For noen dager siden la jeg ut en uformell avstemming på bloggens facebook-side.

Jeg spurte leserne om de ønsket eller tillot mer politisk stoff på bloggen. Dere kunne svare enten “ja” eller “nei” til dette.

28 lesere la inn et svar. Dette er jo en svært liten del av over ti tusen følgere, såpass liten at man ikke kan vite om svaret er representativt. Men slik er demokratiet. Muligheten til å avgi sin stemme ligger der, og det er de som griper den som bestemmer.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Av de 28 så svarte 26 “ja” mens to svarte “nei”.

Med andre ord et klart ønske om mer politikk på bloggen.

Egentlig ønsker jeg ikke å skrive om politikk. Og frem til for få år siden, så var jeg svært lite politisk engasjert. Men også på dette området, akkurat som innenfor psykopatien, så tvang det seg fram en oppvåkning i meg. Det første jeg reagerte på var et økende forsøk på sensur. Kanselleringskultur hadde sin spede begynnelse omkring 2016, der foredragsholdere, artister, intellektuelle, politikere, kunstnere, forfattere, lærere etc. med konservative meninger skulle ekskluderes fra samfunnsdebatten, fordi de kunne støte noen, først og fremst minoritetsgrupper. Flere mistet jobben som følge deres konservative syn. Øyvind Eikrem-saken er et grelt norsk eksempel, og kun ett av mange.

De samme aktivistene som ikke ville støte minoritetsgrupper, angrep selv gjerne hvite menn. Og i senere tid også hvite kvinner, som Harry Potter forfatteren J.K. Rowling.

Senere har det bare blitt verre. I tillegg har vi fått seriøse forsøk på tvangsvaksinering med en vaksine som ikke virker, klimahysteri som gjør oss fattige og en norsk regjering som gjør alt de kan for å gi bort Norges suverenitet til EU – bit for bit. Det er svært mye å ta tak i nå.

For å ta et ironisk eksempel. Mitt innlegg om avstemming ble først avvist av facebook. Den (antakelig) autogenererte tilbakemeldingen jeg fikk var at forsøk på å påvirke politiske valg var forbudt og at min konto kunne bli stengt hvis det gjentok seg. Først da jeg ba om en gjennomgang (av et menneske) så gikk den gjennom. Men det illustrerer svært godt hva jeg snakker om. Vi blir i dag overvåket fra alle kanter, og forsøkt sensurert der de (big tech) kan.

De politiske tekstene jeg legger ut vil ikke alltid kunne relateres til psykopati. Men ofte så vil de det, også der de i utgangspunktet ikke var ment slik. Dagens tekst er et eksempel.

Jeg ønsker å skrive om politikeres halvkvedede innrømmelser. Og jeg vil trekke frem Erna Solberg som eksempel. Ikke fordi hun er alene om dette, men hun har ytret ganske gode eksempler på hva jeg vil frem til.

Det eldste eksemplet er fra da bompengeopprøret stod på sitt verste omkring 2019. Erna Solberg var statsminister. I kjølvannet av opprøret ble faktisk et politisk parti stiftet ene og alene med det formål å avskaffe bompenger. Partiet eksisterer fortsatt, men gjør det ikke spesielt bra. Tradisjonelt så gjør ikke “en saks-partier” det godt. Partiet, i dag kalt “Folkets parti”, har utvidet deres fokus til også å favne andre politiske saker, men klarer ikke helt å få momentum.

Hvorfor klarer ikke partiet å hevde seg på meningsmålingene? Skatter og avgifter i Norge er skyhøye. Bompenger er en av de mest forhatte avgiftene. Ikke minst fordi pengene i dag sjelden blir brukt til veibygging. Pengene går til mye annet, og som regel ting som ikke kommer bilister til gode. Bompenger er rett og slett blitt en ekstra skatt. En “snikskatt” fordi den ikke regnes inn i det offisielle skattenivået. Men jeg bodde i Ålesund da “bypakken” ble innført i 2022. Plutselig måtte jeg betale 25 kroner i bompenger hver vei, kun for å komme på jobb. Jeg nådde selvfølgelig raskt maksgrensen på 1250 kroner i måneden. En ekstra utgift på 15,000 kroner i året gjorde altså over natten sitt inntog. Med en årslønn på 500,000 så utgjør 15,000 kroner tre prosent av inntekten. Man kan derfor si at inntektsskatten ikke lenger er 22 prosent (et eksempel), men 25 prosent. En betydelig forskjell, men som aldri vil bli innrømmet. Regjeringen hadde neppe vunnet valg ved å øke inntektsskatten med tre prosent! I stedet henter de pengene på andre innpakkede måter, enten det er bompenger, lakseskatt, gevinst på aksjer (som spratt opp til 37 prosent under Støre) eller exit-skatt.

Og hva brukes pengene til? For eksempel på elektrifisering av Melkøya, som bare flytter norske utslipp til utlandet. Og havvind, som vil forstyrre livet i havet og muligens ødelegge våre fiskebestander. Allerede er hvaldød skutt i været der hvor havvind allerede er etablert, men dette vil jeg ikke gå inn på her.

Men grunnen til at Folkets parti ikke gjør det bra, er fordi vi venner oss til det utroligste, og absurde ting blir over tid normalisert. Dette er selvfølgelig universelt og slik menneskelig psyke fungerer. Men det er ikke til å komme bort ifra at nordmenn er særs konforme. Vi har rett og slett hatt det for bra, for lenge. Vi er også hjernevasket av norske medier med kraftig politisk slagside. Evnen til opprør er passivisert, enn så lenge. Til tross for at partier som Ap og Høyre skader oss og gjør oss fattige, så venner vi tilbake til dem ved stemmeurnene. Det er et slags traumebånd mellom velgere og politikere. Vi tror at partiene som har skadet oss, også kan redde oss, Vi tror på politikerne når de gir alle andre skylden for problemene de har skapt (lyder kjent?).

Tilbake til bompengeopprøret i 2019. Erna Solberg ignorerte lenge opprøret. Hun ville ikke forholde seg til det. Antakelig fordi hun ikke hadde noen intensjoner om å gå folket i møte. Til slutt kom hun med en enkelt uttalelse; “det har kanskje blitt litt mye, litt fort” (kilde til denne uttalelsen har jeg ikke, jeg tar det fra hukommelsen). Men det var alt. Hun snudde seg igjen til andre saker, og bompengeinnkrevingen fortsatte å øke. Mediene gjorde heller ikke jobben sin. De stilte aldri statsministeren et eneste kritisk spørsmål.

Så kom covid. Covid var verdensomspennende, og hadde selvfølgelig ingenting med bompengeopprøret i Norge å gjøre. Men saken er at det over hele vesten begynte å gry en motstand mot sittende regimer og mot den tiltakende sensuren som bredte om seg på facebook, twitter, i mediene etc. Det virker nesten planlagt at covid skulle komme på det tidspunktet, som om politikerne ønsket å påføre folket en krise, slik at de glemte sin misnøye og trang til opprør. I dag er det innrømmet at viruset lakk ut av et laboratorium i Kina, noe som først ble avvist som en konspirasjonsteori. Mer vet vi ikke. Men finnes svaret i dokumentene som Erna Solberg først ville hemmelighetsstemple i hundre år, men som senere ble redusert til “kun” seksti år?

Men la oss flytte oss til nåtiden. Nylig ble et homofilt par knivstukket utenfor en restaurant på Tjuvholmen. Verken ofrene eller gjerningsmennene var tilfeldige, og hendelsen ble umiddelbart etterforsket som hatkriminalitet. La oss være ærlige her. Det var ikke Ola og Petter som følte et slik brennende hat for et homofilt par som ikke plaget dem, men som bare ga uttrykk for sin homofile legning. Vi vet hvem det er som ikke tolererer homofili i Norge i dag, og det er tilflyttere av en viss religion og kultur. Dette har folket visst i mange år allerede. Men fra politisk hold har det vært tyst. Vi er i stedet blitt fortalt at mangfold er en berikelse.

Det vil si inntil Erna Solberg innrømmet at innvandrere har lavere aksept for homofili enn “flertallet”.

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/har-lavere-aksept-for-homofili-enn-flertallet-av-oss-har/16892471/

En annen nylig innrømmelse fra Solberg kom i forbindelse med den svekkede kronekursen. Kronen har dalt i verdi jevnt og trutt siden Solberg ble statsminister i 2013, og svekkelsen har akselerert under Støres regjering. Politikerne har altså hatt god tid til å adressere problemet. Men de har aldri løftet en finger. De har ikke engang omtalt saken. Folket har blitt fattigere i stillhet. Mediene underdriver problemet. Vi blir fortalt at “nå blir utenlandsferien dyrere”. Dette er løgn. Ja, også utenlandsferien blir dyrere. Men også alt annet blir dyrere, også Norgesferier, i tillegg til alt av varer. Også det som produseres i Norge, fordi råvarene ofte kommer fra utlandet til adskillig høyere pris enn tidligere. Men dette underrapporteres.

Først nå innrømmer Solberg at vi blir fattigere av kronekursen.

Erna Solberg om den lave kronekursen: – Vi blir alle fattigere

Er dette en etterlengtet innrømmelse, eller frekkhetens nådegave? Kronekursen begynte tross alt å falle så snart Solberg overtok roret i 2013.

Poenget mitt med dette er, hva skal vi med politikere som kommer med vage innrømmelser, når problemet allerede har vart i årevis, og vanlige folk for lengst har klart å konkludere? Skal ikke politikere ligge i forkant av begivenhetene?

Kronekursen alene har antakelig svekket nordmenns kjøpekraft et sted mellom 25 og 50 prosent. Norske kroner blir i dag betraktet som “shitcoin” av utenlandske investorer, eller hva man kan kalle monopolpenger. Forestill deg en begivenhet som gjorde at alt plutselig ble 50 prosent dyrere. Det er egentlig en krise på linje med covid. Men hvor er de daglige pressekonferansene? Hvor er de kritiske spørsmålene fra mediene? Hvor er de politiske tiltakene for å korrigere en skakkjørt valuta?

I stedet får vi selvsagtheter fra politikerne, som likevel ikke gjør noe med saken.

Det er til å bli matt av.

Forøvrig er også dette noe vi kjenner fra psykopatien (uten sammenligning forøvrig). Husker du den rare følelsen av elefanter i rommet, sammen med psykopaten? Hvorfor nevnte ikke hen ditt eller datt, selv om problemet lå der ute hvor alle kunne se det? I stedet lot de som om det ikke fantes et problem.

Først når du truet med å forlate p/n (eller faktisk gikk), så fikk du en halv innrømmelse eller beklagelse, for noe som hadde ridd deres relasjon som en mare i lang tid. Minner litt om når det nærmer seg politisk valg (og truende utskifting). Først når det brenner under føttene deres, så vil de gi folk hva de trenger og ønsker. Da avslører de at de hele tiden har visst hva folket ønsker, men de har ignorert det.

Dette med å ignorere saker som folk er opptatt av, er en taktikk som politikerne deler med psykopatene.

Det er gaslighting. Det er også definitivt en form for gaslighting når politikere later som om problemer ikke eksisterer.

Er dette noe du ønsker mer av, eller om det blir “feil” på denne bloggen. Gi gjerne tilbakemelding i kommentarfeltet, eller på [email protected] hvis du ikke ønsker at din tilbakemelding skal publiseres.