Jeg hadde akkurat begynt å føle meg en smule sterk og fri. Jeg kjente på spiren av styrke og harmoni, men følelsen av dette gode var fortsatt skjør. Følte meg også uavhengig igjen, klarte å være alene på en fin og god måte etter lang tid i et usunt og giftig forhold. Tenkte at «nå har jeg lært mye og jeg skal aldri noen gang være i et sånt ødeleggende og skadelig forhold. NÅ SER jeg og skal klare å styre unna om jeg møter på dette igjen» Jeg hadde lest litt her og der, og lånt bøker på biblioteket om psykopati. Bøkene gjemte jeg under puter og andre steder så ingen så at jeg leste om emnet. Jeg så meg litt over skulderen når jeg sto på biblioteket for å låne, håpet ingen så meg. Jeg hadde også tidligere ringt krisesenteret for råd. Ingen slo meg, men det var så sterkt å bli surret med på annen måte, og så var jeg fortsatt frustrert og redd for min tidligere eks. Men nå sto jeg der, etter mye jobbing med meg selv, klar for å gyve på livet/kjærlighetslivet på nytt. Finne en snill en. 

Trodde jeg.

Så traff jeg deg. Da jeg traff deg så føltes det trygt fordi vi hadde felles bekjente. En del av det naturlige forsvaret mitt ble derfor lagt ned med det samme. I tillegg virket du helt motsatt av min eks i væremåte. Men jeg stusset faktisk litt allerede på første møtet, men overkjørte min intuisjon. Jeg fikk en første magefølelse av deg som en arrogant egosentrisk tøffing, men dette overså jeg. Du brøt regler allerede første timen, og du virket lat. Du la deg frem som en veldig uheldig person, og at andre hadde vært slemme med deg. Du var på dette uheldige stedet i livet på grunn av andre. Du fortalte hvor vanskelig du hadde hatt det og fortsatt hadde det nå, om gale ekser, gale og vanskelige kolleger og gale og sprø familiemedlemmer. De hadde alle ødelagt for deg og satt deg i den vanskelige situasjonen du var i nå. Du hadde opplevd så mye motgang, og det var andres skyld. Der inne så kjente jeg på mitt ønske om å hjelpe deg, støtte deg, løfte deg. Når du snakket så hadde du sårede uskyldige øyne. Men samtidig var øynene dine kalde, mørke og stive. Men det så jeg ikke den dagen. Øynene dine vandret ikke løst. Øynene sto stille, rett i/på meg. Jeg tror jeg tolket dette som at du var en trygg person. Midt i dette førstemøtet så var det noe hos deg som snudde. Hele holdningen din forandret seg, smilet og stemmen og måten å innynde deg på. Du startet å hente meg inn. Du startet flørten. Jeg husker godt når det snudde, på vei ut fra spisestedet, og på vei videre til neste stoppested, det skjedde et skifte med deg der på fortauet. Og jeg tenkte, ikke så fort, jeg er jo ikke din «enda», slapp av, hvorfor ble du plutselig sånn akkurat nå? Jeg merket at jeg trakk meg litt unna, samtidig kom du nærmere. Du slang med armene, kroppen din var løs og du lo, og var rett og slett lykkelig sånn plutselig. Jeg tok meg i å synes synd på deg der vi gikk, for det virket litt lite voksent å bli så keitete der vi gikk, så det føltes litt leit på dine vegne. På kafèen hadde jeg åpnet meg, fortalt deg mye om meg. Jeg sa også tydelig ifra at jeg ikke var sikker på om jeg ville inn i noe nytt igjen, at om så var tilfelle så skulle det gå sakte så jeg ikke valgte feil. Jeg hadde god tid sa jeg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På vei hjem denne kvelden begynte meldinger å komme, og dagen etter fortsatte det. Jeg holdt noe igjen, men jeg ble sjarmert over oppmerksomheten og de fine ordene du sa til meg, om meg. Det var så intenst med dine mange oppmøter og mange meldinger. Hver eneste dag kom du til meg eller andre steder der jeg var, i tillegg ringte du og sendte meldinger. I de tre fire eller fem første ukene var det sånn, så jeg glemte helt tankene mine om å ta det med ro som jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for. At dette mulig ikke føltes helt riktig var det ikke tid til å føle etter, fordi du var der hele tiden i en eller annen form. For en enorm invadering av livet mitt og hjernen min. Før jeg visste ord av det så satt du der ved kjøkkenbordet og spiste middag, som om det var det mest naturlige å gjøre. Du ble servert. Nå var du blitt alt. Hele tiden. Det var ingen forvarsel på hvor du dukket opp, plutselig kunne du stå der i butikken bak reolene, eller på utesteder og bare stå å se på meg uten å avsløre deg, jeg ante ikke at du var på samme sted som meg, og nå rett som det var så sto du der, mens jeg egentlig trodde du var på en annen kant av byen, eller du var plutselig rett bak meg på veien. Jeg begynte å kjenne at dette var ekkelt. Følte meg overvåket, men undergravde følelsen, glemte den helt i all den fine oppmerksomheten du ga meg. Så herlig å bli sett, så deilig å bli likt. Du skulle vise meg frem, la ut skrytebilder av oss/meg på nett, du søkte opp mine bekjente uten å nevne det til meg, foreldrene dine måtte hilse på (etter få uker) det var så viktig, ja men hvorfor så tidlig i forholdet? Så var det raskt snakk om en ring fra deg, det ble en komisk greie hvor jeg betalte og den trist og useriøst ble påsatt. En merkelig opplevelse. Det hele ble bare dumt og tragisk. Du lekte med meg. Dine fremtidsplaner, alt du ville vi skulle gjøre sammen, du dro frem bilder av herlige steder i varme strøk med blått hav og gardiner som flagret, hit skulle vi og dit. Vi feiret høytider med familien din alt for tidlig, du skrøt av meg og oss hemningsløst om hvordan du nå levde livet, du var så sunn nå, og du var sånn et fantastisk bra menneske sammen med meg. Noen av dine familiemedlemmer så på meg lenge helt stille uten å si et ord, i ettertid tror jeg at de forstod mye. Samtidig kom tankene, «Hææ hva er jeg med på her….?? Du er ikke i stand til å ha sex med meg engang jo… du tenner ikke på meg, du fikk det rett og slett ikke til. Forholdet vårt har egentlig ikke helt startet på alle områder, hva er dette her..?» Disse tankene var det ikke mulig å tenke ferdig før neste herlige kompliment, gaver og oppmøte kom. Du lyttet så intenst til meg når jeg snakket. Du fikk med deg alt, jeg husker at jeg sa «du får med deg så mye om meg, nesten mer enn jeg vet om selv» En himmelsk følelse av å ha truffet en som la merke til meg. Det var en lykke rus å være i dette, så tanken om at noe skurret ble skjøvet bort hver gang den meldte seg.

Så snudde det.

Det var noe som du ikke fikk det du ønsket. Jeg tror du hadde en plan om å utnytte noen av mine goder. Jeg sa nei og stoppet deg, og det likte du dårlig. Jeg merket at du nå ble lei av å være interessert, og jeg var plutselig en plage når jeg åpnet munnen. Du pratet mer og mer selv, om deg selv og dine interesser. Jeg fortsatte å lytte til alt du sa, roste deg og var der for deg. Du pratet gjerne i flere timer i strekk, jeg ble så sliten av å lytte til alle ordene dine om alle som det var noe galt med. Du tømte all «dritt» om andre ut på meg, og la frem hvor bra du selv var. Til slutt så begynte jeg å si ifra at vi må kunne snakke om andre ting enn bare om deg og ditt. Men dette ble trenert, du fortsatte å kjøre over. Jeg hadde vanskeligheter med å stoppe deg fordi du ble sint, sur og slang med leppa, snudde alt opp ned de gangene jeg prøvde å stoppe deg. Jo det var min skyld, jeg som bla bla… og så stoppet du brått samtalen etter å ha blitt dypt fornærmet. Du sa jeg var egoistisk. Jeg tok visst så mye av din tid, så dette måtte jeg tåle. Du ble skuffet over meg som nå såret deg ved å sette en grense. «Nei nå ble jeg veldig lei meg og såret» sa du, du som bare ønsket meg alt godt, hvis jeg satte grenser og hadde egne meninger, du buldret. Du likte ikke vennene mine eller familien min, det var mye feil med alt når vi skulle besøke dem. Du streiket og gikk ikke inn døra når vi skulle bort, jeg måtte be på mine knær, fordi det var så flaut å fortelle at du ikke kunne bli med inn når vennene hadde gjort i stand og satt av tid til oss. Dine venner hilste jeg aldri på, ikke du heller, jeg så dem bare på facebook, og der var det mange.

Vi dro på tur, jeg betalte mest, det mente ikke du og ble fornærmet. Du ødela ting med vilje for å skape reaksjoner i meg. Jeg måtte trå forsiktig så du ikke ble sint eller krenket, jenke meg for å passe inn så ditt humør skulle være akseptabelt. Jeg tok meg i å gå på tå for deg. Etter turer tenkte jeg «aldri mer deg og meg!!» Jeg tilpasset meg mer og mer dine ønsker. Nå levde du ikke så sunt og riktig lenger heller. Det sunne og gode var helt borte. Nettbruk til alle døgnets tider, du sov lite, filmer, usunn livsførsel var hverdagen din. Etter vonde perioder trakk jeg meg bort fra deg, da ble du en mjauende pusekatt og runddansen var i gang igjen, jeg glemte helt tanken min om «aldri deg og meg mer». På ny var det fine ord og gaver, for så igjen å bli avvisende og ikke la meg komme på besøk. Tiden gikk på denne måten. Vekselvis avvist og hentet inn. Iskalde øyne som stirret meg i senk når du var misfornøyd med ting jeg sa eller gjorde, øyne som stakk i meg og slengkommentarer til andre om meg. Du lo hånlig av meg. Hvem er du egentlig, tenkte jeg nå oftere. Tiden gikk, det ble ny reise, jeg hadde ordnet og betalte hele reisen for begge igjen. Jeg begynte etterhvert å kjenne at du ikke hadde planer om å være med. Du ble styggere og styggere mot meg etter som reisedato nærmet seg, men det føltes så flaut overfor de andre som også hadde bestilt sammen med oss, så jeg prøvde å være som du ønsket for at du skulle bli som før, at vi kunne gjennomføre denne turen. Kanskje kunne jeg nå bli litt bedre kjent med deg, ikke bare en dag innimellom. Denne reisen ble vond, og det var ingen tvil lenger, du avslørte deg, du var en forstyrret person. Nå så jeg deg ikke så ofte som før, du kom ikke lenger innom meg like ofte, det var et ork for deg å komme, men å ringe meg for å tømme deg det gjorde du, veldig ofte. Du leverte fortsatt jevnlig gaver på døra, snudde i gangen, tok ikke av skoene en gang, du sa de fineste ord om meg, for så å forsvinne. Du nektet å la meg komme hjem til deg, samtidig sa du at jeg måtte jo bare komme på besøk, når som helst. Men prøvde jeg å foreslå at jeg skulle komme, så var det nei, det passet ikke og du avsluttet samtalen raskt. Jeg følte meg så avvist, tømt «dritt» på, jeg var utslitt og frustrert. Jeg begynte nå å se sammenhenger, og hadde et enormt behov for svar. Hva var jeg med på her? Jeg var nå blitt en utslitt skurefille. Men jeg begynte å våkne også. Dette var sykt. Jeg begynte å se det du gjorde i det skjulte mot meg. Å avsløre manipulasjon var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har alltid trodd på mennesker, men nå begynte jeg å tenkte at «nei, alle er ikke gode, noen er bare slemme», kom deg bort. Du ble med på ferien og det var vonde dager, du var så stygg mot meg. Det var verre enn noen gang. Jeg avslørte ikke tankene mine om deg. Jeg tror jeg frustrerte deg fordi jeg ikke reagerte på alle knappene du prøvde å trykke på. Men jeg hadde lært mye nå, jeg hadde funnet bloggen «psykopati og kjærlighet» Du satt i gang bevisste hendelser som skulle sette meg ut av balanse, dummet meg ut og prøvde å skade meg med vilje, avslørte hemmeligheter og fortrolige ting. Du var med vilje slem. Jeg holdt masken, du brummet. Jeg glemmer aldri øynene dine, der vi satt. Jeg husker hva jeg spiste, hva som var rundt i rommet, og alle som satt til bords. Stillheten og hatet ditt. Det var så iskaldt. Jeg grøsset.

Da vi kom hjem så gjorde du helomvending på sekundet. Du fortalte om hva fint vi kunne finne på sammen, det ville bli så koselig sa du, du ville ha meg med til familien igjen, det var jo så viktig for deg. Det var en forandring så stor på ny. Jeg ville bort, jeg kjente avsky, og det var nå lett for meg å bryte. Jeg tok avslutningsamtalen, men du ville ikke la meg gå helt, jeg var jo så fint et menneske, vi kunne da fortsette litt sa du. Denne samtalen var helt glemt av deg etter noen dager, du mente fortsatt at vi var sammen. Sakte men sikkert hentet du meg på skremmende vis inn igjen, til en viss grad. Men jeg hadde bloggen jeg fulgte nå og det reddet meg. Jeg leste og lærte og forstod, samtidig som du jobbet med å hente meg inn. Det var en vanskelig tid å klare å ta det siste steget til fullt brudd og null kontakt. Så klarte jeg å bryte helt til slutt. Dine siste ord om meg var så fine, men jeg klarte ikke å si det samme tilbake om deg, jeg klarte å være tro mot meg selv, å ikke rose deg i denne siste samtalen, dette sanset du, jeg kjente sinne ditt. Så blokkerte du meg ute fra alt. Og nå er det helt stille. Jeg er heldig og fri igjen. Og på ny står jeg her nå, enda klokere og visere om forstyrrede mennesker. Klar for livet mitt. Og håper på å treffe en snill en…

Anonym