Takknemlighet

Nå banker julen på om ett døgn, og for mange psykopati-ofre er den slettes ikke velkommen.

Noen skal feire sin første jul uten psykopaten. For noen er dette en befrielse, for andre er det noe de lenge har gruet seg til.

Psykopaten har den effekten på oss, at selv om vi vet at personen er skadelig og et dårlig menneske, så kan vi savne vedkommende intenst. Å vite at dette blir den første julen uten så mye som en “god jul” sms fra ham/henne, er smertefullt. Kanskje feirer psykopaten sin første jul med den nye partneren, og de virker så lykkelige sammen.

Noen ofre har allerede vært gjennom en eller flere julefeiringer uten psykopaten. Det kan likevel fortsatt føles tungt, fordi savn og nostalgi i form av kognitiv dissonans sitter så lenge, opptil flere år. Selv om minnene av julefeiringer med psykopaten ofte er dårlige (psykopater har en egen evne til å ødelegge høytider) så kan julen bringe en spesiell smerte av hele relasjonen og bruddet frem i offeret.

Noen ofre skal feire jul alene. Det kan være flere grunner til det:

-Psykopaten har gjennom en effektiv svertekampanje klart å vende de fleste venner og familie mot offeret.

-Bruddet er så ferskt at offeret velger å være alene. Å skulle late som om man er glad sammen med andre oppleves som uoverkommelig. 

-Offeret fikk aldri noen ny relasjon etter psykopaten, og familien og vennekretsen er liten. Kanskje fordi psykopaten over lang tid sørget for å isolere offeret og slite kontakter.

Alenejulen kan med andre ord være både frivillig og ufrivillig. Uansett er den ofte svært tung. 

Det er i denne tiden du skal være snill med deg selv, og gi deg selv all den kjærligheten du hadde tiltenkt psykopaten, men som psykopaten ikke hadde evne til å sette pris på. 

Julen er en magisk tid. Husker du den magien psykopaten vekket i deg i starten av relasjonen? Den er ikke borte. Den ble heller ikke plassert i deg av noe utenfra – noe utenfor din kontroll. Den kom innenfra. Det var ikke psykopaten som skapte magien, det var deg selv. Du kontrollerte den faktisk selv. Psykopaten trigget den, med falske håp og drømmer. Men du skapte den. Du har den fortsatt inni deg. Inntil det kommer en ny partner – som du kan bruke den på, og som denne gang fortjener den og setter pris på den, så bruk den på deg selv. Du er din aller nærmeste og fortjener din største omtanke og omsorg. 

Bruk julen på å pakke deg inn i omsorg. Tenn et lys. Ta et bad. Skift til rene sengetøy. Lag en full julemiddag hvis du orker. La vær hvis du ikke orker. Se på alle julefilmene på TV. Lag kakao. Ligg på sofaen. Forsøk å delta i minst en invitasjon i julen, hvis du klarer. Bruk denne ene invitasjonen til å stelle pent med deg selv og ta på dine beste klær. Gå rakrygget til denne ene julefesten. Du kan gå i joggedress resten av julen, hvis det er hva du ønsker. Poenget er å gi deg selv egenkjærlighet.

Du orker knapt kommunikasjon med andre, men forsøk å sende ihvertfall en felles-sms til de nærmeste, hvor du ønsker god jul. La deg glede av alle lykkeønskningene du får tilbake.

Et lite råd, vær forsiktig med alkohol hvis bruddet med psykopaten er ferskt. Alkohol har en tendens til å forsterke følelsene som ligger latent. Å bli beruset kan derfor bli en tung opplevelse. Den beste rehabiliteringen er å kunne reflektere seg gjennom problemene i edru og bevisst tilstand. Litt rødvin i gløggen skal du kunne unne deg.

Julen er en tid for takknemlighet

Vel, takknemlighet er et ambivalent tema for mange ofre. Jeg husker at jeg like etter bruddet ble provosert bare av tanken på at jeg skulle føle takknemlighet for noe som helst.

Hva hadde jeg å være takknemlig for? Å ha mistet min store kjærlighet? At psykopaten lekte med meg, tråkket på meg, hånet meg og forlot meg? At jeg lot vedkommende gjøre det? At jeg lot meg senke så dypt? At jeg bare hadde vært snill, og skjebnen likevel behandlet meg slik? At alle andre virket lykkelige og komplette, unntatt jeg?

Jeg var sint og bitter på meg selv og hele omverden. Ironisk nok var jeg sint på alle unntatt den eneste jeg hadde grunn til å være sint på; psykopaten. Jeg var ennå ikke klar til å plassere min avsky for hele affæren der den hørte hjemme. Jeg husker jeg helt bevisst, senest en måned innen bruddet, tydelig tenkte at “psykopaten er perfekt”. Det tar lang tid før kognitiv dissonans er over, og følelsene har fusjonert med hva intellektet vet – at psykopaten aldri var verdt et øyeblikk av din tid. 

Så, det er med andre ord helt normalt å ønske “takknemlighet” dit peppærn gror!

Likevel, det kan føre utrolig mye godt med seg å tvinge seg selv til å føle glimt av takknemlighet, selv i den dypeste forvirring og ensomhet.

Du har så mange grunner til det, og den største grunnen er den du ikke er klar til å erkjenne ennå; vær takknemlig for at psykopaten er ute av livet ditt.

Ikke vær opptatt av hvordan det skjedde, eller at du ikke har fått en korrekt avslutning på relasjonen. Bare dvel ved dette og gjenta for deg selv, vær takknemlig for at relasjonen er over.

Vær takknemlig for at du har luft i lungene, tak over hodet, og mat i kjøleskapet.

Vær takknemlig for din deilige seng og rene sengetøy.

Vær takknemlig for at du klarer å gå en liten tur, hver dag.

Vær takknemlig for fred i landet.

Vær takknemlig for at fremtiden igjen ligger åpen, og du kan gjøre med den hva du vil, uten psykopatens innblanding.

Vær takknemlig for de vennene og familiemedlemmene du fortsatt har i livet ditt. De som ikke lager drama, aldri manipulerer deg og aldri utsetter deg for humørsvingninger. De stabile, som kanskje har vært der i mange år. De lojale. Så lojale at du har tatt dem for gitt. De har aldri opprørt deg, derfor har du knapt lagt merke til at de alltid var der. De konstante. Nå legger du merke til dem. Vær takknemlig.

Det har seg nemlig slik, at bitterhet og takknemlighet kan ikke sameksistere.

Du kan ikke ha disse to motstridende tankene i hodet samtidig. Hvis du klarer å føle takknemlighet, så forsvinner bitterheten. Ihvertfall for en liten stund. På samme vis kan du heller ikke føle sinne samtidig med glede. Den ene fortrenger den andre. 

For de som ennå ikke har oppdaget det, så finnes det mye støtte på youtube. Dere som kan lytte til engelsk, vil finne flere oppklarende, trøstende og bekreftende kanaler der.

Du vil bli overrasket over hvor mange kloke og veltalende mennesker – både terapeuter og vanlige mennesker – som legger ut videoer om narsissisme og psykopati.

Ikke alle er like enkle å forstå. Jeg vil derfor trekke frem en som har hjulpet meg mye. “Narcissism support” blir drevet av en amerikansk kvinne som kaller seg Dana. Dana har hatt to langvarige relasjoner med psykopater og øser i over hundre videoer av sin verdifulle erfaringer fra disse relasjonene. Mange av dere vil kjenne dere igjen i hennes videoer.

Dana lærte meg dette med takknemlighet, og det virker.

La hennes videoer på youtube trøste deg gjennom julen, hvis det er alt du klarer å forholde deg til. 

Jeg tror det er på tide å takke for meg for i år. Jeg vil takke leserne som har lest og støttet bloggen så langt, og av hele mitt hjerte ønske dere et bedre 2016. Nye innlegg i bloggen kommer etter nyttår, vi har fortsatt mange uberørte emner.

Dere som ønsker å ha en stemme kan kommentere dette innlegget. Hvis flere gjør det, så blir byrden hakket enklere å bære for alle, når man ser at man ikke er alene. Det er nok å skrive “Jeg er alene i julen, og sliter” så oppfordrer jeg medleserne av bloggen til å støtte hverandre. Jeg skal også gjøre mitt når jeg har tid til å titte innom. 

Så da gjenstår bare RIKTIG GOD JUL OG PÅ GJENSYN I ET PSYKOPATFRITT 2016!

 

 

 

Telefonsamtalen fra Hades

Psykopater liker ikke høytider. Egentlig liker de ingenting som gleder normale mennesker, men høytider synes å være en ekstra tung tid for psykopater. Derfor bare MÅ de ødelegge dem. En psykopat har problemer med å forstå hvorfor normale mennesker finner så mye glede i høytidene, spesielt julen. Psykopatens logikk synes å være at det han/hun ikke selv finner noen glede i (og det er det meste) skal heller ingen andre få glede seg over. Mange ofre har derfor vonde minner om julen som psykopaten gjorde sitt ytterste for å ødelegge. Selv lenge etter bruddet kan julen og andre høytider derfor være en ambivalent tid, som ofre går inn i med skepsis.

Ironisk nok er det også i høytidene mange ofre savner psykopaten mest. Kanskje ble det aldri noen langvarig relasjon eller ekteskap mellom offeret og psykopaten, og selv om offeret intellektuelt er glad for at det aldri skjedde, så er julen en tid hvor tanker omkring hvordan psykopaten feirer sammen med den nye partneren ekstra påtrengende.

Det er derfor et passende tidspunkt å minne hverandre på hvorfor NK (null kontakt) er så viktig.

Jeg hadde selv mange rare opplevelser med psykopaten. Jeg husker et år for ikke så veldig lenge siden da vedkommende ringte meg på nyttårsaften, for å ønske godt nyttår. Det lå ikke i kortene at vi skulle feire sammen. For det første befant vi oss langt fra hverandre på det tidspunktet. For det andre var det ikke direkte en romantisk relasjon vi hadde (selv i dag klarer jeg ikke å definere hva psykopaten ville med meg, annet enn å opprette et dominansebånd), og dette er et viktig poeng for dette innlegget kan være like relevant for psykopatiske venner eller familiemedlemmer. Men jeg elsket denne personen og ble derfor svært glad da vedkommende ringte. 

Samtalen varte i bare ti minutter, men på den korte tiden klarte psykopaten både å sjalusifabrikkere, devaluere, og tåkelegge.

Jeg vil ikke gå inn i den konkrete ordutvekslingen vi hadde (selv om jeg fortsatt husker den tydelig som om det skjedde i går). Jeg kan fortelle at jeg fikk høre inngående om en annen felles venn, hvor snill denne vennen var og hvor viktig for psykopaten det var å ha denne vennen i livet sitt. Psykopaten forsøkte å triangulere meg med denne vennen. Antakelig ønsket psykopaten en emosjonell reaksjon fra meg. Jeg skulle gi uttrykk for misnøye med at denne vennen ble viet så mye oppmerksomhet, avsløre min sjalusi, og dermed gi psykopaten verdifull narsissistisk forsyning. 

Dette skjedde imidlertid ikke. Selv om jeg den gang ikke visste hva sjalusifabrikkering eller triangulering er, så fikk psykopaten ingen emosjonell reaksjon fra meg. Jeg forholdt meg rolig og var oppriktig glad for at psykopaten hadde funnet en åpenbart meget god venn, selv om jeg synes det var merkelig at “vår” nyttårssamtale skulle dreie seg så mye om denne vennen. Som følge av min fraværende reaksjon så ble psykopaten derfor tiltakende i dårlig humør utover den korte samtalen, og jeg forstod ikke hvorfor. Samtalen endte brått med en susende devaluering, da vedkommende forkynte at “jeg har bedre ting å bruke pengene på enn det her” og la på. 

Psykopaten ønsket antakelig med dette utsagnet å ødelegge min nyttårsaften, i det minste å legge beslag på mine tanker og oppmerksomhet resten av kvelden. Jeg skulle fundere på “hva mente han/hun med det?”, muligens ha dårlig samvittighet for å ha opprørt psykopaten og ikke under noen omstendigheter få noen som helst glede ut av høytiden.

For dette er slik psykopater opererer. 

Men her skal jeg fortelle deg noe finurlig. Jeg gikk ikke og surmulet resten av kvelden. Tvert i mot, jeg svevet på en sky. Hvorfor? Fordi psykopaten, dette mennesket som jeg elsket og savnet mer enn noe annet, hadde ringt. Vedkommende hadde viet noe av sin kostbare oppmerksomhet og tid til meg. Jeg følte meg privilegert og var bombesikker på at dette var et tegn på at psykopaten gjengjeldte mine sterke følelser.

SÅ hjernevasket var jeg. Så programmert kan offeret altså bli. Er det noe rart at den psykopatiske mishandlingen eskalerer og når gigantiske høyder innen offeret våkner opp og reagerer?

Devaluering og manipulering fungerer så kamuflert at man trenger tid og avstand borte fra psykopaten for å oppdage at det i overhodet forekommer. Så kamuflert som å ringe på nyttårsaften for å mishandle, under påskudd av å ønske “godt nytt år”.

Derfor er NK så viktig. 

NK er for å unngå nettopp slike telefonsamtaler som den jeg hadde med psykopaten på nyttårsaften. NK er for å forhindre at psykopaten har mulighet til å nå deg. For alt som skal til, er bare noen få minutter i samtale, eller et par tekstutvekslinger, for å snu dagen din på hodet.

NK er først og fremst for din skyld, for å beskytte deg selv. I motsetning til “taushetskuren” som psykopaten ofte ordinerer til sine ofre, så kan NK ikke være for å straffe psykopaten. Hvis du innfører NK for å fremprovosere en reaksjon hos psykopaten, fremtvinge en unnskyldning eller rett og slett for å vise at du er fornærmet så er du ikke klar for NK. Du deltar fortsatt i spillet. Hva du da egentlig gjør, er å ordinere din egen taushetskur. 

Du må forstå inn til marg og bein at psykopaten er skadelig for deg, innen du kan innføre NK og mene det!

Du må være så utmattet av manipulering, skuffelser og brutte løfter at NK oppleves som en befrielse. 

Jeg oppfordrer leseren til å innføre NK før det har gått så langt. NK bør innføres så snart man mistenker at partneren eller familiemedlemmet det er snakk om, er forstyrret. Men innfører man NK innen man er kommet så langt som beskrevet over, så krever det en enorm viljestyrke og selvdisiplin av deg for å opprettholde den, ganske enkelt fordi man ikke er mishandlet nok. Man føler ikke tilstrekkelig avsky for psykopaten og elsker kanskje vedkommende fortsatt. Trangen til å bryte NK og sende psykopaten en aldri så liten sms, angre på NK eller be om tilgivelse kan i disse tilfellene være enorm, spesielt nå i julen. Man håper innerst inne også at psykopaten selv skal ta kontakt, og i starten av NK sjekker man ofte telefonen ustanselig, for å se om det har kommet et ubesvart anrop eller en melding. Det er normalt å ville bli husket av en person som var så viktig for deg, og som du trodde følte det samme om deg. 

Derfor bør du forsøke å se stillheten fra psykopaten som en befrielse. Tenk på telefonsamtalen jeg selv opplevde. Med NK kan ikke psykopaten lenger manipulere deg, heller ikke på avstand. Forsøk å nyte det! Denne stillheten er din start på veien mot å bli hel igjen.

Beskyttelsen NK gir deg, går begge veier. Den skal forhindre psykopaten fra å nå deg, men også deg fra å nå ham/henne. Du må derfor blokkere psykopaten på telefonen, slik at ingenting når gjennom. Hvis psykopaten forsøker å henvende seg, så vil du aldri oppdage det. Og det er hensikten!

Hvis du får vite at psykopaten har forsøkt å kontakte deg, så starter nemlig tankespinneriet igjen. 

Hvis du ikke har blokkeringsfunksjon på telefonen, så må du seriøst vurdere å bytte nummer, til et nummer psykopaten aldri vil få vite om. 

Det er ikke tilstrekkelig å blokkere psykopaten på telefonen. Han/hun er mester i å manipulere via sosiale medier, og må også blokkeres der. Igjen, dette er like mye for å forhindre deg i å smugtitte på hans/hennes profiler på facebook, instagram, whatsapp osv. Blokker på alle medier!

Selv hadde jeg meget svak viljestyrke i begynnelsen av NK. Jeg blokkerte psykopaten på FB, men avblokkerte igjen, hele tiden. Dette skjedde flere ganger i uken. Jeg var hektet og farlig nysgjerrig, og det var altfor enkelt å avblokkere for å ta en liten titt på hva psykopaten hadde foretatt seg. Slik holdt jeg på i to måneder. Jeg hadde ikke godt av det og kom ikke videre i min rehabilitering. Jeg forstod at jeg ikke kunne fortsette slik, men problemet var at kontrollen fortsatt lå hos meg.

Til slutt klarte jeg det kunststykket det var å istedet for å blokkere psykopaten, få psykopaten til å blokkere meg! Det forutsatte at jeg en enkelt gang måtte bryte NK for å be psykopaten om denne tjenesten. Vedkommende gjorde som jeg ba om. Det å miste kontrollen gjorde at jeg umiddelbart slappet av. Jeg hadde ikke lenger muligheten til å leke “blokker-avblokker” leken fordi den var ute av mine hender. Det å vite at det ikke lenger spilte noen rolle om jeg ble fristet, flyttet fokuset mitt fra å lure på psykopatens gjøren og væren, over på andre ting.  

Og dette må være målet med NK; gjør det så vanskelig som mulig for deg selv å bryte den.

I tillegg til å beskytte deg selv fra innkommende og utgående kontakt, så vil NK hjelpe deg med å se relasjonen og mishandlingen i et mye klarere lys. Fravær av manipulering vil gjøre at du tenker i fred. Du vil bli overrasket over hvor mye mishandling som plutselig trer tydelig frem, som du aldri klarte å se mens du fortsatt var i kontakt med psykopaten. 

Når du får slike øyeblikk av klarhet, hvor mishandlingen blir like tydelig som sort på hvitt, så skriv episodene ned på papir. Skriv konkret hva som ble sagt og gjort, og din nåværende tolkning av situasjonen med dine nye kunnskapsbriller. Papiret med de nedskrevne episodene henter du så frem hver gang kognitiv dissonans gjør deg nostalgisk og du savner psykopaten. De nedskrevne eksemplene på mishandling vil minne deg på hvorfor du har innført NK.

Enda en hensikt med NK er tid. Tid uten psykopaten vil først fjerne avhengigheten, deretter slite det psykopatiske bånd – din usedvanlig sterke emosjonelle tilknytning til psykopaten. Dette vil ta lang tid, men du vil oppdage at psykopaten oppleves fjernere jo lenger du klarer å opprettholde NK. 

Noen kontaktpunkter er utenfor din kontroll, og jeg snakker her om felles venner og bekjente. Noen av dem kan – helt uvitende om din tilstand – gi deg informasjon om psykopaten du ikke vil ha. Disse velmenende men skadelige menneskene må du fortelle at du ikke ønsker slik informasjon. Hvis ikke de respekterer dette så må du kutte kontakten med dem også.

Enkelte felles bekjente er ikke velmenende. De bringer deg informasjon om psykopaten fullt bevisste om hvordan det påvirker deg. Antakelig bringer de også informasjon den andre veien – om deg til psykopaten. Disse menneskene er psykopatens håndtlangere. De er farlige for ditt velvære og du må hurtig identifisere hvem de er, og unngå kontakt med dem.

NK er som du ser omfattende, og krever nærmest en omlegging av hele ditt liv slik du kjenner det. Det er dessverre nødvendig. 

Enkelte ofre må gå så langt som å flytte geografisk bosted, for å unngå kontakt med psykopaten.

Finnes det virkelig ingen belønning eller gulrot for alt dette strevet? Det kan virke blodig urettferdig at offeret må omorganisere hele sin hverdag, mens psykopaten upåvirket lever livets glade dager, som regel med en ny partner.

Joda, det finnes en belønning. I forrige innlegg om “Raseri, hat og hevntanker” så nevnte jeg at NK er den beste hevnen du kan påføre psykopaten. Her er hvorfor:

Psykopaten lever og ånder for kontroll, makt og å vinne over andre mennesker. Hans/hennes personlighetsforstyrrelse gjør dem uovervinnelige i egne øyne. De er elsket, respektert og beundret av alle. De har en gudegitt rett til å behandle andre etter eget ønske. 

Ved å innføre NK fratar du psykopaten all kontroll og makt over deg og ditt liv. Du nekter ham/henne innsyn, og du viser at du kan leve videre uten ham/henne. Jeg kan love deg, at psykopaten hater det. Han/hun vil dog ikke vise deg dette. Faktisk vil de oppjustere inntrykket av det perfekte liv på sosiale medier og overfor felles venner. De vil gi inntrykk av at hvis du kan leve videre uten ham/henne, så kan psykopaten leve enda bedre uten deg. De skal vinne også denne kampen, som alt annet.

Men de konkurrerer forgjeves. For du har trukket deg ut av spillet. 

Med NK så forteller du psykopaten; “du er ikke så viktig som du tror du er. Se meg klare meg uten deg”.

Du skal selvfølgelig ikke fortelle psykopaten dette direkte. Det ville være å bryte NK, og å fortsatt delta i spillet. Men dette er signalet du sender psykopaten, og tro meg – han/hun fanger det opp. 

Det er nå psykopaten begynner å bli fustrert og desperat. Oversvevinger kan dukke opp når som helst. Se dem for hva de er – krampetrekninger fra en demon som forstår at han/hun er i ferd med å miste kontrollen. Ikke responder på dem! Stå imot. Vær sterk. Dette er psykopatens lokkesang, som fører deg til havari hvis du biter på.

Se også dette som en seier. Men igjen – uten å delta i spillet. 

Til syvende og sist er hevnen trist, både for deg og for psykopaten. For medmenneskeligheten.

Psykopaten hadde deg, og mistet deg. Du elsket denne personen, du var villig til å gjøre hva som helst for ham/henne. Du var snill, tolerant og medfølende. Du gledet deg over samværet dere hadde. Du brydde deg, du følte omsorg.

Psykopaten hadde ikke evnen til å sette pris på deg, og misbrukte din kjærlighet. Psykopaten valgte å spille et manipulerende spill med deg – fordi det var spennende – istedetfor å verne om deg og den beundringen du viste ham/henne.

Dette er ikke annet enn et tap for psykopaten. Han/hun klarer ikke å identifisere det som et tap, men han/hun vet at du er en god person og et eller annet sted inne i den dypt forstyrrede psyken, så forstår psykopaten at han/hun mistet en skatt som aldri kan vinnes tilbake. Som ble gamblet bort, helt unødvendig.

Et slikt tap er så vondt å innse, at psykopaten er nødt til å svartmale deg i sin bevissthet for å rettferdiggjøre tapet.

Å svartmale velmenende mennesker, som bare har vært snille og ønsket deg godt, er en egenskap forbeholdt de antisosiale personlighetsforstyrrelsene. Ingen normale mennesker, eller personer rammet av andre forstyrrelser enn de antisosiale, klarer dette. De gjenkjenner godhet for hva det er, og setter pris på det.

 

HADES

“Hades” er den mytologiske betegnelsen på helvete. Det blir også brukt om selve djevelen; kongen av helvete – kalt Hades. Helvete blir i mytologien også omtalt som “dødsriket”.

Psykopaten er både dødsriket og kongen av det.

Han/hun er ikke en du ønsker å bli kontaktet av i julen. Gå derfor ikke og drøm om eller håp på en henvendelse fra selveste Hades. I julen vil du ha sinnsro og fred.

Ikke la Hades kontakte deg, slik som han gjorde med meg på nyttårsaften, for å fortelle deg at du ikke er verdt noenting. Ikke engang pengene han/hun bruker på telefonoppkallet.

Det er ikke en slik jul du ønsker deg. Bruk den på deg selv, venner og familie som vil deg vel. De som alltid er der, uten drama, uten å føre deg bak lyset. Det er disse som fortjener din verdifulle oppmerksomhet og omtanke.

Vi får tid til ett innlegg til om noen dager, innen vi slipper julefreden til. Det skal handle om takknemlighet.

 

 

 

Raseri, hat og hevntanker

Det er ikke psykopatens narsissistiske raseri, avsky for ofrene eller hevngjerrighet etter at du har forårsaket et narsissistisk sår vi skal snakke om her.

Det er ditt eget sinne vi skal snakke om.

Det er et skamfullt, tabubelagt og ubehagelig emne for mange ofre. På et eller annet tidspunkt etter det psykopatiske bedrag, så opplever de fleste ofre et sinne de aldri tidligere har opplevet. Psykopatiske ofre har ofte det til felles, at de er snille, tolerante og empatiske mennesker. De er ikke aggressive av natur, og har et ambivalent og anstrengt forhold til sinne. Raseri har aldri vært en del av deres følelsesspekter. Det blir derfor et sjokk for mange ofre når de oppdager hvilket sinne psykopatens bedrag klarer å vekke i dem. Ofrene vet sjelden hvordan de skal forholde seg til sitt eget sinne – hvordan kanalisere det i en konstruktiv og helende retning. 

Når jeg snakker om “det psykopatiske bedrag” så mener jeg ikke en enkelthendelse av svik (selv om ofrene opplevde mange av dem). Det psykopatiske bedrag er mer en langtrukken affære, hvor det langsomt går opp for offeret at gulroten psykopaten lar henge like utenfor rekkevidde, den når offeret aldri. Tomme ord og løfter utgjør hovedparten i det psykopatiske bedrag, blandet med sulteforing på kjærlighet og hengivenhet, som psykopaten bruker mer i en manipulerende strategi med belønning og straff, enn som en ektefølt erklæring av lojalitet og troskap til offeret. 

Enkelthendelser som utroskap, økonomisk svindel eller grove eksempler på illojalitet kan så være dråpen som får begeret til å flyte over, men utgjør ikke alene det psykopatiske bedrag. Det psykopatiske bedrag er ikke en forretningsvindel, det er et bedrag av hjertet. Et bedrag er mye større enn svindel, og mye mer enn et svik. Man svikter når man glemmer å hente deg etter jobb. Man svikter når man unnlater å fortelle deg om en viktig hendelse. Et bedrag er av en helt annen størrelsesorden.

Alle bedrag er bevisste, ellers hadde de ikke vært bedrageriske. Men når normale mennesker bedrar, så er det vel vitende om at det er galt og de forsøker som regel å skjule bedraget. I tillegg utføres bedraget for bedrageriets skyld, og ikke for å skade deg. Men det psykopatiske bedrag har en ondskapsfull og tilsiktet snert over seg, som det normale bedraget ikke har. Psykopaten ønsker faktisk at du skal oppdage og forstå bedraget; han/hun ønsker å påføre deg den smerten din oppdagelse av bedraget medfører. Bedrageriet i seg selv er ofte underordnet for psykopaten. Motivet er smerten det påfører deg.   

Det er når dette bedraget virkelig når offerets bevissthet, at raseriet får liv. Det skremmer ofte offeret hvilken enorm styrke raseriet viser, og hvordan det kan komme i bølger, ofte helt utenfor offerets kontroll og i uhensiktsmessige situasjoner, som når man er på jobb eller i samtale med en utenforstående. Offeret kan også være hjemme hos seg selv og kanskje midt i middagsforberedelsene da sinnet slår ned fra klar himmel. Offeret kan plutselig skrike ut, kaste grønnsakskniven i veggen, eller ty til tårene. Det er virkelig en ubehagelig og uberegnelig fase, især fordi offeret kanskje for første gang i livet ikke har kontroll på sinnet.

Raseriet kan også ha et annet opphav, rettet mot deg selv. Når man har forstått hele greia, og bedraget blir sollyst, så kan offeret føle en dyp og avmektig skam av å ha latt seg lure. Av å ikke ha tolket de røde flaggene riktig. Av å ikke ha trukket seg ut i tide. Det er viktig at du tilgir deg selv for denne biten. Ressurssterke og intelligente mennesker går alle i den psykopatiske fella, hvis en oppegående psykopat har valgt ut et slik offer. Ingen er immune. Ingen. Tilgi deg selv og legg det bak deg.

Den gode nyheten er at raseri og skam er helt normalt. Du deler det med de aller fleste andre psykopatiofre. Det er en fase jeg tror de fleste ofre rett og slett må gjennomleve for å komme ut i den andre enden i balanse.

Det er når man sitter fast i raseriet, at profesjonell hjelp er påkrevet. Jeg kan ikke si hvor lenge denne fasen bør vare. Hvert enkelt offer må føle på hvor mye raseri de kan håndtere. For mange er raseriet en forløser – for etter sinnet kommer ofte tårene. Etter hvert utbrudd kommer de et skritt nærmere total likegyldighet for psykopaten og full helbredelse.

Noen blir imidlertid sittende fast i en slags bitterhet hvor tvangstanker om den nye partneren, hevn og en dyp følelse av urettferdighet kverner. Scener fra de siste akter med psykopaten gjenspilles igjen og igjen for offerets indre øye. Blir man sittende fast i et slikt spor, så blir det vanskelig å akseptere fortiden uten profesjonell hjelp. Jeg har tidligere skrevet hvordan bitterhet er som selv å svelge gift, i håp om at det skader din fiende (sitat av Nelson Mandela). Hvis du har innført NK så er psykopaten ute av livet ditt, og vil ikke engang vite om din tilstand. Hvis du fortsatt har kontakt med psykopaten, så er din emosjonelle lidelse nettopp hva han/hun ønsker. Det skader ikke psykopaten at du er bitter og sint, tvert imot næres psykopaten av det. Bitterheten skader kun deg selv. Du kan derfor kjenne litt på bitterheten. Smake på den. Dvele en liten stund. Men ikke sitt fast og bli værende i den.

I nær slekt med bitterheten er hevn. Å ønske hevn over en som bedro deg med vitende og vilje – ofte over lang tid, og deretter fortsatte sitt liv tilsynelatende uanfektet og uten å gi deg den oppklaring og beklagelse du trenger for å komme videre, er helt normalt. Ofre plages ofte av detaljerte hevnfantasier om psykopaten, hvor psykopaten på en eller annen måte skades. Psykopatens forkastelse av deg har avskåret muligheten til umiddelbar hevn i det virkelige liv, eller din NK umuliggjør noen som helst praktisk hevn. Å fantasere om slik hevn er derfor den eneste indre tilfredsstillelsen offeret kan få. Skjønt, tilfredsstillelse er neppe det rette ordet. Hevnfantasiene kan nemlig bli tvangstanker i seg selv, eller dukke opp som mareritt om natten, og vil ikke forsvinne selv når offeret ønsker det. Offeret kan miste kontrollen på fantasiene, og da er de ikke tilfredsstillende lenger. Å fantasere om å lemleste noen er ikke naturlig for et fredelig og empatisk menneske. Hevnfantasier kan derfor virke skremmende istedetfor forløsende.

Noen ofre er så ødelagt og nedkjørt av psykopaten, at de faktisk er villige til å gå i fengsel for muligheten til å påføre psykopaten den samme lidelse som psykopaten påførte dem. Jeg vil bare si det med en gang; at lemlestelse eller annen fysisk skade av psykopaten er forbudt, fyfy og noe offeret likegodt kan slå fra seg med det samme. Det blir ikke støttet eller oppfordret av denne bloggens forfatter. Å fantasere er lov, men å ta noen som helst skritt mot psykopaten utover juridiske grenser er ikke akseptabelt.

Tro meg, det er ikke verdt det. Å ødelegge ditt liv for å påføre psykopaten fysisk skade vil ikke gi deg den tilfredsstillelsen du tror det gjør. Hvis psykopaten overlever forsøket, så vil han/hun riste det av seg mens du må leve videre med å vite at du med viten og vilje har skadet et annet menneske. Som en empatisk person så kan jeg love deg at det vil ikke bli noe lykkelig liv. Risikoen for represalier mot deg er dessuten gigantisk. Og om noen år så vil ikke psykopaten lenger ha noen betydning for deg. Du vil da være glad for at du aldri gikk over streken i en personlig vendetta. Slå tanken fra deg. 

Å skade psykopaten emosjonelt er kanskje lovlig, men ikke mulig. Psykopaten har ikke et funksjonelt emosjonelt apparat, og lider derfor ikke på samme måte som normale mennesker. Psykopaten trer dessuten ut og inn av karakterer etter eget forgodtbefinnende, og vil ikke kunne skades emosjonelt eller psykisk av deg. Han/hun vil bare riste eventuelle angrep av seg, og dessuten få en enorm tilfredsstillelse av dine forsøk på å sverte ham/henne. Fordi psykopaten lever sitt liv som en kameleon – eller som roller i et teaterstykke, og skifter personlighet alt ettersom hvem han/hun samhandler med så kan man i virkeligheten ikke skade psykopaten. For hvem skader man egentlig? Karakteren han/hun spilte sammen med deg? Med den nye partneren? Med fanklubben? Du kan ikke skade en som ikke vet hvem han/hun er. Å planlegge og utføre et karakterdrap på psykopaten vil skade deg mer enn ham/henne. Psykopaten vil more seg over at han/hun har hatt så stor innvirkning på deg, og at du fortsatt deltar i spillet. Du vil både ernære deres grandiositet og fungere som prima underholdning. Han/hun har manipulert og konkurrert hele livet, og vil alltid ligge ti skritt foran deg. For din egen skyld, dropp også denne tanken.

Noen ofre klamrer seg til troen på karma. I en fortvilet handlingslammelse og søken etter rettferdighet så er det naturlig og trøstende å tro på at “noen”, høyere makter, Gud eller noe større enn en selv vil gjenopprette balanse og handle på ens vegne når man ikke makter det selv. Noen har så høye forventninger til karma at de omtaler fenomenet som “hun” og nærmest som en egen gud – en slags rettferdighetsgud.

Så hva er egentlig karma? Det er en forståelse av – eller tro på – at universet går i balanse til slutt. At negative energier nøytraliseres. At mennesker som har begått urett vil “straffes” av universet, selv om det går lang tid innen det skjer.

Jeg har ikke lyst til å frata offeret troen på noe sterkere enn en selv. En slik tro kan hjelpe mange gjennom akuttfasen i rehabiliteringen (de første dagene og ukene etter bruddet). Jeg vil likevel komme med mitt personlige syn på “karma” og tilby et alternativ. Jeg understreker at dette er min personlige mening. For meg eksisterer ikke karma. Det er fristende å håpe at “en annen kommer til å ordne opp” i et kaos man selv ikke klarer å løse opp, men å tro på karma betyr at man også må være åpen for at man selv ble rammet av karma da man ble utsatt for den psykopatiske mishandlingen. Var overgrepet da noe vi selv fortjente, som følge av overgrep vi selv har begått mot andre? Det er ikke en behagelig tanke. Karma gir dermed grobunn for å skylde hele den psykopatiske affæren på offeret.

Og hva med psykopaten – noen mener at psykopati utvikles som en følge av omsorgssvikt tidlig i livet, altså at noen forgrep seg på den lille psykopaten, eller unnlot å gi ham/henne basal omsorg og pleie. Beskyttes i så fall psykopaten av karma i dag? 

Karma er for meg en meget selektiv tro. Når vi tror på karma, så benytter vi oss av de samme forsvarsmekanismene som jobbet under relasjonen med psykopaten – vi ekskluderte, tilføyet, benektet, omdirigerte, forstørret og forminsket virkeligheten for at den den skulle passe til vår tro på at psykopaten elsket oss. På samme måte “bearbeider” vi karma til å bli en Gud eller kosmisk energi som vi ønsker, håper og tror den er, ved å ignorere uønskede men åpenbare logiske feilslutninger. Vi forholdt oss til en fantasiverden under hele den psykopatiske relasjonen – både vår egen og psykopatens. Etter alt vi har vært gjennom, er det ikke nå på tide at vi omfavner virkeligheten?

Mange ofre venter tålmodige på at karma skal fullbyrdes. Karma har det i seg, at det spiller ingen rolle hvor lang tid det går – rettferdigheten skjer fyllest til slutt. Ofrene er faktisk villige til å vente i mange år, så lenge de til slutt får et glimt av en nedkjørt og fallitterklært psykopat. Uansett hvor liten plage psykopaten rammes av, så oppleves dette som en seier for offeret. Offeret setter altså sitt eget liv på vent for å se et ørlite glimt av psykopaten få en straff som kanskje ikke engang har noen innvirkning på ham/henne. Og hvilken tilfredsstillelse ligger det i at psykopaten får sin straff når han/hun er 80 år, hvis han/hun har hatt et fantastisk liv frem til det tidspunktet? Vil du virkelig vente så lenge?

Slik jeg ser det, så er karma en tro som holder offeret fast istedetfor å frigjøre.

Sannheten slik jeg ser det er at livet er hverken rettferdig eller urettferdig. Det bare er, inntil det ikke er mer. Å akseptere dette, uten å tviholde på en tro om at psykopaten får hva han/hun fortjener til slutt, tror jeg vil gjøre det både enklere og raskere for offeret å gå videre. Skift fokus over på deg selv, der det hører hjemme.

Kanskje blir psykopaten en dag rammet av sine egne ugjerninger som en boomerang. Det skjer ofte, psykopaten har en tendens til å male seg inn i et hjørne. Men av og til skjer det psykopaten intet vondt, og offeret må klare å finne indre ro også i de tilfellene. Mitt håp og ønske for offeret er at selv om karmatisk vrede en dag regner ned over psykopaten, så har offeret fjernet seg så langt fra psykopaten, og er så langt inne i likegyldighetens befriende vektløshet, at han/hun ikke engang får vite at det skjer. 

Ofre som faktisk har bevitnet psykopatens undergang, kan fortelle at det hjalp dem ingenting. De fikk det ikke bedre av psykopatens lidelse. Vi elsket dette mennesket en gang. Vi har forstått at personen vi elsket ikke vil oss vel, og vi har trukket oss unna (eller samler krefter for å gjøre det i nær fremtid). Vi er sinte, og ønsker en slags rettferd. Men hat er som kjærlighet – en sterk følelse som fortsatt knytter oss til psykopaten. Og som de empatiske og godhjertede menneskene vi er, så vil det trolig ikke gi oss noen tilfredsstillelse om hevnfantasiene våre ble til virkelighet. I motsetning til psykopaten, så næres vi ikke av andres lidelse. Å tro på et unntak i psykopatens tilfelle tror jeg er å manipulere oss selv.

Finnes det da ingen mulighet til oppreisning for offeret? Har offeret ingen handlingsalternativer?

Joda. Den beste handlingen er faktisk å sitte på hendene uten å gjøre noe.

Når man lar seg blende av psykopatens selvsikre fremtoning og illusjonen av det perfekte livet han/hun publiserer på sosiale medier, så er det lett å bli overbevist om hva psykopaten faktisk tror om seg selv; at han/hun er overlegen og meget attraktiv. Å bli forkastet av en slik person får oss til å føle oss mindre samtidig som bitterhet og ønsket om hevn føles større.

Vi ønsker å skade psykopaten, men glemmer at han/hun allerede er skadet. Handikappet. Funksjonshemmet. Invalid. Bare en halv person. 

Forsøk å forestille deg hvordan det er å ikke være et fullbyrdet menneske. Ikke ferdiglaget. Det mangler en viktig komponent; menneskelighet. Samvittighet, evne til glede, sorg og kjærlighet, det som for normale mennesker gjør livet verdt å leve. Det mangler psykopaten. Han/hun er dømt til å vandre på denne jord, på evig søken etter noe de aldri kan få. Som Pinocchio som ønsker å bli en riktig gutt. Fordi de ikke kan få det, så må de suge den menneskelige opplevelsen ut av andre. Men de kan kun oppleve å se menneskelighet i ofrene de suger den ut av, aldri oppleve den selv. De observerer følelsene de fremprovoserer i andre og forsøker å føle dem selv, men det skjer bare flyktig og grunt for empatien strekker ikke til.

Derfor går de fra offer til offer. Alltid begynner det så lovende og de tror hver gang at “denne personen kan gi meg den menneskelige opplevelsen”, men de oppdager etterhvert at INGEN kan gi dem hva de egentlig vil ha. De vet ikke at å være menneske er noe som kommer innenfra. Derfor forkaster de gamle ofre og søker nye. Igjen og igjen. De kan ikke knytte seg til noen.

Hele livet er en konkurranse, hvor de må ha større, bedre, mer. De blir aldri fornøyd. 

Forestill deg hvordan det er å kjede seg hele tiden, uten indre ro eller fred. Du kan ikke sette deg ned og bare være, fordi det oppleves som tortur. Istedet må du hele tiden være aktiv, og din favoritthobby er å manipulere dem som står deg nærmest, ganske enkelt fordi du er desperat etter stimulering. Du er så liten og betydningsløs innvendig, at du må gjøre andre enda mindre, for å føle deg bittelitt større. Du må innbille deg selv at du er mer betydningsfull enn andre.

Lyder dette som en person som er overlegen? Lykkelig? Heldig?

Hvem er egentlig best stilt av deg og psykopaten?

Sannheten er, at å straffe en psykopat er som å kaste en bøtte med vann på en som allerede er våt.

Ved å sitte på hendene dine, så har du sjansen til å fremstå som den bedre part. Det ligger i den psykopatiske natur å sverte alle som går psykopaten imot. Det spiller ingen rolle hvor snill du har vært, ved å forlate ham/henne så ble du automatisk en fiende. Psykopaten vil gjøre hva han/hun kan, for å vende felles venner og bekjente mot deg. Til og med din egen familie hvis muligheten er der. Ved å forholde deg passiv, så gjør du svertekampanjen hans/hennes til skamme. Psykopatens publikum vil etterhvert forstå at du ikke er noen trussel og antakelig aldri var det. De vil begynne å betvile psykopatens løgner om deg. Å innta det moralske høysete i denne kampen er gull verdt for din fremtidige selvfølelse.

Det finnes et alternativ til hat mot psykopaten. Og det er medfølelse.

Jeg har full forståelse for at enkelte ofre er så alvorlig brent at noe i nærheten av medfølelse aldri kommer på tale.

Men så finnes det også ofre som aldri riktig slutter å elske psykopaten. Som aldri klarer å fremtvinge det enorme sinnet og hatet jeg har skrevet om i dette innlegget. Som hele tiden faller tilbake på kjærlighet. Medfølelse for psykopaten er kognitiv dissonans som leker en grufull lek med våre sinn, men det er også et tegn på vår menneskelighet. Du vet, den egenskapen psykopaten forsøkte å føre fra deg og over på seg selv. Den har du. Psykopaten klarte aldri å stjele den, selv om det i en periode føltes slik. Du kan likegodt benytte deg av denne egenskapen som av og til ødelegger for oss, men oftest redder oss.

Medfølelse for psykopaten kan være lettere å bære enn hat og tanker om hevn. Det er lov å ha medfølelse for psykopaten så lenge det skjer bak lukkede dører. Så lenge ikke medfølelsen blir så sterk, at man blir trukket tilbake til ham/henne. Send gjerne lys og varme i psykopatens retning. Han/hun trenger det mer enn noen andre. Men la det skje bak dører som er sveiset, armert og støpt i betong.

For vi må aldri gi etter og kontakte psykopaten. NK er for vår skyld – for å beskytte oss selv. Ironisk nok er det også den beste hevnen du kan servere en psykopat som har løyet, brukt, tygget og spyttet deg ut. NK kan være ekstra vanskelig å opprettholde i høytidene, hvor vi ofte blir mer tankefulle og minner om samvær med psykopaten kan gjøre oss “myke” og nostalgiske. Nå nærmer julen seg. Å minne leserne på viktigheten av NK samt styrke dere i gjennomføringen blir derfor fokus i neste innlegg. 

Hvis du bryter all kontakt og i tillegg skaper et fantastisk liv for deg selv, så er hevnen komplett. Ikke sitt og vent på at karma skal ramme din psykopat, det har du ikke tid til! Du har et liv som skal leves. Plukk deg selv opp igjen og start på nytt. Men denne gang har du muligheten til å bygge et enda mer praktfullt monument på ruinene av det gamle. Bli hva du alltid har drømt om å bli. Vær enda gladere enn før. Vær enda mer menneskelig enn før. Vær mer levende enn før. Ikke gi psykopaten noen som helst tilfredsstillelse av å ha knekket deg. Han/hun vil hate å se deg reise deg, børste av deg støvet og gå rakrygget videre. Vær stolt. Vær den beste versjonen av deg selv, som du kan være.

Hvis å terge psykopaten er den motivasjonen du trenger for å klare å reise deg igjen, så terg i vei! Du vil nemlig snart elske ditt nye liv, og da er det ikke lenger psykopaten som er drivkraften, men deg selv.

 

 

 

 

Kunnskap er et tveegget sverd

Ofrenes vei mot å oppdage psykopati er mange og lange. Typisk er at man etter bruddet føler seg desperat etter svar, man forstår ikke hvorfor det denne gang tar så lang tid å heles og begynner å google forskjellige tilstander, tanker og aspekter ved relasjonen som skiller seg fra tidligere relasjoner man har hatt. På den måten lander mange på nettsider om psykopati.

Mange ofre skjønner tegninga først etter bruddet. Dette er fordi mange psykopater ikke lar masken falle før den siste forkastingen. Offeret har derfor ikke hatt mulighet til å se hva som ligger bak masken, før helt på tampen. Men også ofre som har hatt en relasjon med mer åpenbare psykopater – psykopater som hele tiden har vist varierende grad av aggresjon og avsky – har problemer med å se tegninga så lenge relasjonen pågår, fordi man er fanget i tåka, innhyllet i “sovestøv” og gud vet hva. Bare tid og avstand gjør at man kan se relasjonen klarere, uansett om man har vært sammen med en skjult (eng. covert) eller åpenbar (eng. overt) psykopat eller narsissist.

Noen ofre tilhører unntaket. De har oppdaget hvem de egentlig har en relasjon til, innen relasjonens opphør. De bruker den nyvunnede kunnskapen til å forstå psykopaten bedre eller planlegge flukt. Det verste man kan gjøre er å bli værende i relasjonen for å “delta i spillet” og tro at man kan vinne. Ingen normale mennesker vinner over en psykopat. Psykopaten har manipulert og spilt skuespill hele livet. Dette er hans/hennes arena og normale empatiske mennesker har ikke en sjanse. Den beste måten å håndtere en psykopat på, er å forlate ham/henne med skjegget i postkassa.

En annen grunn til at de fleste oppdager psykopati først etter relasjonens opphør, er at da blir ondskapen så mye mer synlig. Psykopaten har så langt kanskje vært manipulerende, humørsyk og likeglad, men først etter bruddet ser offeret hvor lite psykopaten egentlig bryr seg. Når psykopaten iverksetter skumle svertekampanjer og tar alle midler i bruk mot et offer som egentlig bare har vært føyelig, så kan ikke offeret lenger benekte realiteten – at den personen man elsker er samvittighetsløs.

Kanskje begynner man slik jeg gjorde; lære om antisosiale personlighetsforstyrrelser for å få bekreftelse på at eksvennen eller ekskjæresten ikke er slik. Men jo mer man leser, dess flere og sterkere aha-opplevelser får man. Til slutt er sammentreffene så mange og slående at man gir seg over og en helt ny virkelighet slår en i ansiktet. Eksen er en psykopat, og har hele tiden hatt kun ett mål for øye – å ødelegge deg som menneske, din kapasitet til glede og kjærlighet – evner psykopaten ikke selv har og heller vil se ødelagt hos sine nærmeste enn å bli minnet på at han/hun mangler.

Et offer skal gjennom mange sjokk etter bruddet med en psykopat. Selve bruddet er det første sjokket. En forkasting kommer ofte totalt uventet, og er ofte utført på den mest sårende og nedverdigende måten psykopaten kan iscenesette. Det neste sjokket er etterspillet, psykopatens manglende samarbeidsvilje når offeret søker etter svar, en omfattende svertekampanje (løgner om deg for å sette psykopaten i et bedre lys) og andre ufine måter å spenne ben på deg. Det tredje sjokket er når man altså oppdager hvem man har hatt en nær relasjon til, og at man egentlig aldri kjente vedkommende.

En annen ubehagelig bieffekt av å lære om psykopati, er når du til din store skrekk oppdager at psykopaten er ikke den eneste! Du oppdager at det finnes flere psykopater i livet ditt; tidligere kjærester eller nåværende familiemedlemmer eller venner. Plutselig ser du dem i et helt nytt lys, mennesker du trodde du kjente. Du får en forklaring på mange ting som har forundret deg gjennom hele livet. Du oppdager kanskje at du hele tiden har hatt et mønster med antisosiale mennesker.

Det stopper ikke alltid med det. Du begynner kanskje også å lure på om du har enkelte psykopatiske trekk selv. Kanskje har det gått så langt at den egentlige psykopaten har overbevist deg om at DU er den gale. Så leser du om psykopati og begynner å tvile på deg selv. Psykopaten sitter på skulderen din og hvisker deg i øret. Er du selv en psykopat? Sjansene for dette er heldigvis små. En ekte psykopat ville aldri stille seg selv dette spørsmålet og samtidig føle slik frykt og ubehag som du gjør. Sannheten er at vi alle har enkelte psykopatiske trekk. Det er den svakere intensiteten og mildere graden av disse trekkene som skiller oss fra en fullblods psykopat.

Å “våkne opp” etter en relasjon med en psykopat, har altså utrolig mange lag og krever en grad av styrke fra offeret som jeg tror de fleste som aldri har opplevd et brudd med en psykopat ikke kan forestille seg. Det er mye som skal svelges på kort tid.

Noe av det første som skjer når man oppdager at man har hatt en nær relasjon til en psykopat, er en enorm trang til å fortelle resten av verden om oppdagelsen. Jeg vil på det sterkeste fraråde å gjøre dette. Gi deg selv munnkurv, du vil ikke bli møtt med forståelse.

Husk at andre mennesker kun har sett en av psykopatens mange masker, og den har mest sannsynlig vært vennlig og sjarmerende. De vil stille seg komplett uforstående til dine fortellinger, uansett hvor gode argumenter du føler du har.

Mennesker som ikke kjenner psykopaten personlig, vil ikke kunne bedømme hans/hennes masker, men mest sannsynlig har de tidligere hørt dine historier om hvilken fantastisk relasjon du hadde til samme person som du nå forsøker å overbevise dem om at er en psykopat. Ikke regn med forståelse. Mange har et Hollywood-forhold til begrepet “psykopat”. Å benytte det ordet om en person som ikke har myrdet noen på bestialsk vis, eller i det minste vært meget voldelig, vil for mange være for sterkt.

Minst av alle skal du fortelle psykopaten selv hva du har funnet ut om ham/henne. Det kan i øyeblikkets hete være meget fristende å sende ham/henne en liten “hevnaksjon”, i form av en sms med dine avsløringer. Men dette vil aldri føre noe godt med seg, for deg. Du kan i verste fall utløse et narsissistisk raseri av uante dimensjoner, med påfølgende hevnaksjoner mot deg som du ikke kan kontrollere. I beste fall vil psykopaten bruke dine påstander som bevis på “hvor gal du er”. Dette vil bli rettet mot deres felles kjente som bare har sett psykopatens sjarmerende maske. De vil lett la seg overbevise om at du har gått av hengslene og ikke takler bruddet med psykopaten.

Du bør heller ikke fortelle psykopatens nye partner om dine erfaringer med psykopaten, og hvilken diagnose du har funnet til ham/henne. En utdypelse av hvorfor dette ikke er lurt, kommer i et eget innlegg senere.

Til syvende og sist så har du med din taushet mulighet til å vise deg som den bedre av dere. Din psykopat er mest sannsynlig i full gang med en svertekampanje om deg. Ved å ikke ytre noe som helst om psykopaten eller deres relasjon sammen, så vil du i det minste ikke gi næring til psykopatens påstand om at du er gal, sjalu, voldelig og at du forfølger ham/henne.

Så, hold din viten for deg selv. Den er ikke mindre gyldig selv om du ikke deler den med omverden. Bruk den til å beskytte deg selv og dine aller kjæreste. Men ikke kringkast noe. La det være din egen lille hemmelighet.

KOGNITIV DISSONANS

Nettopp det å komme ut av tåka, har to meget viktige funksjoner:
1) For å forstå at NK (null kontakt) er meget viktig.
2) For å forstå at bruddet var uunngåelig, og ikke din skyld.

Du må riste av deg alt av skyldfølelse og dårlig samvittighet. Bare slipp det. Slipp ansvaret det er å skulle være den som hele tiden glatter over, oppklarer og forsoner. Bruddet var uunngåelig, og designet av psykopaten for å etterlate deg mest mulig nedbrutt.

Dernest må offeret bryte all kontakt. Stopp alle forsøk på avklaring, stopp alle emosjonelle utbrudd i håp om at du skal nå inn til psykopatens samvittighet. Det kommer du aldri til å gjøre, psykopaten har ingen samvittighet. Det eneste du oppnår, er å gi ham/henne viktig næring i form av et ego-boost av hvor ettertraktet han/hun er.

Resten av jobben må du klare uten psykopatens hjelp. Men det skal du være glad for, for reell støtte hadde du uansett aldri fått fra en person som fra første dag var ute etter å sabotere deg.

Dessverre er ikke jobben gjort bare fordi du kognitivt har forstått at psykopati eksisterer – i din eks. Nå skal nemlig følelsene dine også fatte det samme slik at de til slutt er samstemte med de nye kunnskapene, og DET er ikke så lett. Det vil ta lang tid, og kalles kognitiv dissonans.

Det psykopatiske bånd, sammen med en god dose avhengighet og din ekte kjærlighet til psykopaten, skal nå møte sin motstander: kunnskap.
Kunnskapen du har tilegnet deg om psykopaten, strider mot hva du rent faktisk trodde dere hadde sammen; en relasjon basert på gjensidig respekt, kjærlighet og ønske om en felles framtid. Å studere psykopati gir deg svar på mange av dine frustrerende kvernespørsmål. Det gir indre ro. Samtidig blir du tvunget til å drepe ditt håp om ekte kjærlighet. Ihvertfall med psykopaten. Det er et tveegget sverd.

Den kampen som nå skal utspille seg, foregår både ubevisst og bevisst. Etterhvert som du leser og lærer mer, så setter du dette i kontekst med dine egne personlige opplevelser med psykopaten. I starten får du nesten daglig aha-opplevelser. Disse opplevelsene blir sjeldnere, men du kommer likevel i lang tid framover – opptil flere år frem i tid – til å få slike opplevelser, og de kan komme helt ut av det blå. Du kan stå og vaske opp eller være midt i en samtale med noen, da det plutselig faller deg inn “så det var DET han mente da han sa det” og “så det var DERFOR hun gjorde det slik”. Dette er den ubevisste kampen – ditt indre jobber med saken nærmest uten at du merker det. Du skjønner etterhvert at ingenting av psykopatens opptreden var tilfeldig. Alt var kalkulert. Psykopaten har aldri bare slappet av i ditt samvær. Han/hun har plottet, planlagt og manipulert, hele tiden.

Sakte men sikkert så erstatter dette nye terrenget ditt gamle indre kart av psykopaten og din relasjon til ham/henne – som var tegnet feil. Kysten ligger ikke der du trodde den lå. Fjellet er høyere. Den lille innsjøen ligger ikke her men der. Stien gjennom skogen er minst to meter bredere, og parken eksisterer ikke i det hele tatt. Hele kartet må tegnes opp på nytt. Dette er mye arbeid, og både ditt bevisste og ubevisste jobber på høytrykk for å fordøye alt sammen. Det vil i denne perioden være vanskelig å konsentrere seg om noe annet, og du vil oppleve humørsvingninger og labilitet. Sinne og raseri kan komme i bølger. Du kjenner ikke deg selv igjen, og ønsker mest å være alene. Normal høflighet mot fremmede og profesjonalitet på jobb oppleves som en kraftanstrengelse, når det tidligere kom nærmest av seg selv.

Dette er kognitiv dissonans – når to vidt forskjellige oppfattelser jobber mot hverandre. Den nye oppfattelsen skal vinne terreng fra den gamle, og til slutt erstatte den.
Det blir ofte kalt en kamp mellom hjertet (din gamle kjærlighet til psykopaten) og hjerne (din nye viten) men egentlig er det hjernen som kjemper en kamp mot seg selv. Alt foregår i hjernen, derav navnet – kognitiv dissonans.

Etterhvert som din nye viten vinner terreng, så transformeres din kjærlighet til psykopaten til forakt og avsky. Du forstår etterhvert i all sin prakt hvor avskyelig psykopatens personlighet er, og hvor mye bedre du fortjener noe annet enn en som mishandler og utnytter deg. På vei dit må du også innom de ubehagelige følelsene av sinne, bitterhet og hevnlyst. Men du kan ikke sitte fast der. Faktisk kan du ikke sitte fast i noen av stadiene på vei til ditt endelige mål; likegyldigheten. Setter du deg fast underveis, så kan det være du trenger profesjonell hjelp for å komme videre. Dette er ingen skam, men for å unngå det så er det viktig at du tar imot alle følelsene med åpne armer, også de ubehagelige. Du må jobbe gjennom, ikke utenom. Aksepter at du har dårlige dager. Aksepter også at du av og til fortsatt vil føle den gamle kjærligheten til psykopaten, og at dette vil gjøre deg trist. Sinne avløses av sorg. Bitterhet av nostalgi, klarsyn av forvirring. Og disse følelsene kan skifte flere ganger i løpet av samme dag. Prosessen går ikke hele tiden framover. I perioder kan den gå tilbake til stadier du trodde du var ferdig med. Dette er normalt. Ikke la det ta motet fra deg. Det nytter ikke å bli motløs av at du har det dårligere i dag enn du hadde i går. Hva du må spørre deg selv er, hvordan har du det i dag, sammenlignet med for seks måneder siden?

Tro meg når jeg sier at du vil heles, med tid og NK. I ventetiden må du være tålmodig og snill mot deg selv. Gi deg selv den kjærligheten du var villig til å gi psykopaten. Du både trenger den mer, og er den også mer verdig.

Kampen vil være så lang og utmattende at du i perioder ønsker du aldri hadde “våknet opp”. Du tror det hadde vært enklere å forbli i illusjonen; at dette en gang var en ekte relasjon med gjensidig kjærlighet, som bare gikk ad undas som så mange andre.

Men en dag vil den vonde kampen være over. Og når kognitiv dissonans en dag er overstått, så forstår du ikke lenger hvordan du en gang kunne elske denne personen så dypt. Du vil også være takknemlig for å ha sluppet unna. Du vil sette pris på at du fikk kunnskapen til tross for den ubehagelige ferden. Kunnskapen gjør deg klokere og til et enda bedre menneske. Du har sett en dimensjon av den menneskelige natur som de færreste vet eksisterer. Du vil bli en bedre menneskekjenner av denne erfaringen; en bedre observatør, en bedre lytter, en bedre venn. Og du går aldri i samme fella igjen. Du kommer mest sannsynlig til å treffe flere psykopater, men du vil trekke deg ut i tide. Det er kampen verdt.

 

Om litteratur og tankestorm

Først vil jeg beklage at kronologien i mine innlegg ikke alltid blir hva jeg lover. For et par innlegg siden lovet jeg å skrive om å hvordan det å tilegne seg kunnskap om psykopati er viktig for rehabiliteringen etter bruddet. Så langt har jeg visst ennå ikke kommet. Noen ganger må jeg skrive om det som opptar meg der og da. Jeg får unnskylde meg selv med at det er mange aspekter innenfor den psykopatiske relasjonen som skal dekkes, og ingenting er viktigere enn det andre.

Jeg vil dog si noe om å tilegne seg kunnskap allerede nå. I vår iver etter å få bekreftet våre mistanker om en psykopatisk venn, familiemedlem eller kjæreste så søker vi etter kunnskap primært to steder; på internett og i litteraturen. Noen av oss er mer glad i bøker enn andre. Jeg vil dog oppfordre dere som ikke er så glad i å lese, til likevel å åpne ei bok eller to. Verdifull kunnskap finnes mellom to permer, som ikke alltid finnes på nett. Noe litteratur er eldre enn internettet og derfor ikke lagt ut der. Annen litteratur blir lagt ut kun delvis eller ikke i det hele tatt, på grunn av opphavsrettigheter. Dere som oppsøker bekreftelse utelukkende på internett kan derfor gå glipp av viktig kunnskap. Et kombinasjonssøk på internett og i litteraturen er optimalt.

Dessverre krever litteratursøk at man er språksterk. Lite om psykopati blir utgitt på norsk, og vil man lese om psykopati og nære relasjoner spesifikt, så finnes nærmest ingenting. De få norske bøker om psykopati post-1995 er av mer generell karakter, hvor kanskje bare et kapittel eller et par fraser i boken er relevant for deg.

Hvis man derimot kan lese engelsk så åpner det seg plutselig en helt ny verden. I engelsktalende land er man opptatt av psykopati og kanskje især narsissisme på et helt annet nivå enn i Norge, og det er utgitt et hav av bøker på engelsk. Det kan derfor være meget vanskelig å vite hvor man skal begynne. Man kan ikke få lest alt som er utgitt. Spesielt hvis man ikke er så glad i bøker, så er det viktig å være selektiv og plukke ut den ene boka som gir mest.

Å gi råd om gode bøker synes jeg er vanskelig. Det som passer for meg passer nødvendigvis ikke for deg. En bok kan være nærmest en åpenbaring av de sjeldne for en person, mens en annen person ikke får på nær den samme opplevelsen av samme bok. Jeg forsøker derfor å avstå fra å gi slike litterære råd.

Jeg har selv lest kanskje cirka 20-25 bøker om psykopati fra perm til perm. Faktum er at alle bøkene jeg har lest, har bidratt med noe nytt. Alle har litt forskjellig syn og vinkling på tingene. Å lese om samme tema fra to forskjellige forfattere, kan gi verdifult vidsyn. En sak har som regel flere sider. Å kalle enkelte av bøkene jeg har lest direkte dårlige vegrer jeg meg derfor for. Jeg merker dog, at noen av bøkene henter jeg aldri frem igjen. Enkelte andre har jeg referert til en eller to ganger. Noen av bøkene går jeg derimot til bokhylla og åpner igjen og igjen. De har av en eller annen grunn gitt meg verdifull trøst, bekreftelse eller innblikk som de andre bøkene ikke har klart. Jeg ønsker å trekke frem en av disse bøkene, som har gitt meg mye.

Denne boken har hjulpet meg mer enn andre bøker. Hva gjør den spesielt egnet? Skrivestil og format har noe å si. At boken stiller nøyaktig de samme spørsmålene som jeg selv gjorde etter bruddet med psykopaten, har alt å si. Det var nesten livreddende å få en slik bekreftelse på at jeg ikke var gal, som denne boken ga meg.

Det betyr ikke at den passer nettopp deg. Men jeg vil bruke boken til i dette innlegget å belyse noen av de spørsmålene som et offer ofte fikserer seg på etter at kontakten med psykopaten er brutt. Noen spørsmål kverner mer enn andre. De opptrer som et “hakk i plata” og offeret kommer aldri helt forbi dem. Fordi kontakten er brutt, så får man aldri svar av psykopaten på disse essensielle spørsmål. Selv om en grad av kontakt fortsatt er tilstede, så er det lite sannsynlig at psykopaten vil gi deg ærlige og hederlige svar på dine henvendelser. Det er ikke en psykopat istand til. Psykopaten elsker å holde deg i en forvirret og trengende tilstand, og vil mest sannsynlig fortsette manipuleringen hvis du beholder kontakten. Spørsmålene er også av en slik karakter, at hvis de i det hele tatt dukker opp, så vet du at du har vært i en relasjon med en psykopatisk personlighet. Spørsmålene har nemlig det til felles at de aldri vil oppstå etter et brudd med en normal person. De kan derfor betraktes som verdifull bekreftelse bare i kraft av at man i det hele tatt har dem! 

Boken jeg ønsker å sitere fra forsøker å besvare disse spørsmålene ved hjelp av påstander. Det er snakk om ti påstander. Selve påstandsformuleringene er hentet direkte fra boken, bare oversatt fra engelsk til norsk. Svarene er formulert av meg selv. Jeg har ikke mulighet til å svare like omfattende på spørsmålene i ett blogginnlegg, som forfatterne av boken bruker mange sider på. De som ønsker mer omfattende svar, kan lese boken. Og boken jeg snakker så varmt om, den heter “Help! I`m in love with a narcissist” skrevet av Steven Carter og Julia Sokol, trykket i 2005.

Så til påstandene. Påstandene forsøker å besvare hvorfor et brudd med en psykopat eller narsissist oppleves som ekstra vanskelig. Jeg vil påpeke at det som skrives kan passe like bra på ikke-romantiske relasjoner, som psykopatiske familiemedlemmer og venner. Her er påstandene som mange kverner på, og som er så vanskelige å slippe;

Du forstår egentlig ikke hva som skjedde og hvorfor det ikke fungerte, du mangler en verdig “avslutning” (eng. closure)

Hele relasjonen din med psykopaten var i verste fall voldelig, i beste fall merkelig. Under relasjonen fikk du sjelden mulighet til å reflektere over alle disse tingene som ikke ga mening eller logikk, fordi psykopaten hele tiden beslagla deg eller ga deg nye underlige opplevelser å fundere over. Etter bruddet er det stille, og du får endelig tid til å reflektere over alt det uforklarlige psykopaten sa og gjorde. Noen oppklaring fra psykopaten fikk du antakelig ikke før bruddet, og du får den ihvertfall ikke etter bruddet. Psykopaten ønsker ikke å gjøre noe enklere for deg å leve med. Tvert i mot ønsker han/hun å straffe deg – selv om du ikke forstår hva du har gjort galt. Uansett må den verdige avslutningen du ønsker deg og så sårt trenger komme annetsteds fra. Først og fremst fra kunnskap om psykopati, og dernest innenifra ved at du med tiden lærer deg å akseptere at det bare er slik.

Du forstår ikke hvorfor din (eks)partner nekter å bidra til å reparere relasjonen

Psykopaten ønsket aldri at du skulle ha det lett. Selv mens relasjonen pågikk, så jobbet han/hun mot deg. Psykopaten tålte ikke din lykke, og følte selv ingen tilfredshet, før du var forvirret og nedfor. Krangler var hyppige og handlet sjelden om noe reelt. Det sier seg selv at en person med en slik holdning til relasjonen, aldri vil bidra til å reparere den eller oppklare noe. Etter bruddet så ønsker ikke psykopaten å reparere relasjonen, for i hans/hennes øyne har de ikke gjort noe galt. Skylden ligger hos deg. Psykopaten vil derfor aldri gå deg i møte. Du straffes med taushetskuren. Du skal trygle betraktelig og legge deg flatere enn Danmark for i det hele tatt å få noen respons. Å ikke gjøre dette øker bare psykopatens iver i å straffe deg. I mange tilfeller har psykopaten etter meget kort tid funnet seg et nytt offer. Du er i så fall “lagt på is” og psykopaten tenker overhodet ikke på deg, inntil videre.

Du forstår ikke hvorfor din (eks)partner virker sint på deg

Offeret kan gjøre alt riktig, være optimalt føyelig, gå på eggeskall for ikke å “gynge båten” og likevel er psykopaten sint. Psykopaten kan til og med ha gjort grove overtramp mot offeret, og likevel være sint etterpå. Psykopatens sinne og aggresjon er ikke logisk og ikke bundet til reelle problemer som eksisterer mellom dere. Problemene oppstår inne i psykopatens fantasiverden. Det er derfor umulig for offeret å holde tritt med rollen som skal spilles, eller å forutse hva som vil utløse psykopatens narsissistiske raseri neste gang.

Psykopaten kan også bruke sinne og aggresjon som manipuleringstaktikk for å “skremme deg på plass” eller for å forhindre at du bringer ubehagelige spørsmål på bane, om hans/hennes siste krumspring.

Det føles som om ingenting av hva som skjedde mellom dere, var ekte

Dette utsagnet er en gjenganger i psykopatisk litteratur, og på støttefora på internett. Det kan være vanskelig for offeret å ta dette innover seg. Offeret oppdager etterhvert at psykopaten er emosjonelt “frakoblet”. Det er likevel vanskelig å tro at det ikke var ekte.

Det var ekte på den måten at psykopaten fysisk befant seg ved din side i et kortere eller lengre tidsrom, og faktisk gjorde og sa tingene slik du husker dem. Det skjedde. Psykopaten var der.

Det som ikke skjedde, var at noe av dette festet seg emosjonelt hos psykopaten. Du skapte aldri et emosjonelt minne hos ham/henne. Ingenting av alt det gode du gjorde, havnet på noen plusskonto i hans/hennes hjerte og sinn. Vi har tidligere snakket om at psykopaten mangler en indre identitet. Det er ingenting der, som definerer ham/henne. Psykopaten adopterer derimot offerets personlighet, og skreddersyr en versjon av ham/henne som passer til offeret. Når det ikke finnes noen indre sjel – et “jeg” – hos psykopaten, så er det heller ingenting å knytte seg til. Du fikk en emosjonell opplevelse og følelse av fellesskap av ditt samvær psykopaten, men han/hun hadde ikke tilsvarende mulighet til å oppleve et lignende fellesskap. Dere var ikke to, du var faktisk alene i relasjonen. Det er dette som gir deg følelsen av at ingenting som skjedde mellom dere, var ekte.

Din (eks)partner opptrer som om han/hun vil at du skal fortsette med å være støttende og kjærlig, samtidig som du blir avvist

Jeg husker selv den forvirrende følelsen psykopaten ga meg, da vedkommende hele tiden avviste meg samtidig som han/hun ikke ville gi slipp. Avvisningen var ofte av aggressiv art, og selv om jeg sjelden forstod hvorfor psykopaten var sint, så var jeg sikker på at denne gang kom jeg aldri til å se vedkommende igjen. Det gikk sjelden mer enn ett døgn innen psykopaten var der igjen, tilsynelatende uanfektet. Helomvendingen kunne også skje bare minutter etterpå. Det var forvirrende å forholde seg til at psykopaten syntes å skyve meg bort med den ene hånden, og holde meg igjen med den andre.

Selv en forkasting er nødvendigvis ikke en permanent avvisning. I psykopatens sinn blir du bare “plassert på hyllen” inntil han/hun synes det er på tide å hente deg ned igjen. Derfor kan psykopaten reagere så voldsomt hvis du selv trekker deg ut av relasjonen uten at han/hun har sagt det er ok. Men psykopaten mangler tidsperspektiv, og du kan derfor risikere å bli sittende på hyllen i årevis, hvis du tålmodig venter på at psykopaten skal finne deg nyttig igjen.

Slik kan ingen ha det. Ei kan man heller leve med å bli avvist på ofte ufine og brutale måter, bare for å spille med og late som det aldri har skjedd, bare fordi psykopaten har trykket på “nullstillingsknappen” og ønsker deg tilbake.

Det er derfor viktig å trekke seg ut av en slik relasjon, også selv om man fortsatt elsker psykopaten. Det vil aldri bli bedre.

Du kommer ikke over følelsen at du gjorde noe galt eller at du er ansvarlig for at relasjonen ikke fungerte

Dette er nettopp hva psykopaten ønsker at du skal føle, taushetskuren og andre straffemetoder er formet for å projisere all skyld over på deg. Hvis påstanden over stemmer hos deg, så har metodene fungert.

Du er kanskje også redd for å miste psykopaten, og villig til å ta på deg skyld for ting som var utenfor din kontroll for å bevare relasjonen.

Du er kanskje redd for å innse at vedkommende er psykopat. Det er enklere å ta på seg skylden for bruddet, enn å ta innover seg at du ble utnyttet og manipulert av et personlighetsforstyrret menneske som aldri elsket deg. Det er tryggere å holde fast på illusjonen om at vedkommende tross alt elsket deg en gang, selv om det ikke stemmer lenger, og at du selv er skyld i relasjonens undergang. Det gir deg også en følelse av kontroll; hvis du var ansvarlig i å ødelegge relasjonen, så har du også myndighet til å reparere skaden og få psykopaten tilbake.

Slipp alle illusjoner, og ikke gi psykopaten muligheten til å plassere skylden på deg. Relasjonen endte ikke som følge av noe du gjorde. Relasjonen endte på grunn av hva parteneren din er. Relasjonen ville endt til slutt, uansett hva du hadde gjort for å forhindre det. Det er en uunngåelig del av din partners forstyrrelse at du vil bli devaluert og forkastet.

Din (eks)partner har ingen respekt for hva dere delte sammen

Det spiller ingen rolle om dere var sammen i tre måneder eller 30 år. Når relasjonen er slutt, så kan psykopaten vende deg og alt dere hadde sammen ryggen, som om det aldri eksisterte.

Psykopaten vil aldri føle at han/hun skylder deg noe for alle oppofrelsene du gjorde i tiden dere var sammen. Han/hun vil heller aldri føle at de skylder deg en beklagelse for all mishandlingen du måtte tåle. Han/hun bekymrer seg ikke for hvordan du har det etter relasjonens opphør.

Alle disse tingene, som hos normale mennesker er normale tanker i kjølvannet av et brudd, krever en evne til refleksjon og selvinnsikt som psykopaten ikke har. Denne refleksjonen skjedde aldri mens relasjonen mellom dere fortsatt pågikk, og kommer heller ikke til å skje etter bruddet.

Du kan bare komme videre ved å akseptere at det er slik. Du kan aldri sette strek over en bit av livet ditt, slik psykopaten kan. Men du kommer aldri videre ved å dvele. Du skylder deg selv å gjøre det beste ut av det livet du har igjen.

Du føler at din (eks)partner ikke ser deg realistisk eller ikke vet hvem du er

Mest sannsynlig så er din fornemmelse riktig. Under din tid med psykopaten, så spilte du bare en rolle i hans/hennes fantasiverden. Psykopaten ser andre mennesker som objekter som kan utnyttes og formes. Som todimensjonale figurer. Ikke som individer med egen vilje eller egne behov. Psykopaten ville bestemme over deg, på samme måte som en forfatter har makt til å forme karakterene i manuskriptet han selv skriver. Fordi psykopaten aldri var opptatt av dine ønsker og behov, så ble han/hun heller aldri kjent med deg.

Psykopaten så defor aldri hvem du egentlig er, bak rollen du var ment å utfylle der og da.

Mange ofre opplevde at de måtte gjenta helt basale opplysninger om seg selv. Ting de var sikre på at psykopaten visste (og burde ha visst) men åpenbart ikke hadde fått med seg. De hadde også en opplevelse av at psykopaten egentlig aldri var en støttespiller i deres personlige ambisjoner. Som om psykopaten aldri hadde bitt seg merke i hvem han/hun faktisk delte livet med, og ikke brydde seg.

Og derfor kan du heller ikke ta kritikken psykopaten utsatte deg for, personlig. Du kan heller ikke ta en forkastelse personlig. Psykopaten forkastet ikke deg, når han/hun ikke engang vet hvem du er. Psykopaten forkastet en prøvespiller på en audition; den rollen du egentlig skulle besette, trengtes ikke lenger besatt, eller spiltes bedre av en annen (den nye partneren).

Du spilte ikke godt nok. Ta det som et kompliment.

Din evne til sjalusi blir underbygget av din (eks)partner

Du merket det allerede under relasjonen; psykopaten pirket hele tiden i din potensielle evne til sjalusi.

Han/hun gjorde hele tiden ting for å understreke sin egen betydning og popularitet, og undergrave din. Andre venner “var så snille” (når du var hans/hennes primærrelasjon, var den som oftest laget mat, oftest hentet ham/henne til alle døgnets tider, som oftest la ditt eget liv på hyllen for å dekke psykopatens behov), det kom et selvtilfreds og slu smil over psykopaten når naboen, nevøen eller til og med hunden foretrakk ham/henne framfor deg, alle andres oppofrelse for psykopaten ble skamrost men aldri din. Psykopaten vil også motsatt gi inntrykk av en villighet til å ofre seg for dem, men ikke for deg. Du kommer alltid sist.

Dette er psykopatisk sjalusifabrikkering. Du er kanskje ikke en sjalu person normalt, men uansett hvor vanskelig det er å fremprovosere din sjalusi, så gjorde psykopaten sitt ytterste for å klare det.

Og aller tydeligst blir det etter bruddet, når psykopaten straks inngår i en relasjon med en ny partner, og gjør sitt ytterste for at det skal komme nettopp deg for øre og øye hvor fantastisk den nye relasjonen fungerer.

Sjalusi er en av de mest destruktive følelser som finnes. Den kan rive en i filler. Vær klar over at følelsen er fabrikkert, programmert og tilsiktet av psykopaten.

Du føler at han/hun er den eneste som kan lindre deg

Graden av emosjonell smerte, forvirring og tankestorm både under relasjonen med en psykopat og etter bruddet, er skyhøy sammenlignet med en normal relasjon.

Du tror at psykopaten er den eneste som kan oppklare forvirringen og lindre ubehaget. Du tror at forvirringen er utilsiktet og at psykopaten derfor ønsker å bidra til å oppklare den. Problemet er at den er ikke utilsiktet.

Som sagt tidligere; det er både kontraindisert og ulogisk at en som bevisst forårsaker slik smerte og forvirring, skulle ønske å fjerne den.

Psykopaten vil dog periodevis lindre. Men det blir gjort som en del av manipuleringen, for å beholde deg (hvis du begynner å våkne opp og stille spørsmål ved psykopatens dårlige behandling av deg – kanskje du til og med truer med brudd, så vil psykopaten kaste mer behagelig “sovestøv” over deg), forvirre deg ytterligere (psykopaten vil glimtvis vise deg den han/hun var i idealiseringsfasen, som du ble forelsket i, for å gi deg kognitiv dissonans), og mislede deg til å tro at psykopaten vil deg vel.

Det er selvfølgelig en kostbar feiloppfattelse å tro at psykopaten kan lindre deg, og håpet om slik lindring får ofre til å bli værende i den skadelige relasjonen langt på overtid.

Det eneste som faktisk til slutt lindrer, er å forlate relasjonen og bryte all kontakt.