre psykopaten omtalt og handle i den samme butikken hvor dere pleide å handle sammen. I beste fall så vil avrusingen da ta adskillig lengre tid. Selv om det er et stort steg, så er din helse i slike tilfeller ofte avhengig av at du flytter til nye omgivelser.

Å gå fra å drikke sprit til brus er et annet stort steg. Fordelen er at når du drikker brus så mister du ikke deg selv. Sprit gir deg sorte hull i hukommelsen, kan få deg til å danse på bordet naken eller andre ting som du senere vil angre på. Sprit kan få deg til å tvile på deg selv og gi deg fylleangst. Sprit kan gjøre deg utagerende og sjalu. På mange måter så tåkelegger sprit deg på samme måte som psykopaten gjør. Brus gjør ikke det. Hvis du drikker brus så mister du ikke kontrollen over deg selv. Du bevarer fatningen og dømmekraften. Brus er kanskje ikke like pirrende som sprit, men du får ingen ubehagelig hangover av brus. Jeg tror de fleste nå forstår at jeg ikke snakker om drikkbare væsker, men å lære å se fordelen ved å ha lyst på en normal partner fremfor et forstyrret og ondskapsfullt menneskelignende vesen. 

NK består av abstinenser. Det krever styrke, kunnskap og utholdenhet for å leve med abstinensene til de går over. Uten styrke så fristes vi til å gi opp. Uten kunnskap så forstår vi ikke at vi er avhengige. Uten utholdenhet så makter vi ikke å gå hele veien men bryter sammen underveis. Abstinenser tar ikke livet av oss. Visse tiltak er nødvendige, for eksempel trenger alkoholikeren som innfører “cold turkey” sukker og krampestillende medikamenter. I NK trenger vi støtte og forståelse i tillegg til praktiske tiltak som nytt telefonnummer og unngåelse av felles kjente. Men når vi det er over så venter et nytt liv med klarsyn og velvære, både for objektet og alkoholikeren. 

Det kan være en fordel å lese teksten om Gråsteinmetoden fra april 2017 først. 

Mange av dere er vel versert i gråsteinmetoden nå. Dere har lært om den her på bloggen og kanskje fra andre kilder. I tillegg har mange utøvet metoden uten å vite at den har et navn. Dere har kanskje psykopatiske slektninger eller kolleger og har instinktivt visst at dere må passe dere for disse menneskene og villede dem etter gråsteinmetodens prinsipper. Det er tross alt av tidligere objekters erfaring at gråsteinmetoden har blitt teoretisert og systematisert. Gråsteinmetoden har vært til god hjelp for mange som ikke har hatt mulighet til å unnslippe jevnlig kontakt med en psykopat eller narsissist. For mange er den en gave fra himmelen fordi den, når utøvet korrekt, virker meget godt. Imidlertid har den sine feller og det er på tide å advare mot de tre vanligste fellene.  

1. Gråsteinmetoden er meget hardt arbeid.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er veldig slitsomt å hele tiden være oppmerksom på manipulasjon. Man kan aldri slappe av i en psykopats nærvær. Gråsteinmetoden er krevende og fordrer en respons “etter boka” på alle psykopatens tilnærmelser. Den er ikke ment for å kunne nyte en psykopats selskap eller gjøre samvær med en narsissist “levelig”. Den er ikke ment for å kunne fortsette en relasjon med en psykopat hvis man kan bryte den. Gråsteinmetoden skal kun brukes i de tilfellene hvor man på andre vis ikke kan unnslippe en psykopat eller en narsissist. Det må være opp til hver enkelt å vurdere om det kan innføres NK med den gjeldende parten eller ikke men på generelt grunnlag så vil jeg si at hvis du ikke har barn med en psykopat, så har du ingen unnskyldning til å ikke innføre NK. Selv når du har barn med en psykopat så skal NK være målet. Alle vet at NK da ikke er mulig inntil barnet fyller 18 år, men alle som har barn med en psykopat skal inntil barnet er 18 år, legge seg så tett opp til NK som det er mulig å komme. Jeg leser ofte at “NK gjelder ikke for meg, jeg må ha LV (lav kontakt)”. Ja, det er riktig, men LV er ingen egen strategi. LK er NK med midlertidig dispensasjon. 

Andre situasjoner som i visse tilfeller kan unnskyldes for ikke å innføre NK er hvis du har en psykopatisk kollega og ikke kan skifte jobb. Ikke alle har mulighet til enkelt å finne en annen jobb, og alle er avhengig av en inntekt. Sjansen er også stor for at det vil tre frem en annen psykopat i den nye jobben, som en fingerregel så kan man si at de finnes på alle arbeidsplasser med flere enn 20 ansatte. Derfor kan vi ikke skifte jobb hele tiden for å flykte fra dem. Vi må ofte stå i det. Her stoler jeg på den enkeltes vurderingsevne. Husk dog at en psykopatisk arbeidskollega kan gjøre deg sykemeldt og arbeidsufør. Vurder hvor mye det påvirker deg å arbeide med vedkommende, og hvor stor din mulighet er til å unnslippe vedkommende og samtidig bli værende i jobben. Mange steder så er omplassering mulig.

Barn av psykopatiske foreldre er også i visse tilfeller unnskyldt. Å bryte med en psykopatisk forelder kan være enormt vanskelig, spesielt hvis store deler av slekten består av flygende aper. Husk imidlertid at du kan bli meget syk av å beholde kontakten med slike familier. Her må konsekvensene ved å bryte veies opp mot konsekvensene av å bli værende. 

Gråsteinmetoden er som sagt meget hardt arbeid, og i de fleste tilfeller så vil det være enklere for deg å innføre NK, til tross for store konsekvenser.   

2. Når man oppdager at metoden virker, så blir det gøy å være gråstein.

Dette lyder i utgangspunktet positivt. Når man ser at psykopaten responderer som ønsket på gråsteinmetoden, så kan det fort bli en lek. Når metoden utføres korrekt, så er effekten vidunderlig. Man ser psykopaten og narsissisten vri seg i frustrasjon over mangelen på narsissistisk forsyning og det er fristende å vri kniven rundt en ekstra gang. Det er mulig at psykopaten fortjener dette, men nettopp heri ligger fellen. Jo mer gøy vi synes det er å manipulere som gråstein, dess mer mister vi oss selv. Vi var i utgangspunktet empatiske og ærlige mennesker, det som på engelsk kalles “lightworkers”; mennesker som er skapt for å spre varme og medmenneskelighet. Det er på grunn av disse egenskapene psykopatene fant de fleste av oss i utgangspunktet. Det er ikke verdt å frasi oss disse egenskapene fordi vi oppdager gledene ved manipulasjon. Da vil vi selv bli infisert av gift. Mitt råd er derfor at med kunnskap så følger makt og ansvar. Bruk derfor GM kun når det er på sin plass. Ikke for å skåne psykopaten, men for å skåne deg selv. Overbruk av GM kan lede til neste felle. 

3. Hvis du ER gråstein så BLIR du gråstein.

Noen av oss har vært gråstein hele livet for å beskytte oss selv mot foreldre, søsken eller andre som har kledd på seg rollen som bøller. Faren ved å være for mye gråstein, er at vi også blir gråstein mot oss selv. Gråstein er ikke den vi egentlig er, gråstein er skuespill. Husk det. Ikke overspill. Ingen står på scenen 24 timer i døgnet uten å miste seg selv. Til slutt vet du ikke hvem som er deg og hvem som er rollen du spiller. De som har vært gråstein siden barnsben av kan fortelle deg at de ofte har problemer med å beskrive seg selv, for de er usikre på hvem de er. Pass derfor på at du hurtig finner tilbake til deg selv, dine røtter, dine interesser og ditt vesen etter et samvær med en psykopat, hvor du har satt deg selv til side for å verne og skjule din person. Ikke skjul deg så godt at du ikke klarer å hente deg frem igjen, når du kommer hjem til deg selv om kvelden eller omgir deg med normale mennesker. 

Og da snakker jeg ikke om den avhengigheten man som barn eller ufør har til en person som utfyller en omsorgs- eller forsørgerrolle. Jeg snakker om den ruslignende avhengigheten man har til en psykopat eller en narsissist. Denne typen avhengighet hører man sjelden om. Det er ikke allmenkunnskap at man få en rus av mennesker, og at man kan bli avhengig av det. Men det er mulig.

Jeg presiserer at det ofte står en psykopat eller narsissist bak en slik avhengighet, men ikke alltid. “P” kan i teksten derfor bety Psykopat, eller bare Personen som man er blitt avhengig av. Forskjellen er at en psykopat eller narsissist vil manipulere frem en avhengighet. En normal person vil ikke det. I sistnevnte tilfelle så blir avhengigheten skapt av objektet selv, eller av et “samarbeid” mellom objektet og Personen.

Psykopaten presenterer seg både som langer og rusmiddel. Objektet vet ikke at det blir solgt en avhengighetsdannende relasjon. Objektet forveksler det med kjærlighet eller “besettelse”.  Når skaden er skjedd så er det viktig å lære symptomene å kjenne, slik at man hurtigst mulig kan trekke seg ut av den skadelige relasjonen. En slik relasjon er ikke bare energitappende og altoppslukende, den er også meget maktskjev, hvor all makt ligger hos psykopaten og objektet blir en marionett som ønsker å ruse seg på psykopaten. En slik relasjon er ikke verdig. Ingen ønsker å bli værende i en slik relasjon. Men akkurat som alkoholikeren så kan det være vanskelig å erkjenne at man er avhengig. Alle ønsker å ha kontroll over eget liv, og når vi ikke har det så er vi opptatt av illusjonen om kontroll, både overfor oss selv og overfor de som står omkring oss. Vi later som om alt går etter planen, selv om vi begynner å miste grepet på oss selv og hverdagen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Her er noen av faresignalene du bør være meget oppmerksom på.

Ditt gamle liv er ikke lenger interessant. Du har kanskje hatt det i 30, 40 eller 50 år men plutselig er gamle verdier, hobbyer, fritidssysler og venner ikke lenger viktige. Det har kommet en person med stor P inn i livet ditt som er så mye mer spennende enn noe du tidligere har hatt. Du tror at dette er livet slik det er ment å være. Du har sett det på film og hørt historier om dette. Du føler deg reddet av prinsen eller bergtatt av prinsessen. “Reddet” som om ditt gamle liv var farlig og noe du bør unngå. Plutselig ser du på ditt gamle liv som noe du bare måtte utholde mens du ventet på noe bedre, når du egentlig allerede hadde et fullverdig liv på godt og vondt – slik det skal være. Du dropper den ukentlige foreningen med venner, øvelsene med bandet som du har spilt i i tyve år, strikkeklubben og den årlige sydenturen med slekta for å være sammen med denne Personen. Du vet ennå ikke at P står for noe helt annet enn person.

Du blir irritert hvis en annen enn Personen ringer. Hva hvis han/hun ikke når gjennom fordi linjen er opptatt? Du oppdager at du leter etter muligheter til å avslutte samtalen med din venn eller mor, samtaler du tidligere ga deg god tid til og faktisk så frem til. Nå opplever du disse menneskene som irritasjonsmomenter; “hvorfor forstår de ikke at jeg ikke har tid til dem nå?”.

Humøret ditt når nye høyder. Men også nye dybder. Hvis du har mottatt en vennlig sms fra Personen så blir du nærmest euforisk den dagen og har aldri vært så produktiv. Du farer gjennom gjøremålene med stor iver. Du har gjort alle dine arbeidsoppgaver på kort tid og har fortsatt energi til mer. Du forstår ikke at dette er rusen som begynner å logre med halen. Du vet bare at dette vil du ha mer av! Derfor faller du sammen som et korthus når du neste dag ikke mottar en tilsvarende sms. Du føler deg som en snegle, blytung og klarer knapt å sette den ene foten foran den andre. Du har blitt bipolar uten å egentlig være det. Et annet menneske har fått fullstendig kontroll på ditt humør og velvære. Det blir vanskelig å fungere sammen med andre, fordi de ikke lenger vet om du er oppe eller nede.

Du begynner å lyve for å gjøre deg interessant. Du er redd for at Personen skal miste interessen for deg og dermed nekte deg rusen. Du forteller derfor halvsannheter eller fulle løgner for å beholde vedkommendes fokus på deg. Du finner på noe sensasjonelt å skrive i en tekstmelding for at han/hun skal svare deg. Du vet det er uetisk men du bare MÅ ha et livstegn fra vedkommende, helst kontinuerlig gjennom dagen. Du begynner også å lyve til dine nærmeste hvis relasjonen ikke lenger går din vei; “joda, NN elsker meg, vi har det bedre enn noengang” eller “jeg kan ikke komme på den festen i kveld jeg, jeg har visst litt vondt i halsen” (når du egentlig håper på å tilbringe kvelden med Personen). Du, som alltid har vært så ærlig og redelig, har plutselig blitt en løgnhals.

Du får en følelse av panikk hvis Personen ikke svarer prompte. Du blir rastløs og sjekker telefonen hvert femte minutt. Du klarer ikke å fokusere hverken på andre personer eller gjøremål inntil vedkommende har gitt deg det viktige livstegnet. Du finner kanskje på enda flere løgner for å sende en oppfølgingsmelding. Du føler deg desperat og klamrende og er samtidig livredd for å vise det. En psykopat vil benytte seg av dette til å holde deg desperat, de vet veldig godt hva som skjer med deg og hvordan de kan hente narsissistisk forsyning ut av deg i denne tilstanden.

Du analyserer hvert eneste ord du mottar og selv sender eller ytrer. “Skrev jeg noe feil, er det derfor han/hun ikke har svart umiddelbart?”, “hva mente han med det?”, “jeg angrer, jeg burde ha skrevet det istedet”, “er hun sur på meg nå?”. Ingen normale mennesker får deg til å kverne på denne måten, men det forstår du ikke midt inne i avhengigheten. Du forstår heller ikke at gjensidig kjærlighet aldri vil gjøre deg så usikker og famlende.

Du har det ikke lenger bra, selv når dere er sammen. Endelig er dere sammen, etter at Personen har holdt deg på limpinnen i to uker. Men nå er han/hun her og dere skal tilbringe kvelden sammen. Hvorfor har du det ikke bra? Det er jo dette du har ventet på. Likevel er du like anspent sammen med Personen, som du er når dere er adskilt. Slik var det ikke i begynnelsen, da hadde du det så fint sammen med P, du slappet av og lo hjertelig. Nå har du en klump i magen uansett om P er der eller ikke, det synes visst ikke å utgjøre noen forskjell lenger. Samvær med P gjør deg nervøs. Dette er ekvivalenten til at du trenger en stadig større dose av stoffet, for å oppnå den samme rusen. Du blir ikke lenger tilfredsstilt av en enkelt middag sammen med P, du trenger mer! I tillegg vil Personen ikke gi deg mer, men tvert i mot mindre.

Personen blir større enn livet og får gudestatus. Det er et tegn på den maktubalansen som har oppstått når du er avhengig av en person, du opplever deg ikke lenger som likeverdig vedkommende men som mindreverdig og underdanig. Du dyrker vedkommende og klarer ikke lenger å tenke på ham/henne som bare et menneske, med menneskelige feil og mangler. Du slutter å stille vedkommende til ansvar for noe. Du absorberer selv alle feilene og manglene og inkorporerer dem i din egen person. Hvis Personen ikke er en psykopat, så vil dette gjøre ham/henne meget ukomfortabel.

Du gjør store forandringer i livet ditt for å komme nærmere vedkommende enten emosjonelt eller geografisk. Du kan finne på å bryte opp og flytte langt, eller forandre ditt arbeidsliv i håp om at det vil føre dere nærmere hverandre. Du kan tilbringe mindre tid med dine egne barn for å frigjøre plass til P. Du gjør det slutt med din nåværende partner – hvis du har en. Du gjør det sågar uten at P har bedt deg om det. Du gjør det i håp om at P skal finne deg mer attraktiv eller verdsette de store oppofringene du er villig til å gjøre for vedkommende.

Du kollapser når relasjonen ikke lenger går din vei. På lang sikt så blir du utmattet av den konstante emosjonelle berg-og-dalbanen. Du blir deprimert når smulene du får av Personen blir stadig mindre og færre, eller når de ikke svarer til forventningene dine. Du oppdager at du ikke klarer å holde på studiet, jobben eller relasjonene. Du sier opp eller blir sparket. Hvordan kan en person få så stor makt over ditt liv? Ingen andre har påvirket deg så mye. Det er på tide å sette deg ned og ta et oppgjør med deg selv og din avhengighet til Personen.

Det er mulig å hoppe av en avhengighetsdannende relasjon i tide. Kjenn etter tegnene og hekt deg av så snart du mistenker hva som er i ferd med å skje. Nå kan du oppdage dette hos deg selv eller hos dine nærmeste og du har mulighet til å hjelpe en venn som du ser er i ferd med å bli avhengig av et menneske. Hvis vedkommende som hekter deg er normal så vil vedkommende holde seg unna og la en “avhekting” skje. En psykopat eller narsissist vil dog ikke la det skje og vil re-idealisere hvis de merker at du er i ferd med å glippe. Men nå kan du ta makten selv. Å la seg hekte eller ikke er faktisk innenfor vår kontroll, det er valg vi tar. Vi er ikke viljeløse zombier som lar oss forføre. Jeg husker veldig godt når vendepunktet skjedde med to av mine psykopater; øyeblikkene jeg lot meg henføre, og i begge tilfellene hadde jeg muligheten til å hoppe av men jeg valgte å fortsette for å se hva som befant seg rundt neste sving. Og da var det for sent, jeg var hektet. Men det trenger ikke å skje neste gang, hverken for meg eller for deg. 

Drømmer om psykopaten er sterkt emosjonelle. Når vi drømmer emosjonelt så er det vanskelig å riste drømmen av oss om morgenen. Sterkt emosjonelle drømmer bærer vi med oss ut i det virkelige liv, og følelsen som drømmen ga oss kan sitte igjen til langt på dag. Det kan bli vanskelig å utføre våre normale oppgaver den dagen, fordi drømmen rystet oss. Det behøver ikke engang å ha vært en vond drøm, psykopatens nærvær i drømmen er tilstrekkelig til å sette oss ut av balanse i flere timer.

Noen drømmer hyppig om psykopaten, andre ikke fullt så hyppig. Men drømmene kan vedvare i opptil flere år etter at psykopaten er ute av våre virkelige liv. Han/hun er likevel tilstede i våre drømmeliv. Det er ikke noe unaturlig eller urovekkende i dette. Psykopatens vedvarende tilstedeværelse i dine drømmer trenger ikke å bety at du ikke er gått videre. Det er normalt at mennesker som vi på et tidspunkt var sterkt knyttet til, fortsetter å dukke opp i våre drømmer med (u)jevne mellomrom. Det som kan være belastende, er at vi blir minnet om dem og at de en stund igjen er sterkt tilstede i vår bevissthet.

Noen drømmer hvor psykopaten har en rolle kan være av marerittaktig art, for eksempel hvor psykopaten bærer en maske, antar en monsteraktig karakter (ikke ligner seg selv, men du vet instinktivt at det er ham/henne), truer oss, jager oss eller skader oss. Men det er ikke alltid slik. Personlig har jeg bare en gang drømt en drøm hvor psykopaten opptrer slik. I de fleste drømmene er han/hun ganske enkelt tilstede, som om relasjonen ikke er over.

Her vil jeg gi deg muligheten til å beskrive dine drømmer om din psykopat. Hvilke former antar han/hun i drømmen? Hvor ofte drømmer du? Hvordan opptrer du selv i drømmen? Hvordan har du det i våken tilstand etter en slik drøm? Hvordan tolker du drømmene; tror du at de bidrar til å holde deg knyttet til ham/henne eller er drømmene et resultat av kontinuerlig bearbeidelse?  

Jeg kan begynne med mine egne drømmer. I dag drømmer jeg om psykopaten omtrent en gang i måneden. Noen ganger har han hovedrollen i drømmen, andre ganger er han kun en bifigur. Jeg anser en gang i måneden som ikke spesielt hyppig og andre mennesker som har hatt normale roller i mitt liv men som ikke lenger er der, opptrer omtrent like hyppig. I de fleste drømmene om min psykopat så leter jeg etter ham. Han manifesterer seg med andre ord ikke selv i drømmen, men jeg leter etter ham uten å finne ham og dette er en metafor for hvordan jeg hadde det umiddelbart etter bruddet innen jeg forstod hva han er. I drømmene så kan det virke som om jeg blir tilbakestilt og fortsatt befinner meg på forvirringsstadiet. Forvirring og fortvilelse er som regel også følelsene jeg våkner opp med. Av og til kan jeg våkne opp med sinne eller kanskje lettelse. Selv om jeg hurtig klarer å riste forvirringen av meg, fordi jeg i det virkelige liv ikke lenger er forvirret, så bærer jeg drømmen med meg inn i dagen.

Jeg tror nettopp denne handlingen hvor jeg leter etter ham står så sterkt fordi det var selve bruddet som traumatiserte meg mest. Underbevisstheten forsøker fortsatt – etter flere år – å løse dette mysteriet. Det er forskjellig fra objekt til objekt hva som vi opplevde som vanskeligst. Nå er det din tur til å fortelle om dine drømmer. 

Dette emnet har jeg lenge ønsket å skrive om. Selv om en psykopatisk kollega ikke berører deg emosjonelt på samme vis som en psykopatisk partner, venn eller slektning, så er det viktig å forholde seg riktig til ham/henne for å overleve og fungere i en jobbhverdag som fyller en stor del av våre liv, i tillegg til at vi er avhengige av inntekten vi jobber for. Vi kan derfor ikke unngå å samarbeide med psykopatiske kolleger. Alle middels store og større arbeidsplasser har en eller flere psykopatiske medarbeidere, enten på gulvet eller i ledelsen, eller begge steder. Å arbeide sammen med disse personlighetstypene kan være som å forsøke å utføre dine oppgaver i en minebelagt åker i Afghanistan, og er en utbredt kilde til mistrivsel, sykemeldinger og oppsigelser. Ingen ønsker å grue seg til å gå på jobb. Det kan imidlertid hjelpe å identifisere den psykopatiske kollegaen og lære hvordan man kan manipulere vedkommende (ja, psykopaten kan selv manipuleres) til å bli en tålelig kollega.  

Den psykopatiske kollegaen kan gjøre din arbeidsdag sur og vanskelig. Samtidig er det ikke noe alternativ å skifte jobb. De finnes som sagt på de fleste arbeidsplasser. Lær deg derfor å jobbe med dem og ikke for dem. Ikke la dem ta for mye av din energi, energien trenger du til å utføre oppgavene du er blitt betrodd. Husk også at det ikke nødvendigvis er en god idè å blande inn sjefen hvis det oppstår konflikter med en psykopatisk kollega. Hva kan sjefen gjøre? Han/hun trenger konkrete bevis for å kunne dømme en personalsak og det har du som oftest ikke med en psykopatisk kollega fordi de er så slu og gode til å sno seg utenom avvik. I tillegg har mange av dem allerede innyndet seg hos sjefen. De har vært der i mange år mens du er ny. Sjefen er kanskje ikke dum og har skuet lusa på gangen, men har ikke tid til å nøste opp i indisier mellom de ansatte. Dette kan du heller ikke forvente. Lær deg derfor å løse sakene selv. Du kan sågar snu dem til din fordel. Her er noen tips. 

Jeg vil skissere to av de psykopatiske eller nær-psykopatiske personlighetstypene jeg har observert i de jobbene jeg har hatt. Min erfaring er at det finnes variasjoner men at majoriteten kan flokkes inn under en av disse to typene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-Kollegaen som meget raskt blir venn med deg. Han/hun er ofte den som tar deg best imot i din nye jobb, og hurtig utvisker skillet mellom en profesjonell og personlig relasjon. De virker meget hyggelige og imøtekommende, derfor knytter man seg lett til dem fordi man selv ennå ikke har funnet sin plass i nye omgivelser. Denne kollegaen er meget hjelpsom i starten, viser deg rundt og lærer deg rutinene på din nye arbeidsplass, men husk at dette er for at du skal betro dine faglige svakheter; han/hun ønsker å finne ut om du er en faglig trussel eller om du lett kan manipuleres til å utføre mindre populære oppgaver. Han/hun ønsker også at de er den første du henvender deg til hvis du er i tvil om prosedyrer, slik sørger han/hun for at det er deres måte å utføre arbeidsoppgavene på som blir videreført til nye medarbeidere samtidig som du ser opp til dem. Etterhvert vil den meget hyggelige mottakelsen snu og du vil oppleve små stikk som i begynnelsen vil oppleves forvirrende fordi du fortsatt er overbevist om at den psykopatiske kollegaen som tok deg så godt imot, er lojal mot deg. Innen du blir oppmerksom på at denne personen er farlig, så kan skade allerede ha skjedd og du er dypt involvert i vedkommende, både på jobb og personlig.

Tips: husk at alle psykopater idealiserer, devaluerer og forkaster. Dette gjelder ikke bare psykopater som er på jakt etter en partner. Lær deg å identifisere “kollega-idealisering” som er ekvivalenten til den romantiske idealiseringen, bare at den foregår i andre rammer (i dette tilfellet på jobb). Selv om det er fristende når du er ny i jobben, så ikke umiddelbart knytt deg til den første som stikker seg fram som hyggelig og hjelpsom. Vedkommende kan være en normal og velmenende person, men i så fall har vedkommende intet hastverk med å alliere seg med deg. Du kan derfor ta deg til til å sondere dine nye sosiale omgivelser innen du avgjør hvem som er din tillit verdig. Våg å føle deg litt alene i noen uker i begynnelsen av ditt nye arbeidsforhold. Du skal muligens være der i mange år, noen uker i observerende ensomhet kan derfor være en god investering. Denne typen psykopat-kollega er opptatt av ry og fasade og det kan derfor lønne seg å tidlig sette grenser, forutsatt at du klarer å fange opp hva de gjør. For eksempel kan du ved første overtramp slette vedkommende som venn på facebook. Da har du uten å ytre et eneste verbalt ord fortalt “jeg ser hvem du er, det blir mellom oss men forsøk deg aldri på noe lignende igjen”. Dette vil sette et “støkk” i ham/henne fordi de er redde for å få et forklaringsproblem som kan slå sprekker i fasaden (hvorfor er du venn med alle andre på facebook, men ikke dem?), samtidig som de ser at du ikke er så lettmanipulert som de trodde. De vil da ofte forsvinne i det stille og søke etter et enklere objekt. Dere vil på overflaten være høflige mot hverandre men du vil oppdage at de ikke lenger forsøker å trekke personlig informasjon ut av deg.

-Kollegaen som tror det er hans/hennes rett å enten akseptere eller utstøte deg. Vedkommende kan være underlagt deg, din overordnede eller arbeide på samme nivå, det spiller ingen rolle for vedkommende for han/hun kjenner ikke selv sin plass. Dette er arrogante personligheter som ikke forstår at de ikke har noe med hvem du er eller hvordan du utfører jobben. Denne psykopatiske kollegaen forsøker tidlig å markere seg, og kan være kvass og vanskelig helt fra starten. Du vil føle deg litt truet av vedkommende eller observere at han/hun tidlig forsøker å “sette deg på plass”. Du kan oppleve deg testet. Du oppdager muligens at denne kollegaen har tett kontakt med sjefen og mye makt på arbeidsplassen. Etterhvert går det opp for deg at den tette kontakten med sjefen er smiger og fordi denne kollegaen tror at han/hun er berettiget en spesiell stjerne. Det kan vise seg at makten vedkommende har blir opprettholdt av en viss form for terror, selv om den kan være meget subtil. Du oppdager at mange unngår denne kollegaen samtidig som han/hun er omgitt av flere som synes å underkaste seg (flygende aper). Denne typen psykopat-kollega er ofte størst og best i alt, både i lidelser og bragder. Ingen har mer allergi enn vedkommende samtidig som ingen har utrettet mer på arbeidsplassen. Lyder kjent?

Tips: denne typen kollega kan gjøre arbeidslivet meget surt for deg hvis han/hun føler du står i opposisjon. På den andre siden så ønsker du ikke å bli vedkommendes nye flygende ape. Det kan lønne seg å tidlig vise at du har egne meninger og ikke føyer vedkommende i ett og alt. Hvis du gjør det riktig, så kan du faktisk få denne personen til å bli din flygende ape istedet for et omvendt scenario, eller et scenario hvor dere står i evig konflikt (det ønsker du ikke med denne personlighetstypen). Du kan få vedkommende til å støtte deg og stå på din side. Hvordan gjør du det? Jo, du mikser opposisjon med oppmuntring. Dette forvirrer ham/henne, men denne typen psykopat elsker smiger og ros og de vil derfor strekke seg etter den. De vil forsøke å imponere deg for å få mer ros. Sørg derfor for å rose vedkommende innimellom, samtidig som du tidlig markerer ditt ståsted. Våg å begrense vedkommendes forsøk på å teste deg; “ok, slik gjør du det men slik gjør jeg det. Punktum.”. Utfør dine oppgaver på din egen måte, ikke slik denne kollegaen vil du skal utføre dem. Samtidig gir du ros når vedkommende gjør tingene slik du liker. De vil da se at de ikke har den makten over deg som de ønsker å ha, tvert i mot vil de forsøke å innynde seg hos deg fordi de ser du har integritet og de hungrer etter rosen du er istand til å gi dem. Ha hyggelige men manipulerende samtaler med vedkommende, hvor du ler av vedkommende men får ham/henne til å tro at du ler med dem. Ikke avslør noe personlig om deg selv, det er lov å veilede og mislede, for eksempel kan du si at du liker noe du egentlig misliker eller at du har planer i helgen når du egentlig bare skal være hjemme og slappe av. Du kan også mislede ved å rose vedkommendes dårlige idèer. Gjør du det riktig så vil vedkommende tro han/hun har en god idè og løpe til sjefen eller andre kolleger med den, for å bli møtt med hån eller latter, om ikke ansikt til ansikt så bak deres rygg. Slik bygger du opp respekt for deg selv samtidig som du undergraver deres. 

Å være passivt aggressiv har et ambivalent rykte på seg. Det er en kjent mental forsvarsmekanisme for å unngå direkte konfrontasjoner eller konflikter, og innenfor dette ligger en stor lapskaus av psykologiske årsaker til hvorfor man er passivt aggressiv, fra mildere former for konfliktskyhet via traumer som kan være vanskelige å behandle, til bevisste devalueringsmetoder hos for eksempel skjulte psykopater. Frykt kan være en stor komponent i passiv aggresjon, skam en annen. Manipulasjon en tredje. Det er derfor passiv aggresjon ofte kalles “feig” eller “giftig”. La oss se litt nærmere på dette mentale fenomenet.

Vi kan begynne med et eksempel på hvordan passiv aggresjon kan utspille seg.

Person 1 er venn med person 2. Person 1 er passivt aggressiv. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

En dag spør P1 om P2 ønsker å få et produkt som P1 har for mye av, la oss kalle det en gave. P1 spør for å være snill, samtidig ligger det et ubevisst behov hos P1 for å bli anerkjent som nettopp snill og moralsk suveren.

P2 takker ja til gaven. I dagene etter at P1 har lovet P2 gaven, men innen det har passet seg å overrekke produktet, så sier P2 noe som P1 er uenig i. Det handler ikke om noe personlig, men en politisk/idealistisk sak hvor P1 og P2 har forskjellig syn. Istedet for å markere sin uenighet på stedet og bli ferdig med saken så går P1 – som er passivt aggressiv – og brygger på misnøye mot P2 for å være uenig med P1. P1 har vanskelig for å skille sak fra person. P1 opplever uenigheter som personlige angrep og har et behov for at alle skal være enige med h, for ellers klarer ikke P1 å oppleve seg selv som vellikt av andre og dermed heller ikke av seg selv. Misnøyen P1 har mot P2 utvikler seg til et behov for å straffe P2.

P1 finner den perfekte måten å straffe P2 på, P1 vil ikke si noe, h vil ganske enkelt unnlate å gi P2 gaven som P2 var lovet. P1 ønsker at P2 skal undre hvor gaven blir av og om P2 har såret P1. P1 vil ikke fortelle P2 direkte at P1 er såret, men ønsker at P2 skal komme frem til den konklusjonen selv. Kun slik kan P2 legge seg flat og P1 kan opprettholde sitt syn på seg selv som moralsk overlegen. 

En del av P1 vet at beslutningen om å bryte et løfte er smålig og uetisk men rasjonaliserer at “P2 fortjener det”. Det er den eneste måten P1 klarer å skape balanse i et sinn som ikke håndterer uenigheter på en sunn måte, men P1 er ikke bevisst dette. I stedet finner P1 en underlig tilfredsstillelse i å markere sin misnøye ved å unnlate å gi P2 den lovede gaven men uten å si noe. Det spiller ingen rolle for P1 at P2 neppe vil forstå sammenhengen mellom den politiske uenigheten for flere dager siden og gaven som uteble, P1 rasjonaliserer ikke at slik telepati er umulig å forvente av P2.  

I denne saken ser vi at P1 opprinnelig har gode intensjoner, men bruker passiv aggresjon i et forsøk på å kontrollere P2 (P1 vil at P2 skal være takknemlig for gaven og dermed føyelig. Når P2 ikke er føyelig så skal h straffes til føyelighet). P1 bruker P2 som et speil for å opprettholde sitt skjøre selvbilde. P2, som ikke er passivt aggressiv, etterspør aldri gaven men biter seg istedet merke til at P1 synes å love ting som ikke holdes. Gaven var aldri spesielt viktig for P2, faktisk følte P2 et lite press til å akseptere gaven. P2 har lagt merke til at P1 har et stort behov for bekreftelse. 

I dette tilfellet skaper passiv aggresjon avstand mellom to personer. P1 overvurderer effekten tilbakeholdelsen av gaven har på P2, for P2 bryr seg ikke nevneverdig om gaven. I stedet stiller det P1 i et dårlig lys å love bort ting som han/hun aldri overrekker. Hvis dette gjentar seg mange ganger, så risikerer P1 å miste vennskapet med P2, men P1 vil aldri se det slik. Han/hun vil i stedet rettferdiggjøre sin passive aggresjon og skylde på P2 for å forlate relasjonen. P1 har i egne øyne bare sluppet for en person som ikke har anerkjent hvor oppofrende P1 i egne øyne er. P1 har muligens plassert seg i den evige offerrollen og synes det er et komfortabelt sted å være. I så fall vil det bli vanskelig å få P1 til å forstå at det ikke er et hensiktsmessig sted. 

Er P1 en skjult psykopat eller innenfor normalen?

Hvis P1 i tillegg til sin passive aggresjon oppfyller flere andre narsissistiske eller psykopatiske trekk så er han/hun mest sannsynlig en skjult psykopat. Med i vurderingen må også tas graden av bevisst manipulasjon og giftighet. Hvor langt er P1 villig til å gå i å straffe P2 for en bagatell? En skjult psykopat er villig til å gå meget langt og bære nag i lang tid, han/hun vil ikke være i stand til å legge selv små uoverensstemmelser bak seg. En passivt aggressiv men normal person vil plages en stund men slippe saken innenfor rimelig tid da hans/hennes normale (men plagede) psyke klarer å regulere seg selv til slutt. P1s grad av selvinnsikt, selvkontroll og refleksjon over egne handlinger vil også spille en rolle i hvorvidt han/hun er normal eller en skjult psykopat. Kanskje er P1 bevisst sin hang til passiv aggresjon og inderlig ønsker at han/hun kunne håndtere uenigheter på en annen måte, men hemmet i sin kapasitet til å forandre seg. I så tilfelle er P1 neppe en psykopat eller narsissist, fordi bevissthetsnivå og intensjon befinner seg innenfor hva som aksepteres som normalt. 

Den pussige og litt ubehagelige kjensgjerningen ved passiv aggresjon, er at det er en egenskap som mange objekter deler med den skjulte psykopaten. Mange psykopatiske objekter er vokst opp i omgivelser hvor de ikke har fått lov til å være uenige med dominerende personer, eller hvor det ikke har vært plass til egne behov og meninger. Objektene har utviklet en forståelig men usunn overlevelsesmekanisme hvor de på overflaten nikker samtykkende, men hvor de på innsiden utvikler en forakt mot den personen som de ikke klarer å markere sin opposisjon overfor. Dette blir vanskelig å forandre på i voksenlivet og de tar sin passive aggresjon med seg inn i nye relasjoner, også relasjoner hvor passiv aggresjon ikke er påkrevet. 

Er da objektet forstyrret? Ikke nødvendigvis og mest sannsynlig ikke. Igjen er det helhetsbildet som må vurderes. Passiv aggresjon alene er ikke en forstyrrelse, det er en uheldig forsvarsmekanisme som kan jobbes med ved bevisstgjøring og et ønske om å finne sunnere reaksjonsmønstre. Mange objekter er meget klare over deres hang til passiv aggresjon og opplever skam som følge av dette. 

Hvis du er passivt aggressiv så kan du gjøre visse grep for å moderere og modellere din hang til å kontrollere andre på denne måten. Lær deg at passiv aggresjon i enkelte tilfeller er uønsket og i andre tilfeller akseptabelt. De uønskede tilfellene er for eksempel i sosiale lag hvor du ikke klarer å markere dine behov. Må du trengende på toalettet men sier at du kan holde deg? Sier du at du er mett når du egentlig er sulten? Ønsker du å bo på et annet hotell enn dine venner foreslår, men sier likevel “ja, det hotellet er fint”? I slike tilfeller kan du ikke senere laste dine venner for å ha gått imot dine ønsker og behov. Lær deg heller å fortelle hva du mener. At “ja betyr nei” skaper en indre fortvilelse i deg, i tillegg til forvirring hos dine venner som de i lengden ikke forstår og ikke kan leve med. Aksepter at det er ditt ansvar at dine behov blir uttrykt. Klarer du ikke å frembringe dem så ikke føl skam, men drep også et bryggende misnøye mot dine venner som ikke kan lese dine tanker. Både skam og nag går til syvende og sist kun utover deg selv og du blir stående alene når dine omgivelser gir opp å tolke dine dobbelsignaler. 

La oss så ta for oss et eksempel hvor passiv aggresjon er akseptabelt. Du har giftige venner som behandler deg dårlig, men du klarer ikke å fortelle dem det. I stedet bærer du nag til dem og til slutt trekker du deg brått eller langsomt ut av relasjonen. Det plager deg at du aldri fikk fortalt dem hvorfor du gikk. Kanskje de har forsøkt å kontakte deg etter bruddet men du har ignorert henvendelsene, du ønsker dem bare bort og håper at de vil la deg være i fred. Dessuten våger du ikke å konfrontere dem med din misnøye med dem. Derfor føler du deg feig. Kanskje ville du blitt behandlet bedre hvis du hadde markert dine behov på normalt vis? Du skammer deg over din unnvikenhet. I dette tilfellet er det fullstendig akseptabelt å forholde deg taus. Dine venner har behandlet deg dårlig og de fortjener ingen forklaring. Mest sannsynlig trenger de heller ikke en forklaring, for de vet hvordan de har behandlet deg. De ønsker bare å beholde deg som deres søppeldynge. I slike tilfeller kan du trygt legge all skam til side. Du er ikke feig. Du er i din fulle rett i å forlate relasjonen bak deres rygg, du skylder dem ingenting. 

Jeg håper denne litt vanskelige teksten har bidratt til noe innsikt i dette emnet.  

En skriftlig oppsummering av søndagens youtube-video. Så langt har jeg identifisert syv blikk som skiller psykopaten fra normale mennesker. Hvis leseren kommer i tanke om flere som ikke kan flokkes under de nevnte blikkene, så utdyp gjerne i kommentarfeltet. 

Kartleggingsblikket. Psykopaten studerer og iakttar objektet, spesielt i begynnelsen av relasjonen. I idealiseringsfasen kan det intenst tilstedeværende blikket virke smigrende, for aldri har noen vært så oppmerksom på objektet, det intenst lyttende uttrykket oppfattes som oppriktig og varm interesse for objektet. Men dette blikket kan også være ubehagelig og objektet får en fornemmelse av å bli overvåket og studert både ansikt til ansikt og bak sin rygg. Psykopaten mangler de fintfølende sosiale antennene som regulerer normale menneskers måte å betrakte andre på. I tillegg opplever ikke psykopaten ubehag av å stirre en annen i øynene. Psykopaten kan derfor holde blikket på en måte som gjør at objektet føler seg avkledd. Kartleggingsblikket er delvis bevisst manipulasjon, delvis en systematisk og effektiv måte å samle informasjon om objektet på; fakta, sårbarheter, personlige egenskaper og særegenheter som psykopaten legger seg på minnet og senere i devalueringsfasen vil bruke mot objektet. 

Det karismatiske/hypnotiske blikket. Viser seg også mest i idealiseringsfasen. Dette blikket er ofte hva som fanger objektet. Objektet blir noe skremt men mest tiltrukket av dette blikket, som synes å ha en hypnotisk effekt – objektet klarer ikke å motstå å bli trukket inn i psykopatens verden. Karismaen kommer av en attraktiv selvsikkerhet hos psykopaten og en opplevelse av at han/hun er spesiell og unik. Objektet ønsker ubevisst å være en del av det som gjør psykopaten så spesiell, derav tiltrekningen. Psykopaten gir objektet en opplevelse av å selv være spesiell ved å befinne seg innenfor psykopatens intimsfære. Psykopaten sier med dette blikket “jeg er spesiell og dermed er du også spesiell så lenge vi er sammen, det er oss to mot verden”. Dette blikket bidrar sterkt i opprettelsen av det psykopatiske bånd, som objektet under NK har så store problemer med å slite fordi objektet mister sin opplevelse av å være spesiell når det ikke lenger får være i nærheten av psykopaten. Det hypnotiske blikket er bevisst styrt av psykopaten og brukes ikke mot andre enn den som psykopaten ønsker å fange. Det karismatiske blikket er delvis ubevisst og kan oppleves av flere enn primærobjektet, ganske enkelt fordi den åpne psykopaten ikke kan skjule sin opplevelse av å være spesiell og dette vil stråle ut gjennom øynene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det arrogante/foraktfulle blikket. Vil ofte dukke opp etterhvert som devalueringen starter. Hos åpne psykopater så er dette blikket merkbart helt fra begynnelsen. Psykopaten enten klarer ikke eller ønsker ikke å skjule sin selvopplevde grandiositet og berettigelse. Blikket avslører hans/hennes nedlatende syn på andre mennesker. Det er et ubehagelig blikk og en forsmak på rovdyrblikket men uten den samme intensiteten. Hva det imidlertid gjør er å få objektet til å gå på nåler. Det er et dømmende blikk som styrer objektet uten å ytre et ord. Objektet vil automatisk korrigere sin opptreden og bli mer føyelig som følge av dette blikket. Blikket kan også brukes mot andre enn primærobjektet hvis psykopaten ikke ser noen gevinst i å smigre dem, som regel folk som psykopaten vurderer som under seg på rangstigen, det vil si de fleste. Blikket er delvis bevisst manipulasjon men for mange psykopater er det ganske enkelt deres habitualblikk – blikket de har mesteparten av tiden uten å tenke over det. 

Det tomme blikket. Er synlig kun i korte øyeblikk hvor psykopaten ikke kan speile noen eller innen han/hun har rukket å riste en personlighet på plass, for eksempel de første sekundene om morgenen når psykopaten er nyvåken. Noen hevder at psykopaten også har dette blikket når han/hun er alene. Hva det kommer av er at psykopaten er ingen, han/hun har ingen egen personlighet og dette speiles av og til i blikket. Det tomme blikket er noe annet enn det fjerne og åndsfraværende blikket som normale mennesker kan ha når de faller i staver. Det tomme blikket minner mer om blikket til en batteriløs robot. Objekter forteller at i disse øyeblikkene så er det som om psykopaten ikke gjenkjenner objektet eller sine omgivelser, men uten den synlige forvirring som kjennetegner blikket til normale mennesker når de er desorienterte. Det er i stedet et kaldt blikk som avslører den manglende sjelen bak blikket og kan sammenlignes med en hai. Det er i så måte et skremmende blikk. 

Det skadefro blikket. Dette blikket blir synlig når psykopaten har sabotert noe for noen, manipulert noen på en effektiv måte eller ført noen bak lyset. Sistnevnte fungerer som en bekreftelse på at masken fungerer, og psykopaten tolker dette som at han/hun er en dyktig bedrager – noe de tilstreber. Blikket vises også hvis noen rundt psykopaten begår feil selv om psykopaten ikke er innblandet, det bekrefter likevel psykopatens syn på seg selv som feilfri og bedre enn andre. Psykopaten elsker at andre mennesker begår tabber eller opptrer som villige marionetter for ham/henne. Dette gir psykopaten verdifull NF i form av skadefryd og kommer til uttrykk i blikket som en blanding av glede og ondskap. Normale mennesker kan også oppleve skadefryd og denne er ikke i vesen forskjellig fra den psykopaten opplever. Forskjellen ligger i intensjon, hyppighet og intensitet. Psykopaten nærmest gløder. Skadefryd gir dem en meget potent rus (NF) og de oppsøker derfor denne opplevelsen igjen og igjen. De vil iscenesette sabotasjer for andre, for å gjenoppleve rusen.

Det uskyldsrene blikket. Dette blikket er hovedsaklig ubevisst hos psykopaten og er et uttrykk for deres opplevelse av uskyld. Til tross for at de står bak alvorlige overgrep så er psykopatens samvittighet ren, og dette stråler ut gjennom øynene som hos et uskyldig barn. Denne kombinasjonen av selvopplevd uskyld til tross for grove overtramp er karakteristisk for den antisosiale forstyrrelsen; kombinasjonen i seg selv er forstyrret og krever et meget forstyrret sinn som kan akseptere en slik motstridende mental konflikt. Fordi dette hovedsaklig er et ubevisst blikk så vises det ikke i forbindelse med bestemte situasjoner, utover at psykopaten synes å være tilfredsstilt når dette blikket vises. Blikket beskrives ofte som “søtt” og er nærmest uimotståelig for empatiske objekter. Dette blikket er ene og alene ansvarlig for at psykopaten unnskyldes for hans/hennes ugjerninger langt på overtid. Objektet opplever et moralsk dilemma da han/hun kanskje ser ugjerningene men bagatelliserer dem som rampestreker til et lite barn og føler at konsekvensene ikke kan overskride de som er akseptable for et lite barn, til tross for at psykopaten er godt voksen.

Rovdyrblikket. Det skumleste og mest avslørende blikket av alle. Vises ikke ofte, men kommer i forbindelse med maskefall. Maskefall kan skje tilfeldig ved at psykopaten et øyeblikk glemmer å beholde masken på, eller bevisst ved at objektet har gjort noe spesielt foraktfullt (i psykopatens øyne). Et bevisst maskefall vil ikke skje før psykopaten er klar til å forkaste objektet. Det er et meget ubehagelig blikk lik et rovdyr som er klar til å angripe og fortære byttedyret. Blikket avslører to ting; 1) hvem psykopaten egentlig er, og 2) hvilke følelser han/hun faktisk har for objektet. Det er åpenbart ikke snakk om kjærlige følelser slik objektet er blitt forledet til å tro, men forakt, misunnelse, vemmelse, avsky og hån. Dette egentlige synet som psykopaten har på objektet har vært der hele tiden og det er meget vanskelig for objektet å akseptere den forvirrende sannheten. Uansett er det svært viktig å forlate relasjonen med psykopaten når man først har fått servert dette blikket, selv om man umiddelbart ikke forstår hva det betyr. Det kan være hensiktsmessig å gi seg tid til å planlegge flukten slik at psykopaten ikke fatter mistanke, men likevel med hast i bevisstheten. Det kan stå om helse og økonomi, sågar livet.